Anders Anfinds1

Alder: 57
  RSS

Om Anders

Følgere

Antikatolsk?

Publisert over 5 år siden

Eirik S. H0lthe, det er helt riktig at jeg de siste dagene har skrevet kritisk om visse sider ved Den Katolske Kirke. Det er fordi DKK selv, og en del katolikker, ofte uttrykker ting i retning av at de er litt gjevere enn andre kristne kirker, og de er visstnok den "sanne" kirken. I Lumen Gentium 14 heter sies det: "Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at den katolske Kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den." Dette er for meg tungt fordøyelig.

Selv synes jeg på ingen måte at jeg er antikatolsk. Jeg anser DKK for å være en like god kirke som andre kirker - hverken verre eller bedre. Jeg ønsker DKK all Guds velsignelse, fremgang og vekst. Men i møte med den tidvise arrogansen, reagerer jeg, og synes DKK må feie for egen dør - eksempelvis hva angår overhyppigheten av seksuelle overgrep begått av katolske prester. Jeg er også kritisk til Tradisjonens plass i den katolske teologien. Ikke fordi jeg ikke annerkjenner at oldkirkelig tradisjon kan være vektig. Og naturlig nok ser jeg at det protestantiske slagordet "Skriften alene" er beheftet med svakheter. Kritikken dreier seg om teologi - f.eks. læren om skjærsild og avlat - som hverken har støtte i skrift eller tradisjon.

Meg bekjent finnes det ikke et eneste kristent trossamfunn i verden som holder seg med feilfri teologi, heller ingen som ikke tidvis har begitt seg på ville veier grunnet menneskelig svakhet og synd. Dette faktum maner alle - absolutt alle - til ydmykhet.

For øvrig støtter jeg broderens utlegning i hovedinnlegget 100 %. 

Gå til kommentaren

Biskop Eidsvig og avlatshandelen

Publisert over 5 år siden
Anders Anfinds1 – gå til den siterte teksten.
Men har ikke DKK beklaget avlatshandelen? Nei, ikke det jeg kjenner til. DKK har beklaget visse eksesser ved avlatshandelen, og gått i rette med de mest absurde avlatsteologiske utslagene fra tidligere århundrer. Så langt jeg vet er det alt – grunnleggende sett består dogmet.

Jeg ble ansporet til å undersøke nærmere min ovensiterte påstand, dette forårsaket av et Vårt Land -intervju med biskop Eidsvig i DKK, omhandlende en tilnærming mellom lutheranere og katolikker. Biskopen blir der sitert på følgende: «Avlatshandelen i reformasjonens første fase ble overdrevet i fortellingen om den. Noen sitter igjen med et bilde at avlatshandel fortsatt skjer, men det er snart 500 år siden den ble fjernet.» La meg derfor presisere i tilfelle noen nå skulle tro jeg har båret falsk vitnesbyrd om DKK: Handelen med avlat er nok helt forlatt for lenge siden, men avlat som teologi består.

Katekismen er tydelig på dette punktet: «Avlat er ettergivelse overfor Gud av timelig straff for synder hvor skylden allerede er slettet ut, ettergivelse som den troende med den rette innstilling kan oppnå på visse betingelser gjennom en handling fra Kirkens side som, i egenskap av gjenløsningens forvalter, fordeler og ved sin myndighet anvender den skatt av godtgjørelser Kristus og de hellige har vunnet. Avlat er delvis eller fullstendig, alt etter som den helt eller delvis fritar for den timelige straff som skal sones for synd. De troende kan vinne avlat for seg selv eller anvende den for døde.» (Den katolske kirkes katekisme, 1471)

Den «timelige straff» det her er snakk om er slettes ikke fortapelse; en timelig straff er en tidsavgrenset straff. DKK kaller fortapelsen «den evige straff» og i Katekismens pkt. 1473 leser vi at «Syndstilgivelsen og gjenopprettelsen av samfunnet med Gud medfører ettergivelse av den evige straff for synder. Men den timelige straff blir værende». Med andre ord, det er fortsatt katolsk teologi at selv om man er frelst og kan imøtese evig liv hos Gud, vil man likevel både i livet og etter døden være gjenstand for en tidsavgrenset straff. Katekismens pkt. 1472 klargjør det slik: «For å forstå Kirkens lære og praksis på dette punkt må man først innse at synd fører til to ting. Alvorlig synd fratar oss samfunnet med Gud og gjør oss derved uskikket til evig liv; tap av evig liv kalles syndens "evige straff". På den annen side fører enhver synd, også svakhetssynder, til en usunn binding til skapninger, noe som har behov for å lutres, enten her nede eller etter døden, i den tilstand som kalles skjærsilden. Denne lutringen fritar for det man kaller "den timelige straff" for synd

For å oppnå avlat bør du fortrinnsvis utmerke deg «ved barmhjertighets- og kjærlighetsgjerninger, ved bønn og ulike botsøvelser».  Det er DKK som tildeler den enkelte avlat: «Avlat oppnås gjennom Kirken som i kraft av den makt til å løse og binde som er blitt den overgitt av Kristus Jesus, griper inn til beste for en kristen og åpner for ham Kristi og de helliges fortjenesters skattkammer, slik at han kan få ettergitt fra all miskunns Far den timelige straff han har utestående for sine synders skyld. På denne måten vil ikke Kirken bare komme vedkommende kristne til hjelp, den vil også mane ham til fromme gjerninger, botsøvelser og nestekjærlighet.» (Katekismen, pkt. 1478)

For øvrig kan de troende som fortsatt lever bidra til avlat for dem som allerede er døde og således forkorte deres tid i skjærsilden. «Siden de troende avdøde som er under lutring, også er del av de helliges samfunn, kan vi hjelpe dem blant annet ved å oppnå avlat for dem, slik at de kan få ettergitt den timelige straff de skylder for sine synder.» (Katekismen pkt. 1479)

Det er gledelig når biskop Eidsvig kan bekjentgjøre et bedre vennskap og større enhet mellom katolikker og protestanter enn det noensinne tidligere har vært. Det blir imidlertid spennende om partene våger seg på dialog – for ikke å snakke om tilnærming – om avlats- og skjærsildsteologi. Fra protestantisk hold er det vel (tilsvarende hva den ortodokse kirke er sitert på i min tidligere kommentar, #4) en unison oppfatning at læren om skjærsild og avlat er komplett ubibelsk samt uten forankring i Oldkirken/Tradisjonen.

 

Gå til kommentaren

Bibel og tradisjon

Publisert over 5 år siden
Ove K Lillemoen – gå til den siterte teksten.
Skjærsild er fullstendig ukjent i Biibelen, den forteller derimot at

Å hevde overfor katolikker at noe er ubibelsk, fordi man ikke finner belegg for x, y eller z i Bibelen, kan tidvis prelle av som vann på gåsa. DKK vektlegger nemlig også tradisjonen. De kan fortelle deg at de første generasjoner av apostler og biskoper i apostolisk suksesjon skrev, samlet og kanoniserte 27 skrifter som idag er kjent under navnet "Det nye testamente". Kirken bestemte ved apostolisk autoritet at disse skriftene skal være normative. Senere generasjoner av apostler – katolsk forstått biskopene i forening med paven – forvalter Kirkens lære. Den bygger ikke bare på Bibelen, men også Oldkirkens teologi og den apostoliske tradisjon (som både forutgår og etterfølger kanoniseringen). Når protestanter roper opp om "skriften alene", kan katolikker smile litt og si at Skriften man er så opptatt av ble samlet og kanonisert av DKK. Der har de et poeng.

Det er derfor interessant å se om avlats- og skjærsildsteologien har forankring i tradisjonen. Det ser ikke slik ut for meg. Selv katolske teologer er enige om at tidligste forekomst av avlatspraksis kan spores tilbake til Irland i det 6. århundre. En grundig og pavelig støttet teologi for skjærsilds- og avlatsteologi får vi først på 1100-tallet. Og det er ikke før på 1300-tallet man for første gang kjenner til fenomenet med at man skal kunne påvirke allerede avdøde menneskers tid i skjærsilden gjennom bønn, en praksis som blir teologisk støttet fra pavelig hold først på 1400-tallet.

Men kan det hende at det likevel ligger en tradisjon der fra Oldkirken som historikere – selv ikke katolske sådanne – har oppfanget? Det er ingenting som tyder på det.  Det beste beviset på det har vi fra den ortodokse kirke, som deler de første 1000 år av sin historie med den romersk-katolske kirke. Da Pave Paulus VI forsterket og tydeliggjorde DKK’s avlatsteologi I 1967, fikk han følgende respons fra Emilianos Timiades, Biskop av Calabria, som skrev på vegne av de ortodokse kirkene (mine uthevninger):

There is hardly another teaching that is so opposed to the biblical and catholic faith as that of the teaching of indulgences. Nowhere in the Bible is it said that given true repentance and atonement, sins remain nonetheless unforgiven unless the sinner subjects himself to an additional type of redeeming punishment. It is rather the case that the Gospels show many examples in which Christ rejoices at a sinner’s sincere repentance and does not demand any additional work of satisfaction. Christ’s atonement and redemption are effective to free the wrongdoings of all humanity.

Eternal life is a gift that is completely outside of all ‘merits,’ which can be obtained by any person. Good works which we accomplish with the help of divine grace are always truly deserving, insofar as they are vital elements of our spiritual growth and are a demonstration of our ethical suitability for salvation. We will be judged and rewarded according to our deeds, which means according to personal merits to which our works testify. …. The Greek fathers hold unanimously that the completion of penance is neither an integral part of the sacrament of penance nor can it be strengthened or even replaced by the efforts of others. There is nothing in the early traditions, in the Bible, or in the writings of the fathers that could lend such a novel conception any true support. In contrast, there is the fact that in the Western Church, this idea was completely unknown. It was not until 1343 that Pope Clement VI formally opened the ‘treasury of merit’ with respect to indulgences, such that this theory became an official part of the teaching of the Roman Catholic Church.[ ….]

If we check the New Testament or the teaching of the early church, we do not find a trace of punishment in a legal sense, nor do we see a hint of a motive of vengeance. In contrast, sinners are treated as children of God and are accepted as such (Romans 6:5; 8,14; James 2:23; Ephesians 2:3). The early Greek fathers refer clearly to the dilemma that would arise from a legalistic standpoint. Clement of Alexandria observed: ‘Justice is not brought by laws and the sword and also not by fear or punishment but rather by the love of God.’ Whatever can be said with respect to the practice of granting indulgences, certain facts remain untouched. Such a practice was completely unknown in the early church. […..]

The Reform of the Theology of Indulgences demonstrably developed during the Council of Trent (1545-1563), although the elaboration of such theology had begun earlier in a number of papal decrees, for example in Clement VI’s (January 1518) bull ‘Unigentius Dei Filius’ and in the same Pope’s ‘Exsurge Domine’ bull (June 1520). After Trent, Pious VI developed the theology further in the August 1794 ‘Auctorem Fidei’ bull. Detailed justification of why the teaching on indulgences from the viewpoint of Orthodox theology contradicts the New Testament will be presented further below. […..]

Orthodox believers teach that good works indeed lead to a true ‘satisfaction’ (onesis) but one without satisfactory effect. Such a thing is impossible and unnecessary, because God has provided complete satisfaction by the one-time sacrifice of his Son. No human work is required, no matter what value it might have. If such works are without relevance in this life, how much truer is this in life after death. After all, the soul of a person who dies impenitently cannot in any manner of speaking automatically and against the will of the individual be purified by a simple fire (pyr), whatever this might mean. A passive improvement is also not thinkable, since there is no possibility of a further development and perfection (satispassio) after death.”


Gå til kommentaren

Menneskevennlighet

Publisert over 5 år siden
Hvor menneskevennlig er det kristne dogmet om fortapelsen, dvs troen på at alle mennesker som ikke tror på Jesus skal tilbringe evigheten i Helvete?

Det er en relevant innvending, men hører etter min mening best hjemme i en separat diskusjon. Min tanke i denne omgang var forholdet mellom DKK og andre kristne kirker.

Gå til kommentaren

Foreløpig avrunding

Publisert over 5 år siden
Sverre Avnskog – gå til den siterte teksten.
Anfindsen har nå bare knyttet Bastrups navn til et problemområde i hans kirkesamfunn på internasjonal basis. La oss ikke påstå annet.

På samme måte har Bastrup knyttet Anfindsens navn til en teologisk debatt om hvorvidt islam begrepsmessig er uforenlig med tanken om en kjærlig Gud.

Begge deler kunne kanskje med fordel heller ha blitt tatt opp uten denne koblingen til en navngitt person.

Jeg har lovet at jeg skal komme tilbake til et mer grundig svar til Ekeland Bastrup. Jeg tenker nå på svar på hans kommentar # 6.

Imidlertid har det fra flere hold vært gitt tydelige signaler om overskriften i denne debattråden, herunder også fra Ekeland Bastrup. Jeg synes derfor det vil være riktig å ikke skrive mer her, for således å la denne tråden 'dø ut' fortest mulig, med den følge at også overskriften forsvinner snarest fra forsiden.

Jeg kommer derfor tilbake i morgen med nytt innlegg - og da med ny overskrift.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere