Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Teologisk Fakultets forlokkende vranglære.

Publisert rundt 9 år siden

Når evangeliet virker vanskelig å fordøye: Høgskolelektor Elisabeth Tveito Johansen skjærer bort det som ikke passer.

"Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal komme inn  Guds rike?" skrev Paulus. Men han gikk jo ikke på TF i Oslo, stakkar. Fordi det forholder seg faktisk slik: "Alle skal nemlig bli frelst til slutt".


Dette hevder altså TFs høgskolelektor Elisabeth Tveito Johnsen suffisant og raust i gårsdagens papiravis; den ene av livets to utganger er altså herved stengt. Torturisten, forbryteren, terroristen, etc. etc. den som misbrukte sin frihet grovt, og som aldri tok noen oppgjør ved egne valg - men døde likegyldig og/eller selvtilfreds i sin synd- inviteres herved inn til Herrens bord av Tveito Johnsen og kommer dermed til å  sitte side ved side med de hellige og sine ofre.


Elisabeth Tveito Johnsen ser ut til å ha problemer med livets alvor, og "Gudsfrykt", "ærefrykt", "ydmykhet" og "rettskaffenhet" er hinsides hennes Kardemommeby-versjon av teologi; hun snur seg bort og bortforklarer fremfor å våge å stirre livets alvor, ondskapen og virkeligheten i hvitøyet. Ærefrykt, ydmykhet og rettskaffenhet er tydeligvis kvaliteter som har fordunstet på TF. Det kan faktisk se ut til at Tveito Johansen opererer med en heller sentimental og faktisk overflatisk tolkning av begrepet "kjærlighet" som impliserer at  bibelens tekster annulleres til fordel for det sosialdemokratiske "alle skal med" - Ikke rart DnK mer og mer minner om 50- og 60-tallets samfunnshus hvor kirkene etter hvert fremstår som religiøse sjele-SPA-sentre. Her kan selv Kristus måtte snu i døren fordi hans krav om dypere personlige valg og påpekningen av livets alvor blir for heavy for de deltagende i Kardemommebykirken.


Tveito leser ganske enkelt inn i bibelteksten den mening hun allerede sympatiserer med og bruker ett skriftelement som plog og brekkstang, nemlig "fiendekjærligheten" - hvilket er å løsrive ett tema for å åpne for skriftbruk som legitimering av grove feilskjær. Hvilket med respekt å melde for øvrig er å betegne som synd. Det er verdt å bemerke at Tveito Johansen ikke gir noen antydning av relevante og akademisk akseptable begrunnelser for sin dog langt fra selvinnlysende påstand - hun hever ett element opp som øverste autoritet og prioritet; alle andre fordringer og temaer blir annullert: Mulig hun burde sette seg litt bedre inn i faget hermeneutikk? Det finnes et hav av bibelske referanser som motsier Tveito og det bør vel være unødig å minne om disse, men dog: "Ordet om korset er dårskap for den som går fortapt", prøver Paulus seg freidig frempå. De som tilhører Kristus blir invitert inn i det nye riket som er "gjort i stand for dere fra verdens grunnvold ble lagt." -  "De som avviser Ham  viser seg selv bort fra Kristi nærhet og straffen blir evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra Hans herlighet og makt". Men han tar nok feil også her, Paulus; men også Kristus - Guds ansikt på jorden trenger korreksjon: Det er nemlig ingen som går fortapt retter Elisabeth Tveito Johansen bedrevitende.


Bare i Matteusevangeliet kommer Jesus inn på dette med livets to utganger ved 16 ulike tilfeller. Man kan vanskelig hevde at man tar Jesus på alvor om man ignorerer det Jesus sier her. Gud kan ikke tilgi uten at retten samtidig blir opprettholdt; det er faktisk derfor Kristus dør for menneskenes synd. Når Herren erklærer den som tror på Jesus som rettferdig gjør Han det altså uten å oppheve sin egen rettferdighet. Rettferdiggjørelsen hviler ikke på noen tilfeldig beslutning, den hviler på en moralsk grunn: Nemlig Kristi kors. Gud ignorerer ikke det som har hendt gjennom historien, Han tilgir ikke uten å gjøre opp med det som skal tilgis, noe som er gjort i Jesus. Gud tilbyr menneske forsoning, men Han tvinger ingen til å ta imot tilgivelsen, Han tvinger ingen tilbake igjen. Dette er det skremmende med den store gaven "friheten". En frihet uten å kunne velge er ingen frihet, men direkte tvang og grov respektløshet.


Helt til slutt kan Gud som ga mennesket denne verdifulle og dyrebare friheten nettopp gi mennesket dét det ønsker:


- nemlig et liv fritt for Gud.

Kristus´ oppfordring til fiendekjærlighet er jo nettopp et vesentlig ledd (en potensiell vital Gudsimpuls) som skal bidra til å vekke fienden til ny orientering før vedkommende ødelegger for seg selv, for sin neste og  Herrens vilje selv: før det er for sent. Men da er det også for sent. Man valgte å takke nei og bli i sin synd. Man valgte å avvise den totale og hengivne kjærligheten fra Gud selv.

Jfr de to på hvert sitt kors ved siden av Kristus; to innstillinger - to valg - som begge ble respektert av Herren selv.


Der sannheten er redusert til subjektive variabler ad hoc oppløser faktisk begrepet og kvaliteten "sannhet" og kvaliteten "kjærlighet"seg, og likegyldighet og ondskap slipper sakte frem: Selv på de beste og mest sympatiske arenaer finner det onde bakdører det sniker seg gjennom. Den onde selv forklér seg som en lysets engel om det kan villede den enkelte, ref. Paulus.


Tveito Johansen kan mene det hun vil så mye hun faktisk vil; men det er ikke Kristi evangelium hun forkynner og underviser. Utrolig nok underviser hun på TF. Det er trist at den som utdanner seg til hyrde i menigheten skal utdanne seg i en institusjon TF som til de grader forkynner vranglære. Man er som hyrde satt til å lede; ikke villede.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere