Per Eriksen

Alder:
  RSS

Om Per

Pastor i Fredrikstad Frikirke

Følgere

Dialogens langsomme kunst

Publisert 11 måneder siden

Vi lever i en tid for raske svar og hurtig forandring. Det er ikke den beste konteksten for dialog. Men det gjør ikke dialog mindre viktig.

Selv får jeg lov til å være en del av et dialogarbeid mellom kristne og muslimer i en lokal kontekst. Det har vært et berikende arbeid som jeg ikke ville vært foruten. Men om du spør hva som er oppnådd gjennom disse 3-4 årene vi har holdt på, er det ikke sikkert svarene ville imponere. For mange har en forestilling om at dialog er til for å forandre den andre. Dette er tydelige premisser for noe av den kritikken som den siste tiden er rettet ikke minst mot kirkelig dialogarbeid overfor muslimer. Og enkelte har tatt til orde for tydeligere konfrontasjon.

Det er her det er viktig å se at dialog er en langsom kunst. Dens grunnleggende mål er å lære den andre å kjenne, bygge tillit og skape respekt. Derfor er kunsten å lytte nødvendig i en dialog. Jeg må lære den andre å kjenne, og la den andre beskrive med egne ord sine verdier, trosstanpunkter og sin praksis.

Vi er dessverre ofte altfor raske med å karakterisere andres tro og meninger. Vi mener oss å vite masse ut fra avisoppslag og innlegg på sosiale medier. Men de fleste av oss vet av egen erfaring at slike oppslag sjelden er særlig presise. Ofte er de heller med på å skape fordommer enn å gi hjelp til å forstå en sak. Minoriteter i et samfunn har alltid vært utsatt for mistolkning og ryktespredning. Det er ikke et fenomen som oppstod med oppfinnelsen av trykkekunsten eller internettet.

Å gå inn i et dialogarbeid er derfor grunnleggende å lytte til den andre. Men det innebærer også en forventning om selv å bli lyttet til. Når dette skjer er man inne i en fruktbar dialog. Dialog skaper også vennskap og tillit. Vi merker at vi vil hverandre vel. Det betyr ikke at vi tror det samme eller er enige i alt. Men vi ser hverandre som medmennesker, og vi kjenner igjen den samme oppriktighet og dybde i den andres trosutøvelse som vi ønsker å finne i vår egen.

Det er først når tilliten er etablert og rotfestet at man også kan gå inn i de vanskeligere sider ved dialogen. Det er når jeg vet at den andre ikke er ute etter å skade meg at jeg kan senke mitt forsvarsverk. Først da oppstår en ekte felles refleksjon som har potensiale til å forandre oss begge.

De som roper på konfrontasjon tror jeg har en overdreven tiltro til at dette vil forandre den andre. All min erfaringen tilsier imidlertid at konfrontasjon bare befester motsetninger. Begge parter graver seg stadig dypere ned i sine egne skyttergraver. Atmosfæren forgiftes, fordommer bekreftes, fiendebilder forsterkes. Resultatet blir polarisering i samfunnet, og en forsterket følelse av utenforskap hos minoriteter. 

Dialogarbeid krever tålmodighet. Forandring skjer langsomt. Men det betyr ikke at den ikke skjer. Jeg tror at frukt som modnes langsomt fram gir det beste resultatet. La oss få bevare den roen som er nødvendig. Husk at utålmodighet og effektivitet ikke finnes blant de bibelske dyder.

Gå til innlegget

Hvorfor bålet fortsatt ulmer

Publisert rundt 1 år siden

Thorvald Therkildsen har gitt oss et sterkt og personlig innlegg om hvordan troens flamme ble blåst ut av de forferdelige handlingene på Utøya, koblet til en prests (kanskje ubetenksomme) ord om at «Gud har en plan med alt». Therkildsen utfordrer også den som fremdeles holder fast ved flammen til å fortelle hvordan vi tenker.

Jeg lar meg utfordre av Therkildsens refleksjoner. Han trenger inn i noe som er en av troens store utfordringer. Hva slags hensikt kan Gud ha med det onde som rammer verden? Det kan dreie seg om en villet handling av ondskap, slik som på Utøya. Eller en pandemi som ingen kan klandres for, foruten naturen, forsynet, Gud eller hva man måtte kalle det. Hvordan forstår folk med et religiøst verdensbilde pandemien, spør Therkildsen.

Spørsmålet blir ekstra påtrengende om man tenker at Gud faktisk aktivt styrer det som skjer i verden. Og det finnes nok av eksempler om slik tenkning innen teologien. Therkildsen nevner at han selv blant annet har lest Thomas Aquinas. Og i sin Compendium Theologiae (Teologisk håndbok) skriver Thomas at alle ting styres av Guds forsyn, og at dette gjelder endog på detaljnivå. Med en slik forståelse, blir det vanskelig ikke å tolke Gud som direkte ansvarlig både for det som skjedde på Utøya og for pandemien. En liknende tenkning gjør seg gjeldende ikke minst i mange kristne barnesanger av typen «Gud er så glad i meg at han kan ikke holde øynene fra meg». Mange er blitt innlært i en kristendomsform der Gud framstår som en beskyttelsesgud. Og for mange har møtet med livets harde realiteter også blåst bort troen. Hvor ble det av Gud når nederlagene, sykdommene og døden ble en del av voksenlivet?

Tåler gudstroen livet selv?

Hva er alternativet? Livet og døden rammer om man tror på Gud eller ikke. Pandemier vil fortsette å ta liv. Massakre på uskyldige vil skje igjen. Kriger vil blusse opp. Diktatorer vil undertrykke. Rike vil utnytte fattige. Jordskjelv vil legge byer øde. Det forandrer ingenting hva vi måtte mene, tenke eller tro. Verden blir ikke bedre om vi alle slutter å tro på Gud.

Personlig holder jeg fast ved troen på Gud. Men ikke på en Gud som styrer detaljene i verdens og livets skjeve gang gjennom tiden. Jeg tror på en Gud som har gitt oss livets gave, men at det er vår oppgave å leve dette livet med alt det måtte innebære. Jeg tror på en Gud som har gitt oss en fantastisk jord, og med oppgaven å gjøre den til et best mulig sted for alle. Jeg tror på en Gud som har lært oss om nestekjærlighet og vist oss veien til det gode liv.

Samtidig bekrefter det jeg ser i verden Bibelens bilde av en menneskehet som vendte ryggen til sin skaper, og som lot urettferdigheten og ondskapen få plass på jorden. Min erfaring sier meg at alle mennesker, inkludert meg selv, er infiltrert i all verdens urettferdighet og ondskap. Det gir meg derfor mening når Gud gjennom Jesus gir oss alle forsoning og håp om en oppstandelse som grunnleggende vil nyskape verden og menneskeheten.

Jeg tror ikke spørsmålet om Gud og det onde lar seg besvare, men troen gir et håp om løsning på det ondes problem. Og denne løsningen kan jeg ikke se finnes uten gudstroen.

Derfor gløder det fortsatt i mitt gamle bål. Fordi det tross alt gir meg varme i en verden som til tider synes kald. Fordi det fortsatt gir lys å orientere seg etter når natta blir for mørk. Fordi det er gjennom gudstroen jeg får se menneskets storhet og livets ukrenkelighet. Det er gjennom håpet inspirasjonen gis til å arbeide for en bedre verden, kjempe for rettferdighet, gi mat til de sultne og penger til den fattige. Fordi jeg tror Gud er nærværende i enhver handling av godhet, omsorg og kjærlighet.

For meg er ateisme intet alternativ fordi det ikke gir noen svar, ingen inspirasjon og intet håp. For meg framstår det kun som en kraftløs negasjon. For noen er det kanskje greit nok, men personlig er jeg nok litt for meningssøkende til å slå meg til ro med det.

Hva så med pandemien? Hvordan passer den inn i mitt religiøse verdensbilde? På akkurat samme måte som den passer inn i Therkildsens ateistiske verdensbilde. Den skjer! Sånn er verden vi lever i! Og vi står overfor den samme utfordringen som går ut på å takle den med innsikt, ansvarlighet og medmenneskelighet.

Gå til innlegget

Når bedehuset blir moské

Publisert over 2 år siden

Det er et gode for Fredrikstad at Darussalam får et godt lokale.

For noen har det vakt sterke ­følelser at ærverdige Seiersten ­Misjonshus, bygget i 1928, nå er kjøpt av Darussalam moskeen i Fredrikstad. ­Dialogforum i Fredrikstad forstår at dette kan oppleves sårt for noen, men ønsker likevel å uttrykke støtte til at ­muslimer i byen nå får et mer tjenelig sted for sin sentrumsforsamling.

Seiersten Misjonshus har vært eid av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Organisasjonen er med sine 50.000 ­medlemmer Norges største misjons­organisasjon. NLM ble grunnlagt i 1891 for å sende misjonærer til Kina. I dag har ­organisasjonen misjonærer i en ­rekke land over hele verden, dette gjelder også land med hovedsaklig muslimsk b­efolkning.

Organisasjonen har også et stort ­arbeid i Norge. I Fredrikstad vil mange ha kjennskap til Hans Nielsen Hauge videre­gående skole og leirstedet Solbukta, som begge eies av NLM. Foreningsarbeidet knyttet til Seiersten Misjonshus har imidlertid vært vanskelig å opprettholde de ­senere årene. Med lite foreningsaktivitet og ­store ­oppussingsbehov, valgte NLM å legge ­huset ut for salg.

Vi forstår at organisasjonen primært ønsket at andre kristne organisasjoner eller menigheter skulle kjøpe huset, men når det ikke skjedde, ble det lagt ut for åpent salg.

Trangt lokale. 

Fredrikstads ­muslimske innbyggere har lenge hatt svært utilfredsstillende forhold knyttet til sine forsamlingshus. Darussalam (tidligere: Den ­islamske forening i Fredrikstad) har holdt til i et for lite bygg i Gunnar Nilsens gate gjennom flere år. Forsamlingen består av muslimer fra mange ulike land i ­verden. Mange ganger er forsamlingslokalet for lite i forbindelse med fredagsbønnen.

Nå har de fått muligheten til å kjøpe et forsamlingslokale som mer vil samsvare med deres behov. Vi mener det er mange grunner til å glede seg over dette. Dette gjelder ikke bare muslimene i Fredrikstad, men for Fredrikstad som by.

Muslimer – som alle innbyggere i ­Fredrikstad – har en soleklar rett til å samles for å utøve sin religion. Vi lever i et livssynsåpent og pluralistisk samfunn der alle har rett til fri religionsutøvelse.

Motvirker radikalisering

Noen er ­redde for at moskeene fører til radikalisering av unge muslimer. Vi tror det ­motsatte er tilfelle. Vi kan skjønne at unge ­muslimer kan oppleve det vanskelig når kristne ­menigheter i byen disponerer fine forsamlingslokaler, mens de selv har ­slitne og for små lokaler. Det må påpekes at alle frikirker og bedehus i byen er finansiert av medlemmene selv, på samme måten som muslimene selv betaler for sin moské. Men man kan forstå at for mange unge muslimer kan det likevel oppleves som om de får en dårligere behandling. Slikt kan føre til marginalisering og radikalisering.

Men nettopp det å få et forsamlingslokale som holder god standard og som framstår som et gudshus, vil kunne gi unge muslimer større trygghet på sin egen identitet og slik sett være en hjelp i integreringen i det norske samfunnet.

Gode for hele byen

At ­muslimene får gode og hensiktsmessige forsamlings­lokaler vil være et gode for hele ­Fredrikstad. Dialogforum Østfold i ­Fredrikstad, som arbeider for større forståelse ­mellom muslimer og kristne i byen, håper tidligere Seiersten Misjonshus vil møte de ­behovene som Darus­salam har for et tjenelig forsamlingslokale.

Gå til innlegget

En mangfoldig kirke

Publisert over 2 år siden

Jeg respekterer mennesker som ser stort på tradisjonell liturgi. Men noen ganger undrer jeg meg over argumentasjoenen. Som at man vil miste økumenisk inflytelse og ikke bli tatt alvorlig om man endrer rekkefølgen i liturgien.

Denne helgen har jeg igjen vært en tur i Birmingham, Englands nest største by. Her finnes det flere spennende kirker innen Church of England. Denne gangen besøkte jeg gudstjenesten i Gas Street Church, en nysatsing innen den mer tradisjonelle St. Luke menigheten. Det var spennende å oppleve en nyskapende forsamling, nesten utelukkende bestående av unge mennesker. Jeg var på den første av tre gudstjenester denne søndagen. Til tross for at dette var en menighet innen Church of England, var alt som minnet om liturgi i tradisjonell forstand fraværende. De ordinerte prestene hadde heller ingen liturgiske plagg. 

Gudstjenesten besto av lovsang og preken - ispedd litt informasjon. Forkynnelsen fikk atskillig mer plass enn i de fleste kirkelige sammenhenger jeg kjenner. Den var grundig og relevant. 

Gas Street Church har bare holdt på i tre år, men engasjerer allerede flere hundre mennesker. De har også plantet en liknende menighet i Coventry, hvor 300 mennesker er involvert etter kort tid.

Tidligere har jeg flere ganger oppsøkt ærverdige St. Martins in the Bullring i samme by. Der har de også tre gudstjenester hver søndag. Den første tradisjonell liturgisk, den andre svært fri. Her brukes få liturgiske ledd og prestene bærer ikke liturgiske klær. Det ser ut til at gudstjenestene først og fremst er tilpasset målgruppene de vil nå.

Jeg tror likevel få vil si at Church of England ikke lenger har noen økumenisk innflytelse. De er bare veldig mye mer åpen for lokale variasjoner enn f. eks. Den norske kirke. Og den er mer målgruppeorientert. Personlig synes jeg det både er forfriskende og spennende. 

Selv tilhører jeg ikke Den norske kirke, og jeg er glad for å kunne jobbe med gudstjenesten hovedsaklig fra et lokalt perspektiv. Personlig synes jeg det er fint å bygge opp gudstjenesten etter et trasisjonelt mønster. Men jeg synes det er spennende å møte den frie holdningen i engelsk kirkeliv, og lære av deres villighet til forandring. Ikke minst er det inspirerende å se hvordan forkynnelsen ser ut til å bli mye sterkere vektlagt i disse nye gudstjenesteformene. Og unge mennesker strømmer til!

Min erfaring er også at mennesker i dag er mye mer opptatt av formidlingen enn av liturgien. De vil gjerne høre livsnær, relevant og bibelsk forkynnelse når de kommer til kirken. Og det gjelder i like stor grad unge mennesker, som gamle travere. Ja, jeg vil si det i like stor grad gjelder mennesker som går sjelden i kirke, som de som kommer jevnlig. 

Jeg opplever det som om Gas Street Church har truffet noe vesentlig når de vektlegger relevant musikk og relevant forkynnelse. Det er antakelig de to grunnleggende tingene for å nå ut - og inn - til mennesker. 

Og om man skal snakke om økumenikk, preger dette faktisk stadig større deler av verdens kristenhet. For noen synes økumenikk eksklusivt å handle om samtaler med de mest tradisjonelle kirkene. Men verden er full av kirkelige retninger med helt andre preferanser enn de tradisjonelle.

Jeg ser ingen grunn til å sette det ene opp mot det andre. Folk er forskjellige. Kirker er forskjellige. Menigheter er forskjellige. Det er en berikelse. Men sett fra sidelinjen tror jeg Den norske kirke ville opplevd stor velsignelse ved å lære av mangfoldet i Church of England.

Gå til innlegget

Mangelfull kritikk

Publisert nesten 3 år siden

Som bokanmelder er det vanlig å få reaksjoner når man har kritiske anmerkninger til en bok. Som hovedregel ser jeg ingen grunn til å svare på dette. Når Ola Tjørhom skriver et tilsvar på min omtale av boka Kirkekunnskap i Norge: Innføring i kirkekunnskap, der han selv har vært redaktør, ser jeg imidlertid at en imøtegåelse er betimelig. Rett og slett fordi jeg opplever Tjørhoms tilsvar som lite treffende.

Tjørhom skriver at jeg tydeligvis ikke har forstått kirkekunnskapens sikte. Boka sikter på å beskrive kirketyper. Dette er faktisk ikke vanskelig å forstå. Spørsmålet er om det er heldig å blande sammen alle lutherske kirkesamfunn utenfor Den norske kirke av den grunn. For saken er jo at disse representerer svært ulike kirketyper, hvilket det er vanskelig å få en forståelse av ut fra framstillingen i boka. Jeg har vanskelig for å forstå at Den Evangelisk Lutherske Frikirke og Menigheten Samfunnet har noe som helst til felles som kirketyper.

Direkte underlig blir det når Tjørhom mener jeg ikke kan dokumentere feil jeg påpeker med hensyn til det som skrives om Frikirken i offisielle kirkelige uttalelser eller surveys. Her snus saken på hodet, ettersom det er boka som inneholder påstander som ikke er dokumentert på denne måten. Når jeg påpeker at medlemmer i kirkesamfunnet ikke vil kjenne seg igjen i beskrivelsen er dette en vektig innvending, spesielt når man beskrives i generaliserende vendinger.

Konkret refererer dette til utsagnet: «Selv om bibelsynet varierer noe, mener de fleste at teologi og etikk må bygge direkte på Bibelen, uavhengig av resultater fra historisk-kritisk forskning, kultursituasjon og strømninger i tiden.» Selv har jeg gjennom sju år jobbet med Frikirkens pastorutdanning på Luthersk Bibel- og Menighetsseminar/Frikirkens teologiske høgskole (senere fusjonert med Høgskolen i Staffeldtsgate, og videre med NLA-høgskolen). Jeg kan forsikre om at historisk-kritisk forskning lå til grunn for undervisningen, og at dette aldri ble problematisert i Frikirken. (De eneste som har opponert mot dette møtte jeg på MF, der et par studenter protesterte mot min undervisning som de mente var altfor preget av historisk-kristisk teologi.)

Jeg etterlyser en mer lyttende og ydmyk holdning når feil påpekes.

Når det gjelder Kvekersamfunnet var ikke min kritikk at de ble omtalt, men jeg stilte meg spørrende til vektingen f. eks. i forhold til Smiths Venner.

Det siste avsnittet til Tjørhom, der han oppfordrer Vårt Land til å slutte å omtale faglitteratur og meg til å holde meg til oppbyggelseslitteraturen, opplever jeg som useriøs og fordummende. Kirkekunnskap er ikke akkurat rakettforskning. Dette ligger absolutt ikke på et faglig plan som det er vanskelig å forstå. Å sette seg selv på en slags faglig pidestall er patetisk.  Kanskje det er bedre å oppfordre den som ikke tåler kritikk til å gjøre andre ting enn å skrive bøker.  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere