Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte og anskueliggjorde dem; Han kom med nåden og bekreftet ordene i praksis: Kristus illustrerte en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Kristus er som kjent ikke målet. Han er veien. Teologi, sosiologi, historie og religionsfilosofi er med i min hverdag – ikke minst sentralt qua mosaisk kristen (jødiske røtter). Men viktigere enn å fordype seg i fagene og diskutere teologi, oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med medmennesket - og Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt inn i nået og realitetene: Reise seg opp, "ta sin seng" og gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Kjærlighet er selvovervinnelse. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres kun gjennom praksis; aktiv kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneske-orientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det! Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Troens tillit er omvendt proporsjonal med søken etter erfaringer. Aksept. Møtet med Gud er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Alt annet er kommentarer. Selvsagt innebærer bejaelse av livet også av aksept av det mørke og utfordrende. Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Gud skapte først mennesket. IKKE jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Det vi alle, alle, har felles sitter i våre hjerter: det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan utvikles, endres. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen. Være til stede. Det finnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer. "To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Blasfemiens nødvendighet?

Publisert over 9 år siden

Når en prest fornøyd presenterer "blasfemiens stolte tradisjon" bør man be vedkommende om å ta en time-out. Gyrid Gunnes i DnK har en kronikk i Dagbladet i dag. http://www.dagbladet.no/2012/09/06/kultur/debatt/kronikk/russland/pussy_riot/23273236/

Hun ser dessverre ut til å sitte fast i en forståelse av kirken og troen som over hode ikke stemmer med saksforhold i dagens DnK. Heller ikke vet hun som prest hva blasfemi faktisk er. Men å bedrive blasfemi i dag er vel like vel nærmest umulig i et samfunn som har gjennomgått en gjennomgripende sekularisering, og hvor intet lenger oppfattes som hellig lenger enn til i morgen? Fremfor å være en surdeig i samfunnet har kirken av frykt for å komme i utakt med samfunnsflertallet formulert seg i takt med hva som er politisk. og samfunnsmessig korrekt og akseptabelt. Og dermed langt på vei sveket sitt oppdrag qua Jesu Kristi kirke. "Den som gifter seg med tidsånden blir snart enkemann", skrev Kierkegaard. Og her har vi en god illustrasjon på nettopp dét er i ferd med å skje med DnK. I en tid av overmot, individualisering, egoisme og fremmedgjøring er det vel vanskelig å bedrive blasfemi mot noe som helst?

Bønnen "La ditt navn holdes hellig"/"Hellige vorde ditt navn" er vel for museal gjenstand å regne, sågar hva gjelder enkelte presters oppfatning av hva som er hellig og Guds vesens tilstedeværelse i verden. Det ukrenkelige, det som er adskilt, det helt annerledes, dvs det hellige er behendig plassert utenfor hva som mange anser som "virkelighetsrelevant". At folk flest har problemer med ordene "ærefrykt", "ærbødighet", "hellig", "synd" og "nåde" er ikke underlig når også prester i DnK ser ut til å ha forlatt både ordene og det de henviser til. Dermed blir jo behovet for nåde helt uinteressant: Kirken stenger i verste fall Kristus ute ved inngangsdøren. Som livsspørsmål er det nok helt greit å ta opp slike begreper, men som erfaringer så betakker man seg raskt. Tro og åndelighet blir dessverre redusert til en ny sofistikert versjon av selvbekreftelse og selvdyrking: Ikke forent med det å tjene, være til stede. Alt er relativt, hvor på en bristende innsikt i hva som er rett og galt oppstår. Hvilket er et symptom på relasjonsløshet ikke minst som konsekvens av en forkynnelse som ikke lenger våger å peke på synd og omvendelse. Det eneste virkelige i en fiendtlig verden har blitt vårt eget jeg: Med kort kobbel er vi ledet av hva som kan være fordelaktig eller med brodd mot hva som oppfattes som en hindring for utfoldelse, sansenytelser og  - en frihet helst uten ansvar. Jeget er midtpunktet, omslutet av jegtanker. Bekreftelse og aksept blir viktigere enn sannhet. Men den nevnte bønnen fra Fader Vår frigjør oss fra oss selv og det som binder: Den fungerer som en avbitertang som kobler oss løs fra jegets selvsentrerende tunnelsyn. Makter vi det, så kommer vi også inn i en relasjon til det hellige, til Guds mysterium.

Jeg skrev lenger opp: "I en tid av overmot, individualisering og fremmedgjøring er det vel vanskelig å bedrive blasfemi mot noe som helst?" Dette er for så vidt ikke helt riktig: Jeg tenker ikke først og fremst på alle de troende, kristne, muslimer, jøder, etc. Men på den store masse som ikke lenger tenker seg at synd, nåde, hellighet, ærbødighet, Guds vrede, etc har noen virkelighet eller verdi. For alle disse er selvsagt slike nevnte trosbegreper og det de viser til blasfemiske uttrykk i det politisk.- og samfunnsmessig korrekte flertallsdiktatur som dessverre også kirken har bøyd seg for.

DnK snakker de dominerende samfunnskrefter etter munnen i det håp at anerkjennelse og samfunnsmessig aksept skal føre flere til kirke og tro. Men hvorfor skal folk gidde å gå i kirken når den fører en diskurs om samfunnsforholdene som det allerede finnes en aksept og begreper for utenfor?

Fra Amos 8:

  11 Se, dager skal komme, sier Herren Gud,
          da jeg sender sult i landet,
          ikke sult etter brød
          og ikke tørst etter vann,
          men etter å høre Herrens ord.
          
    12 De skal flakke om fra hav til hav,
          streife omkring fra nord til øst
          og søke etter Herrens ord,
          men de skal ikke finne det.

Gå til innlegget

Legen Mads Gilberts funksjon

Publisert over 9 år siden

Hvor er fornuften? Journalistene vet at mediet er fortellingen; her har legen Mads Gilbert fått tildelt en svært viktig rolle.

Angående utenrikspolitikk: Det er vel ingen saker i Norge som til de grader engasjerer folk emosjonelt som konflikten mellom Israel og palestinerne. Lege Mads Gilbert har naturligvis rett til å hjelpe der han orker og vil. I likhet med alle oss andre behøver han selvsagt ikke hjelpe alle over alt. Han har tatt på seg et engasjement for det palestinske folk og forsøker å fylle akkurat den oppgaven på best mulig måte. Oppmerksomheten rundt sitt engasjement tar han gjerne imot, for all del. Han er også en deltager i den politiske prosessen.

Men det er journalistene som faktisk skaper, opprettholder og forsterker  fokuset. Det er dem som bygger opp helte,- og skurkerollene i den politisk-mytologiske fortellingen de til stadighet gir liv til. Det finnes selvsagt frivillige i andre konflikter også. Frivillige som i høyeste grad (!) har behov for støtte og oppmerksomhet angående konflikter og lidelser rundt i verden.  Men slike engasjerte leger og frivillige har ikke den minste interesse hos norske journalister; de befinner seg nemlig beklagelig nok i feil fortelling. Legen Mads Gilbert FÅR ikke oppmerksomhet. Han GIS oppmerksomhet.

At det polemisk spørres etter legen Gilbert hver gang det er en konflikt i verden illustrerer intet annet enn at man har bitt på agnet og falt for den norske journalismens politisk-mytologiske fortellergrep - man tror på sedvanlig norsk naivt vis at Den Norske Journalisten er fri og søker saker etter yrkesfaglig journalistiske kriterier og vurderinger.

Men journalisten er fanget av mer enn tiden: Intet er nemlig som å rapportere fra konflikten mellom "det genuint gode" og "det genuint onde" for en engasjert forteller; sakene inneholder alle elementer som kan fylle de roller og kategoriske bilder en arketypisk helte-. og skurkefortelling bør inneholde. Det er norske journalisters politiske mytologier som gjennom legen Mads Gilberts engasjement her blir levendegjort; altså i konflikten mellom Israel og de militante palestinerne. Mads Gilbert har bare fått tildelt en helterolle i den norske journalismens politisk-mytologiske fortelling.

Fortellerne opprettholder faktisk konfliktforståelsen og forsterker den ytterligere fordi ordene og de utvalgte bildene skaper den virkeligheten de trenger, den virkeligheten som er nyttig. For den politiske journalisten.

Det er på tide at journalistene får komplettert den funksjon de faktisk har; nemlig vår tids mytefortellere. De refererer ikke bare fra de politiske prosessene:

De deltar i dem.

Gå til innlegget

Kirkens skam

Publisert over 9 år siden

Viser til innleggene i papiravisen om NS-familier og prosten i Innherrads modige og nødvendige initiativ. Som vanlig blir man møtt med grove herskerteknikker om man kritisk berører temaer som er knyttet til folks ideale selvbilder og glansbilder.

Jeg minner om boken til kongebiograf Tor Bomann-Larsen som kom for noe under ett år siden ca. Her, som i mediene ellers, nevnte faghistorikere at de holdninger og idealer som NS-sympatisører bar før 1940 faktisk "ikke var unormale og representerte forståelige holdninger" som altså politisk, sosialt- og historisk ikke var uvanlige i denne tidsepoken. Det ble nevnt at sågar kronprins Olav høsten 1939 delte tanker og ideer med forhandlinger med Tyskland ang. faren fra bolsjevismen/Russland. Den sistnevnte trussel var reell og et dyptgående tema i Norge som i Europa den gangen. Bomann-Larsen sa til Aftenposten: "Kronprins Olavs tanker var typiske for denne tiden." Avisen skrev videre: "Kongebiograf Tor Bomann-Larsen mener kronprins Olavs holdninger virker sjokkerende fordi man har glemt og benektet den virkelige historien fra 30-tallet."

I NRK radio ble det påpekt at dagens, og etterkrigstidens holdninger og ideer i Norge før 1940, var preget av etterpåklokskap og til en viss grad benektning, og at tiden holdnings- og idemessig sett var og er ennå  "tabu" å omtale fritt i mediene. Det er vanskelig fordi de voldsomme og skrekkelige forbrytelsene som ble begått mot f.eks. jødene gjør at ethvert forsøk på å bemøte dette temet raskt mister proporsjoner.

Men med de omkostninger at flere medmennesker faller ut. Kanskje går det snart an å snakke høyt om NS og deres familier endelig, og ikke minst se på hva som skjedde i etterkrigstiden uten å bli stemplet, demonisert, fordømt eller fortiet? Men biskop Singsås ord inviterer verken til optimisme eller hjerters åpenhet. Hittil har jo alle som før 1940 foretok valg- og målbar standpunkter og som naturlig nok ikke kunne ta ettertidens! politisk korrekte standpunkter blitt grovt demonisert. Og aller verst har deres barn og familier blitt personlig og kollektivt rammet i ettertid. Dette siste er til en viss grad forståelig på den ene siden, men overhodet ikke akseptabelt. Nettopp fordi man da ikke var tro mot den rettferdighet og kjærlighet man hevder å identifsere seg med og egentlig vil forsvare, men heller paradoksalt nok reagerte med holdninger og en adferd som man mente tilhørte "de onde".

Apropos det å velge:

Den amerikansk-franske forfatteren Jonathan Littells bok "De velvillige" er en roman om hovedpersonen Maximilien Aue, som er en høyt betrodd løytnant i SS med et motvillig, men målrettet grep om jødespørsmålet. "De velvillige" er hans memoarer, nedfelt årtier senere i skjul i Frankrike. Littell sier at han over fem år arbeidet med research og bevisst forsøkte å sette seg inn i trettiårenes Tyskland og Europa, tenkning, stemninger og politiske krefter. Holdninger som i dag blir ansett som klart uakseptable og absurde var faktisk ganske vanlige. (Tatere og sigøynere opplever dog ennå i dag grove utslag fra dette dypet. Og AP foretok sågar etnisk forfølgelser helt inn på 1960-tallet hvor tvangssterilisering ble foretatt) Littell utelukker ikke at han mer enn lett kunne ha fulgt hovedpersonens valg og fotspor. Et av budskapene fra Littell til leserne er at vi alle kunne ha vært aktive på den gale siden:

"Med det politiske bakteppet og høyst usikre grunn som rådet i Europa på 30-tallet: Hvis du er født i et land, eller en beskyttet og distansert fredstid, der ingen kommer til å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke opplever at noen kommer for å be deg drepe andres koner eller barn, så takk din Gud og gå i fred. Men hold alltid fast ved denne tanken: Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke noe bedre menneske".

Og et annet sted sier hovedpersonen til oss lesere: "Jeg er skyldig, dere er det ikke, det er greit. Men dere burde likevel kunne si til dere selv de i dag skremmende ordene om at det jeg gjorde, det ville dere også kunne ha gjort. Kanskje med mindre flid, men kanskje også med mindre fortvilelse, i alle fall på en annen måte. Jeg tror det er meg tillatt å slå fast som et etablert faktum i moderne historie at alle, eller nesten, under et sett av gitte omstendigheter, gjør det han blir satt til; Og unnskyld meg, det er små sjanser for at akkurat du ville gjøre unntaket, like lite som jeg gjorde det".

For god ordens skyld: Littell er av jødisk familie.

Det vil være et håp at man kan ta dette temaet opp uten å bli møtt med grove herskerteknikker og demonisering. Det som er mine intensjoner er å se mennesket; også det med masker vi ikke likte eller ikke liker. For det er bak den masken vi først ser det lyset som er tent av Gud selv.

Til slutt: Biskop Singsås reagerer på denne prostens kristne bevisstgjøring; også der det koster sosialt sett. Vårt nesteforhold avspeiler som kjent vårt Gudsforhold; men Singsås på sin side kommer med kirkens klamme målebånd og setter grenser for Guds tilgivelse og nåde. Disse gode kategorier kan nemlig kun leves ut i praksis. Elsk synderen, men ikke synden. "Gå bort og synd ikke mer". Der kirkens folk skal holde tungen rett i munnen og leve ut kjærlighet og retferdighet, blander de, i likhet med mange andre, kortene. Med til dels problematiske og uakseptable konsekvenser. Men ingen forsoning uten frihet; og ingen frihet uten kjærlighet og reell inkludering. Onde tunger vil ha det til at DnK og Singsås ytrer seg slik de gjør fordi det er det politisk korrekte og anerkjente standpunktet. Men slik er det jo ikke: Hadde det vært politisk korrekt og anerkjent å inkludere også familiene og de gjenlevende fra NS-tiden ville nok DnK og biskop Singsås ha støttet dem fullt ut.

I dag i 2012, 67 år etter krigens slutt, er det altså ennå problematisk, om ikke umulig, å bemøte disse NS-familiene med full inkluderende holdning og kjærlighet. Og å se noe fordomsfritt på historien før 1940. Og ikke minst be om tilgvelse for at kirkens folk i ettertid surfet på etterkrigstidens allmene svart/hvitt-holdninger og "rettet baker for smed". Men det måtte jo innebære at man ønsket å gå i takt med Kristus også der det koster. Og det ville jo vært for ille?

Gå til innlegget

Skammens Norge

Publisert over 9 år siden

Djevelsk flott liv: "Kjøpe-fest"... Når positivt ladete ord dekker over den kvalme grådige virkeligheten.

"Det er typisk norsk å være god". I Norge finnes det mange som ikke vet hva nød, lidelser og sult er. Bønnen "gi oss i dag vårt daglige brød" blir mildt sagt noe malplassert. Kristus´ radikale innstilling til pengene, mammon, var klar: Når du har fått tilfredsstilt dine basale behov tilhører det resterende, det som er igjen, din søster og bror; dvs din neste som også ber om å få sitt daglige brød. Guds vilje skjer ikke før din vilje er i takt med Hans. Våre hender er Kristi forlengede hender i en verden som ber sine søstre og brødre om mat; om ikke annet så hun får leve bare litt til? I et land hvor man betaler for å bli tynnere ser man ikke lenger verdien av de gaver man allerede tar for gitt; det gunstige kvantitative forhold gjør oss blinde for de kvalitative. At det er en gave, både livet og de goder vi er satt til å forvalte, blir i beste fall møtt med fnysende bagatelliseringer og ansvarsfraskrivelser. Vi blir blinde for hva som er vesentlig og hva som er uvesentlig; nettopp fordi mammons tilbedelse, dvs forbruksfesten, gjør at ordene endrer innhold alt etter hva man trenger å legitimere. Brått er egoisme, sløseri og forkastelig nonsjalanse ikke bare blitt sosialt og allment akseptert; men noe man bør tilstrebe seg for å bli ansett som akseptert og verdig. Ordet "verdighet" har i dag kun én betydning: Kredittverdighet. Din verdi avgjøres av hvor godt du kan henge med på kjøpefesten og forbrukskarusellen.. Du blir definert ut fra hvor mye du evner å forbruke.

Det er det kvantifiserbare som er sentralt. Mennesket er rikt som aldri før; men aldri var vi fattigere: Alt er vektlagt og konsentert ut fra det ytre og kvantifiserbare, all utvikling og velferd blir målt ut fra dette. Og absurd nok: Politikerne fatter ikke hvorfor vi ikke har det bedre når inntekter og forbruk er høyere enn aldri før. At helse- og sosalbudsjettet er astronomisk - og sågar ennå alt for lite - er det få som våger å se nærmere på. Fordi svaret er å finne i spørrerens indre: Fordi konskvensene vil bety at mennesker må vende om. I et land hvor man streiker for å heve en allerede for høy inntekt og øke hastigheten på den alt for rasktgående lønnskarusell har man for lengst forvekslet verdibegrepet "kvalitet" med kvantitet. Det indre er ikke kvantifiserbart...  overraskende nok?

Man erfarer at forbruket, lønnsjaget og sansenytelsene ikke stiller noen sult; men øker like vel forbruket for om mulig å stille sulten rundt neste sving like vel. Hva som egentlig stilner tørsten har for lengst blitt overdøvet i samfunnet; svaret på dette er for ubehagelig: Og for enkelt i all sin utfordrende velde. Det finnes et 2000 år gammelt evig aktuelt svar som skjærer som et tveegget sverd gjennom all den selvtilfredse åndelige fedmen og kutter de bindende lenkene av gull over tvert. Men man vil ikke, man våger ikke.

Det mange i dag kaller en reduksjon av levestandarden er for millioner det samme som en ytterst beskjeden standardsenkning.

Ser i mediene at også oljearbeiderne streiker. En gruppe som allerede tjener langt mer enn gjennomsnittet på fastlandet. Og sett i forhold til verden ellers? Enkelte må snu en seng, og forlanger kr. 4000, ut over en allerede meget høy inntekt, for å snu denne på lugaren. En håndvending.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10059455

En annen langt enklere håndvending kunne fått tusener til å overleve bare et par dager til... Dette ville vært billigere. Eksempel: "tre nødmatpakker om dagen er det som skal til for å redde et barn", melder Unicef og Kirkens Nødhjelp.  (http://www2.verdensgaver.no/bedrift/index.cfm?p=BS0000240 )

1 200 slike nødmatpakker koster det samme som de kr. 4 000 som én oljearbeider krever for å vende én seng... Dvs altså si 400 barneliv mot det å vende en seng på lugaren. Å beskrive dette som her skjer med dannede ord er vanskelig: En håndvending veid opp mot disse 1 200 matpakker som gir tusener liv. Ikke bare ett, ikke tyve, ikke hundre barn: Men tusener. Ut fra Kristus' pulserende hjerte: Hva veier tyngst her? Hva om disse oljearbeiderne erkjente at de allerede tjente mer enn nok; og fremfor å kreve disse 4 000 kr til seg selv for en "jobb" som tar kortere tid enn å tygge en halv skive? Oljearbeiderne kunne sågar gått ned i lønn; for å yte  de nødlidende hjelp og sågar like vel vært bedre betalt (!) en de fleste i tilsvarende stillinger på fastlandet: I et land hvor allerede de fleste på fastlandet tjener mer enn godt. Barn i titusenvis kunne kanskje få livets største gave, nemlig selve livet. Det var ingen som streiket for dem.

Sist onsdag var det ca 110 millioner kroner i førstepremie på Viking Lotto. Et reklameinnslag intervjuet folk; alle som en satset på voldsomt og eksessivt forbruk om de skulle vinne: Det var jeg, jeg, jeg og jeg igjen... Dvs man kunne vinne et beløp som kunne holdt titusener i live, gitt dem bolig, helsetlbud, etc.

"Underernæring og sult gjør at 300 barn dør hver time, hver dag", ifølge tall fra Redd Barna. Det er 7 200 i døgnet.

Hadde et barn blitt drept i vårt nabo-område ville vi alle med rette ha reagert voldsomt. Hadde to blitt drept ville vi ha reagert med ytterligere forferdelse og skrekk, og hadde tyve eller femti blitt drept ville vi ha skreket etter hjelp, etter militæret og alskens mulige og umulige hjelpeaapparater. Vi ville ha blitt fullstendig lammet av skrekk, sorg og fortvilelse. Skulle vi reagere med samme proporsjonalt økende styrke når hele 7 200 barn dør på én  dag, så ville vi ha gått fra forstanden alle som en. Og da ville jo vi i ren overlevelse og nestekjærlighet sørge for at hunger, vannmangel, krig og nød ville vært komplett umulig.

Nobelprisvinneren Steinbeck: "Alt kan mennesker tåle... kun ikke overflod. Ville jeg ødelegge en nasjon, så ville jeg gjøre det ved å gi dem for mye av alt... Og snart vile den ha blitt grådig, syk av egoisme og elendig; helt inn til margen."

"Hva dere ikke har gjort mot en av disse av mine minste...", sa Kristus.

Vår sult på medlidenhet, empati og praksisorientert nestekjærlighet bør vekkes. Her kan bønnen "gi vårt daglige brød" bli bønnen om daglig kjærlighetsbevissthet som faktisk blir det daglige brød for vår sjel. Hadde våre hjerter enda vært levende mens i ennå levde, og hadde vi sett mens vi ennå så, da hadde våre unnlatelser og det onde vi tillot aldri kunnet hende. Vi ville gjennomskuet alle de fine ordene og begrepene vi forkledde vår synd med. Vi ville ha gjennomskuet og motstått fristelsene som bare fortsatte å øke blindhet og ledet til døden før døden. Da hadde vi våget å se alle dem "disse mine minste". Fordi kjærligheten søker ikke sitt eget.  

Gå til innlegget

Å beskrive den virkeligheten man oppfatter: Norske journalister har et solid tyngdepunkt på den politiske venstresiden. I Oslo tingrett bekreftet Aarebrot at norske journalister stemmer mer rødt enn resten av befolkningen.

Forskeren Frank Aarebrot er medlem i AP og æresmedlem i AUF. I rettsaken mot terroristen Breivik avviser forsker Frank Aarebrot at norske journalister generelt eller spesielt lar fokus, saksvinklinger, spørsmål, vektlegginger, og valg av intervjuobjekter farvelegges av sine politiske standpunkter. Aarebrots egen forskning viser fra år til år at norske journalister hovedsaklig har sin tilhørighet på den politiske venstresiden. Det er dessverre en kjennsgjerning at den norske journalismen er preget av venstresidens politiske sympatier og antipatier. Der alle tenker noen lunde likt, tenker mye, og det er nettopp i slike miljøer hvor de fleste går i takt viktig å opprettholde troen på egen faglig integritet. Men journalister og forskeren Aarebrot er OGSÅ mennesker: Journalistene generelt, og Aarebrot spesielt, tolker forskningsmaterialet naturlig nok slik at deres faglige integritet ikke rammes av forskingens konklusjoner.

Dessverre så illustrerer Aarebrot selv tragikomisk nok (!) poenget gjennom sin forklaring i rettsaken, fremfor å forholdet seg adekvat til saksforhold og spørsmålet. Norske journalister oppfatter selvsagt virkeligheten i tråd med det paradigme som definerer nettopp den virkeligheten de er i. Det journalistens persepsjoner og iaktagelse mottar blir selvsagt tolket og dermed forsøkt forstått ut fra de rammer man allerede har. Man gjenkjenner altså det man allerede mener å forstå, slik bekreftes den hermeneutiske sirkel. Aarebrots teorier (som langt på vei deles av de andre journalistene) om faglig integritet og journalistiske frie tenkning er altså selvsagt allerede et ledd i hans tankestrukturer: Han glemmer at han ikke bare må forholde seg som tenkende subjekt, men at han også må forholde seg fritt tenkende til at han er et tenkende subjekt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere