Peter Wood Moe

Alder:
  RSS

Om Peter Wood

pensjonert lærer og skoleleder

Følgere

NATURVITENSKAP, RELIGION OG HUMANISME

Publisert nesten 7 år siden

Humanister og kristne bruker altfor mye energi på å kjempe om trosforestillinger og hvilken rolle naturvitenskapene skal få spille. Da kjemper man på feil arena. Alle gode krefter må samles i kampen om hvordan verdens ressurser skal fordeles.

En kristen som tror at Gud har skapt verden og som ikke har låst seg fast i et fundamentalistisk bibelsyn, trenger ikke føle seg utfordret av naturvitenskapens oppdagelser, siden naturvitenskapene bare kan oppdage det Gud har skapt. Spørsmålet om det finnes en skapergud er fremdeles et spørsmål om tro, både for naturvitenskapsfolk og for alle andre.

Et mer utfordrende spørsmål er om skaperguden noensinne fraviker de nedlagte naturlovene og griper inn og endrer fysiske forhold. Naturvitenskapsfolk vil benekte denne muligheten og holde på universets lovmessige forutsigbarhet, ellers ville fundamentet for vitenskap bli revet bort. Spørsmålet blir om kristne er villige til å godta at Gud kun griper inn i menneskers tanker og følelser. Overnaturlighet, undre og mirakler må derved forklares som fysiske fenomener som vi ennå ikke har forstått, eller som billedlige framstillinger av det som foregår i tankene og følelsene.

En kristen trenger heller ikke føle seg utfordret av erkjennelsesfilosofiske betraktninger om at det for menneskene ikke finnes noen objektiv sannhet. Alt et menneske tenker og tror er resultat av tolkning av sanseinntrykkene som dette mennesket har mottatt, kun supplert med nedarvede instinkter. Det vi oppfatter som sannhet er kun vår personlige og subjektive tolkning av virkeligheten. Vitenskapelig metode har som fundament at det vi vet, kun er det beste vi inntil nå har kommet fram til, og det står alltid åpent for empirisk undersøkelse og mulig falsifisering. Et begrep om at det finnes en objektiv fysisk sannhet, ville låse hele systemet.

Vår erkjennelse av verden rundt oss er noe hver av oss møysommelig bygger opp fra null som nyfødt til i noen tilfeller store byggverk som vi etter beste evne pusler sammen. Det samme gjelder vårt begrep om Gud. Feuerbach sa at mennesket projiserte sine idealer opp i himmelen og slik skapte sin forestilling om Gud. Lå gå. Vi har ingen annen mulighet. Men det betyr ikke at Gud ikke finnes. Spørsmålet om Gud finnes, er fremdeles et spørsmål om tro, både for erkjennelsesfilosofer og for alle andre.

Naturvitenskapelige betraktninger om universet kan altså trygt overlates til vitenskapsfolk. Hva er da religionens domene? Hvorfor kjemper så mange av både kristne og ateister på den naturvitenskapelige arenaen? Begge er jo for trosfrihet. Ingen ønsker vel å undertrykke den andre. Saken er heller den at det viktigste for oss mennesker ikke er fysiske, materielle forhold, iallefall sålenge de grunnleggende behovene er dekket. Det er vårt følelsesliv som dominerer i våre liv. Vi lever i kroppen og forholder oss først og fremst til livet med følelsene. I kristendommen heter det at Gud er ånd og hans rike er ikke av denne verden, et bilde på at det viktigste er det som foregår inni oss.

Tankene våre kommer i etterkant av opplevelser som refleksjoner og forsøk på å forstå hva som har hendt. Men vår rasjonelle kapasitet er overvurdert. Vi er forelsket i vår fornuft, men vi er ikke så flinke som vi gjerne vil tro. Nobelprisvinneren Daniel Kahnemann sier vi vi opererer mest i det han kaller system1, som er det raske, intuitive, følelsestyrte reaksjonssystemet, mens system2 er det rasjonelle, langsomme systemet for overveielser ved vanskeligere valg. (Boken hans heter «Å tenke – fort og langsomt».)

Særlig i Nord-europas protestantiske versjon av kristendommen, har religionen i stor grad blitt intellektualisert og forstått som et sett av trosforestillinger. Å være «innenfor» har blitt definert som en tilslutning til trosdogmene, som om troen er noe som befinner seg i tankene. Tro og tvil blir derved halvbrødre og sett på som forenlige. Man forventes å tro noe som man ikke lenger anser som mulig å tro på ordentlig. Så lager man seg diverse avledningsmanøvre, som for eksempel at «Guds visdom er større enn menneskenes», slik at man slipper å forholde seg til utfordringene.

Irrasjonalitet skremmer mange med sin uforutsigbarhet, men irrasjonalitet er en nødvendighet sålenge vi holder fast ved at mennesket har en frihet til å velge. Friheten er selvsagt begrenset av naturforhold, arv, miljø og andres valg, men er likevel reell nok til at vi ser på mennesket som et ansvarlig vesen, et som kan straffes i et rettssystem dersom det bryter loven, og et som sanksjoneres av sine medmennesker når det bryter med den sosiale kodeks om gjensidighet.

Friheten til å velge følger ikke naturlover. Det at vi kan velge, gjør at vi med nødvendighet blir uforutsigbare for våre medmennesker, noe som nødvendiggjør at vi alle hele tiden må vurdere og revurdere, evaluere og prioritere, før vi responderer eller velger vårt neste trekk. Det kreves med andre ord at vi er tankemessig og følelsesmessig i live og står i dagliglivets situasjoner med hele oss. Da risikerer vi å gjøre feil og såre andre mennesker.

Her ligger både humanisters og kristnes utfordring, å hjelpe mennesker med å velge rett og hjelpe dem når de har valgt feil. Hjelpe dem til å forstå bedre, til å håndtere sitt ansvar, sin skyld, sin frykt og sin skam. Disse indre byrdene kan bli svært tunge å bære, endog sykdomsframkallende. Men hvis man skal kunne leve fritt og livskraftig og være et arbeidssomt og sjenerøst menneske, må man ha et sunt og friskt følelsesliv.

Mange synes det er for utfordrende å stå med ansvarlighet i enhver situasjon og velger en livsform der mest mulig er bestemt og forutsigbart. Slik definerer de bort ansvaret for sitt eget liv og for medmenneskene, og velger å være en slags døde levende med fastlåste meninger og fastlåste tankemønstre og handlingsmønstre og helst en komfortabel økonomi.

Men uansett om man er kristen eller humanist, så møtes man i enighet om menneskets ansvarlighet. Kristne velger å sette det inn i en ramme der Gud står på den ene siden av skalaen, og noe skremmende står på den andre siden. Humanister setter det inn i en menneskelig ramme, der mennesket er målet og målestokken. Hvor skremmende humanister synes alternativet til den gode handling er, er kanskje for lite fokusert. Mange humanister ser ut til å velge å kjempe en ordkamp mot kristne heller enn å kjempe for rettferdige forhold i verden. Kristne begir seg også ofte inn i en kamp om trosbegreper og formuleringer heller enn hvordan goder skal fordeles og vold skal stoppes. Kirken har opp gjennom historien tiltatt seg altfor mange goder og privilegier, og ofte har hevdet sin makt mer enn sin rett. Humanister har rett i å kritisere kirken for sine maktovergrep, men er ikke noe særlig bedre hvis de stopper der.

Kampene føres ofte på feil arena. Det viktigste er ikke hvordan universet ble til. Det kan man overlate til naturvitenskapene. Det viktigste er heller ikke hva vi har av forestillinger og ideologiske konstellasjoner oppi hodet, men om disse forestillingene får oss til å handle rett. Det kreves arbeidsinnsats og kanskje risiko å sette gode verdier ut i livet. Det kreves ansvarlighet og forpliktelse, ressursbruk og tidsbruk å hindre de grådige å stjele mer fra fellesskapet. Det krever samhold og styrke å vedta lover og sette makt bak dem, så de hensynsløse ikke skal påføre flere mennesker lidelse og tap. Den reelle kampen om en mer rettferdig verden står om fordelingen av materielle ressurser. Hensikten med religion og filosofi viser seg i etikken, og hensikten med etikk viser seg i politikken og hvordan vi lever sammen i samfunn med hverandre. Man må sette ord på ondskapen og ikke vike tilbake fra å stå imot de mektige, som utnytter så mange de kan så mye de kan.

Men så lenge ærlige, tenkende, velmenende mennesker bruker opp kreftene på ordstrid og setter seg fornøyd tilbake i sofaen når de har fått til en god formulering, så får de mindre ærlige og ikke så velmenende menneskene fritt spillerom. En voldelig person kan skremme mange tusenvis til underkastelse. Men hvis man er redd for å støte noen fra seg, og redd for å risikere at medlemstallet skal gå ned, kan man aldri si noe kontroversielt. Da må man enten tie i sin opphøyde fordømmelse av alle som ikke er "innenfor" eller alltid smile og være overbærende overfor alle.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere