Randi Johnsen

Alder: 66
  RSS

Om Randi

Jeg er gift, har en voksen sønn og svigerdatter. Har undervist i 27 år i etikk, kommunikasjon og omsorgsteori ved en høyskole. Katolikk, interessert i samfunnsspørsmål, inkludert religiøs tros betydning i et sekularisert samfunn. Har vært på dette forumet en stund, og det har tidvis vært svært interessante debatter. Men jeg har også hatt en følelse av å være på en fremmed planet, særlig i forhold til noen av de teologiske debattene som er her. Og det er jo i seg selv spennende og utfordrende at man kan føle seg mere fremmed blant medkristne enn blant dem som definerer seg som ikke troende.

Følgere

Hvordan forebygge islamsk ekstremisme?

Publisert over 10 år siden

Det er neppe noen som kan komme med noen "patentløsning" på dette spørsmålet, men at vanlig debatt omkring livsformer og praksis som noen ikke liker, skal føre til fremmedgjøring og utvikling av ekstreme holdninger i seg selv, synes for meg å være en absurd tanke. I kveldens debatt på NRK TV, hevdet lederen for Islam net at medias kritikk av muslimenes praksiser når det gjelder segregering av kjønnene, muslimers kvinnesyn og mange av deres praksiser, blant annet bruk av hijab i det offentlige rom,  bidrar til at unge muslimer føler seg fremmedgjorte i dette samfunnet og i seg selv fremmer ekstremisme ved at de blir fratatt sin identitet. Vel,da får jeg problemer med tankegangen. Abid Raja og Siv Jensen prøvde å imøtegå dette, men var dessverre ikke særlig tydelige. Det som forbauser er at de andre drevne politikerne ikke nyttet anledningen til å fortelle lederen av Islam net (og andre unge muslimer)at slik kritikk av oppfatninger når det gjelder måter å omgås andre mennesker på og ikke minst hvilke holdninger man har for eksempel til likestilling og til dødsstraff for homofile, er kjernen i demokratiets vesen. Man skal faktisk ha lov i et demokrati til å gi verbalt uttrykk for ting man ikke liker, enten det er hijabbruk eller noe annet. Politikerne er veldig opptatt av  å snakke om dialog. Ja, jeg vil mene at en slik dialog er nettopp at folk her i Norge har anledning til å gi uttrykk for hva de ikke liker ved for eksempel islamsk praksis. Eller mener  lederen for Islam net, at nordmenn skal vise toleranse og la seg påvirke av islamske normer, mens muslimer skal ha seg frabedt at noen i det norske samfunnet prøver å påvirke dem med våre kristne/norske normer? Men da har man faktisk ingen dialog lengre, men en monolog. Og er det slik at noen politikere mener at så lenge man har noen "halvoffisielle" dialogmøter med muslimske organisasjoner og noen utvalgte representanter fra landet vårt (gjerne representanter fra DNK), så er dialogen i boks? Er det ikke vel så viktig at dialogen også foregår i avisenes debattspalter, på internett etc. mellom den jevne , alminnelige nordmann og muslimer flest her i landet? Selv er jeg katolikk, men ville da ikke drømme om at resultatet av en tildels sterk kritikk i norske medier av katolikkers holdninger og standpunkter skulle føre til at for eksempel min unge sønn skulle miste sin identitet. Faktisk tror jeg en slik type kritikk er helt nødvendig ikke minst for den som opplever kritikk mot "sin gruppe". Det trener en opp til å reflektere over om det er noe i den kritikken som blir fremført, og det bidrar til større bevissthet nettopp omkring egne standpunkter og holdninger, og dermed fremmer den faktisk identitetsutviklingen. Å kunne være i stand til å ta imot kritikk av en gruppe man identifiserer seg med, i denne sammenheng den religiøse gruppen, er faktisk også en viktig side av religionsfriheten.

Gå til innlegget

Så har vi altså opplevd den første selvmordsbombemann  her i Skandinavia, der heldigvis kun to andre ble skadet i tillegg til at mannen selv døde. En ung mann, bare 28 år gammel, ektemann og far til tre. Faktisk en tragedie for denne familien, en meningsløs handling som overhode ikke tjente til noe som helst godt i verden. Den muslimske Allah  som, dersom GUD er GUD, neppe vil bifalle en slik gjerning, men fikk nok et eksempel på menneskers dårskap og forvirrete tankegang og gjerninger. Hva i all verden er det som får unge mennesker til å følge en slik tankegang og tro på at dette er veien til paradis, og hvilke signaler kan gi oss en pekepinn på at en slik tragedie er i emning?

Det er grunn til å merke seg at denne mannen ble stadig mere radikal muslim i betydningen kompromissløs mot dem han anså som muslimenes fiender. For det andre at han sympatiserte sterkt med temmelig ekstreme politiske ideologier, kunne faktisk folk lese seg til på hans facebook. Det tredje er at han var bosatt i Luton, England, altså i Europa. Men til tross for europeisk lovgivning mht. monogame ekteskap, valgte han å åpent annonsere etter kone nummer to, altså et utilslørt brudd på europeiske normer og lover. Hans begrunnelse i annonsen er kanskje egnet til å få mange av oss til å trekke på smilebåndet ( ønsker en kone som vil tilfredsstille Allah og ikke meg), men er etter min mening også et tydelig tegn på at denne relativt oppegående mannens tankeevner er forstyrret, av sykdom eller annen ekstrem påvirkning.

Så hva kan vi lære av dette? Jeg mener faktisk at i tillegg til at landenes overvåkingstjentester holder et øye med personer og grupper som kan bli en fare for sine omgivelser, bør naboer og kjente av slike personer gripe inn med korrigering av denne type tenkning og holdninger. De bør fremholde for dem at tre barn trenger en far og at Allah ikke bifaller ugjerninger som en selmordsaksjon vitterlig er, med fare for drap på uskyldige og helt tilfeldige forbipasserende. Dessuten at hans fiendebilder er oppkonstruert og faktisk forvridd, at denne mannens virkelige fiender er dem som bifaller at han tar livet av seg selv og eventuelle andre på en helt meningsløs måte. Dessuten at slike aksjoner bidrar til å vanære profetens navn og sette Islam som religion i et dårlig lys. Dette siste registrerer jeg at muslimer i Sverige heldigvis nå prøver på.

Gå til innlegget

Får DNK lov til å være kirke?

Publisert over 10 år siden

Støyen omkring Einar Gelius sin prestegjerning synliggjør endel problemstillinger som kan sies å ri kirken som en mare. En av dem er den manglende aksepten av at kirken har et lederskap, at den trenger en autoriativ instans som kan avgjøre hva som skal være kirkens budskap eller lære. Mangelen på aksept for dette eksisterer ikke bare i ikke kristne miljøer, men i aller høyeste grad innenfor kristne kretser. Dette faktum kan kanskje være noe av forklaringen på hvorfor "kristen- Norge" er så splittet i sitt syn på hvorvidt Kvarme har handlet rett når han innstiller på å avskjedige Gelius.

Både innenfor DNK og i frikirkelige miljøer synes holdningen om at den enkelte må ha like stor rett til å tolke Bibelens skrifter med like stor autoritet som enhver biskop eller teologiprofessor. Dette får da som konsekvens at noen kristne snakker om Guds klare og utvetydige ord som ikke trenger å fortolkes med kompetanse. Andre snakker om at siden tro er noe personlig må den enkelte ha lov til å tolke Bibelens budskap på den måten som gir mening for en selv. At "Guds klare og utvetydige ord" slettes ikke er så klart og utvetydig, er helt selvinnlysende siden de tolkes så forskjellig, og blir da en kilde til strid. Og synspunktet om at enhver må kunne tolke Bibelens budskap på en for egen del meningsfull måte og også kunne formidle denne fortolkningen i kirkens navn, trenger man ikke være noen skarpskodd analytiker for å skjønne blir den viktigste kilden til intens maktkamp i kirken.

Selv undrer jeg meg stort på hva folk flest vil at kirken skal være, hvilken rolle den skal spille i det norske samfunnet. Skal kirken først og fremst være et sted der folk kan få en rituell ramme i pene omgivelser rundt viktige begivenheter i livet? Eller skal kirken slik den alltid har gjort og som er grunnen til at den er til, formidle et budskap som blant annet handler om nåde og frelse, rett og galt, sant og usant? Hvorfor er det så mange som  ikke greier å skille mellom enkeltmenneskers personlige overbevisninger og levesett og den institusjonelle kirkens lære? Det er helt klart legalt for alle og enhver å prøve å påvirke kirkens lære og praksis ved innsiktsfull og kunnskapsbasert argumentasjon. Slik sett skiller ikke institusjonen DNK seg fra andre organisasjoner eller bedrifter. Men har det nå blitt aksept for at det er fullt legalt og akseptabelt å definere den læren det er konsensus om i kirken som håpløs, krenkende og helt sikkert ikke i tråd med Guds vilje, uten noen særlig innsiktsfull eller kunnskapsbasert argumentasjon?

En liten historie jeg leste i en av Notto Thelles bøker kan illustrere ytterligere dette poenget. Den er som følger; En prest sto på kirketrappa mens kirkeklokkene kimte og kalte folk til gudstjeneste. Da kom en mann som var svært kritisk til kirken forbi. Presten stanser mannen og ønsker han hjertelig velkommen inn i kirken. Men mannen svarer at dit kunne han ikke gå for der var det bare hyklere. Da tok presten mannen ved armen og geleidet han inn idet han sa; vi har dog plass for èn til.

Og det er denne selverkjennelsen på menneskehetens vegne kirken alltid har stått for. Dette står ikke i motstrid til at det budskapet kirken bør og skal forvalte, fremholder idealer vi alle blir invitert til å strekke oss etter. Og når vi alle i større eller mindre grad mislykkes med dette, har kirken et budskap om Guds nåde. Derfor er det ikke slik at idealene kirken formidler innebærer en nedvurdering og fordømmelse av menneskers liv.

Kanskje kan denne støyen rundt Gelius få igang en debatt om akkurat dette, der argumenter om hvem som betaler for driften av kirken uteblir. Og også argumentet om at vi skal ha en folkekirke-- for folk flest. Kirken har alltid vært et tilbud til absolutt alle.

Gå til innlegget

Uvitenskapelig- om raser

Publisert nesten 11 år siden

Den pågående debatten om eksistensen av, og den biologiske betydningen av å inndele mennesker i raser/etniske grupper har fått meg til å undres over om ikke hele rasebegrepet er snarere en politisk konstruksjon enn en biologisk/miljømessig fundert virkelighet. Ja, ihvertfall slik noen synes å anvende rasebegrepet under den noe misvisende henvisningen til biologi og naturvitenskap. Det som egentlig skjer er at eldre, voksne og hvite herremenn ( også kalt forskere) fremsetter kulturelle stereotypier av det de oppfatter som ulike raser. De blir imøtegått av andre, som for eksempel Kenan Malik, se: http://www.kenanmalik.com/essays/spiked_strange.html

men også av mange andre som for eksempel Torgeir Skorgen (forfatteren av boka Rasenes oppfinnelse) som i gårdagens Dagblad hadde en utmerket kronikk om "Rase-bløffen", og som var helt i tråd med min egen lille smule erfaring med virkeligheten.

Inntil nå har jeg oppfattet uttrykket om at nordmenn er født med ski på beina som et munnhell som skal understreke at vi her til lands kan skryte av mange Ol medaljer på ski. Mener de omtalte eldre, hvite herremenn at dette kan tilskrives våre gener? Eller for den saks skyld vårt miljø, hvorhen er i såfall Grønnland, Alaska etc. Eller er det heller slik at dette er en kombinasjon av miljø, interesser, politikk og økonomi. Og at dette fungerer på omtrent samme måten som at etiopere er flinke langdistanseløpere i Ol. Men akkurat disse konklusjonene av den såkalte avdekkede og "uimotsigelige" virkelighetsforståelsen er vel heller for ufarlig å regne.

Verre er det når man kobler dette opp mot hvem som skal være ønsket eller heller uønsket til landet vårt som innbyggere. Da går det sant og si kaldt nedover ryggen på meg. Jeg ser for tiden på NRK serien om Akopalypsen, verden i krig, en dokumentarserie om 2 verdenskrig.

Her på verdidebatt har redaktøren av Honestthinking, Anfindsen blant annet skrevet om denne såkalte nye viten om raser at: "Den primære grunnen er at biologisk avstamning gir sterke føringer hva angår den enkeltes identitet, tilhørighet og lojalitet, noe som har direkte betydning for samfunnets sammenhengskraft." Ikke helt lett å forstå hva han mener, men jeg vil i denne sammenhengen vise til et innlegg i Morgenbladet der Illham Hassan så betimelig fremhever at hennes bestefar var soldat for britene under 2 verdenskrig, der The Somaliland Camel Corps meget lojalt kjempet mot aksemaktene sammen med britene som på dette tidspunktet hadde Somalia som koloni.

Anfindsen skriver videre: "Den sekundære grunnen er at vår samfunnsform bygger på en implisitt forutsetning om at gjennomsnittlig IQ i befolkningen er over et visst nivå!!?? (tegnene er min tilføyelse) Betydelig innvandring fra grupper med lav IQ, enten dette bunner i miljømessige eller genetiske årsaker, vil derfor gi opphav til store utfordringer."

Ikke vet jeg hva han tenker spesielt på når det gjelder samfunnsform. Det har vært anslag mot demokratiske ytringer av innvandrere i den senere tid. Men bør vi ikke samtidig huske at det ikke var IQen til Quisling det var noe i veien med, ei heller nazistenes IQ, selv om noen mener de var dumme. Og at de av tyskerne definerte "untermencher" faktisk seiret over dem i slaget om Moskva. At de av tyskerne definerte "untermencher" så som svarte innbyggere av Amerika, var med på å redde hele verden fra en katastrofe. Og altså også med bidrag fra Somalia, afrikaner med påvist lavere IQ enn hvite?

Anfindsen mener det er ulykksalig at vi på grunn av dårlig samvittighet for hva som skjedde under 2 verdenskrig, ikke skjønner hvor viktig den nye raselæren er og hvilken viktig betydning den har for at hvite skal overleve som rase. Jeg tenker, mon det. Er det ikke viktigere at vi reflekterer over hva noen hvite, eldre herrer (også kalt forskere) fikk folk til å tro på i begynnelsen av forrige århundre, og som fikk tragiske følger for særlig jøder, men også sigøynere og handikappede mennesker. For like viktig og kanskje viktigere som spørsmålet om den "hvite rasens" overlevelse er spørsmålet overlevelse til hvilken pris og til hvilket samfunn?

Gå til innlegget

Hva skal vi gjøre med alt vi får vite?

Publisert nesten 11 år siden

I kjølvannet av Müller saken i den katolske kirke har det kommet så mangt frem i media som må sies å ha offentlig interesse. Dette gjelder den meget omtalte hemmelighetskulturen omkring kirkas behandling av kunnskaper om kriminelle handlinger, om skriftemål og taushetsplikt og også om praksisen med å landsforvise prester. Ja, det slår meg at landsforvisning av kriminelle og eller brysomme, var en relativt hyppig praksis i forgagne tider her i Europa. Også debatten om sølibatet og om kvinners innflytelse i kirken mener jeg har offentlig interesse, selv om jeg nå er klar over at mange av mine søstre og brødre i troen får litt pusteproblemer av dette siste jeg nevner.

Men hva skal vi med de offentliggjorte intrigehistorier som mange av oss katolikker har hørt deler av før, men ikke vært i stand til å ta stilling til fordi man har hørt dem fra "begge" sider av fronten? Dette gjelder alle historier for og imot pater Pollestad. Det har jo blitt offentlig at onde krefter var imot ham. Mitt problem her jeg sitter er at jeg også husker noen som tydeligvis må ha representert de onde kreftene, og det har jeg en smule problem med å ta inn over meg at de var. Ikke dermed sagt at jeg var enig med dem i deres vurderinger av Pollestad.

Også om biskop Müller verserte det historier for og imot, lenge før denne overgrepssaken ble kjent. Og det verserer historier for og imot andre geistlige. Personlig har jeg til en viss grad latt slik informasjon gå inn av det ene øret og ut av det andre som det heter. Jeg har først og fremst vært i kirken for å høre Guds ord og gå til nattverd, og med det samme jeg nå var der, å snakke med alle nyankomne innvandrere som hadde stort behov for kontakt med etnisk norske, eller hjelpe til med praktiske gjøremål. Ikke fordi jeg er så prektig, men fordi det er helt utmattende å bli inndratt i konflikter man ikke kan gjøre noe med i den posisjonen jeg for det meste har befunnet meg i innenfor kirken.

Men hvilket formål skal det tjene å gjøre disse intrigene offentlig kjent? I den pågående debatten om overgrep gjort av geistlige i kirka, har de vel heller liten verdi skulle jeg mene.

Det kan være på sin plass å nevne at det ikke var alle historiene for eller imot Müller som biskop som førte til hans avskjed. Kanskje kunne de veie litt på vektskåla ved vurderingen av offerets troverdighet, men dog ikke den direkte foranledningen til at han måtte gå. Heldigvis innrømmet han sitt overgrep og vi slapp derfor unna avisskriverier eller interne historier om for eller imot hvem vi skulle tro mest på.

Det skulle jeg gjerne også sett at vi hadde sluppet i saken Voith mot Pollestad. Skjønt når pater Voith så åpent går ut i media med sine beskyldninger mot Pollestad, så var det vel rimelig at Pollestad prøvde å imøtegå dem åpent i media. Det virker som at Eidsvig har prøvd å advare pater Voith mot denne strategien. Synd at Voith ikke lyttet litt bedre til oslobispen, hva nå enn VG "truet" med å gjøre ut av den informasjonen de hevdet de satt på.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere