Peter Halldorf

Alder:
  RSS

Om Peter

Følgere

Nå slutter vi å fly

Publisert over 2 år siden

Vår beslutning bygger på tre grunnleggende bibelske motiv.

Når heten og tørken sommeren 2018 brøt inn i vår nordiske idyll med ekstremvær, jordbrukskrise og brennende skoger, begynte stadig flere å innse det verdens fremste forskere lenge innstendig har forsøkt å fortelle oss. Vi kan ikke lenger utsette det øyeblikket der vi tar klimaforandringene på alvor. Den globale oppvarmingens «langsomme vold» mot jordens livsoppholdende system er i ferd med å bli en trussel mot vår overlevelse.

Derfor har vi bestemt oss for at vi vil slutte å reise med fly. Ikke for å døyve vår samvittighet. Ikke for å gi skyldfølelse til dem som flyr. Ikke fordi vi tror at flyreiser er den primære årsaken til klimaforandringene. Men som et lite, konkret tegn på vår vilje til å bevege oss i en annen retning. Vår beslutning bygger på tre grunnleggende bibelske motiv.

1) Gud har skapt himmel og jord.

Av ulike grunner har dette ofte blitt oppfattet som mindre forpliktende for den som vil ta Jesus på alvor. Som om kampen om jorden kunne nedgraderes til det enkelte menneskes relasjon til Gud.

Apostelen Paulus tilbakeviser alle slike forestillinger når han skriver om Kristus: «I ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham.»

Spørsmålene trenger seg på når Bibelens profeter gransker en livsstil som ydmyker jordens integritet. «Hvorfor er landet lagt i grus, avsvidd som en ørken der ingen kan ferdes?» Det svaret Jeremia får – «Fordi de sviktet min lov som jeg la fram for dem» – avfeies av et folk som jager videre i sine liv. «Ingen bryr seg om det», konstaterer profeten bryskt.

2) Jesus kaller oss til å følge ham på alle livets områder.

Sekularisering viser seg mer i hvordan vi lever våre liv enn i hvordan vi feirer gudstjeneste. Hva skjer når den kristne troen avgrenses til den private sfæren, der Jesus blir oppfattet som om han bare er interessert i vår åndelighet pluss visse personlige moralspørsmål? Det som handler om arbeid, penger, forbruk, reiser, matvaner og kultur blir stående utenfor evangeliets sfære. Her blir isteden samfunnets mainstream-vurderinger rådende.

Ingenting i de nytestamentlige tekstene antyder at kallet til å følge Jesus bare omfatter det indre livet. Om himmel og jord ble skapt i Kristus, da må også himmel og jord møtes og forsones i Kristi etterfølgelse.

Derfor er det som hender med klimaet og jorden en like selvfølgelig del av det kristne kallet som bønnen. Ikke minst når de som rammes hardest er de mest utsatte.

3) Det kristne livet måles ikke i resultater, men i troskap.

«Er det ikke allerede for sent å snu utviklingen?» spør mange motløst. Her skiller det kristne disippelskapet seg fra et sekulært verdensbilde: Vi tror på en større verden enn den som er synlig. Våre handlinger drives dypest sett ikke av hvilke synlig resultat vi kan oppnå, men av troskap mot Kristus. Derfor kan vi velge å håpe selv når situasjonen kjennes håpløs.

De dramatiske beskrivelsene av apokalypsen som Jesus gir i slutten av evangeliene, munner ut i et enkelt og konkret bilde: «Hvem er da den tro og kloke tjeneren som herren har satt over de andre tjenerne for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren når hans herre kommer og finner ut at han gjør det han skal!»

Gjør det han skal. 

Jesus spør ikke: Har dere reddet jorden? Har dere brakt evangeliet ut til alle folk? Har dere fått se
menighetene vokse? Spørsmålet er et annet: Har dere gjort det dere fikk i oppdrag å gjøre? Resultatet er ikke vår sak. Vårt ansvar er å gjøre det vi kan.

Å fly er ikke den primære utslippskilden til CO2 i verden. At vi velger å la være å fly handler snarere om symbolverdi. En majoritet av alle flyreiser gjøres ikke på grunn av arbeid, slekt i andre verdensdeler eller funksjonsnedsettelser. Dersom vi ikke velger bort det vi uten problemer burde kunne unnvære – hvordan skal vi da kunne gjøre en betydelig større forandring i vår livsstil som kommer til å vise seg å være nødvendig i tiden fremover?

Men å være en kristen disippel handler ikke primært om hva vi avstår fra. Hvert nei må utgå fra et fremoverskuende ja der Gud kaller oss til et dypere fellesskap med ham. Om et vakuum ikke fylles med håp, kommer noen til å fylle det med redsel.

To motiv. 

Utfordringen i dag er å holde sammen to ting: På den ene siden en beslutning om å gjøre motstand mot de kreftene og den retorikken som driver oss til å bygge så vel mentale som fysiske murer mot den lidelse som klimakrisen allerede skaper rundt om i verden. På den annen side; en indre selvransakelse, født i bønn og stillhet, som får vår samhørighet med Gud til å skape en dypere forståelse av hvordan våre liv er knyttet sammen med våre lidende brødre og søstre.

Vi er klar over risikoen for at vi gjennom vår beslutning kan oppfattes som dømmende, ensidige og selvrettferdige. Men vi synes den risikoen er ubetydelig sammenliknet med passivt å se på at Guds fantastiske skaperverk forvandles til en utbrent ødemark, og der strømmen av klimaflyktninger forsetter å øke.

Gå til innlegget

Et umiddelbart ja

Publisert over 2 år siden

Der kristen tro ser hele menneskefamilien som et hele, ser Sverige­demokraterna bare ett subjekt: nasjonen.

Filosofiprofessor Antonio Calò har nylig blitt tildelt prisen som årets europeer av EU-parlamentet. Grunnen? Da en fullastet flyktningbåt sank 18. april 2015 og mer enn 700 mennesker druknet, forandret livet til Antonio og Nicoletta Calò og deres fire barn seg. De så på nyheten på TV og ble rystet. «Vi kjente at vi måtte gjøre noe for disse menneskene som flykter», sa Antonio, og la til: «For meg ble det straks et spørsmål om samvittighet. Det er ikke en lett ting å ignorere samvittigheten din.»

Et umiddelbart ja. 

Slik fødtes ideen om å gi seks afrikanske innvandrere mat og losji i familiens eget hjem. Innen de tok avgjørelsen, spurte de barna sine, som var i alderen 17 til 27 år. «Vi forventet et rungende nei», sa kona Calò.

Men til deres store overraskelse reagerte alle barna med et umiddelbart ja. Og på kvelden 15. juni 2018 vokste Calò-familien fra seks til tolv.

I nabolaget var imidlertid beslutningen mindre populær. Den nordlige italienske byen Veneto, hvor de bor, hadde i løpet av noen få generasjoner utviklet seg fra et fattig sted til et sted med betydelig økonomisk velstand. Ikke noe sted har det fremmedfiendtlige regjeringspartiet Legas større nedslagskraft.

Overvinner frykten. 

Eksempelet fra Calò-familien viser at det går an å tenke annerledes. Eksempelet peker mot et system og en tenkemåte der sjenerøsitet og gjestfrihet overvinner frykt og mistanke. Familiens eksempel forteller oss om den store meta­morfosen som hver og en av oss må gjennomføre: Å gå ut av sitt eget begrensede ego og se seg selv i den andre og den andre i en selv.

Slik svarer familien på et like deler enkelt og vanskelig spørsmål: Hvem er min neste?

Som bygger murer. Det er her partiprogrammet til Sverigedemokraterna kommer til kort. Det inneholder fine formuleringer om barn, syke og eldre – men kun innenfor en gitt ramme. Innenfor denne stanser solidariteten. Som det står: «nasjonalisme er det viktigste verktøyet i arbeidet med å samles om felles identitet og samfunnets ­interne solidaritet.»

Til grunn for Sverigedemokraternas partiprogram ligger kun ett subjekt: nasjonen. I en global verden ­leder det uunngåelig til en politikk som bygger murer og setter inn grensevakter.

Kristen tro hviler på et helt ­annet subjekt: Guds rike. Menneskeheten er én familie. Guds rike handler derfor om å oppheve alle skiller – nasjonale, ­etniske og andre: «Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne» (Gal 3,28). Det maner til sjenerøsitet, gjestfrihet og medfølelse – uavhengig av nasjonal identitet.

Er det så enkelt og ukomplisert? Nei, det er ikke enkelt; det er vanskelig. Men dette vet alle som har tatt imot flyktninger i sine hjem: At hver gang vi gjør godt mot et annet menneske, gjør vi også godt mot oss selv. Hver gang vi avlaster en ­annen persons sorg, utvider vi vår egen omsorg. Det er i handling vi ­svarer på spørsmålet «Hvem er min nabo». Spørsmålet besvares ikke med ord. For kristen tro er ikke gode tanker. Det er gode hender.

De papirløse. 

Denne troen er basert på et menneske: Jesus, som levde sine første år som ulovlig innvandrer. Er det rart at han identifiserte seg med de «ulovlige», illegale marginaliserte og stigmatiserte?

Det er som om den profetiske litteraturen i Bibelen tvinger seg på i vår egen tid. Fordi den konse­kvent forsvarer den sårbare triade: innvandreren, de fattige og de farløse. Hvordan vi enn snur og vender på det, så kommer vi ikke unna at dette rammer det vi i dag kaller «kontrollert migrasjon» og «återvandringspolitik».

Du skal være hale. 

Hvis evangeliet provoserer, er det ikke for å fornedre oss. Guds godhet ­fører til omvendelse. Men når hele folkets indre kompassnål er ute av kontroll, kan det som tidligere var utenkelig skje. Appellen som ble rettet til det gamle Israel får nytt liv i vår egen tid: «Den fremmede som bor i ditt land, skal stige­ opp over deg, høyere og høyere, men du skal synke ­dypere og dypere. Han skal låne til deg, men du skal ikke kunne låne til ham. Han skal være hode, og du skal være hale.» (5 Mos 28.43).

Første gang publisert i svenske Dagen. Gjengitt med tillatelse. Trykket i Vårt Land 25. august 2018.

Gå til innlegget

Sannelig er du en skjult Gud

Publisert over 3 år siden

Salomo trodde han kunne få Gud «på plass». Den velmenende apologetikken risikerer å gjøre den samme feilen.

Med interesse har jeg lest Håvard Nyhus’ velskrevne kommentar om apologetikk i Vårt Land 19. juli, samt reaksjonene på denne. Det er absolutt grunn til å fundere over, slik Nyhus gjør, hvorfor apologetikken, spesielt i protestantisk sammenheng, har blitt en blindvei for mange. Fremfor alt gir det grunn til å reflektere over troens vesen.

Er troen svaret på et spørsmål, slik at troen vekkes og vokser når vi får svar? Hva er det i så fall som gjør at den personen som svarer «jeg vet ikke» på spørsmålet om bibelordets betydning, er den som får høre av Jesus at «stor er din tro»?

Kan ikke bli sett. Det finnes i bibelsk tro en spenning ­mellom Guds frihet og Guds tilgjengelighet. Moses understreket ­ettertrykkelig at Gud ikke kan bli sett, noe profetene bekrefter: «Sannelig er du en skjult Gud.» (Jesaja 45:15)

Troens vei i våre liv er ikke en vei fra en slags gud til en annen, sier den jødiske filosofen Martin Buber. I stedet sier han: «Det er en vei fra den Gud som skjuler seg til ham som åpenbarer seg.» Hvis vi kjenner Gud, er det fordi han har gjort seg kjent for oss. Det er nemlig ikke slik at møtet som vekker troen til live av-
skaffer usikkerhet eller gjør verden mer forutsigbar; nei, den skjenker vilje til å leve i åpenhet for det ukjente og uventede.

Troen går ikke opp i røyk selv om Gud velger å skjule seg.

Vern mot trivialisering. Guds frihet til å skjule og avsløre seg er sentralt i jødisk tro, og fikk i den tidlige kirken forgreininger i apofatisk teologi. En teologi som utformes som en beskyttelse mot trivialisering («Gud må for enhver pris beskrives!») og den apologetiske fristelse til å eliminere usikkerheten.

Men mysteriet kan ikke ­legges beslag på. Gud är inte en till-
gång, men någon vi tillhör. Det finnes kunnskap som tilhører Gud – og ham alene, jfr. kunnskapens tre i Første Mosebok.

I kristen tro har Gud vært «tilgjengelig» på en unik måte gjennom Jesus fra Nasaret, men heller ikke Kristus lar seg innordne i våre systemer. Han spotter ikke bare de som ­ønsker å plassere ham eller ser ham som en ressurs i sin egen virksomhet: «Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.» ­(Johannes 10:18)

Nærvær i bønn. Gud kan både ses og ikke ses. Han gir seg uforbeholdent til mennesket, men står alltid fritt til å trekke seg tilbake. Denne spenningen ble på 1300-tallet formulert som et skille mellom Guds vesen og Guds energier. Bakgrunnen var en kritikk mot munker som vitnet om dypt personlige erfaringer av Guds nærvær i bønn.

Det reiste spørsmålet om hva det er vi opplever i bønnens ­verden. Svaret gikk slik: I sitt vesen er Gud utilgjengelig, men gjennom sin energi gir han seg til kjenne. Med andre ord, Gud er ukjent og samtidig velkjent, hinsides alt som er skapt, men på samme tid til stede i hele ­skaperverket, immanent og transcendent.

Etableringen av dette ­skillet, hvis fremste arkitekt er den ­greske munken og teologen ­Gregory of Palamas, handler om langt mer enn filosofisk ord-kløveri. Viktigere er det at skillet setter ord muligheten til virkelig å kjenne Gud, samtidig som det understreker Guds ­suverene ­frihet; at man kan aldri eie Gud.

Huset av Det Som er ­Hellig. Salomo prøvde å oppheve ­denne spenningen, og røper seg selv når han med tempelbygget tror han har fått Gud «på plass».

Og noen ganger risikerer den velmenende apologetikken å gjøre det samme. Når troen ­kommer i slutten av en ligning; som svar på et spørsmål, er det ikke langt unna at den velmenende mener å ha Gud «på plass».

Men tron är inte ett svar på en fråga. Den kan visa sig vara den hjärtats tysta hängivenhet som i sig är alla olösta gåtors svar.



Peter Halldorf, svensk pinsepastor, 
redaktør, 
retreatleder 
og forfatter

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere