Rebecca Solevåg

Alder: 1947
  RSS

Om Rebecca

Senter for misjon og globale studier, VID

Følgere

Sokker og menneskeverd

Publisert rundt 3 år siden

Vi må ta et oppgjør med forestillingen om at funksjonshemmede er passive mottakere av funksjonsfriskes medfølelse og nestekjærlighet.

Forrige torsdag trakk jeg på meg en rosa og en blå sokk. «Ulike, men like verdifulle» er budskapet til rockesokk-kampanjen i forbindelse med Verdensdagen for Downs syndrom.

Kampanjen satte fokus på det menneskelige mangfold som en verdi i seg selv. Det mørke bakteppet er at færre mennesker med Downs blir født i dag fordi fosterdiagnostikk gjør det mulig å identifisere og abortere foster med Downs syndrom. Marthe Wexelsen Goksøyr har vært en uredd forkjemper for mangfoldet i norsk kontekst, blant annet da hun troppet opp i Stortingets vandrehall iført en t-skjorte med påskriften «utrydningstruet» i 2011. «Jeg er ikke diagnosen Downs syndrom. Jeg er Marte. Helt unik. Som alle mennesker», sier hun i et leserinnlegg. Hun i rette med dem som mener at et liv med kognitive eller fysiske funksjonsnedsettelser er et liv som er mindre verdt å leve, og til belastning for samfunnet. Tvert i mot, sier Goksøyr, det er fordommer som er problemet, mangfoldet er en verdi: «Det sies at noen mennesker er annerledes. Jeg mener at alle mennesker er forskjellige om de har en funksjonshemning eller ikke, alle er annerledes.»

Menneskerettperspektiv. Rundt 15 prosent av verdens befolkning lever med en eller annen slags funksjonshemming, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO). Det betyr at personer med nedsatt funksjonsevne er verdens klart største
minoritet. I 2006 ble FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne vedtatt. Konvensjonen skal sikre at funksjonshemmede får innfridd menneskerettighetene sine på samme måte som alle andre. Norge ratifiserte avtalen i 2013, mens USA fortsatt sitter på gjerdet. I den siste tiden har mange amerikanske forkjempere for funksjonshemmedes rettigheter uttrykt bekymring for at utviklingen går feil vei. Den loven som sikrer amerikanere med funksjonsnedsettelser, Americans with Disabilities Act (ADA), ble nylig endret av Kongressen. Nå er det vanskeligere for arbeidstakere som opplever seg diskriminert på grunn av en funksjonsnedsettelse å saksøke
arbeidsgiver.

Mangfold som verdi. At menneskelig mangfold er en verdi i seg selv, er også grunntonen i det felleskirkelige dokumentet «Tilværelsens gave». EDAN (Ecumenical Disability Activists Network) er et økumenisk nettverk av og for mennesker med funksjonsnedsettelser som kjemper for inkludering i kirkesamfunn og kristne fellesskap verden over. I «Tilværelsens gave» er utgangspunktet for menneskeverdet ikke overraskende forankret i gudbilledlikheten. Vi er skapt i Guds bilde, og det er gudsrelasjonen som gir oss verdi: «Alle mennesker er skapt med lik verdi i lys av Guds kjærlige godhet, uansett hva slags variasjoner som utspiller seg i kropp og sinn.» EDAN går i rette med en «oss og dem»-tenkning. Som Goksøyr sier de at det er ikke noen som er annerledes, vi er alle annerledes. Vi har vi alle begrensninger, sårbarhet er del av den menneskelige tilstanden. Funksjonsevne er jo heller ikke noe stabilt, men vil variere i løpet av livet.

Et oppgjør med skillet mellom oss og dem innebærer også å tenke om alle kirkens medlemmer at de er aktive deltagere,
ikke at funksjonshemmede er passive mottakere av funksjonsfriskes med­følelse og nestekjærlighet. Hvert menneske har gaver som andre kan ha bruk for, og som kirke er vi kalt til å være gaver til hverandre.

Livskvalitet. Evolusjonsbiolog og
ateist Richard Dawkins har uttalt at det
ville være umoralsk å bringe et barn med Downs syndrom til verden dersom man har et valg: «Abort it and try again», sa han i en twitter-melding. Bak uttalelsen ligger en forståelse av livskvalitet som sammenstiller lykke med funksjonsfriskhet. Det er dette Goksøyr kaller for fordommer. I «Tilværelsens gave» adresseres også livskvalitet. Kirkene utfordres til å sette fokus på diskriminering og strukturer som skaper fattigdom og hemmer livskvaliteten for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Globalt er også forskjellene store mellom velstanden i vår egen del av verden og mulighetene for livsutfoldelse i det globale sør.

Sånn sett er det å dra på seg mis­matchende sokker kanskje en god
begynnelse, men det er neppe nok.

Gå til innlegget

To sider av samme sak

Publisert rundt 3 år siden

«Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler», sa Jesus. Er det fremdeles innafor å gå ut?

‘Har misjon gått ut på dato?’ var overskriften på en panel­debatt under misjonsuka i Oslo. Den samme debatten har løpt i Vårt Lands spalter den siste
tiden: Er misjon fortsatt relevant? Nyheten om at tyske kristne ikke lenger vil misjonere overfor muslimer (VL, 23. januar) har reist spørsmålet om misjon heller bør erstattes med dialog.

Det er ingen tvil om at misjonstenkning har forandret seg drastisk de siste tiårene. Mange misjonsorganisasjoner har tatt til seg den postkoloniale kritikken og endret både metoder, mål og grunnlagstenkning. Likevel påpeker teolog og misjonsforsker Marion Grau at kolonialistiske holdninger fortsatt er en utfordring, og Areopagosprest Tore Laugerud snakker om «misjon med bismak» (VL, 5. februar). Dette er en utfordring vi skal ta på alvor.

Giftig forkynnelse. Et eksempel på
kolonialistisk misjon fra litteraturens verden finner vi i boka Gifttreet (The Poison­wood Bible). Her skildrer forfatter Barbara Kingsolver en amerikansk baptistfamilies møte med Kongo. Misjonskallet har ikke forberedt dem på virkeligheten de møter i den lille landsbyen langt inne i jungelen. En av utfordringene de møter er kommunikasjon. «Tata Jesus er bängala,» roper pastor Price til forsamlingen. Siden han ikke stoler på tolken sin, forsøker han selv å forkynne på det lokale språket.

Dessverre uttaler han ordet feil, og meningen blir helt vridd. I stedet for å forkynne at Jesus er noe dyrebart, forteller han lytterne at Jesus er som gifttreet, hvis røyk er giftig og gir utslett på kroppen. Landsbyboerne er allerede skeptisk til den hvite mannen med de rare ideene, siden han ønsker å døpe barna deres i elva der krokodillene lurer. Dessuten har «demonstrasjonshagen», som han plantet for å lære dem moderne dyrkningsmetoder, visnet etter kort tid.

Enveiskommunikasjon. Hvordan kan vi formidle kristendommens kjerne på tvers av kulturelle og språklige barrierer? Price er et eksempel på misjon som strander på grunn av enveiskommunikasjon. I troen på at Vesten har svaret, har misjonæren mistet evnen til å lytte og lære fra sine nye naboer. Resultatet er en lite sjarmerende arroganse. En holdning som ikke vinner noen etterfølgere for Tata Jesus.

Misforståelsene og feilkommunikasjonen er enda tydeligere i musikalforestillingen «Mormons bok». Mormoner-misjonæren Arnold går på en måte i den motsatte grøfta av pastor Price. Mens Price er blind for sine omgivelser og fullstendig overbevist om at det er han som har rett, enten det gjelder evangeliet eller grønnsakdyrking, er Arnold i overkant imøtekommende og villig til å tilpasse seg for å få innpass med sitt budskap.

Etter munnen. Her ender misjonæren til slutt opp med å dikte et nytt evangelium. Han snakker lokalbefolkningen etter munnen når han ser at det vinner konvertitter som kan telles og rapporteres inn. Mormons bok har blitt til Arnolds bok, og de nyomvendte har tatt til seg et evangelium som er en parodi av det misjonæren reiste ut for å forkynne.

Arnold er en komisk og absurd skikkelse jeg tror få misjonærer vil kjenne seg igjen i.

Men både Gifttreet og Mormons bok er gode påminnelser om utfordringene ved kommunikasjon på tvers av kultur og språk. Og kanskje mest av alt, at vi vil alltid ha blindsoner: holdninger og forestillinger vi ikke er klar over. For å være relevant må vi være i en kontinuerlig prosess der vi er villige til kritisk å reflektere rundt både metoder og språkbruk.

Å transformere verden. I mars møtes Kirkenes verdensråds kommisjon for
verdensmisjon og evangelisering for nettopp slik kritisk refleksjon og dialog. Kommisjonen peker på dialog og misjon som to sider av samme sak. Under overskriften «pilgrimsferd» kan vi både søke å forstå hverandre gjennom økumenisk samtale og religionsdialog, og være med å transformere verden gjennom å vitne om
Kristus i ord og gjerning.

Gå til innlegget

Kvinner i svart

Publisert rundt 3 år siden

Fra Argentina og Sør-Afrika til Hollywood kler kvinner seg i svart som en protest mot overgrep, vold og undertrykking. Virker det?

Under årets Golden Globe-utdeling i Hollywood for et par uker siden, så den røde løperen litt annerledes ut enn tidligere år. Etter hvert som skuespillerne skred ut av limousinene, ble det klart at årets farge var svart.

Kvinnelige nominerte hadde for første gang gått sammen om å bruke medias ­fokus på kjolene deres til noe meningsfullt. Nesten alle kvinnene bar svarte kjoler og de uttrykte klart hvorfor. I kjølvannet av metoo-kampanjen står de i solidaritet med kvinner som har opplevd trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet. De sier at «nok er nok» – «time’s up!» og krever oppvask og likestilling i filmindustrien.

Aktivistene i Hollywood har mange formødre. Å kle seg i svart var ikke Oprah Winfreys originale idé. Men gjennom hennes og de andre filmstjernenes flotte, svarte kjoler, har en viktig kamp som har pågått gjennom årtier fått enda større gjennomslag og blitt et fenomen i populærkulturen.

Mødrene på Maiplassen

Det begynte som en stille men kraftfull protest på Maiplassen i Buenos Aires på 70-tallet. Mødre som hadde opplevd at barna deres bare forsvant, at de ble oppslukt av militærdiktaturet, møttes hver torsdag på plassen foran presidentpalasset og krevde svar. Siden har kvinner i Palestina og ­Israel kledd seg i svart for å protestere mot krig og vold; kvinner i Rwanda og Bosnia har protestert mot voldtekt som et våpen i krig; og i Sør-Afrika ikledde kvinner seg sorte bånd under apartheid som en protest mot vold mot den svarte befolkningen.

Kvinner kledd i svart har protestert mot vold mot kvinner i alle dets manifestasjoner: vold i hjemmet, trakassering, voldtekt, overgrep og trusler. Og protestene har hatt sin virkning. De svartkledde har fått omtale i mediene og gjort offentligheten oppmerksom på urettene som har blitt begått. Disse bevegelsene vitner om sterke kvinner som tør å stå opp mot overmakten, som viser pågangsmot, utholdenhet og solidaritet i stedet for avmakt.

Torsdager i svart

Et initiativ fra Kirkenes verdensråd i 80-årene gjorde «Thursdays in Black» til en global bevegelse for nulltoleranse mot vold mot kvinner. Dette var et signal om at kirker og kirkeledere så sitt ansvar for å få en slutt på denne volden.

Ikke alle steder har kampanjen slått rot lokalt, men blant annet i Sør-Afrika har Thursdays in Black blitt et viktig kirkelig initiativ som setter søkelyset på den voldelige ukulturen som gjennomsyrer landet og som rammer kvinner hardest.

Kampanjen har også fått en norsk ­avlegger. I november lanserte Norges kristne råd aksjonen «torsdager i svart» og oppfordrer alle i kirken, både menn og kvinner, til å kle seg i svart «i solidaritet med ofre for vold og overgrep».

Global bevegelse

Thursdays in black er et eksempel på en grasrotbevegelse som har startet en global gressbrann. Den enkle symbolikken som ligger i et svart antrekk er talende i seg selv. I tillegg gir bekledningen en anledning til å ha konstruktive samtaler om vanskelige temaer.

Det var kvinner som startet denne bevegelsen og det er kvinner som har holdt den levende. Etter Golden Globe ble det kommentert at selv om de fleste mannlige skuespillerne også var kledd i svart – de kom tross alt i smoking – var det ingen av dem som brukte sin taletid til å gi sin støtte til sine kvinnelige kolleger.

Ingen menn nevnte metoo-kampanjen, selv om den begynte i Hollywood og har rystet amerikansk populærkultur i grunnvollene. Noen menn bar en «Time’s up»-button og viste slik sin solidaritet.

Dersom det skal bli en endring på strukturnivå, må både menn og kvinner være sammen om den vanskelige samtalen. Det gjelder både for Hollywood og for kirka.

Ny Vårt Land-spaltist:

Anna Rebecca Solevåg (f. 1973) er leder for Senter for misjon og globale studier ved VID Vitenskapelige høgskole. Hun har ansvar for doktorgradsprogrammet i teologi og religion, og er førsteamanuensis i Det nye testamentet. I tillegg er hun soldat i Frelsesarmeen.

Gå til innlegget

Grenseløse framtidsvisjoner

Publisert nesten 4 år siden

Hvem er det plass til i våre drømmer om framtiden? Er det gode liv et liv uten begrensninger?

De medisinske framskrittene vi har gjort de siste hundreårene har gjort livene våre bedre og lengre. Sykdommer er blitt utryddet, behandlingsformer er blitt ufattelig avanserte, og tilgang til smertelindring har hevet livskvaliteten for mange i livets siste fase. 

Hva er det gode liv?

Men disse framskrittene har også gitt mange i vesten en framskrittstro som har noen skremmende sider, og menneskesynet har utviklet seg i en retning som vi bør reflektere over. Hva slags framtid ønsker vi oss? En framtid der mennesker med Downs er utryddet? En framtid der teknologiske og medisinske nyvinninger driver oss i retning av å søke stadig mer perfeksjonerte kropper? En framtid der utenforskap i stadig større grad vil defineres av de med «annerledes» kropper, slik som mennesker med ulike funksjonshemminger eller dårlig helse?

 

Den amerikanske funksjonshemmingsforskeren Alison Kafer mener at det har utvikle seg en forestilling i det amerikanske samfunn om at «det gode liv» er et liv uten begrensninger, uten funksjonshinder. Både innen politikk og kultur ser hun tydelige tendenser på at folk oppfatter et liv med en funksjonshemming som en tragedie, og derfor som en framtid som absolutt må unngås. I Norge er Aksel Braanen Sterri, samfunnsdebattant og spaltist i Dagbladet, eksponent for denne tendensen. I en kronikk i Dagbladet i 2014 leverte han et forsvar for sorteringssamfunnet, der han spør om det ville være så ille om vi fikk et samfunn uten Downs syndrom. Ut fra et slikt verdensbilde blir det for eksempel uforståelig, ja nesten umoralsk, dersom en døv velger å ikke benytte seg av tilbudet om å få cochleaimplantat. 

Funksjonssjåvinisme

Innen funksjonshemmingsforskningen, Disability Studies, har forskere påpekt at det egentlig er ganske fordomsfullt å anta at et liv som funksjonsfrisk nødvendigvis er et mer fullverdig liv enn livet med ulike funksjonsnedsettelser. På engelsk blir denne formen for fordommer kalt «ableism» og kan forstås på linje med rasisme eller mannsjåvinisme. Kanskje kunne vi kalle det funksjonssjåvinisme på norsk? Det er likevel flere forskjeller på det å ha en funksjonsnedsettelse og det å tilhøre en minoritet eller undertrykt gruppe. Dersom du er en nordeuropeisk kvinne er sjansene store for at du vil være det fra vugge til grav. Det er lite sannsynlig at du våkner en morgen og oppdager at du er en latinamerikansk mann.  Men alle kan i teorien få en funksjonsnedsettelse, og statistisk er ikke sannsynligheten så liten heller, i hvert fall ikke hvis du lever lenge. 

Interdependens

For det andre finnes det grader av funksjonsnedsettelse. Hvor går grensen mellom å være funksjonsfrisk og funksjonshemmet? Overgangen er jo i realiteten ganske glidende. Vi er alle født fullstendig avhengig av andres omsorg for å kunne overleve, og mange av oss vil trenge omsorg og hjelp før livet tar slutt. Begrepet interdependens, gjensidig avhengighet, er betegnende for hvordan livene våre faktisk er. Denne innsikten bryter opp den funksjonssjåvinistiske forestillingen om at verden kan deles i to, de funksjonsfriske og de funksjonshemmede og at «problemet» dermed finnes utenfor en selv. Dersom vi som samfunn la mer vekt på verdien av interdependens kunne det også dempe det utopiske drivet mot den medisinsk perfeksjonerte kroppen – mot livet uten begrensninger. 

Begrensninger som et gode

Teologen Deborah Creamer foreslår at vi heller tenker på grenser/begrensninger (“limits”) på en positiv måte. I den medisinske diskursen oppfattes begrensninger som et problem. For eksempel har en funksjonshemmet person noen hemninger, noen hindringer som i et medisinsk perspektiv forstås som patologiske og knyttet til den funksjonshemmedes kropp. Creamer mener at vi heller må tenke på begrensninger, på hemninger, som noe vi alle har. Kroppen i seg selv er en begrensning – vi kan ikke fly, vi føler alle smerte, vi eldes osv. Det er en del av alle menneskers situasjon, ikke bare funksjonshemmedes. En slik forståelse kan være en motvekt mot den utopiske drømmen om en grenseløs framtid som vi ser i vår kultur, og som merker funksjonshemmede kropper som mer begrensede enn andre. 

Lytefri i himmelen?

I kristen tro har vi også en utopi om utvisking av funksjonshemming som kanskje må utfordres i møte med vår tids utopiske kroppsidealer: tanken om kroppens helbredelse i himmelen. Allerede de tidligste kirkefedrene lærte at i oppstandelsen til det evige livet ville vi oppstå med lytefrie kropper. Noen tolket evangelienes fortellinger der Jesus helbreder lamme, blinde og døve, som et tegn på hva som ville skje i oppstandelsen: funksjonshemminger ville forsvinne og alle ville stå opp som den «beste» versjonen av seg selv, perfekt og hel. Men i et funksjonshemmingsperspektiv er dette problematisk. Rabbiner, forsker og rullestolbruker Julia Watts Belser sier det slik: «Om du fjerner min funksjonshemming, fjerner du en viktig del av min identitet, en kilde til den jeg er.» 

En funksjonshemmet Gud

I Bibelen finnes også tekster og fortellinger som kan gi en annen forståelse av oppstandelseskroppen enn den kirkefedrene framholdt. Jesu egen kropp hadde fortsatt merker da han stod opp fra de døde. Ifølge Lukas og Johannes hadde Jesus naglemerker i hender og føtter, og sår etter spydstikket i siden da han viste seg for disiplene. Jesu oppstandelseskropp bærer merker etter levd liv, og det er disse merkene som blir beviset for disiplene på at det virkelig er Jesus – merkene er tegn på identitet og kontinuitet.

 

Paulus var heller ikke redd for å stå fram med en merket og på mange måter stigmatisert kropp. I 2 Korinterbrev skryter han av at han er svak og har blitt pisket (2 Kor 11, 25-29). I den antikke middelhavskulturen som Paulus var en del av var det ikke vanlig å skryte av den slags. Svakhet og kroppslig avstraffelse ble sett på som både kvinnelig og nedverdigende, noe man utsatte slaver, ikke frie menn for. Men Paulus holdt fast ved at piskemerkene han hadde på ryggen var en viktig del av hans Kristusetterfølgelse, og at hans kroppslige svakhet, hans «torn i kjødet» (2 Kor 12,7) var hans styrke.

 

I den oppstandne Kristus sine sårmerker ser teologen Nancy Eiesland en funksjonshemmet Gud (The Disabled God, 1994). For noen er kanskje det en provoserende påstand. I samfunnsdebatten ser vi at innsikter fra kristen tro og tradisjon kan fungere som en motvekt mot tendensene som går i retning av  sorteringssamfunnet. Men kanskje trenger vi også å reflektere over funksjonssjåvinistiske sider ved kristen teologi?

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere