Nicolay Stang

Alder:
  RSS

Om Nicolay

Følgere

Klimasaken i historisk perspektiv

Publisert 25 dager siden

For 30 år siden ble boka Om trær kunne gråte utgitt med støtte fra Miljøverndepartementet og med forord av miljøvernminister Sissel Rønbeck. Forfatteren Bo Landin kunne på tur med Dagsrevyen i Nordmarka slå fast at nesten ikke et eneste tre var friskt. Professor Gunnar Abrahamsen, som hevdet noe annet, fikk sitt pass påskrevet. Dagbladet, som tidligere hadde skrevet om at store deler av tysk skog allerede var sterkt skadet eller død, kunne fortelle at nå var helsetilstanden i norske skoger like dårlig som i Tyskland. Avisen oppga et areal som var like stort som hele det norske skogarealet, som skadet. Miljøvernminister Torbjørn Berntsen kunne på begynnelsen av 90-tallet opplyse om at et skogareal som var større enn skogarealet i Norge var ødelagt – i Norge. Det ble bevilget store summer til forskningen på skogdøden. I Tyskland ble det startet ett forskningsprosjekt i uka over en tiårsperiode, deriblant et prosjekt som skulle forske på forskningen. I ettertid skulle det imidlertid vise seg at skogen i denne perioden hadde en spesielt god tilvekst. Hvordan var dette mulig?

I boka Om trær kunne gråte innleder Bo Landin med et lengre sitat av åpningsfabelen i Rachel Carsons Silent Spring (Den tause våren) som forteller om en by der alle levde i harmoni med omgivelsene. Men en dag endret alt seg. Livet syknet hen og døde. Fuglesangen forsvant, og alt ble stille.

Boka til Carson fra 1962 handler om ødeleggende effekter av plantevernmidler og spesielt DDT som blant annet skulle medføre at skallene på fugleeggene ble for tynne. Boka ble en bestselger. Al Gore skrev i et senere forord til boka om hvor stor innflytelse den hadde hatt på ham. I Norge har både tidligere kirke, utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes og Jørgen Randers, BI-professor og medforfatter til Limits to Growth (Hvor går grensen?) beskrevet bokas store betydning for det de henholdsvis kaller den økologiske revolusjon og bærekraftsrevolusjonen. I forskningsrapporten Hot Topic – Cold Comfort sammenligner sosiologiprofessor Hernes endringene i folks oppfatning av verden etter 2. verdenskrig med overgangen fra det geosentriske verdensbilde til det heliosentriske for rundt 500 år siden. I en viss forstand betyr den økologiske revolusjonen en tilbakevending til et geosentrisk verdensbilde med mennesket i sentrum. Det som hender på jordkloden er ikke lenger syklisk, men bestemt av våre handlinger. Hendelsene er igjen med på å danne folks oppfatninger. Hernes ramser opp 7 slike hendelser eller landeplager. Befolkningsøkning med påfølgende ressursknapphet og forurensning og katastrofal global oppvarming er kanskje de viktigste. Ifølge Hernes er det ikke argumentenes styrke som former vår oppfatning, men snarere eksistensielle trusler som knyttes til de nevnte fenomener. Han er fullt klar over at dette kan tolkes som tegn eller varsler om endetiden – armageddon eller kanskje rettere sagt thermageddon – altså at dette ikke er annet enn en ny eskatologi eller endetidslære, men avviser dette med at denne gangen er det annerledes. Nå er tegnene på undergangen mer overbevisende.

For rundt 100 år siden la Karl Popper merke til at marxister og psykoanalytikere synes alt som skjedde bare bekreftet deres teorier. Han la også merke til at Einsteins gravitasjonsteori var fundamentalt forskjellig fra disse fordi denne måtte forkastes hvis den ikke var i overensstemmelse med bestemte forventede hendelser. Popper sluttet at et utsagn kun er vitenskapelig hvis det kan være i strid med hendelser. Påstanden om farlig menneskeskapt global oppvarming blir altså ikke nødvendigvis mer overbevisende fordi den hele tiden synes å bekreftes.

Vi får stadig vite at påstanden om farlig menneskeskapt global oppvarming bygger på gammel og kjent fysikk. Det vises gjerne til et arbeid av den svenske kjemikeren Svante Arrhenius fra slutten av 1800-tallet. Arrhenius viser på sin side til den franske matematikeren og fysikeren Joseph Fourier. Hans teori om jordiske temperaturer fra begynnelsen av 1800-tallet vil imidlertid virke svært fremmedartet på moderne mennesker. For Fourier har Jordens temperatur tre varmekilder – stråler fra sola, jordvarme og stråler fra stjernene. Verdensrommets temperatur er omtrent som den som er ved Jordens poler. Grunnen til at Fourier trekkes frem i forbindelse med drivhusteorien er hans uttalelse om at lys varme (chaleur lumineuse) har lettere for å trenge igjennom lufta enn mørk varme (chaleur obscure). Svante Arrhenius skriver derimot at Fourier hevdet at atmosfæren fungerer som glasset i et drivhus fordi det slipper inn sollyset, men holder tilbake de mørke strålene fra bakken. Professor emeritus i kjemi, Hans Martin Seip, tidligere knyttet til Cicero og nå aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon skriver at begrepet ”drivhuseffekt” første gang ble benyttet av Fourier i 1820-årene.

Et av de store vitenskapelige spørsmålene på slutten av 1800-tallet gjaldt årsak til istider. Arrhenius forsøkte å forklare årsaken til istider og mellomistider. Han hevdet at en halvering av datidens CO2-nivå i atmosfæren ville kunne medføre at temperaturen sank tilstrekkelig til at en ny istid kunne inntreffe. På denne tiden hevdet også Arrhenius at temperaturen kunne stige med 5-6 grader ved en fordobling av atmosfærisk CO2, men etter kritikk fra blant annet Knut Ångstrøm, reduserte han denne klimafølsomheten til 1,5 °C.

Det blir hevdet at Arrhenius kom frem til hvor følsomt klimaet er for CO2 for over hundre år siden. Denne klimafølsomheten er imidlertid fremdeles ikke fastsatt. Det er derimot en utbredt oppfatning blant klimaforskere at den direkte effekten ved en fordobling av atmosfærisk CO2 ligger på rundt 1°C og at forsterkende tilleggseffekter fra vanndamp er nødvendige hvis farlig global oppvarming skal kunne oppstå. Siden Charney-rapporten kom i 1979 har denne klimafølsomheten i offisielle rapporter som Klimapanelets, ligget på mellom 1,5 og 4,5 grader. I de senere år viser stadig flere forskningsarbeider lav klimasensitivitet dvs. at global oppvarming er et skinnproblem. Arrhenius var av den oppfatning at et økt innhold av CO2 i atmosfæren ville være en fordel og blant annet medføre økt matproduksjon. Han anså global oppvarming som et gode og ikke som en trussel.

På begynnelsen av forrige århundre mistet drivhusteorien støtte. Man var av den oppfatning at det som kunne absorberes av varmestråling stort sett allerede ble absorbert av de mengdene av drivhusgasser som var i atmosfæren. Dessuten absorberer vanndampen stort sett i samme del av det elektromagnetiske spektrum som CO2. I 1909 viste også fysikeren Robert Woods at drivhus av material som er transparent for varmestråling, fikk omtrent samme temperatur som drivhus med vanlig glass. Lignende eksperimenter ble gjennomført av professor Nasif Nahle i 2011 og utvidede eksperimenter er gjennomført av professor Jan-Erik Solheim m. fl. Allikevel hevder regjeringen i en stortingsmelding i 2012 at gasser i atmosfæren ”virker som takene og veggene i et drivhus.”

Under mellomkrigstidens varmeperiode som forøvrig er svært lik varmeperioden på slutten av forrige århundre, fikk teorien om menneskeskapt global oppvarming et midlertidig oppsving. Effekten ble kalt Callendar-effekten etter den britiske ingeniøren Guy Callendar. På slutten av 1930-tallet skrev han at de neste par tiår ville bevise om teorien om menneskeskapt global oppvarming var riktig. På 1940-tallet begynte imidlertid en kuldeperiode som skulle vare til slutten av 1970-årene. Før han døde, opplevde Callendar på begynnelsen av 1960-tallet de kaldeste vintrene England hadde hatt siden 1700-tallet. Vi må helt frem til forrige tiår for å finne like kalde vintre i England.

Det alternative synet på temperaturutviklingen i moderne tid er at temperaturen er i ferd med å hente seg inn etter Lille istid med en halv grad per århundre med periodiske svingninger på 60 år. I tillegg finnes en periode på rundt 200 år.

På slutten av kuldeperioden på 1970-tallet dukket spørsmålet om vi går mot en ny istid opp. Flere av dem som senere skulle advare mot global oppvarming stod i fremste rekke også når det gjaldt å advare mot global nedkjøling på 70-tallet. Istid-spøkelset ble også førstesidestoff i Time og Newsweek, men årsaken var den samme – forbrenning av fossilt brensel.

Det store skremselet på 1970-tallet var likevel ressursknapphet som knyttes til befolkningseksplosjon og forurensning. Rett før oljekrisa utkom boka Limits to Growth. Konklusjonen her er at den økonomiske veksten må begrenses for å sikre en bærekraftig utvikling. Dens verdensmodell fremviser en rekke scenarier. Som marxismen, som fremdeles var den dominerende ideologien på venstresiden, var den deterministisk i den forstand at den hevdet å inneholde kunnskap om samfunnets forskjellige utviklingsmuligheter og derfor kunne danne grunnlag for innskrenkninger i menneskenes frihet.

I 1980 ble imidlertid biologen Paul Ehrlich, som hadde skrevet The Population Bomb utfordret av økonomen Julian Simon til å inngå et veddemål. Ettersom befolkningsveksten ville gi ressursknapphet, skulle en anta at råvareprisene ville stige. Simon hevdet derimot at råvareprisene kom til å synke også i fremtiden. Ehrlich valgte ut fem metaller over tiårperioden frem til 1990. Prisene på alle metallene sank.

På 80-tallet ble også Brundtland-kommisjonen nedsatt av FN for å utvikle strategier for en bærekraftig utvikling. I Brundtland-rapporten Our Common Future som kom i 1987 står det i kapittel 1 ”En truet fremtid” at drivhuseffekten er en trussel mot livet og springer direkte ut fra økt ressursbruk. Verdens fattige vil naturligvis ikke uten videre gå med på redusert forbruk. Brundtland-rapporten forsøker derfor å forene utviklingslandenes og miljøvernernes motstridende interesser. Bærekraftig utvikling defineres som en utvikling som skal tilfredsstille både samtidens og fremtidens behov. Ettersom de fattige, ifølge rapporten, skal prioriteres, betyr dette omfordeling. Brundtland-rapporten kan sees på som en globalisering av det skandinaviske sosialdemokrati. Parallelt med Brundtland-kommisjonen holdt FNs miljøprogram (UNEP) og Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) konferanser. En sentral person her var den svenske meteorologiprofessoren og Olof Palmes tennispartner, Bert Bolin, som skulle bli Klimapanelets (IPCC) første leder. Kjernekraftforkjemperen Olof Palme var forøvrig den første politikeren som tok opp global oppvarming. I 1974 spurte Svenska Dagbladet Palme om hva som ville skje frem mot årtusenskiftet. Foruten de vanlige frasene om jämnlikhet og nedrustning fremholdt Palme hvor viktig risikoen for menneskeskapte klimaendringer var. Ifølge ham ville denne føre til en endring i nasjonalstatens rolle. Denne måtte oppgi suverenitet. Slike problemer kunne bare løses gjennom demokratisk sosialisme på internasjonalt plan. Men det var også pionerer mot menneskeskapt global oppvarming i den konservative leiren. Den engelske statsminister og kjemiker Margaret Thatcher, som forøvrig også var en stor tilhenger av kjernekraften og motstander av makten til kullgruvearbeidernes fagforeninger, advarte sterkt mot konsekvensene av våre CO2-utslipp. Kjernekraftulykken i Tsjernobyl i 1986 hadde medført at kjernekraften var kommet i vanry så hun måtte ta hardt i. Hun skal imidlertid ha fått kalde føtter da hun så hva det var hun hadde vært med på å sette i gang.

I Brundtland-rapporten har spørsmålet om farlig menneskeskapt oppvarming fortsatt ingen fremtredende plass. I rapporten er den først og fremst beskrevet i kapittelet om energi i avsnittet om fossilt brennstoff. Det finnes imidlertid et hint om CO2-dogmets potensial: All luftforurensning fra forbrenning av fossilt brensel kan fjernes bortsett fra CO2. Videre henvises det til konferansen til UNEP og WMO i Villach, Østerrike der det ble konkludert med at vi kan få en temperaturøkning i første halvdel av dette århundre som vil være større enn noensinne tidligere i menneskehetens historie. Brundtland-kommisjonen ser for seg at det internasjonale arbeidet rundt dette styrkes og en fremtidig lovregulering av dette området. Maurice Strong som hadde ledet konferansen i Villach i 1985, var også sentral i utarbeidelsen av Brundtland-rapporten. Strong var styremedlem i WWF og hadde en karriere bak seg i oljeindustrien. Det var han som organiserte ”Earth Summit” i Rio de Janeiro i 1992 der rammeverket for FNs klimaavtale (UNFCCC) opprettes. Her går de fleste stater med på målet om å redusere CO2-utslippene for å unngå farlig menneskeskapt påvirkning av Jordens klimasystem. De årlige klimakonferansene vi nå er vitne til er en oppfølging av dette. Maurice Strong uttaler i 1997 at den industrialiserte sivilisasjonens sammenbrudd kan være den eneste måten å redde verden på.

Året etter at Brundtland-rapporten kom, ble Klimapanelet IPCC opprettet av WMO og UNEP. Dette er nedfelt i resolusjon i FNs generalforsamling der det også finnes henvisning til Brundtland-rapporten. Klimapanelet skal levere underlaget til klimaavtalerammeverket. Hvis en skal snakke om et vendepunkt, ihvertfall i vitenskapshistorien, kan 1988 være et slikt veiskille. Vitenskap og politikk smelter sammen. Forskere som ønsker å endre verden, har nå fått infrastrukturen som skal til. Før Klimapanelets andre rapport (1995) gikk i trykken, ble vitenskapsfolkenes konklusjoner om at det ikke finnes klare bevis på at klimaendringene kan tilbakeføres til økning av drivhusgasser eller at klimaendringene er menneskeskapte, endret, og utsagnet om at årsakene til klimaendringene ville forbli kontroversielle inntil usikkerhet knyttet til naturlige variasjoner var blitt redusert, slettet. Konklusjonen ble nå at bevisene tyder på en klar (discernible) menneskelig innvirkning på det globale klima. Mye tyder på at Clinton-administrasjonen med Al Gore hadde en finger med i spillet her. De forberedte Kyoto-protokollen. Denne ble imidlertid stoppet av Senatet for USAs del. Store utslippskutt var imidlertid ikke så vanskelig å godta i Europa etter kommunismens fall med påfølgende nedbygging av gammel industri. I Storbritannia var også skiftet fra kull til gass kommet i gang, og Frankrike hadde kjernekraft. I Klimapanelets neste rapport rundt årtusenskiftet ble så fortidens klima skrevet om. Middelalderens varmeperiode og Lille istid forsvant med lanseringen av hockeykøllegrafen som viser en temperaturkurve som går rett til værs på slutten av forrige århundre.

Før klimatoppmøtet i København i 2009 lekker epostkorrespondansen mellom en sentral gruppe klimaforskere ut i offentligheten. Her fremgår det blant annet hvordan disse har forsøkt å forpurre arbeidet til vitenskapsfolk med annet syn på klimaendringer. Spesielt viktig for disse klimaforskerne var det å forhindre annerledestenkende å komme til orde. Blant annet ble det utøvd press mot redaktører i vitenskapelige tidsskrifter for å hindre publisering av vitenskapelige arbeider samtidig som man hjalp hverandre frem. Til dette ble fagfellevurderingssystemet flittig brukt. Offentlig het det at det var enighet eller konsensus blant forskerne. Det ble sogar publisert arbeider som skulle vise dette. Debatten ble erklært over. Våren 2007, tyve år etter at Brundtland-rapporten kom ut, erklærte Gro Harlem Brundtland fra FNs talerstol at all tvil var blitt eliminert, og at det er uansvarlig, hensynsløst og dypt umoralsk å stille spørsmål til alvoret i klimasituasjonen. Kritikere blir altså fremstilt som mennesker med onde hensikter og som gjerne står i ledtog med kull- og oljeindustrien. Media må derfor ikke slippe disse til. Amanuensis ved journalisthøyskolen, Andreas Ytterstad, kaller journalistene portvoktere. Den rollen er også godt ivaretatt av redaksjonene. Kritikere slipper ikke til, men det betyr også at klimasakens argumenter blir lite kjent. For alarmistene er det kun to argumenter som gjelder, og det er konsensusargumentet og til nød føre-var-prinsippet. De har ikke behov for flere da debatten er erklært over.

I 2008 inngikk alle partier på Stortinget bortsett fra FrP, som ikke fikk være med, et forlik om at Jordens temperatur ikke måtte stige med mer enn 2 grader. Dette forliket bygger igjen på en klimamelding med graverende feil som at havnivået langs Norskekysten vil stige mer enn ellers i verden til tross for landhevingen her. Det fremgår av avtalen at Norge skal være et foregangsland og stimulere andre land til å sette seg høye klimamål. Rike land må redusere utslippene mest heter det.

Den tyske økonomen Ottmar Edenhofer som hadde ansvaret for Klimapanelets rapport om forebygging i mange år, uttalte i 2010 at klimapolitikken dreier seg om omfordeling av verdensformuen, og tidligere leder for klimarammeavtaleverket Christiana Figueres fulgte opp under klimatoppmøtet i Doha et par år senere med uttalelse om at klimaendringene dreier seg om en fullstendig omlegging av verdensøkonomien.

Vi må altså gi Gudmund Hernes og Jørgen Randers rett i en ting, og det er at vi nå opplever en revolusjon. Våre politikere har funnet et effektivt middel som kan lede til en samfunnsomveltning. Det ble verken klassekamp eller ressursknapphet som skulle snu opp ned på samfunnet som noen forstilte seg på 1970-tallet, men produktet av vårt arbeid, vår energi og vår velstand – nemlig CO2. Leninister som Pål Prestrud som ble Cicero-direktør og sikkerhetsrådgiver for Jonas Gahr Støre, direktør på Bjerknessenteret Eystein Jansen og professor Elisabeth Eide (journalist- og medieutdanning) oppfattet raskt klimasakens potensial.

I 2018 trådte en klimalov i kraft i Norge som skal gjøre Norge til et lavutslippssamfunn i tråd med Parisavtalen innen 2050. Hvem hadde trodd at Høyre skulle bli et revolusjonært parti?

Gå til innlegget

Klima, media og politikk

Publisert over 5 år siden

I forskningsprosjektet Climate Crossroads viser medievitere, meteorologer og samfunnsvitere hvordan akademiske forestillinger gjennom en omstilling av journalistikken kan bidra til en samfunnsendring som skal redde klimaet.

Antologien Klima, medier og politikk (Eide et al. 2014) er et resultat av et prosjekt støttet av Norges forskningsråd med i underkant av 10 millioner kroner. I prosjektet deltok blant andre utdanningsinstitusjoner som leverer journalister og informasjonsrådgivere og Meteorologisk institutt. Prosjektet skulle undersøke utfordringene politikere og formidlere står overfor når kunnskap om klima skal omsettes til handling. Ved å bidra til en bedre forståelse av samspillet mellom medier og politikere ville prosjektet kunne skape en mer engasjert og informert allmennhet. Ifølge boken er forskningsprosjektets mål også å bidra til en føre-var-offentlighet der hele befolkningen skal mobiliseres i kampen mot klimaendringene, men først må hindringene kartlegges.1

Boken innledes med et varsel. Forskerne er sikrere enn før på at de menneskeskapte klimaendringene er svært alvorlige, og stadig flere er enige med dem i at klimaendringene er vår tids største globale trussel. Mye tyder derimot på at vi ikke handler i tråd med denne erkjennelsen. Ifølge forfatterne må store deler av de fossile energiforekomstene bli liggende der de er skal verden reddes. Rollen som verdensfrelser synes imidlertid vanskelig å forene med rollen som oljeeksportør.

Det er ikke bare trusselens realitet som utledes fra autoritetenes angivelige enighet. Føre-var-prinsippet skal også ifølge forfatterne ha blitt anbefalt i Klimapanelets rapporter i 2007. I dets rapport om forebygging finnes en henvisning til FNs klimakonvensjon artikkel 3 der det heter at full vitenskapelig visshet ikke skal brukes som begrunnelse for å utsette tiltak vel og merke etter at en kost-nytte vurdering er lagt til grunn. Eide et al. bruker husforsikringsmetaforen og hevder deretter at muligheten for at våre livsbetingelser forringes av klimaendringene er langt større enn at huset vårt brenner ned. Påstanden forutsetter kjennskap blant annet til hvilke temperaturer og CO2-nivåer som begunstiger liv.

Ettersom det er vår forbrenning av hydrokarboner fra jordskorpen som skal være årsak til disse klimaendringer, vil problemet kunne løses ved at denne opphører. Lar vi oljen og gassen bli liggende på sokkelen, og forbruket av dette ikke blir erstattet av andre hydrokarboner, vil imidlertid selv med forutsatt høy klimafølsomhet for CO2, resultatet ikke være målbart på annet enn økonomien. Det er derfor rimelig å anta at det er denne forfatterne ønsker å endre når de skriver om omstilling. At opinionen og journalister synes litt gjenstridige når det gjelder denne omstillingen, kaller forfatterne norske paradokser. Diagnosen heter kognitiv dissonans og skal skyldes manglende samsvar mellom kunnskap og handling. Sammenhengen mellom kunnskap og handling i klimaspørsmålet er det sentrale i forskningsprosjektet og i mange av antologiens bidrag ifølge forfatterne.

Kunnskapssynet

Kunnskapen begrunnes ut fra autoritet. Forskere og betydnigsfulle personer innehar viten om en fare derfor er det sant at vi står overfor en trussel, og selv om noen (med uedle motiver) skulle hevde noe annet, bør vi være føre var og underkaste oss den foreskrevne kur. Forfatterne har ikke behov for ytterligere argumenter. Alle innvendiger kan tilbakevises med henvisning til autoritetenes tyngde og antall. Dette medfører imidlertid at behovet for å sette seg inn i kunnskapens premisser bortfaller som førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo Andreas Ytterstad viser, om enn ufrivillig, i sitt bidrag ”Vite, men ikke røre?” Her undersøker Ytterstad kunnskapen om global oppvarming blant journalister og forskere. Disse får en rekke svaralternativer på spørsmålet om hvilke påstander de synes er mest dekkende for utviklingen de siste 50-100 år. Påstandene ”Både naturlige svingninger og aktivitet fra mennesker bidrar til klimaendringer” og ”De observerte klimaendringene skyldes menneskelig aktivitet” skiller seg ut. Ytterstad er overrasket over at de aller fleste forskerne (90%) svarte at den første påstanden var mest dekkende selv om nesten halvparten av de kvinnelige medlemmene av Concerned Scientists Norway (CSN), hvor Ytterstad selv er nestleder, syntes påstanden om at klimaendringene i sin helhet var menneskeskapte, var mest dekkende.

Som kjent har det vært to varmeperioder de siste 100 år ­– den første i mellomkrigstiden og den siste på slutten av forrige århundre. Disse periodene er ganske like, men den første regnes ikke som menneskeskapt. Klimapanelet hevder imidlertid at det er stor sannsynlighet for at menneskene har forårsaket mesteparten av oppvarmingen siden 1950. Allikevel er en stor del av norske journalister og medlemmer av CSN av den oppfatning at klimaendringene i sin helhet er menneskeskapte. Ytterstad hevder sogar at disse vrangforestillingene plasserer ham i selskap med Albert Einstein! Ytterstad, som fikk sin filosofiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo for et par år siden, tillegger Albert Einstein, trolig feilaktig, utsagnet om ”at de som har privilegiet å vite, også har en forpliktelse til å handle”. Viten eller vitenskapelig kunnskap defineres gjerne som begrunnede antagelser. Det kan være vanskelig å akseptere henvisning til autoritet som tilstrekkelig begrunnelse i vitenskapen. Man skulle imidlertid forvente at de som forfekter en slik argumentasjon, har en viss anelse om hva den påkalte autoritet hevder, men så synes ikke å være tilfelle i klimasaken.

Omstillingen

I kapittelet ”Journalistenes klimavalg” gir Ytterstad oss et hint om hvorfor det kan forholde seg slik. Her tillegger Ytterstad journalister rollen som portvoktere og undersøker hvordan journalister forholder seg til omstilling – også omstilling av journalistikken selv. Ytterstads anliggende er å redusere oljeindustriens virksomhet i Nordsjøen fordi denne ifølge ham skal være uforenlig med et togradersmål han også feilaktig tillegger Klimapanelet. Det er heller ingenting som tyder på at Ytterstad har viten om hvor følsomt klimaet er for økning i atmosfærisk CO2 eller sammenhengen mellom våre utslipp og CO2-nivået i atmosfæren. Både for Ytterstad og portvokterne er klimadebatten over. De har akseptert påstanden om at vi står overfor en global trussel som følge av våre utslipp. Farlig menneskeskapt global oppvarming er et dogme det ikke kan settes spørsmålstegn ved. Ytterstad forsøker å finne ut hvorfor portvokterne ser ut til å ha vanskeligheter med å agitere mot oljeutvinning på norsk sokkel. Han kommer frem til at mange av disse journalistene har tro på at næringslivet vil løse den påståtte klimakrisen og mindre tro enn ham selv på at folket vil kjøpe agitasjon mot det som finansierer dets velstand. I tillegg til å være portvoktere er journalistene også, ifølge Ytterstad, sentrale for meningsdannelsen i klimadebatten. Ytterstad undersøker derfor i hvilken grad journalistene er forpliktet til å fremme folkelig klimaengasjement.

I sin doktoravhandling brukte Ytterstad den italienske filosofen Antonio Gramsci til å forstå motsetningene i fremstillingen av klimapolitikken i norske media. Gramsci hadde stilt spørsmål om hvorfor den borgerlige revolusjon hadde mislyktes i Italia i motsetning til i Frankrike. I den forbindelse utviklet Gramsci en teori om hegemoni som beskriver hvordan en samfunnsgruppe gjennom kultur og moral kan oppnå innflytelse som langt overstiger hva dens politiske makt skulle tilsi. I Gramscis ånd hadde Ytterstad gått inn i styret i ”Klimavalg 2013” – en allianse bestående av over 100 organisasjoner. Disse ønsker at Norge skal fremstå som et foregangsland også hva gjelder begrensning i oljeutvinning. Gjennom en slik paraplyorganisasjon kan klimaideologien fremstå som del av en bred grasrotbevegelse som vil være i stand til å utøve nødvendig press på politikerne før valgene. Men skal de lykkes i fremtiden – en oppfølger er under veis– må omstillingen av journalistikken videreføres. Det holder ikke bare at portvokterne anerkjenner dogmet om farlig menneskeskapt oppvarming. De må også agitere for en begrensning i norsk oljeutvinning.

Som vi har sett, skal dogmet uttrykke en viten som ikke trenger å etterprøves eller en sann beskrivelse av verden. Ytterstad hevder så at vi uten videre kan slutte fra hvordan verden er til hvordan verden bør være. Han skriver at det følger et etisk imperativ av den globale oppvarmingen (s. 89). Men for å kunne trekke en slik slutning må vi kjenne forskjellen på gode og dårlige temperaturer og forholdet mellom temperatur og handling. Det rekker ikke med et falskt Einstein-sitat om at vi har en moralsk forpliktelse til å handle fordi vi har akseptert et dogme. Ifølge Ytterstad er imidlertid en klimaomstilt journalistikk moralsk forpliktet til å skrive om global oppvarming på en måte som gjør at folk flest kan identifisere seg med den. Dette kan bidra til å forklare hvorfor norsk journalistikk om klima for det meste befatter seg med fenomener som på en eller annen måte skal bekrefte dogmet om det menneskeskapte globale klima. Det gjenstår imidlertid å få overbevist portvokterne om at det finnes et bredt folkelig engasjement mot oljeutvinning. Først da vil en effektiv agitasjon i media for en samfunnsomveltning i Norge bli mulig.

Ytterstad konkluderer med ”at klimaomstillingen av norsk journalistikk har kommet nokså kort”. Journalistene har vist at de kan innordne seg autoriteter og et dogme og gi avkall på kritisk tenkning. Rollen som portvoktere gjør dem også i stand til å holde mainstream media fri for kritikk av den rette tro. Det ser imidlertid ikke ut til at de uten videre vil ta skrittet fullt ut. Ytterstad viser at journalister er langt mindre interessert i grunnleggende systemendringer enn forskere. Først når deres forestillinger om klima medfører en moralske forpliktelse til å appellere til handling, vil dette kunne endres. En massemobilisering av norske organisasjoner og foreninger kan muligens påvirke dem og få dem til å endre syn på opinionen. Når journalistene innser at klimakampen også må bli en del av samfunnskampen, vil journalister og forskere, ifølge Ytterstad, omstille seg og handle i samsvar med sine forestillinger.

Dette vil samtidig markere slutten på tradisjonell vitenskap og journalistikk i klimasammenheng. I hvert fall siden David Hume i sin avhandling om menneskets natur (1739) beskrev det problematiske ved å slutte fra ”er” til ”bør”, har vitenskapsfolk vært tilbakeholdne med å utlede moralske imperativer fra deskriptive utsagn. I tillegg til å avvise dette skillet har Ytterstad også forsøkt å omdefinere kritisk realisme.2

Kritisk realisme

I filosofien betegner realisme en oppfatning om at virkeligheten eksisterer uavhengig av oss, og den kritiske realisme at vår tilgang til virkeligheten begrenses av at endelig visshet er uoppnåelig. Vi må gå ut ifra at våre påstander kan være gale. Det er denne bevissthet om vår feilbarlighet som medfører et krav om å etterprøve våre antagelser. Det bør heller ikke være noe i veien for at journalister etterprøver påstander som har vært fremsatt av klimaforskere og som nå kan sjekkes med virkeligheten. For Ytterstad er kunnskap derimot åpenbaringer fra oven som bare skal bekreftes av journalistenes dårlig begrunnede overbevisninger og unndras etterprøving. Kritisk tenkning blir overflødig.

Flere av bokens bidragsytere er sentrale personer i utdanningen av journalister. De kan dermed bidra til å forstå ståa i norsk journalistikk og gi et hint om hvor dette vil ende. Mye av det studentmaterialet de arbeider med er oppvokst i en periode uten global oppvarming av jordens atmosfære slik foreskrevet og er levende bevis på at fakta ikke lenger spiller noen rolle. Hvis det skulle være noen som mot formodning etter årelang indoktrinering i skolen, skulle ha bevart evnen til kritisk tenkning, må denne avlæres. Jeg betviler ikke at Eide og Ytterstad vil være i stand til det. Det spørs også om restene av en realitetssans, som gjør at eldre journalister kvier seg for å sage over den gren de sitter på, i det hele tatt forefinnes i den yngre generasjon. Velstand er en selvfølge for den. En lengre periode med lav oljepris kan imidlertid endre på dette. Det vil gjøre fordyrbarenergiindustrien enda mindre bærekraftig og etter hvert øke etterspørselen etter olje. Harde økonomiske realiteter og andre virkelige problemer vil i større grad enn et par tiår med global nedkjøling kunne sette klimaideologien i skyggen. Tidligere har vi sett at når ideologier faller, kan det skje raskt. Da drøyer det heller ikke lenge før politikerne snur sine kapper etter vinden. Fallhøyden er stor, men skaden som er påført både vitenskapen og journalistikken er alvorligere. En restituering av disse vil kunne ta en generasjon eller to hvis de i det hele tatt får muligheten.

 

 

 

 

 

 


1 Kima, medier og politikk, Elisabeth Eide et al., Oslo 2014, s. 16 og s. 20

2 https://oda.hio.no/jspui/bitstream/10642/1107/1/870864post.pdf

Gå til innlegget

Klimalov, klimaråd og rapportering

Publisert over 6 år siden

Ifjor ba Stortinget regjeringen om å utrede hensiktsmessigheten av en klimalov. I den forbindelse har regjeringen anmodet om innspill om klimalov, klimaråd og rapportering. Under følger høringsuttalelsen til Nicolay Stang.

Det fremgår av avtalen mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre at de slutter seg til St. meld. 34 (2006-2007) Norsk klimapolitikk. Disse partiene ønsker ifølge avtalens kapittel 2 at Norge skal fremstå internasjonalt som et foregangsland og overgå Kyoto-avtalens forpliktelser. Målet er at den globale temperaturøkningen skal holdes under 2°C sammenlignet med førindustrielt nivå [1750]. Bidraget skal bestå i å redusere utslipp av gasser som absorberer og emitterer noe varmestråling bortsett fra vanndamp. Partene innrømmer samtidig at effekten av dette er ukjent, og at de har forventninger til ikke-eksisterende teknologi. (2.2)

Ifølge den nevnte meldingen Norsk klimapolitikk er en bedre internasjonal klimaavtale det viktigste elementet i klimapolitikken. En slik avtale virker nå 8 år senere helt urealistisk. Det andre elementet om at Norge må bidra til utslippsreduksjoner i Kina og India m.fl., viste seg også å være virkelighetsfjernt. Det gjenstående tredje elementet om reduksjon av utslippene i Norge, kan ikke ha målbar effekt på global temperatur. Til gjengjeld kan det få store skadevirkninger på norsk økonomi. Å lovfeste en skadelig politikk vil øke politikerforakten og undergrave respekten for loven.

Verken de tiltak som allerede er vedtatt eller en eventuell klimalov vil kunne bidra til å oppnå målet om å regulere global temperatur. Istedenfor påføres samfunnet store unødvendige kostnader. Mongstadprosjektet, der plantenæring (CO2) skal lagres i havbunnen, og elektrifisering av norsk sokkel er sløsing med ressurser og medfører store naturødeleggelser med monstermaster og kabelgater. Det største tapet består imidlertid i misbruket av våre knappe menneskelige ressurser. Slike feilprioriteringer må nødvendigvis gå utover forskning og industriutvikling. Kostnaden av dette lar seg vanskelig beregne. Tilfeldige positive bivirkninger bør heller ikke være et argument for å vedta en feilslått politikk eller lovfeste denne.

Stortinget anmodes om å be regjeringen om en kostnadsanalyse av klimapolitikken. I den forbindelse kan opprettelsen av et klimaråd bestående av vitenskapsfolk som ikke er avhengige av den rådende klimapolitikken, være hensiktsmessig. Rådet bør foreta en kritisk gjennomgang av tidligere klimameldinger til Stortinget som jo er årsaken til den feilslåtte politikken.

Ved fremleggelsen av stortingsmeldingen om klimatilpasning i Norge (2012-2013) pekte et par av stortingsrepresentantene på at Miljøverndepartementet hadde gitt gale opplysninger om havnivåstigningen langs norskekysten. Selv om instituttet, som var opphav til opplysningene, hadde avkreftet disse og oppdatert forskning forelå, valgte departementet å bruke disse. Opplysningene bekreftet åpenbar gal informasjon som fantes i St. meld. 34 Norsk klimapolitikk som var grunnlaget for det ovennevnte klimaforliket. Her heter det i kap. 1.1.1 at det ikke er usannsynlig at havnivået langs Norskekysten vil stige mer enn det globale havnivågjennomsnittet, noe som er umulig blant annet på grunn av landhevingen. I samme kapittel forledes også Stortinget til å tro at de naturlige klimavariasjonene skulle ha gitt en avkjølende effekt i slutten av forrige århundre. Faktum er at oppvarmingen fra slutten av 1970-tallet til slutten av 1990-tallet samsvarer med det som kunne forventes ut ifra eksisterende kunnskap om naturlige variasjoner.

I Meld. St. 21 (2011-2012) fortsetter departementet desinformasjonen. Det mest oppsiktsvekkende er at det hevdes at klimagassene ”virker som takene og veggene i et drivhus” dvs. hindrer konveksjon! (Boks 2.2 Drivhuseffekten) I mai kommer en av verdens fremste atmosfærefysikere, Richard Lindzen, til Oslo. Lindzen, som er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, deltok i en høring om IPCC i det britiske parlamentet i fjor. Jeg oppfordrer Stortinget til å invitere ham til en lignende høring i Norge og kan være behjelpelig med å formidle kontakt til flere fremstående vitenskapsfolk.

Det er maktpåliggende å få en korreksjon av den atmosfærefysikken og kjemien som beskrives i stortingsmelding 21 om Norsk klimapolitikk. Her vises det til at det er en klar sammenheng mellom svingninger i temperatur og innholdet av CO2 i atmosfæren samtidig som det underslås at vi kun ser et sammenfall, etter at de moderne CO2-målingene begynte, i en tyveårsperiode på slutten av forrige århundre. Sammenhengen består i at først stiger temperaturen, og deretter øker CO2-nivået i atmosfæren som en følge av utgassing fra havet.

Regjeringen utøver sin klimapolitikk gjennom underordnede organer og organisasjoner som også er premissleverandører til politikken. Stortinget bør foreta en kritisk gjennomgang av ubegrunnede forutsetninger i klimameldingene. Stortingsmelding 21 forutsetter at klimaet er svært følsomt overfor små endringer i atmosfærisk CO2 mens observasjoner de senere tiår tyder på at det motsatte er tilfelle. Dette er også den enkle forklaringen på hvorfor den forutsagte stigningen i global gjennomsnittstemperatur er uteblitt. Miljøverndepartementet har også i dette henseende underslått nyere forskning.

Et uavhengig råd bestående av vitenskapsfolk som ikke har egeninteresse av å opprettholde et trusselbilde, vil kunne orientere Stortinget om nyere forskning som tyder på lav klimasensitivitet for CO2. Rådet bør jevnlig rapportere til Stortinget om relevant forskning – også den som ikke samsvarer med den offisielle klimaideologiens dogmer slik de formuleres i klimameldingene.

De nevnte stortingspartiene har inngått klimaforlik på sviktende grunnlag forårsaket av feilinformasjon fra regjeringen. Klimaavtalen kan derfor anses som ugyldig. En klimarammelov som ikke tar hensyn til dette, kan forsterke de negative konsekvensene av en politikk basert på feil grunnlag. Erfaringer fra de senere år viser behovet for at stortingspolitikere blir underrettet og holdt oppdatert om relevant forskning. Et råd bestående av uavhengige vitenskapsfolk, vil kunne rapportere til Stortinget om situasjonen innen klimaforskningen. Klimapolitikken bør baseres på falsifiserbare vitenskapelige utsagn ikke på ubegrunnede påstander som har til hensikt å bekrefte ideologien bak regjeringens offisielle klimapolitikk.

Gå til innlegget

Skjervheims veddemål

Publisert over 6 år siden

Skjervheimseminaret på Voss handlet i år om klima, vitenskap og politikk. Selv tok filosofen Hans Skjervheim for seg økologi, vitenskap og politikk. Men den kritikken han reiste mot 70-tallets ideologi, kan også retttes mot dagens klimaideologi.

I Klima for alle (Dag og Tid 19. sept.), som omhandler årets Skjervheimseminar, opphever Margit Ims skillet mellom prognose og viten. Filosofen Hans Skjervheim var litt mer ydmyk. I artikkelen Økologi og normalpolitikk (1991) skriver han at vi ikke kan formulere sikre prognoser om framtida fordi denne ikke er fastlagt. Vi må gjøre et veddemål med historien. Enten fortsetter vi som før og risikerer å tape alt, eller vi revurderer våre tanker og handlinger som gir håp om redning om enn ikke kostnadsfritt. Støtte til en slik omvurdering finner Skjervheim hos stoikerne som han setter opp mot det økonomiske menneske. Som fornuftsvesen er mennesket ikke bare i stand til, men har også plikt til å vurdere og overprøve sine preferanser. Våre behov behøver ikke å være avgjørende for våre holdninger. Mange behov kan vi gjøre oss uavhengige av.

Når dette skal omsettes i politikk står vi overfor problemet med å finne en sammenslutning der den enkeltes vilje samstemmer med allmennviljen slik at individet kan bevare sin frihet. Ifølge Skjervheim må vi vende oss til Rousseau og Kant når vi skal drøfte styringsproblemer i forbindelse med de økologiske problemstillingene. Her kan Skjervheim bare gi oss en skisse. De økologiske problemene krever ikke bare statlig men også overstatlig styring. Den hjelpen vi kan få av Kant begrenser seg også til et utgangspunkt for drøfting. For Kant råder nemlig, tross folkeretten, naturtilstanden mellom stater eller med andre ord aktuell eller potensiell krigstilstand. Alternativt vil en universell stat måtte bli despotisk og oppløses i anarki. Allikevel setter Kant sin lit til en verdensborgerlig tilstand som historien beveger seg mot.

På 70-tallet avviste Skjervheim en revolusjonær strategi mot det økonomiske system. Han hevdet at den ortodokse marxismen med sin dogmatisme var ute av stand til å hanskes med de økologiske problemstillingene som ressursknapphet og overbefolkning. Disse marxistene ønsket ingen debatt som kunne trekke deres egen posisjon i tvil og kunne derfor ikke lenger diskutere med andre enn seg selv. Etter kommunismens fall vender så Skjervheim seg mot nyklassisk økonomi som han kritiserer for modellplatonisme. Her stiller Skjervheim spørsmål om neoklassisk økonomisk teori er falsifiserbar og hevder at skillet mellom det faktiske og det normative er mangelfullt avklart i teorien. De økologiske problemene er også av en sådan karakter at de ikke lar seg løse uten statlige eller overnasjonale inngrep i økonomien. Utopien om det perfekte marked som universalløsning må derfor oppgis.

Innvendingene mot dogmatisme, modellplatonisme, pseudovitenkapelighet og manglende skille mellom det normative og det faktiske kan også gjøres gjeldende overfor dagens rådende klimaideologi. De økologiske problemstillingene om ressursknapphet og overbefolkning fra 70-tallet har derimot mistet aktualitet. I likhet med prognosene fra 70-tallet har Klimapanelets forutsigelser om global oppvarming av jordens atmosfære fra 90-tallet vist seg å slå fullstendig feil. Jo større avstanden nå blir mellom observasjoner og forutsigelser desto sikrere blir imidlertid de troende. Filosofens undersøkelse av begrunnelsen for påstanden blir overflødig. Det holder å vise til autoriteter eller at valget mellom en mulig evig fortapelse og en påstått frelse er innlysende. Men så er ikke tilfelle.

Gå til innlegget

Kunnskap og empatisk bakrus

Publisert nesten 7 år siden

Det å kunne behandle et problem ble tidligere regnet som trivielt i akademia. Geofysiker Henrik M. Svensen og idéhistoriker Anders Ekström viser at dette ikke lenger er en selvfølge. På den måten aktualiserer de humanioradebatten – om enn ufrivillig.

Henrik Svensen ved Senter for Jordens utvikling og dynamikk (UIO)og idéhistoriker Anders Ekström (Uppsala) forsøker å ta humanioradebatten i Morgenbladet med storm. I essayet Katastrofen, vitenskapen og oss hevder de at naturkatastrofer øker i omfang, og at det derfor er viktig å forstå hvordan disse tolkes. Forfatterne tar utgangspunkt i Tyfonen Haiyan som rammet Filippinene i fjor høst. Her omkom omtrent like mange mennesker som under Galveston-orkanen i 1900. Målt i antall tapte menneskeliv var imidlertid disse tropiske syklonene små i forhold til de kraftigste som har rammet Bengalbukta de tre siste århundrene. Disse skal ha tatt livet av flere hundre tusen mennesker hver for seg. Det er derfor rimelig å anta at Svensen og Ekström med økt omfang ikke mener tap av menneskeliv.

De skriver også at fra et naturvitenskapelig ståsted kan man ikke knytte frekvensen av tyfoner til klimaendringer. Noe av forklaringen på at Haiyan ble så kraftig tillegger de et varmere vestlig Stillehav. Temperaturen her varierer med havsirkulasjonen. Når overflatetemperaturen stiger i vest, synker den i øst. Tyfonen Haiyan tolkes imidlertid som et utslag av menneskeskapte klimaendringer i motsetning til tidligere naturkatastrofer.  Mediene setter så tyfonen i sammenheng med andre ekstreme naturhendelser. Slik kan oppfatningen av at naturkatastrofer øker i omfang også være en artefakt, men ettersom Svensen og Ekström hevder at mediene har sans for realisme, kan en henledes til å tro at naturkatastrofene virkelig øker i omfang.

Økonomisk omfang

Hva så med de økonomiske konsekvensene av tropiske sykloner? Mer velstand i stormutsatte områder vil medføre større økonomiske tap når stormen rammer. Ser man imidlertid disse omkostningene i lys av produksjonsveksten, blir økningen vanskeligere å få øye på. Tap av menneskeliv synes også å være omvendt proporsjonalt med tap av eiendom. Etter 1940 har det i USA omkommet halvparten så mange mennesker i orkaner som det gjorde bare under Galveston-orkanen i Texas i 1900.

Det  er altså rimelig å anta at det er de økonomiske tapene Svensen og Ekström sikter til når de hevder at naturkatastrofer øker i omfang. De knytter så tyfonen Haiyan til menneskeskapte endringer. Selv om de ikke angir noen fysisk mekanisme, er det nærliggende å tro at de underforstår det offisielle dogmet om at når menneskene slipper ut mer CO2, så vil den globale gjennomsnittstemperatur stige og medføre allverdens katastrofer. Dette utslippet er en følge av at menneskene har nyttiggjort seg energien fra billig fossilt brensel og dermed økt produktiviteten som igjen har medført stor velstand. De økonomiske tapene kan reduseres ved at velstandsnivået senkes. Da kan en imidlertid ikke se bort ifra at det vil gå tapt flere menneskeliv. Rikdom har gitt mennesker anledning til å bygge vern mot naturkatastrofer og mulighet til å komme seg unna i tide.

Historikernes domene

For noen få tiår siden skal, ifølge forfatterne, naturens prosesser ha blitt betraktet som noe utenfor historikernes domene. Historikeren Emmanuel Le Roy Ladurie forsøkte imidlertid i siste halvdel av forrige århundre å forklare den økonomiske nedgangstiden på 1600-tallet med klimaendringene under Den lille istid. Dette var en periode med mye ekstremvær. I kalde perioder øker temperaturforskjellen mellom tropene og polene noe som gir økt stormaktivitet. Gamle kinesiske dokumenter viser at perioden med flest tyfoner i Sør-Kina inntraff i siste halvdel av 1600-tallet (Maunder minimum). Den britiske klimatologen Hubert Lamb foretok også for flere tiår siden en kobling mellom naturvitenskap og kulturvitenskaper som forfatterne etterlyser. Hans synspunkt på temperaturutviklingen var rådende helt frem til omskrivningen av klimahistorien med Klimapanelets tredje rapport på slutten av forrige århundre. Da begynte også vitenskapshistorikere å interessere seg for hvordan man tidligere har betraktet klimaendringene. James R. Fleming viste hvordan synet på klimaendringene har utviklet seg fra opplysningstiden og frem til i dag, og i fjor utkom Rupert Darwalls historie om global oppvarming. Selv om sistnevnte også trekker linjene bakover i tid, er tyngdepunktet lagt til siste halvdel av forrige århundre med fremveksten av miljøbevegelsen. Det var også dette perspektivet Jacob Nordangård la til grunn da han holdt sitt foredrag på Universitetet i Oslo om klimatrusselen og miljøbevegelsen for et par uker siden.

Dommens dag

Allerede i 2007 tok den tidligere sjefredaktøren i den tyske ukeavisen Die Zeit, Josef Joffe, for seg det religiøse aspektet i det han kalte klimatismen. Svensens og Ekströms essay Katastrofen, vitenskapen og oss er en eskatologi der ekstreme naturhendelser fremstår som varsler om endetiden. Dette er ingen akademisk tekst i klassisk forstand der et problem identifiseres for deretter å diskuteres. Forfatterne har tydeligvis en uklar forestilling om naturkatastrofer hentet fra den mediale verden og synes ikke å være i stand til å analysere bildet fordi grunnleggende spørsmål ikke stilles. De har åpenbart godtatt den offisielle ideologiens påstander og derved gitt avkall på kritisk tenkning. Deres utfordring ”å transformere den empatiske rusen” og ”å skape en overbyggende kunnskapskultur” er derfor dømt til å mislykkes.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere