Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Julens Heimevern slår tilbake!

Publisert over 8 år siden

Avguden mammon har for lengst gjort kraftige innhogg, ved hjelp av nytelser og sansesuggesjoner, for å eksploatere julehøytiden. Men vi kjemper bestemt imot!

Vi går inn i advent, ordet betyr "hellig ankomst". Det som skal komme er Kristus; Hans mål er ditt hjerte, men Han kommer kun inn om du og jeg vil, og om jeg ikke forut for invitasjon lager en uoverstigelig terskel av premisser og krav ad hoc. Livets dyrebare gave friheten er deg gitt; du kan si ja eller nei. Uansett respekterer Gud svaret: Dette er frihetens vesen. Dette er kjærlighet. Dette er respekt og ærbødighet for din Gudegitte selvstendighet.

Det handler vel så meget om å våge å miste fotfestet bare en liten stund; og ikke forvente at Gud svarer på våre spørsmål og rop på en måte som tilfredsstiller våre egne krav. Hva da om Gud ikke entydig gir seg til kjenne på måter som tilfredsstiller det enkelte menneskets intellektuelle krav alene? Angelus Silesius skrev: "Om Jesus ble født tusener av ganger i Betlehem, men aldri i ditt hjerte var det hele forødet".

Kristi fødsel er plassert i årets dypeste mørke; solen har i hundrevis av år vært et symbol på Kristus. Da solen står på sitt høyeste fødes Johannes, St.Johannesaften/St.Hansaften. Fra da av avtar lyset; Han skal avta Kristus skal bli større... Kristus fødes i det dypeste mørke, i avvisning og smerter. Fra da av blir det lysere... Akkurat som Han (kan) fødes i ditt hjerte. I et hjerte som strir i smerte og mørke, i ensomhet og avvisning, i resignasjon og tap. Det blendende mørket går over i det livgivende Lyset fra Ham som tenner en ild i hjertet.

Min egen vei har vært sterkt preget av mye mørke, kamper, strid og elendighet. Men ikke bare. Der i det pressende mørket blir Lyset mer synlig og klart...  som i et maleri av Rembrandt. Vi vet vel alle: Det er godt å være stille i sammen. Ofte erfarer jeg Guds stillhet. Og livet har lært meg at Guds stillhet og fravær er to vidt forskjellige ting.

Ateistene ser på historien og dens utvikling lineært og statisk. De hevder med rette at juletreet først kom til på 1800-tallet i Tyskland. Hva så? Gud er levende, vi er levende. Gud er dynamis, ikke statisk. Om vi mennesker henter inn symboler etter hvert som tidene henruller, så betyr ikke det at de ikke viser til noe større og genunt hellig - som genuint kan føres tilbake til de bibelske hendelser. Juletreet symboliserer Livets Tre fra Edens Have. Ha det med i mente når du pynter treet og lar det stå midt i din stue. Det er et Kristussymbol.

Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Han skal gi deg kraft til å leve gi håp og framtidstro.
Han har sagt: "Kom til meg du som strever og jeg vil gi deg ro!"
Han skal bevare deg fra alt ondt, gi deg styrke når du er svak.
Tross ditt svik, dine nederlag er hans nåde ny hver dag.

Ny hver dag!

http://www.youtube.com/watch?v=UdFW_fOTcE8

Gå til innlegget

Når DnKs prester tramper på det hellige

Publisert over 8 år siden

Presten Gyrid Gunnes´ tunnelsyn og selvrefererende inkonsistens. DnK er i ferd med å råtne innenfra.

Nok en gang presenterer studentpresten Gyrid Gunnes grove pubertale rølp forkledd som teologisk argumentasjon. Jfr hennes nye bok. Ref. Vårt Land.

I dagens avis, så sier studentpresten i DnK Gynnes at hun har sluttet å være menighetsprest fordi hun anser det som blasfemisk (!) at Gud i DnKs iiturgi også omtales med mannlige språkkategorier - selv om de er direkte sitater fra de Hellige tekster selv. Hun mener f.eks., at dette underslår kompleksiteten i Gudsbildet.

Men at denne kompleksititeten kommer rikelig frem ellers, både ved hjelp av salmetekster, bibeltekster, språklige metaforer i prekener og ellers velger hun selvsagt å se bort ifra. Hun mener at språkbruket i den kirkelige liturgien "rett og slett er forkastelig" (!). Intet mindre.

At Gud på mange vis er hevet over vår forestillingsverden er en sannhet som kirkens teologer for lengst har tatt til seg. men dette er ikke nok: Hun er ute etter å forandre, og her skal intet middel få ligge ubrukt.

Videre benytter presten og hyrden Gynnes det folkelige vulgærnavnet på det kvinnelige kjønnsorgan (!) som benevnelse på Gud...

Det er garantert flere som ikke vil gå til alters for å motta brødet og vinen når man vet hva Gurid Gynnes qua prest og hyrde legger i de begreper om Gud som dér benyttes... Nettopp der man er som mest åpen og sårbar.

At hun her sårer over måte vet Gyrid Gynnes godt: Det er nettopp blasfemien som er hennes middel; noe hun ikke bare innrømmer, men fremhever som et viktig og nødvendig virkemiddel i kirken. Hun mener for øvrig at kirken burde ansette blasfemikere og skriver om "blasfemiens stolte tradisjon"...

(Se for øvrig     http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread306351/   )

I hennes pubertale, puerile og primitive kamp for å bli lyttet til og inkludert som radikal feminist begår hun akkurat de feilene hun mener å ta avstand fra: Hun tramper på manges indre hellige rom. Hun vil at hennes nye språkbruk og teologiske vinklinger etc skal aksepteres, men aksepterer ikke det som mengder av kristne faktisk ikke har så store problemer med; nemlig den vedtatte liturgien som benyttes. De får nå desto verre melding om at det de anser som det kirkelige språket, som nærmer seg det hellige og uutsigelige, faktisk er forkastelig. Intet mindre. Å trampe på andre for å få dem til å lytte er som oftest bortkastet energi og ikke minst mer primitivt enn det hun hevder å ta avstand fra: Fordi hun intenderer å bedrive blasfemi og trampe på de andre - noe hun faktisk innrømmer åpent som legitime virkemidler i kirken (!) Ut over dette gjør man det man hevder å genuint ha på hjertet en solid bjørnetjeneste og man sperrer for den kommunikasjon man egentlig mener å invitere til.

Einar Gelius måtte forlate sin stilling - ikke fordi han er mann (dvs kjønnsrelatert oppsigelse) ; og det måtta han med god grunn. Her med Gyrid Gunnes ser vi et eksempel på en annen prest som nå snarest bør fratre sin stilling. Det finnes garantert andre posisjoner i menighetssammenhengen hun kan gjøre en bedre innsats i. Men DnKs ledelse er vel for feige. De våger nok ikke å behandle en kvinnelig prest slik de bør - "Bør" fordi det handler her ikke om Gynnes som kvinne, men om en ikke ubetydelig inflatorisk selvoppfattelse og blindende idealisme på grovt feilspor av en prest som ser blasfemien som adekvat virkemiddel og kirkelig språk. Og det er presterollen som hun her bør fratas: Hun kan langt bedre fortsette sin kamp på andre arenaer. Her ved en oppsigelse av Gynnes er som nevnt ikke snakk om kjønn, noe Gunnes bør si seg enig, men om å svikte sitt oppdrag qua prest og hyrde grovt.

Men det spørs om Gynnes evner å se det slik. Når enkelte ikke får spille ut sine dramaer og pubertalt trampe frem som de vil fører det ikke sjeldent med et ikke ubetydelig martyrkompleks og som lidende offer for det hun blindt hevder er problemstillingen. Det hele blir en selvoppfyllende profeti som hun selv bevisst legger opp til.

I møte med omverden hviler Guds omdømme på kirkens skuldre, og dette omdømmet har kirken selv gang på gang ødelagt. Presten Gyrid Gunnes´ valg av metoder og ord er langt på vei med på å forsterke mismotet og fortvilelsen over DnK, fremfor å gi lys og åpne for fellesskap og dialog der det trengs. Mismotet oppstår ikke minst når kirken feigt ikke våger å stå frem som den motkraft den er satt til å være, men heller gjenspeiler kuturen fremfor å endre på den, endre den sakte og konstruktivt som en surdeig. Man tilpasser seg heller populærkulturen på alle måter, også språkmessig og kirkelig, fremfor å fremstå som en tydelig kristen motkultur. Gyrid Gunnes valg av metoder og virkemidler er direkte ødeleggende for å gi rom for evangeliet, for DnK, for kirken i enhver forstand. Hun bør fratre sin stilling.

Gå til innlegget

Vi trenger kjennskap til vår indre tilstand for å komme nærmere en sann identitet som Kristi medhjelpere. Dvs få et samsvar mellom den vi tror vi er; og den vi virkelig er. Gud ser den første i lys av den siste her.

Lederne i Den norske Kirke beklager, beklager og beklager igjen: både i forhold til jødene, til NS-barna, til taterne og andre. Kirkens ledelse innrømmer m.a.o. ikke å ha vært et redskap for Kristus gjennom sin historie. Kirkens ledelse bekjenner at den snarere har sviktet - til dels grovt. Og det er da man kan lure: Hva kommer denne passiviteten, populismen, feigheten og svakheten av? Fra en kirke, som altså skal være repreesentant og kanal for den mest sprengende og gjennombrytende kraft i verden, nemlig Guds kjærlighet selv?

De kristne ber til Gud om forandring, men glemmer at det er de som ER forandringen. Hva kommer det av at man tror på Gud, men ikke helt regner med Ham i sitt eget liv eller i samfunnet lenger - slik at man våger å bryte med vanetenkningen og bryter opp tomgangen? Fremfor å våge å stå opp og være en levende motkraft har mange i kirkens ledelse og medlemmer gjort sitt til å harmonisere kirkens liv med tyngdepunktet i samfunnsutviklingen. Man vil være en kristi kirke og representant, men man vil ikke betale prisen. Saltet ser ut til å  ha mistet noe av sin kraft, kan man beklageligvis trygt hevde. Og det ser også dessverre ut til flere steder at folk er i ferd med å trampe det kraftløse saltet under sine føtter. 

Opplever man først Gud som alles fader, så stiller det oss i et langt mer radikalt ansvar for medmenneskene enn det noen antiseptiske intellektuelle termer og politiske korrektheter gjør. Det narcisistiske preget på flere og flere må ses som råtne frukter av det overflodssamfunnet som alt for lenge har dominert samfunnsutviklingen.

Resultatet kan også ses på den relasjonsløshet eller tribalisering som tydeliggjøres alle vegne. Alt er relativt og det eneste virkelige i den noe kalde og fiendtlige verden er vårt eget jeg og den identitet man klamrer seg fast i. Med kort lenke er man ledet av hva som kan synes å være til vår fordel og til det motsatte. Jeget er midtpunktet, omkranset av jegtanker. Ordene "fader vår" (VÅR far, ikke MIN far) kan som en metallsaks som befrir oss fra lenken og gir oss friheten fra selvets egosentriske grøfter. Etter som Guds rike er der Guds vilje rår, så ber vi i "fader vår" faktisk om noe omveltende, for oss selv som for omgivelsene. Vi ber om det som faktisk skulle gi livet en sann mening.

For Jesus er Guds rike fremfor alt en frigjøring, en frelse, dvs å bli reddet fra de nedbrytende kreftene. Det er erfaring, valg - overgivelse. Guds rike er altså erfaring. Vår aktive (!) deltagelse i "la din vilje skje", vår medvirkning, får nettopp sin verdi gjennom gaven at vår vilje er fri. Gud strir mot og bekjemper det onde; med "la din vilje skje" velger vi ikke bare side, men melder oss som aktive deltagere i denne prosessen.

Allerede i GT ser man at profetene så Guds vilje i relasjon til nyskapende virkomhet. Til vitalt, tålmodig arbeide utført i Guds rikes tjeneste. Å så et frø, som vokser til et stort beskyttende tre som fuglen kan bygge sitt rede i, er et tålmodighetsarbeide - det tar år på år. Vi kan bare være Guds redskap og hender når vi lar Guds vilje prege vårt forhold til vår neste. Men av en eller annen grunn er det lettere å bry seg om lidende langt borte, enn den og de vi møter på hjemmebane.

Vår reaksjon på et møte med Kristus´blikk er ikke helt uventet: Vi forsøker å vende trusselen mot våre posisjoner gjennom å holde Hans fordringer på armlengs avstand; ikke minst gjennom diskusjoner og debatt.

Kjærlighet er selvovervinnelse; og Kristus kan gi oss kraften til dette. Hvorfor velger vi da like vel å forsette i de samme sporene?

Gå til innlegget

Det er ikke bare tragisk, men direkte livsfarlig hvordan enkelte kun gjenkjenner fascismen når den bærer mørkeblå og brune klær. Men fascismen har ingen preferanser og dukker selvsagt opp i alle forkledninger.

Dessverre er det en etablert sannhet at man i den norske offentligheten ikke ser med samme øyne på samme handlinger; konklusjonene og saksvinklingene blir en funksjon av de politiske sym- og antipatier som rår fremfor av etiske og prinsipielle grunner. Se f.eks. på den grove jødehetsen på Facebook fra folk som er indirekte og/eller direkte knyttet til AUF. Påtalt i Conrad Myrlands innlegg "Veien fra Hamas til Hamar er kort".

Hadde en fra høyresiden begått tilsvarende rasistiske ytringer måtte vedkommende umiddelbart forlate sine posisjoner. Og fasaden til det eventuelle partiet ville blitt behørig tilsølt av taboide journalisthauker i mediene som lukter politisk slakt av visse politiske motstandere. For øvrig med effektiv oppfølging fra Dagsnytt18, Dagbladet, m.m. I Sverige var det en politiker som uttalte seg grovt: Han måtte gå umiddelbart, og mediene fulgte tett og flittig opp angående saken generelt og partiet spesielt.

Se: http://www.dagbladet.no/2012/11/14/nyheter/politikk/utenriks/sverige/sverigedemokraterna/24356589/

En AP-representant i Hamar uttalte i jødehets-sakens anledning: "Jeg tenker at de er sinte og kjempeengasjerte, og det har jeg forståelse for, men de må finne en annen måte å uttrykke seg på"...  En slik nærmest "forståelse" (for rasistiske aggressive ytringer!) som AUFere og enkelte AP-folk nå i etterkant ytrer er en stor skam. En bagatelliserende holdning og passivitet som ytterligere åpner for denne giftige og livsfarlige kloakken. Det minner om en rekke stygge tendenser på FB og ellers på nettet som tar avstand fra Breiviks terror, men ytrer dog en viss forståelse for motivene og at impulser til så grove handlinger oppstår: "Breivik burde vel kanskje ha funnet en annen måte å kanalisere sine meninger på, men...".

Det er ikke bare tragisk, men direkte livsfarlig hvordan enkelte kun gjenkjenner fascismen når den bærer mørkeblå og brune klær. Men fascismen har ingen preferanser og dukker selvsagt opp i alle forkledninger. Her i denne saken, hva gjelder jødehets, går dog AP og AUF i de nyeste klær hentet fra keiserens kostymelager.

Gå til innlegget

Medlidelsens øyne og hjerte er alltid uten religiøse og politiske fortegn.

En midtøstendebatt som til de grader er og blir polarisert som den norske; er dømt til å fortsette i det uendelige. Fordi begge ytterligheter lever- og legitimeres av den motsatte posisjonens argumentasjon og påstander. En rekke ofre på begge sider av konflikten "illustrerer med moralsk tvingende evidens" den ene partens sak. I den norske debatten er arenaen allerede klargjort; hvor roller og posisjoner nærmest er avgjort og definert forut for ytring. Dessverre ser det ut til at flere velger å bygge opp under den farlige og ødeleggende polariseringen som i den norske debatten alt for lenge har fått danne dype lite livgivende skyttergraver på begge sider. Som enkelte påpeker går det an å være enig i deler av Hamas´ kritikk av den israelske undertrykkelsen av palestinere i Israel generelt og ikke minst lide med de familier som får sine liv ødelagt under krigføringen. Men altså like vel ta klart avstand fra Hamas (samt andre radikale islamister) som en del av den politiske og militære løsningen. Å ikke ta avstand fra slike radikale politisk-religiøse gruppers  løsninger og agendaer, selv om man kan sympatisere med deler av slike gruppers Israelkritikk,  viser seg nå etter mange tiår å være et grovt feilgrep; fordi slike radikale religøse/politiske grupper klart ikke har vært og kan være del av noen omforent løsning, men i høyeste grad er de en stor del av problemet. Og med den prisen den palestinske og israelske befolkningen har fått betale gjennom tiårene burde det nå være på tide med en fornuftig nyorientering for flere. Virkeligheten er den øverste dommer.

Å solidarisere seg med den palestinske sivilbefolkningen betyr altså ikke nødvendigvis at man samtidig mener at Hamas´ løsning, nemlig en radikal islamistisk stat, er et akseptabelt og troverdig alternativ for et faktisk ytterst lite (!) geografisk område som skal huse både muslimer, jøder, kristne m.fl.. (Til sammenligning: Fylket Hedmark er faktisk litt større enn hele landet Israel. Ergo er det kun én løsning som gjelder: Sameksistens; det du gjør mot din nabo rammer nemlig umiddelbart deg selv.) Å solidarisere seg med den palestinske befolkningen betyr heller ikke med matematisk konsekvens at man dermed er i mot de rettigheter den israelske stat og befolkning faktisk har i følge folkeretten.

Og ikke minst gjelder det omvendte, som nevnt tidligere:

At man solidariserer seg klart og bestemt med jødene og den israelske staten betyr ikke at man verken er I MOT palestinernes rettigheter eller støtter den lidelse de utsettes for. Å solidarisere seg med jødene og den israelske statens rettigheter betyr heller ikke at man "er enig i" eller støtter alt negativt og destruktivt som palestinerne erfarer. Islamsk militant radikalisme kan ikke være del av noen løsning som jødene noen gang kan forventes å akseptere.

Solidariserer man seg for mennesket på den ene siden i humanismens og/eller Guds navn, så betyr dette umiddelbart at man har solidarisert seg med medmennesket på motsatt side av enhver eksisterende grense.

Man ser det man ser fra sin side av "gården": Det er både trist og tragisk at man av de lidenskapelige og meningssterke deltagerne i den norske debattvirkelighet til de grader nærmest tvinges inn i ett av to hjørner i den militærpolitiske bokseringen. Nettopp dette er diskvalifiserende fordi virkeligheten handler verken om dem eller oss; men om alle.

Om oss alle.

I den palestinske guttens, og den jødiske jentas øyne ser man det samme lys, håp og rett til liv, som vi ser i våre egne barns øyne. Det er på tide å ta dette inn over seg. Det handler om mennesket;

-medmennesket.

Som Ronja røverdatter fattet mot og hoppet over den dype avgrunnen, Helvetesgapet, til "de andre" på den andre siden bør og må vi deltagende se om vi finner og gjenkjenner det samme lys som hun fant i sitt hjerte og samtidig gjenkjente i de andres. 

Og endelig hoppe.

Tør du?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere