Ruben Solvang

Alder: 36
  RSS

Om Ruben

Ønsker å leve et liv uten dogmer og forsøker å lytte før jeg belærer.

Følgere

Ingen fremgang uten meningsbrytning

Publisert nesten 12 år siden

Overskriften er hentet fra lederartikkelen til Charlotte Haug, som ble publisert i 'Tidsskift for Den norske legeforening' i januar. Den er riktig nok rettet mot legestanden, men prinsippene som blir belyst er aktuelle for alle. Den omtaler blant annet viktigheten av en åpen og aktiv debatt, spesielt rundt de virkelig kontroversielle emnene.

Jeg ønsker å belyse en usunn side ved dagens kristendom – hvordan forholder vi oss til kritiske spørsmål og uenigheter? Det har vist seg å være en gjentakende holdning i mange kristne sammenhenger, både i vår tid og tidligere, at kritikk bør unngås eller dysses ned, og at slikt 'opprør' er opphavet til mye ondt.

Min kritikk går ut på at kristne ledere ofte er for raske til å stemple oppriktige spørsmål som 'opprørsk' eller upassende. Hva kommer dette av? Vi har blitt vant til at undervisningen skal komme i form av en monolog fra kyndig personell og leveres fra en talerstol. Problemet med denne praksisen er bare at det blir lite rom for meningsbryting! Uten et fora for åpen og ærlig debatt står man i fare for å stagnere – fremgangen vil rett og slett utebli.

Det er et anerkjent faktum at mennesker modnes ved at vi går igjennom aktive prosesser. Uteblir den sunne refleksjonen rundt egne meninger og holdninger, vil også modningsprosessen stagnere. Blir man ikke motsagt står man i fare for å bli enspora og lite forståelsesfull - barnslig rett og slett!

Religiøst lederskap blir ofte løftet frem som en garantist for 'den sunne lære', en slags beskytter av de kristne dogmene. Dette kan nok være tilfelle, på den måten at man konserverer tankegods som ble sementert på et visst tidspunkt i historien. Den uheldige effekten ved at læren overlates til et lederskap, er at man utvikler dogmer som ikke kan stilles spørsmål til – som blir hellige i seg selv. Dette fører til at folk flest slutter å spørre og undersøke, som igjen fører til kollektiv og personlig stagnasjon. Når vi ikke oppmuntres til å være (og forbli) nysgjerrige, mister vi gradvis muligheten og evnen til å ta til oss kunnskap som får betydning for oss i hverdagslivet. Den manglende kjennskapen til ordet og læren blant folk flest, fører derfor til en 'avkristning'!

Troen går fra å være personlig og bevegelig, til å bli kollektiv og dogmatisk. Det som skulle verne og beskytte kristen tro vil etter en tid virke mot sin hensikt, og i økende grad bidra til at folk gir opp troen på Gud. På dette tidspunktet har 'beskytteren' blitt så stor og tung at den ikke har tid til å bry seg med dem som faller utenfor, eller som brenner inne med spørsmål. Den 'allmenne' Kirkes dogmer overskygger etterhvert den opprinnelige hensikten med det kristne fellesskapet, nemlig å se og ta vare på enkeltmennesker og å bruke tid til å møte deres nysgjerrighet.

Jeg tror på en kontinuerlig prøving og tolkning av Skriften. Dette er noe som bør utføres også av 'folket' og ikke utelukkende de profesjonelle som har en posisjon eller stilling som gir dem talerett. Uten både enkle og dype spørsmål fra fellesskapet, står man i fare for å gradvis gjøre kristenlivet til en upersonlig rutine. Disse rutinene er ikke verdiløse, men de blekner allikevel i sammenligning med den organiske formen hvor deltagelse og nysgjerrighet spiller en viktig rolle.

Først når alle får muligheten til å delta, vil lærerens verdi og funksjon virkelig komme til sin rett. Ikke bare skal han forberede en preken eller et innlegg, men han må også være forberedt på å svare på spontane spørsmål som oppstår underveis! Over tid vil man få en gruppe mennesker som modnes ved en kontinuerlig prosess, hvor delaktigheten sørger for å internalisere læren. En bieffekt av dette er at 'folket', mannen i gata, engasjerer seg i trosspørsmål i hverdagen, blant venner og bekjente. Man tilegner seg kunnskap på en engasjerende måte som gjør at man kan svare på andres spørsmål, og at tvil og forvirring kan vendes til oppmuntring og en felles nysgjerrighet. Med Bibelen som utgangspunkt, kan man sammen fortsette vandringen som en Jesu etterfølger.

Kirkesamfunns største 'synd' opp igjennom tidene har vært å fjerne meningsbrytningen fra sine samlinger. Man higer etter innflytelse og størrelse, og med disse verdiene blir andre grunnleggende verdier (ofte ubevisst) skvist ut. I mange kirkesamfunn har dynamikk og delaktighet i løpet av få generasjoner blitt snudd til stillestående storhet og korrekthet. Læren blir beskyttet for enhver pris, men på et tidspunkt blir selve beskyttelsen viktigere enn å finne ut hva innholdet faktisk er. På den måten bygger man seg selv inn i et dogmatisk fangenskap, og blir holdt i varetekt av sine egne ritualer og læresetninger.

Min oppfordring er at vi må elske frem og jage etter verdiene som gjør et fellesskap levende, organisk og genuint. Først da vil vi se en ekte oppvåkning blant folk flest, hvor innholdet igjen blir relevant og viktig i menneskers bevissthet. Jeg tror slike verdier var grunnsteiner blant de første forsamlingene som etterfulgte Jesus, og at vi nettopp derfor bør unngå å ignorer dem idag.

La oss lage stor plass for samtale og refleksjoner når vi samles, så vi med en sunn meningsbrytning kan bevege oss fremover og utvikle oss – både individuelt og i felleskap!

(Teksten ble opprinnelig publisert på rubensolvang.com, den 6. februar 2010)

Gå til innlegget

Makt; en kristen verdi?

Publisert nesten 12 år siden

Er makt og hierarki kristne verdier? Er de så viktige at vi må bruke dem som grunnleggende byggesteiner i menighetene? Hva er isåfall de nytestamentlige argumentene for at disse verdiene skal være grunnleggende når Guds forsamling kommer sammen?

Mitt spørsmål går (på tross av bildevalget) ut til alle kirkesamfunn som har innbakt makt og posisjoner av varierende grad i forsamlingslivet. 

Finnes det en god og rett bruk av makt og hierarki, kan vi snakke om en passe stor porsjonering? Finnes det positive resultater ved at man utøver varierende grad av makt i menighetene? Finnes det negative sider?

Svar på det (eller de) spørsmålene du vil. Jeg ønsker å undersøke hva folk tenker om hierarki, makt og posisjoner i en kristen setting, både praktisk, konkret og utifra et bibelsk synspunkt.

Min personlige teori er at disse tre verdiene har fått for stor plass generelt, og at de har skjøvet vekk en rekke viktigere og mer grunnleggende byggesteiner i den kristne troen. Jeg lurer også på om disse tre har bidratt til å endre hvordan vi forholder oss til andre mennesker rundt oss i hverdagen. Jeg håper dette kan bli en god og prinsipiell debatt, lett krydret med egne erfaringer og subjektive tanker :)

Gå til innlegget

Selvskading, en kristen dyd?

Publisert nesten 12 år siden

Jeg leste en kort notis i BT om den forrige pavens selvpåførte pisking. "Hvorfor ialled...?" Var min første tanke. Hva skal det være godt for?

Det kommer frem av artikkelen at han påførte seg selv smerte for å imitere Jesus og hans lidelser. Jeg er takknemlig om noen som er innvidd i denne tankegangen kunne argumentert for denne praksisen, og hvorvidt slike handlinger kan ansees som hellige og gode. Også bra om noen kan finne bibelvers som oppmuntrer til å skade seg selv på denne eller lignende måter. Jeg mener – hvis Paven som er Kirkens overhode driver med slikt, så regner jeg med at han har en god grunn, rent teologisk.

Jeg må presisere det, først som sist, at jeg ikke stiller spørsmål til oppriktigheten til den avdøde paven, eller andre som skader seg selv av religiøs overbevisning. Jeg retter min kritikk mot systemet, teologien og opphavet til en slik praksis / tradisjon. Hva motiverte Paven til slike handlinger, rent bortsett fra hans gode intensjon? Jeg synes ikke dette er urimelige spørsmål.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere