Sigurd Skirbekk

Alder:
  RSS

Om Sigurd

Professor emeritus. Universitetet i Oslo.

Følgere

Er tilordninger av politiske motsetninger til kategoriene ”Høyre/Venstre” overvurdert i vår tid? - Kan ugjerningene til Anders Behring Breivik forstås i et ”Høyre/Venstre”– perspektiv? Eller kan kategoriene ”Etnos//Demos” føre oss nærmere en forståelse av samtidige nasjonale konflikter?

Bør ”etnos” og ”demos”

supplere begrepene ”høyre” og ”venstre” ?

 

 

Bruken av begrepet ”høyreradikalisme” 

 

I etterkant av Anders Behring Breiviks udåd på Utøya i 2011, har de fleste reagert med avsky, og latt det bli med det. Men noen har forsøkt å forklare motivene og tankemønstrene hans. De fleste av disse forklaringene har kommet til å kretse rundt velkjente begreper som fascisme og høyreradikalisme.

 

En av dem som har påpekt at dette blir for enkelt, er historieprofessor Odd Bjørn Fure, mangeårig leder for Holocaustsenteret på Bygdøy. I et intervju med Ulf Andenæs i Aftenposten 1. 2. 2012sier han: ”Breivik plasserer seg innenfor en internasjonal strømning som er fundamentalt ny og fremmedartet, i den grad at vi ikke har begreper til å fange den inn. Det er lett å ty til gamle termer på nye hendelser og snakke ukvalifisert om høyreekstremisme og fascisme, spesielt opptatt av det nasjonale.

 

Det er ikke bare ugjerningene til Behring Breivik som det kan bli vanskelig å forstå ved ensidig bruk av begreper som høyreekstremisme og fascisme. Mange medier, både i Norge og Sverige, har tilsynelatende gått ut fra at de fleste ugjerninger i vår del av verden kan tilskrives høyreekstremisme. Ikke minst i vårt naboland Sverige – med en nokså frynsete profil fra krigens dagen - har ”høgerekstremism” vært flittig brukt som en adekvat forklaring på forskjellige hendelser i tiden. I 2016 ble det foretatt en opptellinger av hvor mange ganger Sverige Radio  hadde brukt varianter av ordet ”høgereradikal” over en viss periode. Summen ble  22 300 ganger, mens uttrykket ”vänsterradikal” bare ble brukt 457 ganger. Ut fra SR´s ordbruk kunne en få inntrykk av at de høyreradikale var 49 ganger mer truende enn de venstreradikale. (Tilsvarende tall fra Dagens Nyheter var fem ganger mer, for Aftonbladet sju ganger mer).

 

På samme tid kunne EUROPOL melde at for perioden 2006-2010 var det  registrert 2.065 terrorhandlinger i EU-området. Av disse sto separatister bak 1.750. Grupper registrert som venstreekstreme sto bak 18, høyreekstreme 6.  Hvis vi innskrenker studier av tilfeller der menneskeliv var gått tapt,  så foreligger det en studie av vesteuropeiske gjerningsmenns ideologiske tilhørighet for perioden 1950-2004.  Med et slikt mål gikk det fram at noen flere terrorister kunne kategoriseres som høyreradikale (12.0 pst) enn som venstreradikale (7,8 pst).

 

Slike tall tilsier skepsis mot begreper som ”høyre” og ”venstre” som tilstrekkelige for å forklare vold. Denne skepsisen kunne ført oss videre til en skepsis mot balansen i medienes bruk av ”høyre” og ”venstre”, når de vil trekke fram gjerningsmennenes politisk-ideologiske tilknytning.

 

Bruken av ordene ”høyre” og ”venstre” går tilbake til den franske revolusjon, da revolusjonære medlemmer av nasjonalforsamlingen satte seg til venstre for kongen og de som støttet kongen, satte seg til høyre. (Egentlig var dette arrangementet en repetisjon av plasseringen til de kongetro og de opposisjonelle i St. Stephens-kapellet i London på 1500-tallet)

 

Den politiske inndelingen av partier og standpunkter i et ”høyre” og et ”venstre” har skiftet fokus mange ganger i etterfølgende generasjoner. Et gjennomgående trekk har likefullt vært at interessebestemte framstillinger fra privilegerte grupperinger er blitt oppfattet som høyreorienterte, mens de som representerer en folkelig opposisjon til elitene. har vært oppfattet som venstreorienterte.

 

Ofte har dette vært en nyttig førsteinndeling av politiske stridigheter; men ikke alltid. Når det gjelder partene i innvandringsdebatten, der talsmenn for en folkelig opposisjon til elitenes gjennomgående liberale innvandringslover, er de opposisjonelle blitt stemplet som høyreorienterte, til og med som høyreekstremister.

 

Begrepet ”populisme”

 

For at en slik ordbruk skal bli akseptabel, har en innført begrepet ”populisme”. Motstandere mot en etablert innvandringspolitikk er i senere tid  og i vår del av verden, blitt karakterisert som ”høyre-populister”, der ”populister” er blitt oppfattet som en lett-påvirkelig folkemasse, med lite sans for kompliserte forklaringer. Assosiasjonene går tilbake til Hitlers massemønstringer. Hitlers politikk er i forveien blitt tolket og innarbeidet som en ekstrem form for  høyreorientert nasjonalisme – på tross av alle innvendinger mot slike karakteristikker, av både engelske og tyske historikere. (Jr. analysene til Anthony D. Smith og Peter Alter.)

 

”Populisme” har sitt opphav i latinsk ”populus” som betyr folk. Tidligere hadde ordet en forholdsvis nøytral betydning,  men i løpet av de siste par årtier er ordet blitt negativt ladet, ikke minst gjennom språkbruken i medier og i politiske fora.  ”Populisme” er i dag en betegnelse som særlig brukes av venstreorienterte kommentatorer når de vil diskreditere opposisjonelle argumenter, som de bare delvis har svar på. - Høyreorienterte kommentatorer bruker på sin side ofte uttrykket ”politisk korrekt”,  når de ikke har fullgode svar på argumentene fra venstre.

 

 

”Etnos” og ”demos”

 

For å unngå begrepsforvirringer ved ”høyre”/”venstre”-inndelingen og ved bruken av ordet ”populisme”, kan vi forlate den romerske verden og gå over til den greske. Her kan vi finner vi begrepsparet ”etnos” og ”demos”.

 

I nettleksikonet Wikipedia er de to begrepene omtalt med disse orda: “Etnos og demos er uttrykk for to ulike slag hopehav mellom folk i eit samfunn. Båe orda er greske, og tyder folk. Etnos spelar på at folk høyrer saman fordi dei har i lag slike ting som soga, mål, religion og etnisitet. Demos går ut på at folk høyrer saman for di dei deler dei same rettane og pliktene andsynes sams styremakter innan det avgrensa området der dei alle bur”.

 

Demos blir etter en slik forklaring noe som begrenser seg til lovregulerte retter og plikter, eventuelt kombinert med subjektive opplevelser av identitet.  Etnos-forklaringer av nasjonal tilhørighet blir til sammenligning et historisk utviklet fellesskap, basert på kultur og slekt, språk og religion, og på dyptgripende referanserammer.

 

Den sistnevnte typen fellesskap blir flerdimensjonalt; noe som ikke minst historieprofessoren Arne Bergsgård understreket i boka Nasjonaliteten i europeisk historie, fra 1946. Bergsgård satte opp fem dimensjoner som sentrale for nasjonal identitet og lojalitet. Disse kunne oppsummeres slik:   • Målet eller språket.   • Tro og tilhørighet til landets religiøse tradisjoner. • Ætt og identifikasjon med foregående og kommende generasjoner. • Kjærlighet til landet/fedrelandet. • Lojalitet med en politisk historie.

 

Den politiske bruken av demos som fellesnevner for tilhørighet ble utviklet under den franske revolusjon, da det gjaldt å få flest mulig til å slutte seg til La Nation. Denne nasjonalismen kom til å bygge på et nokså snevert idégrunnlaget, med en bred appell til noe som de fleste kunne slutte seg til: frihet, likhet og brorskap (Liberté, Egalité, Fraternité). De som identifiserte seg med dette programmet, eller lot som de gjorde det, kunne få status som borgere, med alle rettigheter som fulgte med, uavhengig av språk, religion, kjønn eller hudfarge. De som ga uttrykk for en annen oppfatning om det å være fransk, risikerte å bli et hode kortere.

 

Det kan være grunn til å minnes erfaringene fra den franske revolusjon når mange i våre dager ser på demos-identitet som veien til toleranse og fred, mens etnos-identitet forbindes med eksklusivitet og krig. - Eidsvollsmennene  så på erfaringene fra Frankrike som en fare for at demokratiet kunne utarte til terrorliknde tilstander. Ordet “demokrati” finnes forøvrig ikke i den norske grunnloven av 1814.

 

Selv om flere, både politikere og  forskere, framhever  demos som det mest humane og demokratiske, med en idealisering av multikulturelle samfunn, kan dette over tid føre til en segregering. Hver gruppering vil dyrke sin egenart, og ha minst mulig kontakt med andre grupperinger. En etnos-orientering vil over tid ventelig legge grunnlaget for en assimilering til en dominerende og historisk utviklet kultur.

 

Tilbake til Behring Breivik. Mye kunne tale for at hvis han hadde kunnet forholde seg til en dominerende etnos-orientert elite, så ville han vært vaksinert mot flere av sine private og nokså forvridde utlegninger. I så fall er det grunner for å tenke seg at han ikke ville ha gjort det han gjorde.

 

Gå til innlegget

Økt innvandring er ikke opplagt, KrF

Publisert rundt 5 år siden

KrF ville ha stått seg på å få fram de moralske dilemmaene. Det er ikke opplagt at svaret da vil bli økt bistand og økt innvandring.

KrF er et parti som har engasjert seg sterkt i innvandrings-debatten. Partiet blir av mange oppfattet som en pådriver både for tilfanget av asylanter og når det gjelder innvilgning av asylsøknadene,

Det blir sagt at denne politikken er begrunnet i et kristent menneskesyn. Men er det så enkel? Det kan gjøres innvendinger mot en slik utlegning, både ved å vise til Bibelen, ved å vise til det som burde være en politikk for et kristent preg på kultur og samfunn, samtidig som det kan gjøres økologisk begrunnede innvendinger mot en relativt åpen innvandringspolitikk.

Skriftsteder. Skriftsteder i Bibelen kan utlegges både for en grenseoverskridende praksis og for markering av grenser. Hvis vi bare holder oss til fortellingen om den barmhjertige samaritan, som tok seg av stakkaren som var falt blant røvere, og som presten og levitten gikk forbi (Lukas,10. 25-3), vil én type etikk framstå som overordnet; spesielt hvis en slik etikk forenes med Galaterbrevet 3:28: «Her er ikke jøde eller greker.»

Men det finnes også skriftsteder i Bibelen som peker i en annen retning. Det gjelder for eksempel apostelen Johannes annet brev, 10 vers som lyder slik: «Dersom noen kommer til eder og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke velkommen.»

Jeg vet nok at teksten i Johannesbrevet har vært utlagt slik at det er de som kommer med vranglære, som bør avvises, Men samordningen av de to skriftstedene innbyr i alle fall til diskusjon, spesielt når det gjelder muslimske asylsøkere.

Kristne forutsetninger. En kristen politikk må gå ut på å understøtte den kultur som har kristne forutsetninger. Uansett hvordan vi snur og vender på hva som skal forstås som en kristen samfunnsforståelse, så kommer vi opp i dilemmaer når det gjelder fremmedkulturell innvandring.

Det finnes flere hensyn som kan tale i retning av en mer restriktiv innvandringspolitikk. Det tenkes her på de økologiske utfordringer vi står overfor. Økologi dreier seg ikke bare om forurensning og klimaforandringer, men også om forbruket av endelige naturgitte ressurser.

Balansen brudt. I publikasjonen Living Planet Report 2004 blir det hevdet at allerede på slutten av forrige århundre ble balansen brudt mellom menneskenes ressursbruk og naturens evne til å gjenskape ressurser.

Vi «spiser av våre barns matfat» hvis vi ikke klarer å legge om vårt forbruk og formeringsmønster. Det er særlig i Afrika at vi idag finner de største utfordringene når det gjelder framtidig overbefolkning. I Afrika sør for Sahara føder hver kvinne i gjennomsnitt 5,7 barn. FNs demografiske avdeling har regnet ut at Afrika som helhet kan komme opp i fire milliarder mennesker ved neste århundreskifte.

Sult. Det høye barnetallet kunne vært forsvart som en funksjonell tilpasning den gang da livet ble forkortet av sykdommer, sult og stammekriger. Men, med dagens bistand av mat og medisiner har flere folk fått et lengre liv; samtidig som det gamle idealet om store barneflokker har overlevd.

Dels for å sikre alderdommen til foreldrene; dels fordi mange menn ser på store barneflokker som et tegn på virilitet.

En slik virkelighetsforståelse tilsier at blir det uansvarlig å drive en innvandringspolitikk ut fra en argumentasjon om at «vi trenger mer arbeidskraft». Økt produksjon kan bety økt konsumpsjon, kan bety økt ressursbruk.

Betenkelig. Det kan også bli betenkelig å alltid prioritere uhjelp til regioner der nøden er størst. Vår bistand bør i dagens situasjon fortrinnsvis gå til land som gjør noe effektivt for å begrense fødselstallene, for eksempel ved å støtte regimer som går inn for å bygge ut velferdsordninger beregnet på sine eldre.

Dette kan gjøre det unødvendig for foreldre å satse på større barneflokker for at noen skal kunne ta seg av dem når de blir gamle.

KrF ville ha stått seg på å få fram de moralske dilemmaene vi her står overfor. Det er ikke opplagt at svaret da vil bli økt bistand og økt innvandring.

Først publisert i Vårt Land 20.06.2016

Gå til innlegget

Hva betyr egentlig fedre og familier?

Publisert over 5 år siden

Familieoppløsning er risikabelt, både for barns trygghet i nære relasjoner og når det gjelder langtidsvirkninger.

For ti år siden uttalte Gro Sibeko i Landsforeningen for lesbisk og ­homofil frigjøring til Dagsnytt ­atten: «Vi har forskningsmateriell som viser at gutter har det nøyaktig like bra sammen med to kvinner som sammen med en mann og en kvinne. Jenter har det derimot langt bedre sammen med to kvinner.»

I årene som er gått siden 2006 har mange­ sådd tvil om at kvinner i alle situasjoner kan erstatte menn når det gjelder hva som er til barns beste, med relevans for barnefordeling etter skilsmisse, jamfør debatt i VG og Aftenposten de siste ukene.

Det er ikke emosjonelle innlegg for og imot fedrenes betydning for barn som saknes. Derimot kan det være vanskelig å finne kvalifiserte referanser til forskning omkring tematikken.

I Canada ble rettsapparatet trukket inn for å ta stilling til konfliktene om det forskningsmessige belegg for påstandene om kvinnenes fortrinn i barne­omsorgen. Høyesterett i Ontario­ satte i den forbindelse ned en faglig sammensatt komité, under ledelse av sosiologi­professor Nock fra University of Virginia, for å vurdere kvaliteten av den forskningen det var blitt vist til.

Ikke mindre enn 49 empiriske studier ble gjennomgått av komiteen. Men ikke en eneste av disse studiene ble funnet å ha vært utført i overensstemmelse med alminnelige standarder for vitenskapelig forskning (rapport fra 2001).

Dermed var det igjen gitt åpning for folkelige tolkninger av fedrenes betydning: Fedrenes betydning for gutter kan variere med ulike livsfaser. Som femåring vil en gutt normalt se opp til far som til en udiskutabel autoritet. Ved 15-årsalderen er denne bindingen blitt avløst av en løsriving, som ofte består i å betrakte far som en undertrykkende figur. Ved 25-årsalder er den tidligere ensidigheten i binding og løsriving normalt blitt avløst av en kritisk lojalitet: Far kan framstå som en respektabel, om ikke lytefri person.

Denne type utvikling kan være av betydning for om gutter skal vokse opp til å bli menn, men ikke voldsmenn. Både i Norge og Sverige har det vært rapportert om ett gjennomgående trekk ved bakgrunnen for voldelige
fanger: Fravær av tidlig farskontakt.

I senere tid har det vært gjort framskritt når det gjelder psykologisk innsikt i barne­oppdragelse. Men denne gevinsten har langt på vei blitt oppveid av utbredelsen av familieoppløsning.

Stadig færre gifter seg, stadig flere 
skiller seg. I 2014 var det 22.900 par som giftet seg, 10.800 par tok ut separasjon og 9.600 ble skilt. Hvis vi legger til oppløsningstendensen blant samboende, blir andelen skilte enda større. Samboende par, kalt ukonvensjonelle kjærlighets­ekteskap, viser gjennomgående mindre forpliktelser for at samlivet skal holde enn hva gifte par gjør.

Turid Noack ved Statistisk Sentralbyrå opplyser at samboerpar med barn har mer enn tre ganger så stor sannsynlighet for å flytte fra hverandre som ektepar. Flesteparten av disse samboerbruddene skjer i parforhold med ganske små barn.

Det kunne vises til mye forskning som viser betydningen av far: En sentral­ ­referanse er familieforskeren Paul R. Amato som har samlet og systematisert flere studier om denne problematikken. Hans konklusjon er at familieoppløsning er risikabelt, både for barns trygghet i nære relasjoner og når det gjelder langtidsvirkninger.

Først publisert i Vårt Land 21.3.2016

Gå til innlegget

Atle Pedersens spørsmål

Publisert nesten 6 år siden

Generelle spørsmål krever omfattende svar.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere