Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Når det egoistiske forbruksmenneske i sanseløs selvnytelse bygger sitt babelske tårn av gull og løfter om sansenytende forbruk ender det med sammenbrudd og elendighet: Det hjelper lite for den druknende at håndjernene og de tunge loddene er av gull.

De fysiske lover tillater ikke at en økonomi overfor natur, medmennesker, penger, internasjonal- og nasjonal økonomi kan vokse inn i alle evighet uten et våkent blikk på medmenneskene, bedriften som et lite ledd i en større, eller global, sammenheng, driftskostnader og situasjonen nasjonalt som internasjonalt. Den sanseløse dyrkingen av gullkalvene og jeget har historisk sett vist seg å være en heller skjør guddom. Avguderiet og jeg-dyrkingen får konsekvenser; ikke bare for en selv, men også for alle som er avhengige av det som bryter sammen: Her hos oss nordmenn et flyselskap i et (også) lite nasjonalt marked.

Jeg leser i dag at de ansatte i SAS hevder at de har blit tvunget til å gå med på "svært tøffe" lønnskutt og innskrenkninger i pensjonsordningen. Men de ansatte har vel i alle år forlangt lønnsøkninger og ekstremt gode pensjonsordninger gjennom bruk av tvang mot de reisende og arbeidsgiverne; dvs gjennom en rekke streiker etc. som har rammet oss andre, samt SAS qua næringslivsdeltager på et mer enn tøfft marked? Med en mer enn kunstig høy lønn, relativt sett mer enn gode arbeids- og feriebetingelser, og ekstremt gode pensjonsordninger har man faktisk mye å gå på før man skal ta ordet "svært tøffe" lønnskutt i munnen:

De "svært tøffe" lønnskuttene og reduserte pensjonsordningene fører bare til at de SAS-ansatte nå faktisk nærmer seg et normalt lønnsnivå og normale pensjonsordninger. Fagforeninger og en fagbevegelse som har utviklet seg til rene lønnsbevegelser kan i noen tilfeller sørge for å ødelegge for egne arbeidsgivere den dagen den nasjonale og internasjonale situasjonen tvinger arbeidslivet til nødvendige justeringer. Det har da m.a.o. et noe patetisk skjær over seg at de ansatte skriker og roper om "elendigheten" den dagen de endelig våkner til virkeligheten.

Gå til innlegget

Radikal islamisme i Norge. Og i Israel...

Publisert over 8 år siden

I Israel og nabolandene representerer gruppen Profeten Ummas standpunkter på langt nær noe minoritetsmeninger eller sære standpunkter. Israelere er derfor naturlig nok også noe bekymret, slik nordmenn kan bli.

I Norge har gruppen "Profetens Ummah" sørget for å få radikal islamisme synlig også her i landet. En gruppe som dessverre begrunner og motiverer sin tro, sine religionpolitiske standpunkter og voldelige metoder fra Koranen, avviser demokratiet og ikke tar avstand fra vold som virkemiddel. Videre har de truet en journalist, og uttrykket klar sympati for beskytningen av synagogen i Oslo, hvor det sågar i etterkant ble uttalt "Det var synd at broderen som skjøt mot synagogen i Oslo ikke traff noen", videre ble det skrevet at "Jøder er skitne" og at "de er svin", osv. Nevnte Dagsavisen-journalist ble truet fordi hun skrev om at enkelte av disse radikale muslimene deltok på jegerkurs for å få trening med skytevåpen. Våpentreningen vekker naturlig nok oppsikt og bekymring i deler av befolkningen, blant politikere og i PST. Dette ovennevnte er for god ordens skyld bare noen få av de grove og radikale standpunkter de forfekter. Jødene i Oslo er naturlig nok mer enn bekymret, og norske myndigheter har hjulpet til med noe sikkerhet og bygget en lav liten sikkerhets-"mur" foran synagogen. Jeg minner om at det er ca 100 muslimer pr jøde i landet. På verdensbasis er det så og si samme størrelsesforhold. Hvem det er som er en minoritet her burde vel være klart.

Under sin pressekonferanse. sa de radikale islamistene at de ikke ser på demokratiet som et godt samfunnsmessig og politisk virkemiddel og peker så på at det faktisk er Norges regjering som er skyld i at radikale muslimer radikaliseres etc. De opplever seg med andre ord ufrie i det frie norske samfunn og tvinges dessverre ubekvemt mer eller mindre til sine standpunkter og grove voldsadferd av den norske regjering og nordmenn. Slik fraskriver de radikale islamistene seg ansvar og legger all skyld på ofrene selv for de angrep som senere eventuelt vil utføres. På norsk side hevdes det korrekt at denne gruppen ikke representerer flertallet av muslimene og kun er en mindre gruppe. Men... Vel og merke pr i dag her i landet.

I Israel og nabolandene representerer dog denne gruppen Profeten Ummas standpunkter på langt nær noe minoritetsmeninger eller sære standpunkter. Ikke i det hele tatt. Israelere er derfor naturlig nok også noe bekymret, slik nordmenn kan bli. Men i Israel og i nabolandene er ikke radikale islamistiske grupper altså en liten "minoritet" som akademiske og politisk korrekte norske journalister i trygghet rolig kan diskutere over et cafebord og senere skrive om som en liten "ubetydelig" minoritet: I midtøsten og på de palestinske områdene finnes det hundretusener (!) som hevder likelydende og sågar verre standpunkter enn det "Profetens Ummah" gjør i Norge. Ikke minst har de stor makt og tilgang på mindre og større våpen. Noe de også vet seg å benytte. Store religionpolitiske grupper som videre åpent forfekter sitt jødehat og sine ønsker om å ødelegge landet Israel har altså i årevis vært og er en del av hverdagen for innbyggerne i det landet.

Til forskjell fra de norske radikale islamistene går ikke de radikale islamistene i midtøsten på jegerkurs: De deltar på statlig finansierte militære treningsleire (f.eks. Hamas), hvor de allerede har tilgang på våpen av mange typer, raketter, bomber, granater, maskinpistoler, etc, etc. Og til forskjell fra Norge, som da "bare" har opplevet noen skudd mot synagogen i Oslo og at en journalist ble truet, så har israelerne i årevis erfart at fulle busser, cafeer, bolighus, grupper av mennesker, og skoler har blitt beskutt og bombet. Altså har da ofrene erfart denne "påtvungne praksisen" fra radikale islamister langt, langt større skala og langt mer voldsomt enn det norske jøder og den norske befolkningen noen gang har kjent på kroppen.

Israelerne har også bygget sitt sikkerhetsgjerde og sin mur for å beskytte sivilbefolkningen mot attentater, skudd og bomber. Skulle vi multiplisere den norske bekymringen for synagogeskuddene og truslene mot en journalist proporsjonalt opp mot det som har hendt og hender i Israel er jeg relativt trygg på at de israelske jødenes reaksjoner plutselig fremstår som noen lunde moderate sett i forhold til den norske bekymringen. Sågar ville muren og sikkerhetsgjerdet i Israel bli et i hvert fall rimelig forståelig virkemiddel for å forsvare sivilbefolkningen mot voldsomme attentater og lemlestelser. Jeg minner om at Hamas m.fl. faktisk har den israelske sivilbefolkningen som direkte målskiver for sin krigføring.

Pr i dag har det i år falt over 1000 raketter over deler av Israel. Til sammenligning: Landet Israel er litt mindre enn Hedmark fylke. Jeg går ut fra at få familier i Norge ville finne det trygt og forsvarlig å leve under slike forhold i årevis i Hedmark? Kanskje ville man muligens bygge en type sikkerhetsgjerde og en mur rundt de to største byene i det fylket? Å få skolebussen, barnehaven, cafeen i Hamar sprengt i filler er sikkert noe Hedmarkingene ville føle mer enn ille?

De radikale islamistene har altså langt større tilstedeværelse og innflytelse i midtøsten enn de har i Norge. Videre har de ikke sans for det vi i vesten opplever som demokrati. Like vel anser de fleste nordmenn seg som de egentlige humanister og eksperter på det som skjer i regionen; og har dermed soleklar rett til å glatt overprøve de israelske jødenes vurderinger av sin egen situasjon.

I Norge tar vi våre verdier som så selvfølgelige og gode at vi ureflektert antar at alle andre også tilstreber de samme verdiene. F.eks. de muslimske landene i midtøsten osv. Men til noen nordmenns benektende vantro, så gjør faktisk ikke alle dét: Fordi de radikale islamistene anser våre verdier som en trussel. Hamas m.fl. vil faktisk ikke ha demokrati i Palestina. Deres kamp går ut på noe helt annet. Nemlig et islamsk radikalt styre som ikke gir rom for våre vestlige demokratiske verdier: Verdier som langt på vei allerede eksisterer i det nære Israel og som derfor provoserer de samme islamistene i og rundt dette landet voldsomt. Slike radikale islamister gir for øvrig ikke tilsvarende rom og rettigheter for verken jøder eller kristne, som de gir egne trosfeller.

I Norge er vi ikke uten grunn i utlandet kjent for vår naivitet og godtroenhet. Både BBC og CNN benyttet benevnelsen "Europes soft spot" da de beskrev norske politikeres holdninger til terrorisme og attentater etter 22.juli/Breivikterroren. Den "Politimester Bastian-doktrinen" (Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil ) som det norske samfunnet dypt preges av er ikke egnet for det internasjonale samfunnet med alle sine brytninger og varierte politisk/kulturelt -religiøse avskygninger.

Radikale islamister har faktisk stor nytte av vestens tro på "det kommende demokratiet" i midt østen. Men islamistene er dessverre ikke modne eller klar for demokratier ennå; store og mektige grupper vil faktisk ikke ha noe slikt i det hele tatt. Den arabiske våren viser at det ikke bare er å endre tidligere muslimske diktaturer for deretter å naivt forvente at demokratier etter vestlig mønster ganske snart skal dukke opp. Eksempel: Det muslimske broderskapet i Egypt har dessverre blitt en større trussel for demokratiet i regionen enn det det tidligere styret var. Det ser dessverre ut til at f.eks. Egypts befolkning byttet noe dårlig ut med noe som er minst like dårlig.

De radikale islamistene i midtøsten benytter altså på den ene side snedig vestens støtte og naive tro på nytt demokrati; nemlig i kampen for den radikale islamistiske revolusjonen i regionen - og snakker på overflaten det rette "vestlig-politiske" språket verbalt og billedlig, men f.eks. Hamas har faktisk og dessverre andre mål enn det vi tror i all vår medlidenhet og demokrati-iver. Og dermed blir både politikere og opinionen i vesten en type gisler og faktisk medvirkende ledd i kampen mot de reelle demokratiske kreftene i regionen; gode demokratiske krefter som vesten paradoksalt nok faktisk med sin støtte til Hamas (!) m.fl. vil forsvare og bygge opp under.

At den israelske befolkningen og det israelske demokratiet i dag - etter årevis med terror fra radikale islamister - ennå er noen lunde oppegående og utholdende er i hvert fall ikke norske politikeres- og den norske opinionens skyld.

Gå til innlegget

Tungt etablerte antipatier og sympatier gir næring til ekstremistene. Som paradoksalt nok har som konsekvens at forholdene for de sivile palestinerne og israelerne blir verre. Naiviteten og blindheten er direkte farlig.

Bare det siste døgnet (!) er Israel rammet av 200 raketter. Altså 200 i løpet av kun 24 timer... I hele år, så langt, er det ca 900 (!) til sammen. Ethvert land vlle ha svart på slike omfattende angrep for lengst. J.fr.: Tyrkia besvarte umiddelbart bombeangrep fra Syria, etter kun få bombenedslag. Noe resten av verden stort sett mente var berettigede svar. Men: Når Israel endelig tyr til berettiget selvforsvar blir det i Norge ansett som ensidig- og aggressiv angrepspolitikk. Noe som ikke sjeldent også etablerer seg som det gyldige virkelighetsbildet fordi norske medier stort sett tier om disse mengdene av hittil til sammen 900 rakettene. Dermed vil den vanelesende nordmann mangle viktige premisser forut for vurdering: Istedet mobiliseres for n´te gang etablerte sort/hvite bilder av situasjonen. Norske journalister ser og formidler det de VIL se og formidle; og de ser ikke det de IKKE vil se og formidle. Så får man spørre seg hvem som har nytte av denne bevisst skapte informasjons-assymetrien i norsk medievirkelighet?

I TV2 har man naturlig nok også tatt for seg eskaleringen, Hamas´ hittil over 900 raketter og Israels re-aksjoner mot dette. TV2 gir de nok en gang ordet til politikeren (Rødt) og legen Mads Gilbert i Tromsø som får bred plass til å fortelle hvordan det hele "egentlig" henger sammen; han overser Hamas´ krigføring og angrep fullstendig og setter søkelyset ensidig på Israel, uten at journalisten sørger for å få saken tilbake på sporet ígjen: "Det er faktisk Israel som er den ensidige aggressoren, de er brutale okkupanter og en av verdens sterkeste militærmakter"... mens Hamas m.fl. kun er å regne som "gutta på skauen.(jfr. norsk motstand mot nazistene). Videre sa Gilbert: "Nå må norske myndigheter umiddelbart sende en sterk! protest mot israels aggressive krigføring!" Gilbert stiller mer enn gjerne opp qua politisk engasjert: Slik får politikeren Gilbert igjen uimotsagt presentert sin sterkt ensidige holdning.

Apropos: "Alle" i Norge vet hvem Mads Gilbert er og hvor han er engasjert geografisk, nemlig i Gaza og palestinske områder. Men alle andre leger og frivillige verden over kunne sårt trenge bare en brøkdel av den oppmerksomhet Gilbert gis av norske journalister. Dette misforholdet sier selvsagt kun noe om norske journalisters politiske sympatier, antípatier, holdninger og valg av fokus. Mads Gilbert spiller bare en rolle her i de norske politiske narrativer; noe han naturlig nok gjør med glede og positivitet.

Mads Gilbert hentes altså nettopp inn fordi han bekrefter og legitimerer den norske journalismens narrativer om palestinerne og Israel. De er m.a.o. gjensidig avhengige av hverandre, både den politisk engasjerte Mads Gilbert og norske journalister.

Den sort/hvite politisk motiverte fortellingen blir så og si stående uimotsagt som bilde av virkeligheten. Igjen.

Det ville være det samme som om mediene kun benyttet de religionspolitiske Israelvennene i "Karmel" som objektive kilder og fortellere. Igjen gis altså virkeligheten sekundær betydning til fordel for de narrativer som dyrkes av den norske journalismen. Som igjen representerer en maktfaktor som drives av dypere emosjonelle agendaer i politisk skrud; dvs forkledd som humanisme og solidaritet. Norske journalister og store deler av befolkningen som lar tankene gå på automatpilot, og styres av tungt etablerte antipatier og sympatier, gir næring til ekstremistene. Som paradoksalt nok har som konsekvens at forholdene for de sivile palestinerne og israelerne blir verre. Naiviteten og blindheten er direkte farlig.

Igjen er det sannheten som i de norske medier er den første og største taperen.

Gå til innlegget

Odd Børretzen er død; men hans nærvær vil dog alltid være inspirerende merkbart

De av oss som er godt voksne, for ikke å si nesten gamle, sitter igjen med takknemlighet og gode minner etter en som holdt oss våkne og inspirerte oss til å få øye på den og de som lå i grøften, samt de krefter i samfunnet som sørget for at de lå der. Odd Børrezen har reiste seg og gått, men det han ga oss vil alltid være en skatt større enn  hans ord og kunstneriske bidrag.

http://www.youtube.com/watch?v=JlyQsiQzEcY

Gå til innlegget

Du skal forakte din neste som deg selv (?)

Publisert over 8 år siden

Individualiseringen på vei mot autonomi har også sin kalde skyggeside. En side som kan utvikle seg til et skremmende kaldt og ondt samfunn. Fremfor å bevisstgjøre seg skyggesidene har den enkeltes fordeler av utviklingen bllndet hjertets øyne.

Vi lever i en tid hvor individualiseringens skyggesider har rammet vår neste og fellesskapet. Gamle- som nye medier har fritt og forlokkende åpnet for  å gi enorme rom for en adferd som tidligere med rette ble ansett som uakseptabel oppførsel; for eksempel stygg sladder og direkte ondskap. En smålig og ondskapsfull adferd som tidligere kom til uttrykk i en-til-en-situasjoner, eller i små grupper – og dermed var lett å avgrense - har nå invadert de offentlige rommene; sågar forkledd med legitimerende positive merkelapper og begrunnelser. Gamle- som nye medier har utviklet seg til regelrette gapestokker som ikke sjeldent rammer mer enn grovt, for ikke å si voldsomt. F.eks. var Tønne-saken i 2002 et lite forvarsel, som dessverre ikke ble tatt med på veien videre. Politikeres og andre kjendisers feiltrinn eller påståtte feiltrinn, osv, på den ene siden pluss tabloidjournalistenes grafsing og høyst provisoriske sannheter på den annen side ble mer og mer en naturlig del av hverdagen i mediene. Ikke minst med "journalistisk gravevirksomhet"s bruk av (ofte tilranet) data hentet frem gjennom å skyve oss leseres "informasjonsbehov" foran seg. Alt dette har i visse tilfelle utviklet seg til en livsfarlig kombinasjon.

Den onde selv appellerer forlokkende til grumset i leser-sjelens mørkerom hvor common nonsense har vist seg å yngle i uante mengder; Papiraviser, nettaviser med nærmest umodererte kommentarfelt, Face Book, Twitter, SMS, osv osv som slangegiftens lettbente og umiddelbare ryktespredere fungerer som både gapestokker og guiljotiner: Den trygge og antiseptiske avstanden som de nye mediene gir brukeren til den som rammes gjør terskelen for å gi uttrykk for de primitive ytringene og ondskapen forsvinnende liten. Dvs fellesskapets sunne og gode normer får ikke den minste betydning i den enkelte brukers privatsfære som skyter ut stadige nye avsløringer og påstander i det offentlige rommet. Det er kun den enkeltes holdninger og verdier som alene blir styrende for hva som anses som rett og galt. Ikke minst normaliserer og legitimerer utviklingen denne ondskapen og elendigheten suksessivt. Også de som rammes har for øvrig som oftest familie og barn som trekkes med av medienes og  kommentarfeltenes apebergs rop og hyl.

Videre, så har jeg en bekjennelse:

Jeg er en godt voksen mann og har gjort mye dumt i livet. Svært, svært, lite av det var vondt ment, men hadde sikkert vonde konsekvenser for noen like vel: Min egen uvitenhet, trangen til å ta snarveier, pluss dumme og egosentrerte strategier som sikkert nok var smerte- og krisemaksimerende for en og annen underveis i livet lot jeg også i ettertid feigt ligge. Godt jeg ikke er kjendis. Da ville verken jeg eller familien noen gang ha fått ro, samt at fragmenter av sannheter ville leve sitt eget liv i folks grumsete fantasier og la kreftene i den enkeltes mørkerom slippe til gjennom alle de ovenfor nevnte kanaler. Jfr det som er skrevet ovenfor angående medienes grafsing og gapestokker. De sosiale dommer lever sitt eget liv; jo verre ryktene er; desto fortere spres dem, og jo mer utvikles det til det hinsides alt som har sine røtter i nestekjærlighet og omtanke. De nye elektroniske mediene har fjernet alle sunne kantstener og gode beskyttelsesgjerder som trygget både den enkelte og samfunnet. Men til hvilket formål?    Eh... Fremskritt?

Til avslutning et side-spor og tanke-eksperiment som nå, om noen gang, har blitt umuliggjort; men tenk like vel over følgende: Som AA har sine konfronterende møter med åpne og ærlige bekjennelser "Hei jeg heter N:N: og er alkoholiker/stoffmisbruker"; slik burde vi som troende ha steder hvor vi kan si: "Hei. Jeg heter Ole T. Eriksen og hadde og har sjeleknuter som har gjort at jeg ( kanskje grovt) har tråkket på og tråkker på andre samt meg selv". (Uten at slike erkjennelser og bekjennelser skal frata den enkelte ansvaret i forhold til den som er rammet). Den katolske kirke har for øvrig heldigvis et slikt sted i skriftestolen, der man individuelt kan fremlegge det som tynger. DnK har den felles syndsbekjennelsen hvor enhver samtidig i Gudstjenesten skal fremlegge det som en har på hjertet, men det vil jeg hevde kvalitativt sett er noe annet. Som Simon Flem Devold riktig påpeker i fredags-Vårt Land: "Det eneste jeg savner i Den Norske Kirke er skriftestolen. Å kunne legge fra seg tanker som tynger og gå videre i fred med seg selv og sin Gud, er psykoterapi av første klasse".


I en større gruppe, hvor tillit og aksept ligger i bunnen, ville man også få en ytterligere effekt for langt bedre vekst og sjelelig/åndelig helhet. Men alt dette er nok for dristige tanker, og som nevnt ikke lenger mulige – i verste fall. Ikke minst på grunn av alt det vanvittige som er beskrevet innledningsvis. Det er viktig å bære en maske, og det er selvsagt legitimt. I mange profesjonelle tilfeller er det også nødvendig. Men noen masker er ikke selvvalgte. Når maskebæreren ikke blir kvitt den reduserende og skrekkelige masken som en har fått tredd ned over hodet av medier og det mangehodete gruppe-trollet der ute i samfunnet, og sågar blir tvangsidentifisert med masken, er det kort vei til et liv i isolasjon, smerter og et uliv som kun kan betegnes som en død før døden. Igjen viser jeg til innledningen.

De ryktesprederne og "dommerne" som er medansvarlige vet ikke lenger en gang hva de har stilt sine lettbente og tankeløse handlinger til disposisjon for. Distansen som er sikret av de elektroniske mediene garanterer nemlig den enkelte for slike elendigheter som samvittighetsnag og ettertanke. Og man kaster seg nysgjerrig over neste nyhet som egger grumset i sjeledypet og kan kommenteres. Utviklingen ser ut til å styres mer og mer av hva som egentlig er mulig; ikke av hva som anses som rett, nødvendig og riktig.

Individualiseringen på vei mot autonomi, som er riktig og nødvendig, har også sin kalde skyggeside. En kald mørk side som kan utvikle seg til et skremmende kaldt og ondt samfunn. Fremfor å bevisstgjøre seg skyggesidene og dermed sørge for en sunn utvikling  - har den enkeltes nytelse og fordeler av denne eksisterende slagsiden kommet i forgrunnen. Individualiseringens mulige gevinst for den enkelte kan i flere tilfeller gå på bekostning av fellesskapet. Bevisstgjøringen av denne skyggesiden er jo for så vidt et sunt steg i retning av ansvarliggjøring og helhet. Men ikke alt for mange er villige til å betale prisen. Selv om de til syvende og sist vil vinne på det, akkurat som medmennesket vil.

Den religiøse individualismen er for øvrig også vrangsiden av kristen tro: Troen er personlig, ikke individuell. At vi er og blir en del av et fellesskap gir Kristus oss umiddelbart en tydelig melding om i Fader Vår, gjennom ordene Fader VÅR… Forlat OSS VÅR skyld, Gi OSS i dag VÅRT daglige brød, fri OSS fra det onde, etc. Denne innsikten ser dessverre i praksis ut til å reduseres fra tiår til tiår. Med direkte tragiske og farlige konsekvenser. De onde kreftene har sjeldent skremmende masker og påtvungne tilbud: snarere tvert i mot virker de alltid forlokkende, tilforlatelige og sødmefulle...  i all sin lettfattelighet og logiske selvfølgelighet. For øvrig godt beskrevet allerede i fortellingen om Adam og Eva. At de bibelske fortellinger og de hellige lignelser handler om det transparente nået ser også ut til å være en innsikt som er fraværende hos mange.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere