Vegar Monsen

Alder: 18
  RSS

Om Vegar

---

Følgere

Tenkeklemma

Publisert over 10 år siden

Reflektering (uten paver).

Jeg så Norge Rundt i dag som var fra når jeg var 4 år gammel, 1991. Utenom de forferdelige frisyrene og dårlig datagrafikk så var det litt gøy å se disse innslagene av mennesker som ble presentert som unge talenter. Takket være Google så kunne jeg se hva som ble av disse unge og lovende. De hadde visst alle klart seg godt over gjennomsnittelig. Men en ung dame hadde havnet på en kystvaktbåt ute på havet i en førstegangstjeneste. Dette var tydeligvis såpass sensasjonelt at de ville ha et helt TV-crew ute på båten for å lage en repotasje om hendelsen. Hun hadde det visstnok ganske greit på båten, de unge spilte bingo av alle ting (noe som virker ganske surrealistisk for meg) og de så ut til å kose seg. Nå er ikke dette et nostalgi-innlegg da jeg ikke er gammel nok til å være særlig nostalgisk på vegne av meg selv iallefall, men det jeg ville fram til var at hun mellom skiftene fant en stor tilfredstillelse av å bare stå ute på båten, tidlig om morgenen og tenke i flere timer. Og det virket malplassert. Å få lovt å stå og reflektere flere timer om dagen. Hvilken fantastisk frihet å få være seg selv i flere timer av gangen med bare havet som tilskuer. Uten mobiltelefon, uten ting du må se på TV, uten å klikke seg måløst gjennom internett. En slags tvungen ro, en mangel på forstyrrende elementer.

Jeg tenkte på hvorfor ikke jeg kan få det samme i min avanserte og fullstendig materialistisk dekte storby-tilværelse. Iallefall til jeg flyttet til Grimstad men her er det mye skole uansett. Nå har jeg jo ingen kystvaktbåter så det er et problem, men man trenger vel egentlig ikke det for å få lovt å reflektere litt i noen få timer. Jeg har alt jeg trenger og litt til, har all verdens frihet. Tilsynelatende. Men jeg har ikke sjangs å få 2 timer til å ikke tenke på studier, handle mat og alle de tingene jeg må se på tv eller spille PS3. Dette er vel en form av den notoriske tidsklemma. Men hva skal jeg med tid? Jeg bare kjeder meg og må bruke den tiden på å underholde meg med noe annet fordi jeg ikke kan bare koble helt ut med alle disse tingene rundt meg.

Schopenhauer sa at: "To buy books would be a good thing if we also could buy the time to read them." Hvor sant er ikke det? Tid i seg selv kan vi ta for å lese et kapittel eller to i et stjålet øyeblikk, men det finnes vel forskjell på tid også. Såkalt kvalitetstid.

Er det derfor vi er så ufølsome og kyniske? Vi får jo ikke være oss, vi må spille våre tildelte roller for bikuben og da må det være lett å glemme hvem vi er når vi ikke får lovt å bare være. Men hvorfor kan jeg ikke få litt tid til å ikke stresse uten å føle meg ubrukelig eller skyldig fordi jeg ikke gjøre noe mer fornuftig. Hvorfor blir det å ikke gjøre noenting sett på som mistenkelig unormalt? "Hva skal du i kveld da?" "Ingenting". Det betyr jo at man skal se på TV eller spille. Det er jo åpenbart. Hvorfor må jeg havne i tenke-klemma, hvor jeg ikke kan stirre tomt ut og bare tenke hvor surrealistisk alt egentlig er. Er det ikke det vi er evolvert eller skapt til? Å ta 20 steg tilbake for å bare le av og beundre all galskapen som vi skaper rundt oss?

Jeg hadde lett byttet min PS3 inn i 2 timer kvalitets tenketid hvis det ikke var pålagt tenketid slik som matematikken og teori-terpingen til ingeniørutdannelsen. Sånn sett får jeg nok tenking som det er. Men hvis jeg ble frarøvet min PS3 og plassert på en kystvaktbåt så ville jeg neppe vite hva jeg skulle gjøre i de to timene helt alene med havet. Naturlig har blitt ukulur og dermed ukjent. Måtte vel tenke hva mine forfedre gjorde for lenge siden uten PS3. Vel, de drepte vel fiender på skikkelig. Kanskje de hadde tenkeklemme de og. Men nå må jeg øve på matteprøven. :(

Gå til innlegget

Dødspaven

Publisert over 10 år siden

In god (and bulletproof glass) we trust.

Dødspaven. Hadde det bare vært en farlig sjømanet. Nå har Joseph Alois Ratzinger, forøvrig en tidligere Hitlerjugend som også er kjent i underverdenen som "Paven", endelig funnet ut at "Ja, dere skal få lovt å bruke kondomer hvis det er for å beskytte mot HIV". Dette kom fram i dag når Paven har innkallet sine rødkledde snøsokker for å diskutere sin årlige milliard-donasjon til den amerikanske organisasjonen NAMBLA.

Men i alle tilfeller så har de funnet ut at de kanskje trenger å jobbe litt med PR'en sin og da kom det frem at "ja kanskje vi skal forårsake litt mindre dødsfall ved å si at kondomer kanskje ikke er så dumt likevel, så lenge det skal beskytte mot HIV."

Han kan ikke selv være særlig trygg på sin status, det er ingenting som sier "Jeg stoler på deg Gud!" som 3 tommer skuddsikkert glass. Nå er jeg 1,91 cm og han er 83 år men jeg ikke hatt noen skrupler med å la han hilse på Subjektiv og Moral.

Mine gullfisker.

Når kan vi stå opp og si at slik skal vi ikke ha det? Hvorfor i alle dager får han og hans degenerete terror-regime lovt å holde på slik de gjør uten at noen tar ansvar for hans katastrofale påvirkning på verden? Finnes det en større enkelt-trussel mot de fattige en hans type religionutøvelse?

(Og jeg har ingen gullfisker men ikke si det til noen!)

Gå til innlegget

Tankeleif kurs

Publisert over 10 år siden

Noen huskeregler i retorikkens verden. :)

Mange av dere kjenner sikkert til disse retningslinjene i argumentasjonsverden fra før men siden en del ofte bruker slike i sine kommentarer, så tenkte jeg å dra fram noen av de vanligste da man kanskje ikke alltid husker på at de eksisterer. De fleste bruke de ubevisst, men de kan starte mye unødvenig flammekasterdiskusjon. Desutten er det et godt verktøy for å saklig argumentere for hvorfor den andre tar feil uten å vite hva man snakker om! :)

Les iallefall de første to med Ad Hominem og Stråmann.

Hvert punkt 1 og oppover er separate tilfeller av samme sak.

Ad Hominem eller Personangrep:

Person i stedet for sak.

Denne er rett og slett ulovlig i retningslinjene og blir slått ned på med redigering og sint Bold skrift. Men det finnes fortsatt en del som bruker en annen retning:

1. personens argument søkes tilbakevist ved å hevde at vedkommende ikke lever som han lærer.

2. angrep på persons omstendighet. For eksempel at vedkommende tilhører en gruppe som har interesse av å argumentere for et gitt standpunkt, men bare når man med det mener at det tilbakeviser eller svekker vedkommendes argument.

Disse er veldig hyppige i diskusjoner hvor man diskuterer politikk og religion. Spesielt i diskusjonene involverende muslimene her og Islam generelt, men også i mange andre omstendigheter.

-------------------------------------

Stråmann:

Å tillegge noen en mening de ikke har, for så å tilbakebevise hva du ikke sa for så å late som at du tok feil. Rekk opp hånden den som opplever det ofte?

1. Gjengir bare en del av motstanderens argumenter, tilbakevise dem, og lat som alle argumentene til motstanderen dermed er tilbakevist.

2. Gjengir motstanderens argumenter i svekket form, tilbakevise dem, og lat som originalargumentet har blitt tilbakevist.

3. Gjengir en feilaktig utgave av motstanderens argumenter, avblås dem, og lat som at motstanderens posisjon i diskusjonen har blitt redusert.

4. Finn opp en fiktiv person, hvis handlinger eller trosretninger er sterkt kritisert, og lat som om denne personen representerer gruppen som er «motstanderen» i diskusjonen.

Denne er veldig mye brukt overalt. Det er ekstremt vanlig blandt folk som ikke er trent opp i retorikk eller som har trening i retorikk og misbruker den for å finne diskusjoner. En veldig vanlig hersketeknikk altså, mye brukt av politikere osv.

--------------------------------------

Begging the question:

Denne er ganske vanlig, og logisk gyldig men alikevel et såkalt sirkelargument hvor du har forutinntatt noe som trenger bevis, uten bevisene.

Stygt eksempel:

Spørsmål: Hvordan vet du at Gud eksisterer?

Svar: Fordi det står i bibelen og bibelen er sann.

Spørsmål: Hvordan vet du at bibelen er sann?

Svar: Fordi Gud sa det.

Problem: Hvis du ikke er gud og har proklamert noe du ikke kan vite uten bevis, så er det du sier ikke et saklig argument.

--------------------------------------

Argument fra Autoritet:

En person X sier at Y er sant, derfor er Y sant fordi person X er en autoritetsperson.

En professor X sier at Y har hjerneskade fordi de ikke tror på Z. Dermed har Y hjerneskade. (Never forget!)

Ofte (mis)brukt av fagfolk og ledere til å si noe er sant fordi de har mer erfaring enn deg. Det at de har erfaring gjør det mer sannsynlig riktig, men ikke nødvendigvis sant.

--------------------------------------

Ad ignorantiam eller Argument fra ignoranse:

Dette er å si at noe er sant fordi du ikke kan motbevise at det ikke er sant. Veldig vanlig i mange påstander av metafysisk art. Jeg kan ikke motbevise at det står en enhjørning på kopirommet til Vårt Land nå, men det betyr ikke at det gjør det.

Bevisbyrden er ALLTID (!) hos den som har en påstand. Alltid.

Ekstraordinære påstander trenger ekstraordinære beviser.

--------------------------------------

Bonus for de som har lest helt til slutten og dermed bestått Tankeleif kurset:

Occam's Razor aka Sunn Fornuft:

Denne er ikke en egentlig tankefeil, men et rimelig nyttig verktøy.

Hvis du blir stillt ovenfor et dilemma mellom A = Noe rimelig sannsynlig, og B = Veldig usannsynlig; slik som alternativ 2 under, så er A ofte riktig, men ikke nødvendigvis.

Et eksempel: Etter en stormfull natt finner du to falne trær på et jorde. Hvordan har dette skjedd?

  1. De kan ha blitt blåst ned av vinden.
  2. To meteoritter kom samtidig fra det ytre rom, traff og felte trærne, kolliderte direkte med hverandre og fordampet (derfor ingen materialrester).

Begge forklaringene er mulige, men sistnevnte er høyst usannsynlig og mye mer komplisert. Ifølge Occam's Razor er det da mest sannsynlig den første forklaringen som stemmer.

Occam's Razor i praksis:

En eksempel til: Du er på et karismatisk bedehus på sørlandet og der er det en hyggelig faith healer som tilbyr seg å forlenge ditt ene ben som tydeligvis ikke er like langt som det andre ved kraften til Jesus!

Svar 1: Her er det noe muffens. Som et magitriks må det være noe bak dette.

Svar 2: Jesus gjorde det!

Riktig svar: Ingen sitter perfekt på midten, som regel så lener man seg på en side. det betyr at det ene bene blir presset litt inn i området med pelvisbenet. Sitter du på en stol? Stapp ut begge dine føtter og len deg litt på venstre og høyre side så ser du at lengden på benet ditt varierer i lengde. Healeren vil så øse folk opp ved å si "Jeg skal heale deg i Jesu navn!" for så å balansere deg litt bedre ved å dra i foten, gjerne uten at du egentlig merker det siden alle ser på benet og venter i spenning. Og vips! Lengre ben! Og masse penger til faith healeren...

 

 

Gå til innlegget

Alle dere er feilere!

Publisert over 10 år siden

"Å prøve er det første steget mot å feile" - Homer Simpson.

Einar Gelius. Bjørn Eidsvåg. Trekant. Verdidebatt. Pelsdyrnæring. Personlige kristne med egen tolkning. Gaza. Alkoholpolitikk. Human-etisk Forbund.

Hva har alle disse til felles i mitt innlegg? For de som har vært her aktivt den siste måneden så vil vel spørsmålet være ganske innlysende. De har på en måte feilet eller sviktet oss. De har brutt seg ut av vår virkelighetsoppfatning med ukjente syn, nye haltende funksjoner, andre rare tolkinger, feil moral og en del andre negative attributter.

Nå har jeg laget, vært delaktig i, og fulgt mange tråder hvor mye av innholdet ofte har vært fokusert på det negative. Det er lett for en ateist her på et forum med mange kristne, å ofte fremstå som litt negativ eller kranglete da mitt syn av og til ikke alltid passer inn i de mer konvensjonelle oppfatningene, noe som dermed kan lage litt friksjon på mange kanter. Jeg håper dog, og noen har gitt uttrykk for dette, at vi ateister er med på å balansere ut miljøet her på en positiv måte nettopp ved å være litt "outsidere". Men noen ting er vanskeligere å balansere ut enn andre, slik som de overnevnte for de har allerede en ganske etablert og definert posisjon her inne. Men jeg tenkte jeg kunne ta opp dette, eller promotere om man vil, dette å feile og kanskje få oss til å snu litt på hvordan vi ser på det å feile. Og på den måten kanskje gi oss litt pusterom fra suksessjaget og vurdere saker fra litt andre vinkler.

Men jeg må presisere at jeg ikke mener at alt vi feiler i er positivt, på lik linje at jeg ikke mener at alt vi har suksess i er positivt. Hva er det da jeg vil frem til?

----------------------------------

Jeg tenkte litt på dette med å feile, og hvor langt ned på listen av uønskede hendelser å feile havner på. Og det var ganske langt for når jeg vurderte det f.eks. opp mot det å dø, så måtte jeg innse at en del folk vil heller dø som suksesser enn å leve som feilere. Så dette med å feile må være en slags veldig potent patologisk frykt som vi har.

Hva er det denne frykten for å feile gjør med oss? Jeg tror den gir oss urealistiske forventninger og gjør oss ulykkelige fordi vi ikke har det vi tror vi trenger gjennom suksess. Det blir liksom som at man dyrker suksess på det grunnlaget at alt blir bra når man er suksessfull og alt blir tilsvarende dårlig når man feiler. Men er det sånn?

Er å feile en bra ting? Jeg tror å feile fungerer som en slags medisin mot denne fanatiske driven mot suksess, den setter ting i perspektiv på et vis.

Men hva er suksess? Den mest suksessfulle mannen i historien menes å være Genghis Kahn. Og han mener at det beste med suksessen var å "knuse dine fiender, å få dem til å krype for deg, å stjele deres rikdommer, å se deres kjære badet i tårer, å ri bort på deres hester med deres koner og døtre". Han var på veldig mange av disse områdene en suksessfull mann. Noen forskere fant ut i 2003 i en undersøkelse at rundt 8% eller 31 millioner menn i sentral asia hadde gener fra Khans ætt. Noe som betyr at han må ha ridd bort med svært mange koner og døtre. Han vant over 78 kongedømmer over 20 år, utslettet hele sivilisasjoner, hadde en personlig hær på over 140.000 soldater og grunnla et enormt imperie. Da er han vel veldig suksessfull!

Men er han en god person? Hans antall voldtatte kvinner er bare overgått av antallet menn han drepte. Faktisk så virker det som at veldig mange i historien og i nåtiden er suksessfulle nettopp fordi de ikke er gode personer. Så kanskje er det ikke slik at suksess gjør deg til en bedre person, men er det slik at å feile gjør det da?

Vel, en del ganger; Ja.

1. Å feile kan gjøre deg til en bedre person.

Hvorfor? Fordi å feile ydmyker oss. Det minner oss om våre grenser og hvordan vi kan forbedre oss. Men uansett hvor mye vi feiler så kan vi aldri bli immune mot å feile. Ingen av oss. Så hva kan det å feile lære oss? Det kan lære oss å bli fornøyde med våre uperfekte selv, å slippe å beskymre oss for at vi ikke er perfekte hele tiden. En vanskelig lekse å lære uten å feile.

"Visest er han som vet at han vet ingenting" - Socrates.

Hvor mange ganger måtte Socrates feile for å finne dette ut? Å feile skaper gode filosofer, gode vitenskapsmenn, gode kunstnere, gode idrettsutdøvere, gode musikere og generelt gode mennesker.

2. Å feile kan gi oss innsikt.

En annen ting som å feile skikkelig kan lære oss, er noe som mange av oss aldri får oppleve. Noe som du ikke kan kjøpe for penger, noe du ikke kan fortjene ved suksess. Det gir en unik innsikt i oss, å kunne se ut hvordan ting virkelig er med dine nærmeste, dine venner. En sannhet som suksessfulle aldri vil få oppleve.

3. Å feile kan være en belønning.

Hva med å feile i å være det vi vil være? Å feile i vår integritet? Å feile våre innerste verdier? Nå finnes det verdier som det er dumt å feile i uansett, men det er ikke alltid dumt for alle verdier. Det er veldig mange personer som IKKE feilet i sine verdier som mange gjerne ønsket at skulle feile. Heinrich Himmler er en slik person. Han var på mange måter mesterhjernen bak "The final solution" som skulle bli kvitt "jødeproblemet". Han skrev dagbøker, og i disse sto det en del om indre konflikter som han hadde med at han drepte så mange mennesker, men han fortalte seg selv at hans virkelighet, hans parti og hans prinsipper trengte det, forventet det av han. Så han følte han måtte gjennomføre det. Hva om han feilet i sine prinsipper?

4. Suksess vil ikke gjøre deg lykkelig.

Dette er litt subjektivt, men denne filosofien kommer fra en av mine favorittfilosofer; Arthur Schopenhauer. Han var selv en filosofisk fiasko i sin tid. Schopenhauer var en spesiell person, en som var ganske pessimistisk i sin filosofi og hjertelig omfavnet det buddistiske budet "Life is suffering". Hans nemesis var den kjente tyske filosoferen Hagel som og levde på samme tid og vær svært populær. Schopenhauer var ikke kjent i sine yngre dager men svært selvsikker på at hans filosofi var best. Gjennom kontakter så fikk han en stilling som foreleser på Universitetet i Berlin hvor også Hagel jobbet. Hans selvsikkerhet drev han til å sette opp sine forelesninger akkurat når Hagel hadde sine, men hvor Hagel fikk over 300 studenter i sine timer, så fikk Schopenhauer ikke en eneste. Men han ga ikke opp, og holdt forelesningene sine uansett for et tomt klasserom. Helt til han ble sparket. Men hans feiling, hans motsetninger til Hagel gjore at han ble en av de mest distinkte tenkerene i historien. Jeg tror ikke det hadde blitt det samme hadde han fått sin berømmelse med en gang.

Schopenhauer ga oss noen verktøy for å takle det å feile. Han sa:

"Ja, du feilet. Men det gjør ALLE andre og." Han "redder" oss fra å syntes synd på oss selv, å være misunnelige og andre tilsvarende etsende følelser som kan ødelegge oss innenfra. Han forklarer oss at vi kan aldri være på toppen av verden eller lykkelige hele tiden, etter en stund blir vi vant til det og så prøver vi videre, men da kan det hende at vi ikke lykkes. Han forteller oss at det er en solidaritet i å feile, siden alle gjør det. Det samler oss som mennesker.

5. Å feile kan gjøre deg uovervinnelig.

En av de mest kjente filosoferene er Diogenes av Sinope (i dagens Tyrkia) og han levde ca 400 år BC. Han var en hjemløs mann som bodde i en slags stor avfallscontainer hvor han levde av andres søppel. Alle som så han ville anta at han var en stor fiasko av en mann. Han var notorisk kjent for å mastrubere offentlig og når dommere spurte han hvorfor han gjorde dette sa han "Hvis jeg bare kunne stilne min sult ved å gni meg på magen". Han var og kjent for å be om småpenger fra statuer. Når folk spurte han hvorfor han gjorde dette svare han at han "trente seg på å få avvisninger". Han var og kjent for å gå rundt midt på dagen med en tent lanterne og dette forklarte han med at han var på leting etter en ærlig mann, men han kunne ikke finne noen.

En dag kom Alexander den Store til byen og han hørte rykter om denne vise filosofen så han gikk for å finne Diogenes. Da Alexander fant han var Diogenes i gang med å rote i masse søppel. Alexander spurte han hvorfor en stor filosof rotet rundt i søppel? Diogenes svarte "Jeg ser etter skjelettet til din far, men jeg kan ikke sjeldne dem fra skjelettene til hans slaver". Alexander den Store, sin tids mest mektige mann, var kjent for sine fars-komplekser. Hvis Alexander ville kunne han bare knipse fingrene og Diogenes ville blitt torturert resten av sitt liv. Tingen med Diogenes var at han var uovervinnelig. Han hadde feilet så spetakulært, han hadde ingenting så han hadde da heller ingenting å tape. Du kunne ikke ta noe fra Diogenes.

Heldigvis for Diogenes så var Alexander en som likte filosofi så han inviterte Diogenes til å ha en filosofisk samtale, som de hadde i flere timer på denne søppelplassen. Når Alexander den Store skulle gå sa han til Diogenes at han hadde imponert Alexander så mye at han skulle få det hjertet hans begjærte, slik som land, penger, makt, damer osv. Diogenes var altså veldig nær suksess her, men i stedet sa han; "Kan du vennligst flytte deg? Du står i veien for sollyset mitt".

På lik linje som han var uovervinnelig i trussel om tortur og dør, så var han tilsvarende ubestikkelig med penger og makt. Når Alexander gikk bort til sin væpner sa han "Hvis jeg ikke var Alexander den Store, så ville jeg vært Diogenes."

Verdens mektigste mann på det tidspunktet, kunne tenkt seg å være uteliggeren Diogenes. Det er makten til filosofi.

Hvis Diogenes klarer å holde ut med frykten for tortur, og klarer å ikke la seg selge for penger men fortsatt være en vis taper, så bør vi og klare å akseptere både våres feil og andres feil. Så hvis dere gir opp ting som Gelius, Eidsvåg og Verdidebatt fordi de har små feil, så gir dere opp muligheten til å høste visdommen og forbedringene som kommer i kjølvannet av de samme feilene. Og om fruktene ikke blir bedre, så får dere iallefall lærdom av innsikten de bringer.

Nå vet jeg ikke om dere er enige, om dette innlegget blir en total fiasko. Men kanskje det er like greit :)

Gå til innlegget

Ansvarlig?

Publisert over 10 år siden

Når er vi ansvarlige for våre gjerninger?

Etter å ha blitt øst opp på dette med fri vilje i mer enn èn tråd så tenkte jeg å utfordre folk litt i fri vilje og determinisme for å se hvordan det henger sammen med ansvarlighet.

Sak: Er vi ansvarlige når vi ikke kan velge noe annet?

Mange vil argumentere med at vi er ansvarlige for våre gjerninger når de er et resultat av et valg, men hvis vi havner i en situasjon hvor vi ikke kan velge noe annet, så føler mange at vi ikke er ansvarlige siden vi er frarøvet valget. Men er det slik?

Tenk deg gitte situasjon, du har ikke lovt å forandre på premissene men du kan argumentere mot premissene hvis de ikke er logiske. Oppsetningen er kun markert slik for å gjøre det litt mer oversiktelig.

i: Tenk deg en person A som sikter en pistol på en person B.

ii:Det står og en person C ved siden av person A som og vil at person A skal skyte person B.

iii:Person C har en mulighet til å overtale person A til å skyte, hvis person A bestemmer seg for å ikke skyte person B.

iv: I praksis så har person A ingen mulighet til å ikke skyte person B siden person C fungerer som en "fail-safe".

v: Person A finner ut at han vil skyte person B, uten at person C sin "fail-safe" trenger å slå inn.

vi: Person A har da valgt selv å skyte person B og er da per definisjon ansvarlig.

vii: Person C har ikke medvirket til drapet aktivt i angitte situasjon (selv om han har brutt loven ved å ikke prøve å stoppe drapet).

Resultatet er at person A per definisjon ikke kunne ha valgt noe annet som ville forandret utfallet. Resultatet ville vært det samme om person A ombestemte seg men ble overtalt, ikke tvunget, av person C. Person C ville da og vært aktivt involvert i handlingen og da medvirkende.

Spørsmål:

1:Er det etisk forsvarlig å holde person A ansvarlig når han ikke kunne valgt noe annet som ville gitt et annet utfall?

1b: Hvis ja, er det i såfall etisk forsvarlig å dømme situasjonen og ansvarligheten på lik linje som om drapet var kun fri vilje? Drapet VAR av fri vilje, men omstendighetene fjernet alle andre mulige alternativer.

2: Er person C ansvarlig selv om han ikke direkte var ansvarlig for persons A valg, men uansett medvirket til at utfallet ikke kunne blitt noe annet?

2b: Hvis ja, om du skulle skyte noen med en jaktrifle og du ville garantert drept personen, men rett før du trykker på avtrekkeren så blir målet truffet av en meteoritt og dør. Er du da ansvarlig?

3: De som syntes person A er ansvarlig, er vi alle da ansvarlige for slike ting vi ikke velger utfallet for? Eksempel: Du sier i sinne "Jeg håper du dør!" og personen du sa dette til ble så redd at blodtrykket steg fort og forårsaket pga blodårenes tilfeldige ansamling av fett på det tidspunket et dødelig slag.

3b: Er vår tildeling av ansvarlighet og derav straff mangelfull fordi vi ikke vet slike omstendigheter og at det da er fare for en merkelig form for justismord?

Lykke til :)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere