* Sigrun *

Alder: 13
  RSS

Om * Sigrun

Følgere

Om adopsjon

Publisert over 12 år siden

Det kommer omfattende endringer i barnevernloven. Ett av forslagene er økt bruk av adopsjon som barnevernstiltak. Dette er jeg litt - men ikke bare - kritisk til.

Vi som har barn, kan prøve å forestille oss hvor skremmende adopsjon kan virke på foreldre. Jeg kunne ønske meg en oppmykning av adopsjonspraksisen, slik at ikke all kontakt nødvendigvis ble brutt ved alle tilfeller av adopsjon.

Samtidig har jeg synes at "det biologiske prinsipp" har vært alt for mye vektlagt i barnevernet til nå. Som en leder ved en barnevernsinstitusjon sa til meg: Dette prinsippet, som ikke er vitenskapelig begrunnet, men et politisk vedtatt, styrende prinsipp for barnevernet om at det er til barnets beste å vokse opp med sine biologiske foreldre, lever nærmest sitt eget liv.

Jeg opplevde da Laila Dåvøy var barnestatsråd, at hun i alt for stor grad så barnet som en "naturlig" del av familien, og ikke reflekterte nok over at barn og foreldre slett ikke alltid har sammenfallende interesser. Men vi vet at pendler har det med å svinge, og nye ytterligheter bør man være obs! på.

Så jeg har ønsket meg noe tredje, blant annet fordi jeg vil at antallet aborter blir redusert og fordi jeg er opptatt av problematikken psykiske lidelser. Omsider vil myndighetene styrke rettsstillingen til barn av foreldre med psykiske lidelser (samt rusmiddelavhengighet og alvorlig somatisk sykdom eller skade). Dette er jeg svært glad for, men nettopp derfor er jeg også ekstra redd for at mange vil kunne miste all kontakt med sine barn.

Burde ikke gravide kvinner som anses som uskikket til å være mødre grunnet for eksempel psykiske lidelser, men som ikke vurderes som voldelige, kunne få et bedre valg enn valget mellom å ta abort eller å miste all kontakt med barnet når det er født?

Mange har så lite ellers i livet, og å bli fratatt barnet sitt er en av de verste tingene folk kan oppleve. Jeg er forundret over at ingen av pasientorganisasjonene var blant høringsinstansene til dette lovforslaget.

(Foreldre som begår overgrep mot sine barn eller på annen måte kan påføre dem skade, holder jeg utenfor dette spørsmålet.)

Til min glede har jeg oppdaget at det finnes et begrep for det jeg har ønsket meg: Åpen adopsjon. Det er altså begrepet som eksisterer, ikke noen lov eller praksis. Petter Johannessen Grødem skriver i spesialoppgaven Tvangsadopsjon. En gjennomgang av regelverk og rettspraksis:

En interessant diskusjon er hvorvidt det bør være adgang til såkalt ”åpen adopsjon”. I dette ligger en rett til samvær for biologiske foreldre også etter en gjennomført adopsjon. Dette vil etter min mening være med på å gjøre valget noe enklere i konkrete saker der fortsatt samvær er ønskelig.

Grødem var ikke enig med Barne- og familiedepartementet, som i St.meld. nr.40 (2001-2002) konkluderte med at det var for mange betenkeligheter forbundet ved åpen adopsjon til at de ville gå inn for en slik løsning. Faren for flere adopsjonssaker var én av departementets innvendinger. Når barneminister Anniken Huitfeldt nå ønsker flere adopsjoner, skulle denne falle bort.

En annen innvending i den stortingsmeldingen var at kombinasjonen av adopsjon og samværsrett kan oppleves konfliktskapende og opprivende for barnet dersom partene er uenige om ordningen. Men her kunne barnevernet forsatt ha en rolle som mellominstans, også etter adopsjon. Det ble også vist til forskning som har konkludert med at barn som blir adoptert, klarer seg bedre enn barn som har varig fosterhjemsstatus. Samtidig er adopsjon mot foreldrenes vilje et svært inngripende tiltak, og jeg vil tro det gjør en stor forskjell for foreldre om de får treffe barnet to ganger i året, eller aldri.

Forskeren Lena Renate Lauritsen har arbeidet med dette spørsmålet. Hun konkluderte riktignok med å avvise det, men under en god del tvil. Hun sier:

Dersom en åpnet for muligheten å kunne gi samvær etter en adopsjon, ville dette kunne minske motstanden mot adopsjon noe. De biologiske foreldrene ville få større interesse i å kjempe for samvær og kontakt, istedenfor i å kjempe mot adopsjonen som sådan. Dette ville også gi foreldrene en mulighet til å godta og gi uttrykk for at det beste for barnet er å bli adoptert av fosterforeldrene, uten at de dermed samtidig frasier seg all rett til å ha noe kontakt med barnet.

Dette ville medføre at fordelene for barnet ved en adopsjon ikke måtte avveies mot fordelene ved fortsatt rett til samvær med biologiske foreldre.

I det nye lovforslaget er ikke spørsmålet om åpen adopsjon overhodet drøftet. Det eneste som står der, er at "departementet vil komme tilbake til dette på et senere tidspunkt".

Jeg mener debatten om åpen adopsjon burde vært tatt i forbindelse med høringen.

Gå til innlegget

Offer som synder

Publisert over 12 år siden

Man har ingen grunn til å føle skyld for andres overgrep. Men som barn var det likevel det jeg gjorde. Siden jeg levde i et kristelig miljø, følte jeg sterk skyld overfor Gud.

Teologen Helene Horsfjord har skrevet en hovedoppgave der hun intervjuet ofre for religiøst begrunnede seksuelle overgrep. Det var mye å kjenne seg igjen i for denne blogger. I en artikkel sier hun også litt om skyldfølelse.

Mange overgrepsutsatte med en eller annen kristelig tilknytning kan lett overføre skyldfølelse etter overgrep til å bli skyld i forhold til Gud, skriver hun. Skyld overfor Gud er en eksistensiell skyld, for eksempel hevder noen kristne tradisjoner at det får betydning for om de kommer til himmelen eller helvete. 

Siden overgrepserfaringer ligger nært opp til å bli fortolket som sex, blir det ekstra tydelig at Gud ikke ser nådig på overgrepene, sier Horsfjord.

Å ja, jeg husker hvor syndig jeg følte meg fordi andre påtvang meg sin seksualitet, samtidig som vedkommende offisielt mente at all sex utenfor ekteskapet var synd (og som jeg selv trodde). Når skyldfølelsen blir koblet til Gud, at Gud ser ned på en, eventuelt at man havner i helvete, får den en veldig sterk makt over et menneske, sier Horsfjord.

Jeg trodde jeg skulle bli sprø, fordi det var helt umulig å få ting til å henge sammen her i livet, og jeg skjønner den dag i dag ikke at det ikke rett og slett klikket for meg. Disse tingene gikk jeg og grublet over hele tiden, mellom hvert traume.

De forferdelige opplevelsene som ble knyttet til Gud, gjorde at jeg som barn foretok en tankemessig splittelse mellom Gud og Det gode - for å kunne holde fast på Det gode. Resultatet ble at Gud var ond. Selvsagt var han ond. Det var jo han som ville overgrepene, selv om han samtidig mente det var synd.

I en slags sirkelargumentasjon er det også mange som ser overgrepene som Guds straff fordi de er syndige, sier teolog Horsfjord. Hun mener at når Gud og religiøsitet blandes inn i problematikken omkring skyldfølelse, så blir skyldfølelsen noe langt mer enn uten den religiøse "innblandinga".

Dette er en problematikk som verken jussen eller helsevesenet ennå riktig har skjønt. Ved Universitetet i Bergen har man nå satt i gang et stort forskningsprosjekt om seksuelle overgrep i barndommen. I spørreskjemaet jeg fikk var det ikke ett spørsmål om dette temaet.  

Gå til innlegget

- Voldtektsmannens verdighet

Publisert over 12 år siden

- Vi vet at konfliktråd og andre alternative reaksjonsformer gir større sjanse til å få lovbrytere tilbake til samfunnet, mener justisminister Knut Storberget.

Dette er i tråd med det regjeringsoppnevnte Voldtektsutvalgets utredning om voldtekt. Et av utvalgets forslag var mekling mellom gjerningsmann og offer.

De tror visst at et seksuelt overgrep er en konflikt mellom parter. I et nettmøte hos Aftenposten kom det fram at Dixi Ressurssenter for voldtatte ikke er like begeistret.

Dette påfunnet er hentet fra Center for Voldtægtsofre ved Rigshospitalet i København. Ifølge initiativtaker Karin Sten Madsen er det viktig at voldtektsmannen får forklart kvinnen hvorfor han voldtok henne.

Kvinnen skal altså være prisgitt overgriperen også etter overgrepet. Bakgrunnen er at voldtektsofre må "komme seg videre” i livene sine - en holdning som gjennomsyrer mye av terapikulturen: endring for enhver pris. Én normert vei for endring går gjennom erkjennelse av egenandel, der kvinnen lærer at hun har en andel i at hun ble mishandlet eller misbrukt, fordi hun uten å være klar over det, selv har tilskyndet til dette.

Siden hensikten er terapeutisk, vil reell frivillighet kunne undergraves av en diskurs som sier at dette er terapeutisk "riktig". Hver eneste voldtatt kvinne - og andre ofre for "vold i nære relasjoner", deriblant barn - risikerer å bli utsatt for i alle fall subtilt press. Det stilles kulturelle forventninger til "rollen" som offer, som til andre roller, og det er vel dokumentert at sinte, selvhevdende og ”uforsonlige” ofre ikke anses som ”gode” ofre.

Samfunnet bør heller ha som en av sine primæroppgaver å være det viktige vitnet for den som har blitt offer. Kvinnen trenger, som traumeforskeren, psykiatriprofessoren og feministen Judith L. Herman sier, å få erfare at fellesskapet velger side og bekrefter det forkastelige i gjerningsmannens overgrep - og ikke som i den danske modellen der mekleren er "nøytral". Mange voldtektsofre har dessuten overgrepserfaringer fra tidlig i livet og sliter allerede med mangel på sosial støtte.

Burde ikke rehabilitering heller innebære at kvinnen får hjelp til å skape sin egen forståelse av det hun ble utsatt for? Etter et alvorlig traume kan reaksjonene komme lenge etter overgrepet, og svaret på "hvorfor" blir av eksistensiell og politisk art. Kvinnen vil senere kunne komme til å angre bittert på at hun "skværet opp" med gjerningsmannen etter overgrepet.

Dette har de ikke tatt hensyn til under meklingen ved voldtektssenteret i Danmark. Derimot ser de på en dialog med overgriper som en utstrakt hånd fra kvinnens side, der hun kan bidra til å få gjenopprettet gjerningsmannens verdighet.

Likestillingen går "framover" på en annen måte enn jeg som feminist ønsker.

Overgripere burde i stedet oppmuntres til å legge seg flate, innrømme sin brøde, og forsøke å gjøre noe positivt uten at det forutsetter noen innsats fra offerets side. I tilfeller der kvinnens traumer og/eller skader medfører tapt arbeidsinntekt, kan voldtektsmannen gi henne en skikkelig økonomisk kompensasjon.

Det snakkes støtt og stadig om at folk må komme seg ut av "offerrollen". Hvorfor snakkes det ikke med samme moralistiske tone om at noen må komme seg ut av overgriperrollen?

Gå til innlegget

Innvandrer for en dag

Publisert over 12 år siden

Det var en fredag ettermiddag, og jeg satt på T-banen på vei til en fest. Jeg gledet meg, følte meg vel.

Så lenge det varte.

To middelaldrende menn kom på da T-banen stoppet. Den ene satte seg ved siden av meg; den andre på setet vis á vis. De begynte fort å veksle blikk, men jeg slo ubehagsfølelsen fra meg, for om det var meg de var plaget av, så skjønte jeg ikke grunnen.

Han ved siden av meg flyttet på seg. Satte seg kloss inntil meg.

Jeg flyttet meg noen centimeter nærmere vinduet. Mannen flyttet seg etter.

Mannsgris, tenkte jeg.

Jeg ble klemt helt inntil veggen. Han som satt på setet vis á vis, flyttet seg også inn mot veggen, tok så mye plass at jeg nesten ikke hadde rom for beina. Lente seg fram, var nesten oppi ansiktet mitt. Han ved siden av satte seg halvveis oppi fanget mitt.

De tar meg for noe jeg ikke er, skjønte jeg.

Riktig.

- Se, så sur hun ser ut, sa han vis á vis.

- Er det ikke det jeg alltid har sagt, Bjørn, at de kommer hit og krever og krever, går på sossial'n, og gidder ikke engang oppføre seg som folk. Utakknemlige er det de er. Bare se på henne nå! Det er akkurat sånn de er!

Bjørn var enig:

- Vi skulle sendt pakket dit de kom fra.

Jeg hadde framdeles ikke sagt ett ord. Men forlengst skjønt at jeg ble tatt for Innvandrer. Det var senhøstes, men jeg var solbrun, og jeg hadde mørkt hår.

Jeg ble litt redd. Tenk om de ville ty til vold?

Heldigvis skulle jeg ikke så langt. Jeg reiste meg, og de hindret meg ikke. Jeg stilte meg ved utgangsdøra, like bak setet hvor jeg hadde sittet. De to mennene fulgte meg med blikket.

Før vi var framme på stasjonen hvor jeg skulle av, åpnet jeg munnen og vendte meg mot dem. Jeg lette etter dialekten min som jeg helt hadde gitt avkall på etter at jeg ble skaptrønder i hovedstaden [og nå vil nok en fonetiker riste fortvilt på hodet]:

- Æ ha buidd i Oslo i nånn år no, å ha aldri tænkt på at æ skuill opplev rassisme. Ka e gæli me nordtrøndera? Ka? Æ e oppvokst på lainne, å ha sea æ va lita pi plukka potteten som di latsabba et te meddag. Bortskjæmt Oslo-fåilk! Men ein teng ha di to lert mæ: No veit æ kolles innvandrera ha de når dæm træff på idiota som dåkk. No veit æ at rassisme fins. Våkksin mainnfolk, som ska vårrå iddeala fer ungan vårres, SKAM DÅKK!

Reaksjonen uteble ikke. De to sank sammen. Jeg gikk av.

Ute på perrongen klappet en kjekk, ung mann meg på skulderen:

- Hei, jeg ville bare fortelle deg at jeg syntes du taklet de to mennene vanvittig bra. Det var så flott at du satte dem på plass, og at alle fikk høre det. Jeg fulgte med på hva som skjedde helt fra begynnelsen av. Passet på deg, så å si. Ha en riktig god helg!

Jeg ville ikke vært denne opplevelsen foruten, for jeg fikk et ørlite innblikk i hva mennesker kan oppleve i denne byen, og som selv ikke har mulighet til å ta igjen slik jeg kunne. Men jeg er glad det skjedde på T-banen på dagtid, og ikke sent på kvelden fra fulle idioter.

Andre opplevelser:
Hore for en dag
Psykiatrisk pasient for en kveld

Foto: Wikimedia Commons

Gå til innlegget

Begrepet kjønnslemlestelse

Publisert over 12 år siden

Ord kan virke stigmatiserende. Derfor er det ikke likegyldig hva et fenomen eller en gruppe mennesker kalles. Ett av ordene jeg har tenkt litt på, er "kjønnslemlestelse". Er det et begrep som oppfattes som OK av dem som har blitt utsatt for dette overgrepet? Ut fra det jeg har lest av hva helsepersonell forteller, er det ikke det.

"Kjønn" betyr i denne sammenheng kjønnsorgan. Men kjønn betyr dessuten å tilhøre en gruppe (kvinner). Derfor lurer jeg på om "kjønnslemlestelse" kan stigmatisere en både som seksuelt vesen og som individ. Siden det er umulig for meg å sette meg inn i kjønnslemlestede/omskårne minoritetskvinners situasjon, kan jeg kun tenke ut fra andre erfaringer.

Jeg ble seksuelt krenket som barn. For mange kan slike overgrep få blant annet psykiske og seksuelle konsekvenser. Men jeg ville ikke likt å bli kalt psykisk eller seksuelt lemlestet av den grunn. Erotisk lemlestet liksom. Eller enda verre: kastrert (en kvinne som arbeider med seksuelt misbrukte, brukte begrepet "kastrert" om overgrepsofre i en debatt som handlet om hvorvidt seksualovergripere burde kastreres).

"Lemlestet" høres i mine ører ut som ødelagt, og jeg synes ikke man skal kalle mennesker ødelagte. I forbindelse med den fryktelige incestsaken i Østerrike som ble oppdaget i fjor, så jeg at flere skrev om "ødelagte mennesker". Men hva er vedkommende om han eller hun er ødelagt som menneske? Da må vedkommende være noe annet enn et menneske da. Et ikke-menneske. Hvorfor kan man ikke se et ufritt og traumatisert menneske som et fullverdig menneske? Hva slags menneskesyn er dette? Et subjektivt sett ødelagt eller stjålet liv er noe annet enn å ha fått ødelagt sin menneskelighet. Det er vel nettopp menneskeligheten som trenger å bekreftes i en slik situasjon.

Selv om også "våre" overgrep kan skade både helse og seksualitet, så betyr ikke det at en seksuelt traumatisert person fungerer helt annerledes enn andre mennesker eller at vedkommende ikke kan nyte sex. For eksempel at man ikke "tåler" kroppskontakt, slik en venn av meg hadde hørt et sted og derfor ikke turte klemme meg (og så han da, som er så pen!).

For noen år siden leste jeg selvbiografien til en somaliskfødt kvinne bosatt i Danmark, der hun hadde utdannet seg til psykiater. Hun ble selv kjønnslemlestet/omskåret som barn. Også en kvinne som har vært utsatt for kjønnslemlestelse/omskjæring, kan få orgasme, skriver hun, selv om overgrepet har gjort dette vanskeligere enn det er for andre kvinner. Og "norske" overgrep kan jo også skade evnen til å få orgasme, men vi kaller altså ikke ofre for seksuelt misbruk "seksuelt lemlestede". Underlivsplager og svangerskaps- og fødselsplager er heller ikke uvanlig etter "norske" overgrep, nok en parallell hva gjelder konsekvenser.

Siden ordene "kjønn" og "lemlestelse" sammen kan oppleves som stigmatiserende av kjønnslemlestede/omskårne kvinner, skulle jeg ønske at det ble en debatt om bruken av betegnelsen "kjønnslemlestelse". Jeg er lei av at majoritetssamfunnet setter stigmatiserende begreper på "svake grupper". 

Foto: computerwhiz417/Flickr

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere