Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Visjon for Kristi legeme

Publisert over 8 år siden

Kristi visjon. Og menneskets...

Selveste pinsedagen for snart 2000 år siden ble Guds visjon om mennesket aksentuert; nemlig at Kristi kirke skal være det levende håpets og mulighetenes menighet. Å tenke nytt er noe annet enn å endre, eller presentere en ny variasjon over et noe forfefeilet tema. Det siste kan bli en avsporing. Enkelte ganger må man forandre for å bevare. Og det som kan forandres er ytre ting; forhold som alle kun er hjelpemidler på veien: Ikke selve veien og målet selv. Det er med kirkens enhet som med all tilnærming og forsoning i mellommenneskelige forhold ellers. De som har sett ned på de andre, kanskje har tatt avstand fra hverandre må først komme til erkjennelse av hva som faktisk er det vesentlige og sentrale som Kristi kirke. Hvilket også for alle innebærer å komme til erkjennelse av egen synd. Omvende seg og komme til helberedelse. Det handler om veien til frelse for den enkelte. Å invitere til dette er det sentrale. Det handler om hel-beredelse, helhet... hellig. Men om vi bare kommer til en viss erkjennelse av våre mangler og vår svikt, så blir ikke alt nødvendigvis gjenopprettet med det første. Sår trenger å helbredes, gro, og det kan ta tid.

Hans Nielsen Hauges kall og visjon var å elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv; dvs bekjenne Guds navn for mennesker og formane dem til omvendelse. Til det å ville bane vei for Guds menighet og fellesskapet tilhører det å kunne gjenkjenne den andres tro. Deretter erkjennelsen av at Den Hellige Ånd også er nærværende hos den andre. Og så det helt avgjørende: Den resolutte viljen til å avstå fra maktbruk. Vi er selvsagt alle syndere, men vi er også alle brudne kar som er tilkjent nåden å være bærere av Ånden. Til det tragiske, motsigelsesfulle og frastøtende i kirkens historie hører også at det nettopp er Den Hellige Ånd som har vært årsaken til uro, avsløringer og maktmisbruk. Det er nemlig ikke sikkert at det er Ånden som virker der det råder kirkegårdsstillhet. Apostlenes gjerninger er full av eksempler på at disiplene var på kollisjonsksurs med Ånden.

Historien og tradisjonen i vertikal betydning bevarer forbindelsen med Ånden. Men tradisjonen og historietilknytningen i horisontal retning kan virke direkte hemmende for Ånden. Hans Nielsen Hauges oppgave var ikke å danne en ny kirke, eller holde andre ute, men å få de troende og andre til å besinne seg og slik igjen åpne for Den Hellige Ånd; Ånden blåser dit den vil og bor i tradisjonen. Hauges samfunns- og kirkevirkelighet var en helt annen enn den som er reell i dag ca 200 år senere. Tradisjonen er selvsagt ikke noe tillegg til bibelen, og den går heller ikke ut over bibelen. Men den utgjør inkarnasjonen av Ordet/Skriften i kirkens/menigheten/de troendes liv. Troskapen mot evangeliet gir det perspektiv at man risikerer langt mindre å hegne om det egne og materielle, fremfor å slippe til Guds ord til akkurat dem som søker det. Og man kan raust nok erkjenne at ingen var visst ikke først ute, man hadde ikke kommet lengst eller forstått mest like vel. Tradisjonen og den lokale historien er to forskjellige ting. Tradisjonen er ingen gjentagelser det er en levende påinnelse om at det som alltid har pulsert i Kristi hjerte flammer til i nået der Ånden slipper til.

Hans Nielsen Hauges visjon er nevnt. Viktigere dog er den visjon Gud selv gir liv til fra Jesu liv, korsfestelse og oppstandelse - levendegjort ikke minst gjennom pinsedagen - det var nettopp dette Hauge forsøkte å leve opp til:

Når man selv (DnK) i Oslo har hele 60 kirker og til dels betydelig sviktende oppmøte enkelte steder er det en Kristi gave å kunne få lov til å låne en av dem til den katolske kirke som er i stor nød av en kirkehus, en kirke som kun har fem hus: Fordi man derfor nettopp er tro mot den visjon Kristus er et uttrykk for. Det handler om medmenneskers møte med Herren og vise vilje til å få dette i stand. Selv om prisen er at man selv må benytte en annen kirke et stykke unna. Den prisen er vel uansett liten sett i forhold til gevinsten qua Kristi kirke? Ikke minst vil en slik ny ordning innebære gaver for egen menighet som tidligere ikke var mulige å realisere?

Det vi deler er uansett langt mer vesentlig enn det som ennå dessverre skiller oss. Å ville åpne for at folk kommer til kirken for nattverden - dvs til Herren selv, forkynnelsen og fellesskapet er nettopp et eksplisitt uttrykk for det å ville være en levende kirke.

Gå til innlegget

NRK.no: "Gerda deler rom på sykehjem – Anders har enerom i fengsel. Fanger i norske fengsler har ofte bedre rettigheter enn eldre. Andelen eldre som bor på dobbeltrom på sykehjem er nesten dobbelt så høy som antallet fanger som må dele celle."

Se: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8355287

Samfunnets ansvar for de eldre burde være en udiskutabel prioritert post på stats- og kommunebudsjettet. Men medmennesker som har gitt og bidratt i samfunnet avspises ikke sjeldent med verre enn kritikkverdige forhold.

Flere kriminelle som undergraver samfunnsverdiene generelt som spesielt gjennom forbrytelser som rammer oss andre, river ned våre unge gjennom narkotikasalg m.m., lever derimot under boforhold som mange av de eldre bare kan drømme om. Greit at fanger skal behandles humant. Men har fokuset på en konstruktiv og sunn sosialpolitikk her gått noe av sporet og fått en fullstendig vrang prioritering?

Flere kriminelle som kommer til Norge og blir tatt, får altså bedre boforhold i fangenskap her enn de har i hjemlandet som fritt individ. De taper altså mindre enn lite på å bli dømt i Norge. For øvrig til en straffeutmåling som ikke nødvendigvis alltid samsvarer med den allmenne rettsfølelse. Er vi her vitne til en skjev utvikling som har gått helt galt av sted?  Eller mener noen at våre eldre, de pårørende og oss andre som også forhåpentlig blir eldre skal akseptere dette?

Eller skal vi egentlig frykte for alderdommen her i landet? En kronikkforfatter i Aftenposten hadde følgende råd til de eldre: "Ran en gullsmed, så får du snart langt bedre boforhold."

Gå til innlegget

Kristus er veien, sannheten og livet

Publisert over 8 år siden

En kortutgave av en bekjennelse... Å finne Gud innebærer alltid å finne sin neste og seg selv. Synd er å forstå som brudd på relasjonen til medmennesket og/eller Gud; dvs adskillelse: Å tro er et relasjonelt begrep. Forsoning er gjenforening.

Enhver velger ut fra de forutsetninger som faktisk eksisterer: Om jeg ble født inn i en kontekst hvor islam, buddhismen, hinduismen osv var dominerende ville jeg naturlig nok ha grepet de svar som der var tilgjengelige. Nå har jeg vokst opp i en kristen kontekst, i hvert fall hovedsaklig,  (har bodd i Israel også) og dermed har jeg åpnet meg for virkeligheten ut fra de Guds- og virkelighetserfaringer jeg senere har arbeidet med og ut fra. Dette betyr overhodet ikke at jeg har vært blind for, eller uinteressert i andre religioners svar. Min vei er farvelagt av erfaringer fra en rekke miljøer og trossammenhenger.

Videre: Jeg har naturligvis respekt for andre religioner: Alle folkeslag er faktisk skapt av Gud og alle utgjør ett fellesskap. Jeg tror videre at alle på en viss måte har samme mål, nemlig Gud. Vi bærer alle de samme eksistensielle spørsmål hvor man hver på sin måte velger å forholde seg til dem. Jeg tror Gud er universelt tilgjengelig, men kun adekvat gjennom Jesus Kristus. Og dette er min tro som katolikk.

Hos alle folkeslag finnes anelser av Guds søken etter mennesket. Dette impregnerer de forskjellige folk med en eller annen form for religiøsitet, i vid forstand. Også den som tar avstand fra religion og Gud har et liv bestående av en type religiøst forhold, i vid betydning. Vi bærer altså alle en eller annen form for lengsel i oss. Fordi vi er skapt i Guds bilde, så søker vi svaret nettopp i Gudsmysteriet.

Heller ikke jeg, som er katolikk, er fremmed for å både observere og poengtere de sannheter og tilløp til sannheter vi finner i andre religioner. Jeg forkaster intet som er sant; fordi Kristus er sannheten. Der det er sannhet, der er det følgelig også alltid et element av Kristus. Men jeg tror også at kirken alltid skal forkynne Kristus, som er "veien, sannheten og livet" i hvem menneskene finner det religiøse livs totalitet. 

Hvem som til slutt kommer til himmelen, eller ikke, er det faktisk kun Gud som har oversikt over. Jeg er overbevist om at enhver som ut fra sine personlige, sosiale og kulturelle forutsetninger som oppriktig av god vilje og kraft har søkt sannheten, det gode og rettferdige kommer til himmelen. Men jeg tror også på Guds bilde i mennesket, hvilket innebærer menneskets frihet; som igjen betyr at man faktisk har mulighet til å si "nei" til Gud. Dette valget respekterer Gud - om enn med sorg - fordi det nettopp er Gud som har gitt oss denne frie viljen - vi er som nevnt skapt i Guds bilde. Kjærligheten tvinger ingen.  Sier man "nei" til Kristus, så sier man også dermed nei til seg selv.

I jødedommen finnes et tolkningssystem/metode for den rette lære som betegnes som "halakha". Ordet er avledet av et verb som faktisk betyr "å gå" dvs. på den rette veien.  Kristus´ord "Jeg er veien" får da unektelig en forsterket mening og et ytterligere trosmessig skjær av oppfyllelse såvel som fullbyrdelse, som muligens dessverre har kommet noe i periferien i kristen teologi.

Gå til innlegget

Psykiske lidelser og tro.

Publisert over 8 år siden

Å se med Kristi blikk. Hvordan ser vi på den lidende og hvordan vi ser på oss selv er to sider av samme mynt. Du skal elske din neste, han er som deg selv: Et menneske underveis.

Vi ser oss selv, ikke bare gjennom Guds bilde av oss – om vi da gjør det i det hele tatt – men også gjennom vår gitte samfunnsmåte å definere livskvalitet, helse, vellykkethet, materialisme og livsgoder på. Slik ser vi også på vår neste.

Psykiske lidelser og sjelelige utfordringer relatert til tro er et nesten urørt tema fra kirkelig hold. I hvert fall virker det slik i den nære hverdagen for den det gjelder. I seg selv er det å være utsatt for slike utfordringer stigmatiserende og dermed medfører omgivelsenes usikkerhet og uvitenhet i tilbaketrekking og taushet. Noe som igjen fører til ytterligere stigma og lidelser for den som er rammet. Den første lekse den psykisk lidende må lære seg å leve med er den verste: Omgivelsenes uvitenhet. Det er vel ingen som er så lett å ramme og utsette for ufine hersketeknikker som den som er rammet av nettopp slike vanskelige lidelser? Både av samfunnet som av maktpersoner i helsevesenet?

At flere i kirken fremfor å bemøte egne tilkortkommenheter og uvitenhet heller velger å opptre på måter som øker lidelsene er ille nok. Men den aktive tilbaketrekkingen og usynliggjøringen forsterker altså lidelsene for den lidende desto mer. Det finnes vel neppe noe tyngre enn det å føle seg tilsidesatt, usynliggjort, umyndiggjort og det å være til overs? Den som har følt grunnvoldenes sammenbrudd, at grunnen har forsvunnet under seg, den som har opplevet seg redusert til en diagnose og tingligjort vet noe om det. Sperret inne i seg selv, med blikk kun for egne tanker og tankers produkter, blir tilværelsen for noen nødvendigvis som konsekvens nærmest uutholdelig. Ensomhetens, usynliggjøringens desperasjon fører til at selvopptatthetens og desperasjones glefsende ulver står lenket fast hos den angjeldende.

Uvitenheten i kirkelige miljøer rundt slike utfordringer har dessverre ikke sjeldent altså ført til forverrede lidelser. To reaksjonsformer som er like voldsomme oppstår ikke sjeldent fra kirkelig hold: Enten håpløs tilbaketrekking... eller hjelpeløs teologisering av den lidendes liv, hvor selv Jobs venner blir smågutter i forhold til den skade som kan oppstå gjennom slike bjørnetjenester. Flere har fått høre at de er besatt av onde ånder, at de har uoppgjort skyld, har for liten tro, etc. Voldsomme byrder legges m.a.o. ytterligere på den som trenger et øre og tilstedeværelse.

Hvordan skal den som via oss andre har mistet troen på livet, sine omgivelser og seg selv kunne tro på Guds kjærlighet? "Menigheten er Kristi legeme", hører også den psykisk lidende i den forkynnelse de orker å høre på. Men de opplever seg dessverre noen ganger som amputerte ledd, syke deler som ikke hører til.

Og hva gjelder oss andre "normale" og tilpassede: Det er vel ikke sjeldent slik at det er den enkeltes indre skyggeland som er årsaken til at man verken hører eller ser? At det kjærlighetsfulle gehør Kristus har lagt i vårt hjerte nok en gang dempes, og lar den lidende fortsatt ligge i grøften, at man som presten og levitten går forbi? Så slipper vi den vanskelige utfordringen en gang til. Lettere da å hjelpe den fysisk syke og invalide.

Min utfordring går til alle troende, ikke minst til ansatte i kirkene; teologer, diakoner og legfolket: Våg å møt deg selv, strekk ut en hånd og se også dette mennesket. Og ikke minst: Ta utfordringen med å bemøte også dette medmenneskets nødrop med en troverdig og sann teologi.

Gå til innlegget

"Kastet katolikker ut av kirken. Bredtvet menighet protesterer mot ledelsen i Den norske kirke i Oslo ved å si opp leieavtalen med den katolske St. Hallvard-menigheten." - Neivel, ja.

Trist lesning.


I dagens Vårt Land er det skrevet en artikkel om Bredtvedt kirke. Kirken er uenig med DnK sentralt ang. organisering av menigheter i Groruddalen. Menighetsrådet har så skrevet et noe krast brev og regelrett kastet katolikkene ut med umiddelbar virkning. Døren stenges brutalt for masse mennesker som søker troen og nattverden. Om de (vi) taler en annen teologisk "dialekt", så er jeg sikker på at Gud forstår også oss troende katolske medmennesker, tar oss i mot og aksepterer oss: I Hans himmel er det mange rom. Kanskje kan vi til og med ha noe å gi til våre søstre og brødre i DnK, og vice versa? Stemmer artikkelen med saksforhold? I tilfelle er det trist å lese, det som her skjer.

Intern uenighet ang. omorganisering i DnK forsøkes altså å løses med å ramme andre (!) trosbrødre og søstre grovt. Og det på denne hårreisende måten. Trodde fellesskapet i Herren var langt mer etablert og levende enn det som ser ut til å komme til uttrykk her fra  Den norske Kirke - Bredtvedt. At masse mennesker kom til kirken og fikk høre Guds ord skulle vel være det primære? Men, dessverre ser det ikke slik ut i Bredtvedt.

Å tilstrebe seg å gå i takt med den hellige Ånd er ikke alltid like lett. Å snuble fordi man hovedsaklig ser egen navel er lettere.

Dette som her har skjedd gir en særdeles dårlig signaleffekt utad spesielt som generelt og er ikke et eksempel til etterfølge for noen.

Pax et Bonum.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere