Anders Anfinds1

Alder: 57
  RSS

Om Anders

Følgere

"Nådeløse" sider ved Den Katolske Kirke

Publisert over 5 år siden

Den Katolske Kirke sier om seg selv at den "med støtte i Den hellige skrift og i tradisjonen" er nødvendig for frelsen. Jeg innrømmer at jeg finner påstanden tung å svelge.

I en annen debattråd tok jeg utgangspunkt i min personlige opplevelse av at Olav Rune Ekeland Bastrup ofte påpeker Den Katolske Kirkes overlegenhet vis á vis andre kristne trossamfunn. Mitt innlegg problematiserte dette ved bruk av et ‘på-frukten-skal-treet-kjennes-perspektiv’ og fokuserte på overgrepsskandalene i DKK. Ekeland Bastrup svarte godt tilbake, men fordi min overskrift ble omtalt som krenkende har jeg villet videreføre samtalen i en ny tråd og la den gamle forsvinne så snart som mulig.

I sitt svar til meg nevner Ekeland Bastrup faktisk et bestemt aspekt jeg hadde i tankene, nemlig hans egen opplevelse av at DKK er mer tolerant enn andre trossamfunn. Til dels vil jeg anerkjenne dette, til dels vil jeg i det videre problematisere påstanden. Men før jeg kommer så langt skal det her være nevnt at Ekeland Bastrup eksplisitt i sitt svar hevder at han aldri har påstått og aldri ment at DKK er andre overlegen. Da tar jeg selvfølgelig det ad notam og velger å tro ham. Da har jeg altså misforstått. Mea culpa.

Ekeland Bastrup skriver: "Mitt forhold til DKK handler om at jeg finner troen der innenfor dens skjøre rammer." Det har jeg stor respekt for, la meg understreke det. Han skriver også: "DKK har en teologi utviklet gjennom 2000 år som fascinerer meg." Vel, den fascinerer meg også, dog på en litt annen måte.

Toleranse er nemlig et viktig stikkord for min primære skepsis til DKK. Ikke fordi jeg ikke et stykke på vei kan si meg enig i at DKK i teologi og praksis tidvis utviser større toleranse for menneskelig svakhet enn de fleste andre – det stemmer nok. Derimot anser jeg at DKK er mer intolerant enn de fleste andre kirker overfor andre kristne trossamfunn.

Det var min barne- og ungdomslærdom at alle kristne – uavhengig av trossamfunn – var kristne brødre og søstre, og at alle – uavhengig av teologiske forskjeller – var å anse som frelst. (For ordens skyld: jeg lærte også at Mormonere og Jehovas Vitner hadde en avvikende frelseslære, og ikke kunne regnes for kristne.) Det var min barne- og ungdomsopplevelse at man fra talerstoler ‘velsignet’ andre kirkesamfunn. Omkvedet var at vi alle, på tross av våre ulikheter, jobbet sammen for Guds rikes utbredelse.

I første omgang kan det se ut til at DKK tenker omtrent likt som ovenfor forklart. Dette fremgår av Lumen Gentium (16).

Kirken vet at den av flere grunner er forenet med dem som er døpte og bærer hedersnavnet kristne, dog uten å bekjenne seg til den uavkortede tro eller uten å bevare fellesskapet med Peters etterfølger.  Mange ærer nemlig Den hellige skrift som troens og livets norm, og de legger for dagen en oppriktig religiøs iver. De tror med kjærlighet på Gud, den allmektige Fader, og på Kristus, Guds Sønn, Frelseren, de mottar dåpens segl for dermed å bli forenet med Kristus, ja, de anerkjenner og mottar også andre sakramenter i sine egne kirker eller kirkelige samfunn. Flere av dem har et episkopat, de feirer den hellige eukaristi og nærer en oppriktig hengivenhet til jomfru Maria, Guds mor. Dertil kommer fellesskapet i bønnen og de øvrige nådemidler, og, mer enn det, en viss ekte forening i Den Hellige Ånd, hvis helliggjørende kraft virker også i disse ikke-katolske kristne ved sine gaver og nådegaver, og som har styrket enkelte blant dem til å gi like til sitt liv.

Samtidig, DKK lærer også at kristne som er kjent med at Kristus har grunnlagt Den Katolske Kirke, men unnlater å tre inn i denne, ikke kan bli frelst, fordi de lever i åpen forakt for den sannhet Gud har åpenbart. Lumen Gentium (14)

Med støtte i Den hellige skrift og i tradisjonen lærer det at Kirken, i den skikkelse den vandrer i her på jorden, er nødvendig for frelsen. For Kristus alene er Midleren og veien til frelse, og han blir nærværende for oss i sitt legeme som er Kirken. Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen (kfr. Mk. 16,16; Joh. 3,5) har han samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at den katolske Kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den.

Den strenge fortolkningen av dette er at undertegnede, som gjennom flere år har blitt tydelig fortalt av katolske venner at DKK er den ene sanne kirke, men som likevel ikke gjør meg selv til katolikk, vil ikke oppnå frelse. Den mindre strenge fortolkningen er at jeg innbefattes av rausheten i punkt 16, og at punkt 14 kun gjelder katolikker. Skulle derfor en katolikk forlate DKK, og for eksempel bli lutheraner eller pinsevenn, ligger han/hun tynt an. I begge tilfeller opplever jeg dette som intolerant teologi.

Et annet katolsk dogme jeg sliter med å finne særlig menneskevennlig, har med skjærsild og avlat å gjøre. Det tilhører min ungdomsskolelærdom at Luther opponerte mot DKK, blant annet pga. avlatsteologien og avlatshandelen. Imidlertid var jeg av den forståelse at avlatsteologien var et middelaldersk feilsteg som DKK hadde tatt avstand fra. Jeg synes å ha tatt feil.

Sant nok var det i første del av forrige århundre en rekke ledende katolske teologer som ivret for at avlatsteologien skulle skrinlegges, men disse led nederlag ved Det Annet Vatikankonsil i 1965. Og i 1967 og 1968 tydeliggjorde Pave Paulus VI at DKK’s avlatsteologi består. Og i 1981, 1998 og 2002 sørget Pave Johannes Paul II for at avlatsteologien ytterligere ble forsterket som gjeldende dogme.

Denne teologien hevder – forenklet forklart - at samtidig som alle ufrelste går til helvete, går alle frelste til himmelen, men først etter x antall år i skjærsilden. Riktignok har Jesu død og oppstandelse tilveieskaffet evig salighet til de som tror på Ham, men avhengig av hvor syndig vi har levd våre liv må vi «renses» en gitt tid i skjærsild. De gode nyhetene er at denne tiden kan forkortes, delvis gjennom gode gjerninger og delvis gjennom bønn. Avlatsbrevene angir antall år man har klart å forkorte skjærsildtiden. I tillegg er det slik at man gjennom gode gjerninger og bønn kan forkorte skjærsildtiden til allerede døde mennesker. Så godt som alle ikke-katolske kristne strever med å forstå at dette skal være teologi med forankring i Bibelen.

Mer info om alt dette her.

Men har ikke DKK beklaget avlatshandelen? Nei, ikke det jeg kjenner til. DKK har beklaget visse eksesser ved avlatshandelen, og gått i rette med de mest absurde avlatsteologiske utslagene fra tidligere århundrer. Så langt jeg vet er det alt – grunnleggende sett består dogmet.

Jeg har gitt to eksempler på hvorfor jeg reagerer med undring hver gang jeg møter utsagn om Den Katolske Kirkes fortreffelighet. Fra mitt ståsted er forannevnte eksempler på ganske nådeløs teologi. Selvfølgelig har alle andre trossamfunn sine feil og mangler, så min påstand er absolutt ikke at det er andre som er gjevere enn DKK.

Og nå håper jeg inderlig ingen anser dette å være angrep på noen enkeltperson. Katolikker i både min familie- og vennekrets er meg fortsatt like kjære. 

Gå til innlegget

Ekeland Bastrup og de pedofile prestene

Publisert over 5 år siden

Skal vi tro Olav Rune Ekelund Bastrup, gjennom mange år på Verdidebatt, er katolisisme alle andre trossystemer og teologier overlegne. Han har nylig «påvist» på VD at Allah er mer ukjærlig enn Gud, og han har knapt nok skrevet noe (som berører teologi) på VD de siste år uten å understreke protestantisk teologis mangler sammenlignet med katolisisme.

Knapt nok noen kan benekte at han har gode poenger, men spørsmålet er om ikke man burde gå stillere i dørene så lenge DKK sliter med sine mange skandaler. Man må derfor spørre: Er mannen forvirret? Jesus sa nemlig (Lukas 6:44) at et tre kjennes på frukten, og det synes således åpenbart for de aller fleste at noe er alvorlig galt i Den Katolske Kirke (DKK).

La oss bare ta én grunn til at man burde være skeptisk til DKK, nemlig prestenes sølibatkrav og de forferdelige konsekvensene av det kravet. Bibelen anbefaler, som mange allerede vet, sølibat for enkelte. I Matteus 19 sier Jesus: «For noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv, andre fordi mennesker har gjort dem til evnukker, men det er også noen som har gjort seg selv lik en evnukk for himmelrikets skyld.» Jeg antar at det er ukontroversiell bibelutlegning å si at prester som lever i sølibat har gjort seg selv lik evnukker for himmelrikets skyld.

Paulus har imidlertid i 1. Korinterbrev 7:7 gjort det klart at å leve i sølibat er en nådegave. En nådegave er, hvilket burde være kjent for enhver kristen, noe som Den Hellige Ånd tildeler den enkelte. DKK har imidlertid gjennom århundrer valgt å snu dette på hodet, og i stedet si at enhver som velger prestetjeneste automatisk har blitt tildelt denne nådegaven. Denne galskapen må nødvendigvis lede til at enhver som valgte presteembetet men som ikke hadde nådegaven til det, vil leve med spenninger nesten ingen normal person kan utholde.

Og her ligger min problematisering av DKK’s sølibatkrav: Sølibatet er en nådegave. Den som ikke har fått denne nådegaven burde ikke leve i sølibat i det hele tatt, men heller gifte seg for å unngå hor, jfr. Paulus, med mindre de er født eller blitt evnukker, jfr. Jesus. Jeg kritiserer DKK for å automatisk å tildele enhver prest og munk sølibatets nådegave, men det mener jeg ingen kirke kan gjøre. Bare Den Hellige Ånd kan tildele noen en nådegave.

DKK anser, derimot, at enhver prest og munk har fått denne nådegaven i kraft av sitt livsvalg – slik fremstår det. Det synes for flere enn meg som tvilsom teologi. Det er jo åpenbart at noen velger helt feil. Faktum er at tusener av menn i prestetjeneste etter hvert må innse at de ikke har nådegaven, men likevel er pålagt å leve som om de har det. Dessverre vet vi at dette hos enkelte skaper uhåndterlige indre spenninger som leder til de forferdelige overgrepshistorier vi har sett i DKK.

Enkelte katolikker har innvendt at sølibatet er en ordning, ikke doktrine. Hva så? Betyr det at prester kan gifte seg hvis de vil? Det er i så fall ukjent for meg, og da må jeg selvfølgelig trekke alt tilbake. Men dersom prester plikter å leve i sølibat, spiller det vel ikke all verdens rolle for deres mange overgrepsofre om det er en ordning eller en doktrine – et krav er det likevel. Det ville uansett vært spinnvilt av DKK å gjøre det til doktrine, all den tid Paulus instruerer Timoteus (1. Tim. 3) at både tilsynsmenn (pastorer, kirkeledere, etc.) og diakoner skal være én kvinnes mann.

Det mest graverende er imidlertid enkelte katolikkers påstand om at antall overgripere ikke er høyere blant prester i DKK enn blant andre grupper av menn. Hva slags argument er det? Antall overgripere skal jo være dramatisk lavere blant alle kristne menn, og blant prester i særdeleshet, enn sammenlignet med andre grupper av menn. Prosentandelen av seksualforbrytere blant prester skal selvfølgelig være null.

Absolutt alle – også prester – kan bli fristet til synd. Men hvis, for eksempelets skyld, prester lyver og stjeler omtrent like mye som den øvrige befolkningen, er det noe riv ruskende galt med prestene – det vil enhver være enig i. Når man vier seg til prestegjerningen, og således avstår fra familieliv for å vie seg ekstra mye til bibelstudier, bønn, helliggjørelse og tid i Herrens nærvær, skal det jo automatisk føre til større Jesus-likhet og større grad av moralsk høyverdig liv. Når det da viser seg at andelen prester i DKK som er seksualforbrytere er sammenlignbart med andelen i andre mannsgrupper, innebærer jo det at seksualforbrytere er sterkt overrepresentert i gruppen katolske prester. Det er nemlig innlysende at det er mange andre prester som kjenner samme tilbøyeligheter, men som med Guds hjelp klarer å tøyle sin natur.

Pedofile ledere og trenere innen barneidretten, for eksempel, har jo slett ikke samme guddommelige hindre rundt sin perverse impuls som hva prester har. Hvis man derfor ikke finner en signifikant svært mye lavere forekomst av overgrepstilfeller blant prester enn blant barneidrettsledere, er det uomtvistelig at det er en høyere andel prester med perverse tilbøyeligheter enn tilsvarende andel blant barneidrettsledere.

Ovennevnte er ett av mange eksempler på negative utslag av katolsk teologi som burde mane Olav Rune Ekelund Bastrup og andre som jevnlig påberoper seg katolisismens overlegenhet til å gå litt stillere i dørene.

Gå til innlegget

DOUBLE STANDARD: "a set of principles that applies differently and usually more rigorously to one group of people or circumstances than to another" (Merriam Webster Dictionary)

Norge har ikke lært noe av Utøya, hevder Ali Esbati, den svensk-norsk-svenske, mørkerøde politikeren og skribenten. Terrorhandlingen må settes i en politisk sammenheng, forklarer han i en kronikk i Dagbladet 22. juli, og det har angivelig ikke nordmenn gjort. Han fortsetter:

«To år etter terrorhandlingen er det tydelig at det norske samfunnet ikke har maktet å bearbeide hendelsen på den måten. I stedet har selve gjerningens uhyggelighet snarere gjort det vanskeligere å møte islamofobiske og ultrareaksjonære framstøt. Det er jo, resonnerer man, en milevid forskjell mellom hverdagsoffentlighetens trivelig ulmende rasisme og Breiviks massemord.»

Jeg vet ikke om Esbati har rett i dette, men jeg vet i så fall (om vi i denne sammenheng ser bort i fra Esbatis politisk ekstreme definisjon av «rasisme», «islamofobi» og «ultrareaksjonær») at det ikke er noe unikt fenomen han peker på.

For Norge har jo heller ikke lært noe av kommunismens (og tildels sosialismens) enorme myrderier i det 20. århundret. La meg vri på Esbatis ord: Vi har ikke bearbeidet terroren, forfølgelsene, utrenskningene, massemordene, konsentrasjonsleirene, torturen eller de sinnssyke reformene som utsultet millioner av mennesker. Ei heller klassefienderetorikken, angiveriet, overvåkingen, okkupasjonene eller krigshandlingene som kommunismen sto bak. I stedet har selve kommunismens uhyggelighet gjort det vanskeligere å møte nåtidens kommunisters og skapkommunisters fremstøt. Det er jo, resonnerer man, en milevid forskjell mellom våre hjemlige, trivelige kommunister og Maos, Stalins og Pol Pots massemord.

Vær sikker på at Esbati heller ikke ønsker at vi skal bearbeide akkurat det. Var det opp til Esbati skulle Norge kun bearbeide høyrefascismen, ikke venstrefascismen.

La oss, inntil nordmenn har gjort hva Esbati vil vi skal gjøre, trøste Esbati med at i Norge spiller det heldigvis for hans åndsfrender ingen rolle om man har hyllet Mao, Stalin, Pol Pot og tilsvarende kjeltringer. Det spiller ingen rolle om man offentlig har har paradiserklært henfarne Øst-Tyskland og Hoxha-Albania. Det spiller ingen rolle om man på 70-tallet var forsanger da studentgruppa skrålte «Vi skal bade i Unge Høyres blod». Det spiller ingen rolle om du tok til orde for «væpna revolusjon». Det spiller ingen rolle om du støttet – eventuelt deltok i – terrorhandlinger. I Norge kan du likevel bli forlagsredaktør, sjefsredaktør, regjeringsmedlem, fagforeningspamp, høyskolelektor eller lærer for fremtidens journalister. Og ikke minst kan du bli en høyt respektert offentlig debattant, skribent og/eller forfatter – endog debattredaktør i en riksavis. Ja, du kan faktisk bli ekspertvitne i høyprofilerte rettssaker. Det er i det hele tatt få stillinger innen den meningsdannende eliten og det offentlige kommentariatet hvor det ikke kan lønne seg å ha badet i den politiske kloakken. Det vil si, kun hva gjelder den venstreekstreme kloakken.

Tror du nazistene Erik Blücher og Tore Tvedt noensinne blir tilbudt tilsvarende stillinger? Det skal de selvfølgelig aldri, men hvorfor får deres motstykker på venstresiden varme omfavnelser? De er jo ikke et gram bedre. De er, som det heter, to alen av samme stykke, og burde behandles likt.

Til dette kan det innvendes at våre hjemlige nazister er anti-demokrater, mens våre hjemlige kommunister og eks-kommunister i dag (i motsetning til tidligere) ønsker samfunnsendring via demokratiske prosesser. Vel, i den grad det er sant er det en relevant innvending.

Men fortsatt gjelder det én lov for Loke og en annen lov for Tor. Du trenger ikke engang være nazist før sterke krefter ønsker å nekte deg samme deltakelse i samfunnsdebatten som enhver kommunist kan glede seg over. Det holder f.eks. å hete Peder Nøstvold Jensen («Fjordmann»). Det er mulig jeg tar feil, men min begrensede forståelse av «Fjordmann» - som jeg må innrømme jeg har lest lite av - er at han ønsker samfunnsendringer ad demokratisk vei. Historikeren Hans Fredrik Dahl går likevel langt i Dagbladet den 22. juli i (jada, samme avis samme dag) å sette likhetstegn mellom Hitler og «Fjordmann», og tar til orde for at han må stoppes på samme måte som man burde ha stoppet Hitler og nazistene før de kom til makten. Intet mindre.

Ja, kan man innvende, men dette rettferdiggjøres av at «Fjordmann» har tatt til orde for tvungen repatriering av alle muslimer i Europa, et uhyrlig forslag som knapt nok noen muslim vil akseptere, og som dermed – hvis det skulle gjennomføres – må skje ved bruk av vold og massiv krenkelse av millioner av europeeres menneskerettigheter.

OK, men i Norge kan man likevel fritt foreslå at all privat eiendom skal beslaglegges av Staten, et uhyrlig forslag som knapt nok noen vil akseptere, og som dermed – hvis det skulle gjennomføres – må skje ved bruk av vold og massiv krenkelse av millioner av nordmenns menneskerettigheter. Og dessuten legge Norges økonomi i ruiner samt frata norske borgere deres frihet.

Tilsvarende eksempler på at ekstremvenstre er like menneskefiendtlig som ekstremhøyre er mange. En ekstremvenstretilhenger som angriper ekstremhøyre er derfor en patetisk svermer som angriper fliser i andres øyne og ignorerer bjelken i sitt eget. Kanskje er ikke han/hun bare en patetisk svermer, men også indirekte en agitator for massive menneskerettighetsbrudd.

Så hva burde være lakmustesten for hvem vi aksepterer og ikke aksepterer som deltaker i det offentlige ordskiftet? Min mening har alltid vært at det bør være om vedkommende er demokratisk innstillt eller ikke. Jeg har imidlertid skjønt, både ved å lese VD-debatten om Fritt Ords stipend-tildelelse til Peder Nøstvold Jensen, og ulike kronikker skrevet i forbindelse med 2-årsdagen for Breiviks forbrytelser, at jeg kanskje er i mindretall her. Det er ikke rent få som tar til orde for at visse høyresidemeninger bør anses som spedalske, selv om disse meningene har et demokratisk fundament. Knapt nok noen tar til orde for at visse venstresidemeninger bør erklæres tilsvarende syke og uakseptable.

Jeg har alltid ment at vi skal aksepetere kommunisters meningsytringer så lenge kommunistene det gjelder er demokrater, selv om deres meninger er avskyelige, men da må vi jo også akspetere høyreekstreme demokraters meningsytringer.

For min egen del har jeg absolutt null respekt for en person som ikke slår like hardt begge veier. Har du demokratisk sinnelag hater du kommunisme like mye som nazisme. Har du demokratisk sinnelag hater du «Das Kapital» like mye som «Mein Kampf» - førstnevnte bok har faktisk inspirert myrderier som vesentlig overgår nazistenes forbrytelser mot menneskeheten, og det sier ikke lite. Har du demokratisk sinnelag stiller du deg negativ til alle – ikke bare noen – som direkte eller indirekte tar til orde for vold og andre menneskerettighetsbrudd. Har du et demokratisk sinnelag er du svært, svært skeptisk overfor mennesker som svermer eller har svermet for diktaturer, terrorister og politiske utopier (med mindre de har omvendt seg og beklaget sin brøde). Og har du et demokratisk sinnelag tolererer du alle offentlige fremsagte meninger som har demokrati som fundament.

Har du et demokratisk sinnelag argumenterer du mot dine motstanderes argumenter på fair og kunnskapsbasert vis, og du tar ikke til orde for knebling, trakassering, utstøtelse eller begrenset tilgang på talerstoler (forutsatt at din motstander også er demokrat).

Enn så lenge må det konstateres at alt for mange i hylekoret mot ekstremhøyre er blinde overfor ekstremvenstre og således deltar i et hyklerkor. Ikke bare det, men i norsk politikk og samfunnsliv er det ovenikjøpet tradisjon for å ta en rekke ikke-angrende ekstremvenstreaktivister inn i varmen og gjøre dem til betydningsfulle ledere og opinionsdannere. Forstå det den som kan.

Gå til innlegget

DOUBLE STANDARD: "a set of principles that applies differently and usually more rigorously to one group of people or circumstances than to another" (Merriam-Webster)

Norge har ikke lært noe av Utøya, hevder Ali Esbati, den svensk-norsk-svenske, mørkerøde politikeren og skribenten. Terrorhandlingen må settes i en politisk sammenheng, forklarer han i en kronikk i Dagbladet 22. juli, og det har angivelig ikke nordmenn gjort. Han fortsetter:

«To år etter terrorhandlingen er det tydelig at det norske samfunnet ikke har maktet å bearbeide hendelsen på den måten. I stedet har selve gjerningens uhyggelighet snarere gjort det vanskeligere å møte islamofobiske og ultrareaksjonære framstøt. Det er jo, resonnerer man, en milevid forskjell mellom hverdagsoffentlighetens trivelig ulmende rasisme og Breiviks massemord.»

Jeg vet ikke om Esbati har rett i dette, men jeg vet i så fall (om vi i denne sammenheng ser bort i fra Esbatis politisk ekstreme definisjon av «rasisme», «islamofobi» og «ultrareaksjonær») at det ikke er noe unikt fenomen han peker på.

For Norge har jo heller ikke lært noe av kommunismens (og tildels sosialismens) enorme myrderier i det 20. århundret. La meg vri på Esbatis ord: Vi har ikke bearbeidet terroren, forfølgelsene, utrenskningene, massemordene, konsentrasjonsleirene, torturen eller de sinnssyke reformene som utsultet millioner av mennesker. Ei heller klassefienderetorikken, angiveriet, overvåkingen, okkupasjonene eller krigshandlingene som kommunismen sto bak. I stedet har selve kommunismens uhyggelighet gjort det vanskeligere å møte nåtidens kommunisters og skapkommunisters fremstøt. Det er jo, resonnerer man, en milevid forskjell mellom våre hjemlige, trivelige kommunister og Maos, Stalins og Pol Pots massemord.

Vær sikker på at Esbati heller ikke ønsker at vi skal bearbeide akkurat det. Var det opp til Esbati skulle Norge bearbeide akkurat det Esbati vil vi skal bearbeide, men ikke noe annet enn det.

La oss, inntil nordmenn har gjort hva Esbati vil vi skal gjøre, trøste Esbati med at i Norge spiller det heldigvis for hans åndsfrender ingen rolle om man har hyllet Mao, Stalin, Pol Pot og tilsvarende kjeltringer. Det spiller ingen rolle om man offentlig har har paradiserklært henfarne Øst-Tyskland og Hoxha-Albania. Det spiller ingen rolle om man på 70-tallet var forsanger da studentgruppa skrålte «Vi skal bade i Unge Høyres blod». Det spiller ingen rolle om du tok til orde for «væpna revolusjon». Det spiller ingen rolle om du støttet – eventuelt deltok i – terrorhandlinger. I Norge kan du likevel bli forlagsredaktør, sjefsredaktør, regjeringsmedlem, fagforeningspamp, høyskolelektor eller lærer for fremtidens journalister. Og ikke minst kan du bli en høyt respektert offentlig debattant, skribent og/eller forfatter – endog debattredaktør i en riksavis. Ja, du kan faktisk bli ekspertvitne i høyprofilerte rettssaker. Det er i det hele tatt få stillinger innen den meningsdannende eliten og det offentlige kommentariatet hvor det ikke kan lønne seg å ha badet i den politiske kloakken. Det vil si, kun hva gjelder den venstreekstreme kloakken.

Tror du nazistene Erik Blücher og Tore Tvedt noensinne blir tilbudt tilsvarende stillinger? Det skal de selvfølgelig aldri, men hvorfor får deres åndsfrender på venstresiden varme omfavnelser? De er jo ikke et gram bedre. De er, som det heter, to alen av samme stykke, og burde behandles likt.

Til dette kan det innvendes at våre hjemlige nazister er anti-demokrater, mens våre hjemlige kommunister og eks-kommunister i dag (i motsetning til tidligere) ønsker samfunnsendring via demokratiske prosesser. Vel, i den grad det er sant er det en relevant innvending. Men fortsatt gjelder det én lov for Loke og en annen lov for Tor.

Du trenger ikke engang være nazist før sterke krefter ønsker å nekte deg samme deltakelse i samfunnsdebatten som enhver kommunist kan glede seg over. Det holder f.eks. å hete Peder Nøstvold Jensen («Fjordmann»). Det er mulig jeg tar feil, men min begrensede forståelse av «Fjordmann» - som jeg må innrømme jeg har lest lite av - er at han ønsker samfunnsendringer ad demokratisk vei. Historikeren Hans Fredrik Dahl går likevel langt i Dagbladet den 22. juli i (jada, samme avis samme dag) å sette likhetstegn mellom Hitler og «Fjordmann», og tar til orde for at han må stoppes på samme måte som man burde ha stoppet Hitler og nazistene før de kom til makten. Intet mindre.

Ja, kan man innvende, men dette rettferdiggjøres av at «Fjordmann» har tatt til orde for tvungen repatriering av alle muslimer i Europa, et uhyrlig forslag som knapt nok noen muslim vil akseptere, og som dermed – hvis det skulle gjennomføres – må skje ved bruk av vold og massiv krenkelse av millioner av europeeres menneskerettigheter.

OK, men i Norge kan man likevel fritt foreslå at all privat eiendom skal beslaglegges av Staten, et uhyrlig forslag som knapt nok noen vil akseptere, og som dermed – hvis det skulle gjennomføres – må skje ved bruk av vold og massiv krenkelse av millioner av nordmenns menneskerettigheter. Og dessuten legge Norges økonomi i ruiner samt frata norske borgere deres frihet.

Tilsvarende eksempler på at ekstremvenstre er like menneskefiendtlig som ekstremhøyre er mange. En ekstremvenstretilhenger som angriper ekstremhøyre er derfor en patetisk svermer som angriper fliser i andres øyne og ignorerer bjelken i sitt eget. Kanskje er ikke han/hun bare en patetisk svermer, men også indirekte en agitator for massive menneskerettighetsbrudd.

Så hva burde være lakmustesten for hvem vi aksepterer og ikke aksepterer som deltaker i det offentlige ordskiftet? Min mening har alltid vært at det bør være om vedkommende er demokratisk innstillt eller ikke. Jeg har imidlertid skjønt, både ved å lese VD-debatten om Fritt Ords stipend-tildelelse til Peder Nøstvold Jensen, og ulike kronikker skrevet i forbindelse med 2-årsdagen for Breiviks forbrytelser, at jeg kanskje er i mindretall her. Det er ikke rent få som tar til orde for at visse høyresidemeninger bør anses som spedalske, selv om disse meningene har et demokratisk fundament. Knapt nok noen tar til orde for at visse venstresidemeninger bør erklæres tilsvarende syke og uakseptable.

Jeg har alltid ment at vi skal aksepetere kommunister så lenge de er demokrater, selv om deres meninger er avskyelige, men samtidig også akspetere høyreekstreme demokrater. Jeg skjønner nå at en slik balansegang vil det være mange som stiller seg negative til. 

For min egen del har jeg absolutt null respekt for en person som ikke slår like hardt begge veier. Har du demokratisk sinnelag hater du kommunisme like mye som nazisme. Har du demokratisk sinnelag hater du «Das Kapital» like mye som «Mein Kampf» - førstnevnte bok har faktisk inspirert myrderier som vesentlig overgår nazistenes forbrytelser mot menneskeheten, og det sier ikke lite. Har du demokratisk sinnelag stiller du deg negativ til alle – ikke bare noen – som direkte eller indirekte tar til orde for vold og andre menneskerettighetsbrudd. Har du et demokratisk sinnelag er du svært, svært skeptisk overfor mennesker som svermer eller har svermet for diktaturer, terrorister og politiske utopier (med mindre de har omvendt seg og beklaget sin brøde). Og har du et demokratisk sinnelag tolererer du alle offentlige fremsagte meninger som har demokrati som fundament.

Har du et demokratisk sinnelag argumenterer du mot dine motstanderes argumenter på fair og kunnskapsbasert vis, og du tar ikke til orde for knebling, trakassering, utstøtelse eller begrenset tilgang på talerstoler (forutsatt at din motstander også er demokrat).

Enn så lenge må det konstateres at alt for mange i hylekoret mot ekstremhøyre er blinde overfor ekstremvenstre og således deltar i et hyklerkor. Ikke bare det, men i norsk politikk og samfunnsliv er det ovenikjøpet tradisjon for å ta en rekke ikke-angrende ekstremvenstreaktivister inn i varmen og gjøre dem til betydningsfulle ledere og opinionsdannere. Forstå det den som kan.

 

 

Gå til innlegget

Når Fjellhaugs rektor svinger spanskrøret

Publisert over 10 år siden

Rektor ved Fjellhaug Bibelskole, Hans Aage Gravaas, formaner VD-debattanter til å følge spilleregler som han selv unnlater å etterleve. Og hans teologi sliter tungt i møte med hans egen logikk.

I en VD-debatt for noen dager tilbake var temaet Ole Jørgen Anfindsens (OJA) gjentatte utsagn om ulik gjennomsnittlig IQ blant ulike folkegrupper, samt tanken om at dette skulle kunne legge føringer for innvandringspolitikken. I debatten fant rektor ved Fjellhaug Misjonshøgskole, Hans Aage Gravaas, grunn til å eksponere logikken hos dem som mente at OJA har brakt et relevant og viktig tema på banen. For ham handlet logikken om “spedalskhet”:

 

"Logikken er, slik jeg ser det, at noen prediker en teori om at noen er spedalske, ja, så spedalske at en helst ikke bør ta i dem: "Hold dem unna! De har for lav IQ! Se hvor det stormer der ute, her er det trygt og godt." I stedet for å ta tak i utfordringene, som selvsagt er der, teoriserer man dem vekk. Dette er ikke "saker", folkens! Det er menneskeskjebner vi diskuterer! Jeg har fulgt denne debatten med stigende undring. Jeg skal la være å bruke adjektiver om det jeg leser, men sier i hvertfall takk for meg på denne tråden!"

Når en bibelskolerektor kommer trekkende med spedalskhet inn i et kristent debattforum, vil det nødvendigvis innebære at man importerer forestillinger om spedalskhet, slik vi møter det i Bibelen. Her er noen av de åpenbare assosiasjonene:

 

·         Spedalske er urene og skitne mennesker, som man normalt sett ikke skal ha kontakt med.

·         Spedalske er satt utenfor fellesskap med Gud - de ikke får delta i det kultiske livet. De er ekskludert fra det hellige.

·         Sykdom ble i Jesu samtid tolket som en straff fra Gud (Joh 9:2), og spedalske ble betraktet som syndige nærmest av natur.

·         Spedalske opplevde sosialt utenforskap.

·         Jesus står som prototypen på den riktige holdning til spedalske. Han ser nemlig menneskeskjebnene bak sykdommen, og rører ved de spedalske (Matt 8:1-4). I motsetning til de fæle fariseerne.

 

Ingen tvil, altså, om hva Gravaas vil man skal tenke om OJA, eller om ham selv. På elegant vis avslører dessuten Gravaas at han har noen adjektiv han kunne ha brukt for å karakterisere synspunktet han har “avslørt”, men dette skal han avstå fra. Effekten er at leseren selv kan spekulere i hvilke adjektiv som hadde vært passende å bruke, om han likevel en dag skulle uttale seg fritt og uten frykt for injuriesøksmål.

 

Om den som hadde blitt angrepet på denne måten hadde ønsket å få en begrunnelse, redegjørelse, utdypning eller forklaring, kan vedkommende være helt sikker på å måtte vente forgjeves. Gravaas benytter nemlig like godt anledningen til å takke for seg i det drittpakken er avlevert.

 

Som representant for en kristen organisasjon må vi regne med at Gravaas etter beste evne forsøker å praktisere den gyldne regel, og vi kan derfor anta at han også ønsker at logikken i hans egne standpunkter skal bli gjenstand for lignende eksegese. Gravaas representerer en organisasjon som blant annet er kjent for å praktisere tjenestedeling mellom kjønnene (som i praksis blant annet vil innebære at kvinner er ekskludert fra visse leder- og forkynneroppgaver), og som forfekter at homofile handlinger er synd. Begge deler er i norsk offentlighet upopulære synspunkter, men burde likevel bli møtt med den samme respekt Gravaas vil nekte OJA. Mange av oss mener at Gravaas og andre som målbærer slike synspunkter fortjener å bli trodd når de forklarer hvorfor de holder fast ved de synspunktene de har, uavhengig av synspunktenes popularitet. En slik raushet mangler imidlertid Gravaas overfor visse personer som tenker annerledes enn ham selv. Hvilket selvsagt gir opphav til ”stigende undring”.

 

Og om vi – hva Gravaas’ teologiske standpunkter angår - skulle benytte den samme debatteknikken vi nå har fått demonstrert, vil det selvsagt være en smal sak å avsløre “spedalskhetens logikk” i hans eget ståsted. Underforstått, den egentlige grunnen til at praktiserende homofile ikke kan bli lærere ved skolen der Gravaas er rektor, er at han betrakter dem som syke mennesker som man ikke skal ta i. Den egentlige grunnen til at kvinner er ekskludert fra visse forkynner- og lederverv i Gravaas sin organisasjon, er at kvinner betraktes som urene mennesker som skal holdes unna det hellige. Om Gravaas selv skulle komme trekkende med bibelvers for å begrunne sitt synspunkt, så forsøker han bare å “teoretisere” vekk samtalen. Og om han skulle bedyre at han mener menneskeverdet er uavhengig av kjønn og legning, er det ingen grunn til å tro ham på det! Man skal nemlig ikke gjøre noe forsøk på å forstå ham eller samtale med ham, man skal simpelthen avsløre ham ved hjelp av “spedalskhetens logikk”.

 

Slik blir det når Gravaas’ logikk anvendes på hans egen hjemmebane.

 

Ironien er jo at den eneste som har behandlet noen på en måte som gir assosiasjoner til “spedalskhet” i ovennevnte diskurs, er Gravaas selv. Han synes å være ukjent med hva sosialdarwinisme egentlig er, men unnslår seg ikke – et annet sted i samme debattråd - for å bruke begrepet for å sverte sin meningsmotstander. Videre går han i samme kommentar langt i å karakterisere OJA og andre sine synspunkter som ”brune” og ”nærmest fascistiske”. Og i siste innlegg legger han altså til at han har flere adjektiver på lager. Med moralsk patos tydeliggjør han at han er for god for visse typer debatter, for deretter å trekke seg verdig tilbake til rektorkontoret. Trolig for å skrive mer av det samme grumset på sin blogg, der han selvfølgelig slipper ubehagelige motinnlegg.

 

Den 26. september skrev Gravaas i en helt annen debatt: Men burde ikke hun, som selv tydeligvis ønsker å fremstå som særdeles faglig kompetent, ty til saklige argumenter i stedet for hersketeknikker, stigmatisering og forsøk på faglig devaluering av motdebattanten?” Kloke ord, men det underlige er at Gravaas selv ikke synes å mene at han trenger å leve opp til dette debattidealet.

 

En idé om å vurdere ulike innvandrergruppers egnethet til å lykkes i vårt samfunn, for innvandrernes og samfunnets beste, er ifølge Gravaas en umoralsk form for siling. Dermed mobiliseres hans moralske harme, og med ett har han visst aktverdig grunn til å fravike egne idealer. Men hvor langt har han egentlig tenkt? For ettersom Norge kun kan hjelpe noen titusener av verdens titalls millioner trengende, må det nødvendigvis siles. Gravaas har hittil – bekvemt nok - holdt sine egne forslag til silingskriterier for seg selv. Når skal vi bli meddelt disse?

 

Enda et spørsmål tvinger seg frem på bakgrunn av alt dette: Når skal vi få en redegjørelse fra Gravaas  om hans syn på kvinner og homoseksuelle i menighetstjeneste, hvor han verken gjør bruk av teoretisk refleksjon eller generalisering, men begrunner sitt standpunkt utelukkende ved å forholde seg til enkeltskjebner? Ettersom dette er Gravaas’ eget debattpremiss, kan vel ikke det være så lenge til. Hans bibelversfrie og medmenneskeorienterte redegjørelse vil ha interesse langt utover VD’s leserkrets.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere