Steinar Steinkopf Sund

Alder: 65
  RSS

Om Steinar Steinkopf

Lektor ved Hønefoss videregående skole

Følgere

Norge subsidierer klimautslipp

Publisert nesten 3 år siden

I Norge brukes skattebetalernes penger på å betale bøndene for å produsere mat som ingen trenger. Gunnar Stavrum påpeker i dagens lederartikkel i Nettavisen (22.januar) at det på bondeeide Norturas lagre ligger 2.600 tonn svinekjøtt, 2.750 tonn storfekjøtt, 3.000 tonn sauekjøtt - og at vi går mot et år med overproduksjon på 2.500 tonn egg.

Overproduksjon betyr at mat har blitt produsert og dyr har måttet bøte med livet utelukkende for at bøndene skal få betaling og ikke fordi markedet behøver mat. Det er mange grunner til at landbruket som alle andre næringsområder bør være markedsregulert. Da hadde vi fått en produksjon som var i samsvar med markedets behov og ikke en produksjon som var tilpasset det bøndene ønsker å få i lønn. Ved å fjerne de unødvendige subsidiene i landbruket og dermed spare enorme summer i unødvendige landbruksoverføringer, så ville vi ikke bare oppnå å tømme Norturas lagre med overskuddsmat, men vi ville også redusert klimautslippene. Landbruket er faktisk en av de store klimasynderne her i landet og er den største kilden til utslipp av metan og lystgass i Norge. Metan gir nærmere 30 ganger større drivhuseffekt enn karbondioksyd. Det betyr at Norge med den ene hånden arbeider for å få ned klimautslippene, redusere avskoging og bidra til en bærekraftig utvikling og med den andre hånden betaler de noen for å slippe ut klimagasser. Norge subsidierer med andre ord utslipp av metan og lystgass.

Den enorme overproduksjonen har også en etisk side. Overproduksjon av kjøtt betyr i bunn og grunn at dyr blir slaktet uten at de skal spises, men bare for at noen skal få betalt. Det er umoralsk. Det er moralsk forsvarlig å ta livet av dyr fordi vi trenger mat, men det er dypt forkastelig og respektløst å ta livet av dyr når det egentlig ikke er behov for det og de ikke skal brukes til mat.

Det finnes en enkel løsning på problemløsningen, fjern landbrukssubsidiene og la markedets behov få bestemme produksjonen. Da må bøndene tilpasse pris og produksjon etter det som markedet etterspør og vi får en riktig balanse mellom tilbud og etterspørsel.

Gå til innlegget

Avsporing av abortdebatten

Publisert nesten 3 år siden

Abortdebatten har blitt gjort til et spørsmål om hvem som skal bestemme. Dermed har det sentrale spørsmålet om barnets rett til å leve blitt skjøvet til side. Abortsaken handler ikke om kvinners rettigheter, men om barns rett til å leve.

For barnet i mors liv spiller det ingen rolle om det er "kvinnen selv" eller en nemd som tar beslutningen om liv eller død.  Derfor virker det meningsløst at det nå har blitt gjort til selve hovedsaken. Hovedsaken er at barnet i mors liv er et ufødt menneske som har sitt eget hjerte og blodomløp før den 10.svangerskapsuke.  Det har til og med blitt vist at fosteret kjenner smerte i det abortinngrepet utføres. Jeg viste selv filmen "Det tause skriket" for mine elever da jeg var religionslærer på videregående skole for mange år siden og innledet en diskusjonstime om abort.  Filmen viser hvordan det ufødte barnet skjærer en grimase av smerte i det inngrepet gjennomføres. Budskapet i denne tankevekkende filmen er totalt fraværende i dagens abortdebatt. Det synes jeg er oppsiktsvekkende, for det er dette som er selve saken.

I stedet for å diskutere hvem som skal ta beslutningen om abort burde man heller legge til rette for mødre som er i en vanskelig situasjon og hjelpe dem til å bære fram sitt ufødte barn. For dem som ikke har noen mulighet til å ta hånd om et barn, burde det være mer fokus på muligheten tii å adoptere bort barnet etter fødselen. Hvorfor er ikke Krf mer på banen i slike spørsmål?

I stedet har vi nå fått et samfunn der ufødte barn kan avlives fordi det ikke passer inn i våre liv, fordi økonomien ikke tillater det, fordi man ikke ønsker et barn med Downs syndrom osv mens diskusjonen om abort begrenser seg både fra motstandere og tilhengere til en diskusjon om hvem som skal ha lov til å ta beslutningen om abort.  Gjør man saken til kvinnesak, så skapes det ekstra steile fronter og det må barnet lide for.

Personlig er jeg tilhenger av et totalforbud mot abort med noen få unntak som alle er medisinsk begrunnet, som for eksempel at det er fare for morens liv. Det er noe en lege vil kunne vurdere i samråd med foreldrene uten at det er nødvendig å trekke inn en nemd. Dette er ikke kvinnesak, men barnesak!


Gå til innlegget

Evangeliet som streikevåpen

Publisert rundt 3 år siden

Den norske kirke truer med streik, noe som innebærer at prester og andre kirkelige ansatte vil nekte å gjennomføre gudstjenester og kirkelige handlinger. Sentralt i alle gudstjenester og gudstjenestelige handlinger er forkynnelsen av evangeliet. En streik i kirken innebærer at evangeliet har blitt et streikevåpen.

Paulus skriver følgende om sin tjeneste for evangeliet: Men det at jeg forkynner evangeliet, er ikke noe jeg skryter av. Det ligger på meg som en tvang. Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet! (1.Kor 9,16) Det spørs om dagens kirkelige ansatte kan si det samme. Tenker vi for smått om evangeliet? Er evangeliets forkynnelse noe vi kan bruke som brekkstang for å kreve bedre lønn eller arbeidsvilkår? Det finnes ikke noe viktigere i livet enn å høre og ta imot evangeliet. Skal vi nekte mennesker evig liv og frelse for å skaffe oss selv noen få kroner mer i lønn? Evangeliet er viktigere enn velferd, rikdom og eiendom, ja det er viktigere enn livet selv, for det handler om evig liv og frelse eller evig fortapelse.

Har evangeliet mistet sin betydning for dagens prester og biskopper? Er det ikke viktig nok? Har det blitt en selvfølge? Jeg tror den varslede kirkestreiken egentlig er et symptom på noe som er alvorlig galt i kirken. Kirken har mistet evighetsperspektivet. Hvor ofte hører man en preken idag der presten taler om synd, fortapelse og evig liv? Derimot hører man ofte prester og biskopper komme med politiske utspill eller politiske løsninger på store samfunnsproblemer. Prester og biskopper ynder å tale om miljøvern og klimautfordringer - noe som selvsagt er viktig nok, men vi har politiske partier og miljøvernorganisasjoner som tar seg av den saken. Kirken skal holde seg til sitt anliggende som er å forkynne evangeliet til frelse for mennesker som i utgangspunktet er fortapt i sine synder, for uten evangeliet går mennesker evig fortapt. Dagens prester og biskopper minner ikke rent lite om 1700-tallets potetprester som holdt lange prekener om poteter og potetdyrking. I dag handler det ikke om poteter, men klima og miljøvern.

Vi trenger en ny kirkevekkelse i Norge, en vekkelse som gjør at biskopper og prester får øynene opp for det som det norske folk trenger mer enn noe annet, det er verken poteter eller miljøvern, men evangeliet.

 

Gå til innlegget

Kirkemøtevedtaket om ny vigselsliturgi er ikke problemet, men bare et symptom. Problemet er at Kirkemøtet har rokket ved Skriftens autoritet i spørsmål som berører synd og nåde. Det er et alvorlig brudd med et viktig luthersk prinsipp - midt i Luther-jubileet.

Mange forsøker å bagatellisere kirkemøtets vedtak om å innføre liturgi for likekjønnet vigsel. På en måte har de selvsagt rett. Kirkene kommer neppe til å bli rent ned av giftelystne par av samme kjønn. Men dette er egentlig en avsporing fra det som egentlig er selve problemet. Problemet er ikke at kirken har innført en uakseptabel liturgi. Problemet er at man har rokket ved Skriftens autoritet i et sentralt spørsmål som berører synd og nåde. Martin Luther hadde tre viktige prinsipper, Skriften alene, nåden alene og troen alene. Prinsippene er særdeles viktige fordi de henger sammen og er avhengige av hverandre. Hvorfor tviholdt Luther på skriftens autoritet? For Luther var det ekstremt viktig å understreke at Skriften er til å stole på i spørsmål som angår menneskets frelse. Hvis skriften tar feil når den taler om synd, hvordan kan vi da vite at den er å stole på i ord som handler om tilgivelse og nåde? Hvis vi ikke kan stole at det ikke er sant, det som Paulus skriver om synd i 1.Kor 6,9-10, hvordan kan vi da stole på frelsesordene til de bibelske forfatterne? Spørsmålet om kirkelig vigsel av homofile er ikke et perifer-spørsmål som er uten betydning. Selvsagt skal vi skille mellom det som er sentralt i Skriften og det som er mer perifert, men her er vi midt i selve kjernen, spørsmålet om synd og nåde berører menneskets frelse. Mer alvorlig kan det ikke bli.

Dette er kjernen i den konflikten som har oppstått i kirken. Dessto mer forunderlig er det å konstatere at kirkemøtet har funnet ut at det er mulig å akseptere at det finnes to syn i denne saken. To syn på Skriftens autoritet? Et syn som mener at Bibelen har rett og et annet som mener Bibelen tar feil og ikke er til å stole på når den strider mot menneskelig fornuft? Det er selve kirkens læregrunnlag det står om her. Det er konfliktens kjerne, og jeg er bekymret for at de konservative biskoppene som valgte å stemme for den nye vigselsliturgien ikke ser den prinsipielle betydningen og hvilke konsekvenser dette egentlig har for synet på Skriftens autoritet i frelsesspørsmål.  Kirkens læregrunnlag er svekket, men ikke bare det, kirkens læregrunnlag er erstattet med den menneskelige fornuft. Det er en farlig utvikling vi her ser konturene av.

Jeg ser problemet i en større sammenheng.  Det nye liturgivedtaket er ikke selve problemet. Det er bare et symptom. Problemet er kirkens åndelige forfall. Dette kommer til uttrykk på flere måter. Hvor ofte snakker prestene om synd eller om nødvendigheten av å omvende seg? Hvor ofte hører vi om fortapelsens mulighet? Det er talende når Johs 3, 16 nå blir valgfri lesning i den nye dåpsliturgien - nok et vitnespyrd om kirkens åndelige forfall. Preknene i gudstjenestene har blitt kortere og kortere. Da jeg var konfirmant, kunne en preken i kirken godt vare i 30 minutter. I dag er den ikke sjelden på bare noen få minutter. Jeg har til og med vært på en gudstjeneste der presten valgte å droppe prekenen. Forkynnelsen har blitt nedtonet til fordel for en rekke nye liturgiske symboler og uttrykk. Det tennes lys og brennes røkelse, prestene bøyer seg for alteret, det flagrer i ministrantkapper og Bibel-boken heves høyt mellom ministrantenes tente lys. Vakkert er det, naturligvis, men hvor mange blir frelst av disse uttrykkene? Hvor mange kommer til tro ved hjelp av tente lys, prosesjoner eller duften av røkelse? “Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord” (Rom 10,17). Når forkynnelsen svikter, så uteblir også omvendelsen og troen, for Den Hellige Ånd arbeider med Ordet og forkynnelsen. Det er her kirken trenger fornyelse, ikke i flere liturgiske symboler og uttrykk, for de har vi mer enn nok av og de frelser ingen. Profetens ord er like aktuelle i dag:  “Jeg hater og avskyr de fester dere feirer,  de stevner dere holder, byr meg imot”, Am 5,21. Det forkynnes lite i dag. Avisa Dagen har tidligere påpekt at det er nettopp i forkynnelsen det svikter, for det forkynnes mye mindre enn før både i og utenfor kirkene. Når forkynnelsen lider,  lider også menigheten.

Forkynner man bare evangeliet, uten å tale om synd, om Guds lov eller Guds krav, så blir evangeliet uinteressant fordi ingen har egentlig bruk for det. Gud er jo så grei, så da går det jo sikkert bra til sist uansett. Det er der vi står i dag. Situasjonen er langt mer alvorlig enn en del av de såkalte konservative biskopene synes å mene.

Gå til innlegget

Lysbakken og helligdagen

Publisert over 6 år siden

Audun Lysbakken bommer totalt når han bruker det gammeltestamentlige hviledagsbudet som argument mot søndagsåpne butikker. Hviledagsbudet har gudstjenestefeiringen som viktigste mål og innhold og hvilen er ikke et mål i seg selv.

SV-leder Audun Lysbakken prøvde seg i helgen som teolog og forsøkte å begrunne SVs holdning til søndagsåpne butikker ut i fra Bibelens skapelsesberetning. Hans forståelse av helligdagsbudet trenger visse teologiske nyanseringer. Den kristne forståelsen av helligdagsbudet er nemlig ikke helt den samme som den jødiske sabatt og det er slett ikke tilfeldig at jødene holder sabatt, mens vi feirer søndag. Søndagen er ikke sabatt. Den er Jesus oppstandelsesdag og den dagen da Kristi menighet kommer sammen og feirer Jesu oppstandelse i gudstjenesten. Jesus selv gikk langt i å oppheve sabattsbudet da han fastslo at sabatten var til for menneskets skyld og ikke mennesket for sabattens skyld og tillot både disiplene å høste aks på sabatten - fordi de var sultne og å helbrede syke på sabatten. Begge deler var forbudt i henhold til jødisk forståelse av sabatten.

Dette viser at kristne ikke holder hviledagsbudet ved å ligge på sofaen å dra seg på søndagen. Søndagens viktigste innhold etter klassisk luthersk forståelse er feiringen av gudstjenesten. Derfor opplever jeg det som hykleri når en rekke politikere står fram og viser til helligdagsbudet når de vil si nei til søndagsåpne butikker. Biskop Per Arne Dahl understreker hvor viktig det er å ha en dag som er annerledes. Det er riktig nok, men en annerledes dag er ikke noe mål i seg selv. Den er et mål fordi man skal ha en dag i uken da man har tid og mulighet til å gå i kirken og høre Guds ord, ikke fordi vi skal ha en dag til å ligge på sofaen. I gamle dager var det nødvendig å ha fri på søndagen fordi folk trengte faktisk den dagen for å komme seg i kirken. Mange gikk til fots og hadde langt å gå. Bruker man et par timer til kirken og like lang tid tilbake, i tillegg til at gudstjenesten gjerne innbefattet en preken som kunne vare godt over en time, så sier det seg selv at det ikke var tid til så mye annet når man kom hjem fra kirken.  I dag er mange ting annerledes. For de fleste tar det ikke mer enn noen minutter å komme seg i kirken og gudstjenesten varer sjelden lenger enn en tmes tid.

Problemet i Norge er ikke at det er altfor mange som jobber på søndagen. Problemet er at det er altfor få som bruker hviledagen til å gå i kirken for å høre Guds ord. Jeg tror ikke søndagsåpne butikker vil ha noen betydning i den sammenhengen. Samfunnet vårt blir ikke mer sekulært av søndagsåpne butikker og det blir heller ikke mer kristelig om alle butikker holder stengt på søndagen. Mer kristendom i landet får vi først når det norske folk igjen begynner å søke Guds ord og sakramentene.

Steinar Sund

teolog

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere