Tor Jakob Welde

Alder: 52
  RSS

Om Tor Jakob

Pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke
www.luthersk-kirke.no
evanluth.com

Følgere

500 år siden: Luther brenner pavens bulle

Publisert rundt 2 måneder siden

10. desember 1520, ved Elsterporten i Wittenberg, kastet en skjelvende Martin Luther pavens banntrusselbulle på bålet.

Det som hadde begynt den 31. oktober 1517 med Martin Luthers protest mot avlatshandelen i Tyskland, utviklet seg raskt til en strid om enda større ting. Romersk-katolske teologer argumenterte med at når avlatshandelen var godkjent av selveste paven, burde selvfølgelig også alle kristne godkjenne den. Men Luther svarte at man måtte avvise paven dersom han talte eller skrev i strid med Bibelen. Han sa at paver og kirkemøter ofte har tatt feil, og at den hellige Skrift er kirkens ene guddommelige autoritet i lærespørsmål. Han kritiserte romerkirkens lære om avlat, bot, synd, nåde, tro, skjærsilden, og pavens lederstilling i kirken.

Sett fra Roma var dette noe av det mest provoserende og utålelige på lang tid; Luther var en kjetter (vranglærer) som måtte stanses. Han ble formant til å tie stille, men til ingen nytte. Pave Leo X ba til slutt noen av sine ledende teologer forfatte en «bulle» mot opprøreren fra Wittenberg. Og 15. juni 1520 ble bullen Exurge Domine utsendt, med innledningsordene: «Reis deg, Herre, og før din sak! Et villsvin har brutt seg inn i din vingård.» Luthers lære fordømmes på 41 ulike punkt. Paven forbyr folk å lese skriftene hans, de inneholder pest og virus som ikke kan tolereres og bør derfor brennes. Luther trues med ekskommunikasjon, dvs. utvisning fra kirkens fellesskap. Han får en frist på seksti dager til å trekke bøkene og prekenene sine tilbake; hvis ikke vil han automatisk bli lyst i bann.

Da pavens representant reiste omkring i Tyskland for å presentere bullen, ble den mange steder møtt med sterk motstand. Men blant annet i Køln og Mainz ble det laget bokbål der Luthers skrifter ble kastet på ilden.

Pavens banntrusselbulle nådde fram til Wittenberg den 10. oktober, og Luther hadde dermed frist på seg til 10. desember. Først mistenkte han at bullen var en forfalskning, fordi han syntes den inneholdt så svak teologisk argumentasjon. Men etter hvert innså han at den faktisk var ekte.

Den 10. desember klokken ti samlet en skjelvende og bedende Luther mange av sine tilhengere ved Elsterporten i Wittenberg og sa: «Siden de har brent mine bøker, brenner jeg deres.» I tillegg til banntrusselbullen, kastet han på ilden også andre pavelige skrifter, først og fremst den store kirkelige lovsamlingen, Corpus iuris canonici, «for Luther en av de fremste manifestasjoner av kirkens maktmisbruk, av pavens tyveri av den kristne frihet fra de troende i Kristi navn. Her viste kirken seg tydeligere enn noe annet sted som en falsk lovgiver, som bandt de troende med en lang rekke unødvendige regler … For å markere hvilket uvesen den kanoniske retten representerte, og hvilket alvor som lå i Luthers brudd med denne tradisjonen, måtte det et bokbål til.» (Tarald Rasmussen, «Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517-1520», Oslo, 2004, s.13)

Med denne dramatiske handlingen markerte Luther at han brøt med romerkirken; han ble ikke stående og vente til han ble kastet ut. Å brenne både bullen og andre pavelige skrifter ble betraktet som svært skandaløst og grovt. Kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen fant det derfor nødvendig å skrive til keiseren for å unnskylde Luther. Han argumenterte med at det var uakseptabelt at Luthers egne skrifter var blitt brent uten at det først var bevist at de inneholdt vranglære. Luther burde vel ikke ha svart med samme mynt, men forhåpentlig kunne keiseren overse dette, siden det var de andre som hadde begynt?

Den 3. januar 1521 ble Luther så endelig offisielt bannlyst i Roma med bullen Decet Romanum Pontificem. Nå var det alles plikt å betrakte ham og hans støttespillere som kjettere. Paven oppfordret alle erkebiskoper, biskoper og andre kirkelig ansatte til å bekjempe den lutherske lære og forsvare den katolske tro.

Tre måneder senere står Luther foran keiser Karl V. ved riksdagen i Worms. Han bes på ny om å trekke tilbake det han har skrevet, men nekter å gjøre dette såfremt ingen kan vise ham ut fra Bibelen at han har tatt feil. Luther blir erklært fredløs og oppholder seg de neste ni månedene i skjul på festningen Wartburg.

Gå til innlegget

Pålitelig informasjon om Jesu fødsel

Publisert over 2 år siden

Det er lenge til jul, men i Vårt Land debatteres det allerede om Bibelens beretninger om Jesu fødsel. Disse skal visstnok være "konstruerte", "from diktning", eller "religiøse tolkninger", og ikke noe som skal regnes som troverdig historisk informasjon.

Men et problem med å betrakte Lukas' og Matteus' fortellinger som ikke historisk troverdige, "religiøse tolkninger" o.l., er at man da kommer i skade for å motsi/avvise det som forfatterne selv har understreket om akkurat den saken. Evangelisten Lukas begynner jo som kjent sin bok slik: "Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet. Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i" (Luk 1,1-4).

Høres dette ut som en forfatter som straks har tenkt å gi oss sin "religiøse tolkning" av visse hendelser, fortelle oss ting som egentlig ikke har skjedd på orntli'?

Like etter at Lukas har erklært hvor pålitelig det er, det som nå skal fortelles, går han i gang med beretningene om døperen Johannes' tidligste barndom og om frelseren Jesu unnfangelse og fødsel osv. Han mener altså at det er pålitelig informasjon han her bringer videre, basert på øyenvitneskildringer, noe han nettopp gjorde et stort poeng utav. Da bør vel teologene prøve å vise ørlite respekt for forskningsmaterialet en har framfor seg, og ikke "tolke" det slik at en sier, "Ja, Lukas skrev nok at han mente dette var pålitelig og basert på øyenvitneskildringer osv., men vi, vi vet bedre enn ham at det ikke er slik det er ment. Han mente noe annet..." En slik motsigelse/avvisning av en forfatter bør vel ikke anses som en seriøs "tolkning" av vedkommende? 

Evangelisten Lukas var jo ellers en velutdannet mann, lege av yrke, og viser svært gode litterære ferdigheter og kunnskap om historie, samfunn m.m. De stadige referansene til forskjellige herskeres regjeringstid o.l. (Luk 3,1, Apg 11,28) er nettopp med på å understreke at hendelsene det fortelles om virkelig fant sted.

Lukas og Matteus er også i fin harmoni og utfyller hverandre når det gjelder Jesu tidligste barndom; Matteus gir oss Josefs perspektiv på hendelsene, mens Lukas gir oss Marias perspektiv. (Akkurat som to ulike journalister gir oss to ulike perspektiv og litt ulik info/detaljer om en begivenhet de er utsendt for å dekke.)

Her er en enkel oversikt over et mulig hendelsesforløp når vi setter sammen Matteus' og Lukas' barndomsberetninger: 

1) Jesus ble høyst sannsynlig født i år 5 før vår tidsregning, og det er slett ikke umulig at den 25. desember var fødselsdatoen. Hvis så er tilfelle, skjedde Jesu omskjæring (på den åttende dag) den 1. januar i år 4 f.Kr., og 33 dager senere, den 3. februar samme år, ble Jesus båret fram i tempelet i Jerusalem (Luk 2,22ff. 3 Mos 12,3-4). 

2) Senere en gang, kanskje i midten av februar, kom stjernetyderne, de vise menn, og spurte etter ”jødenes konge som nå er født” (Matt 2,1ff). Nå bodde Maria og Josef ikke lenger i stallen (e.l.) der Jesus ble født og der de fikk besøk av sauegjeterne (Luk 2,16f), men i et hus (Matt 2,11). 

3) Like etter stjernetydernes besøk flyktet Josef med Maria og Jesus til Egypt for å unngå den rasende kong Herodes’ udåd. I forsøket på å drepe Jesus lot Herodes myrde alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år og yngre (Matt 2,16ff).

4) Oppholdet i Egypt ble kortvarig. Allerede rundt 1. april døde kong Herodes*, og Josef kunne nå ta med seg Jesus og Maria og vende tilbake til Israels land. Men ettersom Arkelaus, som var svært grusom og den mest beryktede av alle Herodes’ sønner, overtok makten i Judea, våget ikke Josef å vende tilbake til Betlehem, men flyttet tilbake til Nasaret i Galilea (Matt 2,19ff).

..........

* Vi vet at Herodes den store døde like før påske i år 4 før vår tidsregning. Ifølge den jødiske historieskriveren Flavius Josefus (37 – ca 100 e.Kr.) falt den 15. Nisan (påskehøytidens første dag) dette året den 12. april (Antiquitates 17,8.1 og 17,9.3), og like før Herodes’ død inntraff en måneformørkelse (Ant. 17,6.4) som ifølge astronomer fant sted natten mellom den 12. og 13. mars (jf. Ant. 17,8.1). Herodes har altså dødd i slutten av mars eller i begynnelsen av april.) 

(Denne oversikten/listen er hentet fra Seth Erlandssons bok Vem är han? Den verklige Jesus från Nasaret)

Den som er interessert kan evt. lese litt mer utfyllende om disse tingene på bloggen min: http://evanluth.com/2012/12/14/nar-ble-jesus-fodt/ 

 

Gå til innlegget

Kirken og politikk...

Publisert rundt 3 år siden

Kirkens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse for sjeler som står i fare for å gå fortapt. Det er ikke kirkens oppdrag å forandre på politiske systemer eller fikse alle sosiale problemer i verden.

Er det rett å begi seg ut på den politiske arena med Bibelen i hånd og prøve å innføre «kristne lover og regler» i samfunnet? I forbindelse med stortingsvalget i fjor høst ble det snakket mye om kristne verdier, og det fins en del som ønsker et kristent styre av landet.

Det er lett å bli forvirret. De troende har «dobbelt statsborgerskap». Vi er medlemmer av Kristi kirke, de helliges samfunn, et nåderike. Samtidig er vi samfunnsborgere her i denne verden. Det er viktig å minne om at vi ikke må blande sammen de to «regimentene» – kirken og staten/øvrigheten, men forstå at de er adskilte og har fått helt ulike oppgaver av Gud.

Kirkens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse for sjeler som står i fare for å gå fortapt. Det er ikke kirkens oppdrag å forandre på politiske systemer eller fikse alle sosiale problemer i verden. Jesus kom ikke til verden for å opprette et jordisk fredsrike med velstand og lykke. Men ved sitt liv og sin død og oppstandelse har han gitt oss en evig fred og en arv som er langt rikere enn all jordisk rikdom. Jesu kirke skal forvalte denne arven, for at mennesker skal bli frelst. Kirken skal ikke legge seg opp i styringen av staten. Staten skal heller ikke styre over kirken.

De troende skal lyde øvrigheten såfremt den ikke befaler dem å være ulydig mot Gud. «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud,» sa Jesus. Og Pilatus fikk høre: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra.» Verdslige myndigheter er innstiftet av Gud for å holde fred og orden på jorden. Derfor bør kristne alltid respektere sine ledere som Guds representanter og be for dem. Og kristne må gjerne gjøre tjeneste innen politisk styre og stell og arbeide for en bedre ledelse av samfunnet.

Vi må skjelne mellom kirken (som kirke) – og den enkelte troende som jo har borgerskap også her i verden. Kristne samfunnsborgere bør oppmuntres til å ta på seg politisk ansvar. Men så må de ikke tenke at øvrigheten skal «kristnes». «Troende kristne som er blitt valgt til å fylle stillinger innen øvrigheten, må ikke skjule eller fornekte sin tro, men vitne om evangeliets sannhet når de har mulighet til det. Likevel må de skille nøye mellom de to provinsene – kirken og staten – og være klar over at staten ikke kan styres etter Guds ord eller «kristne prinsipper», men bare etter den naturlige fornuften og common sense. Mens kirken styres bare av Guds ord, og ikke etter diktat fra fornuften eller noen ytre tvang» (sitat fra teologen John Th. Mueller).

Mye kan sies om forholdet mellom kristne og politikk, øvrigheten og kirken. Vanskelige spørsmål dukker opp her i verden, og Gud har ikke gitt oss en liste med anvisninger for enhver situasjon. Bare noen enkle, klare prinsipp. Så hver enkelt kristen må be Gud om hjelp til å manøvrere i lys av disse. Og så vil vi alltid huske at vår beste/sanne borgerrett er i himmelen. Her på jorden har vi kun midlertidig visum.

Gå til innlegget

Med vantro leser jeg denne påstanden på side 2 i gårsdagens Vårt Land (papirutgaven).

Påstanden står i en ingress, som innledning til Åste Dokkas kommentar "Sivilisasjonens blodspor", i anledning at det er 79 år siden Krystallnatten. Antagelig skyldes påstanden en glipp, fra noen som ville sprite kommentaren litt opp?

Vårt Land og kommentatoren bør snarest dementere denne useriøse og løgnaktige påstanden, som fortsatt står svart på hvitt i avisen som ligger på bordet foran meg. Selv om man er svært kritisk til Martin Luther, er det ikke bare å pøse på med hva som helst. 

Nasjonalsosialistene gravde på 1930-tallet fram Luthers voldsomme spissformuleringer og misbrukte dem i sitt raserenhetsprosjekt, noe Luther aldri kunne tenkt seg. Han var ingen tilhenger av raseideologi eller utryddelse av jøder. Luther hatet all falsk lære, både pavens, tyrkens og jødenes, - men ikke jødene som jøder/mennesker. Han elsket Jesus, Maria, og apostlene, jøder alle sammen. 

Gå til innlegget

Nittifem teser for det 21. århundre

Publisert rundt 3 år siden

I dag, på 500-årsdagen for reformasjonens begynnelse, har Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferansen (KELK) publisert nittifem nye teser.

En håndfull av tesene:

#3 Utenom Bibelen finnes ingen kilde til kunnskap om Guds frelsesplan. Den skapte verden og loven som er innskrevet i menneskets hjerte gir en del informasjon om Gud og hans lov, men ingen av disse presenterer den gode nyheten om frelse i Jesus Kristus. Menneskelig fornuft og vitenskap er heller ikke i stand til å avdekke sannheten om Guds frelse for syndere.

#4 Gud inspirerte Bibelens forfattere slik at de skrev akkurat de ordene han ville. Bibelen, den hellige Skrift, er derfor uten feil i alle ting den forteller om. Jesus, Guds egen Sønn, sa: "Skriften kan ikke settes ut av kraft" (Joh 10,35). Som det ufeilbare Guds ord er Bibelen annerledes fra alle andre skrifter, og den er standarden som alle andre religiøse dokumenter skal bedømmes ut fra.

#5 Menneskelig intellekt og fornuft er til hjelp for å forstå Bibelen, men må aldri settes over Bibelen. Vanskelige skriftsteder skal forklares i lys av sammenhengen de står i og i overensstemmelse med de tydeligere skriftstedene. Skriften tolker Skriften.

#6 Bibelen har to hovedbudskap fra Gud: loven og evangeliet. Loven lærer oss hva vi bør gjøre og ikke gjøre, og loven fordømmer oss overfor Gud. Evangeliet lærer oss at Gud i sin store kjærlighet sendte Jesus som verdens gjenløser, og evangeliet gir oss frelsen, rettferdigheten som gjelder for Gud.

#7 Hovedhensikten med Bibelen er å forkynne de gode nyhetene om frelsen i Jesus Kristus for alle mennesker. Hele Bibelen - fra begynnelse til slutt - er Kristussentrert, med fokus på Guds plan om frelse i Kristus. Det er et herlig privilegium å få lese og studere Bibelen, da den er som et kjærlighetsbrev fra Gud.

Alle de nye nittifem tesene kan leses her: http://www.luthersk-kirke.no/

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere