Reidar Mikael Mysen

Alder: 41
  RSS

Om Reidar Mikael

Er gift, utdannet lege og har interesse for en dypere forståelse av det kristne evangelium.

Følgere

Kjønnsidentitet

Publisert 9 måneder siden

Hva skal være styrende for vår felles forståelse av kjønn? Er det følelser eller er det biologi? I psykiatrien snakker vi om psykisk lidelse som baserer definisjonen sin på opplevelse av lidelse. Mens i kjønnsidentitetsdebatten ser retningen ut til å gå den samme veien. Vil dette være et paradoks?

Det meste av mine «normale» egenskaper er basert på ytre objektive kriterier. Jeg heter Reidar fordi foreldrene mine har kalt meg det og det er skrevet ned i navneregisteret. Jeg er 40 år fordi jeg har overlevd 41 vintere. Jeg er gift fordi noen sa ja til mitt frieri. Jeg er mann fordi... nei vent nå begynner det nå å bli forvirrende. Jeg er ikke lenger mann basert på mine ytre objektive kjønnskarakteristika men fordi jeg føler meg som mann. Min kunnskap om psykologien forteller meg at følelser ikke alltid har rett. Følelser bør brukes til å navigere, men fornuften bør være det styrende «organ». Fornuften er som regel basert på ytre objektive kriterier. Psykisk lidelse er basert på noe man opplever som medfører betydelig personlig lidelse og funksjonstap. Her er det altså et objektivt kriterium tilstede som er funksjonstap. Det er noe man kan måle. Depresjon har også objektive kriterier, f.eks. Tap av søvn. Enten så sover man det man trenger eller så sover man for lite eller for mye. Dette er noe man kan regne ut. 

Kjønnskarakteristika skal altså styres av følelser, men det er ikke noe objektivt kriterium i det. En helt uungåelig konsekvens av dette er forvirring. Vårt kjønn, det som er det mest grunnleggende identitetskriteriet vårt er satt på hard prøve. Når selv psykisk lidelse har objektive kriterier å måle med så har ikke noe så fundamentalt grunnleggende som kjønn det samme. Det er en merkelig retning i samfunnet. 

Bakgrunnen er jo hensyn til de som føler seg «utenfor» med tanke på at de ikke føler seg «mann nok» eller «kvinne nok» etter de premissene de har utviklet selv opp igjennom sin livsprosess. Men kan man her snakke om en «autentisk» forståelse av eget kjønn? Hvor henter vi evidensen for dette i «evidensbasert medisin» som det så heter så fint? Har vi virkelig forstått dette med autensitet fullt ut? Følelser har altså blitt styrende i dette, det er ingen objektive kriterier. Er det ikke slik at man identifiserer seg med dem man opplever seg mest lik? Om man identifiserer seg med kvinner men selv er født som gutt (altså etter den gamle definisjonen) trenger det bety at man er kvinne? Om man har kvinnelige trekk og ser på kvinner som likesinnede så tenker jeg en mer dyptliggende mindre åpenbar forklaring ligger til grunn: Noen har fratatt denne gutten følelse av tilhørighet i det gode maskuline selskap. Forakt for utstøtte er en følelse som egentlig er et forsvar mot en erkjennelse av at man selv føler seg utstøtt. Jeg dugde ikke i fotball men heldigvis hadde jeg en viss intellektuell kapasitet som gjorde meg nyttig til noe ihvertfall. Min far som i sin tid var i verdenstoppen i en ganske så «maskulin» idrett som bryting bemerket dette hos meg og gav med en følelse av egenverdi. Jeg fant mine idoler i vitenskapsmenn, filosofer og historiske intellektuelle og forfattere, jeg bygde min identitet omkring noe objektivt. Noen som hadde bidratt med store ting til samfunnet slik at det ikke var noen tvil om at de var nyttige. Jeg fant «likesinnede» innen musikk, Radiohead med Thom York i spissen ble intetanende en «trøstende» og kul kompis. Siden ble det kristne idoler, Mesteren selv valgte meg ut som sin student, jeg fikk følsomme kristne venner, Bjørn Eidsvåg ble den følsomme empatiske faren/ bestefaren som jeg kunne lytte til gode råd fra på CD spilleren. 

Jeg fikk en mans identitet i slike venner og forbilder som turte å vise intellektuelle, filosofiske, samt ydmyke og følsomme sider. Det ble endelig akseptert for meg å være en dypsindig og følsom mann. Heldigvis har musikken opp igjennom historien vært preget av slike idoler som har sørget for at menn som meg selv har hatt følelse av tilhørighet. 

Men det er dem som ikke har funnet sine idoler og relasjoner som gir dem følelse av inklusjon. Kan det være at ingen har «sett dem» for den de er.  

Gå til innlegget

Religion og vitenskap

Publisert over 7 år siden

C.S. Lewis som er kjent blant annet for Narnia bøkene, var også en aktiv forkjemper for argumentasjoner som bygde opp om den kristne tro. Han var selv en omvendt ateist og kjente ut i fra sin bakgrunn folks innvendinger mot kristendommen.

En rekke av C.S.Lewis foredrag om den kristne tro er samlet i boken "God in the Dock" utgitt i 1971. Her oppdager man fakta som fremdeles er ukjente for mange og høyst interessante i debatter om tro og vitenskap. Den norske oversettelsen ble utgitt i 1994. 

Denne tråden fokuserer på det 4. kapittel i boken som heter "Religion og vitenskap" og foredraget ble holdt i 1945. Dette omhandler en disputt forfatteren hadde med en ateist som argumenterte hvordan vitenskapen kunne brukes til å avkrefte at mirakler fantes. Og at de tidlige kristne filosofene ikke forholdt seg til vitenskapen slik vi i dag kjenner den. Her argumenterer C.S. Lewis for tro på mirakler og imot denne generelle oppfattelsen av historien.

I starten av kapittelet diskuterer de om det kan være et skille i de logiske konklusjonene som trekkes i matematikklovene og naturlovene. Ateisten mener initialt at logikken er direkte overførbar og dermed gjør hendelsene i naturen selvforklarende og deterministiske. C.S. Lewis argumenterer ikke direkte imot denne påstanden men legger til en tilleggsfaktor i beregningen av naturhendelsene. Noe kan tukle med naturen slik at fysikkens lover tilsynelatende endres og denne innblandingen er det vi kaller et mirakel.

Mot slutten av kapittelet kommer de inn på den allmenne oppfattelsen av at de gamle kristne filosofene trodde at jorden var flat og at stjernene bare var noen kilometer unna. Her poengterer C.S. Lewis noe som kan gi et helt annet inntrykk av denne oppfattelsen. Et aldri så lite signal om at løgnen kan ha større makt og innflytelse over vår allmenne oppfattelse enn vi ofte liker å innrømme. Jeg vil sitere fra de siste 2 sidene i kapittelet, rett etter Lewis viste til at noen kan blande seg inn i naturhendelser: 

"Dette er egentlig ganske pirkete," sa min venn. Du ser, min egentlige innvending går mye dypere. Hele bildet av universet - slik vitenskapen har vist oss det - gjør det fullstendig tøvet å tro at Kraften bak det skulle være interessert i oss små skapninger som kryper rundt på en liten, uviktig planet! Bare mennesker som trodde at jorden var flat og stjernene noen kilometer unna kunne finne opp noe slikt."

"Når trodde menneskene det?"

"Hva? Alle de gamle kristne typene du snakker om gjorde jo det. Boethius, Augustin, Thomas Aquinas, Dante."

"Jeg beklager," sa jeg, "men dette er faktisk et av de få tema jeg virkelig vet noe om."

Jeg rakte ut hånden mot bokhyllen. "Ser du denne boka?" sa jeg, "Ptolemeus´ Amalgest. Vet du hva dette er?"

"Ja svarte han. "Det er det astronomiske standardverk som ble brukt gjennom hele middelalderen."

"Vel, les dette," sa jeg, og pekte på bok 1, kapittel 5.

"Jordens, "leste min venn, litt nølende ettersom han oversatte latinen; "Jordens størrelse er, i forhold til avstanden til de faste stjerner, helt ubetydelig og kan best sammenlignes med et matematisk punktum!"

Der var en ny, kort pause.

"Visste de virkelig det da?" sa min venn. "Men ... men ingen av vitenskapshistoriene - ingen av de moderne oppslagsverkene - nevner dette faktum."

"Nettopp," sa jeg. "Jeg skal overlate til deg å tenke over hva grunnen kan være. Det ser nesten ut som noen var opptatt av å fortie det hele, gjør det ikke? Jeg lurer på hvorfor?"

Der var en ny, kort pause.

"Uansett," sa jeg. "Vi kan nå formulere spørsmålet helt presist. Folk tror vanligvis at problemet er å forene det vi nå vet om universets størrelse med våre tradisjonelle religiøse ideer. Det viser seg å ikke være problemet i det hele tatt. DEt egentlige problem er dette: Universets enorme størrelse og jordens ubetydelighet har vært kjent i århundrer, og ingen drømte noen gang om at det hadde noe med det religiøse spørsmål å gjøre. Så, for mindre enn hundre år siden, kastes dette plutselig fram som et argument mot kristendommen. Og menneskene som kaster det fram tildekker omhyggelig det faktum at dette har vært kjent lenge. Synes du ikke dere ateister er noen underlig godtroende mennesker?"

Gå til innlegget

Kognitiv terapi i et kristent perspektiv

Publisert over 7 år siden

Kognitiv terapi er en moderne form for psykoterapi som er godt dokumentert som en effektiv behandlingsstrategi i et bredt spekter av psykiske lidelser, bla.a. depresjon og angst. Hva om vi ser på dette i lys av et kristent perspektiv?

Aaron T. Beck er sitert som far til kognitiv terapi. Han er barn av to russiske jøder som emigrerte til USA. Metoden ble av Beck gjort kjent fra 1960 tallet (Kilde: wikipedia) og er i dag brukt over hele verden i psykologisk behandling.

Den kognitive modellen er sentral i Kognitiv terapi og denne viser til at tanker, følelser og adferd er forbundet sammen. Våre tanker preger våre følelser og våre følelser preger våre handlinger.

I et kristent perspektiv blir dette straks interessant ved å se for seg følgende eksempler:

Vi erkjenner (tenker) at vi er frelst og forsonet med Gud via Jesus Kristus. Dette gir følelseslivet et løft fordi det blir fylt av håp og når følelseslivet har det godt, vil dette også prege adferden positivt.

Vi blir lært/ opplever/ tenker at Gud bryr seg om oss, vi føler oss sett og vi bryr oss om andre.

Vi blir lært/ opplever/ tenker at Gud elsker oss ved la Jesus dø for oss slik at vi blir frelst, vi føler oss elsket og vi kan elske vår neste.

Listen over slike eksempler kan bli meget lang, jeg utfordrer flere til å komme med noen gode eksempler her.

(Denne tråden er hentet fra egen kommentar i tråden "Hvordan bør vi tolke Bibelen?" av AOS)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere