Kjetil Nilsen

Alder: 69
  RSS

Om Kjetil

Tidligere seniorrådgiver v/UiT Norges arktiske universitet - campus Harstad, Informasjonssekretær - FN-sambandet, Associate Expert - ILO (Tanzania), Nødhjelpskoordinator/ programkoordinator Redd Barna, Assist. stedlig repr. Sri Lanka - Redd Barna, Ledsager/observatør på Vestbredden - EAPPI.
Blog: www.checkpointvestbredden.blogspot.no

Følgere

Enn om de holdt seg i ro?

Publisert nesten 6 år siden

Kan ikke palestinerne bare slutte med all vold, ta avstand fra all terror, rydde opp i "eget hus" - ja kort sagt roe seg ned? Underforstått: da blir det vel fred

Omtrent slik lød budskapet fra en av skribentene her på Verdidebatt i en tidligere kommentar.

Spørsmålet man i så fall bør stille seg i forlengelsen av dette, blir da om israelsk okkupasjonspolitikk styres av i hvilken grad de okkuperte vil underordne seg okkupasjonen?

Er okkupasjonen i seg selv ellers uten politisk mål og mening? Har okkupasjonen ingen egen maktpolitisk agenda - dvs bare de okkuperte slutter å gjøre motstand (voldelig eller ikke-voldelig) så opphører okkupasjonen og "alt blir bra"? Rettferdighet og sikkerhet for alle? 

Hvordan forklarer man i så fall bosettingspolitikken - en bevisst politisk koloniseringsstrategi som har vært ført siden okkupasjonens morgen, f.eks. lenge før Hamas ble etablert i 1987? Bevæpning av voldelige bosettere som beskyttes av soldater? Annekteringen av Øst-Jerusalem? Storstilt fordriving – ja, etnisk rensing - av okkupert sivilbefolkning fra dag én av okkupasjonen, f.eks. fra den ressursrike Jordan-dalen?

Igjen; ligger det ingen egendefinerte israelske politiske motiver bak okkupasjonen? Finnes ingen israelsk koloniseringsstrategi?

Svaret er enkelt, og avsløres ved at israelske myndigheter har befestet sitt lands nærvær som okkupasjonsmakt så sterkt at man idag knapt kan se hvor Israels grenser begynner og slutter. En-statsløsningen er de facto en realitet allerede. Riktignok er den basert på apartheid og militærdiktatur i den delen av landet som kalles "Judea og Samaria", der innbyggerne med "feil" etnisk/religiøs tilhørighet er fullstendig rettsløse.  

Denne politiske utviklingen har ikke vært drevet fram av palestinerne, men styrt med stø hånd av israelske myndigheter selv i 48 år - helt bevisst. 

Vi ville ende opp med en svært overfladisk politisk analyse om vi overser at dominerende krefter i det israelske politiske establishment fornekter at det i det hele tatt er en okkupasjon. Som kjent; de opererer med "Judea og Samaria" som rettferdig gjenerobret land, og legger den politiske og militære strategien ut fra det. Denne sionistiske visjonen kan ikke palestinerne rokke ved - uansett hvor "puddelaktige" de måtte forholde seg. Okkupasjonen ville bli forvaltet like brutalt undertrykkende uansett.  

Gå til innlegget

Et mønster i Israels politikk....

Publisert rundt 6 år siden

- Jeg er svært bekymret for at slike husødeleggelser er del av et mønster der situasjonen på bakken stadig endres i form av bosettingsutvidelser, tvangsflytting av lokalsamfunn….

Ordene tilhører utenriksminister Børge Brende - uttalt i Stortinget den 19. juni. Arbeiderpartiets Kari Henriksen hadde da stilt spørsmål til utenriksministeren om raseringstrusselen mot det palestinske landsbysamfunnet Susiya med 350 innbyggere, i South Hebron Hills på Vestbredden.
 
I sitt svar var Brende klinkende klar i analysen av israelske myndigheters okkupasjonspolitikk: 

- Bosettingene er folkerettsstridige og et hinder for fred; ....forventer at Israel respekter internasjonal humanitærrett og beskytter sivilbefolkningen; ...og han ga uttrykk for at han så husødeleggelser som del av et mønster der situasjonen på bakken stadig endres med bosettingsutvidelser, tvangsflytting av lokalsamfunn og begrensinger på palestinsk økonomi. 

Men hvilke reaksjoner kan vi så forvente av Brende og den regjering han er en del av?

"Del av et mønster" ..... merk Brendes ord. Altså er trusselen om gruslegging og fordriving av det palestinske lokalsamfunnet Susiya ikke et enkeltstående tilfelle, men del av en bevisst israelsk politikk på den okkuperte Vestbredden.

Og Brende har helt rett - anslagsvis 200 - 250.000 er fordrevet, bare fra Jordan-dalen alene siden 1967. Slik fordriving / etnisk rensing og ødeleggelse fra en okkupasjonsmakt innebærer meget alvorlig krenkelse av Folkeretten - ja, sannsynlige krigsforbrytelser. 

Det er eksempel på en type politisk maktovergrep som den israelske sosiologen Baruch Kimmerling betegner som politicide - eller samfunnsmord på norsk. Skrittvis, men systematisk forsøk på utsletting av det palestinske samfunnet som en legitim og levedyktig politisk, økonomisk og sosial enhet.   

Mot en okkupant som Brende opplyser bedriver: Tvangsflytting (fordriving) av okkupert befolkning, husødeleggelser, hindrer lokal økonomisk utvikling og etablerer folkerettsstridige bosettinger fortsatt etter 48 år, må man selvsagt sette inn andre tiltak enn bare å henstille til okkupanten om å slutte med det.

Men hva skjer når Brende skal konkludere om mulige tiltak mot slike grove overgrep? Da går "lufta fullstendig ut av ballongen". I tilsvaret til Kari Henriksen, landet han på følgende:   

Under mitt siste besøk til Israel og Palestina i mai 2015 tok jeg i mine samtaler med både statsminister Netanyahu og president Abbas opp betydningen av at forhandlinger mellom partene gjenopptas, samt at begge sider må avstå fra tiltak som øker konfliktnivået og svekker mulighetene for en troverdig fredsprosess.

Og så kommer det: I mine samtaler med israelske ledere understreket jeg behovet for å stoppe byggingen i de israelske bosettingene på okkupert område.

Onsdag denne uken ble dette "forsterket" med et utspill der den norske regjering ber Israel om å stanse planene om tvangsflytting av innbyggerne og riving av den palestinske landsbyen Susiya.

Er ikke tiden snart inne for å hente fram sterkere ord fra det diplomatiske vokabularet - eller vurdere å sette i verk aktive tiltak som kan bidra til at Israels kontinuerlige brudd på folkeretten opphører?

Gå til innlegget

Omfattende; systematisk; og institusjonalisert mishandling var meldingen fra UNICEF i 2013 om Israels behandling mindreårige palestinske arrestanter. Nye undersøkelser viser at mishandlingen fortsetter.

Sist uke fikk FNs spesialrapportør innen Torture and other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment oversendt en rapport om behandling av mindreårige palestinske arrestanter under det israelske militærregimet på Vestbredden. Det er Military Court Watch (MCW) som står bak rapporten Widespread, systematic and institutionalised abuse of minors in the West Bank.

MCW er en frivilling sammenslutning av jurister som overvåker arresterte palestinske barns rettigheter under okkupasjon. De har gjort sin egen gransking etter UNICEFs rapport Children in Military Dentention (2013), som  avdekket grov mishandling av barn. Israelske myndigheter gikk den gang i dialog med UNICEF for å rette på en del forhold - et bevis på at hva UNICEF påpekte den gang var riktig.

Likevel - to år etter UNICEFs dokumentasjon av grove overgrep, og krav om iverksetting av rettsbeskyttende tiltak for barna fra israelske myndigheter, konkluderte UNICEF i februar 2015, etter en oppfølgende undersøkelse, at: “reports of alleged ill-treatment of children during arrest, transfer and interrogation and detention have not significantly decreased in 2013 and 2014.”

Military Court Watch (MCW) har intervjuet 200 mindreårige arrestanter i perioden 2013 til mai 2015. De kommer til samme nedslående konklusjon som UNICEF: Det er ingen grunnleggende endring å spore i israelske myndigheters systematiske mishandling av mindreårige palestinske arrestanter – fra de blir anholdt; under transport; under avhør; og i arrest.  

Første 24 timer etter arrest
MCW har konsentrert sin undersøkelse om behandlingen de mindreårige arrestantene får de første 24 timene etter anholdelse. Av utvalget på i alt 200 barn, avdekkes følgende:   

- Hendene bundet med strips: 93%
- Bind for øynene:  82%
- Forevisning/signering av dokument på hebraisk: 64%
- Fysiske overergrep: 62%
- Kroppsvisitering: 49%
- Plassert på bilgulvet under frakt til arrest: 48%
- Arrestert om natten: 46%
- Verbale overgrep: 43%
- Trusler: 39%
- Informert om retten til å tie: 21%
- Innkallelse til avhør istedenfor nattlig arrestasjon: 6%
- Tilgang til advokat under avhør: 4%
- Nærvær av forelder under avhør: 3%

MCW konkluderer sine funn med at mishandlingen av mindreårige palestinske arrestanter fortsatt må karakteriseres som omfattende; systematisk; og institusjonalisert – 48 år etter innføring av israelsk militærstyre i de okkuperte områdene i 1967.

MCW har ekstrapolert funnene fra de siste par år tilbake til okkupasjonens begynnelse i 1967. Det gir skremmende store tall: Anslagsvis 95,000 arresterte mindreårige; 43,000 av disse arrestert om natten; og 59,000 mindreårige utsatt for fysiske overgrep.

Det knytter seg selvsagt usikkerhet til tallene, men MCW mener dette er forsiktige anslag. Med slike omfattende systematiske overgrep mot barn over 48 år, snakker vi om mishandling av industrielt omfang, hevder MCW. ( … the abuse becomes truly industrial in scale.)   

Kolonisering og masse-arrestasjoner
MCW mener forøvrig å se en direkte sammenheng mellom israelske regjeringers kolonisering- og bosettingspolitikk, og omfanget av mishandling og arrestasjoner av sivile palestinere – inkludert barn. De illegale bosettingene med alt areal de legger beslag på av sikkerhetssoner og infrastruktur fører til interessekonflikt og potensielle konfrontasjoner med den okkuperte befolkning.  

I denne situasjonen fører det israelske militærregimet på Vestbredden en strategi som omfatter ydmykelse, kollektiv straff av sivilbefolkningen og «forebyggende» masse-arrestasjoner for å framtvinge underkastelse. Dette rammer også mindreårige – de er ikke unntatt denne undertrykkelsesstrategien.  

I oversendelsesbrevet til FNs spesialrapportør ber Military Court Watch derfor om oppfølging på følgende to områder:
1) Verifisering av at dokumentasjonen underbygger konklusjonen om at mishandlingen av palestinske barn som kommer i kontakt med det israelske militære rettssystemet fremdeles er omfattende, systematisk og institusjonalisert

2) Undersøkelse av mulig sammenheng mellom israelske myndigheters overføring av egne innbyggere til de okkuperte områdene og omfanget av arrestasjoner av palestinske mindreårige 

Gå til innlegget

Apartheid - hva Ben Gurion advarte mot

Publisert rundt 6 år siden

Etter Seks-dagers krigen, kom landsfader David Ben Gurion med følgende alvorlige advarsel: - Dersom ikke Israel klarer å kvitte seg med de okkuperte områdene og den arabiske befolkning raskest mulig, vil Israel utvikle seg til en apartheid-stat.

Og det Ben Gurion advarte mot, er nettopp slik det militære okkupasjonsregimet på Vestbredden har utviklet seg: Institusjonalisert og systematisk forskjellsbehandling av palestinere og bosettere/jøder på en inhuman måte.

Det midlertidig utsatte tiltaket om Buss-segregering er en form for diskriminering som i det rasistiske Sør-Afrika gikk under betegnelsen Petty-apartheid - den lett synlige, men likevel mildere form for rasisme. 

En langt alvorligere form for rasistisk diskriminering og undertrykkelse under det israelske militærstyret på Vestbredden, kommer til syne i rettssystemet, der to ulike rettsprinsipper anvendes, avhengig av etnisk/religiøs tilhørighet. Helt siden Israel okkuperte Vestbredden i 1967 har palestinerne vært underlagt militære lover, mens sivil rett gjelder for bosetterne. 

Det innebærer at f.eks. to jevngamle gutter fra samme bydel i Hebron, som begår samme forbrytelse - f.eks. steinkasting - vil rettslig håndteres helt ulikt, avhengig av deres etniske/religiøse tilhørighet: De to guttenes juridiske rettigheter vil være helt forskjellige; rettsprosessen vil være forskjellig; straffeutmålingen og dommen vil være forskjellig; evt soningsbetingelser vil være forskjellige.

Flere israelske og internasjonale organisasjoner - deriblant UNICEF - har dessuten påpekt systematisk og institusjonalisert mishandling av mindreårige palestinske arrestanter, fra de blir anholdt og gjennom hele prosessen til evt fengsling. Slik inhuman og systematisk forskjellsbehandling er eksempel på apartheid.   

Andre grove former for institusjonalisert rasisme som styrer den israelske okkupasjonen på Vestbredden, er bruk av kollektiv avstraffelse - både mot enkeltfamilier og hele bysamfunn. Kollektiv avstraffelse er i seg selv avskyelig. Når det er reservert for kun den ene av de to etniske/religiøse gruppene, blir det i tillegg eksempel på apartheid. 

Fordriving er en annen form for apartheid på Vestbredden. I Jordan-dalen er ca 200 - 250.000 palestinere er fordrevet siden 1967, mens bosettere har fått flytte til Jordan-dalen – vel tilrettelagt på alle måter.

Sør på Vestbredden, i South Hebron Hills, er presset mot palestinerne sterkt nå. Der finner vi bl.a. et palestinsk landsbysamfunn og en jødisk bosetting «et steinkast» fra hverandre. De bærer samme navn: Susiya. Gjett hvilket av de to som er sikret vann, strøm og bevoktning - og hvilket som er velsignet av israelsk Høyesterett for å bli sanert, med påfølgende fordriving av 340 mennesker......  

Det Ben Gurion advarte mot i 1967, ser vi altså - tragisk nok for israelere og palestinere - har manifistert seg i de okkuperte områdene alt for lenge allerede: Apartheid.

Gå til innlegget

Al Nakba – to be continued….

Publisert rundt 6 år siden

Al Nakba – Katastrofen – er markert i Palestina i dag. En historisk dag til minne om menneskelig fordriving og rasering av palestinske landsbyer i 1948. Men historisk? – Fordrivingen pågår fortsatt.

Både forut for, og i etterkant av Israels uavhengighetserklæring i 1948, ble omkring 750.000 palestinere fordrevet eller de rømte fra sine landsbyer til en «evig» eksiltilværelse. 

Sporene de etterlot seg skulle snart raderes ut – over 500 palestinske landsbyer ble rasert av israelske myndigheter, slettet av kartet for alltid. I dag, 67 år senere, har etterkommere etter disse palestinerne vokst i antall til mange millioner med flyktningstatus, fordelt på flere land i regionen, i tillegg til de som befinner seg i leirene i Gaza og på Vestbredden. Det er manifestasjonen av denne fordrivelsen og tap av eget hjemland palestinerne betegnede minnes som al-Nakba - Katastrofen. 

Fordrevet i 1948 - ingen returrett 

Men senest i forrige uke ble vi påminnet om at fordrivingen egentlig aldri har opphørt. Da avviste israelsk høyesterett en begjæring om å få utsatt sanering av en hel palestinsk landsby på Vestbredden, i påvente av en dom som faller i august. De armerte militære Caterpillar bulldoserne kan nå dukke opp når som helst og fordrive de 340 beboerne i Susya i South Hebron Hills, sør på Vestbredden. Illegale bosettinger i samme område derimot, blir beskyttet av okkupasjonsmyndighetene og står klare til å kolonisere mer palestinsk jord.

Flere israelske menneskerettighetsorganisasjoner – ikke minst Rabbis for Human Rights (RHR) – har kjempet i rettssystemet i flere år for Susya-innbyggernes rettigheter.

Mange israelere trosser okkupasjonsmyndighetene og står opp for sine palestinske brødre og søstres rettigheter. Her, et klart budskap fra Rabbis for Humans Rights  

RHR karakteriserer høyesteretts beslutning forrige uke som direkte oppsiktsvekkende, ettersom høyesterett den 3. august skal behandle en masterplan for området. Et medhold i den saken kan sikre landsbyens eksistens. Derfor er det ulogisk å sanere landsbyen før den saken har vært oppe til behandling (med mindre konklusjonen er trukket på forhånd….). 

Nasser Nawaj’ah er en av de fremste talsmennene for beboerne i Susya – selv aktiv i den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem. Hans familiehistorie – og det som nå tuer – kan stå som en illustrasjon på palestinernes Al Nakba.

Nasser har blitt far og skal snart fordrives med sin sønn - som sin far og sin bestefar. 

Nasser er oppkalt etter sin bestefar som ble fordrevet i 1948 fra en landsby nær Arad i det sørlige Israel. Med seg på flukten hadde bestefaren sin lille sønn – som skulle bli Nassers far. De dro til slektninger i Susya og fikk slå seg ned på deres eiendom. Der ble Nasser født. Men i 1986, da han var 4 år, ble hjemmet deres rasert av okkupantens bulldosere. Da slo de seg ned på beitemarkene sine, hvor de har bodd siden. Men nå er Nasser selv blitt far og turen har kommet til ham for å ta sin sønn på armen og flykte videre. Fordrivingen fortsetter.       

«Trøsten» for Nasser og de andre beboerne i Susya får være at mange palestinere er i samme situasjon. I alt 11.000 rivningsordrer fra de israelske okkupasjonsmyndighetene venter på å bli iverksatt på Vestbredden. Men ikke minst vet jeg etter møter med Nasser og Susya-beboerne at støtten fra internasjonale og israelske menneskerettighetsaktivister varmer.     

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere