Shadi Alzaghari

Alder:
  RSS

Om Shadi

Følgere

Den israelske staten har okkupert og kolonisert vårt land og folk i over 70 år. Hva forventer Israel at vi palestinere skal gjøre?

Jeg vet ikke hvor gammel ambassadør Roth var da Palestina ble okkupert i 1948, men jeg vet hvor gammel min bestefar var da hans hjem og jord bare 25 kilometer vest for Jerusalem ble frastjålet. Det førte til at bestefar, min far og hele min familie har levd resten av våre liv i flyktningleire over flere generasjoner.


I artikkelen din i VG den 13.Mai.21 var det flere påstander som ikke stemmer.

Du sier at Israel sørger for at alle har frihet til å praktisere sin tro gjennom hele året. Dette stemmer ikke, palestinere blir sjekket, hindret, banket og arrestert hverdag og særlig på fredager hvor er det helligdag for muslimer. Mange millioner palestinere som bor på Vestbredden og i Gaza får ikke tillatelse til å komme inn i Jerusalem. Dette gjelder ikke bare muslimer, men også kristne palestinere som ikke får reise fritt til sine hellige steder.


Du sier at i flere dager har palestinske ledere og Hamas, oppfordret til vold. Dette stemmer heller ikke, palestinske ledere ha prøvd i mange dager å advare om at hvis israelske styrker fortsetter å storme Al Aqsa moskeen, vil det eskalere. Det samme gjelder å fortsette å kaste palestinere ut fra sine hjem i Øst-Jerusalem, men dessverre virker det som om det er nettopp eskalering av vold og konfliktnivå som israelske myndigheter ønsker. Den anti-palestinske hatretorikken blant mange israelere, og til og med fremstående politikere og ministere, har bare blitt mer og mer ekstrem de siste årene. Volden fra de ulovlige settlerne har økt og myndighetene lar det skje. Stadig nye bosettinger blir bygget.


Ambassadør Roth snakker om opptøyer og steinkasting, men hvorfor dette skjer blir ikke nevnt. Det handler om den stadig med omfattende og aggressive bosettingspolitikken, og daglig undertrykkelse og angrep fra bosetterne av palestinske barn, kvinner og menn. Hvordan er det mulig å forvente at undertrykkelse og apartheid ikke skal føre til reaksjoner?


Den israelske staten har okkupert og kolonisert vårt land og folk i over 70 år. Hva forventer Israel at vi palestinere skal gjøre? Vi ønsker selvfølgelig fred, men det må være basert på rettferdighet og menneskerettigheter for alle.

Hadde ikke Israels anti-palestinske politikk vært så aggressiv og undertrykkende, hadde aldri Hamas eksistert. Hamas eksisterer som en direkte konsekvens av den systematiske diskrimineringen og frihetsberøvelsen som Israel påfører det palestinske folk.


Israels okkupasjon, kolonisering og daglige undertrykkelse må ta slutt. Da kan vi få fred og fruktbar sameksistens

Jeg avslutter med ordene til den tidligere statsministeren Kåre Willoch: «Jeg er alvorlig redd for at den kurs Israel nå fører er en kurs mot katastrofe også for Israel. Det vil komme en situasjon der verden ikke lenger finner seg i dette».


Gå til innlegget

Ungdomsopprør

Publisert rundt 3 år siden

Ofte, når vi snakker om saker vi ikke lykkes med, glemmer vi å fokusere på mulige bakenforliggende årsaker. Jeg tenker på diskursen rundt fattigdom, kriminalitet, rasisme, mobbing og ungdomsopprør.

Jeg har valgt å kalle det ungdomsopprør fordi jeg tror at det vi opplever i disse dager er enkelte ungdommers måte å si ifra på om at de ikke føler seg hørt og sett, og at det er vi voksne som er rundt dem som må ta ansvar, både som foreldre og som fagpersoner.

 

Jeg vil imidlertid understreke at jeg på ingen måte støtter at det brukes vold eller bedrives kriminalitet, men at jeg heller ikke er overrasket over å se det som skjer i dag.

 

Jeg mener ungdommene selv, foreldre og fagpersoner må samarbeide tettere. Det må brukes tid og ressurser på å skape tillit og forhåpentligvis konstruktive løsninger.

 

Jeg har jobbet med ungdom i 15 år, både i mitt yrke, men også gjennom frivillig arbeid. Det jeg stort sett erfarer er at de aller fleste har ordinære, positive drømmer for framtida. De vil studere, jobbe, danne familie og å gjøre foreldrene sine stolte. Det enkelte imidlertid erfarer er at de møter fordommer, og at gjennomføringen av fremtidsplanene blir en kamp de meget vel kan tape.

 

Jeg husker godt et ungdomsarrangement jeg var tilstede på, hvor ungdommene ble spurt om hva de gjorde etter skoletid og frem til leggetid. Svarene jeg fikk var svært overraskende; så godt som samtlige svarte at de kun snakket med foreldrene under middagen, og at de var overlatt til seg selv resten av tiden. Dette holder ikke!

 

Ungdommer trenger voksne som er gode rollemodeller, som er tilstedeværende og som kan gi dem tillit og trygghet. De trenger anerkjennelse, oppmuntring og ros. De har behov for veiledning og korrigering for å bli ansvarsfulle voksne.

 

Mangelen på oppfølging skiller ikke ungdom på Bygdøy fra ungdom på Holmlia, eller fra Frogner og fra Vestli. Ungdomsopprør tar ulike former, og på grunn av ulike årsaker, men det er uansett et uttrykk for frustrasjon.

 

I østlige bydeler har voldelig ungdomsopprør fått mye oppmerksomhet, men jeg tror også at det i vest er mange som sliter. I stedet for utagering viser det seg kanskje på selvmordsstatistikken. Jeg liker ikke å snakke om øst- vestproblematikk, eller å betegne bydeler som ghettoer eller bydeler med «svenske tilstander». Jeg vil at vi skal se på ungdomsgruppa som en helhet, og at vi iverksetter tiltak i samarbeid med ungdommene selv. Vi må lytte til dem og føre en dialog som favner alle, uavhengig av bosted, etnisitet eller sosiokulturelle forhold.

Gå til innlegget

Å snakke med, ikke om!

Publisert over 4 år siden

Et grunnleggende prinsipp for å kunne yte hjelp til noen som trengerdet er at man evner å forstå dem og at man makter å sette seg inn ihvordan de har det. God kommunikasjon er et nøkkelbegrep dersom manskal unngå misforståelser og gale oppfatninger.

I den senere tid har jeg lest en rekke artikler, innlegg og diskusjoner i media der forsøket på å oppnå forståelse for hverandre er fraværende, og at det i stedet fokuseres på stereotypier og grunne oppfatninger. Slikt er med på å nøre opp for polarisering og fordommer. Dette er svært skuffende å være vitne til.

 

Hvorfor er vi så flinke til å snakke om hverandre, i stedet for med hverandre?

 

At noen politikere og offentlige personer forsøker å fremstille muslimer som farlige folk er en metode som øker fremmedgjøring og en oss/dem mentalitet. Hos dem som er i faresonen for å utvikle ekstremistiske holdninger vil en slik fremmedgjøring muligens fremskynde prosessen. Det kan bli brukt som et virkemiddel for å nå dem som allerede befinner seg på utkanten av samfunnet. Slik vil vi fortsette i en spiral av frykt og fordommer som ikke leder til noe godt, men som snarere bidrar til å vektlegge forskjeller og dualisme.

 

Ekstremisme

 

Et hyppig brukt begrep blant politikere, talspersoner for ulike organisasjoner og andre i offentligheten er ekstremisme. Enkelte lever av at det finnes ulike former for ekstremisme, og bruker sin stemme til å skremme de som lytter. Andre har et ønske om å bekjempe ekstremisme ut i fra en humanistisk ideologi.

 

Mitt råd er at man er nødt til å bevege seg vekk fra talestolen og dataskjermen, å avstå fra å snakke om ekstremister, men i stedet gå ut å møte dem. Man må være villig til å lytte og kommunisere i forsøket på å forstå, for deretter å kunne handle konstruktivt. Involverte instanser må banke på døra til de ulike grupperingene der det foreligger mistanke om at ideologien ikke er forenelig med samfunnets oppfatninger av normer og levevis.

 

I tillegg bør man være sikker på at de som sendes ut for å gå i dialog har den nødvendige kompetansen for å mestre oppgaven. I samtale med religiøse ekstremister er det åpenbart at religiøs kompetanse er et krav. Man må være i stand til å vurdere på hvilken måte ulike oppfatninger oppstår og på hvilke områder det lar seg gjøre å foreneoppfatningene.

 

I mange tilfeller preges diskursen av frykt, som igjen kan ha sitt opphav i mangelfull kompetanse. Frykt fører til stigmatisering og utenforskap, og hemmer således forståelsen som er avgjørende for inkluderingsarbeidet.

 

Ungdommens initiativ

 

I et integreringsperspektiv er ungdommer gode forbilder, og langt bedre enn den voksne befolkningen i å inkludere og å se bort fra ulikheter.

For kort tid siden hadde jeg gleden av å delta på et møte med organisasjonen Ung Dialog, der jeg fikk et meget godt inntrykk av delegatene. De representerte ulike land, ulike kulturer og ulike religioner, og diskuterte store og små temaer på en moden og reflektert måte. Diskusjonene bar preg av ungdommenes evne til å lytte og forstå, uten snev av forhåndsdømming, hat eller ignorering. De snakket med hverandre, og ikke om hverandre.

Ungdommer er deltakere i et multikulturelt samfunn i mye større grad enn foreldregenerasjonen. De evner i større grad å se forbi forskjeller i utseende, religion og kultur. De kan således bidra med sine erfaringer i integreringsarbeidet. De kan opptre som bindeledd mellom ulike kulturer og gjeldende samfunnsstrukturer.

Dagens ungdommer er tøffe, engasjerte og kunnskapstørste. De kommer til å spille en viktig rolle i bekjempelsen av all form for ekstremisme – både på hjemmebane og i samfunnet ellers.

 

Gå til innlegget

Etter over 60 år med lidelser, undertrykking og okkupasjon, er palestinernes håp om fred svekket, men håper er fortsatt ikke tapt.

Palestinerne har ønsket og jobbet for fred lenge, det viser alle de inngåtte fredsavtalene gjennom de siste tiårene. Avtaler inngått av de palestinske selvstyremyndighetene, ble inngått med intensjon om at det ville føre til en fredelig løsning og en selvstendig palestinsk stat. Men skuffelsene har vært mange.

Etter Oslo-avtalen gikk mange palestinere rundt i en overveldende lykkerus, fordi de trodde at fred endelig var innen rekkevidde. Men stadig utvidede ulovlige israelske bosettinger og byggingen av  ”skammens mur” har svekket fredshåpet hos selv de mest optimistiske. Bosettingene ødelegger mulighetene for et normalt liv for palestinerne på det okkuperte Vestbredden, og spesielt barn og ungdom rammes hardt av alle restriksjonene på palestinernes hverdagsliv. Gaza er i realiteten verdens største fengsel.


Barn rammes hardest
. Har du rukket å bli 10 eller 15 år uten å bli arrestert eller skutt, da er du heldig! Muren splitter familier og ødelegger olivenavlinger. Hver eneste dag blir det skutt tåregass mot palestinere, den overhengende terroren – følelsen av å aldri vite når tungt bevæpnede IDF-soldater bryter opp døren og tramper inn i stua – oftest midt på natten – gjør folk nervøse og traumatiserte.


Hvorfor får vi ikke fred? I fjor deltok den berømte israelske journalisten Gideon Levi på en konferanse som var arrangert av den israelske lobbyen i USA. Der snakket han om hvordan han mener at fred ikke vil komme innenfra det israelske samfunnet. Det er fordi det israelske samfunnet har satt opp både fysiske og mentale murer rundt seg selv, og her er det en egen virkelighet som dominerer. Levy mener derfor at USA og andre land, må presse frem fred, det vil aldri komme av seg selv.  Levy forteller av israelerne tar altfor lett på det brutale tyranniet som okkupasjonen i praksis er, og ignorerer de fatale konsekvensene den har for palestinerne. Israel har likevel lykkes i spre et narrativ som ikke bare fremstiller okkupanten som offeret, men som det eneste offeret.

Det foregår faktum at det foregår en systematisk dehumanisering av palestinerne, med konstante menneskerettighetsbrudd, nekter israelere flest å forholde seg til. Denne kollektive selvfornektelsen er det største hindret til en reell fredsprosess.  Det fører i praksis til at premissene for en varig fredsavtale aldri vil være til stede.  Derfor må presses økes utenfra, både politisk og økonomisk. Det er den eneste veien til fred.  

Gå til innlegget

Intifadaen fortsetter, okkupasjonen taper

Publisert over 5 år siden

Nesten et halvt år har gått siden det tredje opprøret i det okkuperte Palestina blusset opp igjen, og det er all grunn til å tro det kun vil øke i styrke og forhåpentligvis vare over flere år.

Før denne intifadaen startet, skrev jeg en artikkel (http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat4/thread11603036/)

Der det ble advart om at den generelle situasjonen i Palestina vil lede veien til en tredje intifada, kraftigere og farligere enn sine forgjengere.

 Personlig tror jeg at dette opprøret er begynnelsen på en svært kraftfull krig, som vil føre til vesentlige endringer ikke bare i Midtøsten, men på verdensnivå.

 Israel utnytter den internasjonale stillheten for å utøve daglige overgrep mot ubevæpnede palestinere. Særlig i Jerusalem og på Vestbredden, går det ikke en dag uten at noen bli drept eller arrestert. Barn og unge palestinere blir stadig drept med styggere metoder, det er bevist at israelske soldater  har barn og unge som mål.


For en uke siden, ble tre barn som viste seg å være fra Jenin, drept i Jerusalem. De var vennene til et annet barn som for en måned siden også ble drept. De tre barna hadde gått ut i protest for å hevne sin avdøde venn, men møtte døden de og'.

Dette har blitt vanlig praksis, der enhver protest eller motstand møtes med voldsbruk og tortur.
 
I tidligere diskusjoner, har mange pro-israelere spurt meg om hvorfor de palestinske barna går til fysisk angrep med steiner og dolker på israelske soldater?
Da svarer jeg at hvorfor bærer den israelske soldaten våpen når det eneste barna som angriper dem har er steiner? Hvorfor skal en soldat avfyre sitt dødelige våpen mot hodet til en gutt som holder et våpen som hverken kan skade eller utgjøre en reell skade? Hva er en stein sammenlignet med et gevær? Et palestinsk barn vet at hans land er okkupert, og føler at det er hans rett og plikt  motarbeide okkupanten og forsvare sitt land, akkuratt som nordmenn motarbeidet den tyske okkupasjonen. Og det er i den kampen, kampen for å forsvare sitt land, at de palestinske barna blir drept.
 
Den som for et øyeblikk tror eller tenker at det palestinske folk vil fortsette å akseptere å leve under okkupasjonen, bare fordi det har levd under den  de siste seksti årene, tar rimelig feil.

En skal aldri undervurdere et folk i opprør, et folk som er klar for å ta grep over sin skjebne.

I de kommende månedene vil den kalde krigen vi i dag er vitne til, som sakte men sikkert hetes opp, endre verdensbildet. Steile fronter og koalisjoner mellom Iran, Syria og Russland mot Tyrkia og  SaudiAarabia, med USA og NATO-land innblandet, vil resultere i en tredje verdenskrig som vil endre om på hele Midtøsten – ikke minst endre om på Palestina.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere