Sigurd Eikaas

Alder: 56
  RSS

Om Sigurd

Mail: sig-eik@online.no. Medlem i Intelligent Design-foreningen BioCosmos (https://biocosmos.no). Har skrevet "Skapt for at Gud skulle dø": http://www.skaptforatgud.blogspot.no

Følgere

Marit Eikaas Haavimb og Vivian Luth-Hanssen hadde en artikkel i tidsskiftet Ledernytt nr 4, 2015. Følgende er en forkortet versjon av denne:

Det finnes mange eksempler på at misfornøyde ansatte, som ikke respekterer spillereglene i arbeidslivet når de ikke får viljen sin i forhold til ledelsen, kan gripe til det vi kaller undergrunnssnakk. Undergrunnsnakk består av kritikk, som man ikke ønsker å fremme gjennom de formelle arenaene, strukturene og prosessene, mot personer i organisasjonen.  

En måte å beskrive det som skjer, er at det foregår en mytedannelse i «undergrunnen». Mytedannelsen fokuserer på kritikk av enkeltpersoner. En gruppe medarbeidere velger å fokusere på en type historier som kun blir fortalt i lukkede og uformelle rom, hvor ledere ikke har adgang. Historiene kan være basert på ensidige tolkninger eller feilinformasjon, noe som igjen fører til synsing. Dette er de første kjennetegnene på undergrunnsnakk.  

Videre skapes det allianser. Kollegaer rekrutteres inn i historien. Over tid blir historiene til myter; myter som får lov til å bli «sannhet». Det som innenfor psykologisk adferdsforskning kalles «bandwagon-effekten» har trådt i kraft. Mennesker gjør, mener eller tror ting fordi andre også gjør, mener eller tror det samme, uavhengig av om det finnes underliggende bevis eller ikke. Konformitetsbehovet er hos mange mennesker større enn behovet for å undersøke selv.  

Det samme kan skje andre veien. Ledere, som i lukkede og uformelle rom forteller historier om medarbeidere, som på samme måten utvikler seg til myter og «sannheter». Etter hvert som snakken fortsetter og vokser blir kraften i historiene også sterkere.  

Når tiden er moden, det vil si at mytens kraft er stor nok, brukes undergrunnskanaler for å nå øverste myndighet. Ansatte går utenom de formelle strukturene og prosessene. Kraften i historien er ensidig, og tas som eneste sannheten. Bare en av partene blir sannhetsbærer.  

«Undergrunnssnakk»-tenkningen ansporer til å kvitte seg med den det gjelder, heller enn å ta et medansvar, og arbeide for å finne felles løsninger.  

Undergrunnsnakk er på alle måter negativt for en virksomhet. Den tapper energi og fokus fra oppgavene og påvirker dermed virksomheten negativt. En uønsket konsekvens er at virksomheten kan miste gode ledere og medarbeidere, når beslutningstakere handler på grunnlag av dette fenomenet.  

Der hvor både ledere og medarbeidere forstår, og tar ansvar for, at de er medskapende i det som skjer, kan det oppstå noe nytt. Fokus flyttes fra iboende feil/egenskaper hos en av partene, til det som skjer mellom mennesker. Begge parter er del av det som er vanskelig, og begge parter må være med for å løse det. Handlingsrommet åpnes når man som leder forstår kommunikasjon som en samskapingsprosess. I samskapingsprosessen etableres grunnlaget for det som skjer videre. Slik skapes forståelsen av at «sannheten» har mange ansikter.  

Rent praktisk flyttes oppmerksomheten fra «forstå meg rett» til «hva skaper vi sammen?» Dermed blir det også enklere å tåle å høre noe som kan oppleves som kritikk uten å gå i forsvar. Det er like viktig for begge partene å unngå å gå i forsvar når vanskelige saker skal fremmes. «Kritikken» fungerer mer som en invitasjon til å lytte og undre seg videre sammen. Omgivelsene får en opplevelse av vilje til utvikling, noe som ofte fører til mer hensiktsmessige relasjoner. Som leder har man mandatet. Som medarbeider er man medansvarlig. Begge partene er ansvarlige for å bygge relasjoner som skaper respekt, hvor det som skjer oppleves relevant, retningsgivende og resultatorientert. Slikt skaper helse. Og det gir ny giv for virksomheten. 

Vivian M. Luth-Hanssen, Brief Solutions og Marit Eikaas Haavimb, Hele mennesker as

PS: Jeg kommer ikke til å føle meg forpliktet til å svare på kommentarer på denne tråden. Sigurd Eikaas

Gå til innlegget

Fra et medlem i Sentermenigheten

Publisert rundt 5 år siden

Onsdag 13. mars hadde Stian Kilde Aarebrot et innlegg i Dagen og Vårt Land, der han retter sterk kritikk mot tidligere og nåværende pastor i Sentermenigheten i Asker, - far og sønn, Ole Bjørn og Raymond Urne.

Som fast tilhørende i Sentermenigheten i mer enn syv år kjenner jeg begge to godt og er blitt svært glad i dem. Jeg kjenner dem som to oppriktige personer som har overgitt sine liv til Gud og til tjeneste for hans rike.

Jeg kan ikke uttale meg om den tiden kritikken omhandler. Jeg var ikke der. Men jeg kan bekrefte det som sto i Korsets Seier sist fredag om at Raymond og ledelsen gjennom flere år har søkt hjelp for å kunne se menigheten utenfra, ha noen å samtale med blant annet for å avdekke usunne ting, og for også å kunne ta «et oppgjør med deler av sin historie».

De har med andre ord begge erkjent behovet for å ta et oppgjør med fortiden, - at ting måtte brytes slik at de ikke skal skje igjen. Selv må jeg si fra mine mer enn syv år i menigheten, at jeg ikke kjenner igjen de beskrivelser og de fenomener som jeg har hørt og lest om.

Min erfaring er altså at de har tatt oppgjør, og at de fortsatt arbeider med dette. I Korsets Seier gikk de offentlig ut med en uforbeholden unnskyldning til alle som har hatt vonde opplevelser under deres lederskap. De inviterte i tillegg alle som har behov for det eller ønsker det, om å ta kontakt for samtale. Og i en erkjennelse av at det kan oppleves som vanskelig for noen å ta kontakt med dem personlig, har de bedt Pinsebevegelsens regionleder i Oslo og Akershus, Daniel Egeli, om å stille seg til disposisjon. Noe han har gjort.

Ole Bjørn gikk av som pastor allerede for flere år siden. Han er i dag alderspensjonist, og har ikke lenger noe ledelsesverv i menigheten. Han så likevel at det var han som måtte stå fram og be offentlig om tilgivelse. Raymond er i dag en moden, overgitt og ytterst ryddig hyrde for en livskraftig og voksende menighet. Han erkjenner de feil som er gjort, og at mennesker bærer på vonde sår pga av dette. Også han har «lagt seg flat», - for å sitere Korsets Seier. Ja, «paddeflat» for å sitere Aarebrot selv fra et innlegg på Verdidebatt.

Er da Raymond uegnet som hyrde? Mitt svar er et soleklart «nei.». Ja, tvert imot! Og min menighet trenger ham. Jeg uendelig takknemlig for at han svarte «ja» på kallet om å være hyrde for en av Guds menigheter. Det er ikke så mange som våger eller vil det lenger.

Og så tror jeg at en dag så vil også de gode historiene om Ole Bjørn Urne bli fortalt.

Sigurd Eikaas

Gå til innlegget

Et underordningsproblem?

Publisert over 5 år siden

Har vi i kristne organisasjoner like ofte et underordningsproblem som et ledelsesproblem?

Jeg har fulgt med på det Vårt Land skriver om konflikten Åpne Dører er rammet av, senest 26. oktober om samlingen de hadde i helgen. Jeg kan ikke hjelpe for at spørsmålet trenger seg på: Har vi i kristne organisasjoner like ofte et underordningsproblem som et ledelsesproblem?

Vi i Norge er så vant til at alt skal være demokratisk og at alle skal være med å bestemme alt, at vi kanskje tror at det er den eneste kristelige styreform?

Ja, visst er demokratiet et Gud-gitt gode. Men betyr det at alle alltid skal ha samme rett til å være med å bestemme alt? For eksempel over den måten en organisasjon skal ledes på og over de avgjørelser som blir tatt? Er det ingen som lenger skal være gitt et spesifikt ansvar for å lede og ta avgjørelser? Og er underordning under et lederskap blitt borte fra de kristne idealer?

I artiklene om Åpne Dører er det blitt rettet påstander om autoritært lederskap, trakassering og avvisning, men disse er få og uspesifiserte. Samtidig er det tydelige krav om mer demokrati og medinnflytelse.

Det som altså like gjerne kan være saken ut fra hva jeg kan lese, er at noen er uenige i noen av de avgjørelsene som er tatt. De synes også uenige i ­ledelsesstruktur og i statutter. Selv om dette er noe som i en organisasjon som Åpne Dører blir avgjort på internasjonalt nivå. Men kort sagt kan saken være at her er det flere som vil være med å bestemme.

Dette kan selvfølgelig være feil framstilling, men hvis det er lederskapet som er problemet, så bør ufine herskemetoder og eventuelle trakasseringer dokumenteres på en bedre måte enn det som er kommet frem i de artiklene som jeg har lest.

Og heri ligger en kritikk av Vårt Land som nok har skrevet flere artikler om denne konflikten, men som har etterlatt seg et heller ullent bilde av hva den egentlig går ut på. De har satt fullt søkelys på den, men uten å gi leserne noe egentlig grunnlag for å forstå den.

For om dette virkelig handler om maktmisbruk fra lederskapet eller et diktatorisk styresett, så er det absolutt på sin plass at Vårt Land skriver om det. Men det er ikke nødvendigvis tilfellet hvis det egentlig handler om at ansatte og aktive krever å få mer innflytelse over organisasjonens ledelse og daglige drift.

Da kan dette like gjerne handle om et underordningsproblem som et ­ledelsesproblem. Og det at avisen skriver om det, kan bli ikke bare en urettferdig skandalisering av organisasjonen, men like mye ødeleggende og skadelig for «opprørerne» selv.

Det har skjedd før også at jeg har ønsket at Vårt Land hadde vært litt varsommere i sitt journalistiske arbeid. Dette underbygges forøvrig ytterligere i denne saken av at Vårt Land har måttet foreta rettelser på enkelte punkter i forhold til tid-
ligere framstillinger.

Men for å dra meg tilbake til det som egentlig er den mer generelle problemstillingen som jeg ønsket å ta opp: Er vi er blitt så individualistiske og selvhevdende i dette landet at vi ikke lenger evner å underordne oss et lederskap? Er dette i så fall et kristent ideal? Og hvor lenge kan vi da regne med at ­lederne våre orker å fortsette?

Vårt Lands nyhetssjef Trygve W. Jordheim svarer.

Først publisert i Vårt Land 29.10.2015

Gå til innlegget

KrF i euforisk lykkerus over egen godhet

Publisert rundt 6 år siden

I Aftenposten var det her om dagen en reportasje fra Kobane, denne kurdiske byen i Syria ved grensen til Tyrkia.

Byen ligger totalt i ruiner, intet hus er beboelig, ingen skoler, ingen sykehus, ingen vei, vann og kloakk; alt er i ruiner. Og i disse ruinene ligger mengder av udetonerte bomber og granater. Men IS er drevet ut, byen er befridd, og folk strømmer tilbake. De kommer hjem. Hjem for å grave i ruinene etter eiendeler, hjem for å rydde og bygge opp igjen byen. Begynne livet på nytt. Mange er de som er blitt drept av de mange udetonerte bombene og granatene, også barn som lekte i ruinene.

Jeg kunne ikke hjelpe for å å tenke på hva 10 mrd kroner kunne betydd for Kobane og talløse andre byer og landsbyer. Hvor mye skole kunne man fått? Hvor mye rent vann, vei og kloakk? Og dermed arbeidsplasser og økonomisk aktivitet? Hvor mange liv og lemlestelser kunne vært reddet fra de udetonerte sprenglegemene?

Og likedan, hvor mye kunne en ikke gjort i flyktningeleirene i Tyrkia, Jordan og Libanon? Skoler, infrastruktur og aktivitet som kunne gitt befolkningen, og ikke minst barna en minste opplevelse av normalitet og faste holdepunkter i hverdagen? 10 000 000 000 kroner ville kunne utgjøre en forskjell for hundretusener.

I stedet vedtar KrF, som det siste av opposisjonspartiene, å bruke pengene på å hente ti tusen flyktninger til Norge. Til et land med et helt annet språk, en helt annen kultur, og helt andre verdier enn det flyktningene kjenner fra før. Og ikke minst med et helt annet arbeidsmarked; - et arbeidsmarked som slett ikke står klar til å ta imot dem.

Men altså et vedtak som fikk KrFs landsmøte til å juble i euforisk glede over egen godhet. Det var bare en som stemte i mot; han var selv en tidligere flyktning.

Ti tusen flyktninger blir bare en dråpe mot alle de millionene som befinner seg i flyktningeleirer og ellers er spredt over alt. Men ti tusen flyktninger til Norge blir noe konkret og noe nært, noe å vise fram, noe å skryte av. Penger derimot, spredt over mange byer og flyktningeleirer i et antall land som ligger langt borte blir noe fjernt og diffust der det ikke blir like enkelt å vise fram resultatene. Vår egen overveldende godhet blir med andre ord noe mindre synlig.

Risikoen er så avgjort tilstede for at denne prioriteringen først og fremst tjener til å tilfredsstille vårt eget kjød.

Men slik blir det vel når man lar SV og Ap få definere hva som er mest kristelig å gjøre.

Gå til innlegget

Om befolkningen i Jødeland på 1800-tallet

Publisert over 6 år siden

Følgende er avskrift fra overlærer ved Kristiania Kathedralskole, Volrath Vogts bok fra 1879, "Det Hellige Land", side 19-20:

Siden Muhammedanerne blev Herrer i Landet, har ingen Folketælling været holdt, og i lange Tider har ingen indfødt Hær været mønstret, da Araberne med Sværd i Haand havde sat sig op mod den svage tyrkiske Styrelses Paabud om Udskrivning. Imidlertid er Landet vestenfor Jordan saa nøie kjendt ved Missionærer og Reisende, at Folketallet kan opgives med nogenlunde Sikkerhed. De 13 største byer have fra 2-15000 Indb. De opregnes her med sine Indb., da man med det samme faar vide Tallet paa de Kristne, Jøder og Samaritaner, af hvilke ingen bor udenfor disse byer.

 

Sigurd anm: Her følger en tabell som jeg ikke klarer å overføre hit. Derfor skriver jeg byene en for en, med innbyggertallene og fordeling i følgende rekkefølge: Samtlige innbyggere, Kristne, Jøder og Samaritanere.

Jerusalem: 15000, 4000, 4000, 0.

Gaza: 15000, 1500, 0, 0.

Hebron: 10000, 0, 500, 0.

Sikem (idag Nablus): 8000, 500, 50, 150.

Jaffa: 5000, 1000, 10, 0.

Akka: 5000, 600, 600, 0.

Safed: 4000, 0, 1300, 0.

Betlehem: 5000, 4400, 0, 0.

Nazareth: 3500, 3000, 0, 0.

Sjenin: 2000, 200, 0, 0.

Ramle: 2000, 500, 0, 0.

Tiberias: 2000, 0, 700, 0

Haifa: 3000, 1500, 0, 0.

Totalt var altså bybefolkningen på 79500, hvorav 17200 var kristne, 7160 var jøder og 150 var samaritanere.                         

De mindre Byer og Flekker udgjøre formentlig med et rundt Tal 100. Sættes Folketallet i hver av disse til 400, bliver Folketallet i dem alle 40 000.

Indbyggerne i samtlige Byer og Flekker vestenfor Jordan kunne saaledes sættes til 120 000, af hvilke 17 000 er Kristne, 7 000 Jøder, 150 Samaritanere; Resten er Muhammedanere.

Faste Landboere findes ikke (Fotnote: Forfatteren saa 1863 fra Jaffa til Jeriko og fra Hebron til Dan kun een Gaard, der laa for sig selv. Den saa ud til at være bygget af en Rydningsmand, Den laa mellem Safed og Merom Sø). 

Nogle faatallige Beduiner holde altid til paa Vestsiden af det Døde Hav og maaske i Jordan Dalføre; men Mængden holder kun til Vest i visse Tider. Med Regntiden, som begynner i Oktober, komme Beduinerne fra Gilead og Basan over Jordan, drage om fra Sted til Sted og reise sine mørke Telte. Man træffer dem i Dalføret lige ved Bethlehems Bymark; men det er mest i Galilæa, navnlig paa Jisreels Slette, at de slaa sig ned. Beduinerne på Jisreels Slette skulle kunne mønstre 5 000 Mand, mest Ryttere, og deres Tal kan saaledes sættes til 20 000. De drive et slags Agerbrug; i Mai og Juni, naar Hveden er høstet og Græsset i den regnløse Tid er afsvedet, drage de bort.

–Efter et løst Skjøn udgjøre Beduinerne vestenfor Jordan 30 000 Sjæle.

Hele Folkemængden vestenfor Jordan kan saaledes sættes til 150 000 Sjæle, af hvilke dog kun 120 000 have stadigt ophold der.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere