Kari Helene Partapuoli

Alder: 49
  RSS

Om Kari Helene

Generalsekretær Plan International Norge.

Følgere

Vilje til vekst i Afrika?

Publisert nesten 5 år siden

Vi oppfordrer utenriksminister Børge Brende til å fremme en plan for at minst 10 prosent av bistanden skal gå til jordbruk.

Skrevet sammen med Chr. Anton 
Smedshaug, Agri Analyse

Afrika står overfor en rekke utfordringer. Fattigdom er utbredt. I 2015 var om lag 20 prosent underernærte, noe som gjør Afrika til kontinentet med den høyeste andelen underernærte.

Det forventes en dobling av befolkningen fra 1,2 milliarder i 2015 til 2,5 milliarder i 2050.
Avlingsnivået for viktige matvarer som korn er lavt i forhold til verdensgjennomsnittet og har hatt liten utvikling de siste årene. Afrika har vært netto matimportører siden 1970-tallet og er dermed avhengig av andre land for å brødfø egen befolkning.

Tall fra FNs mat- og landbruksorganisasjon viser at bare 19 av 53 afrikanske land hadde nok inntekter fra landbrukseksport til å dekke kostnadene ved å importere mat i 2007. FNs klimapanel peker på Afrika som særlig sårbart klimaendringer på grunn av høy risiko for endrede produksjonsforhold og svak tilpasningsevne. Finnes det evne – og vilje – til økonomisk vekst på kontinentet?

Avgjørende. Landbruk har tradisjonelt vært assosiert med fattigdom og svak økonomisk vekst. Men sektoren er avgjørende for å bedre levevilkårene til en stor andel av befolkningen i Afrika. Verdensbanken påpeker at investeringer i jordbruket er det mest effektive for å bekjempe fattigdom, og det raskere enn ved vekst i andre sektorer. Dette er særlig synlig i Afrika sør for Sahara. Senest 10. mai i år uttalte dr. Sihpo Moyo, økonom og direktør i den afrikanske utviklingsbanken, under sitt Norgesbesøk at landbruket er det nærmeste man kommer en «silver bullet» for fattigdomsreduksjon. Dette har ikke norsk utviklingspolitikk i dag tatt innover seg.

For selv om landbrukssektoren spiller en nøkkelrolle for den økonomiske utviklingen i fattige land, synker bistanden til landbruket. Norsk landbruksbistand var på sitt høyeste på 1970-tallet og utgjorde da omkring 30 prosent av bistandsbudsjettet. Siden da er den norske, og andre lands, støtte til landbruk i utviklingsland gradvis blitt redusert. Det utgjør i dag omkring 3 prosent av et bistandsbudsjett på over 30 milliarder.

For mange fattige land har også landbruk i mindre grad vært på den politiske agendaen, men dette er i ferd med å snu. De siste 10 årene har afrikanske ledere for alvor erkjent at landbruket er avgjørende for å sikre økonomisk vekst og øke matsikkerheten på kontinentet.

Gjennom det omfattende landbruksprogrammet CAADEP har en rekke land i Afrika satt seg som mål at minst 10 prosent av offentlige budsjetter skal gå til landbruket. Samtidig er det satt mål om en vekst i landbruket på 6 prosent per år.

Sult. Det er viktig at andre land, inkludert Norge, også anerkjenner at satsning på landbruket er avgjørende for å sikre økonomisk vekst og øke matsikkerheten i Afrika. Utenriksminister Børge Brende har omtalt sult som et av verdens største løsbare problem. Dette bør gjenspeiles ved at det satses på bistand til utvikling
av landbruket og gjennom inter-
nasjonale avtaler gir rom for effektiv nasjonal landbrukspolitikk.
 Det er viktig å styrke fattige­ lands evne til å styrke eget landbruk. Et lands egne strategier vil være bedre forankret ­nasjonalt enn planer og strategier som kommer «utenfra». Landbruksbistanden står sterkest når den støtter opp under nasjonale og lokale utviklingsplaner og ­visjoner.

Selvberging. Til slutt må en erkjenne at bøndene i Afrika er svært ulike: Mindre enn 1 prosent er kommersielle storskalabønder, mens rundt 10 prosent er mer markedsrettede bønder. De aller fleste bøndene sør for Sahara,­
opp mot 80 prosent, kan karakteriseres som småbønder som hovedsakelig driver selvberging. Disse står for hoveddelen av ­maten som produseres – og trenger helt andre politiske tiltak enn markedsrettede bønder.

26. og 27. mai samles nordiske og afrikanske utenriksministere i Oslo. Vi oppfordrer utenriksminister Brende til å fremme en opptrappingsplan: minst 10 prosent av bistanden må gå til jordbruk. Nordiske erfaringer med samvirke, samarbeid stat og jordbruk og gode internasjonale rammevilkår må på dagsorden.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.5.2016

Gå til innlegget

Syrias frølager er avgjørende for fred

Publisert rundt 5 år siden

Vi er bekymret for at regjeringen overser en grunnleggende sektor for at både Syria og nærområdene skal komme seg på føttene igjen: nemlig ­landbrukssektoren.

AV: Kari Helene 
Partapuoli
 og Elin 
Ranum (Utviklingsfondet)

Erna Solberg har bevilget 2,4 milliarder kroner i år og 10 milliarder i løpet av en ­fireårsperiode til Syria og nærområdene. Dette er den største bistandssummen den norske regjeringen noensinne har bevilget til en enkelt konflikt.

Slikt skaper fortjent oppmerksomhet, både i Norge og internasjonalt.

Revet i filler. Bidraget til Syria er sårt tiltrengt. Landet er revet i filler av borgerkrigen. Det som en gang var et tilsynelatende stabilt og velfungerende samfunn i en kaotisk region har endt opp med å være en av de største humanitære katastrofene verden har sett på flere tiår.

Når Erna Solberg velvillig blar opp milliardene på giverkonferansen, er det grunn til å gi ros og håpe at andre statsledere følger hennes eksempel. Samtidig er det viktig å minne både Solberg og Børge Brende på at tidlige norske investeringer i biologisk mangfold og matsikkerhet kan gå tapt uten fortsatt støtte.

Pengene skal rettes mot tiltak innenfor helse, nødhjelp, vann og sanitær, og 15 prosent av midlene skal øremerkes utdanning. Alt sammen nødvendige tiltak, men vi er bekymret for at regjeringen overser en grunnleggende sektor for at både Syria og nærområdene skal komme seg på føttene igjen: nemlig landbrukssektoren.

Flere forskere har pekt på at alvorlig tørke og svekket matproduksjon hadde en ­destabiliserende effekt i perioden frem mot borgerkrigen og førte til stor migrasjon til byene.

Tørken blir trukket frem som én av flere årsaker til krisen. I ­løpet av borgerkrigen har det også vært alvorlig tørke, og mye av Syrias landbrukssektor ligger i ruiner. For å gjenoppbygge Syria og legge grunnlaget for en stabil fremtid er det helt nødvendig at matproduksjonen gjenopprettes.

Det er ingen tvil om at behovet for utdanning og helsetjenester vil være stort i tiden fremover, men effekten av disse tiltakene­ vil bli større hvis deler av det norske og internasjonale bidraget også retter seg mot matproduksjon som er med på å legge­ grunnlaget for stabilitet, god helse­, evnen til læring og økonomisk utvikling.

Norge har gode forutsetninger til å støtte landbruk i regionen. Som en av de aller viktigste bidragsyterne, var Norge med på å bygge opp det viktige forskningssenteret på landbruk i tørre områder, ICARDA (International Centre for Agricultural Research in the Dry Areas) i Aleppo i Syria.

ICARDA fungerer også som en regional frøbank. Men i likhet med millioner av syrere har ICARDA vært nødt til å søke tilflukt i Libanon. En del av frøene fra ICARDA ble sendt til frøhvelvet på Svalbard for ikke å gå tapt i krigens herjinger.

Verdifulle samlinger av ulike sorter av hvete, bygg og gress ble reddet ved å bli oppbevart på Svalbard. Norge har lagt prestisje i, og fått internasjonal anerkjennelse for å være vertsnasjon for hele verdens frølager.

Hvelvet på Svalbard forvaltes av Global Crop Diversity Trust, som Norge er en viktig bidragsyter til.

For noen ­måneder siden ble de syriske frøene fra frøhvelvet på Svalbard sendt tilbake til ICARDA. Og det er nettopp det som er tanken bak frøhvelvet.

Det skal være en viktig garanti for fremtidens matsikkerhet. Der ligger ulike potetslag, hvete- og rissorter trygt bevart, ment til å tas frem i krisetider slik som vi ser i Syria i dag.

Det er ICARDA som skal produsere og bruke frøene fra Svalbard. Men hvis gamle støttespillere trekker seg ut og endrer ­fokus, står ICARDA i fare for å falle i grus, og frøene risikerer å ikke komme i jorden.

Frøene må plantes, tas vare på, videreutvikles og tilpasses nye klimatiske forhold. Frø som ­taklet de klimatiske forholdene for noen år siden, er ikke nødvendigvis like godt rustet til å møte forholdene i morgen.

For at matproduksjonen skal kunne møte utfordringene­ klima­endringene medfører, må det forskes og dyrkes. Det er denne­ delen av jobben Erna Solberg står i fare for å hoppe over hvis hun unnlater å rette noe av oppmerksomheten mot landbruket i Syriasatsingen.

Ikke minst er det viktig å se fremover og styrke ICARDA som forskningsinstitusjon på lang sikt, og gjenoppbygge­ institusjonen og genbanken når forholdene i ­Syria tillater det.

Støtte til tiltak som sikrer det aller mest grunnleggende vi mennesker trenger, nemlig mat, må prioriteres og vil styrke ­effekten av de andre satsningene som er avhengige av tilgang på mat for å gi ønsket effekt.

Utleveringen av frø til ICARDA­ er den aller første siden frøhvelvet på Svalbard ble opprettet. Men for å bestå prøven må frøene også brukes produktivt og bidra til å sikre matsikkerheten.

Det internasjonale frøsystemet, og frøhvelvet på Svalbards funksjon og bidrag til å sikre matsikkerhet i fremtiden avhenger av om det første forsøket blir vellykket.

Det kan oppmuntre flere land til å levere eksemplarer av sine frøsamlinger til Svalbard. Hvis Norge mener alvor med sine ­ambisjoner om å være en garantist for matsikkerhet og være vert for verdens frølager, må vi være med hele veien.

Stopper vi ved halvgått løp, ­risikerer vi at både nye og gamle­ investeringer går tapt.

Først publisert i Vårt Land 27.2.2016

Gå til innlegget

Mat er sikkerhetspolitikk

Publisert over 6 år siden

I krigen mot terror, som store deler av verden er dratt inn i, hører vi lite om retten til mat og bekjempelse av sult.

Skrevet av Mari Gjengedal
, Lovise Ribe, 
Kari Helene Partapuoli, henholdsvis: Daglig leder i Spire 
(Utviklingsfondets ungdom). 
Daglig leder i FIAN. 
Daglig leder i Utviklingsfondet.

I kampen mot terror, ekstremisme og voldelige konflikter bruker verdenssamfunnet militær makt og debatterer ideologiske og religiøse skillelinjer.

Altfor sjelden trekkes arbeidet for grunnleggende rettigheter til mat og vann frem som nødvendig sikkerhetspolitikk.

Vi representerer utviklings­organisasjoner som jobber for global matsikkerhet, er opptatt av fattigdomsbekjempelse og bedre kår for fattige matprodusenter. Næringsrik mat og rent vann er grunnleggende menneskerettigheter, og det er nok ressurser i verden til at alle kan nyte disse rettighetene.

Investeringer i bærekraftig landbruksutvikling er et ­effektivt middel for å bekjempe­ fattigdom og redusere antall mennesker­ som lider av sult og underernæring. Bærekraftig landbruksutvikling er også helt nødvendig for å møte de store utfordringene­ klimaendringene utgjør for verdens matproduksjon – spesielt i utviklingsland.

Retten til mat. Men arbeidet med matsikkerhet handler ikke bare om fattigdomsbekjempelse. Matsikkerhet er en forutsetning for stabil samfunnsutvikling og fredelig sameksistens. Arbeidet for retten til mat er derfor også i høyeste grad sikkerhetspolitikk.

Det er mange grunner til at kriger og terrorisme oppstår. En viktig årsak til at gnisten kan ­utvikle seg til en storbrann, er ofte fattigdom, sult og mangel på livsmuligheter.

Globalisering innebærer ikke bare økte ulikheter mellom fattig og rik, men også at stadig flere ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknologi har kunnskap om den ulikheten og urettferdigheten de opplever.

Å se mennesker i den rike delen­ av verden leve i overflod mens en selv ikke har nok mat til å mette sin egen familie, gir gode­ grunner til sinne og frustrasjon. Klimaendringene har gjort matproduksjonen enda mer sårbar og vil i fremtiden ytter­ligere kunne øke konfliktnivået­ på lokalt, nasjonalt og globalt plan.

Matmangel. Opp gjennom verdenshistorien har matmangel og fordeling av matressurser ført til mange konflikter. Sjef for avdeling for Beskyttelse og samfunnssikkerhet ved Forsvarets forskningsinstitutt uttalte tidligere i høst: «Tilgang til mat og vann er blant menneskers aller mest grunnleggende behov, og dermed viktige forutsetninger for samfunnssikkerheten.»

Det er etter hvert mange som har påpekt sammenhengen mellom høye matpriser og den arabiske våren. De første demonstrasjonene i Tunisia var protester mot høye priser på brød, og både i Bahrain, Marokko, Yemen, Egypt og Jordan var det såkalte brødprotester i tiden før den arabiske våren.

De store endringene i Midt­østen handler selvfølgelig ikke bare om mat. Det er allikevel stor enighet om at det er en sammenheng mellom opp­rørene, matvareprisene og ­landenes sårbarhet for inflasjon på verdens matmarked.

Mat er også et kjent våpen i krig. Al-Shabab i Somalia har holdt nødhjelp tilbake fra befolkningen og til tider bevisst tatt kontroll over matressursene. Dette har vært en av metodene deres for å rekruttere krigere og kontrollere befolkningen.

Mot dette historiske bakteppet­ er det innlysende at retten til mat bør være en integrert del av Norges og andre lands sikkerhetspolitikk. Men i den snart 13 år lange krigen mot terror, som store deler av verden er dratt inn i, hører vi lite om viktigheten av retten til mat og bekjempelse av sult og underernæring. Arbeidet med matsikkerhet, spesielt med retten til mat, er stort sett forbeholdt utviklingsorganisasjoner.

Norge er sterkt integrert i ­internasjonal økonomi og politikk, og dermed også sårbare overfor internasjonale omveltninger. Det er ikke utenkelig at vi selv kan ende opp som et direkte mål for voldelige grupper, og vi må gjøre det vi kan for å bygge opp en fredelig verden på lang sikt.

Vi skjønner at det er litt for drøyt å sette direkte likhetstegn mellom verdens fattigdom og de sikkerhetsmessige truslene mot vårt eget land. Derimot er det ikke for drøyt å påstå at mennesker som får innfridd sine grunnleggende menneskerettigheter sannsynligvis utgjør en mindre trussel mot omverdenen enn hvis det motsatte er tilfelle.

Økte matpriser. Hva mener vi norske myndigheter bør gjøre? Jo, bidra enda mer til matsikkerhet over bistandsbudsjettet og rette søkelyset spesielt mot grunnleggende rettigheter som mat og vann. Ofte ser vi at økte matpriser og manglende mat­tilgang kan være nok til å skubbe en ustabil situasjon ut av kontroll.

Samtidig vet vi at landbruket utgjør den sektoren som vil bidra til størst utviklingseffekt dersom den investeres i. Gi derfor mer støtte til landbruksutvikling som har de aller fattigste og mest sårbare som målgruppe.­ Slik kan de selv skape seg et bedre­ liv og få muligheten til å forsørge seg selv. Økt levestandard for de aller fattigste i verden er god sikkerhetspolitikk, også for Norge.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.10.2014

Gå til innlegget

Ikke bare utdanning

Publisert over 6 år siden

På landsmøtet til Norges gymnasiastsamband i 1979 ble det vedtatt at Operasjon Dagsverk skulle gå til Jamaica. Erna Solberg ble valgt til Operasjon Dagsverk leder, og i 1979 sto hun i spissen for å jobbe inn 3,5 millioner kroner.

Pengene som ble samlet inn i 1979 gikk blant annet til bygging av en videregående skole. Som statsminister er Erna Solberg og Norge nå i ferd med å ta en global lederrolle innen utdanning av jenter i utviklingsland. 

Barnekonvensjonen slår fast at alle barn har rett til utdanning. Antall barn som ikke går på skolen er halvert siden tusenårsskiftet. Likevel er det fortsatt nesten 60 millioner barn verden over som ikke får begynne på skolen. Halvparten av dem bor i områder som er preget av konflikt og kriser. Like alvorlig er det at 250 millioner barn i barneskolealder ikke kan lese enkle setninger, de fleste av dem til tross for at de har gått på skolen. De fattigste er hardest rammet. 

I sommer besøkte statsministeren Malawi, Sør-Afrika og Rwanda. I Malawi møtte Solberg unge kvinner fra ungdomsnettverket Young Women Can Do It, som støttes av årets Operasjon Dagsverk. De unge kvinnene fortalte om en virkelighet hvor få jenter fullfører grunnskolen, om en hverdag som er preget av hardt arbeid og om unge jenters manglende trygghet på skolen, på skoleveien og i hjemmet. Men de fortalte også statsministeren om hvordan de gjennom å stå sammen har blitt styrket i troen på en fremtid hvor de selv kan velge når de vil stifte familie og hvor unge kvinner kan være med å bygge fremtidens Malawi. 

Utdanning for alle er viktig for å skape et likestilt Malawi uten fattigdom. Men satsning på utdanning alene endrer ikke undertrykkende samfunnsstrukturer og får ikke kvinner og menn ut av de tradisjonelle kjønnsrollene. Erna Solberg må derfor se regjeringens satsing på utdanning i et bredere perspektiv. Det innebærer opplæring innen ungt entreprenørskap, låneordninger for ungdom, yrkesopplæring, praksisplasser og integrering i arbeidsmarkedet og opplæring i klimasmart landbruk. De fleste ungdommer i Malawi bor på en liten gård.

Det er derfor ekstra morsomt at inntektene fra årets Operasjon Dagsverk skal gå nettopp til unge jenter i Malawi og Etiopia. Gjennom opplæring i rettighets- og påvirkningsarbeid, jobber vi for at ungdom skal sette dagsorden. Ungdom i Malawi og Etiopia kan selv være med på å redusere andelen barneekteskap, de kan selv skape bevissthet rundt seksuelle overgrep og de kan selv bygge landene sine. I dette arbeidet går utdanning og rettighetsarbeid hånd i hånd. 

-Jeg tror det kommer en dag for alle unge kvinner. En dag da vi kan ta våre egne valg. En dag da jentebarn fra fødselen av aksepteres for hvem de er. Vi, unge kvinner, har rett til å strekke oss bortenfor kjøkkenet. Vi fortjener bedre. Det er aldri for sent å gi jenter håp om en bedre morgendag.

Det sa 18-årige Norice Kumwenda, som er med i Young Women Can Do It. Hun er et levende eksempel på hva utdanning med ‘nogo attåt’ kan utrette. Dette ekstra er utdanning satt inn i et bredere rettighetsperspektiv med fattigdomsbekjempelse som grunnplanke. Vi føler oss sikre på at Erna vil se de lange linjene fra sitt engasjement under Operasjon Dagsverk, og til nå: som statsminister med blikket mot internasjonal solidaritet. 

Innlegget er skrevet av Martin Gukild, Operasjon Dagsverk og Kari Helene Partapuoli, Utviklingsfondet og stod på trykk i Vårt Land 07.07.2014
Gå til innlegget

Vi trenger et 
framtidsombud

Publisert nesten 7 år siden

Vi skyver kostnadene ved storflommer, lavere mat-produksjon, sosiale problemer og tap av naturmangfold over på våre barnebarn.

Kari Helene Partapuoli, Lars Haltbrekken og Espen Heggedal

Utviklingsfondet. Naturvernforbundet. Miljøagentene

En indianerstamme i det ville vesten hadde en regel: Ingen store avgjørelser som kunne påvirke stammens arvtagere, skulle fattes uten at de eldste hadde satt seg sammen og diskutert mulige ringvirkninger syv generasjoner frem i tid.

Dette tankesettet burde inspirere våre egne visjoner i dag. Under forberedelsen til den store Rio+20-konferansen om bærekraftig utvikling i 2012 oppstod ideen om at framtidige generasjoner trenger en egen ombudsperson til å tale deres sak.

I kjølvannet av toppmøtet har derfor Spire, Utviklingsfondets Ungdomsorganisasjon, frontet ideen om et Framtidsombud på hjemmebane. Over 30 organisasjoner stiller seg nå bak kampanjen deres, inkludert store paraplyorganisasjoner og flere politiske ungdomspartier. Vi regner med at det blir enda flere.

Barnebarna må betale. Vi lever i en globalisert verden. Mange rapporter og forskere advarer oss og peker på at økonomisk vekst trumfer sosial og økologisk bærekraft. De merkostnadene dette medfører på kort sikt, skyves over på fremtidige generasjoner. Men nå er det ingen som setter seg ned og tenker grundig nok over konsekvensene for den syvende generasjon. Vi skyver med andre ord kostnadene ved storflommer, lavere matproduksjon, sosiale problemer og tap av naturmangfold over på våre egne barnebarn.

Bærekraftig utvikling har vært et overordnet mål for norsk politikk siden begynnelsen av 1990-tallet. Et grunnleggende prinsipp i begrepet bærekraftig utvikling er nettopp hensynet til kommende generasjoner. Framtidige generasjoner skal ha like muligheter som dagens generasjon. Dette er også nedfelt i grunnlovens paragraf 110 b som stadfester kommende slekters rett til en produktiv og mangfoldig natur.

Banebrytende. Norge var banebrytende i 1981 da vi opprettet Barneombudet, for at barnas stemme skulle bli hørt, her og nå. Men når det gjelder å løfte fram framtidige generasjoners stemme er vi ikke lenger i front. Flere andre land har i dag ombud eller lignende institusjoner som jobber med å sikre rettighetene til kommende generasjoner. Norge, som har alle muligheter til å være et foregangsland innen klima- og utviklingspolitikk, må komme på banen.

Som samfunn har vi ikke klart å prioritere bærekraftig utvikling i tilstrekkelig grad. Våre etterkommere blir de store taperne. Vi har derfor mye å vinne på at en bærekraftig utvikling forankres i en politisk uavhengig institusjon som har mulighet og kompetanse til å belyse langsiktige perspektiv ved norsk politikk. Et ombud for framtidige generasjoner – et framtidsombud – vil kunne fylle denne rollen.

En slik institusjon vil:

• Være et konkret og positivt tiltak for å fremme en miljøvennlig og langsiktig politikk.

• Fungere som et talerør for framtidige generasjoner, og dermed gi bærekraftig utvikling et ansikt.

• Være et tverrfaglig organ som kan bistå med informasjon i politiske saker og være en brobygger mellom forskning, politikk og befolkningen.

• Sørge for langsiktige samfunnsbesparelser ved å fremme forebyggende tiltak istedenfor reparerende tiltak. Dette vil kunne hjelpe politikere med å balansere ønsket om økonomisk vekst på kort sikt med det langsiktige hensynet til framtidige generasjoner.

Uavhengig. En innvendig mot forslaget er at Stortinget allerede innehar en slik kontrollfunksjon. Hvorfor da lage noe nytt? Til det er å si at en ekstern evaluering av Norges arbeid med bærekraftig utvikling i 2007 pekte på behovet for en egen institusjon som har et lengre perspektiv på utvikling og miljø. Derfor mener vi at hele saksfeltet bærekraftig utvikling sannsynligvis styrkes ved en politisk uavhengig institusjon som har mulighet, myndighet og kompetanse til å belyse langsiktige perspektiv ved norsk politikk.

Miljøhuset, ved Utviklingsfondet, Naturvernforbundet og Miljøagentene, støtter derfor innføringen av et ombud som taler våre barns barnebarns sak. Utfordringen går nå til Regjeringen: hvorfor ikke gå i gang med en offentlig utredning som belyser ulike praktiske sider ved forslaget, slik det i dag foreligger fra Spire?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.5.2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere