Jan Arild Snoen

Alder: 57
  RSS

Om Jan Arild

Følgere

Abrahams offervilje

Publisert rundt 8 år siden

Noen kristnes omtolkning av Bibelen er så urimelig at det fremstår som apologetiske bortforklaringer. Som når Elisabeth Thorsen skal forklare Abrahams vilje til å drepe sin sønn.

Jeg har tidligere skrevet om de abrahamittiske religionenes dyrking av blind lydighet overfor gud, symbolisert gjennom fortellingen om Abraham og Isak. Mest levende er dette i islam, der historien danner selve grunnlaget for feiringen av Eid al-adha, og pilgrimsferden til Mekka.

Les også Warsan Ismails forståelse av dette spørsmålet.

Men jeg har også sett Svein Tindbergs skuespill Abrahams barn, der fortellingen gjentas uten problematisering av dens sentrale innhold, viljen til å ofre sitt eget barn, helt uten rasjonell grunn. Det virker ikke som om det har falt Tindberg inn at denne vilje til total religiøs underkastelse har betydning for hans anliggende, nemlig at jøder, kristne og muslimer ikke makter å skape fred i Israel/Palestina.

Når jeg igjen skriver om dette, er det fordi sogneprest Elisabeth Thorsen i Oslo Domkirke på Minervas frokostmøte på onsdag leverte en tolkning av historien som jeg mener er totalt urimelig, og et godt eksempel på at mange moderne kristne har et behov for å omtolke Det gamle testamentet til det ukjennelige.

Her er det Thorsen sa om dette, etter at historien om Abraham og Isak ble trukket frem i et spørsmål fra salen (ca 32.30 inn i opptaket – debattdelen):

«Hvis vi forutsetter at Gud er en sånn som ber en far om å drepe sin sønn, da er det klart at jeg også er ateist.

Det som er bra for meg i denne historien er at Isak får det siste ordet. Barnet taler, og mordet skjer ikke. (…)

Gjennom denne fortellingen kunne folk begynne å tenke, de fikk bilder og begreper på at:

-          Gud vil redde livet
-          Gud vil at barn skal få tale
-          Gud vil ikke ha barneofringer. Det skal det være slutt på. ”

Men dette er helt urimelig. For å være bekvem med å kalle seg kristen, benekter presten det som står i Bibelen. Da har jeg mer sans for den alternative strategien – å si at Det gamle testamentet må ses i historisk kontekst og uansett erstattes av Det nye testamentets kjærlighetsbudskap, selv om jeg også finner den forklaringen litt vel bekvem.

La oss gå til teksten, og jeg gjengir den i sin helhet nedenfor, slik at alle kan sjekke dette selv – 1. Mosebok, 22:1-18.

Ja, Isak talte og spurte hva faren drev med (7). Abraham beroliget ham med utflukter (8), etter at han først hadde servert en ren løgn (5), men var akkurat like villig til å ofre ham som før. Alt var klart for mordet, og nå som Isak åpenbart måtte skjønne at det er han som var det tiltenkte offeret, der han lå fastsurret og faren løftet kniven, sa han absolutt ingen ting (9-10). Han var jo lydig må vite, akkurat som sin far. Men så ble det ikke nødvendig å drepe ham likevel. Guds hensikt med øvelsen var ikke å ta livet av barnet, men å teste Abrahams lydighet (12). Han skulle uten å mukke, og uten å stille spørsmål eller be om noen rasjonell grunn, være villig til å ofre det kjæreste han hadde (1-2). For denne viljen til å ofre, blir både han selv og hans ætt belønnet, inkludert et løfte om å vinne krig over sine fiender (16-17 – og vi vet hvor humant det foregikk i GT). Jeg vet ikke om Tindberg har tatt vers 17 inn over seg.

Thorsen vil ha det til at mordet stoppes fordi Isak taler. Det er ikke riktig. Ingen av Thorsens tre tolkninger har basis i teksten. La meg summere opp.

  • Riktignok lar Gud i siste instans være å kreve blod, men selve kjernen i historien er farens viljetil å ofre sønnens liv.
  • Barnet taler, far svarer med en halvløgn etter en løgn, og tar ikke hensyn til barnets frykt. Gud belønner ham for dette.
  • Gud sier ingenting om at barneofringer generelt skal stoppe, selv om han stopper akkurat denne. Dersom det var dette – at man skulle slutte å ofre barn – Gud ønsket å gi beskjed om, valgte han en pussig fremgangsmåte. Han belønner jo Abraham nettopp fordi han var villig til å ofre.

For et annet kreativt forsøk på å ro seg unna innholdet i historien, se denne fra Sturla J. Stålsett, generalsekretær i Kirkens Bymisjon og den tidligere biskopens sønn. Stålsett legger også vekt på at Isak tar til motmæle.

Alle de abrahamittiske religionene har et tekstgrunnlag der blind lydighet mot Gud har stått sentralt. Det finnes andre tradisjoner, og Det nye testamentet har et annet budskap. Men kristne bør ikke forsøke å bortforklare at denne lydigheten ligger som et grunnlag i Det gamle testamentet. Man kan akseptere i hvert fall kjernen i lydighetsidealet (som Espen Ottosen i noen grad gjør her); man kan si rett ut at dette tror vi ikke noe på (som min redaktør Nils August Andresen antyder her); eller så får man i hvert fall være ærlig om det dypt problematiske i teksten.

For å si det i Det nye testamentets språk: Historien om Abraham og Isak er en bjelke i kristendommens øye. De bør ta den ut før de begynner å lete etter fliser andre steder.

**

Gud setter Abraham på prøve 
1 En tid etter at dette hadde hendt, satte Gud Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.»

2 Da sa han: «Ta din sønn, den eneste, Isak, han du elsker, og dra til landet Moria! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene. Jeg skal fortelle deg hvilket.»

3 Og Abraham sto tidlig opp neste morgen, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og Isak, sønnen sin. Han kløvde ved til brennofferet, og så ga han seg i vei til det stedet Gud hadde sagt ham.  

4 Den tredje dagen så Abraham opp og fikk øye på stedet i det fjerne.  

5 Da sa Abraham til tjenesteguttene: «Slå dere til her med eselet. Jeg og gutten vil gå bort dit og tilbe, og så kommer vi tilbake til dere.»  

6 Abraham tok offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to.  

7 Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, sønnen min.» Han sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er brennofferlammet?»  

8 Abraham svarte: «Gud vil selv se seg ut et brennofferlam, sønnen min.» Og så gikk de sammen, de to.

9 Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden.

10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å slakte sønnen sin.

11 Men Herrens engel ropte til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg!»

12 Han sa: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.»

13 Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kratt like bak ham. Abraham gikk bort, tok væren og ofret den som brennoffer i stedet for sønnen sin.

14 Abraham kalte dette stedet « Herren ser». Den dag i dag blir det sagt: «På fjellet hvor Herren lar seg se.»
15 Da ropte Herrens engel til Abraham fra himmelen for andre gang

16 og sa: «Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn,

17 vil jeg velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal innta fiendens porter.

18 Ved din ætt skal alle folkeslag på jorden velsigne seg fordi du hørte på meg.»

FØRST PUBLISERT PÅ MINERVANETT

Gå til innlegget

- Dårlig samvittighet er en ålreit ting

Publisert rundt 8 år siden

Trenger vi å bli minnet om at vi synder, slik at vi skjerper oss, eller er dette en undertrykkelsesmekanisme som i verste fall fører til selvmord? Debatten gikk under Minervas lansering av temanummeret om synd.


Er vi for mye eller for lite opptatt av synd? Det var innledningsspørsmålet fra ordstyrer Torbjørn Røe Isaksen ved lanseringen av Minervas nye utgave. Alle fire i panelet svarte at vi var for lite opptatt av det, men det skulle vise seg at deltakerne la ganske forskjellig mening i dette.

Espen Ottosen fra Misjonssambandet og tankesmien Skaperkraft var forundret over at det i det hele tatt skulle være kontroversielt å mene at synd er en realitet, og et meningsfullt begrep. Men det er det tydeligvis, og han viste til uttallige små portrettintervjuer der kjendiser stadig vekk svarer at de ikke angrer på noe.

Men han erkjente at det er et problem at begrepet ofte knyttes til kristendommen og at mange oppfatter det slik at kristne snakker om andres skyld, og bruker begrepet for å skaffe seg definisjonsmakten i moralske debatter.

Didrik Søderlind, redaktør i Humanetisk Forbunds blad Humanist og spaltist i Minerva, var nettopp derfor usikker på om begrepet var nyttig. Men ”kristendommen er for viktig og interessant til å overlates til de kristne”. Kristendommens forestilling om det falne mennesket er nyttig, men Søderlind hadde som humanetiker et annet perspektiv. Kristendommen ser fallet, og ser dermed på en måte mennesket på vei nedover, mens han selv foretrekker å snu det hele: Mennesket er ikke ferdig med å reise seg fra ursuppa.

Moralsk relativisme
De to fant hverandre i kritikken av moralsk relativisme. Søderlind viste til den konservative britiske skribenten Theodore Dalrymple, som hevder at den fremste dyden nå for tiden er å aldri si noe kritisk om andre menneskers livsstil – den totale moralske apati, i følge Søderlind. ”Dårlig samvittighet er en ålreit ting,” mente han. Ottosen pekte på at beskyldningene om moralisme sitter løst dersom man mener noe som helst om andres livsvalg.

Og de to var enige om at en slik relativisme først og fremst rammer de svakest. Søderlind var uenig med Ottosens klare avvising av sex før ekteskapet, som for predikanten handler om å lære å legge bånd på seg, noe som kommer til nytte senere i livet. Men Søderlind minnet om at Humanetisk Forbund vier folk, og at han selv er veldig for ekteskapet, fordi det er bra for samfunnet og individet, og barn har godt av å vokse opp i en familie. Som eksempel på hvor galt det kan gå dersom normene og institusjonene forvitrer trakk han frem svarte gettoer i USA, der gutter vokser opp uten noen gang å støte på svarte menn i en ansvarlig stilling.

Les også Jan Arild Snoens intervju med Charles Murray om dydenes forfall blant den hvite underklassen i USA.

Bedre eller dårligere livskvalitet?
Hanne Grasmoleder av LHBT-senteret og tidligere redaktør av Cupido, så det ganske annerledes. Synd og det beslektede skam-begrepet reduserer livskvaliteten for mange, spesielt de lesbiske, homofile, bifile og transpersoner som hennes offentlige senter arbeider for. Synd og skam er et uttrykk for majoritetens makt og deres normer. Og det går altså først og fremst ut over de svake.

Ottosen mente vi trenger å snakke om synd fordi ”ved at alt kalles moralisme slipper de som trenger å bli refset unna” og ”vi snakker om synd fordi vi skal skjerpe oss,” til glede for oss selv om samfunnet rundt oss. Elisabet Thorsen, som er sogneprest i Oslo Domkirke, minnet om at selv om vi trenger å bli konfrontert, trenger vi også nåde og barmhjertighet.

Grasmo pekte på at den gode intensjonen, at det å snakke om synd og skam skal få oss til å gjøre det gode, i sitt ytterste konsekvens kan føre til at den ”syndige” begår selvmord.

Mange går rundt og skammer seg over den man ”er”, sa Grasmo – selv homoaktivister. Dette ledet til en meningsutveksling med Ottosen, som mente at man absolutt bør skille mellom den man er og det man gjør. (Her hørte vi kanskje et ekko av kristendommens tradisjonelle skille mellom legning og praksis i homofilidebatten), mens Grasmo mente at hvem vi ”er” er summen av våre handlinger. Ottosen problematiserte at man basert på hvem man ”er” kan gjøre det som dette naturlig leder til, og viste til mannen som sier: ”Jeg eier ikke et monogamt gen, så jeg …”

Grasmo slo også et slag for nytelsen, men Søderlind innvendte at det handler om grader og balanse. Det er greit å fråtse en gang i blant, men ikke hele tiden. Det er eksessen som er problemet.

Røe Isaksen utfordret panelet på hva som er den største synden i dag. Ottosen trakk frem materialisme, forbrukskultur, grådighet, mens Grasmo pekte på egoismen. Thorsen mente det var vår manglende evne til å se den andre som vår likemann. Søderlind var inne på noe av det samme da han trakk frem narsissismen: ”Alt handler om ”likes” på Facebook”.

FØRST PUBLISERT I MINERVANETT.NO

Gå til innlegget

Skremmende kristenkonservative?

Publisert over 8 år siden

Det religiøse høyre taper i USA og kan skremme ungdommen vekk fra religionen.

Etter lang betenkningstid annonserte president Barack Obama onsdag at han støtter homofile ekteskap. Det er nok et smart trekk. På denne måten sikrer han at grasrota, som er svært viktig i valgkampen, faktisk stiller opp, og at de sender ham penger. Og han skifter fokus fra økonomien, som meningsmålingene viser er en dårlig sak for ham, til verdispørsmål. 

Det hevdes gjerne i norsk debatt at det kristne høyre er en voksende trussel i USA. Men både den politiske utviklingen og samfunnsforskningen viser at dette ikke er riktig. Det kristne høyre hadde utvilsomt fremgang på 1980-tallet, men i dag er de fleste av disse organisasjonene og lederskikkelsene borte eller svekket. 

Falt. Andelen evangelisk kristne økte på 1980-tallet, men er nå falt tilbake til utgangspunktet igjen. Den gruppen som virkelig øker kraftig i USA, er de som ikke har noen religiøs tilhørighet. Blant dem under 29 år tilhører en av tre denne gruppen. USA nærmer seg Europa, om enn sakte.

De kristenkonservative har gang på gang mislyktes i å få sin kandidat nominert som republikanernes frontmann, senest med Rick Santorum, Rick Perry og Michele Bachmann. Unntaket er George W. Bush, som hadde støtte fra brede grupper i partiet. 

Når de kristenkonservative taper kampen om presidentnominasjonen er det først og fremst fordi deres saker ikke lenger er velgervinnere. Meningsmålinger viser at de verdikonservative har tapt kampen om den amerikanske opinionen. Unntak er abortsaken, der det ikke er mulig å se en klar trend. For første gang har det i år kommet flere meningsmålinger som viser et flertall for homofile ekteskap, ikke bare for partnerskap. 

Svekkes. Et flertall av de som deltar i republikanernes nominasjonsvalg innser at partiets sjanser svekkes dersom de velger en kandidat som ligger for langt til høyre i verdispørsmål. Til andre verv, lokalt og i Kongressen, der du ikke må vinne over hele landet, er det annerledes. Der vinner de konservative frem mange steder. 

Dersom republikanerne går for langt i kristenkonservativ retning, får det to effekter. Den første er enkel å forstå: De skremmer bort velgere fra partiet, særlig de unge og mer sekulære. 

Den andre er mer oppsiktsvekkende: Ved å skape en assosiasjon mellom parti og religion, skremmer de også liberale mennesker vekk fra religiøsitet. 

Endrer religionen. I sin bok American Grace fant Robert Putnam at liberale kirkegjengere og kirkefremmede konservative ofte løser denne motsetningen ved å endre sin religion, fremfor sin politikk. Politisk ståsted driver altså religiøst ståsted. 

Mange unge amerikanere er så negative til konservative republikanere at det driver dem til et stadig mer negativt syn på religion. «Santorum er ateistenes viktigste rekrutteringsagent», sa David Silverman, lederen for American Atheists, til meg under den store ateistdemonstrasjonen i Washington før påske. 

Samtidig signaliserer KrFs programkomite her hjemme at partiet er på glid i kampen mot homofile ekteskap, og kanskje kan komme til å oppgi denne. De tapte sakers parti har vel innsett at også denne saken er tapt. 

KrF nisjeparti. Men fra et velgertaktisk ståsted bør KrFs vurderinger være andre enn republikanernes. KrF er et nisjeparti, ikke et parti med ambisjoner om at et flertall av velgerne skal støtte dem. Da må de være forsiktige med å gå vekk fra standpunkter som gir partiet særpreg. En del velgere vil ta en ny kikk på et KrF som justerer kursen i homofilispørsmål. Andre velgere, og ikke minst tillitsmenn, vil isteden ta en kikk på Frp eller velge sofaen. 

I Norge finnes det ikke noen klar assosiasjon mellom Kirken og KrF. Hva KrF mener i verdispørsmål har altså ikke den «skremmeeffekten» som republikanernes standpunkt har i USA. 

Snarere mener jeg å se et stadig sterkere sammenfall Kirkens og SVs standspunkter.  Kirken fremstår som «SV med sakramenter», mens Human-Etisk Forbund er «SV uten sakramenter». Etter hvert kan dette bli et problem for borgerlige velgere. 

INNLEGGET BLE FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 14. MAI 2012

Gå til innlegget

Amerikansk velsignelse

Publisert nesten 9 år siden

I USA sverger ateistene troskap til USAs grunnlov, og landets fremste predikant mener Gud ser en positiv fremtid for akkurat deg.

Jeg er for tiden i USA, primært for å dekke religionens betydning i amerikansk samfunnsliv. Noen større artikler vil etter hvert følge hos Minerva og andre steder. Her er noen korte observasjoner:

Respekt for nasjonen, flagget og soldatene
Lørdag avholdt 20 sekulære organisasjoner sin største demonstrasjon noen sinne på The Mall i Washington (mer om det senere). De aller fleste amerikanske ateister ligger klart til venstre, og har et gjensidig hatforhold til det kristne høyre. Likevel er det maktpåliggende at høyresiden ikke får klistre merkelappen ”anti-American” på dem, slik George Bush den eldre gjorde for en del år siden da han uttalte at han ikke kunne skjønne at ekte amerikanere kunne la være å tro på Gud.

Derfor ble nasjonalsangen sunget på gårsdagens arrangement, ledet av vokalisten i Bad Religion, og introdusert av en pensjonert oberst og en flaggborg presentert av ateistiske soldater. Obersten ledet forsamlingen i Pledge of Allegiance, vel og merke uten frasen ”under God”, som ble lagt til i 1954. De aller fleste av det femsifrede tilskuertallet var med.

Det kunne være fristende å påstå at parallellen ville være at SVs landsmøte ble innledet med Kongesangen.  Men det ville være feil. Patriotismen står sterkt i USA, også på venstresiden. Det samme gjør støtten til soldatene, som ikke må forveksles med støtte til de kriger USA er involvert i.

Fra en tidligere USA-reise blogget jeg om hvordan man under en forestilling på Sea World fant det passende å hylle amerikanske soldater og be tilstedeværende sådanne reise seg til stående ovasjon.  

Å stå alene
Jeg har tidligere skrevet en artikkel om den merkelige følelsen det ga å være den eneste som ikke reiste seg og trampeklappet etter en fremførsel av et stykke av nå avdøde Arne Norheim.  

I dag har jeg vært med på noe lignende, i megakirken Lakewood Church i Houston. TV-predikanten Joel Olsteen samler her hver søndag like mange som alle landets ateistorganisasjoner etter to års hardt organisasjonsarbeid kan tromme sammen til et enkeltarrangement.

Problemet oppstår når forsangeren ber alle som ønsker Jesu’ velsignelse, ”dersom de i de hele tatt er fysisk i stand til det” om å løfte hendene og prise Gud. 12 567 par hender går i været, ett par hviler på knærne. Eller – noe problem var det jo ikke. Hadde noen spurt, noe de selvsagt ikke gjorde, kunne jeg ha skyldt på at jeg var journalist og derfor ikke kunne være deltaker.

Ikke det at jeg tror de hadde dengt opp ateisten, heller. I dag er det 87 prosent av amerikanerne som er uenig med Bush d.e. og mener at folk uten religiøs tro kan være gode amerikanere.

I går var det de troende som var i mindretall i Washington. Det var nok en ganske ny opplevelse, selv om de uten tro faktisk er litt på offensiven i USA (noe jeg også kommer tilbake til).

Et dusin motdemonstranter hadde møtt opp. Dialogen med ateistene var livlig, men fredelig. Og Guds talsmenn måtte tåle både latterliggjøring og ikke rent lite banning fra scenen.

God has Yes in your future
Olsteen holdt “one hell of  a sermon”, for å si det slik! En halvtimes herlighetsteologi, uten notater, uten nøling og full av humor og personlige vignetter. Gud ser Ja i din fremtid, preket Olsteen. Det vil gå deg vel i ekteskapet, jobben, finansielt osv.

Veldig amerikansk, tenkte jeg, men langt ifra så overfladisk som det kan høres ut som. For Olsteen innprentet at selv om det til slutt ville komme et Ja, måtte man tåle mange Nei på veien, uten å gi opp.

Det er nettopp denne evnen til å riste av seg motgang som er en vesentlig del av det amerikanske etos, enten det har en religiøs innpakning eller ikke. Vi vet at det ligger 20 Nei på veien til Ja. Derfor skal vi ikke miste motet for hvert nei vi møter, men se positivt på det: Hvert Nei er et skritt nærmere det endelige Ja, preket Olsteen.

Jeg er sikker på at mange i salen tok budskapet til seg og fattet nytt mot til å gjøre noe positivt med sitt eget liv. Det er intet dårlig resultat av en gudstjeneste.

Først publisert på Minervanett

Gå til innlegget

Mormoner som amerikansk president?

Publisert rundt 9 år siden

Hvorfor er det tilsynelatende lettere for en mormoner å bli president i USA enn en kristenkonservativ?

Lørdag vinner mormoneren Mitt Romney primærvalget i South Carolina, og er i praksis valgt som republikanerens kandidat til presidentvalget i november.

Vårt Land har bedt meg forklare hvorfor det er lettere for en mormoner å bli nominert som republikanernes presidentkandidat enn en kristenkonservativ.

Selv om jeg har innsigelser mot premisset, er spørsmålet interessant, særlig fordi norsk presse i flere tiår har fremstilt det republikanske partiet som dominert av kristenkonservative.

Valg etter valg ser vi at de kandidatene som appellerer mest til kristenkonservative velgere ikke når opp i nominasjonsprosessen, selv om nettopp denne fløyen står sterkt i den første staten som velger, nemlig Iowa, og i den tredje, South Carolina.

Like ofte ser vi at kandidater som ligger til venstre i det republikanske feltet stikker av med nominasjonen. I 2008 var Romney og Huckabee ansett å ligge for langt til høyre, da ble det McCain. I år ligger Romney lengst til venstre, muligens med unntak av Huntsman, og vinner nominasjonskampen klarere enn noen kandidat har gjort siden det moderne primærvalgsystemet ble innført på 1970-tallet.

Unntak finnes. George W. Bush vant klart i 2000 som de kristenkonservatives kandidat mot John McCain. Mer om det nedenfor.

Det er en generell og to situasjonsbestemte grunner til at kristenkonservative sliter med å vinne presidentvalg.

Kristenkonservative i mindretall

Den underliggende grunnen er at evangelisk kristne, en betegnelse som brukes i amerikansk samfunnsvitenskap og er noenlunde overlappende med den norske betegnelsen kristenkonservativ, fremdeles utgjør et klart mindretall av amerikanske velgere. Ifølge Robert Putnams omfattende kartlegging av det religiøse liv i USA i boken American Grace, utgjør evangelikerne omkring 30 prosent av amerikanerne. Selv i det republikanske partiet er de i mindretall med omkring 40 prosent.

Dybdeundersøkelser omtalt i boken The Disappearing God Gap, som jeg har skrevet om her, deler de største kirkesamfunnene inn i tradisjonalister, sentrister og modernister. Tradisjonalistene tilsvarer da det vi kaller kristenkonservative. Forskerne fant at 40-45 prosent av republikanerne tilhører en av de tradisjonalistiske gruppene.

En presidentkandidat som står for deres verdier og snakker de kristenkonservatives språk, må derfor gjøre dette på en måte som ikke skremmer vekk andre velgere. Man skulle kanskje tro at god oppslutning i en gruppe som utgjør 40 prosent av republikanerne ville være nok til å vinne nominasjonen. Men for det første er det mange av disse velgerne som legger vekt på andre ting enn verdispørsmål, og for det andre er det viktig for de fleste av partiets velgere hvem som kan slå den demokratiske kandidaten.

Kulturkampen tapes

Kristenkonservative har i lang tid drevet det de mener er en ”kulturkamp” mot sekulære krefter. USA er fremdeles et uvanlig religiøst land, selv om andelen som ikke bekjenner seg som kristne sakte kryper oppover. Men akkurat som i Norge er opinionen samtidig på vei i liberal retning i disse spørsmålene.

Kampen for det heterofile ekteskapet har stått sentralt, og er et godt eksempel på hvorfor kristenkonservative som legger vekt på slikt ikke når frem. I løpet av det siste tiåret har andelen som enten går inn for homofile ekteskap eller partnerskap økt kraftig, og til sammen er det omtrent to av tre amerikanere som i dag støtter dette. I det siste er det også blitt et flertall for homofile ekteskap. Et overveldende flertall synes nå at det er greit at åpent homofile gjør tjeneste i forsvaret.

Motstanden mot abort holder seg bedre. Det er omtrent like mange som er ”pro-life” og ”pro-choice”, uten noen klar trend det siste tiåret. Men amerikanere flest ønsker ikke at dette skal dominere valgkampene, og selv om en president skulle endre Høyesteretts sammensetning slik at Roe v Wade ble opphevet, ville det bare innebære at saken ble overlatt til delstatene, med ulik praksis og fortsatt strid som resultat.

Faktum er at de kristenkonservative organisasjonene har vært på retur siden 1980-tallet. Det tyder på at selv om evangelikerne er blitt flere, så innser stadig flere at kulturkampen ikke kan vinnes, og retter sin energi i andre retninger.

Verdikonservative kan la økonomi avgjøre

I de siste valgene har verdispørsmål kommet i bakleksa.Vanligvis har Bill Clinton rett: It’s the economy, stupid.Økonomien er nesten alltid dominerende. I 2008 og i år dreier alt seg om å få orden på finanssektoren, og få til økonomisk vekst og redusere arbeidsledigheten.

Og det bringer oss til den første situasjonsbestemte grunn: Hvilke saker er det som avgjør valget akkurat i år?

Unntaksvis spiller utenrikspolitikken en rolle, men det skal veldig mye til. Selv i 2004, da Irak-krigen ikke gikk veldig bra, var den avgjørende for ganske få når de skulle velge mellom Bush og Kerry. Men den hadde betydelig effekt på demokratenes nominasjonsstrid i 2008. Obama hadde større troverdighet enn Hillary Clinton, siden Obama alltid hadde vært imot Irak-krigen.

I 2004 prøvde republikanerne å mobilisere kristenkonservative velgere ved å fremme folkeavstemningsforslag i mange stater omkring homofile ekteskap. Men de gjorde det ikke relativt sett bedre i disse statene enn i de andre. Mobiliseringseffekten uteble. Det skal altså mye til at verdispørsmål avgjør valg.

Det er viktig å få med ta med seg at mange amerikanere som er konservative i moralspørsmål, ikke lar dem avgjøre sitt partivalg. Tea Party-bevegelsen blir ofte misforstått på dette punktet, og fremstilt som kristenkonservative i Norge.

De som støtter Tea Party ligger generelt til høyre i de fleste spørsmål, også moralspørsmål. Men det er ikke dette Tea Party handler om, men en generell misnøye med for mye makt i Washington, og for mye pengebruk og dermed store budsjettunderskudd. Dette er tydelig i møtene og demonstrasjonene som bevegelsen avholder.

Kristenkonservative som vil kjempe for økonomiske spørsmål og mot en for mektig stat gjør det innen Tea Party-bevegelsen. De som vil kjempe for tradisjonell moral, gjør det heller via sine lokale kirkesamfunn eller organisasjoner som Focus on the Family.

Den andre situasjonsbestemte grunnen er at de kristenkonservative, med unntak av George W. Bush, ikke klarer å få frem en kandidat som appellerer bedre enn sine konkurrenter, og samlet sett fremstår med nødvendig tyngde og troverdighet.

Bush favnet vidt

George W. Bush klarte å samle en bred koalisjon. Han var ”born again”, og ingen var i tvil om styrken i hans tro. Men han fremsto likevel ikke i amerikansk kontekst som en utpreget kristenkonservativ. Ja, han søkte råd og bekreftelse i bønnen, også om svært alvorlige spørsmål som det å gå til krig. Det gjorde ham i enkelte europeeres øyne til ”fundamentalist”, nærmest en bin Laden.

Og han snakket åpent om sin tro og drev aktiv markedsføring blant kristne grupper, selv om han holdt avstand til de mer ytterliggående kristenkonservative lederne.

Men det viktige er at han ikke bygde sin valgkamp omkring de typiske kristenkonservative markeringssakene, som i USA som i andre land har en eller annen forbindelse til sex, og gjorde lite for å fremme dem i sine åtte år som president. Et unntak var at han stoppet finansieringen av alle programmer i utlandet som kunne mistenkes for å bruke abort som en del av familieplanleggingspolitikken.

På denne måten fremsto Bush som en ”regular guy” – en amerikanere flest kunne tenke seg å ta en øl med (rent bortsett fra at Bush ble avholdsmenn da han ble ”født på ny”). Han konservatisme var av den ”compassionate” typen, relativt moderat og velferdsorientert. De kristenkonservative oppfattet ham som ”en av oss”, mens de fleste andre fant andre grunner til å være for eller imot ham.

Santorum, Bachmann, Perry mangelfulle

I 2008 hadde de kristenkonservative en mann som kunne ha lyktes, nemlig Mike Huckabee fra Arkansas. En jovial og folkelig mann med svært gode kommunikasjonsegenskaper. Men han hadde andre mangler. Først og fremst var han blank i utenrikspolitikken, mens landet førte to kriger.

Han ble også mistenkt for å være for liberal i kriminalpolitikken, etter å ha vært rundhåndet med benådningene, og flere av de løslatte myrdet igjen. Og han brøt med republikanernes sterke frihandelslinje til fordel for en moderat proteksjonisme.

I år hadde Rick Perry en god CV: En guvernør i en stor stat som er gjenvalgt tre ganger og har styrt sin stat godt. At han er ganske ytterliggående kristenkonservativ, og organiserte og ledet et stort bønnemøte like før han erklærte sitt kandidatur, behøvde ikke å ha hindret ham. Heller ikke at han i Iowa kjørte de trolig mest homo-kritiske TV-reklamene vi har sett på lenge. Det som felte ham var manglende kommunikasjonsevner og kunnskapsløshet.

Michele Bachmann hadde også store hull i sin kunnskapsbase. Det siste gjelder ikke Rick Santorum, men han ligger rett og slett for langt ute på fløyen, med sine uttalelser om at homofile ekteskap naturlig vil lede til flerkoneri - og hvorfor ikke dyresex? - og motstand mot prevensjon.

Og dermed har vi kommet til Mitt Romney, mormoneren som en gang spøkte med at for ham besto ekteskapet av en forening av mann og kone – og kone, og kone.

Betydelig fordommer mot mormonere

Ifølge en Pew-meningsmåling er det et betydelig mindretall – 32 av de 83 prosentene som svarte på spørsmålet - av amerikanerne som ikke aksepterer at mormonerne er kristne. Blant evangeliske kristne er det et betydelig flertall som ikke aksepterer dette.

Mellom en av fire og en av fem sier at de har betenkeligheter med å stemme på en mormoner – andelen er litt høyere blant demokrater og betydelig høyere blant evangelisk kristne (Pew, Gallup, Quinnipiac).

Dette er langt flere enn dem som har betenkeligheter med svarte, kvinner og katolikker. I slike undersøkelser spørres det ikke etter evangelisk kristne – man antar vel at eventuelle fordommer mot dem er uviktige. (Pew har nettopp offentliggjort en omfattende rapport om hvordan mormonerne ser på seg selv).

Det er verdt å merke seg at uviljen mot å stemme på en mormoner er sterkere i en nominasjonsstrid, der man gjerne har mange akseptable alternativer, enn det er i valget til høsten. Hele 91 prosent av evangelisk kristne republikanere sier de vil stemme på Romney dersom han blir nominert – en høyere andel enn blant andre republikanske grupper.

Romney er CEO, ikke predikant

Hvordan overvinner så Romney disse fordommene? I likhet med mormoneren Jon Huntsman, som trakk seg fra nominasjonskampen på mandag, snakker han minst mulig om sin tro. Derimot snakker han gjerne om familie. Mormonerne er kjent for sine sterke familiebånd, og de er betydelig mer konservative enn gjennomsnittsamerikaneren. Det er med på å gjøre dem ”normale” i andre konservative amerikaneres øyne. Se, de deler våre verdier og praktiserer dem, selv om deres teologi er litt merkelig!

Romney ligger i dag ganske midt i det republikanske partiet i verdispørsmål. Han er altså konservativ: Mot homofile ekteskap, mot fri abort, mot homofile i det militæret. Når det gjelder det siste har han imidlertid gjort det klart at han ikke vil gjeninnføre den gamle praksisen Don’t Ask, Don’t Tell, som nylig ble avviklet.

Men han snakker nødig om dette. Hans agenda er fullstendig dominert av økonomiske spørsmål. Det skyldes både at han ikke vil ha fokus på at han tidligere var mer liberal i enkelte verdispørsmål, eller på tro og verdier generelt, men også at han har en god CV på det økonomiske området og at dette området er helt dominerende for velgerne i år.

I de siste dagene har norske journalister flere ganger sagt og skrevet at Romney har endret standpunkt i mer konservativ retning i løpet av valgkampen. I hovedsak er dette ikke riktig, selv om det er mulig å se en viss skjerpelse når det gjelder ulovlig innvandring og klimapolitikk. Romney ble mer konservativ for mange år siden, noe jeg skrev om allerede i juni i fjor, i min profil der jeg utpekte ham som republikanernes sannsynlige kandidat. Dersom han endret standpunkt for å bli mer valgbar som president, skjedde det i så fall i god tid før 2008-nominasjonen, ikke denne gangen.

Romney har nominasjonen i lomma, og dersom økonomien fortsetter å være dårlig, har han rimelig gode sjanser til å vinne i november. Svært få kommer til å la være å stemme på ham fordi han er mormoner. Men siden det ligger an til et svært jevnt valg, kan disse få likevel bli utslagsgivende.

Jan Arild Snoen er kommentator i tidsskriftet og nettsiden Minerva.

Twitter: @jasnoen

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere