Raphael Schutz

Alder:
  RSS

Om Raphael

Israels ambassadør til Norge

Følgere

I dag, 29. november 2017, er det 70 år siden FN vedtok delingsplanen for det britiske mandatområdet Palestina. Hadde delingsplanen av 1947 blitt godtatt av begge parter, kunne vi i dag markert 70 år med fred.

I dag, 29. november 2017, er det 70 år siden FN (på den tiden ledet av generalsekretær Trygve Lie) vedtok delingsplanen for det britiske mandatområdet Palestina. «Palestina» ble referert til som et geografisk område, i 400 år var det en del av regionen Syria og underlagt ottomansk styre. Delingsplanen innebar en tostatsløsning, med èn jødisk stat og èn arabisk stat. 33 land stemte «ja», inkludert Norge. Det internasjonale samfunnets støtte førte til realiseringen av den jødiske drømmen om en selvstendig stat i det historiske hjemlandet.


FN-resolusjonen 181 ble akseptert av jødiske ledere, men avvist av arabiske ledere som valgte krig istedenfor fred. Det ble oppfordret til vold mot de jødiske innbyggerne, og de arabiske innbyggerne ble oppfordret til å flykte fra området mens krigen pågikk – for så å komme tilbake når jødene var blitt beseiret. Mange fulgte oppfordringen, og dette resulterte i hundretusenvis av flyktninger. Disse lever i dag i flyktningleirer i arabiske land. Palestina-araberne blir der brukt som brikker i et politisk spill, heller enn å bli inkorporert i samfunnet som likeverdige borgere med likeverdige rettigheter. Araberne som valgte å bli værende, fikk etter staten Israels opprettelse 14. mai 1948 like rettigheter på linje med de jødiske innbyggerne. Dagens Israel er et pluralistisk samfunn der ikke-jøder innehar sentrale stillinger som ministre, parlamentarikere, offiserer, diplomater– og det rynkes ikke på den israelsk-jødiske nesen av den grunn.


Få snakker om urettmessigheten de rundt 800 000 jødiske flyktningene fra arabiske land opplevde. Heller ikke det faktum at krigens utfall medførte egyptisk okkupasjon av Gaza og jordansk okkupasjon av Vestbredden.


Uvilligheten til å akseptere eksistensen av en jødisk nasjonalstat ser vi fremdeles den dag i dag. Både tidligere president Arafat og nåværende president Abbas har avslått internasjonalt støttede fredsforslag, som i 2000 og 2008. Det er denne mangelen på aksept som er kjernen til den langvarige konflikten. Israel ønsker fortsatt en tostatsløsning – to stater for to folk - med èn jødisk stat og èn arabisk stat. For at fred og den etterlengtede tostatsløsningen kan bli en realitet, må den palestinske siden godta at den jødiske staten har rett til å eksistere, både nå og i framtiden.


Hadde delingsplanen av 1947 blitt godtatt av begge parter, kunne vi i dag markert 70 år med fred

Gå til innlegget

Boikott fremmer ikke forståelse, 
bedre dialog og fred. Det fremmer 
det motsatte: radikalisering og hat.

Jeg skriver dette i forbindelse­ med avgjørelsen som nylig ble tatt av en Oslo-basert dokumentarfilmfestival om å boikotte den israelske filmen The Other Dreamers. Man ønsket ikke å vise den israelske dokumentarfilmen som handler om funksjonshemmede barn, fordi festivalen støtter «akademisk og kulturell boikott». De påfølgende argumentene gjelder også i den pågående debatten om hvorvidt man mener boikott av Israel er en god eller dårlig taktikk for å utøve press på Israel.

Ifølge de som støtter en boikott; hva bør Israel gjøre?

Jeg antar at de fleste vil si at Israel umiddelbart må trekke seg ut av de områdene som ble tatt over da de arabiske landene­ tapte i 1967. Problemet med denne «løsningen» er de faktiske, regionale omstendighetene: Det vil føre til at retten israelske borgere har til å leve i trygghet vil bli satt på spill.

Hvordan vet jeg dette? Av den enkle grunn at vi har erfart lignende situasjoner to ganger i ­løpet av de siste 15 årene. I 2000 forlot israelske styrker det sørlige Libanon, og i 2005 trakk Israel seg ut fra Gazastripen. Ifølge ­logikken til de som støtter boikott, skulle disse tiltakene, basert på konseptet «territorier for fred», i utgangspunktet føre til fred.

Det motsatte. I virkeligheten ble resultatet det eksakt motsatte. De to områdene som ble evakuert, utviklet seg til å bli ­arnesteder for ulike radikale grupperinger forsynt med våpen som de rettet mot den israelske sivilbefolkningen: I 2006 kom skytset fra Hezbollah i Libanon, og så og si kontinuerlig siden den gang fra Hamas og andre islamister i Gaza. Organisasjoner som med både ord og handlinger er dedikert til å tilintetgjøre den jødiske staten.

Alle som er kjent med den komplekse virkeligheten som preger Midtøsten, vet at roten til den langtekkelige, arabisk-israelske konflikten ikke er «okkupasjonen». Essensen i konflikten mellom Israel og nabolandene, er benektelsen blant mange av innbyggerne i regionen om å akseptere det jødiske folkets rett til å leve uavhengig innenfor deres egen stats suverene, nasjonale område.

De som støtter boikott, tar i liten grad hensyn til harde fakta, eller den sammensatte situasjonen som krever et nyansert syn og tilnærming. De har et «Weltanschauung» som er blitt dannet i løpet av en prosess med sterk og kontinuerlig påvirkning.

Overfladisk. Resultatet blir et endimensjonalt, overfladisk og forenklet syn støttet opp av en «løgnindustri». To hovedprodukter av denne tilnærmingen beskylder Israel for etnisk rensning og/eller apartheid mot palestinerne. Taktikken ble oppfunnet av Goebbles – når den mest åpenbare løgn blir gjentatt 1.000 ganger, vil den til slutt bli akseptert av noen som sannheten.
I et historisk perspektiv er ikke denne adferden overraskende. De fleste tilhører den samme tankegangen som i sin tid støttet Stalins Sovjetunionen, Kambodsjas Røde Khmer, i tillegg til andre massemordere, forutsatt at han var av den rette fargen.

Hamas henretter. På festivalsjefens Facebook-side rettferdiggjøres Hamas sine systematiske angrep på israelske borgere, ved å definere disse krigsforbrytelsene som «motstandskamp».

Ikke overraskende ignorerer han den hatefulle ideologien mot jøder, men «glemmer» også beleilig nok den kriminelle og despotiske praksis mot den palestinske sivilbefolkningen.
For eksempel henretter ­Hamas politiske motstandere, undertrykker kvinner og arresterer homoseksuelle. Ifølge palestinske journalister er ytringsfriheten nærmest ikke-eksisterende. Festivalsjefen ignorerer alt dette fordi hans hat mot Israel, etter grundig indoktrinering, er sterkere enn hans engasjement for menneskerettigheter generelt. Når en person som jobber med menneskerettigheter, omtaler Hamas sine lovstridige handlinger som «motstand», blir nytalen så orwellsk som den kan bli.

Løgn. Selvfølgelig er kritikk av israelsk politikk legitimt, men løgner er ikke det. Det anbefales alle, boikottere inkludert, å tilegne seg et historisk perspektiv. 70 år er ikke en lang periode i historisk sammenheng, heller mer som et øyeblikk.

Det er tidsperspektivet siden det jødiske folk led sin verste ­katastrofe på europeisk jord. Det faktum at noen europeere drister seg til å promotere boikott av den eneste jødiske staten burde være problematisk å fordøye for hvilken som helst historielærd person med grunnleggende moralsk anstendighet. Israel, hjemlandet til jødene, burde ikke være en ventil for å lette på post-kolonial skyldfølelse for hvite europeere.

En kritisk og balansert diskusjon om Israel og konflikten burde finne sted innenfor et ramme­verk som tar høyde for fakta og de spesielle omstendighetene Israel møter: Israel er et ikke-muslimsk land i en region der utviklingen går i negativ retning – preget av vold, ustabilitet og en hatefull, muslimsk majoritet som omringer vår nasjon.

Nobelpriser. Selv med disse utfordringene, ønsker vi å forbedre og utvikle samfunnet vårt. Vi kan vise til prestasjoner innen akademia og forskning med hele seks Nobelpriser det siste tiåret og et mangfoldig antall vitenskapelige og teknologiske innovasjoner til fordel for hele menneskeheten.

I denne sammenheng burde boikotterne spørre seg selv om de er villige til å gi opp bruken av smarttelefoner, nettbrett, ­eller i det hele tatt bli undersøkt av ­sofistikert medisinsk utstyr, ­siden praktisk talt alle disse har komponenter som bygger på ­israelsk nyskapning. Hvis svaret er negativt, noe som er forventet, er dette nok et bevis på hykleriet.
Når alt kommer til alt burde boikotterne forstå at deres standpunkt ikke bare er moralsk feil, det er også helt ubrukelig.

Radikalisering. Øystein ­Magelssen og Fredrik Glad-Gjernes fra KFUK-KFUM argumenterer i sine innlegg i Vårt Land med at boikott «ikke vil føre til brudd i dialogen med Israel og israelere».
Dette er uriktig. Boikott fremmer ikke forståelse eller tettere samarbeid, bedre dialog og fred. Det fremmer det motsatte. Det fremmer radikalisering og hat. Tilliten mellom partene, som ­allerede er skjør, vil dessverre kun svekkes av en slik fremgangsmåte.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.09-2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere