Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Valg og journalistikk

Publisert over 1 år siden

Samfunnets utfordringer er faktisk for viktige til at de skal forsvinne bak politikernes og journalistenes spill og retorikk tilpasset underholdningscenene. Det handler nemlig om oss og vår hverdag. Det er videre sjelden slik at ett partis politikk med matematisk konsekvens er den nødvendige løsning på de utfordringer vi står overfor. Og selv om et forslag virker som en god og fungerende løsning, så betyr ikke det at en annen løsning ikke kan være enda bedre.

FrPs Bård Hoksrud gikk nylig ut med generelle påstander om politisk slagside hos journalister; han hevder at flere igjen bedriver valgkamp for et rødere Norge. Leder Fredrik Nordahl i Telemark journalistlag ga ham svar på tiltale i nettavisen M24 og Dagsnytt18 og avviser Hoksruds påstander. Nordahl innrømmer dog å være klar over at det finnes grundige undersøkelser som klart viser at journalister flest er venstreorienterte. Men siden «det ligger i journalistikkens natur å etterstrebe en nøytral dekning», så setter visst Nordahl likhetstegn mellom ideale intensjoner og det som faktisk foregår. Han ser bort fra de ufrakommelige og hemmende utfordringene i det med deltagende observasjon: Mennesket som bærer av journalistrollen deltar selvsagt i de samfunnsprosesser han og hun mener å observere og referere i fra. Det eksisterer ikke et arkimedisk punkt fritt for internalisert verdi- og forståelseshorisont hvor fra man så nøytralt observerer og uproblematisk videre opphever dillemmaet mellom bør og er, uansett intensjoner. Heller ikke hos norske journalister. Gode intensjoner og sympativekkende idealer er som kjent ingen garantist mot svikt og feil.

Nordahl ser dog ut til å vise til den refererende journalistikken i sin argumentasjon. Men her foretar han en avsporing: De siste årene har vi blitt vitner til mer og mer kommenterende journalistisk virksomhet og her kommer naturlig nok journalistens bias, sym- og antipatier mer til syne: Hva som er referat og hva som er kommentarer er nemlig ikke alltid like lett å avgjøre. At man ikke åpent flagger partitilhørighet, eller er bevisst engasjert på vegne av politiske interesser qua journalist, betyr selvsagt ikke at man er et hederlig unntaksindivid som i arbeidstiden er fri fra både persepsjonell- som annen bias i måten man møter, velger ut- og tolker på. Ei heller er man nøytral i redaksjonelle valg av eksperter. De som blir benyttet har naturlig nok qua samfunnsborgere også et personlig syn på hva som skjer i samfunnet og de politiske linjer her. Når vedkommende likevel benyttes som kilde om og om igjen, så utsetter mediet seg for en stor risiko. Vedkommendes posisjon qua ekspert kan føre til at han eller hun faller for fristelsen til å la formidlingen filtreres subjektivt og dermed kunne påvirke. Dvs at også en og annen ekspert kan være ute i rene politiske ærender uten at journalistene stiller sorterende motspørsmål. Muligens fordi det eksperten hevder harmoniserer med og bekrefter journalistens bias? En av grunnene til at kritikk om politisk vridning i journalistikken stadig tilbakekommer er at flere synes det kan være en viss likhet mellom journalisters narrative kommentarjournalistikk og det som uttrykkes fra venstresiden. Dette er kanskje mest tydelig når fokuset er midtøsten, innvandringspolitikk, kriminalitet, klimapolitikk og spesielt USA.

Ser man på norske mediers dekning av president Trump blir poenget desto mer klart. Her i innlegget handler det selvsagt ikke om man deler journalistens sym- og antipatier eller ikke. Men poenget om hva som faktisk er saksforholdene per se: De fleste journalistiske briller bekrefter kollektivt en rekke myter om det amerikanske samfunnet som også samtidig trives og pleies på norsk venstreside. Om man skal ta de største mediene på ordet, så fremstår nå på tredje året Trumps presidentskap virkelig som komplett uforståelig og helt absurd. Enten vet ikke amerikanere flest sitt beste eller så skyldes Trumps seier langt på vei russisk innblanding i valgkampen. Kanskje helst begge disse årsakene samtidig. Valget av Trump ble visst utover dette endelig avgjort av rasister og neo-fascistiske grupper som stadig øker sin innflytelse i USA. Fellesnevnere her er uansett at de amerikanere som ikke støtter det demokratiske partiet er dumme rednecks og navlebeskuende, de er korttenkte og består hovedsaklig av en rekke fremmedhatere som gjerne skyter først og spør etterpå - om de da gidder. 

Men tilliten til det amerikanske politiske systemet internt i USA forut for presidentvalget i 2016 var både frynsete og synkende: Etter flere tiår med økende skjevheter, var flere velgere i ferd med å gi opp; det var velgergrupper som alltid ble stemoderlig behandlet samt at nye grupper nå følte det samme. Demokratenes kandidat Hillary Clinton representerte nettopp den fortid og de krefter som mange velgere fra middelklasse og arbeiderklasse tok avstand fra, og var derfor ingen reell kandidat for dem. Disse poengene og flere til var og er visst mindre interessante for norske journalister som heller preges av plagsom punktbevissthet. De samfunnsmessige og mer komplekse bakenforliggende virkende årsakene for den uheldige. økende og farlige polariseringen i vesten berøres knapt; i stedet angripes symptomene generelt og spesielt den som får tildelt rollen til å representere disse. Men et symptomorientert og stigmatiserende fokus skaper ikke forståelse for hva som foregår og hvorfor. Ei heller fjerner en symptomorientering noen av årsakene. De fortsetter å virke også etter at symptomene er dempet. Og kan da senere komme tilbake på en verre og mer farlig måte. 

På den annen side er selvsagt Trump mer enn lett å ramme; for all del - det er vanskelig å unngå å bli revet med av antipati og forakt: Med et Twittervokabular og uttrykksmåte som man ellers møter på fotballpuben, så blir det en lett sak å overføre holdninger til denne tabloide enkeltheten til alt hva Trump ellers foretar seg. Trumps og republikanernes politiske valg blir så tolket inn i det negative mønster som allerede har blitt tegnet opp av betrakterne; og slik blir vi vitner til selvoppfyllende profetier.

Om vi ser på den flokkmentalitet som rår i norske medier, så er det god grunn til å stille spørsmål om ikke dette fenomenet dessverre fremmer intolerante og autoritære holdninger i alle leire. Det fører til et demokratisk underskudd. Demokrati i mediene er nemlig ikke å gi ordet til den som allerede har det på forhånd. Videre er det spørsmål om ikke nettopp det vi her er vitner til i mediene er enda ett av flere symptomer i den kompleksitet som er antydet ovenfor. Mediene flest svarer paradoksalt nok på den risikofylte polariseringen gjennom å implisitt bekrefte den, dessverre. 

Brukerne av medier inviteres ikke lenger til forståelse og standpunkttagen, men mer til å tre inn i diverse holdningsbølger og stemninger som resultat av farvede artikler og «debatter» som mer ligner gamle tiders rølpete og avbrytende ukultur i høyrøstede gymnasmøter hvor det viktigste var å demonisere motparten fremfor å presentere egen argumentasjon. Det blir m.a.o. i flere tilfeller forsøkt å snike meninger og holdninger inn i lesernes, seernes og lytternes innerlommer uten at de oppdager det: Ikke minst gjennom bruk av utvalgte ord og ladete begreper med klare verdimessige konnotasjoner som snedig aktiverer mediebrukernes sym- og antipatifelt. Den uheldige polariseringen og noe som kan ligne en stammekrig fortsetter. Nå ser noen frustrerte mediebrukere eneste løsning i det å ty til sær-medier på nettet som representerer den motsatte ytterlighet; og gjerne på langt mer ytterliggående måter: Om noen mediekanaler farvelegger og flikker på sannheten, så er det like greit at andre gjør det, ser ut til å være tankegangen? Men dette løser ingen ting. Det er de etablerte mediene som sitter med (an)svaret for å bringe skuten inn på rett kurs igjen. Dette burde de deltagende innad ha sett for lengst og motarbeidet bevisst og kontinuerlig de uheldige tendensene fremfor å furte distansert over kritikken som kan komme. Men ingen våger vel å reise seg mot resten innad: Det ser derfor pussig nok ut til at kritikkens innhold bekreftes gjennom de reaksjoner den mobiliserer hos journalistene: Kritikk er heller ikke nødvendigvis usaklig og gal om den kommer fra visse politiske hold eller fra folk vi ikke liker.

Flere og fler etterlyser altså mer sakssvarende og refererende journalistikk. Slik at folk flest får syn på hva som foregår. Det er mediene selv (!) som må våge bryte opp fra vanepersepsjon og vanetenkning, det er ingen andre som tar fatt for dem her. Vi brukere og velgere bør faktisk få servert en politisk debatt som gir grunnlag for å ta stilling til samfunnsspørsmålene og utfordringene. Derfor krever vi å ikke få presentert misvisende forestillinger av fakta, retoriske spill som aktiviserer sym- og antípatifeltet eller avsporinger som utelater det viktige og får oss til å tro på noe som så viser seg å være feil.  Det er pussig nok ikke en gang alltid enighet over hva som skal få passere som fakta, og hvorfor. Samfunnets utfordringer er faktisk for viktige til at de skal forsvinne bak politikernes og journalistenes spill og retorikk tilpasset underholdningscenene. Det handler nemlig om oss og vår hverdag. Det er videre sjelden slik at ett partis politikk med matematisk konsekvens er den nødvendige løsning på de utfordringer vi står overfor. Og selv om et forslag virker som en god og fungerende løsning, så betyr ikke det at en annen løsning ikke kan være enda bedre. Journalister bør videre minnes om at ikke enhver replikk fra en politiker er et svar, eller akseptere at samme intervjuobjekt raskt og avsporende flytter fokus over på de politiske motstandernes påståtte feil og slik snedig får lagt inn nye debattpremisser før journalistens berettige spørsmål er besvart. Dette ødelegger den reelle nytteverdien og for oss mediebrukere.

Debattformatet og tidsknappheten som TV-mediene har definert med tanke på "god TV" er dessverre en av de viktigste årsakene til den elendigheten vi får servert. Vi mediebrukere skal i ro få bli presentert for pro- og kontraargumentasjon, og deretter evaluere argumentene ut fra oss selv. Dvs vi vil faktisk selv konkludere. Men enkelte journalister vil visst spare oss for den oppgaven.

Gå til innlegget

Demokratiets friheter og fordringer:

Publisert over 1 år siden

Å "forstå" sårede religiøse følelser og opplevde krenkelser, og samfunnsmessig følge opp de såredes krav i en feilplassert og misforstått toleranse og «inkludering», er farlige steg på veien til et samfunn som underminerer de goder og rettigheter vi tar for gitt. Inkludering betyr nemlig også å inkluderes inn i demokratiets friheter og fordringer.

Å "forstå" sårede religiøse følelser og opplevde krenkelser, og videre samfunnsmessig følge opp de såredes krav i en feilplassert og misforstått toleranse og «inkludering», er farlige steg på veien til et samfunn som underminerer de goder og rettigheter vi tar for gitt. Inkludering og integrering betyr nemlig også å inkluderes inn i demokratiets friheter og fordringer.

Muslimsk Fellesråd i Rogaland vil at en bronseplate med navnet til en fredsprisvinner fjernes fra et fortau i Stavanger fordi vedkommendes navn er det samme som profetens. Her bør man bestemt minne om de grunnleggende verdier samfunnet er tuftet på: Den enkelte troendes sårhet og fornærmethet er vedkommendes eget ansvar - uansett religion; og det er ikke nødvendigvis slik at en opplevelse av krenkelse er tilstrekkelig grunn for å følge opp den fornærmedes krav eller gå på akkord med våre demokratiske verdier. Allerede vedtatte og praktiserte verdier og prioriteringer har ikke nødvendigvis alltid vikeplikt for andres trosmessige sådanne. Demokratiets kjerneverdier, feks. ytringsfriheten, kjennetegnes altså også ved at de utfordrer. 

Den iboende religionsfriheten åpner selvsagt også for å presentere troslærers teologi og antropologi som samtidig kan provosere andre. Toleranse har altså alltid en pris. For alle. Og den må man være villig til å betale om demokratiet og freden skal bestå. Vi må kunne tåle andres ytringer, selv om vi langt fra sympatiserer med dem. Demokrati og ytringsfrihet kan altså også bety det å bli utsatt for ubehag og provosering. Og det er nettopp her disse verdienes fordringer kommer til syne. 

Enhver har naturligvis krav på respekt for retten til deres livssyn; uansett innhold eller manglende sådanne. Men her følger alltid som konsekvens at noen andre igjen ikke respekterer det man tror på; disse kan sågar finne troen høyst tvilsom, latterlig og provoserende. Fordommer er slitsomme, og kan gi negative utslag. Men ikke all kritikk og praksis er uttrykk for fordommer. Troende kan altså i noen tilfeller oppleve at ateister og andre religiøse gjør narr av deres tro eller kritisere det irrasjonelle og absurde preget troslæren ser ut til å ha fra et utenfraperspektiv. Og dette er virkende ledd i den fordrende ytringsfriheten og demokratiets (for noen) mer syrlige frukter som man selvsagt må akseptere: Mangfold og farverikt fellesskap bygger på gjensidighet. Her i møte med kritikk, så kommer også som konsekvens prøven på den enkelte troendes etiske standard. Man har på den annen side selv retten til å ytre seg vel så negativt om kritikernes tro eller manglende sådanne. Men man  jo ikke: Man retter best en feil gjennom å gjennom handling illustrere hva som er det bedre alternativet. Det er uansett kanskje mest fruktbart å innlede til drøftelser og debatt hvilket forutsetter aktiv lytting og respekt; og ikke alene (!) provosere? Alternativet kan bli en usunn kulturkonflikt.

Enkelte (!) konservative muslimske innvandrere, som for all del er velkommen, kan synes å vise en lavere toleranse for ymse varianter av religionskritikk og gjensidighet med henblikk på islam. Dette har muligens sin opprinnelse fra kulturpregingen i ensrettede muslimske samfunn der de aller fleste langt på vei tenker det samme om samfunnsnormer og religion; samt at stat og religion lever i en usalig maktsymbiose? Man skifter som kjent ikke sosial habitus, bias eller endrer sym- og antipatier like lett som adresse. Jeg vet. Jeg har bodd i konservative syd-Tyskland og i Israel. 

Å leve i demokrati og under ytringsfrihetens mangfold kan oppleves som en brutal overgang for flere som kommer fra andre kulturers internaliserte rammer og normer. Men her er det den enkelte innvandreren som får den største oppgaven; samt oss andre som i imøtekommende dialog bør bedrive voksenopplæring av våre nye naboer. Men da bør han og hun som innvandrer kanskje vise mot og være villige til å lytte aktivt for om mulig å utvide horisonten noe hva gjelder det nye samfunnets fordrende premisser? 

Det er dog ikke alltid lett. Under usikkerhet og uro blir det enklere å søke trygghet, legitimitet og aksept i egne miljøer hos andre fra egen kultur. Og dermed blir prosessen inn i det nye hemmet, i verste fall. At flere forholder seg slik er dog ikke sjeldent en konsekvens av de nye omgivelsenes (vår!) uforstand og fordommer. Vi etnisk norske kan m.a.o. bidra til den segregering, ensretting og fundamentalisme vi setter liten pris på; våre noe kategoriske og fordomsfulle påstander om "de andre" kan lett bli selvoppfyllende profetier. Vi må uansett respektfullt presentere samfunnets kvaliteter og krav tydelig; ikke ta for gitt at alle som kommer tar dette ukritisk og automatisk til seg. Men dette blir selvsagt en utfordrende prosess hvor den andre trenger tid i sin snubling inn i det nye og utfordrende.

Å "forstå" sårede religiøse følelser og opplevde krenkelser, og samfunnsmessig følge opp de såredes krav i en feilplassert og misforstått toleranse og «inkludering», er farlige steg på veien til et samfunn som underminerer de goder og rettigheter vi tar for gitt.  Inkludering betyr nemlig også å inkluderes og integreres inn i demokratiets friheter og fordringer. Også innvandreren må la seg integrere. Videre finnes det flere moderate og liberale demokrativennlige muslimer (og andre troende) som gjerne ser at vi står opp og forsvarer de demokratiske verdiene; SLIK støtter vi deres interne kamp for frihet og rettigheter. Aksepterer og legitimerer vi de konservative kreftenes krav, så hjelper vi samtidig disse internt i de respektive trossamfunn. Dette setter muligens f.eks. ikke alle kvinner, homoseksuelle og andre minoriteter innad spesielt pris på. 

Det er uansett de og vi som krenkes og såres som møter fordringene hva gjelder toleranse; ikke den og de som utøver det vi ikke liker.

Gå til innlegget

Det er selvsagt ikke feil som troende å engasjere seg politisk; snarere er det en naturlig konsekvens av den fordring som nåden potenserer. Det er også her mulighetene ligger qua Guds medarbeidere.

Som kirke har vi et ansvar i verden; et sosialt medansvar i samfunnet. Kristus er Herre både i kirken og i verden og det får konsekvenser. Jesus og urkirkens disipler viste ikke bare individuell oppmerksomhet og omsorg; de talte også makthavere imot. Diakoni og politikk glir ofte inn i hverandre.

Troende bør engasjere seg aktivt også i politikk og i samfunnsspørsmål. Gjør man ikke det, så later man som om Kristus kun er Herre inne i kirken og ikke i samfunnet som sådan: og det er praktisk ateisme. Det betyr ikke at kirken skal styre staten: Jesus ville nettopp ikke tre inn i maktrollen og gripe verdslig makt da folk kom for å gjøre Ham til konge. Men vi skal som troende involvere oss i samfunnet slik også Jesus og disiplene gjorde det. De holdt ikke troen privat, men som jordens salt og verdens lys deltok de midt i samfunnet og ga uttrykk for standpunkter som til tider talte makten midt imot; og de ble derfor ikke sjeldent betraktet som politiske fiender.

Nåde for alle

I evangeliene skiller Bergprekenen seg noe ut; den er navet for hvordan alt annet skal forstås. Jesus understreker at kjærligheten og nåden gjelder enhver; uansett tid og sted. Han sier også at det eneste som fordres er at vi åpner oss, legger vår vanepersepsjon og vanetenkning til side, trer frem og legger våre liv i Hans hender. Tilliten innebærer motet til å miste kontrollen en stund. Som Kierkegaard skrev, så må man kaste seg ut på de 70 000 favners dyp uten sikkerhet; kun på Guds nåde. Mottagelsen av nåden blir en befrielse som gir tilgang på ressurser som potenserer et rikt og utviklende liv med medmennesker på den jord som er oss gitt. Uten at det betyr at vi ikke erfarer uvakre dager og slit. Fordi også dette er en del av livet: Man kan vel ikke lese spesielt mye i bibelen før man får bekreftet det?

Men ofte ser vi uten å se, og hører uten å lytte. Mennesket vil ha frihet og ansvar; dog er ikke alle villige til å betale prisen: Fristelsen til en funksjonalisering av Gud følger alltid med der livet ikke henger på grep; teologien blir så en buffer mellom mennesket og virkeligheten. Mennesket vil altså ha friheten, men på den annen side ikke alltid ansvaret viser det seg; hverken for egen skjebne eller herverk på skaperverket. Man forventer heller kompenserende at Gud «griper inn» der man selv står som ansvarlig. Som det står i Ordspråkene 19:3. «Egen dumhet fører mennesket til fall, men hjertet raser mot Herren.»

Ufortjent gave

Guds nåde er en gave som man får ufortjent. Men gaven innebærer en medfølgende fordring gjennom sitt bydende «reis deg stå opp og gå!»: Det er der ute i det åpne landskapet vi finner oss selv; i møte med vår neste - på godt som på vondt. Fortidens ruiner gir ingen beskyttelse. Vi finner sporene til oss selv i det vi speiler oss i Kristus; det handler om resonans. Om vi virkelig fatter hva gaven faktisk innebærer for oss hva gjelder befrielse, vekst og potensialer, så vil kjærlighetens frukter komme av seg selv; dette er Jesu glade budskap. Vår neste bør så også få samme muligheter; for vi har alle samme Fader. Erkjenner vi at vi har samme Fader, så er vi alle en søskenflokk - og ansvaret for våre søstre, brødre og vårt hjem jorden er med ett klargjort i samme åndedrett som vi undrende og modig reiser oss.

Jesus oppfant verken kjærligheten, tilgivelsen eller nestekjærligheten da Han kom: Derimot vektla Han dette på en ny og sterkere måte - ikke minst gjennom å påpeke at for intet er det mottatt og for intet skal det gis videre -uten det minste blikk på hvem man gir til. Gud selv ofret seg altså for oss; sågar før vi hadde den minste tanke på å omvende oss. Dette underet og disse gavene må vi selv forvalte og viderebringe i form av tanker og gjerninger; vi skal kjennes på fruktene: Ikke på om vi er ortodokse eller ikke. For å parafrasere Hans Børli: Bibelfordypelse er en bra ting – bare du da ikke får bokstaver i hjertets øyne. Jesus viser eksplisitt at om en tolkning av budene står i strid med det å hjelpe og redde et menneskeliv, så må budet vike.

Kjærlighet til den fremmede

Hjelpen til de nødstilte, lidende og svake, til den skjøre jorden vi befinner oss på, vil også samtidig måtte innebære en klar skepsis og kritisk holdning mot egoisme, maktmisbruk, og utnyttelse. Vi fordres bestemt til aktiv kjærlighet til den fremmede, til solidaritet med de utstøtte og minoriteter, og ikke minst bevissthet om vårt ansvar for naturen som er gitt oss av Herren selv. Frans av Asissi målbar og demonstrerte en naturfromhet som maner til ettertanke og handling også i vår tid. Kristus mener at vi er kapable til å forvalte gavene. Nestekjærligheten og forvaltningsansvaret for skaperverket er sammenvevet; nettopp fordi vi lever i et felleskap vi aldri kan fornekte, som også er grunnleggende betinget av naturens goder. Dette er sammenvevede forutsetninger for vårt og våre barns eksistensgrunnlag. Vår kjærlighet, solidaritet og omtanke inkluderer for øvrig også kommende slekter.

Det største budet er å elske sin neste som seg selv. Best oversatt betyr budet at man skal elske sin neste fordi vedkommende er akkurat som oss selv: En ønsket og villet Guds skapning med de samme grunnleggende behov og rettigheter som oss selv. Lignelsen om den barmhjertige samaritan anskueliggjør det tydelig: Det var verken rett tro eller rett gruppetilhørighet som er kriteriene og poenget her. Men selve det å se og så handle i tråd med nådens gave og det ansvaret som Kristus her fastslår som universelt gitt. Vår neste er m.a.o alltid den som rammes av våre holdninger, valg og likegyldighet.

Det er selvsagt ikke feil som troende å engasjere seg politisk; snarere er det en naturlig konsekvens av nåden. Her i vår nye frihet skal vi reise oss opp og gå ut for å delta; rekke en hånd ut mot våre medmennesker og aktivt bidra for hverandre og for jorden. Og det er ikke en alenehandling. Vi fordres til å ta nye valg, bryte grenser og gjøre en forskjell.

Gå til innlegget

Den selvgode moralismen

Publisert nesten 2 år siden

Det kan ikke sies for ofte: Om man selv ikke går i takt med de verdier en hevder å identifisere seg med, så har man annullert enhver rett tl å kritisere andre. Det man faktisk gjør har nok en tendens til å overdøve det man sier: Og det er det vi gjør som overbeviser folk flest.

Når elendigheten man forakter finnes i eget indre, så synes den ikke. Men vi skal altså ikke forakte vår neste slik vi forakter oss selv:

Kommentarfeltene i Resett er virkelig et begredelig kapittel: Etisk sett, så er det vel få mediale møteplasser som til de grader anskueliggjør de mørkeste og mest primitive uttrykksformer som her i denne nettavisen. Personangrep, uthenginger, ekstreme ensidigheter uten syn og sans for nyanser; sarkasmer, ironi og spissformuleringer: En adferd som får et fuktig, dionysisk og høyrøstet russetreff en sen lørdag kveld til å virke som en ettertenksomhetens, humanitetens og dybdetenkningens dialogfremmende friske oase. 

I varierende grad selvsagt, men tendensen er tydelig: Resett stiller seg helt klart i en posisjon hvor de i medmenneskelighetens- den gode etikks- og demokratiets navn må akseptere å motta tydelig kritikk. Den er berettiget. Kommentarfeltene river ned den smule troverdighet og seriøsitet som Resett gjerne ønsker.

Usaklig motpol

Dog er det pussig å se kommentarfeltene på Facebook til flere av Resetts kritikere; heller ikke her er det refleksjon, analyse og dannelse som preger flere av innspillene: Enkelte politikeres og andre kjente mediefolks kommentarfelt ser ut til å være ditto mørke ekkokamre preget av de sterkeste spissformuleringer, sarkasmer, ironi, dirty personangrep og demonisering av meningsmotstandere. Mest tydelig når f.eks. Sylvi Listhaug er tema. Men også ellers. Det går på politiske sym- og antipatier. At Listhaug fortjener kritikk, er én ting. Og kritikk er også helt greit og til tider nødvendig i enhver god diskurs. Noe annet er det massive, primitive og ensporede kjør Listhaug utsettes for fra enkelte. Altså nettopp av kritikerne av Resetts søpleytringer i kommentarfeltene der. Refleksjon, argumentasjon, drøftelser og saklighet er til tider like fraværende her i de egne kanalene. De etiske, humane prinsipper og referanser, som med rette benyttes i kritikken av Resetts kommentarfelt, er plutselig glemt. Det som før var kritikkverdig i retorikken er altså brått helt greit: 

Det er altså legitimt å uttrykke seg negativt og destruktivt like vel (!). Bare målet man skal ramme «fortjener det». Hvilket fører til at medmenneskelighet og humanisme blir å anse som situasjonsbetingede verdier som hentes frem ad hoc, og tydelig nok mer som sosiale markører og hendig verktøy i retorikken. Altså ganske enkelt moralsk farvede overflatefenomener; mer som pyntegjenstander som trekkes frem ved behov. 

Kollektive krefter

Det er m.a.o. sym- og antipatien som er de avgjørende instanser forut for konklusjon og ytring for den enkelte. ikke samvirkningen av tenkning, følelser, aktiv lytting og medmenneskelighet -og dermed går man igjen glipp av muligheten til ettertanke, sunn selvevaluering underveis, dialog og vekst. Og NB: De ikke gjennomskuede sympatiene og antipatiene som impregnerer virkelighetsbildet er som sterkt farvede brilleglass; de forvrenger virkeligheten. Og dermed kan man tråkke farlig feil. Flere er grovt rammet av kollektive krefter som i takt og unison enighet har veltet frem her. M.a.o. er sympatier og antipatier enhver sosial utviklings største fiender. 

 Og jeg som naivt nok trodde at det var Resetts sitt kommentarfelts sterke preg av alt for enkle, spissformulerte uttrykksmåter og retoriske skitne metoder som var målet for kritikken? Og en slik kritikk er da også like berettiget som nødvendig. Men enkelte ser visst ut til å tro at det er det politiske fortegnet foran parantesen med den spisse og ensporede retoriske skittkastingen og elendigheten som avgjør om innholdet er positivt eller ikke. 

Overdøvende handlinger

Dette står til stryk. Når man opptrer så og si på samme måte selv i "egne" sammenhenger og ekkokamre, så annullerer man sin etiske rett til å være moralsk forurettet mot f.eks. Resetts kommentarfelt.

Det kan ikke sies for ofte: Om man selv ikke går i takt med de verdier en hevder å identifisere seg med, så har man annullert enhver rett til å kritisere andre. Det man faktisk gjør har nok en tendens til å overdøve det man sier: Og det er det vi gjør som overbeviser folk flest.

Gå til innlegget

Biskop Byfuglien ble intervjuet på TV2 om påskefeiringen. Men det ble heller tynt og delvist. Når man i kirken, nettopp i påsken (!), ikke lenger snakker troverdig om menneskelivet i all dets velde, så er man på avveier som Kristi hyrder. Kommer ikke menneskets levde liv til orde nettopp i kirkelige sammenhenger, så er heller ikke kirken nærværende i livet: Troen og livet holdes ikke lenger sammen. Man skal altså faktisk kjenne at kirken og livsvirkeligheten er virvlet inn i hverandre. Fordi kirken er oss alle i vår livsvirkelighet.

Biskop Helga Byfuglien ble altså ved inngangen til påsken intervjuet av TV2-Nyhetene om påskehøytiden. Hennes svar om kristen tro handlet om å feire det gode, at det gode overvant og overvinner det onde. Ikke minst vist gjennom Kristi død og oppstandelse. Og dessverre, så lot TV2-journalisten denne delsannheten ligge ukommentert. Nettopp her burde dog biskopen ha møtt våken kritisk respons fra nettopp en engasjert og våken nyhetsjournalist som så satte svarene inn i en relevant og aktuell sammenheng: Titusener av seere lyttet. Det er nemlig nettopp HER i levd liv, livsvirkeligheten, vi alle befinner oss. Om aktualiseringen ikke skjedde der i studio, så skjedde det like vel nå igjen; også få dager senere hos enhver: 

Vi er igjen for n´te gang vitner til terror og elendighet; ref. bombeangrepene på Sri Lanka, med hittil 290 døde og mengder av skadede. Videre vekker det assosiasjoner hos de fleste våkne og sosialt engasjerte: Langvarige voldsomme kriger, holocaust, terror, attentater, barn som ofre for dette samt psykisk og fysisk vold, maktmisbruk og faenskap, samt tsunamier, skred, jordskjelv, etc. med milliarder av ofre har preget verden... også i de nå snart 2 000 årene som hyllesten og dyrkingen av de gode verdiene har vært fremhevet av kirkene. 

Kristen tro generelt og påsken spesielt handler vel om mer enn å dyrke og feire gode verdier, det å være snille, omsorgsfulle og gode som alternativ til mørket og dødens krefter? Selv om dette også er enkelte av fruiktene? Har ikke kirkens teologer noe mer og reellt å tilby det engasjerte medmennesket, så har de sviktet sitt oppdrag qua Jesu Kristi kirkes hyrder. 

Om man velger å se bort og heller lettbent og livsfjernt argumenterer for «Guds vise styrelse» når dette temaet nevnes, så beveger man seg på papirtynn og skjør is. Om slike lidelser synes små under den store EVIGHETENS synsvinkel, eller i det samme trosperspektiv er å se som «beklagelige og uforståelige tragedier» uten sammenheng i liv og tro, så maler man seg inn i et hjørne hvor man ber folk om å kople ut både tenkning, etiske føringer og den omsorgsfulle medmenneskelighet det ellers vises til. Hvilket er å be dem overgi det Gudegitte og selvfølgelige i livet.

Disse positive menneskelige kvalitetene, gaver gitt av Gud som da ER disse kvaliteter og mere til, finnes mer eller mindre aktivt hos enhver av Hans skapninger... uansett tro og livssyn. Men all historie viser at vi langt på vei ikke evner å forvalte disse gavene; heller ikke gjennom historien og oss som bekjenner den kristne tro: Også den kristne kirken har gjennom historien vært preget av krig, vold og elendighet og dét i Guds navn. Desto verre blir det når noen kristne hevder at Gud faktisk aktivt (!) bruker krig, terror, vold og lidelser som politiske virkemidler til fordel for den ene eller andre konkrete formålet. Jfr de mest ekstreme kristensionistene, jødiske og muslimske grupper. Gud er f.eks. så opptatt av landområder at her blir alle andre prioriteringer annullert: Sågar er Gud høyeste skapning mennesket, dets sjel og ånd, en sekundær verdi her til fordel for geografiske prioriteringer. 

Å velge å vise grusomme lidelser over til skuffen for evighetens perspektiver - som mennesket jo ikke kan ha oversikt over - og heller vektlegge det gode som alternativ, er ikke akkurat et signal om at man for det første våger å se den skremmende virkeligheten i hvitøyet -og for det andre at man ta den kristne tro på helt alvor. De fleste vet allerede hva som er det ondes alternativ; det er derfor man reagerer i utgangspunktet. Velger man altså dog å rasjonalisere og heller peke fravendt på det gode, slik flere teologer gjør, så sier man ikke bare et farvel til vår tenkning og forstandsevner (som altså er gaver gitt av Gud), men også til troens kjerneinnhold. En tro som handler om langt mer enn å vektlegge kos, idyll og det å dyrke det gode for alle dem som befinner seg på trygg avstand fra alle likbålene og terroren. Her i stanken fra det ondes virke blir det altså fristende å heller trekke seg bort og isolere seg i egne lukkede og trygge sosiale rom hvor alle stygge påminnelser holdes utenfor ved hjelp av tynn teologisk forsvarsretorikk, hygge og kos, stemningsdyrking og rasjonaliserende bibelbruk. Velger man dette, så er det ikke lenger den kristne troen man representerer, men noen av dens mulige funksjoner. Vel og merke akkurat der de kan pleies. Man åpner altså derfor kirkedøren for å tro på det meste bare det er godt og man iklér det man gjør noen velvalgte begreper fra den kristne troens verden.

Men på ett nivå passerer man dog en terskel hvor all lidelse og elendighet som guddommelig pedagogisk grep glir over til rå ondskap og likegyldighet; og det i aller verste betydning. Enhver pedagog vet at det å danne og oppdra det voksende mennesket ved hjelp av tukt, skremmende hentydninger, trusler og vold fullstendig annullerer det man mener å skulle gjøre qua elskende "jordmor" og medmenneske. Man får i tilfelle kuede og tilskårne produkter; mennesker som preges av ufrihet og engstelighet og som igjen gjør andre man omvender til dårligere utgaver av dem selv; noe som ikke akkurat hjelper noen?  Apropos: Mennesket er antagelig ikke bedre pedagog og mer positivt menneskelig og omsorgsbevisst enn Han som selv både skapte og ble mennesket? 

Dostojevskij forteller om Ivan Karamasov at han velger å gi tilbake «billetten» gitt gjennom kirken; han aksepterer ikke argumentene ang, det onde at mennesket er selvstendig, fritt og ansvarlig: ALL (!) historie viser nemlig at mennesket verken er gaven moden eller verdig. Gud skapte altså først mennesket, for deretter å gi det et ansvar det ikke evner å bære. Gaven fikk mildt sagt en enorm pris, ikke minst for andre enn en selv: 

Ergo står vi vel igjen med Guds ansvar her? Og et side-apropos: Det er ikke blasfemi å vise frustrasjon i troen, i dyp fortvilelse og smerte skjelle ut Gud og være oppgitt her. Det er nettopp ærlige og rene uttrykk for de gode Gudegitte gaver man forvalter. Om noen, så vet i hvert fall Gud om at vi også bærer slike emosjoner? Å late som ingen ting og skjule dem blir tåpelig. Og skadelig på sikt. Det er først når man slipper trollene frem at de sprekker i sollyset.

Historien viser altså eksplisitt og entydig at mennesket ikke evner å forvalte sitt Gudeskapte liv med friheten og ansvaret som sentral byrde. Prisen for gaven blir alt for høy. Like vel må det bære sitt moralske ansvar. Hvilket uansett er en byrde over ævne om man ser menneskets vei gjennom århunderer på århundrer, osv. Og for øvrig spør Dostojevskijs figur Ivan Karamasov: Hva skal da det lidende og ihjelptrampede barn, de sultende og alle elendighetens ofre med frihet? At Gud finnes hos de lidende er ikke nødvendigvis verken en trøst eller akseptabel forklaring som verken gir mening eller livslyst… Ergo kan slik argumentasjon virke som sedative virkemidler for alle de som ennå ikke er hardt nok rammet?

De fleste bør vel være enige om at når man ser med et historisk retrospektivt og aktuelt blikk, så ville jordkloden i hvert fall ha vært et noe (!) bedre sted uten de aller fleste og verste katastrofene, både på det personlige som det kollektive plan? Og dette ville muligens ha virket som et langt bedre pedagogiske grep fra den elskende Gud enn bruk av (eller akseptering av) lidelser, krig, terror og vold? 

Man bør altså som troende våge å stille de ubehagelig spørsmålene og ikke være tilfreds med den førsteskansen av ferdigtygde lettbente substansløse svar man møter. Enkelte hevder at man f.eks. må ha mørket for å se lyset, at det er først i mørket man ser stjernene… osv. Men dette er eksempler på tomme klisjeer og vendinger som bare virker krenkende; som respektløse overmalinger og bagatelliserende for den som lider og ennå tenker. Hvilket innebærer at man trekker seg: Av semantiske grunner kaller noen seg så ikke lenger for "kristen".

Og selvsagt: Lidelser kan gi positive frukter. Men KUN om man våger å begi seg på den vanskelige og utfordrende veien gjennom den. Og man har ressurser og en konstekst hvor dette er mulig. Ikke alle HAR det. Og det kan uansett være en ensom vei når kirkens representanter ikke våger å møte lidelsen, men behendig skifter tema til det gode og lyse i tilværelsen. Om de ikke våger eller evner å møte det mørke i seg selv som er det den lidende sitter fast i, så har de nok intet å gi qua kirkens representanter. I de tilfeller dette skjer, så er vi vitner til en grunnfalsk åndelighet. Når slikt som dette er svarene, så er frukterne man som deltagende høster fremmedgjøring og distanse: Både til liv og tro. Når man i kirken ikke lenger snakker troverdig om menneskelivet i all dets velde, så er man på avveier som Kristi hyrder. Kommer ikke menneskets levde liv til orde nettopp i kirkelige sammenhenger, så er heller ikke kirken nærværende i livet: Troen og livet holdes ikke lenger sammen. Man skal altså faktisk kjenne at kirken og livsvirkeligheten er virvlet inn i hverandre. Fordi kirken er oss alle i vår livsvirkelighet.


Så biskop Helga Byfuglien m.fl.: Utfordringen er gitt. Hva svarer du og dine kolleger?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere