* Sigrun *

Alder: 13
  RSS

Om * Sigrun

Følgere

Å klare seg

Publisert rundt 12 år siden

Alle ønsker å høre om incestoverleveren som klarer seg.

- Men om du ikke fikk hjelp, hvordan har du klart deg da? spurte journalisten som intervjuet meg.
- Klart meg? undret jeg.
- Ja, du ser jo ut til å klare deg godt, svarte han.
- Hva vet du om det? sa jeg. Hva betyr å klare seg? Jeg ønsker ikke å fortelle i avisa di om de to gangene jeg stakk av fra jobben allerede første dagen, fordi jeg ikke greide å være sammen med andre mennesker. Eller om andre, mer intime ting som handler om ikke å såkalt klare seg.

Jeg fortalte ham at jeg hadde jobbet så hardt på skolen at jeg gikk ut av ungdomsskolen som landets tredje beste elev det året.

- Nettopp! Du klarte deg svært godt, sa han.
- Jeg fikk etter hvert så store psykiske problemer at jeg brukte elleve år på videregående, sa jeg.
- Å, ikke si det! sa journalisten.

Man er så opptatt av dette, at vi skal klare oss. Alle blir så glade når de kan lese om incestoverleveren som ga ut en eller flere bøker. Eller hun som ga ut plate. De utropes til "vinner i eget liv", sikkert i motsetning til andre, såkalte tapere.

- Mange klarer seg godt etter overgrep i barndommen, skrev en psykiater på nettstedet Helsenett.

En kvinne la igjen en kommentar, der hun blant annet skrev:

- Hva er definisjonen på "å klare seg godt"? Jeg har store problemer med å fungere sammen med andre mennesker, jeg klarer ikke å være en samarbeidende voksen eller en god seksualpartner sammen med min mann. Jeg sliter med å være en tilgjengelig voksen for mine barn. Jeg har store problemer med å fungere i min jobb. Utad vet jeg at jeg regnes som en sterk person, en som klarer "alt", innvendig er verden et eneste stort tomrom som er fylt av selvmordstanker og utilstrekkelighet. Har det gått bra med meg, jeg er i midten av 40-årene og nesten ute av arbeidsmarkedet? Nesten ute av ekteskapet. Nesten ute som mamma, siden jeg ikke klarer å være tilstede for dem. Så hva er å klare seg godt og er det en øvre aldergrense for det?

Det kom ikke noe svar fra psykiateren.

Hun som offentlig ble kalt "heltinne" av barneministeren, fordi hun var så "sterk", fortalte senere i medlemsbladet til en brukerorganisasjon at hun slet med både fysiske og psykiske posttraumatiske plager.

De som sitter som uføretrygdet i en kommunal leilighet resten av livet, de som går på gata, eller de som er innesperret på lukket avdeling, er ikke interessante for allmennheten og politikerne qua incestoverlevere. Det ulevelige som de har overlevd, gjemmes bort under andre merkelapper. De blir til "trygdede med dårlig arbeidsmoral", "narkomane", "prostituerte", og "psykisk syke".

Gå til innlegget

Regjeringen må si nei!

Publisert over 12 år siden

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til "Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv", og er enige i oppfordringen om å be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Creative Commons License
Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse - Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Gå til innlegget

Ikke "medfødt sårbarhet"

Publisert over 12 år siden

I dag har Vårt Land et intervju med forsker Roar Fosse: "Ingen arver psykiske lidelser".

I en artikkel i juniutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening skrev Fosse blant annet:

Senere års forskning på DNA viser at det ikke er genene i seg selv, men prosesser i cellekjernen rundt DNA som styrer hvordan genene uttrykker seg. Disse epigenetiske prosessene blir sterkt preget av miljøerfaringer gjennom barndom og oppvekst. Psykiske lidelser ser ut til å utvikle seg ved at belastende miljøerfaringer modifiserer epigenetiske prosesser, og gjennom det både hjerneutvikling og psykologisk funksjon inn i voksen alder.

Denne kunnskapen om genetikk tilsier at vi må endre vårt syn på årsaker til psykologiske vansker. Tidligere har en antatt at polymorfismer i transkripsjonsområdene i DNA utgjør den genetiske sårbarheten for mentale problemer.

Disse funnene indikerer at de fleste, eller alle, psykiske lidelser hos mennesker er knyttet til stress i relasjonen til primære omsorgsgivere eller signifikante andre i barndom og oppvekst.

Når et barn utsettes for seksuelt, fysisk eller psykologisk overgrep eller neglisjering av sine behov, er dette som regel ikke engangshendelser, men karakteristika ved et oppvekstmiljø som varer over år. Den nye kunnskapen peker på at slike erfaringer former genomet til å utvikle en hjerne som er tilpasset et utrygt og truende miljø.

Dette er godt nytt. Det kan bidra til at ofre for overgrep i barndommen slipper å fortsatt bli stigmatisert med at de har "dårlige" gener og at man får rett fokus når det gjelder forebygging av psykiske lidelser. 

Se også: Barn som "har" ADHD

Gå til innlegget

Etter en voldelig barndom

Publisert over 12 år siden

Kristin S. Breda skriver om vold mot barn. Det jeg synes er viktigst når barn har opplevd vold, er at de som trenger det, får ordentlig hjelp. Men det er svært vanskelig å få, har jeg erfart. 

Da jeg for en del år siden begynte i terapi hos en psykologspesialist, startet jeg med å presisere hva jeg ønsket hjelp med, siden jeg tidligere hadde gått i terapi uten å få ”tillatelse” til å bearbeide en svært traumatisk barndom.

Etter flere år i terapi var jeg sliten av å gå i behandling som ikke fokuserte på det som var viktig for meg. Derfor sa jeg til den nye psykologen at denne terapien fikk være min siste, og at «bestillingen» min måtte bli respektert. Jeg ga ham en artikkel fra et anerkjent fagtidsskrift som beskrev en type terapi jeg ønsket meg. Han kom ikke med noen innvendinger.

Innen det første året var omme, var jeg som forvandlet til et barn. Jeg begynte å endre spisevaner i retning av søte ting, og kunne spise dessert fem dager i uka. Psykologen ba meg skrive fortellinger fra en forestilt barndom, der jeg fikk trøst og støtte. Den virkelige barndommen ble gradvis borte for meg. En av mine nærmeste sa en dag at jeg nå hørtes ut som en helt annen person når jeg snakket. Jeg skiftet også ut deler av navnet mitt (noe jeg ikke hadde gjort da jeg giftet meg).

Ikke et eneste traume ble gjennomgått i løpet av de fire årene jeg gikk hos psykologen. Han snakket om Barndommen som en abstrakt kategori, ikke om min barndom, og om den allmenne kategorien Voksne og barn (voksne begår ikke overgrep mot barn). Jeg mistet etter hvert evnen til innvendig å protestere mot det jeg hadde blitt utsatt for tidlig i livet. Min virkelige barndom ble så "farlig" for meg at når jeg for et øyeblikk greide å forestille meg at jeg var inni det tidligere, mishandlede barnets kropp, opplevde jeg volden jeg ble utsatt for som galskap - som noe som ikke kunne (be)gripes gjennom språket. Fortiden ble språkløs.

Først etter tre år innrømmet psykologen overfor meg at terapien hans ikke handlet om å bearbeide traumer. Da stengte jeg helt av og ble en slags zombie, noe som medførte enorm selvforakt og skamfølelse.

Før dette hadde han stadig gjentatt at jeg måtte stole på ham, ”ha tillit”, for han kunne sine ting. Det gjentok han hver gang jeg klaget over at noe ved terapien var feil. For overhodet å kunne klare å stole på ham, være i relasjonen - samtidig som jeg merket at ting "skurret" - måtte jeg gradvis oppgi meg selv. Denne prosessen var ekstremt smertefull, og sendte meg ofte til sengs. Jo mindre det ble igjen av meg, jo større betydning fikk psykologen. Han ble hovedpersonen i livet mitt.

Jeg fortalte psykologen at jeg av og til opplevde det som spesielt vanskelig å kommunisere med ham, fordi han snakket så underlig. Jeg hadde aldri opplevd noe liknende med noe annet menneske, og følte sterk forvirring. Siden jeg ikke forsto hva dette var, ble det umulig for meg å ta forholdsregler og beskytte meg mot å ta inn innholdet i det han sa - uansett hvor uenig jeg var med ham. Da jeg skjønte at jeg bare måtte avslutte terapien, gikk jeg på Universitetsbiblioteket og lånte hovedoppgaven hans. Der gjenkjente jeg den spesielle stemmebruken som hadde forvirret meg sånn, som en atferdsterapeutisk teknikk (han hadde ikke informert meg om at han jobbet atferdsterapeutisk). I klarhetens lys dro jeg også nytte av at jeg hadde studert semiotikk. Da jeg senere fortalte om denne siden av terapien til en vernepleier jeg snakket med, skjønte hun straks hva jeg mente.

Jeg fikk kraftig redusert livskvalitet av terapien, blant annet tilbakevendende mareritt om terapeuten, munntørrhet, kronisk somatisk sykdom, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer, og mistet både tilgangen til mine egne følelser, evnen til å kjenne basale fysiologiske behov som sult og tørst, og opplevelsen av tid og kontinuitet i livet mitt.

Jeg opplevde at jeg nesten ikke var til lenger.

Se også innlegget Dårlig selvbilde

Gå til innlegget

Bør hun fordømmes?

Publisert over 12 år siden

Den svenske sosiologen Nea Mellberg disputerte i 2002 med avhandlingen När det overkliga blir verklighet. Mödrars situation när deras barn utsätts för sexuella övergrepp av fäder. Hun sier det er en utbredt forestilling at mødre til misbrukte barn mer eller mindre bevisst velger å ikke "se" hva som skjer.

Diskurs og motdiskurs
Mellberg betegner forandringen som har skjedd i den dominerende samfunnsdiskursen om seksuelle overgrep mot barn fra og med 1980-tallet, som et skifte fra taushetens til talens diskurs. I tillegg til at det i dag snakkes om overgrep, kjennetegnes talens diskurs av forandringer i definisjonen på seksuelle overgrep og i synet på konsekvenser for barnet. Diskursskiftet innebar også at barn generelt ble tillagt større troverdighet enn tidligere.

Men virkeligheten er ikke entydig, og iblant kan det være riktig å snakke om direkte motdiskurser som eksisterer parallelt med den dominerende samfunnsdiskursen. For eksempel kan visse typer seksuelle overgrep fra enkelte hold bli ansett som relativt harmløse.

Å "se" overgrep
Et utgangspunkt for Nea Mellberg er at mødre ikke kan "se" mer enn hva samfunnet gir mulighet for noen til å se, og at mødrene - som andre - tolker det som skjer i lys av en dominerende samfunnsdiskurs. Men mødre til incestutsatte barn pendler også - i kortere eller lengre tid - mellom ulike diskurser og motdiskurser. Mødrene kan da forstås som at de lever i to virkeligheter samtidig, med overgrep som både fins og ikke fins.

Vanskelig valg
Et av mødrenes problemer er hvordan de skal forstå mannen de har levd sammen med - barnets far - som seksualovergriper. De risikerer å miste sin egen identitet, som normal og vanlig partner og mor. Gjennom avviksdiskurser både med henblikk på overgripere og "incest-familier" forsterkes "ikke-normaliteten". Hvordan kunne hun velge en sånn mann? Hva er det for noe spesielt med henne? Hun burde ha forstått! Hun måtte ha visst! Hvorfor beskyttet hun ikke barnet?

Hun har et vanskelig valg: Skal hun stole på barnet eller ikke, på mannen eller ikke, på seg selv eller ikke? Tenk om han blir uskyldig anklaget! Tenk om hun innbiller seg ting! Men hun må velge - mellom (å tro på) mannen og å tro på overgrepene. Mannen og overgrepene kan ikke finnes samtidig, sier Nea Mellberg.

Konsekvenser etterpå
Utviklingen som har skjedd de siste tiårene tvinger fram spørsmålet om hvordan samfunnet forholder seg til talens diskurs i konkrete tilfeller: Er det samsvar mellom samfunnets løfter til utsatte barn når det gjelder muligheter til å få hjelp og støtte, og det ansvar samfunnet er beredt til å ta?

Overgrep som ikke får juridisk gyldighet gjennom påtale og dom, synes ikke å få noen samfunnsmessig gyldighet. I de tilfellene der mødrene tror at overgrep har skjedd, men dette synet ikke deles av samfunnet, blir det bare i mødrenes øyne at mannen er avvikende. Dermed stilles det krav til mødrene om at de likevel skal vise tillit til barnas fedre, og også formidle tilliten til sine barn. I ytterste konsekvens kan mødrene risikere å miste omsorgen for barna til mennene om de ikke viser dem en tillit som de ikke lenger har.

Mer om mødre til incestutsatte barn:
Bulletine 1/04: Mødre og incestmistanker

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere