Kjetil Nilsen

Alder: 69
  RSS

Om Kjetil

Tidligere seniorrådgiver v/UiT Norges arktiske universitet - campus Harstad, Informasjonssekretær - FN-sambandet, Associate Expert - ILO (Tanzania), Nødhjelpskoordinator/ programkoordinator Redd Barna, Assist. stedlig repr. Sri Lanka - Redd Barna, Ledsager/observatør på Vestbredden - EAPPI.
Blog: www.checkpointvestbredden.blogspot.no

Følgere

- Hvor er rettferdigheten?

Publisert rundt 9 år siden

Bestefaren ble fordrevet. Faren ble fordrevet. Nå er det Nassers tur. Historien gjentar seg for palestinerne.

Israelske menneskerettighetsorganisasjoner sendte før helgen ut en appell om å støtte det truede palestinske jordbrukssamfunnet Susya, sør på Vestbredden. Fredag 22. juni oppfordres folk å dra til Susya for å støtte sine palestinske brødre og søstre i kampen mot bulldosernes totale utslettelse av samfunnet deres. Slagordene taler sitt tydelige språk:
- Nei til den 5. rasering av Susya.
- Nei til fordriving av mennesker fra sine hjem og telt.
- Nei til den gradvise fordriving av palestinere ut av Vestbreddens C-område. [utgjør 61% av Vestbredden, og står under israelsk militær administrasjon] 

Initiativet til solidaritetsaksjonen kommende fredag kom etter at den israelske hæren onsdag 13. juni utstedte flere rivningsordrer som omfattet boligtelt, inngjerdinger for dyr, cisterner, solcellepanel – alt. Susya skal totalutslettelse.

Det skremmende er at raseringen ikke er en isolert, enkeltstående hendelse. Det inngår tvert i mot som brikke i det som helt tydelig avtegner seg som en systematisk etnisk rensing på Vestbredden under den israelske okkupasjonen. Israelske myndigheter vil annektere mest mulig av Vestbredden og innlemme det i Israel – men uten palestinerne som bor der i dag. De skal fordrives fra sine hjemplasser og tvinges inn i innbyrdes isolerte, kontrollerbare enklaver.      

Nylig publiserte en av beboerne i Susya sin sterke livshistorie i en artikkel i den hebraiske-språklige nettversjonen av israelske YNet News, der han henvender seg der til israelske lesere:  


Mitt navn er Nasser Nawaj’ah. Jeg er 30 år gammel. Min mor fødte meg i en hule i Susya El-Kadis. Dere vil forbinde navnet Susya med en jødisk bosetting i South Hebron Hills, men Susya er en palestinsk landsby som eksisterte før etableringen av staten Israel.

Navnet mitt fikk jeg etter bestefar. Han var blant dem som ble fordrevet fra en landsby nær Arad i det som nå er det sørlige Israel. Da de ble forvist, var min far ennå bare en liten gutt. Bestefar bar ham i sine egne armer til de nådde fram til slektninger som bodde i Susya El Kadis. En dag håpet de å kunne vende hjem igjen til sin egen landsby – men nå er bestefar død. Han fikk aldri se hjemtraktene igjen.     

Fordrevet som 4-åring
Året etter at jeg ble født, i 1983, ble den illegale bosettingen Susya etablert. I 1986, etter at israelske arkeologer mente de hadde funnet spor etter en synagoge i landsbyen vår, ble vi fordrevet enda en gang. Da var jeg 4 år. Mens min far bar meg vekk i sine armer, raserte israelske bulldosere hjemmene våre og blokkerte de gamle hulene.

Vi slo oss ned på beitemarkene våre i utkanten av landsbyen, og håpet en dag å kunne vende hjem til hulene våre. Men landsbyen ble inngjerdet og omgjort til en arkeologisk utgravingsplass. Derfor bor vi fortsatt på beitemarkene våre. Jeg kan se bort på den gamle hjemplassen min, der jeg ble født, men jeg er nektet adgang dit. Israelere og utlendinger fra ulike kanter av verden derimot, kan fritt besøke stedet.     

Angrep fra bosettere og soldater
Etter 1990, startet nye forsøk med fordriving. Til tross for at vi har dokumenter som viser at jorda tilhører oss, ble cisternene våre og hulene vi bodde i ødelagt. Men hver gang har vi returnert og bygget nye. Parallelt med dette, ble den illegale israelske bosettingen Susya i nabolaget vårt, videreutviklet og styrket. Etter et mord på en bosetter i 2001, gikk bosettere og den israelske hæren i fellesskap til angrep og ødela oliventrærne og hulene våre. Først etter 10 dager kunne vi vende tilbake igjen, da med en midlertidig forføyning fra israelsk høyesterett.     

Idag bor vi i telt på jorda vår – men selv teltene er utsatt for rivningsordre fra israelske myndigheter, fordi vi ikke får «byggetillatelse» fra dem. Slik er hverdagen for oss i det israelsk-kontrollerte C-området på Vestbredden. Vi nektes byggetillatelse, og blir fordrevet fra jorda vår. Hver gang vi søker byggetillatelse fra israelske myndigheter, får vi avslag. Vannledningene som er bygget av israelske myndigheter, går rett forbi landsbyen vår. Mens de forsyner vann til illegale utposter og bosettinger, blir vi nektet vann – vann som er pumpet opp fra den okkuperte Vestbredden.    

Ulovlig på egen eiendom?
Det tvinger oss til å måtte klare oss med oppsamlet regnvann. Vannsituasjonen her i South Hebron Hills er kritisk, og vi må kjøpe vann fra tankbiler for å klare oss gjennom sommeren. Dette vannet koster NIS 35 (ca 53 kroner) per kubikkmeter – ca fem ganger dyrere enn hva man må betale for vannet i Israel.

For fire måneder siden fremmet den israelske organisasjonen Regavim sak overfor høyesterett med krav om at den palestinske landsbyen Susya skulle saneres. De omtalte landsbyen vår som en «illegal utpost» og påstod at den representerer en sikkerhetsrisiko. I forrige uke ble saken behandlet i israelsk høyesterett. De betegner min landsby som en palestinsk utpost – til tross for at dette har vært vårt land siden før staten Israel ble opprettet. Min far er eldre enn deres stat – likevel; jeg skal altså oppholde meg ulovlig på egen eiendom?  Jeg spør: Hvor er rettferdigheten i dette? I deres rettsapparat gjøres det forskjell på en bosetter og en palestiner. Det dere kaller ulovlig byggevirksomhet, er i virkeligheten flere hundre år gamle huler.     

Støtte til ulovlige bosettinger
Ulovlige israelske utposter derimot, er vi i Susya omgitt av på alle kanter. Inne i selve bosettingene er det i tillegg reist flere bygninger med rivningsordre hengende over seg – men de får likevel alt de trenger. Israelske myndigheter besørger infrastruktur, elektrisitet og vannforsyning – til tross for at de ifølge israelsk lov er ulovlige. Ingenting skjer med dem. Men nå vil dere fordrive «den gamle mannen» fra sitt hjem? Vi skal fordrives fra jorda som tilhører oss - som vi har bodd på i generasjon etter generasjon. Dette er alt vi kjenner.

Som Nasser selv spør i sin artikkel: - Hvor er rettferdigheten i dette?          

Gå til innlegget

'Self-demolition' - grusing av egen bolig

Publisert rundt 9 år siden

'Self-demolition' kalles det på engelsk når du under israelsk okkupasjon legger ditt eget hus i grus. Det høres frivillig ut, men skjer under tvang.

Med en kraftig slegge gikk den palestinske seks-barns faren Azzam Afifi forrige onsdag løs på sitt eget hus i nabolaget til Al-Aqsa moskeen i gamlebyen i Jerusalem.

Hans endelige mål var å legge huset sitt fullstendig i grus. Med dette ville han spare seg selv for både utgifter og et eventuelt fengselsopphold.

Bakgrunnen for det hele var at den kommunale israelske domstolen i Jerusalem hadde besluttet at huset skulle rives. Vedtaket var begrunnet i at det skulle være "oppført ulovlig – uten byggetillatelse". 

Frivillig tvang
Afifi fikk en rivningsordre også i oktober 2010. Den tvang ham til å rive deler av hjemmet. Han trodde det var over med det. Men så kom en ny ordre. Nå var han tvunget til å rive hele huset på 50 m2.

Etterkommer du ikke okkupasjonsmaktens ordre, ser okkupanten selv til at vedtaket blir effektuert og sender regningen til deg. Den vil inkludere utgifter til innleie av bulldoser, mannskap og væpnede vakter - pluss en bot på toppen av det hele. Med andre ord; det vil koste deg dyrt. Er du ikke i stand til å betale, sendes du i fengsel.

Men okkupanten kan gi deg et "enestående tilbud" du ikke kan avslå: Du kan spare utgifter og slippe alt bryet, om du river selv - og går for såkalt self-demolition, eller selv-grusing. Dette er den ideelle løsning for okkupasjonsmyndighetene: Ingen demonstranter og konfrontasjoner med myndighetene; mindre medieoppmerksomhet og okkupanten kan i ettertid toe sine hender og si at palestinerne raserte sine hus "frivillig". Deretter dro de sin vei, og bosetterne kan rykke inn til folketomme områder. Tilbake står okkupasjonsmakten fornøyd - tilsynelatende uten å ha skitnet til sine hender.

Slik blir fordrivingen - den etniske rensingen - tilslørt og gis en pen innpakning, kamuflert som byråkratisk oppfølging av brudd på kommunale byggeforskrifter.

Men dette handler ikke om uskyldig håndheving av kommunale byggeforskrifter. Palestinere som søker israelske okkupasjonsmyndigheter om byggetillatelse får i beste fall avslag – i mange tilfeller får de ikke svar i det hele tatt. Påbygger de huset i påvente av svar, sitter de i saksen.  

Fordriving i byråkratisk innpakning
Den israelske/jødiske organisasjonen Bimkom-Planners for Planning Rights har påvist at innvilgelse av palestinske byggesøknader har falt dramatisk siden 1970-tallet, da over 95% ble innvilget. Nå er bildet snudd fullstendig på hodet: I perioden januar 2000 - september 2007, ble kun 5,6% av søknadene innvilget.

Utviklingen må sees i sammenheng med okkupasjonen og israelske myndigheters stadige utvidelser av nye bosettinger og erobring av mer palestinsk eiendom. I Øst Jerusalem har denne strategien fått sine helst spesielle utslag ved opprettelse av flere nasjonalparker. I global sammenheng er det helt unikt at man i det urbane rom avsetter store arealer til nasjonalparker.

Kombinasjonen; arealdisponering til nasjonalparker inne i en trangbodd bysone og avslag på byggesøknader med etterfølgende rivningsvedtak, gjør leveforholdene for en voksende palestinsk befolkning i Øst Jerusalem kvelende: - Ikke får de bygge på eksisterende hus – ikke avsetter isreaelske myndigheter nye arealer for bygging av boliger for palestinere. Resultatet blir hjemløshet og fordriving.  

I en fersk rapport (Demolishing Homes, demolishing Peace) fra den israelske/jødiske organisasjonen Israeli Committee Against House Demolitions (ICAHD), heter det:

Rivningsvedtak av palestinske hjem er politisk motivert. Målsettingen er å presse de 4 millioner palestinere i Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza sammen i enklaver. Dette stenger muligheten for en levedyktig palestinsk stat. Samtidig sikrer det israelsk kontroll, bidrar til etnisk fordriving av palestinere og gir mulighet for ekspropriering av deres land og en judafisering [judaization] av Vestbredden.  

Nå i juni er det 45 år siden Seksdagerskrigen som endte med israelsk okkupasjon av Vestbredden og annektering av Øst-Jerusalem. ICAHD har beregnet at i denne perioden er ca 26.000 palestinske hjem blitt gruset, med påfølgende fordriving av familiene som bodde i husene. Utsiktene for en palestinsk stat, har ført til en intensivering av husraseringene og den etniske rensing for å etablere nye "fakta på bakken".

Slik er okkupasjonen. Den fortsetter, mer respektløst overfor de okkuperte enn noen gang - snart i sitt 46. år.  


Gå til innlegget

Bønder beskutt av israelske soldater

Publisert rundt 9 år siden

Å være bonde eller fisker i Gaza kan gå på livet løs. 17. mai ble syv palestinske bønder skadd etter å ha blitt beskutt med israelsk artilleri-ild.

Av de syv skadde bøndene, ble to av dem påført alvorlige skader.

I følge Ma’an News opplyste en talsperson for den israelske hæren at det ble åpnet ild mot «mistenkelige personer som hadde nærmet seg sikkerhetsgjerdet» som er satt opp på grensen mellom Gaza og Israel.

Det ble senere bekreftet at hæren hadde avfyrt tank-granater mot personer som den israelske talspersonen betegnet som terrorister.

Hendelsen er på ingen måte uvanlig, selv om overgrep som dette knapt blir registrert i internasjonale medier. Israel opererer med en såkalt buffer-sone inne i Gaza mot egen landegrense - et selverklært militært område der personer risikerer å bli skutt og drept fra israelsk side av grensen.

Dette er altså et område som teknisk sett ligger utenfor Israels eget territorium – et område landet «trakk seg ut av» i 2005. Men med sin overlegne militære overmakt, illustrerer dette at Israel fortsatt de facto okkuperer Gaza.  

Etter Oslo-avtalen, mens Gaza ennå var under israelsk okkupasjon, ble partene enige om en 50 meter bred sone inntil grensegjerdet mot Israel, uten adgang for sivile. Siden den gang har Israel regulert denne sonen etter eget forgodtbefinnende.

Problemet for palestinerne er at sone-grensen er usynlig, og sivile personer risikerer å bli beskutt av israelske soldater i en avstand av 2 km fra det israelske grensegjerdet. Det hører med til historien at dette er fruktbare jordbruksområder i et ellers overbefolket Gaza. Beskytningen mot bønder som vil nyttiggjøre seg jorden, rammer dermed mulighet for viktig økonomisk aktivitet og inntektsmuligheter.   

Tilsvarende livstruende restriksjoner i Gaza-palestinernes bevegelsesfrihet, gjelder også til sjøs. Palestinske fiskere blir regelmessig beskutt eller arrestert når de beveger seg lengre ut fra kysten enn den israelske marine mener de har lov til. Senest i forrige uke ble det ifølge FN-organiasjonen OCHA Opt skutt mot fiskere. To fiskere ble arrestert, og fraktet til Israel. De ble senere løslatt, men da uten sin dyrebare fiskebåt. Igjen et eksempel på palestinernes rettsløshet under okkupasjon.

Hvor langt ut fiskerne har lov til å seile, vet bare okkupasjonsmakten. Også disse restriksjonene bidrar til å ramme viktig økonomisk aktivitet og hindrer sårt trengte inntekter for familier i Gaza. Men - det er "okkupantens privilegium". 

 

Bevegelsesrestriksjoner i Gaza - håndhevet av Israel: 

PÅ LAND - avstand fra grensegjerdet til Israel: 

  • Oslo-avtalen: 50 meter 
  • Andre Intifada (2000): 150 meter 
  • Januar 2010 - ifølge Israel: 300 meter
  • I praksis nå: varierende fra 300 meter - 2 km

 


TIL SJØS - tillat fiske i avstand fra kysten:

  • Oslo-avtalen: 20 nautiske mil
  • Bertini Commitment (2002): 12 nautiske mil
  • Oktober 2006: 6 nautiske mil
  • Siden juni 2007: 3 nautiske mil

 



Virkninger av bevegelsesrestriksjonene:

PÅ LAND:

· Ca 27, 000 mål jordkan kun nås med svært høy personlig risiko, fordi israelske angrep kan resultere i at sivile blir skadet eller drept.

· Ca 30% av Gazas dyrkbare jord kan ikke utnyttes, uten stor personlig risiko, med fare for å miste livet.

TIL SJØS:

· Fiskerinæringen er alvorlig rammet, ettersom den forsørger familiene til over3600 fiskere. Deres liv  settes daglig i fare på sjøen pga  truende israelske marinefartøyer.

· Områdene nærmest land er alvorlig rammet av overfiske.

(Kilde: PCHR - Palestinian Centre for Human Rights

Gå til innlegget

Rettsløse Gaza-ofre

Publisert rundt 9 år siden

Israel har nettopp renvasket seg selv for massakren av Samouni-familien under Gaza-krigen - en illustrasjon på statsløse palestineres rettsløshet.

Nylig kunngjorde den israelske hæren at krav om gransking av massakren på Samouni-familien under Operation Cast Lead i 2009, er henlagt. Den israelske regjerings-lobbyen her hjemme, anført av Conrad Myrland i Med Israel For Fred, var raskt ute med å frikjenne Israel for krigsforbrytelser. Basert på den israelske hærens «selvgransking», kunne Myrland på MIFFs hjemmeside «fastslå» at  påstander om overlagt skade på sivile nå var  «fullstendig avkreftet». Samtidig refset han norske medier for ikke å ha rapportert om resultatet av  «etterforskningen», der Israel altså frikjenner seg selv.

På ett punkt kan man være enig med Myrland: Saken bør absolutt vies oppmerksomhet i media, men av stikk motsatte årsaker enn hva Med Israel For Fred mener. Saken er en god illustrasjon på  statsløse palestineres rettsløshet, og den viser samtidig verdenssamfunnets handlingslammelse med hensyn til å ville stille Israel til ansvar for åpenbare brudd på Folkeretten.

Rettsløse
Ettersom palestinerne ikke har sin egen stat, har de ingen mulighet til å forfølge f.eks. anklager om israelske krigsforbrytelser i internasjonale rettslige fora som opererer med medlemsstater. Sakene må reises i det israelske rettssystemet.

Etter den brutale Operation Cast Lead (Gaza-krigen i 2009) fremmet menneskerettighetsorganisasjonen Palestinian Centre for Human Rights (PCHR) i alt 490 saker mot israelske myndigheter med krav om gransking, på vegne av sivile ofre i Gaza. Etter nesten tre og halvt år, preges fortsatt håndteringen av sakene av fullstendig taushet – i mange tilfeller har ikke myndighetene engang brydd seg med å bekrefte at de er mottatt.

Men 1. mai fikk PCHR en kort tilbakemelding fra den israelske hæren om utfallet av behandlingen av den kanskje groveste forbrytelsen under angrepet på Gaza - massakren av Samouni-familien: Israels Military Advocate General kunne ikke se at den israelske hæren hadde opptrådt uaktsomt, og at det forelå noe kriminelt. Gransking blir derfor ikke fulgt opp – saken henlegges. Noen utdypende begrunnelse, foreligger ikke. Tilbake sitter overlevende ofre fra Samouni-familien, og blir ofre for enda en kriminell handling.

Massakren
Det som skjedde 4. januar 2009 var at ca 100 medlemmer av storfamilien Samouni ble beordret av den israelske hæren inn i huset til Wa’el Samouni. Neste dag ga oberst Ilan Malka klarsignal for bombing av huset. Det endte med 21 drepte og 35 skadde. En massakre på forsvarsløse sivile mennesker. Ikke nok med det; de neste to dagene ble ambulanser nektet adgang til området for å hente sårede. Den israelske hæren gruset deretter huset, med de døde fortsatt i ruinene. Først 14 dager senere, da soldatene hadde trukket seg tilbake, kunne pårørende grave fram sine kjære.

Likevel; full frikjennelse av hærens handlemåte fra den israelske Mililtary Advocate General. Han sier med andre ord at intet kriminelt forelå, ingen feil ble begått og en hvilken som helst ansvarshavende offiser ville ha opptrådt på liknende måte i tilsvarende situasjon. Det hører med til historien at Ilan Malka, som hadde kommandoansvaret under angrepet på Samouni-familien, nylig ble forfremmet til generalbrigader.

Uavhengig gransking nødvendig
Tre og halvt års behandlingstid skal gi skinn av en grundig gjennomgang av saken. Behandlingen bærer imidlertid preg av at konklusjonen er truffet på forhånd. Samouni-saken illustrerer at statsløse palestinere under okkupasjon er rettsløse og sårt trenger internasjonal støtte for å få det rettslige vern de har krav på.

I motsetning til landets myndigheter, finner israelske menneskerettighetsforkjempere det fullstendig uakseptabelt at ingen skal holdes ansvarlig for handlinger som førte til drap på 21 uskyldige sivile. Yael Stein, forskningsdirektør i organisasjonen B’Tselem, sier det slik til The Guardian (02.05.2012): - Måten den israelske hæren har fritatt seg selv for ansvar for denne hendelsen, kan ikke godtas. En uavhengig gransking er påkrevet.

Gå til innlegget

Et skammens oppdrag

Publisert rundt 9 år siden

Det stod plutselig klart for meg i det jeg fanget motivet med Maria og de seks små skolebarna på veien foran meg i det iskalde regnet: - Dette er skammelig!

Hit hadde Maria – en arbeidsløs, spedbygd, middelaldrende kvinne – kommet hele veien fra Uruguay for å gi beskyttelse til palestinske barn på vei hjem fra skolen. 
Med sitt frivillige nærvær skulle hun beskytte barn mot truende og voldelige bosettere – som på sin side har tungt bevæpnede israelske regjeringssoldater i ryggen.

- Skal dette virkelig være nødvendig? Skal dette være en oppgave for en arbeidsløs kvinne fra Latin-Amerika og meg - en 60-årig høgskoleansatt fra Harstad, tenkte jeg. - Hvor er det internasjonale samfunn? Hvorfor får israelske myndigheter uhindret fortsette med sine overgrep?

Hvilken absurd situasjon! Her befant vi oss blant sivile som har levd under okkupasjon i 45 år - frarøvet grunnleggende menneskerettigheter – ikke i et bortgjemt, isolert område i Afrikas indre, langt fra medias søkelys. Nei, tvert i mot; vi var i et av verdens mest høyprofilerte konfliktområder – et steinkast fra Europa.

Hit har topp-politikere og diplomater reist i skytteltrafikk i årtier. De vet utmerket godt hva som foregår: Tvangsflytting av mennesker, kolonisering av jord og eiendom, rasering av hus og hjem, ødeleggelse av inntektsbringende oliventrær, kollektiv avstraffelse av hele lokalsamfunn, fengsling av barn ved militære domstoler, bosettervold, maktovergrep fra soldater, trakassering av sivile …….

FN, Røde Kors, kirkelige organisasjoner og utallige menneskerettighetsorganisasjoner har produsert stabler med dokumentasjon om okkupasjonsmaktens menneskerettighetsbrudd og manglende respekt for Folkeretten.  Verdenssamfunnet er godt opplyst om hverdagslivet under okkupasjon, og den nærmest rettsløse situasjonen sivilbefolkningen befinner seg i. Likevel griper ikke verden inn og gir dem den beskyttelse de har behov for, eller stanser overgrepene de utsettes for.

Verdenssamfunnet har sviktet. Velger å se en annen vei. Det er derfor vi er her – den arbeidsløse Maria og alle vi andre «amatørene» fra ulike kanter av verden. Vi skal forsøke å fylle noe av det rettslige vakuum som barn, foreldre, unge og gamle palestinere befinner seg i på den okkuperte Vestbredden.  Ledsagerprogrammet dekker utvilsomt et behov, men avdekker samtidig en skammelig neglisjering og likegyldighet fra verdenssamfunnet.

Mens regnet fremdeles øser ned, fortsetter Maria og jeg langs veien her i Al Bowereh utenfor Hebron, sammen med småbarna. Vi har nettopp forsert noen store betong-kolosser som okkupasjonsmakten har blokkert veien med – plassert der for å hindre de okkuperte fra å kunne kjøre til og fra husene sine. På høyre side av veien ligger den ulovlige bosettingen Harsina bak høye piggtrådgjerder. Snart kommer vi til en militær kontrollpost som beskytter den ulovlige bosettingen. Der har bosetterne fått satt inn en port i gjerdet, slik at de uhindret kan anlegge en forbindelsesvei til en ny ulovlig utpost like i nærheten. Mer palestinsk land skal erobres, mens regjeringssoldatene ser en annen vei.  Noen enkle husvogner er allerede satt opp på bakkekammen i enden av veien.

Maria og jeg stanser ved det store fikentreet – akkurat der den ulovlige bosetterveien går helt inntil skolebarnas vei. Det er det mest kritiske punktet for de forsvarsløse barna. Det er der de trues og trakasseres av bosettere. Det er der de har blitt kastet stein på. Fra fikentreet lar vi barna trygt fortsette alene det siste stykket hjem. Vi vinker dem avgårde og blir stående i regnet inntil barna forsvinner rundt svingen.

I kveld skal vi møte noen av dem igjen. Familien Zaatari, som bor like i nærheten av den nye ulovlige utposten, ble angrepet av bosettere sist natt. De frykter nye angrep fra bosetterne. - Kan vi komme og overnatte hos dem? - Jo, klart vi skal komme. "Beskyttende nærvær", kalles det. Det er dette det handler om i Ledsagerprogrammet. Behovet for beskyttelse av sivile er der fortsatt etter 45 års okkupasjon.
For en skam!  

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere