Kjetil Nilsen

Alder: 69
  RSS

Om Kjetil

Tidligere seniorrådgiver v/UiT Norges arktiske universitet - campus Harstad, Informasjonssekretær - FN-sambandet, Associate Expert - ILO (Tanzania), Nødhjelpskoordinator/ programkoordinator Redd Barna, Assist. stedlig repr. Sri Lanka - Redd Barna, Ledsager/observatør på Vestbredden - EAPPI.
Blog: www.checkpointvestbredden.blogspot.no

Følgere

Under forberedelsene til den nylig utgitte rapporten om Israel, sendte Human Rights Watch brev til statsminister Benjamin Netanyahu med elleve spørsmål for nærmere avklaring.

Spørsmålene fra HRW var enkle, men tydeligvis likevel for vriene å besvare for Netanyahu. Det kom aldri noe svar. Dermed ble rapporten “A Treshold Crossed – Israeli Authorities and the Crimes of Apartheid and Persecution” publisert, uten at den israelske regjering fant grunn til å forklare seg for den respekterte menneskerettighetsorganisasjonen.

Et nærmere blikkspørsmålene fra HRW gir kanskje svar på hvorfor Netanyahu foretrakk å forbigå dem i taushet. De faktabaserte spørsmålstillingene går nemlig til kjernen av israelske myndigheters systematiske forskjellsbehandling av jøder og palestinere:      

  • 1) Blir palestinere bosatt i Israel eller i områder under israelsk kontroll, likebehandlet med israelske jøder bosatt i de samme områdene?
    a) Hvis ja; hvordan reagerer regjeringen på anklager om at palestinerne blir diskriminert?
    b) Hvis nei; hvilke tiltak vil regjeringen iverksette for å sikre likebehandling

  • 2) Hvorfor har israelske myndigheter ilagt strenge begrensninger for palestineres mulighet til å reise mellom Gaza og Vestbredden? Er det regjeringens politikk å holde Gaza og Vestbredden adskilt? Hvis dette er begrunnet med israelske sikkerhetsbehov, hvordan veier regjeringen det opp mot palestineres rett til å bevege seg fritt? [jfr. Menneskerettighetserklæringen, art. 13 «Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.»]
     
  • 3) Offentlige opplysninger viser at israelske myndigheter, i perioden 2016-2018, innvilget under 1,5% av byggesøknader (21 stykker) fra palestinere bosatt i Area C  [på den okkuperte Vestbredden].
    2.147 rivningsordrer ble utstedt i samme tidsrom.
    Hvorfor blir nærmest alle byggesøknader fra palestinere avvist? Hvorfor blir bygninger som er oppført uten tillatelse av palestinere, revet i et mye større omfang enn tilsvarende for bosettere?

  • 4) Offentlige opplysninger viser at israelske myndigheter har tildelt 99,7% av alt såkalt «state land» på Vestbredden til formål beregnet på israelske bosettere. Til sammenligning; hvorfor er en så liten gjenværende andel tildelt palestinere?

  • 5) Hvorfor har israelske myndigheter fortsatt kontroll på befolkningsregisteret i de okkuperte palestinske områdene, inkl. i Gaza, 15 år etter at Israel trakk seg ut av Gaza?

  • 6) Hvorfor fortsetter myndighetene å tilbakekalle bostedsstatusen til palestinere fra Jerusalem, begrunnet med at de ikke lenger «opprettholder en forbindelse» til byen?

  • 7) Er det regjeringens politikk å forsøke å oppnå jødisk befolkningsmajoritet i Jerusalem? I så fall; hvorfor?

  • 8) Colin Hames, tidligere øverste ansvarlige for offentlige tjenester i typisk palestinske bydeler som ligger bak separasjonsmuren i Jerusalem, har beskrevet regjeringens holdning til disse områdene som preget av «neglisjering». Hvorfor har ikke myndighetene skaffet innbyggerne i disse bydelene helt grunnleggende tjenester?

  • 9) Hvorfor får ikke palestinere fra Vestbredden / Gaza (med få unntak) innvilget statsborgerskap eller borett i Israel når de inngår ekteskap med en israelsk statsborger? Tilsvarende restriksjoner gjelder ikke for israelske jøder.
    Spiller demografi - og evt. målsetting om å oppnå en jødisk majoritet – noen rolle i håndhevelsen av denne loven og for regjeringens politikk knyttet til statsborgerskap, nasjonalitet, borett og tilgang til jord?  

    10) Hvorfor nektes palestinske flyktninger som flyktet eller ble fordrevet fra sine hjem i årene 1947-49 rett til å vende tilbake og bosette seg - mens jøder verden over er garantert borett, inkludert de som aldri har vært der. 

  • 11) Hvorfor har israelske myndigheter nektet å anerkjenne flere titalls palestinske beduinsamfunn i Negev, og dermed gjort det ulovlig for over 70.000 beduiner å fortsette å bo i områder hvor de har bodd i mange tiår?
    Følger regjeringen en politikk for "jødifisering" av Negev-regionen og i Galilea? I så fall, hva er hensikten med denne politikken?  

  • Apartheid-strukturen avdekkes ved bare å stille disse enkle spørsmålene. Ikke rart Netanyahu fant det vrient å besvare dem: Enten måtte han stå opp for det universelle demokratiske prinsipp om likebehandling av alle innbyggere innen samme geografiske område – eller han ville ende med å synliggjøre og forsvare Israels institusjonelle diskriminering.

    Med grundig dokumentasjon og gjennomgang av Israels politikk og praksis, kunne likevel HRW trekke sine konklusjoner, uavhengig av Netanyahu måtte mene.

    Apartheid er et universelt juridisk begrep som innebærer forbud mot alvorlig institusjonell diskriminering og undertrykkelse. Dette grunnprinsipp i folkeretten, forankret både i Den internasjonale konvensjonen om apartheidkriminalitet fra 1973 og Den internasjonale straffedomstolens (ICC) Roma-traktat fra 1998, definerer apartheid som en forbrytelse mot menneskeheten, bestående av tre kjerne-elementer:

    • * En folkegruppes intensjon om å opprettholde dominans over en annen
    • * Systematisk undertrykkelse av den marginaliserte gruppen
    • * Umenneskelige handlinger

Disse elementene har i årtier preget israelske myndigheters behandling av millioner av palestinere i de områder de kontrollerer politisk og militært fra Middelhavet til Jordanelva. Men et regime som har forbrytelse mot menneskeheten som bærende prinsipp for sin opprettholdelse, kan ikke forsvares - verken moralsk eller folkerettslig - og er selvsagt ikke bærekraftig i lengden. For Israels del vil enten en to-stats løsning eller innføring av demokrati være veien ut av apartheid-grepet.

Landets ledende politikere - ikke minst Netanyahu - har selv undergravd mulighet for en to-statsløsning. Da gjenstår bare innføring av demokrati, i en form for enstatsløsning, i hele det geografiske område Israel har valgt å legge under sin fullstendige kontroll.
       

Gå til innlegget

«Ikke enig i apartheid-stempel»

Publisert 4 måneder siden

Hvorfor fortier NRK den ferske Human Rights Watch-rapporten om Israel?

Da HRW slapp "A Threshold Crossed - Israeli Authorities and the Crimes of Apartheid and Persecution" den 27. april, vakte det oppsikt i mediehus verden over. Den respekterte menneskerettighetsorganisasjonen oppsummerte Israels langvarige undertrykkelse og systemiske forskjellsbehandling av palestinerne som apartheid og en forbrytelse mot menneskeheten.


Anklagene om apartheid har vært fremsatt overfor israelske myndigheter tidligere – bl.a. av en rekke solidaritetsorganisasjoner, israelske menneskerettighetsorganisasjoner, Russell Tribunalet og personligheter som Desmund Tutu og Jimmy Carter.
Men det er første gang en så internasjonalt anerkjent og bredt akseptert menneskerettighetsorganisasjon som HRW konkluderer med det samme - og det i en velbegrunnet og fyldig rapport.

Det bør være en vekker og øyeåpner. Nettopp det fremheves av en av de fremste eksperter på internasjonal rett, professor Philippe Sands ved University College London. I omtale av rapporten, refererer både BBC og The Times til professor Sands:
– Rapporten er balansert, med faktabaserte og juridisk forankrede konklusjoner – levert av en seriøs og autoritativ organisasjon. En «wake-up-call» som bør vekke bekymring for alle som er oppriktig opptatt av menneskeverd, uttrykte Sands.     

Fullt fortjent, har derfor denne viktige HRW-rapporten fått bred dekning internasjonalt – til og med i New York Times. «The Grey Lady» har ikke akkurat hatt for vane å vie mye redaksjonell oppmerksomhet til israelske myndigheters undertrykkelse av palestinerne.

I vårt naboland Sverige hadde Svt2 fyldig dekning av rapporten i sin nyhetssending «Aktuelt», samme dag som rapporten utkom. Hva så med vår fremste allmennkringkaster NRK?

Ingen dekning – verken i Dagsrevyen, Urix, Urix på lørdag. eller i det ukentlige nyhetsbrevet fra utenriksredaksjonen. Fortielsen skjer, til tross for at Midtøsten har vært et prioritert område i utenriksdekningen for NRK i mange tiår, representert med sterke utsendte korrespondenter. 

Kan årsaken være at HRW er vurdert av NRK som en lite troverdig kilde? Neppe. Et raskt søk på nrk.no gir i alt 14 saker fra oktober 2018 til mars i år, basert på HRW som kilde. I de fleste tilfeller er det omtale av en ny rapport, som f.eks. denne saken fra 2018: «Palestinske sikkerhetsstyrker anklages for tortur».  

Men rett skal være rett: Utenriksredaksjonen la faktisk ut et «mikro-oppslag» om HRWs Israel-rapport sent om kvelden, dagen etter alle andre medier. Det beskjedne oppslaget i toppbanneret på nrk.no telte 54 ord, var uten lenke til rapporten, men omhandlet USA-administrasjonens reaksjon. Den talende overskriften lød: "Ikke enig i apartheid-stempel". .....Røper den samtidig hvorfor NRK-utenriks til nå ikke har villet opplyse seere og lyttere nærmere om rapportens innhold?

Gå til innlegget

- Sikt på øynene!

Publisert 5 måneder siden

Det skjer så altfor ofte på den okkuperte Vestbredden. Fredag 9. april skjedde det igjen, denne gang i Hebron: En skarpskytter fra den israelske okkupasjonshæren retter geværets kikkertsikte mot øyet til en palestinsk guttunge - og trekker av.

14-årige Izz el-Din var som vanlig hos en av grønnsakshandlerne i gamlebyen for å tjene litt ekstra. Plutselig oppstår uro lengre ned i gata. På opptaket fra butikkens sikkerhetsvideo ser man gutten stikke hodet forsiktig fram. Da skjer det.

Helt uten grunn blir han beskutt. Kula traff høyre øye og knuste øyeeplet.
Ammunisjonen var en såkalt "gummikule". Et misvisende navn, ettersom den hovedsakelig består av en tung stålkjerne, trukket med et tynt lag av gummi.

Vådeskudd? Nei. «Gummikuler» skal lades med 3 kuler bundet sammen i det soldatene kaller en "tampong". Skutt mot en folkemengde, på forsvarlig avstand og med riktig vinkel på geværet, vil de ikke påføre alvorlig skade. Ofte bryter soldatene opp tampongen. Da kan én og én kule skytes om gangen. Det gir en farlig kombinasjon av høy hastighet og presisjon.

Den israelske organisasjonen Breaking the Silence har publisert vitneutsagn fra soldater om offiserer som - etter først å ha vist hvordan «tampongen» lett kan brytes opp - har instruert et helt kompani om følgende:
- Sikt på øynene, slik at dere kan «ta ut» ett av dem. («Aim for the eyes»

Håndtering av våpen mot ubevæpnede sivile på denne måten, bryter med stridsreglene – og er en oppfordring til krigsforbrytelser. Dokumentasjonen fra Breaking the Silence sier ingenting om soldatene blir bedt om å skåne mindreårige. Skudd mot øynene til flere palestinske barn de siste par tiår, tyder ikke på det.

9 år gamle Malek Issa hadde akkurat gått av skolebussen sammen med sin søster en februardag i fjor, i bydelen al-Issawiya i Øst-Jerusalem. Uten noen foranledning blir han skutt i ansiktet. Resultat: alvorlige hodeskader og et tapt øye. Skarpskytteren ble frikjent.

Beskytningen av Malek, var nærmest en blåkopi av det som rammet den enda yngre Muhammad Jamal Ubeid, julaften 2014. Han var bare 5 år. Muhammad var fra samme bydel i Øst-Jerusalem som Malek; også han var på vei hjem fra skolen med sin søster; også han ble skutt uten grunn da han gikk av skolebussen; også han ble skutt i hodet nær øynene.

Nok et eksempel: 6 år gamle Mousab Sarahnin ble skutt i høyre øye da han, i følge med sin mor og søster, gikk av bussen ved flyktningleiren Fawwar, nord for Hebron, i september 2013.

Etter å ha stått i okkupantrollen i over et halvt århundre, har det utviklet seg en dehumanisering og demonisering av den okkuperte «fienden» som ofte kommer til uttrykk fra det politiske lederskapet i Israel. Dagsavisens mangeårige kommentator i Israel, Roger Hercz, beskrev det politiske klimaet i landet før valget våren 2020, på denne måten:

«Rasisme, fascisme og voldspolitikk tilhører ikke lenger den ekstreme fløyen, men er blitt normalisert. I Israel var det lenge mer liberale verdier som utgjorde kjernen i den politiske debatten, men ettersom okkupasjonen fortsatte og det ble vanskeligere og vanskeligere å opprettholde både okkupasjonen med sin undertrykkelse og en liberal politikk, begynte de liberale verdiene å vike.»

Såkalt «Hate-speach» mot De Andre, passerer nærmest ubemerket fra representanter langt inn i regjeringsapparatet. Landets statsminister har f.eks. brukt begrepet «wild beasts» i en sammenheng som - ikke til å misforstå – var myntet på palestinerne.

Tidligere forsvarsminister Moshe Ya'alon (2013-16) har omtalt palestinerne som en eksistensiell trussel for Israel - en kreftsvulst som burde behandles deretter. «Det finnes ulike former for kreftbehandling. Noen sier det er nødvendig med amputasjon. For øyeblikket bruker jeg cellegift-behandling”, uttalte han i et intervju med avisa Haaretz

Etterfølgeren Avigdor Liberman (2016-18) var ikke stort bedre da han, etter hærens drap og lemlestelser av ubevæpnede demonstranter i Gaza uttalte: Det finnes ingen uskyldige folk i Gaza. Underforstått; barn intet unntak.

Ingen må bli overrasket om slike holdninger forplanter seg ned i offiserskorpset og soldatenes rekker. Den tidligere israelske offiseren Avner Gvaryahu (nå aktiv i Breaking the Silence), har beskrevet det slik i en artikkel i Haaretz:

- Jeg husker vi sluttet å omtale palestinere som uskyldige….. vi forholdt oss til alle palestinere som en trussel. …. De prøver alle å underminere vår kontroll. Slik blir de alle Fienden. Hver eneste palestiner er en fiende… et mulig militært mål. Det er ingenting han kan gjøre for å unnslippe å være et mulig mål, i våre øyne.

Nettopp hva unge Izz el-Din fikk erfare fredag 9. april. Hvem blir den neste?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere