* Sigrun *

Alder: 13
  RSS

Om * Sigrun

Følgere

Selvmord i psykiatrien

Publisert over 12 år siden

Hver fjerde person i Norge som begår selvmord, har vært innlagt i psykiatrien de siste tre årene. Hva kommer det av at selvmordsforekomsten inne på psykiatriske institusjoner er 100 ganger høyere enn utenfor?

Dette spørsmålet stiller journalist og tidligere generalsekretær i Rådet for psykisk helse Tor Øystein Vaaland seg i boka Brev til en minister, som ble til på initiativ fra tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen.

Meldesentralen samler meldinger om hendelser i spesialisthelsetjenesten som har ført til eller kunne ha ført til betydelig personskade. Tall fra Meldesentralen viser at det forekommer cirka 50 selvmord hvert år blant personer som er innlagt i psykiatrien. Totalt sett skjer det årlig rundt 500 selvmord i Norge, hvilket altså vil si at hvert tiende selvmord i landet skjer under innleggelse i psykiatrisk institusjon. Siden omlag 0,1 prosent av befolkningen til en hver tid er innlagt i psykiatrien, tyder det på en selvmordsrate som er 100 ganger så høy blant innlagte som blant andre. Vaaland understreker at det reelle tallet kan være enda høyere. I årsrapporten Vaaland viser til heter det at "Mange meldepliktige hendelser blir fortsatt ikke meldt", "Vår erfaring fra tilsyn er at avvikshåndteringen med å registrere, korrigere og forebygge svikt ofte er en mangelfull og dårlig etablert del av helsetjenestens internkontroll" og "Statens helsetilsyn har i tidligere årsrapporter anført at det synes å være slik at de meldinger som sendes Helsetilsynet i fylkene bare beskriver toppen av isfjellet."

Suicidalitet er et grunnlag for innleggelse i psykiatrisk institusjon. Men selvmord kan likevel ikke utelukkende forstås som konsekvens av "sykdom" hos dem som tar sitt liv. Vi husker det tragiske som skjedde med Tore Tønne, og nå om dagen skrives det om at finanskrisen fører til selvmord. Psykolog Kari Dyregrov sier:

Poenget er at det ikke er en eventuell psykisk lidelse som i seg selv gir hele forklaringen på hvorfor det ble for mye for akkurat dette mennesket på akkurat dette tidspunktet i livet. For at forståelsen skal bli fruktbar, må den inkludere kunnskaper om flest mulig av livsbelastningene til hvert suicidalt individ i hele sin sosiale sammenheng og gjennom livsløpet.

I en Sintef-rapport vises det til at forskning finner en stor forekomst av traumer hos personer med psykiske lidelser som er innlagt i institusjon, og psykiatriens bruk av tvang kan føre til nye traumer. Helsedirektoratet medgir at de vet lite om helsemessige konsekvenser av tvang:

  Vi vet i dag lite om hvilken effekt henholdsvis tvungen innleggelse eller bruk av tvangsmidler og tvangsbehandling har på utfallet av behandlingen. Eksisterende forskning er for eksempel ikke entydig i sine konklusjoner rundt den kliniske effekten av bruk av tvang. Vi har derfor også lite kunnskap om hvorvidt bruk av tvang ovenfor enkelte pasienter, for eksempel pasienter som har vært utsatt for fysiske eller psykiske overgrep eller pasienter som er traumatiserte av andre årsaker, vil kunne være direkte skadelig. Vi har heller ingen systematisk kunnskap om hvordan ulike tvangsmidler eller måten de brukes på eventuelt virker på pasienten, verken på kortere eller lengre sikt.

Psykiatrien har som en av sine oppgaver å forhindre selvmord. Det er litt av et paradoks at det skal være så farlig å være innlagt der.
Gå til innlegget

- Enkelthendelser

Publisert over 12 år siden

- God dag, dette er Krisesenteret for mishandlede og voldtatte kvinner.
- Hallo! Jeg må få komme til dere! Mannen min har nettopp slått meg!
- Å, har han det. Hvor mange ganger, da?
- Han har slått meg to ganger tidligere.
- Altså til sammen tre ganger i dag.
- Nei, én gang i dag.
- Men du sa tre ganger?
- Ja, han har slått meg to ganger før og én gang i dag.
- Når var de to andre gangene, da?
- Den første gangen var i fjor høst en gang, og gang nummer to var i juleferien.
- Det er enkelthendelser, det.
- Hva?
- Jeg sa enkelthendelser. Du ble jo ikke slått tre ganger på en dag.
- Men spiller det noen rolle, da?
- Ja, selvfølgelig.
- Å?
- Leste du ikke Aftenposten i går?
- Nei...
- Vel, da skal jeg fortelle deg om enkelthendelser. Hør godt etter nå!
"Hvor mye vold skal et barn tåle?" spurte Aftenposten i går. Det sto at barn tåler enkelthendelser med vold, derfor blir de sendt hjem igjen til foreldrene dersom de ikke blir slått hele tiden. I forarbeidene til barnevernloven står det nemlig at barn må tåle en viss skaderisiko, men at denne må reduseres til et akseptabelt nivå (Ot. prp.nr. 44 (1991-1992)).
Det er ikke slik at vold i hjemmet automatisk innebærer omsorgsovertagelse, fortalte barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt.
Skjønner du? Familien skal ikke splittes bare på grunn av litt vold.
- Ja, men jeg er ikke noe barn.
- Nettopp! Du som er voksen, tåler jo vold enda bedre enn barn. Barn har jo ikke engang krisesentre å rømme til uansett hvor mye de blir slått, så der strekker vi oss langt overfor voksne kvinner, vil jeg si. Det er ikke bare å komme her og komme her, skjønner du. Faktisk tenkte vi at vi måtte stenge hele krisesenteret, for vi får ikke nok penger.
Hør også hva en advokat skrev i VG for noen år siden. Jeg har avisa liggende her, for jeg pleier å sitere fra den til alle mas... alle kvinner som ringer. Jo, advokat Hjortås skrev den 28. juli i 2005: "Sykehus/leger har ikke anledning til å anmelde noen form for overgrep (seksuelle overgrep eller vold) som er begått - med mindre man regner med at det vil skje igjen". Dette gjelder altså barn - og har du noen gang hørt om en éngangspedofil? Videre: "Barnas utsagn tas ikke på alvor - man hører først og fremst på de voksne."
I Dagsavisen skrev også lederen i Norsk Barnevernsamband at det ikke fattes vedtak etter enkelthendelser eller bare barnets eget utsagn.
Men tilbake til deg, har du andre som kan bekrefte volden?
- Nei...
- Nei, se der! Vi har nå altså endret vårt tilbud, slik at kvinnene må bankes eller voldtas gang på gang før et krisesenteropphold kommer på tale. Og vi har sluttet å basere hjelpen vår på bare kvinnens eget utsagn.
- Mener du at jeg ikke får komme til dere???
- Jo da, men da må du bli slått gang på gang, og så må vi ha vitner som bekrefter det. Du er hjertelig velkommen til å ringe oss ved en senere anledning. Vi er jo her for å hjelpe.

Opprop: Redde små

Gå til innlegget

En synderinnes erfaringer

Publisert over 12 år siden

Jeg leste en post på bloggen Haralds strøtanker. Harald er prest og skrev om homofili og kristendom. Men jeg merket meg også dette:

- Mener vi i fullt alvor at alle alkoholikere går fortapt? Alle skilte? Alle som en gang har vært utro? Narkomane? Kleptomane? spør han.

Han svarer selv:

- Selvsagt ikke.

Det er nok ikke alt prester vet, tenkte jeg da jeg leste det. For det er noen kristne som i fullt alvor mener at slikt er forferdelig synd. I alle fall i det miljøet jeg kom fra. I et blogginnlegg har jeg skrevet om pietisme i mitt fødefylke, Nord-Trøndelag.

Vel, kleptomani er kanskje ikke synd, for det blir sett på som sykdom. I alle fall når det er folk som åpenbart ikke stjeler fordi de har dårlig råd. Men de som drikker alkohol, viser ved drikkingen sin at de ikke er frelst.

Det aller, aller verste som kan vederfares et menneske, er om det skulle skje noe alvorlig mens det har promille innabords. Å gå full inn i evigheten er nemlig ingen bagatell!

Derfor er det mye å passe på også for oss som ikke er avholdsfolk:

Sitter du en fredagskveld og koser deg med et glass - for ikke å snakke om hvis du har invitert masse mennesker hjem til deg på fest - og det ringer på døra, ja, så kan du aldri vite om det ikke er den kristne naboen eller tanta di som kommer. Derfor er det bare ett å gjøre: i full fart å sette flaskene bak sofaen. Glassene og blandevannet lar du stå framme. Så når naboen eller tanta kommer inn i stua, sier du med den snilleste stemmen du har:

- Vi sitter her og koser oss med litt brus, vi. Det er jo helg. Og så tenkte jeg nettopp på deg. Rart at du skulle ringe på akkurat nå. Sikkert tankeoverføring.

Etter en time eller så pleier han eller hun å gå. Antakelig fordi selskapet ikke oppleves som spesielt lystig.

Jeg var så preget av miljøet jeg vokste opp i, at jeg fikk et skikkelig kultursjokk da jeg ble inngiftet i et "vanlig" miljø. Vi skulle feire julaften, og jeg trodde ikke mine egne øyne første gang øl, akevitt og likør kom på bordet på selveste julekvelden. Tenkte de ikke over at de feiret Jesu fødsel? Jeg ble fryktelig uvel der jeg satt, og syntes dette var toppen av blasfemi.

Etter et par julaftener til med denne sjokkbehandlingen var jeg imidlertid blitt kurert nok til å nyte julen mer enn noensinne.

Å få barn uten å være gift er også synd. Man skulle tro at de som mener at sex før, ved siden av eller etter ekteskapet er synd, også mente at seksuelle greier er noe som kan tilgis og dermed bli fortid for Gud. Men nei, det er noen kristne som aldri "kommer over" slikt. Jeg kjente en mann som hadde skilt seg og giftet seg på nytt, og som på hvert eneste møte på bedehuset sto opp og vitnet om dette sitt syndefulle liv. I år etter år. Hans nye kone og deres barn satt og hørte på.

Og det fins fortsatt foreldre som ikke kan godta at husets sønn gifter seg med en kvinne som har barn "fra før".

Jeg fødte også barn uten å være gift. Da fikk jeg beskjed om at noen ikke kunne gratulere med babyen. Siden jeg ikke eide skamvett, skammet de seg på mine vegne, fikk jeg høre.

Men jeg "ble gift"senere, med mitt barns far. Det som da var galt, var at jeg beholdt pikenavnet mitt. Noen kunne jo komme til å tro at jeg fortsatt levde i synd, fordi dørskiltet hadde to ulike etternavn.

Gud har en del svært hengivne tilhengere.

Gå til innlegget

Hvis kona ble voldtatt

Publisert over 12 år siden

De som mener at en jente eller en kvinne ikke må ta abort under noen omstendighet, anser jeg som religiøse ekstremister, fordi de ikke vil innta mer enn ett perspektiv i synet på abort. Jenters og kvinners lidelse distanserer de seg suverent fra, der de tror seg se verden med Guds øyne. Deres eget svar på abortspørsmålet mener de er det riktige uansett hvor ulike jenters og kvinners kår er her i verden. 

Jeg kjente en gang en slik ekstremist. Han hadde et lederverv i KrF. Han sa til meg at abort alltid var galt.

Ja vel, sa jeg, men hva om kona di ble gravid etter voldtekt? Ville du da godta dette barnet som ditt eget? Ville du gjort det også om voldtektsmannen var svart, slik at alle naboene dine, slekta di og hele menigheten din skjønte at du ikke var faren? 

Mannen ble taus, gitt. Fullstendig taus. Han svarte meg aldri på dette spørsmålet.

Gå til innlegget

Terapi og tro

Publisert over 12 år siden

I et innlegg i Dagbladet i fjor beskrev en framtredende psykiatriprofessor den kristne Gud som hevntørstig, sjalu og straffende. I et annet innlegg fortalte han: "Rett som det er møter jeg mennesker som sier at de vil ha sin barnetro i fred. Jeg er ikke alltid sikker på om det er rett å respektere dette ønsket".

Det hadde vært interessant å vite hva psykiateren da gjør, så jeg sendte ham en mail. Hans entydig negative holdning til religion virker ikke betryggende. Får han kristne pasienter til å oppgi sin tro? I så fall er behandlingen hans menneskerettsstridig. Dessverre fikk jeg ikke noe svar.

I opptrappingsplanen for psykisk helse ble pasienten tilkjent åndelige behov, men pasienters religiøsitet har likevel ikke fått den plass den burde ha i behandlingssammenheng, tatt i betraktning dens rolle både som kilde til psykiske problemer, og som menings- og identitetsskaper.

Den tyske terapeuten Hilarion Petzold sier at identitet konkretiserer seg i følgende fem sider ved mennesket: kroppen, den sosiale dimensjon, arbeid, økonomi og verdier (der religion og livssyn har stor betydning for manges verdisyn). Når det gjelder de ulike identitetsdimensjonene, er det ikke få pasienter som søker terapi som har ødeleggende kroppserfaringer (overgrep), utstøtingserfaringer fra arbeidsliv og andre sosiale arenaer, og dårlig økonomi. Av den grunn tror jeg verdidimensjonen kan være spesielt viktig for mange å forankre sin identitet i.  

De fleste som er oppvokst i et kristent land, vil - uavhengig av egen tro eller ikke-tro - ha en forestilling om hva kristendom og Gud er. Ovennevnte psykiater har altså sin. Men jeg mener behandlere skal forholde seg religiøst nøytrale overfor pasienter (og er derfor også motstander av psykologhijab); det er ikke behandlerens personlige (ikke-)tro eller private forestilling om religion som skal være grunnlaget for å arbeide med pasienters religiøsitet.

Mitt inntrykk er at terapeuter har mangelfull kunnskap, og dermed også språk, for å kunne samtale om det religiøse. Terapeuter trenger en teologisk basiskunnskap. Religionspsykologi er ikke tilstrekkelig når det gjelder å arbeide terapeutisk med religiøse problemer. Den tyske psykologen Tilmann Moser har skrevet om sin egen religiøse oppvekst i en bok med den talende tittelen Gudsforgiftning. Da han søkte behandling, opplevde han å ikke bli forstått, slik mange andre også har.

I tillegg til å øke forståelsen for pasientens opplevde religiøse vansker kan teologisk kunnskap være et redskap til å "åpne" pasientens - og behandlerens! - oppfatning av hva kristendom og Gud er, slik at han eller hun får større personlig frihet på det religiøse plan. Sentrale religiøse begreper har blitt forstått på flere måter i den kristne tradisjonen, og kan i mange tilfeller fylles med utvidet eller nytt innhold. Det fins for eksempel ulik forståelse av hva synd er. Synd kan forstås som noe menneskene gjør, noe menneskene er, eller mektige krefter vi mennesker er underlagt. Innen frigjøringsteologien, som er en kontekstuell teologi, opereres det med strukturell synd, som viser seg i urettferdige strukturer. Det kunne være godt å vite for pasienter som går rundt og føler seg som dårlige mennesker.

Jeg kan ikke se at det skulle være noen fare i at religion har plass i terapirommet dersom terapeuten er åpen og viser respekt for pasientens tidligere tros- og livshistorie - og framfor alt lar trosvalgene være pasientens. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere