* Sigrun *

Alder: 12
  RSS

Om * Sigrun

Følgere

Menneskerettigheter på norsk

Publisert over 12 år siden

Da Oslo tingrett i 2007 konkluderte med brudd på flere artikler i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) i forbindelse med en tvangsinnleggelse i psykiatrien, hadde verken fylkeslegen, Statens helsetilsyn eller Sivilombudsmannen funnet noe å utsette på behandlingen.

Helsetilsynet og Helsedirektoratet innrømmer at de vet for lite om menneskerettsloven, skriver dagens Klassekampen.

"Fylkesmannen inkluderer ikke menneskerettighetene i vurderingsgrunnlaget", var svaret en pårørende til en psykiatrisk pasient i Sør-Trøndelag fikk, etter å ha klaget inn et brudd på artikkel 8 i EMK i forbindelse med et tvangsbehandlingsvedtak.

Da den pårørende så henvendte seg til Helse- og omsorgsdepartementet, fikk han etter noen måneder til svar at menneskerettsloven gjelder i psykiatrien så vel som andre steder. Men fremdeles har ingen instans påtatt seg ansvaret for å vurdere om pasienten er behandlet i strid med menneskerettsloven, og både Helsetilsynet og Helsedirektoratet sier at det ikke er deres bord.

Juristen Gro Hillestad Thune er blitt kontaktet i forbindelse med saken, og mener at håndteringen av klagen er eksempel på mangelen på respekt for kunnskap om menneskerettighetene i helsesektoren.

- Mitt generelle inntrykk etter å ha hatt kontakt med psykiatrifeltet i mange år, er at leger, psykologer og sykepleiere vet lite eller ingenting om de grenser menneskerettighetsloven setter for pasientbehandlingen. Kritikken bør først og fremst rettes mot Stortinget og diverse helseministre som ikke har sørget for opplæring til helsepersonell slik Stortinget selv bestemte for 10 år siden, sier hun.

Departementet sendte ut et skriv til Statens helsetilsyn, alle fylkesmenn og kontrollkommisjoner den 5. mai om at EMK gjelder i helselovgivningen. Men 16. mai uttalte fylkeslegen i Sør-Trøndelag til Adresseavisen at tilsynet bare ville vurdere sakene opp mot EMK "dersom noen påberoper seg at EMK er brutt. Ellers stoler vi på at norsk lov er tilpasset konvensjonen". Fylkeslege Jan Vaage gjentar overfor Klassekampen i dag at hans jurister nok bruker norsk lovgivning i det daglige, og antar at denne er i tråd med menneskerettighetene.

- Norske myndigheter insisterer på at når de har tatt hensyn til menneskerettighetene ved utformingen av lover, så har de også sikret seg mot brudd. Men all erfaring viser at så enkelt er det ikke. Selv med gode lover kan det skje brudd på menneskerettighetene. Det avgjørende er handlingene, og jeg vil føye til holdningene, ikke ordlyden i lovreglene. Jeg mener det er uholdbart å fortsette å klamre seg til at psykisk helsevernloven gir godt nok vern. Altfor mange pasienter har smertelig erfart krenkelser og overgrep på kroppen, sier Gro Hillestad Thune.

Jeg anbefaler helsepersonell å lese boka hennes Overgrep. Søkelys på psykiatrien.

Artikler i EMK som er relevante for psykiatrien:
2. Retten til liv
3. Forbud mot tortur
5. Retten til frihet og sikkerhet
8. Retten til respekt for privatliv og familieliv
9. Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.

I tillegg fins det en rekke andre konvensjoner og menneskerettsdokumenter som er relevante.  

Gå til innlegget

Risikofaktorer

Publisert over 12 år siden


For at arbeidet for å redusere antallet innbyggere som røyker og misbruker alkohol og andre rusmidler, synes jeg man burde rette fokuset mot bakenforliggende faktorer.

Den store, amerikanske studien Adverse Childhood Experiences Study viste at overgrep og andre overbelastninger i barndommen øker risikoen betydelig for å få slike problemer i voksen alder, i tillegg til en rekke helseproblemer, selvmord og for tidlig død.  

Eksempel: En gutt som vokser opp med seks av følgende risikofaktorer: fysisk vold, psykisk vold, seksuelt misbruk, rusproblem i familien, psykisk lidelse hos familiemedlem, familiemedlem i fengsel, vold mot mor, begge foreldre fraværende, har 46 ganger så stor risiko for å bli sprøytenarkoman som en gutt oppvokst uten slike problemer. 

Framfor å komme med en moralistisk pekefinger, synes jeg samfunnet burde tilby mennesker med en traumatisk barndom hjelp som tar utgangspunkt i slike opplevelser.  

Gå til innlegget

Staten som overgriper

Publisert over 12 år siden

Kristin Kirkemo beskriver hvordan fengslet ydmyker henne ved at hun må kle seg helt naken hver gang hun skal treffe sønnen sin. Alle ville følt det som et overgrep, sier hun. Det er overgrep, sier jeg. Ikke tar de hensyn til om den innsatte har opplevd seksuelle overgrep tidligere, heller.

En kvinne som gjennom ti år ble utsatt for incest som barn, drepte overgriperen som voksen. Dagbladet skrev, i forbindelse med at det ble laget en dokumentarfilm om henne, at en av de hjerteskjærende scenene i filmen er da hun ankommer fengslet og må kle av seg før hun blir vist til cella.

Regissøren påpeker at dette viser at overgrepene bare fortsetter.

Etter at jeg leste Dagbladet den gangen, skrev jeg til politikere og ringte et fengsel. Politikerne ville visst ikke skjønne. Den ansatte i fengslet bare bekreftet det jeg sa, og ble mektig irritert på meg fordi jeg ville problematisere dette.

Å måtte kle av seg for andre er et fryktelig overgrep for den som har en incestbakgrunn. Hvordan kan staten finne på å påføre incestutsatte nye traumer?

Også i psykiatrien begås det overgrep mot incestutsatte, slik som dette:

Jeg husker at de dro ned buksa mi og satte sprøyte i skinka mi mens jeg var reimlagt.

Jeg har fått vite etterpå at det ikke er nødvendig å trekke ned buksa for å sette sprøyten i skinka. Den kunne like godt blitt satt i armen. Hvorfor gjorde de ikke det da når de visste at jeg er incestutsatt?

Jeg finner bare ett ord: Skammelig.

Gå til innlegget

Diagnose som legitimering

Publisert over 12 år siden

Psykologspesialist Kim Larsen uttalte i et intervju i tidsskriftet Impuls 3/06 at å gjøre om forbrytelser til sykdom skyldes en slags overanvendelse av psykologien i samfunnet, og at personer som burde hatt straff, i stedet framstår som uskyldige "offer". Han trakk fram forsvarsadvokatenes rolle i dette: De opptrer ritualistisk og godt innstudert når de ofte sier at "min klient husker ingen ting av hendelsesforløpet". I stedet for å ta ansvar for egne ugjerninger, legges dermed ofte skylden for disse over på behandlingsapparatet, sa psykologen. 

Jeg antar det også fins en del småkjeltringer som bruker diagnosen bevisst. I alle fall har jeg møtt to slike.


På toget

Jeg sitter på toget, i en vogn for passasjerer med månedskort. Ved siden av meg sitter en mann. Han virker medisinert av psykofarmaka. Konduktøren kommer.

Konduktøren: Det er kontroll. Får jeg se månedskortet?
Mannen: Nei, jeg har ikke månedskort.
Konduktøren: Da blir det bot.
Mannen: Jeg kan ikke betale. Du skjønner, jeg er schizofren, jeg.

Konduktøren blir redd. Han går videre. Mannen ler og forteller meg at diagnosen pleier å hjelpe ham i slike situasjoner.


På uterestaurant

Erik, en venn: Nei, se der. Det er Per. Hei, Per! Kom hit, da vel! Sigrun og jeg sitter her og koser oss. Ja, du kjenner vel Sigrun?
Per: Ja, vi har møttes noen ganger. Faktisk hos deg, Erik.
Jeg: Hei, Per! Hvordan har du det? Det ser ut som du bærer tungt. Den ryggsekken din var jammen full.
Per: Ja, jeg kommer rett fra Rimi her borte. Har handlet inn pils. Uten å betale en øre.
Jeg: Hva?
Per: Du vet jo at jeg er gal, ikke sant?
Jeg: Du har fortalt meg hvilken diagnose du har fått, ja. Bipolar, var det ikke det?
Per: Jo, det stemmer. Og derfor kan jeg handle gratis. De tre første gangene ringte Rimi politiet. Men da politiet fant ut at jeg var så gal, skjønte de at de ikke kunne straffe meg. Og Rimi har forstått det også. Så jeg kan handle uten å betale.
Erik: Du kan da ikke gjøre det!
Per: Jo, som sagt: Det er slik det fungerer. Forresten, kan ikke dere to komme og besøke meg en dag?
Erik: Jo, det kan vi vel.

Hos Per

Jeg: Så fint gulvteppe du har, Per. Det kan ikke ha vært billig.
Per: Det kostet meg ingen verdens ting.
Jeg: En presang?
Per: Nei, jeg fant det utenfor en flyttebil i forrige uke.
Erik: Stjal du det?
Per: Ja, når de var så dumme at de hadde det liggende på fortauet, så fortjente de ikke bedre.
Jeg: Jeg er sjokkert over umoralen din, Per.
Per: Du kan jo bare prøve å anmelde meg. Politiet vil likevel ikke gjøre noe. Jeg skal si deg en ting: Jeg har hatt så mye trøbbel på grunn av den diagnosen, med både psykiatrien og folks fordommer, at nå går jeg inn for å få noe positivt ut av den.

Burde ikke etikk- og verdispørsmål ha en naturlig plass i terapirommet?

Jeg mener det.

Gå til innlegget

Klienttilpasset terapi

Publisert over 12 år siden

Frps stortingsrepresentanter Harald T. Nesvik, Vigdis Giltun og Jan-Henrik Fredriksen foreslår fri etablerings- og refusjonsrett for psykologer og psykiatere. Psykiater Dag Coucheron jubler. Det er på tide, ja. Da jeg gikk hos en privatpraktiserende psykolog uten offentlig avtale, spiste jeg bare havregrøt til middag i to år.

Men dette tiltaket er likevel ikke nok for at alle skal få god hjelp. Søker man hjelp for en somatisk lidelse eller skade, spiller det ofte ikke så stor rolle hvem som behandler en. Med samtalebehandling forholder det seg annerledes, for terapeuter jobber forskjellig og har ulik forståelse av, og tilnærming til, det man måtte ha å slite med. I Tidsskrift for Norsk Psykologforening 12/2008 skrev sjefredaktør Bjørnar Olsen at om man får kontakt med en psykolog, er man ikke uten videre i en posisjon hvor man kan velge det "psykologproduktet" man ønsker:

- I en slik situasjon er det vanskelig både å etablere en likeverdig behandlingsallianse og kvalitetssikre produktet. Rett nok har standen selv mange gode måter å sikre kvaliteten på, men dette er interne tiltak, enten det gjelder veiledning, utdanning eller fagetiske råd. For kundene - den enkelte klient - er det derimot fortsatt et stykke igjen før de kan si: "Vet du, dette produktet er noe annet enn det jeg ba om - og det ser heller ikke ut til å virke."

Mange går i årevis i terapi som ikke virker eller gjør vondt verre; jeg er blant dem. En konsekvens er at disse klientene tar opp plass for andre som kanskje kunne hatt nytte av å gå hos nettopp "deres" terapeut.

Flere synes å være enige om at klienten skal ha et ord med i laget. Prosjektlederen for Helsedepartementets arbeid med St.meld. nr. 25 (1996-97) Åpenhet og helhet, psykolog Arild Gjertsen, sier i artikkelen Åpenhet og helhet ti år etter:

- Brukerne må gis innflytelse på mer varierte og betydningsfulle måter. Å ha med representanter fra etablerte brukerorganisasjoner i offentlige utvalg og formelle drøftinger og høringer er bare én form for brukermedvirkning, og etter min oppfatning ikke den viktigste formen. Det er viktig å nå vide grupper av brukere, ikke bare dem som er organisert. Den viktigste formen for brukermedvirkning er at tilbudene tilpasses hver enkelt brukers behov.

Når skal dette bli mer enn bare snakk?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere