Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

World Watch List 2021 fra Åpne Dører forteller at forfølgelsen av kristne har mange «ansikter». Et av de styggeste er bortføring og tvangskonvertering av unge kristne kvinner og jenter. Det følgende ble publisert av Hausa Christians Foundation (HACFO) i Nigeria i 2018. Det er dessverre like aktuelt i dag.

Det følgende ble publisert av Hausa Christians Foundation (HACFO) i Nigeria i 2018. Det er dessverre like aktuelt i dag. 


En spesiell advarsel til alle kristne som bor nord i Nigeria

Dette budskapet må tas svært alvorlig av hver eneste kirkeleder, hver kristen og alle ansvarlige kvinner og menn som ønsker et trygt Nord-Nigeria.

Vi skriver dette med et sorgfylt hjerte over det som gjelder rettighetene til kristne nord i Nigeria. Men vi setter vår lit til Gud om at alle abnormitetene skal ta en slutt om kort tid.

Vi som er Guds tjenere i det nordlige Nigeria, og særlig i hausaområdene, opplever det som skjer med våre kristne jenter og til og med gifte kvinner, alarmerende. Intensjonen med budskapet vårt er ikke å fortelle at islam er en dårlig religion, men den vil likevel avsløre hvilke grufulle ting som skjer i islams navn. Vi erkjenner det faktum at det finnes gode muslimer og at ikke alle muslimer tar del i eller støtter de grusomhetene vi beskriver. Noen muslimer er ikke klar over hva som skjer, men disse onde tingene skjer like fullt i alle de nordlige delstatene i Nigeria. Kristne har lidd under dette i over 40 år. Det har ikke blitt mindre av det, men det eskalerer hvert år.

Det er derfor blitt nødvendig for oss som Hausa Christians Foundation å fortelle våre brødre og verden generelt om det store problemet som mange ikke forstår eller vil høre om.

Ni historier

Vi anser de følgende vitnesbyrdene fra de 9 jentene som Hausa Christians Foundation har reddet mellom juni 2017 og juli 2018, som en advarsel til alle kristne i Nigeria. Blant de ni jentene som er berget, er det også jenter fra de etniske gruppene Igala, Bajju, Igbo og Kurama. Det betyr at denne saken gjelder alle kristne. Over 15 bortføringer ble rapportert til oss fra delstatene Kano, Zamfara, Katsina, Niger og Adamawa. Med andre ord er bortføringen av kristne jenter et allment fenomen i alle de nordlige delstatene i Nigeria.

Her kan du lese taktikken som brukes når kristne jenter blir bortført, islamisert gjennom tvang og giftet bort uten at deres biologiske foreldre gir sitt samtykke: 

  • 1. Mange unge muslimske menn tar kontakt med kristne jenter med en hensikt. Det starter ganske normalt. De hilser på hverandre, forteller vitser, er vennlige og kjøper gaver og forskjellige ting til dem. På dette stadiet er det ikke noe suspekt. Ingen vil mistenke dem for skumle hensikter. De kristne jentene er sjarmert. Men disse folkene er sendt ut fra og sponset av moskeene eller av andre personer.
  • 2. Jo flere gaver de kristne jentene får, jo mer blir de bundet. De muslimske guttene har overtaket.
  • 3. De muslimske unge mennene sørger for at jentenes foreldre ikke får vite hva som foregår, og til sist har de fullstendig kontroll over tankene og følelsene hennes. Noen ganger sjarmerer de også mødrene til jentene, men det meste foregår uten foreldrenes viten.
  • 4. I det øyeblikket de har fullstendig kontroll over jentenes vilje og jentene gjør alt guttene ber dem om, er det neste steget å bortføre dem og holde dem innesperret i flere dager, slik at de kan fullføre sin «misjon». Jentene konverteres til islam, for deretter å bli tvunget eller lurt til å gifte seg med assistanse av en muslimsk leder. Så sendes det beskjed til jentens foreldre om at deres datter har konvertert til islam.
  • 5 .Foreldrene er lamslått. De begynner å tenke gjennom alt de har observert før datteren deres ble bortført. Mens foreldrene slåss for å få datteren frigitt, fortsetter kidnapperne å ha sex med henne. I tillegg doper de henne ned og ber onde ånder ned over henne til det punkt at hun ikke er seg selv lenger. Vanligvis er det slik at når en kristen jente blir bortført, tvinges hun til å gifte seg før det er gått to uker. Hun blir oftest seksuelt misbrukt flere ganger før hun blir gift. Om hun blir gravid, gir foreldrene ofte opp å få henne tilbake.
  • 6. Båndene til foreldrene brytes, og jenta gjør alt hva kidnapperne ber henne om. Noen ganger trues hun til å drepe foreldrene hvis de fortsatt prøver å få jenta tilbake. Jenta er blitt et viljeløst offer.
  • 7. Om kidnapperne skulle gå med på å løslate jenta, vil de først gjøre det når de forstår at hun vil bli en byrde for sine foreldre. Da kan de senere kidnappe henne igjen eller drepe henne.
  • Ut fra vitnesbyrdene til disse jentene avdekket vi skjulte planer om belønning til enhver muslimsk mann som klarte å forføre, bortføre, islamisere og gifte seg med en kristen jente. 
  • 8. Mennene som er involvert i slike handlinger, trenger ikke selv å ha penger til å gifte seg eller underholde de kristne jentene som koner. En spesiell støtte i form av penger, mat og andre goder vil sette dem i stand til å utføre handlingene.
  • 9. Mennene vil bli feiret og betraktet som helter. På dette punktet, når jentenes foreldre insisterer på at de vil berge døtrene sine, vil de ikke kunne møte de personene som bortførte og hadde seksuell omgang med døtrene. I stedet vil islamske ledere, landsbyledere og til og med distriktsledelsen møte opp. Før de vet det vil det bli gitt informasjon til lokale myndigheter og politiets hovedkvarter i området. Slik vil alle myndighetene stille seg sammen med de muslimske kidnapperne og beskytte dem.  Jentenes foreldre tvinges til å gi opp.
  • 10. Ingen av kidnapperne av de ni jentene er blitt stilt for retten. De myndighetene som skulle gjøre det, er de samme folkene som har støttet og beskyttet dem. I de fleste sakene vil kidnapperne sammen med islamske ledere true med å angripe jentenes familier dersom jentene er gitt tilbake til familiene sine. Slik vil de forsikre seg om at uansett hva som skjer, vil foreldrene leve med en uløselig smerte.

  • Dette er de vanlige strategiene som brukes ved kidnapping, islamisering, ekteskap og overgrep mot våre kristne jenter i det nordlige Nigeria. Det finnes imidlertid noen unntak der jenter uten forvarsel blir kidnappet, holdt i fangenskap og misbrukt.

Zaina Bulus

Zainab Bulus er den siste hausajenten fra Kaduna som er løslatt (2018). De lokale myndighetene og sikkerhetspersonellet nektet å forsikre oss om at hun ville bli løslatt i hele fem måneder. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, vi var lamslått. Da vi endelig klarte å få befridd henne ved hjelp av politisjefen i Kaduna og den nasjonale menneskerettighetskommisjonen, kalte de lokale rettsmyndighetene Zainabs foreldre inn til et «sikkerhetsmøte». I stedet for å gi trøst til foreldrene som hadde opplevd forbrytelser mot deres fundamentale rettigheter, ble de truet til å returnere Zainab til ham som hadde bortført henne, med påstand om at han er hennes legale ektemann. Forestill deg at de lokale rettsmyndighetene forteller Zainabs foreldre at de skal gi sin 16 år gamle datter tilbake og at hun så skal måtte ta bestemmelsen om hun vil bli hos ham som bortførte henne som hans kone og være muslim. Foreldrene led forferdelig etter trusler om at de ville bli fengslet om de ikke bøyde seg for domstolens avgjørelse. Da dommeren, etter å ha prøvd å smigre Zainab, spurte henne om hun ville være muslim eler kristen, svarte hun det motsatte av det dommeren hadde forventet: Hun ville være kristen og for alltid forbli en kristen. Slik intervenerte Gud og satte Zainab fri.

Jihad mot de vantro 

Det er interessant å merke seg at Zainabs kidnapper, Sale Idi Magani, er en gift mann med to barn. Han er ikke i stand til økonomisk å ta godt vare på dem, men på grunn av belønningen han mottok, bestemte han seg for å utføre denne forbrytelsen. Han gjorde det som jihad mot de vantro og for å fremme islam. Han lurte, kidnappet, islamiserte, giftet seg med Zainab og gjorde henne gravid. Men i stedet for å bli straffet, blir han hyllet som en islamsk helt som ikke bare nyter beskyttelse fra det muslimske samfunnet men til og med fra de lokale styresmaktene i Kubau.

Mange kristne undrer seg over hvorfor muslimer fortsetter med å angripe og føler seg tiltrukket av kristne jenter som de anser som vantro. Og en skulle tro at en rein og hellig person ville løpe bort fra dem som kaller deg urein og vanhellig. Men dessverre er det ikke slik. Bibelen sier at «hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke helbredes, hvem kan forstå det?» (Jeremia 17,9). Jesus arbeider med hjertene til dem som tror på ham for å gi dem nye hjerter fulle av kjærlighet, medfølelse og godhet. Men Allah er travelt opptatt med å gi næring til slik ondskap i livene til muslimer rundt om i verden. I stedet for å helbrede dem, bruker han dem til å forårsake mer smerte i livene til dem som ikke er muslimer. Islam har blitt plattformen til alle ondskapens manerer.

Men så lenge disse gjerningene er gjort i islams navn, blir de av muslimer betraktet som gode gjerninger.  Det er grunnen til at det å drepe kristne, voldta jentene våre og kidnappe dem, er gjerninger som gjør dem stolte. Enda jentene våre betraktes som ureine og vantro, gir disse gjerningene muslimer en spesiell plass i deres paradis. Islam har en skjult agenda; å la det regne mursteiner over de kristne inntil de blir muslimer. Ingenting plager en muslim mer enn å se en lykkelig kristen som lever i fred og har fremgang i livet. Derfor bestemmer de seg for å gjøre livet så vanskelig for kristne at de vil gi opp og bli muslimer. Men vi skal vite at islam har aldri blitt akseptert av fri vilje blant dem som konverterer.

Kidnapping er vår tids jihad

Den pågående bortføringen av kristne jenter og tvangskonverteringen av dem til islam, er en form for jihad i det 21. århundre. Muslimene har to hovedmål når de gjør det: Det ene er å påføre jentenes foreldre og det kristne samfunnet stor smerte. Det andre er å gjøre jentene gravide slik at de kan påstå at islam er den hurtigst voksende religionen i verden. De gjør dette med en hensikt. De vet at de har lite suksess med å prøve å konvertere menn. Det er grunnen til at de angriper unge kvinner uten kunnskap for å reprodusere muslimske barn gjennom dem. Vi undrer oss over hvordan de kan bruke de vantro til å fremme en «hellig og ren religion» som islam. Skulle ikke hellige mennesker gjøre hellige ting bare sammen med andre hellige mennesker?

Men vi vet hva deres religion dreier seg om. Alle ting er tillatt, samme hvor ondt og inhumant det er, bare det er Allahs vilje. Særlig er drap, angrep, kidnappinger, voldtekt og det å ta kristne som slaver gode ting. Det er på høy tid at vi forstår og aksepterer sannheten: Hver muslim er en jihadist! Det betyr ikke noe hvor vennlig han eller hun virker. Hvis de ikke gjør deg noe direkte vondt, så vil de gjøre det på andre måter. De vil prøve å åpne dører i livet ditt, slik at de kan få komme inn. Enhver muslims største ambisjon er gjøre kristne til slaver og tvinge ham til å betale høye skatter (Koranen, sure 9,29).

Zainab gjenopprettes

Vi gleder oss over at Zainab blir gjenopprettet, men det tar tid. Gud gjør det i sin nåde og trofasthet.

 Vi ber innstendig alle kristne i Nigeria, særlig alle i den nordlige delen av landet, om å være årvåkne, og vi ber dem om å gi jentene og kvinnene utdannelse slik at de kan forstå hvilke terrorplaner som er lagt mot dem.

Det er enklere å forebygge slike ting enn å skulle sette i gang et arbeid for å redde dem etter at de er bortført, tvangskonvertert og tvangsgiftet. Vi har ikke ord for å beskrive den forbrytelsen våre jenter utsettes for av disse islamistene. Vi har ikke krefter til å være vitner til dette lenger. Vi ønsker å leve i fred og vise kjærlighet til hverandre, men vi må ikke være uvitende om det samfunnet vi lever i. Vi må være kloke og bevisste.

Vi ber om at Gud må velsigne oss og fortsatt beskytte oss mot all vondt i Jesu mektige navn. Jesus er Herre!

For mer informasjon, kontakt


www.hacfo.org
voiceofhausachristians.ng@gmail.com
www.facebook.com/HACFO
Twitter: @hacfo
+234(0)8057543004


Gud velsigne dere!

(Oversatt og forsiktig redigert av Stig Magne Heitmann)

Gå til innlegget

Angrep på Bibelen

Publisert rundt 1 måned siden

I Vesten er det allerede sagt at deler av Bibelen er å betrakte som «hatlitteratur». Vi må ikke undre oss om lesing og forkynnelse av Bibelen angripes. Men desto mer må vi være frimodige. Som Jesus i møte med djevelen, som de første kristne i møte med de religiøse lederne, som reformatorene, som forfulgte kristne i dag.

Misjonslederen Loren Cunningham skal i en samtale ha sagt at han tror det kommer angrep på Bibelen (Blogg: The Sons of Issachar – Lynn Green). Jeg vil ikke overraskes om det skjer. Både Bibelen og kirkens historie forteller at Guds ord blir utsatt for angrep i mange former, både i form av forvrengninger, latterliggjøring og forbud.

Det første djevelen gikk til angrep på, var Guds ord. Han sa til Eva: «Har Gud virkelig sagt?» Og Eva lot seg forføre. Djevelens argument virket mer fornuftig enn Guds ord. Guds ord skapte begrensninger for livets utfoldelse.

Profetene, som Jeremia, måtte lide fordi de forkynte Guds rene ord. Det var så mye mer behagelig for folket å lytte til de falske lykkeprofetene. I sangen om Herrens tjener (Jes. 50) står det hvordan han, Jesus, mottar Guds ord og forkynte det videre som han mottok det, men resultatet er at han blir torturert.

Johannes Døperen forkynte Guds ord i kraft, også til kongen, med det resultat at han ble halshogd.

Da Jesus begynte sin gjerning, angrep djevelen på nytt med forvrengninger av Guds ord. Men i motsetning til Eva parerte Jesus forsøket på å gjøre Guds ord til noe annet enn det det er.

Jesus er selve Ordet fra Gud (Joh. 1). Det er derfor ikke å undres over at han var under angrep hele sitt liv. Djevelens mål var å stanse oppfyllelsen av alle Guds løfter/profetier.

Da Stefanus utla Guds ord som oppfylt i Jesus, skrek de Skriftlærde mot ham og steinet ham. Det samme skjedde med apostlene: Når de proklamerte at Skriftene hadde fått sin oppfyllelse i Jesus, ble de forfulgt.

Martin Luther sa at det er når Ordet, Evangeliet, at «slangens hode blir knust» (jfr. 1. Mosebok 3,15). Luther identifiserer Jesus, Ordet, med det forkynte ordet. Hver gang Guds ord leses og forkynnes, er det et angrep på djevelen. Derfor må vi ikke undres om han går til motangrep.

Kirkens historie beviser at det er slik. Hvorfor var det farlig for de første Jesustroende å forkynne at Skriftene i GT var oppfylt i Jesus? Hvorfor var det farlig for de første kristne gerasjoner å forkynne Bibelens Jesus som Herre? Hvorfor hindret djevelen oversettelse av Bibelen til folkenes egne språk helt fram til reformasjonen. Hvorfor skapte oversettelsene så mye strid? John Wycliffe (f. 1328) startet oversettelse av Bibelen til engelsk. Han ble forfulgt av erkebiskopen som bare ville ha Bibelen på latin, et språk bare de lærde kunne lese. Erkebiskopen kalte Wycliffes lære for «slangens gift». William Tyndale (f. 1494) fortsatte Wycliffes arbeid. Her var motstanderne både geistlige og kongelige i skjønn forening. I 1536 ble Tyndale hengt på en stake og brent.

Teologiprofessor Johann Huss (f. 1372) i Tsjekkia var inspirert av Wycliffe. Men også hans forkynnelse og undervisning endte med at han ble dømt og brent som kjetter.

Kommunistregimene kjempet mot kirken og kristen forkynnelse. Bibelen var en farlig bok for den kommunistiske ideologien og ble dermed forbudt. «Broder Andreas» og organisasjonen han ledet, Åpne Dører, har smuglet millioner av bibler inn i lukkede land. Smuglet, fordi Bibelen var en ulovlig bok. Under nazismen ble Bibelens innhold forsøkt forandret, ikke minst fordi den var en «jødisk bok». Jesus skulle være germansk. «Deutsche Christen» lot seg forføre, men de som holdt fast på Bibelens ord, «Die Bekenntniskirche», ble forfulgt. 

Når lederen av den etiopiske Mekane Yesus-kirken, Gudina Tumsa, forkynte ut fra Daniels bok, skalv de kommunistiske lederne. Til sist henrettet de ham. Åpne Dører har laget filmen «Den farlige boken» om kristne i Eritrea. Diktaturregimet frykter Bibelen.

I dag må Åpne Dører «smugle» bibler inn i muslimske land. Den er «farlig» fordi den forkynner sannhet og håp og setter mennesker fri. For de religiøse og politiske myndighetene er den farlig.

I Vesten er det allerede sagt at deler av Bibelen er å betrakte som «hatlitteratur». Vi må ikke undre oss om lesing og forkynnelse av Bibelen angripes. Men desto mer må vi være frimodige og sterke. Som Jesus i møte med djevelen, som de første kristne i møte med de religiøse lederne, som reformatorene, som forfulgte kristne i dag.

Det oppmuntrende er: Guds Ord er kraftig. Det omskaper menneskeliv og skaper vekkelse. Ingenting, heller ikke forførelse og forfølgelse, kan overvinne Guds Ord, Bibelen.

Gå til innlegget

Lucia og Døperen Johannes

Publisert rundt 2 måneder siden

Bibelteksten tredje søndag i advent handler om døperen Johannes. Samtidig er dagen martyren Lucias fødselsdag. Er det en parallell mellom de to?

TREDJE SØNDAG I ADVENT / LUCIADAGEN:

OM DØPEREN JOHANNES OG LUCIA

Bibelteksten tredje søndag i advent handler om døperen Johannes. Samtidig er dagen martyren Lucias fødselsdag.  Er det en parallell mellom de to?  

DØPEREN JOHANNES

Johannes var sønn av en prest. Det betydde at han kom fra en vel ansett familie,  høyt aktet i samfunnet.  Men Johannes ble kalt til et liv i fattigdom. Han var en røst som ropte i ørkenen : "Rydd vei for Herren!" Tjenesten hans skulle imidlertid provosere mange fordi han påtalte urett.  Sannheten overvant lysten til et komfortabelt liv. Domsordene mot kong Herodes' syndige liv førte til martyrium for Johannes. 

Men det ble slik den danske filosofen Søren Kirkegaard har sagt: "Tyrannen dør,  og det blir slutt på hans herredømme.  Martyren dør,  og hans herredømme begynner." Det er ikke noen som savner kong Herodes,  men vi minnes Døperen Johannes med takknemlighet og respekt.  Han er et stort forbilde.  

LUCIA

Lucia ble født i år 280 på Sicilia.  Foreldrene var fornemme personer.  Rike og vel ansett.  Som Johannes sine foreldre.  Men de hadde også noe som var enda mer betydningsfullt,  nemlig troen på Jesus.  Det var farlig, for det krevdes nemlig at alle Romerrikets innbyggere skulle ofre til keiseren og tilbe ham som Herre.  

Lucias far døde da hun var et barn.  Da moren ble dødssyk,  ba Lucia til Jesus for henne,  og hun ble mirakuløst helbredet. Moren hadde gitt Lucia penger som hun skulle ha til bryllupet sitt,  men i takknemlighet over at moren var blitt helbredet,  bestemte Lucia seg for å gi alle pengene til de fattige.  En mann ønsket å gifte seg med henne,  men Lucia svarte at hun hadde en ektemann,  Jesus.  Da mannen skjønte at han ikke kunne få Lucia, anklaget han henne for å være kristen.  Kunne han ikke få henne,  skulle hun ødelegges!  Guvernøren dømte Lucia til døden fordi hun ikke ville fornekte sin kristne tro.  Først ble hun dømt til å brennes på bålet,  men siden hun ikke ble skadet av ilden,  ble hun drept med sverd.  

Den sjalu mannen og guvernøren er det ingen som minnes,  men Lucia feires!  

JOSEF

I Bibelen og kirkens historie er det mange som minner om Døperen Johannes og Lucia.  Jeg tenker på Josef.  Han flyktet fra hustruen til Potifar da hun ville ha seksuell omgang med ham.  Så anklaget hun ham.  Kunne hun ikke få ham,  skulle han ødelegges.  Det kunne ha blitt Josefs død,  men det ble mange år i fengsel.  Potifars hustru levnes ikke mye ære,  men Josef ble et herlig forbilde for Israel og den kristne kirke.  Historien om Josef utgjør en stor del av Bibelens første bok.  

AGNES

En annen ung kristen kvinne som levde på samme tid som Lucia,  var Agnes.  På latin betyr navnet hennes "lam ", og på gresk "ærbar", understreker Augustin.  Familien som bodde i Rom,  hadde stor rikdom. Agnes skal ha vært svært vakker.  En av de rike mennene i Rom ønsket å gifte seg med henne.  Men Agnes svarte at hun hadde lovet troskap til sin himmelske ektemann,  Jesus.  Det førte til at frieren anklaget henne offentlig for å være kristen.  Siden hun ikke ville fornekte sin kristne tro,  ble hun dømt til døden.  Dommen innebar også at alle som ønsket å få tilfredsstilt sitt seksuelle begjær,  kunne få voldta henne.  Men den ene etter den andre  ble enten slått av frykt eller blindhet på grunn av Agnes' hellige liv.  Agnes ba for en av dem som var blitt blind.  Han ble helbredet.  Fra Agnes ble dømt til døden fram til hun ble henrettet sang hun lovsanger til Jesus.  

Da Agnes til slutt ble tatt til retterstedet for å bli halshogd, var hun fylt av glede.  "Hun gikk til retterstedet like lykkelig som andre går til sitt bryllup," sier kirkefader Ambrosius (som har skrevet vår eldste og mektigste julesang "Folkefrelsar til oss kom"). Keiser Konstantin bygget en kirke på stedet der hun ble henrettet i år 304 eller 305.

PERPETUA

På denne tiden var Kartago i Nord-Afrika et like viktig senter for den kristne vekkelsen som Rom.  En ung kvinne,  Perpetua,  ble sammen med mange andre katekumener arrestert og anklaget for å tilhøre den forbudte religionen.  På alle mulige måter forsøkte både familiemedlemmer og offentlige personer å tvinge dem til å ofre til keiseren og frasi seg sin kristne tro.  Men ingen ville.  Vitnesbyrdet om disse modige og frimodige kristne har fulgt kirken i hele dens historie.  

LEAH OG ANDRE UNGE KVINNER

Finnes det noen unge kvinner i vår tid som fortjener samme ære som Lucia,  Agnes og Perpetua? Det er så mange at de ikke kan nevnes.  Men jeg er sikker på at vitnesbyrdet om Leah,  som ble bortført av Boko Haram bare 14 år gammel,  kommer til å følge kirken i Nigeria og hele verden i lang tid.  I alle fall kommer det til å være i mitt hjerte.  Leah kunne sluppet fri fra fangenskapet hvis hun ville konvertere til islam.  Men hun sier : "Jeg vil heller dø for Jesus enn å fornekte ham."

Konsekvensene for Leah er forferdelige. I over to år har hun vært fange, blitt tvangsgiftet og fått et barn. Holder hun ut, er seierskransen (på gresk "stefanon") hennes! Da vil hun minnes i kirkehistorien på samme måte som Stefanus. Jeg ber om at hun, liksom Stefanus, skal få se himmelen åpen og Jesus på tronen.

Boko Haram vil dømmes av historien.  Leahs navn vil æres!  Ikke minst vil det æres i himmelen.

Gå til innlegget

Jødisk og kristen historie i Somalia

Publisert 2 måneder siden

De fleste vil tenke på Somalia som et nesten hundre prosent muslimsk land. Og det er sant i dag: Over 99,9 prosent bekjenner seg som muslimer. Men den historiske hukommelsen for somaliere flest går ikke lenger tilbake enn den islamske historien. På den annen side: Eldre kilder forteller at det finnes en judeokristen tilstedeværelse fra tiden før islam. Kildene består av både skriftlige nedtegnelser, arkeologiske data og judeokristne symboler. Til sammen forteller disse at både jødedom og kristendom var representert på Afrikas horn før islam.

Det er en vanlig oppfatning at de det kristne budskapet først ble forkynt i Somalia av katolske misjonærer i 1903. Men kilder forteller at noen hadde forkynt evangeliet der lenge før. 

Det er flere arabiske kilder fra rundt år 1000 som beskriver en havneby i det nordvestlige Somalia, Seylac, som en abyssinsk kristen by. Abyssynia var et kristent kongedømme i Etiopia. 

Apostelen Thomas

Det er ikke mulig å si eksakt når det kristne budskapet kom dit, men et brev fra jesuittmisjonæren Francis Xavier i 1542 sier at de første kristne i området ble omvendt av apostelen Thomas. 

Det er også arkeologiske funn som forteller en kristen historie. I 1854 fant europeiske arkeologer ruiner av det de hevder har vært et kirkebygg. De mener at kirken stammer fra «Nasareer-kristne». Det betyr at de har samme opprinnelse som «nasareer-kristne» i Syria og Irak. 

Enda mer interessant er det at det opp til vår tid har vært en gammel skikk å reise en «mala», det vil si et kors laget av stein og tre ved både hodeende og fotende av graver. Det er nok et tegn på at folk i området har vært kristne. 

 Misjon i det 20. århundre

I 1928 ble det bygget en katolsk katedral i Mogadishu. På den tiden var det det største kirkebygget i Afrika. Både borgerkrigen på 1980-tallet og radikale islamister har ødelagt den. Bygningen står der ennå som det eneste kristne bygget i landet, men den blir aldri benyttet som kirke. 

Bibelen ble ikke oversatt til somalisk før i 1979. 

Når kom islam?

Islam kom til Somalia blant annet gjennom arabiske sjeiker. De giftet seg med somaliske jenter og dannet klaner. Islamiseringen fant sted i det 15. århundre. Etter dette understreket mange somaliere at de var arabere, selv om de etnisk ikke var det. Men rasediskriminering av somaliske immigranter i Arabia og mangel på hjelp fra Arabia under borgerkrigen i nyere tid har svekket identifikasjonen med det arabiske. 

JUDEO-KRISTEN ARV

De fleste vil tenke på Somalia som et nesten hundre prosent muslimsk land. Og det er sant i dag: Over 99,9 prosent bekjenner seg som muslimer.  Men den historiske hukommelsen for somaliere flest går ikke lenger tilbake enn den islamske historien. Realiteten er imidlertid at det finnes en judeokristen historie fra tiden før islam. Den består av både skriftlige nedtegnelser, arkeologiske data og judeokristne symboler. Til sammen forteller disse at både jødedom og kristendom var representert på Afrikas horn før islam. 

Kristendommens innflytelse i Nubia og Etiopia er vel kjent fra de første århundrer. Kristendommens historie i Afrika er nesten like gammel som kristendommen opprinnelse og er ikke et sent vestlig importprodukt. 

Når det motsatte hevdes, nemlig at somalisk historie og kultur er identisk med islam, henger det sammen med at muslimers historisk bevissthet oftest bare er knyttet til den islamske perioden. Også muslimer uten arabisk bakgrunn har en tendens til å tolke den før-islamske historien i lys av perspektivet arabiske muslimer har. Araberne kaller den førislamske historien for «uvitenhetens tid». Derfor fokuserer somaliere på den islamske arven og ignorerer ofte sin egen førislamske historie.  

V.S. Naipul skrev om dette dilemmaet (1998): «Islam er opprinnelig en arabisk religion. Alle muslimer som ikke er arabere, er konvertitter (ikke bare til islam, men også til arabisk identitet). Islam er ikke bare en personlig overbevisning eller tro. En konvertitts verdensbilde må forandres. De hellige stedene befinner seg i arabiske land, og det hellige språket er arabisk. Også oppfatningen av historien forandres. Han må fornekte sitt eget. Han blir, enten han liker det eller ikke, en del av den arabiske historien. Konvertitten må vende seg bort fra alt det som har vært hans egen identitet. Forandringen av et samfunn er formidabel. Folk utvikler forestillinger om hvem og hva de er. Derfor er det alltid et element av nevroser og nihilisme i land som har konvertert til islam.» 

Det er derfor en overveldende oppfatningen blant somaliere at kristendommen er «de fremmedes religion», fra Europa og Etiopia. «Å være somalier er å være muslim».

Historien taler imidlertid om noe annet. Selv om det ikke finnes like mange og sterke data om kristendommens tidlige tilstedeværelse i Somalia som i det nordlige Sudan og Maghreb, så er det tilstrekkelig til å si at kristendommen tidlig hadde innflytelse på Afrikas horn.  Det er oppmuntrende for en liten, men voksende kirke i Somalia. 

Hva er Somalias sjel?

De siste tiårene har vært en spesiell mørk tid for nasjonen. Hundretusener har flyktet til naboland og resten av verden. (I Norge er det 42000.)  Somalia var et av Afrikas mest etnisk homogene land, men nå er det en traumatisk nasjonal disintegrasjon. Det leder mange intellektuelle til å søke etter Somalias historiske sjel. 

Den kommunistiske diktatoren Siad Barres slagord var «Ett språk, én religion (islam) og én kultur». Men denne ideen har møtt sterk kritikk fra dem som mener at Somalias historie bare er beskrevet ut fra perspektivet til nomadiske klaner i de nordlige og sentrale regionene. Africa Journal of Evangelical Theology påpekte i en artikkel i 2003 at historie og kultur i de sørlige samfunnene i stor grad er ignorert. 

Bare én av minoritetsgruppene har uttrykt misnøye med islamiseringsprosessen. Det er en sammenslutning av lavkastestammer (Yibir, Midgaan og Tumaal). De har dannet et politisk parti som kalles «Forente somaliske røtter». De betrakter seg selv som Somalias urinnvånere. De ser en parallell i sitt forhold til islam i måten president Jomo Kenyatta betraktet kristendommen på. Han skal ha sagt: «Da misjonærene kom, eide afrikanerne landet, og misjonærene hadde Bibelen. Misjonærene lærte oss å be med lukkede øyne, og da vi åpnet dem, hadde vestlige nasjoner landet og vi hadde Bibelen.» Minoritetsklanene i Somalia opplevde det samme da arabiske sjeiker kom til landet. Muslimer overtok, og islam ble den herskende religionen og kulturen. (Det innebærer også arabisk språk og kultur.)

Diasporaen finner judeo-kristen arv

Den somaliske diasporaen i Nord-Amerika, Europa, Afrika og Australia bruker internett i høy grad. En kan se hvordan somaliere i diasporaen ønsker å finne ut av Somalias førislamske historie for å få en dypere forståelse av det dilemmaet nasjonen er i.  Når diaspora-somaliere søker nasjonens historie, finner de også den judeo-kristne arven – på tre områder.

Skriftlige kilder

Skriftlige kilder viser at folk i Somalias kystområder hadde utstrakt kontakt med gamle sivilisasjoner i Midtøsten, helt tilbake til 2000 år før Kristus. Det gjaldt blant annet byen Seylac (som vi har skrevet om ovenfor), nær grensen til Djibouti. Den er beskrevet i det 12. århundre som en kristen by. 

Francis Xavier besøkte øya Soqotra utenfor Seylac i 1542. I et brev til Jesuittenes hovedkvarter skriver han om sitt møte med innbyggerne at de hevdet å være etterkommere etter mennesker som ble omvendt til kristen tro av apostelen Thomas. Men de var uten dypere kunnskap om kristendommen og hadde ingen bibel.  Også prestene var analfabeter, men de ledet i daglig bønn etter hukommelsen på et språk de ikke forsto. Dåpens sakrament kjente de heller ikke til, men de fulgte fasten slik den etiopisk ortodokse kirke (EOC) praktiserer den. Xavier spurte seg om språket i liturgi og bønner kunne være kaldeisk. Dette ble brukt blant både kristne i Syria og i Mar Thoma-kirken i Kerala i India. De kristne på Soqotra var svært stolte over å være kristne. I en av stammene nordøst i Somalia, Carab Maxamed Salaax, leder genealogien tilbake til de Soqotra-kristne.  

Arkeologiske bevis

Warsangeli-klanen hevder at noen ruiner i Sanaag-regionen øst i Somaliland en gang var en kirke. Klanen bruker fortsatt å reise steiner med et trekors ved både hodeende og fotende på gravene. Andre eldre graver hadde også korset som symbol. 

Et arabisk ord for «kristen» er også funnet. På gravsteiner har en funnet inskripsjoner som forteller at en brukte den kristne kalenderen. 

Kulturelle tegn som viser til judeo-kristne symboler 

Somalisk klanstruktur bygger på genealogier. Mange mennesker kan ramse opp navnene på over 20 forfedre. Noen av disse har hatt bibelske, hebraiske navn som Isxaaq (Isak), Eliyaas (Elias), Makahiil (Mikael) og Daa’uud (David).  Disse navnene ble ikke brukt av arabiske muslimer. Bare arabiske kristne og jøder ville bruke dem. 

Det er minst fire somaliske klaner som regnet seg som jødiske etterkommere. De bor i det sørlige Somalia og det nordøstlige Kenya. De brukte å kalle seg «bani-Israel» (Israels sønner), men i det 16. og 17. århundre ble de visket ut av en føderasjon av andre klaner. 

Noen kilder sier også at det ordet Yibir, som er navnet på en klan, er en skrivemåte av «hebreer». Yibir-flyktninger i Kenya har publisert materiale som knytter dem til Falasha-jødene i det nordlige Etiopia. De har uttrykt ønske om å få bosette seg i Israel, på samme måte som Falasha-jødene. 

Sabbatsforskrifter (med bakgrunn i Det gamle testamentet og jødedommen) blir overholdt i noen distrikter sør i Somalia. Muslimer overholder forbudet mot arbeid på sabbaten og går i moskeen til fredagsbønn. 

Også søndagen (de kristnes helligdag) blir observert. For eksempel vil ikke nomadefolket Garre nordøst i Kenya, på grensen til Somalia, begynne på en ny vandring på en søndag. Det er ikke uvanlig å finne at muslimer er mer opptatt av overholdelse av søndagen enn fredagen.

Vi har nevnt bruken av kors på gravene. Det er også en annen interessant bruk av korset i somalisk kultur. En tegner korsets merke i jorden som tegn på beskyttelse. Det offisielle navnet på organisasjonen Røde Kors ble oversatt til «aanqayr» som betyr «en organisasjon som er velsignet». Når korset var en inskripsjon på gravene, kalte en det «de helliges merke». En tredje bruk av korset er at det tegnes på pilegrimers panne. Det skal være der inntil de vender trygt hjem igjen. 

KONKLUSJON 

Historikeren Ben I. Aram konkluderer med følgende: Når en tar i betraktning de historiske nedtegnelsene, de arkeologiske funnene og moderne antropologiske studier, er det åpenbart at det er en større religiøs variasjon i somalisk kultur enn det en hittil har tenkt. Her finner en innflytelse fra både jødedom og kristendom i tidlig, før-islamsk tid. Kristendommen kom til landet mange hundre år før vestlige misjonærer og europeiske kolonimakter. 

Det spørsmålet en kan stille seg er hvorfor kristendommen ikke slo dypere rot, slik det for eksempel skjedde i nabolandene Etiopia og Eritrea. En av forklaringene er at den fastetradisjonen en finner i den etiopisk ortodokse kirke ville være umulig å praktisere for de somaliske nomadefolkene. Kameldrift var også et tabu i den etiopiske kirken, mens den var essensiell for somaliske nomader. 

En annen grunn kan være at den nubiske kirken, som hadde vært en vital og misjonerende kirke, mistet sin vitalitet. Legfolket ble passivisert, og presteskapet sto for all religiøs utøvelse.


Kilder: 

Aram, Ben I. “Somalia’s Judeo-Christian Heritage: A Preliminary Survey.” Africa Journal of Evangelical Theology. 2003. https://biblicalstudies.org.uk/pdf/ajet/22-2_003.pdf

A Surprising History of Christianity in Somalia. http://theestherproject.com/surprising-history-christianity-somalia/





Gå til innlegget

Kirken får ikke vann

Publisert 3 måneder siden

Pastor Sunil i en landsby i India skrev for noen dager siden: «Kan du hjelpe oss? Landsbyen vår kirke er i, hindrer vanntilførsel til kirken vår. Når myndighetene hjelper andre i den kritiske situasjonen vi er, stenger de av vanntilførselen til vår kirke. Vi lider fordi vi er kristne.»

Den globale kirke

Det er unntakstilstand i verden. Det er ikke bare i Norge og Europa og den del av verden som umiddelbart er innenfor vårt synsfelt, at aktiviteter i samfunnet stenges ned. I Norge er vi utrolig privilegert. Menigheter har i løpet av kort tid kjøpt inn utstyr og startet streaming av gudstjenester. Både menighetsmedlemmene og andre kan få del i lovsang, bønn, forkynnelse og velsignelse hjemme i stuene sine.

I uken kan vi organisere fellesskap på en eller flere digitale plattformer. Vi kan ta en telefon til en ensom. Vi kan se på møter og konserter på internett og lytte til kristen radio dagen lang. Vi kan høre lovsang fra kirker over hele verden.

Åpne Dørers kart over forfølgelse forteller en annen historie.Vår pastorvenn i India forteller altså at kirken ikke får sin del av det vannet som finnes i landsbyen – bare fordi det er en kristen kirke i en hindulandsby. Men andre kan fortelle om enda mer dramatiske ting. Når matvarehjelp deles ut i denne tiden, får kristne familier bare en sjettedel av det andre får – fordi de er kristne. De må stå bakerst i køen. Noen forteller at etter at de har stått lenge i kø, får de høre at de likevel ikke får noe – bare fordi de er kristne.

Det er situasjonen akkurat nå. Men hva når det er slik i flere tiår, ja generasjon etter generasjon? I Pakistan er titusener av kristne i generasjoner henvist til å arbeide med å rense kloakken. De lever på en ussel daglønn. Generasjon på generasjon forblir analfabeter. Ubeskyttet mot konstant og konsekvent diskriminering.

Enda vanskeligere

Hva ville kristne i Nord-Korea si om de fikk vite om hvordan vi som kirke har det i Norge? Vil det være mulig for dem å forstå at det går an å ha det så godt? Ha slik frihet? Få slik hjelp fra myndighetene? Siden det kristne budskapet første gang ble forkynt i landet på 1700-tallet, har det vært forfølgelse. Ja, også vekkelsestider, men mest forfølgelse. Hvem av de kristne kan noen gang samles med andre kristne for å lovsynge, be, lese i Bibelen og høre forkynnelse? Blir de oppdaget eller angitt, får det de mest dramatiske konsekvenser.  Der er ingen pastorer – og de tre kirkebyggene i hovedstaden er regimets utstillingsvinduer.

Det er ingen kirkebygg i Afghanistan. Hvem tør å eie en Bibel? Kan noen samles til bibelstudium og gudstjeneste i frihet? Nei, ingen. Hvis den muslimske familien oppdager at noen er interessert i kristendommen, kan det få alvorlige konsekvenser. Likevel vokser det fram en undergrunnskirke.

Slik også i Somalia. Kristne blir drept, men likevel vokser det fram en undergrunnskirke som samles i små husmenigheter. De kommer aldri sammen på samme sted to ganger på rad. Har de en bibel? De kan bare synge med hviskestemme. De sier aldri hele navnet til hverandre. Alt er farlig.

I Saudi-Arabia har ingen saudiere lov til å gå til kristne gudstjenester. Kristne samlinger er forbeholdt utenlandske ambassadefolk og fremmedarbeidere.

Kirkebygg i en rekke land eksisterer ikke lenger på grunn av terrorangrep. Folk er fattige, og noen streaming av gudstjenester er utenkelig.

Kirken gjennom historien

Den første menigheten i Jerusalem samlet seg i hjemmene – og ble forfulgt så snart den var aktiv i tilbedelsen og forkynnelsen av Jesus. Etter Stefanus’ martyrium, ble den spredt vidt omkring. Den måtte fortsette å komme sammen i hjemmene. Og fortsatt ble de Jesus-troende forfulgt og diskriminert. De ble kalt fremmede.

Og nettopp det er en betegnelse som passer. Hvor ofte har ikke kristne blitt sett på som fremmede? Det er når kirken blir stor og mektig, som en anerkjent folkekirke, den ikke oppleves som fremmed. Men da utstyres gjerne samfunnet med konventikkelplakat og dissenterlover slik at andre kristne kjenner seg som fremmede.

 

Kirken i Norge

Alle kirker i Norge har grunn til å være takknemlige. Når vi synes at vi blir urettferdig behandlet, bør vi løfte blikket og se. Og så bør vi gå foran i arbeidet mot pandemiens utbredelse og konsekvenser. Vi må være de første til å spørre hvordan vi kan hjelpe både vårt eget folk og mennesker globalt. Slik kan de se at vi ikke bare elsker hverandre, men også elsker dem.

Stig Magne Heitmann, Seniorrådgiver i Åpne Dører

Ole Petter Erlandsen, Faglig leder i Åpne Dører


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere