Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Trygge menigheter

Publisert 5 måneder siden

Det er grunn til å spørre hvordan en kirke kan være både sann og trygg. Med «sann» mener jeg å være tro mot kirkens trosgrunnlag slik det er uttrykt i Bibelen. Det er ikke den skiftende kulturen og menneskers tanker til enhver tid som kan definere hva en sann – og trygg – kirke er, men Guds ord.

Et søk på internett viser at det er mange grupper som spør etter «trygge» menigheter, kirker og andre sammenhenger hvor en kan få være seg selv, der en ikke blir diskriminert eller en kan få den hjelpen og omsorgen en trenger.  Spørsmålet kan ikke avfeies. Mange av oss kan ha noe å arbeide med der.

Skeivt Kristent Nettverk (SKN) spør også, og her er ønsket å finne menigheter og kirker som aksepterer eller deler deres forståelse av teologien omkring kjønn og seksualitet.

Hva er en sann, trygg kirke?

Det er grunn til å spørre hvordan en kirke kan være både sann og trygg. Med «sann» mener jeg å være tro mot kirkens trosgrunnlag slik det er uttrykt i Bibelen. Det er ikke den skiftende kulturen og menneskers tanker til enhver tid som kan definere hva en sann – og trygg – kirke er, men Guds ord.

Det er ikke lite aktuelt å spørre om det i en kultur preget av individets hedonisme.

Eksempler 

Da jeg studerte teologi, var det en professor som hevdet i en gitt sammenheng at Lukas i sitt evangelieskrift skrev noe feil. Det hadde ikke store dogmatiske eller etiske konsekvenser, men prinsippet var viktig: Visste professoren – 2000 år senere – bedre enn evangelisten Lukas? Og hvorfor hadde ikke oldkirken i forbindelse med samlingen og anerkjennelsen av de nytestamentlige skriftene (kanondannelsen) korrigert Lukas?

Professoren står som et eksempel på hva liberalteologi alltid representerer, nemlig kritikk av Skriftene i Bibelen – enten det er enkeltheter eller hele teologisk emner. Liberalteologien mener seg å vite bedre enn det Bibelen selv sier. Spørsmålet blir: Er dette en trygg teologi som kan føre til erkjennelse av hvem Bibelens Gud er og hvilken autoritet Bibelen selv sier at den må skal ha i Kirken? Eller er det forførende teologi som fører bort fra Guds autoritative ord?

Jeg gikk regelmessig til gudstjeneste i en menighet. Presten var en veldig fin og inkluderende person som bare ville alle det aller beste. Forkynnelsen var preget av omsorg for menneskers daglige liv. Jeg takket ham for det, men spurte også om han ikke kunne forkynne om Jesu død for våre synder på en slik måte at det ville skape behov for frelse. Konklusjonen på samtalene våre ble at vi hadde ulik forståelse av hva Jesu gjerning og frelse innebærer og hva som er Kirkens viktigste oppdrag i verden. Var forkynnelsen i denne konkrete menigheten trygg? Det kunne være trygt å gå der for dem som ikke vil rystes av syndserkjennelse og søke frelse. Men var det noen som i sitt hjerte lengtet etter å få erfare Jesu frelsesgjerning, var det et utrygt sted.

I en annen menighet skulle presten tale over Jesu ord om ekteskap, skilsmisse og gjengifte. Han famlet og fikk bare sagt noen alminneligheter. Han sa ingenting om gjengifte. Jeg spurte ham etterpå hvorfor han ikke berørte det i talen. Han sa: «Så du det paret som satt der? De er begge skilt, og nå planlegger de å gifte seg. Jeg ville støtt dem bort om jeg hadde sagt det som Jesus sier.» Han uttrykte nøyaktig det som såkalte «søkervennlige kirker» står for: Du må ikke støte noen bort. Den fremste representanten for slike kirker er den store folkekirken som i stor og økende grad lar sin teologi styres av folkemeningen.

En god venn som var ansatt i Den norske kirke, strevde med sin seksuelle orienteringer. Vi samtalte, leste Bibelen og ba ofte sammen. En dag refererte han en samtale med biskopen. Den hadde rystet ham, for biskopen hadde sagt at min venn burde prøve ut sin seksualitet for å finne hva som føltes rett for ham! Og det som føltes rett, burde bli livet hans. Biskopen ville gi ham sin støtte og beskyttelse i menigheten. Med andre ord ville det være trygt for ham å gjøre tjeneste i bispedømme og menighet. Men hvordan ville det bli for biskopen – tilsynsmannen – en dag å skulle svare Gud for det tilsynet han hadde ført?  Og hvordan ville det blitt for min venn om han hadde fulgt biskopen forførende råd? En slik biskop kan vel sikre menneskelig trygghet, men evig katastrofe.

Den norske kirkes ledelse, biskoper og kirkemøter, kan vel mene at de legger til rette for at menighetene skal være trygge. Prestenes forkynnelse skal ikke støte mennesker bort, men være inkluderende. Menneskelig sett oppleves det trygt, men er det trygt i et frelses- og evighetsperspektiv?

En sann og trygg kirke 

er et sted der Guds ord forkynnes i samsvar med Guds ord. Bibelen selv er tydelig på at dette ordet også kan provosere. Tankebygninger rives ned. Men de som etterlyser «trygge kirker» kan komme til å kreve noe annet av kirker og prester enn det Jesus, profetene og apostlene sto for!

En sann kirke kaller til omvendelse fra synder og tankebygninger som strider mot Guds ord. Guds ord er sannhet uansett hva jeg føler og tenker. Jeg ønsker meg kristne lærere og tilsynsmenn som tør å si det Guds ord sier. Jeg ønsker at de skal tale med profetisk autoritet fundert i Bibelens ord. Hvis de ikke gjør det, er de forførere.

En sann kirke viser frelsens vei – den ene frelsens vei i Jesus. Den prest som peker på andre veier, er en villeder. 

I en sann kirke vil teologiprofessoren si: «Min mening er underordnet det står i evangeliet.»

I en sann kirke vil presten si: «Min frykt for å støte noen er underordnet det Jesus sier.»

I en sann kirke vil biskopen si: «Min tilsynsgjerning er bare gyldig om jeg taler som Bibelen.» 

Jesus som forbilde for trygge kirker

Mitt liv, min tjeneste, min forkynnelse og lære og menighetens praksis må stå sin prøve i møte med Jesu forbilde. Hans omsorg og barmhjertighet strekker seg mot alle. Men hans perspektiv er også større en vårt. Som han selv ikke kompromisset i møte med djevelens fristelse, vil han hjelpe oss til ikke å kompromisse. For Guds ord sier at lære og liv i strid mot Guds fullkomne vilje fører til død, men lære og liv som sier ja til Guds vilje, fører til liv og velsignelse.

Til sist: Jeg kjenner det er vanskelig å skrive dette. Det kan virke ufølsomt. Men selv om «humanisten i meg» sier at dette bør jeg ikke tenke og langt mindre skrive offentlig, så er det nettopp det jeg må om jeg vil være tro.

Gå til innlegget

En pilegrims vandring

Publisert 7 måneder siden

Det står om Emmausvandrerne at det brant i deres hjerter da Jesus åpnet skriftene for dem (Lukas 24,32). Det samme har jeg opplevd ved lesing av John Bunyans «En pilegrims vandring».

I bokhyllen har jeg lenge hatt en gammel utgave av «En pilgrims vandring» - denne 350 år gamle kristne klassikeren som er utgitt på 200 språk. Hvorfor den bare har stått i bokhyllen og ikke blitt lest gjentatte ganger, undrer jeg mer over nå når jeg har lest en nyere utgave. Kanskje var jeg ikke moden nok til å forstå dybdene i bokens budskap, men nå har budskapet virkelig berørt meg.

Det sies at «En pilegrims vandring» er den mest leste kristne boken – utenom Bibelen selvsagt. Men den er ikke annerledes enn Bibelen, heller en utleggelse. Boken er full av bibelsitater og henvisninger; jeg har ikke tall på hvor mange.

Det som taler sterkest til meg, er at jeg gjenkjenner vandringen både i eget liv og i andres liv. Øynene åpnes for farene, fristelsene, prøvelsene, angrepene, motstanden og villfarelsene vi møter på pilegrimsvandringen. Bilder og navn er talende. Forfatteren John Bunyan skriver i et etterord om hvordan han har måttet forsvare boken mot kritikk. Men han er utvetydig klar på budskapets nødvendighet.

Og det er jeg også. Jeg kjenner igjen Bibelens budskap, profetenes nød for Guds folk, Jesu opplæring av disiplene, Paulus’ undervisning og formaninger til menighetene, Åpenbaringsbokens budskap til menighetene og så videre.

Jeg kjenner også igjen kirkefedrenes kamp for å bevare den sunne lære, reformasjonens gjenoppdagelse av troens viktige fundament, vekkelses- og misjonsbevegelsenes nød for menneskers frelse og de åndelige veiledere som har betydd mest for meg selv.

Det er mange ting i nyere tids «bølger» i vestlig kristendom som har beriket meg. Men det er også mange ting som jeg opplever som sidespor. Og jeg spør meg selv om kristne ledere er våkne nok. Jeg er redd for at noe av det vi bedriver, er halm og strå som kommer til å brenne opp. Jeg sammenligner de nye fornyelsesbølgene med oldkirkens og reformasjonstidens dybder, og jeg vet hva som gir meg mest. Det er gull, sølv og edelsteiner.

Det gjentas til stadighet i bokens budskap at den som skal være på en sann pilegrimsvandring, må gå gjennom den trange porten først og siden ferdes på den smale veien. Alt annet blir feil. Gir John Bunyans beskrivelser mening i menighetene?

John Bunyan levde i England omtrent 100 år etter reformasjonen – eller skal vi si i en tid da reformasjonens innhold hadde fått feste -, og han formidler dens bibelske sannheter både tydelig, sterkt og utfordrende. Det tror jeg må være grunnen til at boken har fått så stor utbredelse og at den oppleves så aktuell.

To måter fienden av Guds evangelium prøver å villede pilegrimer på, er forførelse og forfølgelse. Boken handler mest om det vanligste og farligste, nemlig forførelse. Men John Bunyan kjente godt til alle sanne kristne som ble forfulgt og brent på bålet på reformasjonstiden. Derfor er forfølgelsen beskrevet, og ingen pilegrimsvandrer må overraskes over at en opplever den.

Det står om Emmausvandrerne at det brant i deres hjerter da Jesus åpnet skriftene for dem (Lukas 24,32). Det samme har jeg opplevd ved lesing av John Bunyans «En pilegrims vandring». 

Gå til innlegget

World Watch List 2021 fra Åpne Dører forteller at forfølgelsen av kristne har mange «ansikter». Et av de styggeste er bortføring og tvangskonvertering av unge kristne kvinner og jenter. Det følgende ble publisert av Hausa Christians Foundation (HACFO) i Nigeria i 2018. Det er dessverre like aktuelt i dag.

Det følgende ble publisert av Hausa Christians Foundation (HACFO) i Nigeria i 2018. Det er dessverre like aktuelt i dag. 


En spesiell advarsel til alle kristne som bor nord i Nigeria

Dette budskapet må tas svært alvorlig av hver eneste kirkeleder, hver kristen og alle ansvarlige kvinner og menn som ønsker et trygt Nord-Nigeria.

Vi skriver dette med et sorgfylt hjerte over det som gjelder rettighetene til kristne nord i Nigeria. Men vi setter vår lit til Gud om at alle abnormitetene skal ta en slutt om kort tid.

Vi som er Guds tjenere i det nordlige Nigeria, og særlig i hausaområdene, opplever det som skjer med våre kristne jenter og til og med gifte kvinner, alarmerende. Intensjonen med budskapet vårt er ikke å fortelle at islam er en dårlig religion, men den vil likevel avsløre hvilke grufulle ting som skjer i islams navn. Vi erkjenner det faktum at det finnes gode muslimer og at ikke alle muslimer tar del i eller støtter de grusomhetene vi beskriver. Noen muslimer er ikke klar over hva som skjer, men disse onde tingene skjer like fullt i alle de nordlige delstatene i Nigeria. Kristne har lidd under dette i over 40 år. Det har ikke blitt mindre av det, men det eskalerer hvert år.

Det er derfor blitt nødvendig for oss som Hausa Christians Foundation å fortelle våre brødre og verden generelt om det store problemet som mange ikke forstår eller vil høre om.

Ni historier

Vi anser de følgende vitnesbyrdene fra de 9 jentene som Hausa Christians Foundation har reddet mellom juni 2017 og juli 2018, som en advarsel til alle kristne i Nigeria. Blant de ni jentene som er berget, er det også jenter fra de etniske gruppene Igala, Bajju, Igbo og Kurama. Det betyr at denne saken gjelder alle kristne. Over 15 bortføringer ble rapportert til oss fra delstatene Kano, Zamfara, Katsina, Niger og Adamawa. Med andre ord er bortføringen av kristne jenter et allment fenomen i alle de nordlige delstatene i Nigeria.

Her kan du lese taktikken som brukes når kristne jenter blir bortført, islamisert gjennom tvang og giftet bort uten at deres biologiske foreldre gir sitt samtykke: 

  • 1. Mange unge muslimske menn tar kontakt med kristne jenter med en hensikt. Det starter ganske normalt. De hilser på hverandre, forteller vitser, er vennlige og kjøper gaver og forskjellige ting til dem. På dette stadiet er det ikke noe suspekt. Ingen vil mistenke dem for skumle hensikter. De kristne jentene er sjarmert. Men disse folkene er sendt ut fra og sponset av moskeene eller av andre personer.
  • 2. Jo flere gaver de kristne jentene får, jo mer blir de bundet. De muslimske guttene har overtaket.
  • 3. De muslimske unge mennene sørger for at jentenes foreldre ikke får vite hva som foregår, og til sist har de fullstendig kontroll over tankene og følelsene hennes. Noen ganger sjarmerer de også mødrene til jentene, men det meste foregår uten foreldrenes viten.
  • 4. I det øyeblikket de har fullstendig kontroll over jentenes vilje og jentene gjør alt guttene ber dem om, er det neste steget å bortføre dem og holde dem innesperret i flere dager, slik at de kan fullføre sin «misjon». Jentene konverteres til islam, for deretter å bli tvunget eller lurt til å gifte seg med assistanse av en muslimsk leder. Så sendes det beskjed til jentens foreldre om at deres datter har konvertert til islam.
  • 5 .Foreldrene er lamslått. De begynner å tenke gjennom alt de har observert før datteren deres ble bortført. Mens foreldrene slåss for å få datteren frigitt, fortsetter kidnapperne å ha sex med henne. I tillegg doper de henne ned og ber onde ånder ned over henne til det punkt at hun ikke er seg selv lenger. Vanligvis er det slik at når en kristen jente blir bortført, tvinges hun til å gifte seg før det er gått to uker. Hun blir oftest seksuelt misbrukt flere ganger før hun blir gift. Om hun blir gravid, gir foreldrene ofte opp å få henne tilbake.
  • 6. Båndene til foreldrene brytes, og jenta gjør alt hva kidnapperne ber henne om. Noen ganger trues hun til å drepe foreldrene hvis de fortsatt prøver å få jenta tilbake. Jenta er blitt et viljeløst offer.
  • 7. Om kidnapperne skulle gå med på å løslate jenta, vil de først gjøre det når de forstår at hun vil bli en byrde for sine foreldre. Da kan de senere kidnappe henne igjen eller drepe henne.
  • Ut fra vitnesbyrdene til disse jentene avdekket vi skjulte planer om belønning til enhver muslimsk mann som klarte å forføre, bortføre, islamisere og gifte seg med en kristen jente. 
  • 8. Mennene som er involvert i slike handlinger, trenger ikke selv å ha penger til å gifte seg eller underholde de kristne jentene som koner. En spesiell støtte i form av penger, mat og andre goder vil sette dem i stand til å utføre handlingene.
  • 9. Mennene vil bli feiret og betraktet som helter. På dette punktet, når jentenes foreldre insisterer på at de vil berge døtrene sine, vil de ikke kunne møte de personene som bortførte og hadde seksuell omgang med døtrene. I stedet vil islamske ledere, landsbyledere og til og med distriktsledelsen møte opp. Før de vet det vil det bli gitt informasjon til lokale myndigheter og politiets hovedkvarter i området. Slik vil alle myndighetene stille seg sammen med de muslimske kidnapperne og beskytte dem.  Jentenes foreldre tvinges til å gi opp.
  • 10. Ingen av kidnapperne av de ni jentene er blitt stilt for retten. De myndighetene som skulle gjøre det, er de samme folkene som har støttet og beskyttet dem. I de fleste sakene vil kidnapperne sammen med islamske ledere true med å angripe jentenes familier dersom jentene er gitt tilbake til familiene sine. Slik vil de forsikre seg om at uansett hva som skjer, vil foreldrene leve med en uløselig smerte.

  • Dette er de vanlige strategiene som brukes ved kidnapping, islamisering, ekteskap og overgrep mot våre kristne jenter i det nordlige Nigeria. Det finnes imidlertid noen unntak der jenter uten forvarsel blir kidnappet, holdt i fangenskap og misbrukt.

Zaina Bulus

Zainab Bulus er den siste hausajenten fra Kaduna som er løslatt (2018). De lokale myndighetene og sikkerhetspersonellet nektet å forsikre oss om at hun ville bli løslatt i hele fem måneder. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, vi var lamslått. Da vi endelig klarte å få befridd henne ved hjelp av politisjefen i Kaduna og den nasjonale menneskerettighetskommisjonen, kalte de lokale rettsmyndighetene Zainabs foreldre inn til et «sikkerhetsmøte». I stedet for å gi trøst til foreldrene som hadde opplevd forbrytelser mot deres fundamentale rettigheter, ble de truet til å returnere Zainab til ham som hadde bortført henne, med påstand om at han er hennes legale ektemann. Forestill deg at de lokale rettsmyndighetene forteller Zainabs foreldre at de skal gi sin 16 år gamle datter tilbake og at hun så skal måtte ta bestemmelsen om hun vil bli hos ham som bortførte henne som hans kone og være muslim. Foreldrene led forferdelig etter trusler om at de ville bli fengslet om de ikke bøyde seg for domstolens avgjørelse. Da dommeren, etter å ha prøvd å smigre Zainab, spurte henne om hun ville være muslim eler kristen, svarte hun det motsatte av det dommeren hadde forventet: Hun ville være kristen og for alltid forbli en kristen. Slik intervenerte Gud og satte Zainab fri.

Jihad mot de vantro 

Det er interessant å merke seg at Zainabs kidnapper, Sale Idi Magani, er en gift mann med to barn. Han er ikke i stand til økonomisk å ta godt vare på dem, men på grunn av belønningen han mottok, bestemte han seg for å utføre denne forbrytelsen. Han gjorde det som jihad mot de vantro og for å fremme islam. Han lurte, kidnappet, islamiserte, giftet seg med Zainab og gjorde henne gravid. Men i stedet for å bli straffet, blir han hyllet som en islamsk helt som ikke bare nyter beskyttelse fra det muslimske samfunnet men til og med fra de lokale styresmaktene i Kubau.

Mange kristne undrer seg over hvorfor muslimer fortsetter med å angripe og føler seg tiltrukket av kristne jenter som de anser som vantro. Og en skulle tro at en rein og hellig person ville løpe bort fra dem som kaller deg urein og vanhellig. Men dessverre er det ikke slik. Bibelen sier at «hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke helbredes, hvem kan forstå det?» (Jeremia 17,9). Jesus arbeider med hjertene til dem som tror på ham for å gi dem nye hjerter fulle av kjærlighet, medfølelse og godhet. Men Allah er travelt opptatt med å gi næring til slik ondskap i livene til muslimer rundt om i verden. I stedet for å helbrede dem, bruker han dem til å forårsake mer smerte i livene til dem som ikke er muslimer. Islam har blitt plattformen til alle ondskapens manerer.

Men så lenge disse gjerningene er gjort i islams navn, blir de av muslimer betraktet som gode gjerninger.  Det er grunnen til at det å drepe kristne, voldta jentene våre og kidnappe dem, er gjerninger som gjør dem stolte. Enda jentene våre betraktes som ureine og vantro, gir disse gjerningene muslimer en spesiell plass i deres paradis. Islam har en skjult agenda; å la det regne mursteiner over de kristne inntil de blir muslimer. Ingenting plager en muslim mer enn å se en lykkelig kristen som lever i fred og har fremgang i livet. Derfor bestemmer de seg for å gjøre livet så vanskelig for kristne at de vil gi opp og bli muslimer. Men vi skal vite at islam har aldri blitt akseptert av fri vilje blant dem som konverterer.

Kidnapping er vår tids jihad

Den pågående bortføringen av kristne jenter og tvangskonverteringen av dem til islam, er en form for jihad i det 21. århundre. Muslimene har to hovedmål når de gjør det: Det ene er å påføre jentenes foreldre og det kristne samfunnet stor smerte. Det andre er å gjøre jentene gravide slik at de kan påstå at islam er den hurtigst voksende religionen i verden. De gjør dette med en hensikt. De vet at de har lite suksess med å prøve å konvertere menn. Det er grunnen til at de angriper unge kvinner uten kunnskap for å reprodusere muslimske barn gjennom dem. Vi undrer oss over hvordan de kan bruke de vantro til å fremme en «hellig og ren religion» som islam. Skulle ikke hellige mennesker gjøre hellige ting bare sammen med andre hellige mennesker?

Men vi vet hva deres religion dreier seg om. Alle ting er tillatt, samme hvor ondt og inhumant det er, bare det er Allahs vilje. Særlig er drap, angrep, kidnappinger, voldtekt og det å ta kristne som slaver gode ting. Det er på høy tid at vi forstår og aksepterer sannheten: Hver muslim er en jihadist! Det betyr ikke noe hvor vennlig han eller hun virker. Hvis de ikke gjør deg noe direkte vondt, så vil de gjøre det på andre måter. De vil prøve å åpne dører i livet ditt, slik at de kan få komme inn. Enhver muslims største ambisjon er gjøre kristne til slaver og tvinge ham til å betale høye skatter (Koranen, sure 9,29).

Zainab gjenopprettes

Vi gleder oss over at Zainab blir gjenopprettet, men det tar tid. Gud gjør det i sin nåde og trofasthet.

 Vi ber innstendig alle kristne i Nigeria, særlig alle i den nordlige delen av landet, om å være årvåkne, og vi ber dem om å gi jentene og kvinnene utdannelse slik at de kan forstå hvilke terrorplaner som er lagt mot dem.

Det er enklere å forebygge slike ting enn å skulle sette i gang et arbeid for å redde dem etter at de er bortført, tvangskonvertert og tvangsgiftet. Vi har ikke ord for å beskrive den forbrytelsen våre jenter utsettes for av disse islamistene. Vi har ikke krefter til å være vitner til dette lenger. Vi ønsker å leve i fred og vise kjærlighet til hverandre, men vi må ikke være uvitende om det samfunnet vi lever i. Vi må være kloke og bevisste.

Vi ber om at Gud må velsigne oss og fortsatt beskytte oss mot all vondt i Jesu mektige navn. Jesus er Herre!

For mer informasjon, kontakt


www.hacfo.org
voiceofhausachristians.ng@gmail.com
www.facebook.com/HACFO
Twitter: @hacfo
+234(0)8057543004


Gud velsigne dere!

(Oversatt og forsiktig redigert av Stig Magne Heitmann)

Gå til innlegget

Angrep på Bibelen

Publisert 10 måneder siden

I Vesten er det allerede sagt at deler av Bibelen er å betrakte som «hatlitteratur». Vi må ikke undre oss om lesing og forkynnelse av Bibelen angripes. Men desto mer må vi være frimodige. Som Jesus i møte med djevelen, som de første kristne i møte med de religiøse lederne, som reformatorene, som forfulgte kristne i dag.

Misjonslederen Loren Cunningham skal i en samtale ha sagt at han tror det kommer angrep på Bibelen (Blogg: The Sons of Issachar – Lynn Green). Jeg vil ikke overraskes om det skjer. Både Bibelen og kirkens historie forteller at Guds ord blir utsatt for angrep i mange former, både i form av forvrengninger, latterliggjøring og forbud.

Det første djevelen gikk til angrep på, var Guds ord. Han sa til Eva: «Har Gud virkelig sagt?» Og Eva lot seg forføre. Djevelens argument virket mer fornuftig enn Guds ord. Guds ord skapte begrensninger for livets utfoldelse.

Profetene, som Jeremia, måtte lide fordi de forkynte Guds rene ord. Det var så mye mer behagelig for folket å lytte til de falske lykkeprofetene. I sangen om Herrens tjener (Jes. 50) står det hvordan han, Jesus, mottar Guds ord og forkynte det videre som han mottok det, men resultatet er at han blir torturert.

Johannes Døperen forkynte Guds ord i kraft, også til kongen, med det resultat at han ble halshogd.

Da Jesus begynte sin gjerning, angrep djevelen på nytt med forvrengninger av Guds ord. Men i motsetning til Eva parerte Jesus forsøket på å gjøre Guds ord til noe annet enn det det er.

Jesus er selve Ordet fra Gud (Joh. 1). Det er derfor ikke å undres over at han var under angrep hele sitt liv. Djevelens mål var å stanse oppfyllelsen av alle Guds løfter/profetier.

Da Stefanus utla Guds ord som oppfylt i Jesus, skrek de Skriftlærde mot ham og steinet ham. Det samme skjedde med apostlene: Når de proklamerte at Skriftene hadde fått sin oppfyllelse i Jesus, ble de forfulgt.

Martin Luther sa at det er når Ordet, Evangeliet, at «slangens hode blir knust» (jfr. 1. Mosebok 3,15). Luther identifiserer Jesus, Ordet, med det forkynte ordet. Hver gang Guds ord leses og forkynnes, er det et angrep på djevelen. Derfor må vi ikke undres om han går til motangrep.

Kirkens historie beviser at det er slik. Hvorfor var det farlig for de første Jesustroende å forkynne at Skriftene i GT var oppfylt i Jesus? Hvorfor var det farlig for de første kristne gerasjoner å forkynne Bibelens Jesus som Herre? Hvorfor hindret djevelen oversettelse av Bibelen til folkenes egne språk helt fram til reformasjonen. Hvorfor skapte oversettelsene så mye strid? John Wycliffe (f. 1328) startet oversettelse av Bibelen til engelsk. Han ble forfulgt av erkebiskopen som bare ville ha Bibelen på latin, et språk bare de lærde kunne lese. Erkebiskopen kalte Wycliffes lære for «slangens gift». William Tyndale (f. 1494) fortsatte Wycliffes arbeid. Her var motstanderne både geistlige og kongelige i skjønn forening. I 1536 ble Tyndale hengt på en stake og brent.

Teologiprofessor Johann Huss (f. 1372) i Tsjekkia var inspirert av Wycliffe. Men også hans forkynnelse og undervisning endte med at han ble dømt og brent som kjetter.

Kommunistregimene kjempet mot kirken og kristen forkynnelse. Bibelen var en farlig bok for den kommunistiske ideologien og ble dermed forbudt. «Broder Andreas» og organisasjonen han ledet, Åpne Dører, har smuglet millioner av bibler inn i lukkede land. Smuglet, fordi Bibelen var en ulovlig bok. Under nazismen ble Bibelens innhold forsøkt forandret, ikke minst fordi den var en «jødisk bok». Jesus skulle være germansk. «Deutsche Christen» lot seg forføre, men de som holdt fast på Bibelens ord, «Die Bekenntniskirche», ble forfulgt. 

Når lederen av den etiopiske Mekane Yesus-kirken, Gudina Tumsa, forkynte ut fra Daniels bok, skalv de kommunistiske lederne. Til sist henrettet de ham. Åpne Dører har laget filmen «Den farlige boken» om kristne i Eritrea. Diktaturregimet frykter Bibelen.

I dag må Åpne Dører «smugle» bibler inn i muslimske land. Den er «farlig» fordi den forkynner sannhet og håp og setter mennesker fri. For de religiøse og politiske myndighetene er den farlig.

I Vesten er det allerede sagt at deler av Bibelen er å betrakte som «hatlitteratur». Vi må ikke undre oss om lesing og forkynnelse av Bibelen angripes. Men desto mer må vi være frimodige og sterke. Som Jesus i møte med djevelen, som de første kristne i møte med de religiøse lederne, som reformatorene, som forfulgte kristne i dag.

Det oppmuntrende er: Guds Ord er kraftig. Det omskaper menneskeliv og skaper vekkelse. Ingenting, heller ikke forførelse og forfølgelse, kan overvinne Guds Ord, Bibelen.

Gå til innlegget

Lucia og Døperen Johannes

Publisert 10 måneder siden

Bibelteksten tredje søndag i advent handler om døperen Johannes. Samtidig er dagen martyren Lucias fødselsdag. Er det en parallell mellom de to?

TREDJE SØNDAG I ADVENT / LUCIADAGEN:

OM DØPEREN JOHANNES OG LUCIA

Bibelteksten tredje søndag i advent handler om døperen Johannes. Samtidig er dagen martyren Lucias fødselsdag.  Er det en parallell mellom de to?  

DØPEREN JOHANNES

Johannes var sønn av en prest. Det betydde at han kom fra en vel ansett familie,  høyt aktet i samfunnet.  Men Johannes ble kalt til et liv i fattigdom. Han var en røst som ropte i ørkenen : "Rydd vei for Herren!" Tjenesten hans skulle imidlertid provosere mange fordi han påtalte urett.  Sannheten overvant lysten til et komfortabelt liv. Domsordene mot kong Herodes' syndige liv førte til martyrium for Johannes. 

Men det ble slik den danske filosofen Søren Kirkegaard har sagt: "Tyrannen dør,  og det blir slutt på hans herredømme.  Martyren dør,  og hans herredømme begynner." Det er ikke noen som savner kong Herodes,  men vi minnes Døperen Johannes med takknemlighet og respekt.  Han er et stort forbilde.  

LUCIA

Lucia ble født i år 280 på Sicilia.  Foreldrene var fornemme personer.  Rike og vel ansett.  Som Johannes sine foreldre.  Men de hadde også noe som var enda mer betydningsfullt,  nemlig troen på Jesus.  Det var farlig, for det krevdes nemlig at alle Romerrikets innbyggere skulle ofre til keiseren og tilbe ham som Herre.  

Lucias far døde da hun var et barn.  Da moren ble dødssyk,  ba Lucia til Jesus for henne,  og hun ble mirakuløst helbredet. Moren hadde gitt Lucia penger som hun skulle ha til bryllupet sitt,  men i takknemlighet over at moren var blitt helbredet,  bestemte Lucia seg for å gi alle pengene til de fattige.  En mann ønsket å gifte seg med henne,  men Lucia svarte at hun hadde en ektemann,  Jesus.  Da mannen skjønte at han ikke kunne få Lucia, anklaget han henne for å være kristen.  Kunne han ikke få henne,  skulle hun ødelegges!  Guvernøren dømte Lucia til døden fordi hun ikke ville fornekte sin kristne tro.  Først ble hun dømt til å brennes på bålet,  men siden hun ikke ble skadet av ilden,  ble hun drept med sverd.  

Den sjalu mannen og guvernøren er det ingen som minnes,  men Lucia feires!  

JOSEF

I Bibelen og kirkens historie er det mange som minner om Døperen Johannes og Lucia.  Jeg tenker på Josef.  Han flyktet fra hustruen til Potifar da hun ville ha seksuell omgang med ham.  Så anklaget hun ham.  Kunne hun ikke få ham,  skulle han ødelegges.  Det kunne ha blitt Josefs død,  men det ble mange år i fengsel.  Potifars hustru levnes ikke mye ære,  men Josef ble et herlig forbilde for Israel og den kristne kirke.  Historien om Josef utgjør en stor del av Bibelens første bok.  

AGNES

En annen ung kristen kvinne som levde på samme tid som Lucia,  var Agnes.  På latin betyr navnet hennes "lam ", og på gresk "ærbar", understreker Augustin.  Familien som bodde i Rom,  hadde stor rikdom. Agnes skal ha vært svært vakker.  En av de rike mennene i Rom ønsket å gifte seg med henne.  Men Agnes svarte at hun hadde lovet troskap til sin himmelske ektemann,  Jesus.  Det førte til at frieren anklaget henne offentlig for å være kristen.  Siden hun ikke ville fornekte sin kristne tro,  ble hun dømt til døden.  Dommen innebar også at alle som ønsket å få tilfredsstilt sitt seksuelle begjær,  kunne få voldta henne.  Men den ene etter den andre  ble enten slått av frykt eller blindhet på grunn av Agnes' hellige liv.  Agnes ba for en av dem som var blitt blind.  Han ble helbredet.  Fra Agnes ble dømt til døden fram til hun ble henrettet sang hun lovsanger til Jesus.  

Da Agnes til slutt ble tatt til retterstedet for å bli halshogd, var hun fylt av glede.  "Hun gikk til retterstedet like lykkelig som andre går til sitt bryllup," sier kirkefader Ambrosius (som har skrevet vår eldste og mektigste julesang "Folkefrelsar til oss kom"). Keiser Konstantin bygget en kirke på stedet der hun ble henrettet i år 304 eller 305.

PERPETUA

På denne tiden var Kartago i Nord-Afrika et like viktig senter for den kristne vekkelsen som Rom.  En ung kvinne,  Perpetua,  ble sammen med mange andre katekumener arrestert og anklaget for å tilhøre den forbudte religionen.  På alle mulige måter forsøkte både familiemedlemmer og offentlige personer å tvinge dem til å ofre til keiseren og frasi seg sin kristne tro.  Men ingen ville.  Vitnesbyrdet om disse modige og frimodige kristne har fulgt kirken i hele dens historie.  

LEAH OG ANDRE UNGE KVINNER

Finnes det noen unge kvinner i vår tid som fortjener samme ære som Lucia,  Agnes og Perpetua? Det er så mange at de ikke kan nevnes.  Men jeg er sikker på at vitnesbyrdet om Leah,  som ble bortført av Boko Haram bare 14 år gammel,  kommer til å følge kirken i Nigeria og hele verden i lang tid.  I alle fall kommer det til å være i mitt hjerte.  Leah kunne sluppet fri fra fangenskapet hvis hun ville konvertere til islam.  Men hun sier : "Jeg vil heller dø for Jesus enn å fornekte ham."

Konsekvensene for Leah er forferdelige. I over to år har hun vært fange, blitt tvangsgiftet og fått et barn. Holder hun ut, er seierskransen (på gresk "stefanon") hennes! Da vil hun minnes i kirkehistorien på samme måte som Stefanus. Jeg ber om at hun, liksom Stefanus, skal få se himmelen åpen og Jesus på tronen.

Boko Haram vil dømmes av historien.  Leahs navn vil æres!  Ikke minst vil det æres i himmelen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere