Siri Veland

Alder:
  RSS

Om Siri

Samfunnsgeograf for tiden bosatt i USA.

Følgere

Hvor vil prestebarna vokse opp?

Publisert over 10 år siden

I debatten om hvorfor prester ikke søker til distriktene er familie ofte nevnt. Med småbarn kan det være lettere å bo nær besteforeldre, og kanskje nær foreldrenes gamle venner. Men hva mener barna?

I debatten om søkernes ulike begeistring for en stilling som prest i Vålrenga og Gulen ble det satt lys på at familie er en sentral grunn til å ville bli i Oslo-området. Mens en studerer får en gjerne ektefelle, barn og nære venner i Oslo-området, og det blir vanskelig å tenke seg en framtid der en må reise langs kronglete fjordveier krysse og fergeleier for å besøke familie og gamle venner. Kanskje er det også vanskelig å tenke seg å bli en familie som stikker seg litt ut i ei lita bygd et sted. Hvordan vil det bli for en selv og ektefellen å få venner? Og så tenker en kanskje på tilbud til barna -fritidsaktiviteter, skole, utdannelse- vil de vokse opp til å få de samme mulighetene som barn i byene?

Jeg er forlengst utflyttet og har stiftet min egen familie nå, men min oppvekst på bygda i Sogn of Fjordane mens min far var prest der, er en tid jeg alltid vil minnes med varmt hjerte. Mine foreldre tok et modig valg og flyttet til i ei bygd der ingen andre prester ville jobbe. Begge fikk jobb. Som Gulen er bygda vakker, med steile fjell, vakre holmer og uendelige turområder, og menigheten tok veldig godt i mot oss. Vi barna følte oss alltid hjemme, med gode venner, sport, og en stor prestegård vi kunne boltre oss i når vi lekte. Vi hadde venner med gård vi kunne besøke, slik at vi fikk et nært forhold til hvor maten vår kom fra. Som barn kan bygda være et paradis å vokse opp i.

Som prestedatter hendte det jo at jeg kom til å forstå at folk forventet litt annet av min familie enn av andre. Som niåring husker jeg ei venninne fortelle meg at mine foreldre ikke var med på alle bygdefester, fordi folk kunne oppføre seg litt galt der. Men jeg følte meg alltid som en del av mitt oppvekststed, og jeg holder fortsatt kontakt med venner der, tjue år etter at vi flyttet derfra.

Som foreldre er det viktigste for oss å gi barna våre en god og trygg oppvekst, og det er samtidig svært vanskelig å forutsi hvor og hvordan vi best kan legge ting til rette. Uten familie og gamle venner som kunne hjelpe til, var det nok tøft for foreldrene mine i blandt, uten at vi barna merket noe av det. Vi måtte dessuten reise langt for å besøke familie på Østlandet, men jeg føler likevel et sterkt familiebånd dit. For oss bidro ikke byen med bedre utdannings- og fritidsmuligheter enn bygda, men bygda gav oss en barndom mange bybarn bare kan drømme om. 

I et innlegg utfordres presteutdannede til å spørre hvor Gud vil ha dem. Skal vi også spørre om Gud vil ha barna?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere