Et fint lite dikt om det å skjelne mellom ånder.

Demonen Ravana har ventet på

at dette vil skje, og han blir nå

skapt om til tiggermunk med vandrerstav

som lever på de smuler andre ga

Til aftenrøden kommer nattens sorte

når både sol og måne er blitt borte.

Og nå kom demonen Ravena mot

den stakkars piken brødrene forlot

Men da det onde vesenet kom nær

da raslet ingen vind i lundens trær.

Selv elvens strømmer stanset opp av frykt

som om de hadde sanset noe stygt

Forfølgeren med nattesort hjerte er

nå kommet vevre Sita ganske nær

Han hadde Veda-ord i munn, men

lyst fra elskovsgudens piler i sitt bryst

Han roste hennes skjønnet, og hans pris

var liksom ikke helt på munkers vis:

"Av blomster prydet, i din gule drakt

er du som lotusdammen i sin prakt

Å la meg se de sarte, fine hender

og dine fyldige runde lender!

Jeg skimter at en brystvorte står stiv

og presser varsomt mot ditt kjoleliv

Som av en elveflom om våren ble

mitt stakkars hjerte hjelpesløst dratt med

Så smal din midje er! Så blankt ditt hår!

og dine bryster duver når du går

Din skjønnhet, kjære, er uten like

Du rører ved mitt hjerte, sarte pike!

Men dette er da intet sted for deg,

for her finnes det demoner, hører jeg!

Du burde heller bo i kongspalasset

spasere trygt på skjønne takterasser!

Hvem er du, og hvor kommer du fra?"

Hun stusset over det som munken sa

Men siden han var kledd som vismenn flest

behandlet hun ham som en æret gjest

- Ramayana -

Dette som gjennom tidene stadig trekkes ned fra det guddommelige og inn blant det forgjengelige. Dette ene vi alle lever våre liv i søkenen etter å finne.

Vi spiser for å kjenne fred, Vi drikker for å finne fred. Vi utdanner oss, får oss en jobb, prøver å finne vår livspartner, får unger, og dør i vår søken etter fred. Og for de døde, ønsker vi dem et "hvil i fred".

Hva ble borte på veien? Er virkelig fred bare en utopi av et Soria Moria østenfor sol og vestenfor måne? Nei, mener jeg. Fred er alltid tilgjengelig for den som oppriktig søker det. Ikke gjennom alt vi gjør i verden for å kjenne opplevelsen av den, men ved å rette fokuset mot der den alltid er tilstede som Guds vesen i hjertet av mennesket. Dette indre man ikke kan peke på, da det er uendelig lite. Men som for den som finner, viser seg å være uendelig stort. Dette vesen som alle hellige ord peker mot. Dette vesen som all elendighet er et fravær av.

Så alle sannhetsøkende.. Hvorfor ikke søke fred, fremfor det å ha rett? Hvorfor ikke være fylt av Guds vesen, fremfor å søke like tomme ut av verden som vi kom inn i den? Hvorfor ikke treffe målet med livet, fremfor å måtte be om nåde for å ha rotet det til?