Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Sarkasmer, humor og ironi?

Publisert over 8 år siden

I verste fall kan islamisten Ubaydullah Hussain og de muslimer som støtter ham ødelegge mer for flertallet av muslimene på kort tid enn det FrP og andre innvandrerskeptiske politikere noen gang har maktet over flere tiår.

Den muslimske ekstremisten Ubaydullah Hussain sier nå etter varetektsfengslingen at hans påstander om jøder kun var "sarkasmer, humor og ironi". Jeg minner om hans uttalelser på nettet:
Jøder er "skitne", de er "svin", Hussain skrev at han synes "det var synd at broderen som skjøt mot synagogen i Oslo ikke traff noen", etc.

Humor? Ironi?

Det var ikke så mange jøder som lo: Snarere forverret en allerede presset hverdag seg.

For 7 år siden ga det gjenlyd i hele verden når Jyllandsposten og en og annen norsk avis gjenga karikaturtegningene av profeten Muhammed. Dette relatert til nettopp ekstrem islamisme som begrunner sine voldshandlinger med henvisninger til Koranen og sin tro. Disse tegningene faller faktisk positivt under begrepene "politisk humor, sarkasmer og ironi"… betegnelser som den ekstreme islamisten Hussain nå altså benytter og viser til for å legitimere sine grove trusler og angrep. Tegningene beskrev for øvrig ikke muslimer som "skitne", som "svin"… Karikaturene hadde ikke en tekst som hevdet at det var dumt at israelske kuler ikke drepte noen muslimer, tegningene truet ikke noen, de spilte ikke på frykt og angst, etc. Vi husker alle resultatet: Mange av muslimene hadde ikke sans for slik religionpolitisk humor og ironi like vel: Med de resultater at flere døde, attentater ble iverksatt, brannstiftelser, hærverk, trakkaseringer, personforfølgelser  - hvor enkelte trengte politibeskyttelse og hemmelig adresse, og videre med voldsomme demonstrasjoner i mange land – fordi mange muslimer altså IKKE aksepterer slik religionpolitisk humor i det hele tatt.

Jødene i Norge er en bitte liten minoritet; det finnes ca 1 jøde pr 100 muslimer i landet. Dessverre kan det se ut til at noen politisk engasjerte nordmenn indirekte rammer jødene med samme beveggrunner de ellers tar avstand fra: Det sies med rette (!) at man skal ikke ramme alle muslimer fordi fåtallet er ekstremister, og det er altså selvsagt både sant og riktig nok. Men jødene kan like vel altså rammes kollektivt og overalt, fordi man tar avstand fra politiske vedtak og vold i midtøsten hvor Israel er involvert? Her ser vi at tabloidtenkning, fordommer og forakt ikke erkjennes og dermed får utløp fordi det politiske fortegnet er motsatt og altså politisk korrekt. Viljen til å overse visse gruppers lidelser og at de blir utsatt for trakkaseringer, fordi det egentlig "er fortjent", er et symptom på en situasjonsbetinget og konjunkturbestemt humanisme/solidaritet som det gror onde frø i skyggene av. Det er en både feilplassert og misforstått "forståelse" i tilfelle. Den som er villig til å akseptere trusler, forakt, hat og grove overgrep i "det godes" navn bærer en liten Hitler i maven. I verste fall kan islamisten Ubaydullah Hussain og de muslimer som støtter ham ødelegge mer for flertallet av muslimene på kort tid enn det FrP og andre innvandrerskeptiske politikere noen gang har maktet over flere tiår. Man retter ikke en feil med å begå en ny: Det er ekstremismen og hatet som er farlig; uansett hvilken politisk farve den bærer. Nå må vi alle reise oss og si et tydelig stopp; både muslimer, jøder, kristne og alle andre. Noen må våke i verdens natt.

Imam Ali Ibn Abi Talib sa følgende som kategorisk gjelder oss alle uansett tro:

"Our enemies are not the Jews or Christians, but our enemy is our own ignorance".

Gå til innlegget

Supermødre

Publisert over 8 år siden

"Supermødre"? Når språket brukes for å dekke over sannheten og virkeligheten: Det mest vesentlige i livet kan elegant bli snudd på hodet uten at den som rammes har språk og evner til å si ifra. Da bør noen reise seg å si at "her pågår det umoral!"

Hva med barna?

Apropos: Det er direkte kvalmende og frastøtende å lese at aviser/journalister benevner mødre til de aller minste (!) barna som "supermødre" når de sågar nesten umiddelbart etter fødselen prioriterer jobben foran det ansvar de har valgt som mor. Legg merke til at det i disse artiklene så og si er null oppmerksomhet, forståelse og innsikt for barnet som blir valgt bort til fordel for jobben og utsettes for omsorgssvikten. Innsikten i det bitte lille barnets vesen og utvikling er totalt fraværende. Muligens fordi journalistene selv har egne agendaer i saken? De vil nemlig ikke bare legitimere og normalisere denne omsorgsvikten, men belønne det med positiv helteomtale. Men det nytter lite å ha seende øyne når sjelen og ånden er verre enn svaksynt. Slike karrierekvinner som allerede har en god levestandard og som like vel prioriterer egen karriere fremfor barnets behov opptrer faktisk direkte uansvarlig. Barnets "livskarriere" er dessverre helt uinteressant for disse "supermødrene". Moren "glemmer" at hun nettopp er det lille barnets forlengede vilje og hjerte i barnets omfavnende tilblivelse. Det er lite sannsynlig at det en slik karrierekvinne gjør når hun prioriterer sin karriere foran barnet er et uttrykk for det lille barnets forlengede vilje?

Poenget er ikke at det er en annen voksen som går inn i rollen som omsorgsperson. Det sentrale er at en mor (og en far for øvrig) menneskelig sett er noe langt mer enn omsorgsperson for det aller minste barnet. Barnet er ingen "ting" som bare trenger en annen agerende "ting", dvs et annet menneske, rundt seg. Slik at det er det samme hvem som egentlig går inn i rollen som nærværende "ting". Å være mor er ingen rolle; det er selve eksistensbeskrivelsen til den kvinnen det gjelder. Barnet er ikke bare et legeme; en gjenstand som er blind og likegyldig for den menneskelig påvirkning det blir utsatt for: Det er i høyeste grad et uferdig menneske underveis (ikke minst sjelelig og åndelig sett) som trenger nærheten til nettopp sin mor, og sin far for den saks skyld; foreldre som også er sjelelige og åndelige mennesker skjebnemessig direkte knyttet til nettopp dét barnets sjelelige og åndelige dynamiske habitus. En levende familie som gjensidig gir av hverandre for så langt som mulig å bli de mennesker de skal bli. Også moren og faren trenger dypest sett barnet; på et mer dypere og intimt plan enn det de ytre faktorer som roller alene innebærer. Barnet er født nettopp inn i den familiære sammenhengen det er fordi det er der det hører hjemme: Det trenger som blivende individ den menneskelige nærheten til akkurat sin mor, til sin far.

At det er en helt nødvendig sak at flere barn trenger adoptivforeldre er en annen sak. Skulle en adoptivforelder også utsette det llille barnet for tilsvarende svikt som er nevnt ovenfor blir det desto verre for dette barnet. Adopsjon som tvinger seg frem skal uansett ikke danne mønster for de tilfeller hvor mulighetene for barnet faktisk er til stede. Nødløsninger skal nettopp være nødløsninger. Å bruke nødløsninger som legitimerende referanse blir i tilfelle  påskudd for å la foreldrens ego også hér vinne frem. Det hjelper selvsagt ikke at man kan finne eksempler på at slike ordninger som disse "supermødrene" alternativt tilbyr barnet viser seg "å fungere". Slike eksempler sier intet om alle de tilfellene som ikke fungerte, og som aldri aldri blir beskrevet. Videre sier de heller lite som langtidsvirkninger som først blir synlige når barnet er voksent.

Det er både nedslående og pussig at journalister ikke våger å "banne" i den sosialt og kulturelt aksepterte kirke og sette søkelyset der det absolutt hører hjemme når slike saker aksentueres. Men de vil nok unngå å såre den "stakkars" moren det gjelder; det kan bli litt leit nemlig... Barnet som det også gjelder kan ikke bare bli såret, men merket for livet. Men heldigvis for journalisten har det verken en egenvilje eller språk, slik at jurnalisten slipper å registerere barnets uttalte behov og sårethet. Man skulle tro at journalistens oppgave var å belyse de deler av en sak som vanligvis ikke blir sett eller hørt. Men her i slike saker gjelder ikke dette prinsippet. Dermed kan barnet overses. Igjen. Det er en stor SKAM at disse "supermødrene" (og fedrene) ikke ser hva de utsetter barna for.

Når barna er større, blir ungdom og voksne, vil de aldri jublende takke for at moren prioriterte sin dyrebare karriere og den materielle levestandarden foreldrene faktisk forsynte hjemmet med. De vil derimot bittert spørre: "Hvorfor var du aldri der da jeg trengte deg?"

Men da er det for sent. Verken barnet eller forelderen vil noen gang den tiden tilbake. Barnet gis en bagasje det absolutt burde vært foruten; de absolutt viktigste år i et menneskes liv, barnets absolutt første leveår -den skjøreste og mest vare perioden som gir utgangspunkt for det senere livet- ble ofret på mors karriere-alter. Det er ikke akkurat ordet "supermor" som dette barnet da senere i livet griper til her.

Gå til innlegget

Visjon for Kristi legeme

Publisert over 8 år siden

Kristi visjon. Og menneskets...

Selveste pinsedagen for snart 2000 år siden ble Guds visjon om mennesket aksentuert; nemlig at Kristi kirke skal være det levende håpets og mulighetenes menighet. Å tenke nytt er noe annet enn å endre, eller presentere en ny variasjon over et noe forfefeilet tema. Det siste kan bli en avsporing. Enkelte ganger må man forandre for å bevare. Og det som kan forandres er ytre ting; forhold som alle kun er hjelpemidler på veien: Ikke selve veien og målet selv. Det er med kirkens enhet som med all tilnærming og forsoning i mellommenneskelige forhold ellers. De som har sett ned på de andre, kanskje har tatt avstand fra hverandre må først komme til erkjennelse av hva som faktisk er det vesentlige og sentrale som Kristi kirke. Hvilket også for alle innebærer å komme til erkjennelse av egen synd. Omvende seg og komme til helberedelse. Det handler om veien til frelse for den enkelte. Å invitere til dette er det sentrale. Det handler om hel-beredelse, helhet... hellig. Men om vi bare kommer til en viss erkjennelse av våre mangler og vår svikt, så blir ikke alt nødvendigvis gjenopprettet med det første. Sår trenger å helbredes, gro, og det kan ta tid.

Hans Nielsen Hauges kall og visjon var å elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv; dvs bekjenne Guds navn for mennesker og formane dem til omvendelse. Til det å ville bane vei for Guds menighet og fellesskapet tilhører det å kunne gjenkjenne den andres tro. Deretter erkjennelsen av at Den Hellige Ånd også er nærværende hos den andre. Og så det helt avgjørende: Den resolutte viljen til å avstå fra maktbruk. Vi er selvsagt alle syndere, men vi er også alle brudne kar som er tilkjent nåden å være bærere av Ånden. Til det tragiske, motsigelsesfulle og frastøtende i kirkens historie hører også at det nettopp er Den Hellige Ånd som har vært årsaken til uro, avsløringer og maktmisbruk. Det er nemlig ikke sikkert at det er Ånden som virker der det råder kirkegårdsstillhet. Apostlenes gjerninger er full av eksempler på at disiplene var på kollisjonsksurs med Ånden.

Historien og tradisjonen i vertikal betydning bevarer forbindelsen med Ånden. Men tradisjonen og historietilknytningen i horisontal retning kan virke direkte hemmende for Ånden. Hans Nielsen Hauges oppgave var ikke å danne en ny kirke, eller holde andre ute, men å få de troende og andre til å besinne seg og slik igjen åpne for Den Hellige Ånd; Ånden blåser dit den vil og bor i tradisjonen. Hauges samfunns- og kirkevirkelighet var en helt annen enn den som er reell i dag ca 200 år senere. Tradisjonen er selvsagt ikke noe tillegg til bibelen, og den går heller ikke ut over bibelen. Men den utgjør inkarnasjonen av Ordet/Skriften i kirkens/menigheten/de troendes liv. Troskapen mot evangeliet gir det perspektiv at man risikerer langt mindre å hegne om det egne og materielle, fremfor å slippe til Guds ord til akkurat dem som søker det. Og man kan raust nok erkjenne at ingen var visst ikke først ute, man hadde ikke kommet lengst eller forstått mest like vel. Tradisjonen og den lokale historien er to forskjellige ting. Tradisjonen er ingen gjentagelser det er en levende påinnelse om at det som alltid har pulsert i Kristi hjerte flammer til i nået der Ånden slipper til.

Hans Nielsen Hauges visjon er nevnt. Viktigere dog er den visjon Gud selv gir liv til fra Jesu liv, korsfestelse og oppstandelse - levendegjort ikke minst gjennom pinsedagen - det var nettopp dette Hauge forsøkte å leve opp til:

Når man selv (DnK) i Oslo har hele 60 kirker og til dels betydelig sviktende oppmøte enkelte steder er det en Kristi gave å kunne få lov til å låne en av dem til den katolske kirke som er i stor nød av en kirkehus, en kirke som kun har fem hus: Fordi man derfor nettopp er tro mot den visjon Kristus er et uttrykk for. Det handler om medmenneskers møte med Herren og vise vilje til å få dette i stand. Selv om prisen er at man selv må benytte en annen kirke et stykke unna. Den prisen er vel uansett liten sett i forhold til gevinsten qua Kristi kirke? Ikke minst vil en slik ny ordning innebære gaver for egen menighet som tidligere ikke var mulige å realisere?

Det vi deler er uansett langt mer vesentlig enn det som ennå dessverre skiller oss. Å ville åpne for at folk kommer til kirken for nattverden - dvs til Herren selv, forkynnelsen og fellesskapet er nettopp et eksplisitt uttrykk for det å ville være en levende kirke.

Gå til innlegget

NRK.no: "Gerda deler rom på sykehjem – Anders har enerom i fengsel. Fanger i norske fengsler har ofte bedre rettigheter enn eldre. Andelen eldre som bor på dobbeltrom på sykehjem er nesten dobbelt så høy som antallet fanger som må dele celle."

Se: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8355287

Samfunnets ansvar for de eldre burde være en udiskutabel prioritert post på stats- og kommunebudsjettet. Men medmennesker som har gitt og bidratt i samfunnet avspises ikke sjeldent med verre enn kritikkverdige forhold.

Flere kriminelle som undergraver samfunnsverdiene generelt som spesielt gjennom forbrytelser som rammer oss andre, river ned våre unge gjennom narkotikasalg m.m., lever derimot under boforhold som mange av de eldre bare kan drømme om. Greit at fanger skal behandles humant. Men har fokuset på en konstruktiv og sunn sosialpolitikk her gått noe av sporet og fått en fullstendig vrang prioritering?

Flere kriminelle som kommer til Norge og blir tatt, får altså bedre boforhold i fangenskap her enn de har i hjemlandet som fritt individ. De taper altså mindre enn lite på å bli dømt i Norge. For øvrig til en straffeutmåling som ikke nødvendigvis alltid samsvarer med den allmenne rettsfølelse. Er vi her vitne til en skjev utvikling som har gått helt galt av sted?  Eller mener noen at våre eldre, de pårørende og oss andre som også forhåpentlig blir eldre skal akseptere dette?

Eller skal vi egentlig frykte for alderdommen her i landet? En kronikkforfatter i Aftenposten hadde følgende råd til de eldre: "Ran en gullsmed, så får du snart langt bedre boforhold."

Gå til innlegget

Kristus er veien, sannheten og livet

Publisert over 8 år siden

En kortutgave av en bekjennelse... Å finne Gud innebærer alltid å finne sin neste og seg selv. Synd er å forstå som brudd på relasjonen til medmennesket og/eller Gud; dvs adskillelse: Å tro er et relasjonelt begrep. Forsoning er gjenforening.

Enhver velger ut fra de forutsetninger som faktisk eksisterer: Om jeg ble født inn i en kontekst hvor islam, buddhismen, hinduismen osv var dominerende ville jeg naturlig nok ha grepet de svar som der var tilgjengelige. Nå har jeg vokst opp i en kristen kontekst, i hvert fall hovedsaklig,  (har bodd i Israel også) og dermed har jeg åpnet meg for virkeligheten ut fra de Guds- og virkelighetserfaringer jeg senere har arbeidet med og ut fra. Dette betyr overhodet ikke at jeg har vært blind for, eller uinteressert i andre religioners svar. Min vei er farvelagt av erfaringer fra en rekke miljøer og trossammenhenger.

Videre: Jeg har naturligvis respekt for andre religioner: Alle folkeslag er faktisk skapt av Gud og alle utgjør ett fellesskap. Jeg tror videre at alle på en viss måte har samme mål, nemlig Gud. Vi bærer alle de samme eksistensielle spørsmål hvor man hver på sin måte velger å forholde seg til dem. Jeg tror Gud er universelt tilgjengelig, men kun adekvat gjennom Jesus Kristus. Og dette er min tro som katolikk.

Hos alle folkeslag finnes anelser av Guds søken etter mennesket. Dette impregnerer de forskjellige folk med en eller annen form for religiøsitet, i vid forstand. Også den som tar avstand fra religion og Gud har et liv bestående av en type religiøst forhold, i vid betydning. Vi bærer altså alle en eller annen form for lengsel i oss. Fordi vi er skapt i Guds bilde, så søker vi svaret nettopp i Gudsmysteriet.

Heller ikke jeg, som er katolikk, er fremmed for å både observere og poengtere de sannheter og tilløp til sannheter vi finner i andre religioner. Jeg forkaster intet som er sant; fordi Kristus er sannheten. Der det er sannhet, der er det følgelig også alltid et element av Kristus. Men jeg tror også at kirken alltid skal forkynne Kristus, som er "veien, sannheten og livet" i hvem menneskene finner det religiøse livs totalitet. 

Hvem som til slutt kommer til himmelen, eller ikke, er det faktisk kun Gud som har oversikt over. Jeg er overbevist om at enhver som ut fra sine personlige, sosiale og kulturelle forutsetninger som oppriktig av god vilje og kraft har søkt sannheten, det gode og rettferdige kommer til himmelen. Men jeg tror også på Guds bilde i mennesket, hvilket innebærer menneskets frihet; som igjen betyr at man faktisk har mulighet til å si "nei" til Gud. Dette valget respekterer Gud - om enn med sorg - fordi det nettopp er Gud som har gitt oss denne frie viljen - vi er som nevnt skapt i Guds bilde. Kjærligheten tvinger ingen.  Sier man "nei" til Kristus, så sier man også dermed nei til seg selv.

I jødedommen finnes et tolkningssystem/metode for den rette lære som betegnes som "halakha". Ordet er avledet av et verb som faktisk betyr "å gå" dvs. på den rette veien.  Kristus´ord "Jeg er veien" får da unektelig en forsterket mening og et ytterligere trosmessig skjær av oppfyllelse såvel som fullbyrdelse, som muligens dessverre har kommet noe i periferien i kristen teologi.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere