Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Vi trenger kjennskap til vår indre tilstand for å komme nærmere en sann identitet som Kristi medhjelpere. Dvs få et samsvar mellom den vi tror vi er; og den vi virkelig er. Gud ser den første i lys av den siste her.

Lederne i Den norske Kirke beklager, beklager og beklager igjen: både i forhold til jødene, til NS-barna, til taterne og andre. Kirkens ledelse innrømmer m.a.o. ikke å ha vært et redskap for Kristus gjennom sin historie. Kirkens ledelse bekjenner at den snarere har sviktet - til dels grovt. Og det er da man kan lure: Hva kommer denne passiviteten, populismen, feigheten og svakheten av? Fra en kirke, som altså skal være repreesentant og kanal for den mest sprengende og gjennombrytende kraft i verden, nemlig Guds kjærlighet selv?

De kristne ber til Gud om forandring, men glemmer at det er de som ER forandringen. Hva kommer det av at man tror på Gud, men ikke helt regner med Ham i sitt eget liv eller i samfunnet lenger - slik at man våger å bryte med vanetenkningen og bryter opp tomgangen? Fremfor å våge å stå opp og være en levende motkraft har mange i kirkens ledelse og medlemmer gjort sitt til å harmonisere kirkens liv med tyngdepunktet i samfunnsutviklingen. Man vil være en kristi kirke og representant, men man vil ikke betale prisen. Saltet ser ut til å  ha mistet noe av sin kraft, kan man beklageligvis trygt hevde. Og det ser også dessverre ut til flere steder at folk er i ferd med å trampe det kraftløse saltet under sine føtter. 

Opplever man først Gud som alles fader, så stiller det oss i et langt mer radikalt ansvar for medmenneskene enn det noen antiseptiske intellektuelle termer og politiske korrektheter gjør. Det narcisistiske preget på flere og flere må ses som råtne frukter av det overflodssamfunnet som alt for lenge har dominert samfunnsutviklingen.

Resultatet kan også ses på den relasjonsløshet eller tribalisering som tydeliggjøres alle vegne. Alt er relativt og det eneste virkelige i den noe kalde og fiendtlige verden er vårt eget jeg og den identitet man klamrer seg fast i. Med kort lenke er man ledet av hva som kan synes å være til vår fordel og til det motsatte. Jeget er midtpunktet, omkranset av jegtanker. Ordene "fader vår" (VÅR far, ikke MIN far) kan som en metallsaks som befrir oss fra lenken og gir oss friheten fra selvets egosentriske grøfter. Etter som Guds rike er der Guds vilje rår, så ber vi i "fader vår" faktisk om noe omveltende, for oss selv som for omgivelsene. Vi ber om det som faktisk skulle gi livet en sann mening.

For Jesus er Guds rike fremfor alt en frigjøring, en frelse, dvs å bli reddet fra de nedbrytende kreftene. Det er erfaring, valg - overgivelse. Guds rike er altså erfaring. Vår aktive (!) deltagelse i "la din vilje skje", vår medvirkning, får nettopp sin verdi gjennom gaven at vår vilje er fri. Gud strir mot og bekjemper det onde; med "la din vilje skje" velger vi ikke bare side, men melder oss som aktive deltagere i denne prosessen.

Allerede i GT ser man at profetene så Guds vilje i relasjon til nyskapende virkomhet. Til vitalt, tålmodig arbeide utført i Guds rikes tjeneste. Å så et frø, som vokser til et stort beskyttende tre som fuglen kan bygge sitt rede i, er et tålmodighetsarbeide - det tar år på år. Vi kan bare være Guds redskap og hender når vi lar Guds vilje prege vårt forhold til vår neste. Men av en eller annen grunn er det lettere å bry seg om lidende langt borte, enn den og de vi møter på hjemmebane.

Vår reaksjon på et møte med Kristus´blikk er ikke helt uventet: Vi forsøker å vende trusselen mot våre posisjoner gjennom å holde Hans fordringer på armlengs avstand; ikke minst gjennom diskusjoner og debatt.

Kjærlighet er selvovervinnelse; og Kristus kan gi oss kraften til dette. Hvorfor velger vi da like vel å forsette i de samme sporene?

Gå til innlegget

Det er ikke bare tragisk, men direkte livsfarlig hvordan enkelte kun gjenkjenner fascismen når den bærer mørkeblå og brune klær. Men fascismen har ingen preferanser og dukker selvsagt opp i alle forkledninger.

Dessverre er det en etablert sannhet at man i den norske offentligheten ikke ser med samme øyne på samme handlinger; konklusjonene og saksvinklingene blir en funksjon av de politiske sym- og antipatier som rår fremfor av etiske og prinsipielle grunner. Se f.eks. på den grove jødehetsen på Facebook fra folk som er indirekte og/eller direkte knyttet til AUF. Påtalt i Conrad Myrlands innlegg "Veien fra Hamas til Hamar er kort".

Hadde en fra høyresiden begått tilsvarende rasistiske ytringer måtte vedkommende umiddelbart forlate sine posisjoner. Og fasaden til det eventuelle partiet ville blitt behørig tilsølt av taboide journalisthauker i mediene som lukter politisk slakt av visse politiske motstandere. For øvrig med effektiv oppfølging fra Dagsnytt18, Dagbladet, m.m. I Sverige var det en politiker som uttalte seg grovt: Han måtte gå umiddelbart, og mediene fulgte tett og flittig opp angående saken generelt og partiet spesielt.

Se: http://www.dagbladet.no/2012/11/14/nyheter/politikk/utenriks/sverige/sverigedemokraterna/24356589/

En AP-representant i Hamar uttalte i jødehets-sakens anledning: "Jeg tenker at de er sinte og kjempeengasjerte, og det har jeg forståelse for, men de må finne en annen måte å uttrykke seg på"...  En slik nærmest "forståelse" (for rasistiske aggressive ytringer!) som AUFere og enkelte AP-folk nå i etterkant ytrer er en stor skam. En bagatelliserende holdning og passivitet som ytterligere åpner for denne giftige og livsfarlige kloakken. Det minner om en rekke stygge tendenser på FB og ellers på nettet som tar avstand fra Breiviks terror, men ytrer dog en viss forståelse for motivene og at impulser til så grove handlinger oppstår: "Breivik burde vel kanskje ha funnet en annen måte å kanalisere sine meninger på, men...".

Det er ikke bare tragisk, men direkte livsfarlig hvordan enkelte kun gjenkjenner fascismen når den bærer mørkeblå og brune klær. Men fascismen har ingen preferanser og dukker selvsagt opp i alle forkledninger. Her i denne saken, hva gjelder jødehets, går dog AP og AUF i de nyeste klær hentet fra keiserens kostymelager.

Gå til innlegget

Medlidelsens øyne og hjerte er alltid uten religiøse og politiske fortegn.

En midtøstendebatt som til de grader er og blir polarisert som den norske; er dømt til å fortsette i det uendelige. Fordi begge ytterligheter lever- og legitimeres av den motsatte posisjonens argumentasjon og påstander. En rekke ofre på begge sider av konflikten "illustrerer med moralsk tvingende evidens" den ene partens sak. I den norske debatten er arenaen allerede klargjort; hvor roller og posisjoner nærmest er avgjort og definert forut for ytring. Dessverre ser det ut til at flere velger å bygge opp under den farlige og ødeleggende polariseringen som i den norske debatten alt for lenge har fått danne dype lite livgivende skyttergraver på begge sider. Som enkelte påpeker går det an å være enig i deler av Hamas´ kritikk av den israelske undertrykkelsen av palestinere i Israel generelt og ikke minst lide med de familier som får sine liv ødelagt under krigføringen. Men altså like vel ta klart avstand fra Hamas (samt andre radikale islamister) som en del av den politiske og militære løsningen. Å ikke ta avstand fra slike radikale politisk-religiøse gruppers  løsninger og agendaer, selv om man kan sympatisere med deler av slike gruppers Israelkritikk,  viser seg nå etter mange tiår å være et grovt feilgrep; fordi slike radikale religøse/politiske grupper klart ikke har vært og kan være del av noen omforent løsning, men i høyeste grad er de en stor del av problemet. Og med den prisen den palestinske og israelske befolkningen har fått betale gjennom tiårene burde det nå være på tide med en fornuftig nyorientering for flere. Virkeligheten er den øverste dommer.

Å solidarisere seg med den palestinske sivilbefolkningen betyr altså ikke nødvendigvis at man samtidig mener at Hamas´ løsning, nemlig en radikal islamistisk stat, er et akseptabelt og troverdig alternativ for et faktisk ytterst lite (!) geografisk område som skal huse både muslimer, jøder, kristne m.fl.. (Til sammenligning: Fylket Hedmark er faktisk litt større enn hele landet Israel. Ergo er det kun én løsning som gjelder: Sameksistens; det du gjør mot din nabo rammer nemlig umiddelbart deg selv.) Å solidarisere seg med den palestinske befolkningen betyr heller ikke med matematisk konsekvens at man dermed er i mot de rettigheter den israelske stat og befolkning faktisk har i følge folkeretten.

Og ikke minst gjelder det omvendte, som nevnt tidligere:

At man solidariserer seg klart og bestemt med jødene og den israelske staten betyr ikke at man verken er I MOT palestinernes rettigheter eller støtter den lidelse de utsettes for. Å solidarisere seg med jødene og den israelske statens rettigheter betyr heller ikke at man "er enig i" eller støtter alt negativt og destruktivt som palestinerne erfarer. Islamsk militant radikalisme kan ikke være del av noen løsning som jødene noen gang kan forventes å akseptere.

Solidariserer man seg for mennesket på den ene siden i humanismens og/eller Guds navn, så betyr dette umiddelbart at man har solidarisert seg med medmennesket på motsatt side av enhver eksisterende grense.

Man ser det man ser fra sin side av "gården": Det er både trist og tragisk at man av de lidenskapelige og meningssterke deltagerne i den norske debattvirkelighet til de grader nærmest tvinges inn i ett av to hjørner i den militærpolitiske bokseringen. Nettopp dette er diskvalifiserende fordi virkeligheten handler verken om dem eller oss; men om alle.

Om oss alle.

I den palestinske guttens, og den jødiske jentas øyne ser man det samme lys, håp og rett til liv, som vi ser i våre egne barns øyne. Det er på tide å ta dette inn over seg. Det handler om mennesket;

-medmennesket.

Som Ronja røverdatter fattet mot og hoppet over den dype avgrunnen, Helvetesgapet, til "de andre" på den andre siden bør og må vi deltagende se om vi finner og gjenkjenner det samme lys som hun fant i sitt hjerte og samtidig gjenkjente i de andres. 

Og endelig hoppe.

Tør du?

Gå til innlegget

Når det egoistiske forbruksmenneske i sanseløs selvnytelse bygger sitt babelske tårn av gull og løfter om sansenytende forbruk ender det med sammenbrudd og elendighet: Det hjelper lite for den druknende at håndjernene og de tunge loddene er av gull.

De fysiske lover tillater ikke at en økonomi overfor natur, medmennesker, penger, internasjonal- og nasjonal økonomi kan vokse inn i alle evighet uten et våkent blikk på medmenneskene, bedriften som et lite ledd i en større, eller global, sammenheng, driftskostnader og situasjonen nasjonalt som internasjonalt. Den sanseløse dyrkingen av gullkalvene og jeget har historisk sett vist seg å være en heller skjør guddom. Avguderiet og jeg-dyrkingen får konsekvenser; ikke bare for en selv, men også for alle som er avhengige av det som bryter sammen: Her hos oss nordmenn et flyselskap i et (også) lite nasjonalt marked.

Jeg leser i dag at de ansatte i SAS hevder at de har blit tvunget til å gå med på "svært tøffe" lønnskutt og innskrenkninger i pensjonsordningen. Men de ansatte har vel i alle år forlangt lønnsøkninger og ekstremt gode pensjonsordninger gjennom bruk av tvang mot de reisende og arbeidsgiverne; dvs gjennom en rekke streiker etc. som har rammet oss andre, samt SAS qua næringslivsdeltager på et mer enn tøfft marked? Med en mer enn kunstig høy lønn, relativt sett mer enn gode arbeids- og feriebetingelser, og ekstremt gode pensjonsordninger har man faktisk mye å gå på før man skal ta ordet "svært tøffe" lønnskutt i munnen:

De "svært tøffe" lønnskuttene og reduserte pensjonsordningene fører bare til at de SAS-ansatte nå faktisk nærmer seg et normalt lønnsnivå og normale pensjonsordninger. Fagforeninger og en fagbevegelse som har utviklet seg til rene lønnsbevegelser kan i noen tilfeller sørge for å ødelegge for egne arbeidsgivere den dagen den nasjonale og internasjonale situasjonen tvinger arbeidslivet til nødvendige justeringer. Det har da m.a.o. et noe patetisk skjær over seg at de ansatte skriker og roper om "elendigheten" den dagen de endelig våkner til virkeligheten.

Gå til innlegget

Radikal islamisme i Norge. Og i Israel...

Publisert over 8 år siden

I Israel og nabolandene representerer gruppen Profeten Ummas standpunkter på langt nær noe minoritetsmeninger eller sære standpunkter. Israelere er derfor naturlig nok også noe bekymret, slik nordmenn kan bli.

I Norge har gruppen "Profetens Ummah" sørget for å få radikal islamisme synlig også her i landet. En gruppe som dessverre begrunner og motiverer sin tro, sine religionpolitiske standpunkter og voldelige metoder fra Koranen, avviser demokratiet og ikke tar avstand fra vold som virkemiddel. Videre har de truet en journalist, og uttrykket klar sympati for beskytningen av synagogen i Oslo, hvor det sågar i etterkant ble uttalt "Det var synd at broderen som skjøt mot synagogen i Oslo ikke traff noen", videre ble det skrevet at "Jøder er skitne" og at "de er svin", osv. Nevnte Dagsavisen-journalist ble truet fordi hun skrev om at enkelte av disse radikale muslimene deltok på jegerkurs for å få trening med skytevåpen. Våpentreningen vekker naturlig nok oppsikt og bekymring i deler av befolkningen, blant politikere og i PST. Dette ovennevnte er for god ordens skyld bare noen få av de grove og radikale standpunkter de forfekter. Jødene i Oslo er naturlig nok mer enn bekymret, og norske myndigheter har hjulpet til med noe sikkerhet og bygget en lav liten sikkerhets-"mur" foran synagogen. Jeg minner om at det er ca 100 muslimer pr jøde i landet. På verdensbasis er det så og si samme størrelsesforhold. Hvem det er som er en minoritet her burde vel være klart.

Under sin pressekonferanse. sa de radikale islamistene at de ikke ser på demokratiet som et godt samfunnsmessig og politisk virkemiddel og peker så på at det faktisk er Norges regjering som er skyld i at radikale muslimer radikaliseres etc. De opplever seg med andre ord ufrie i det frie norske samfunn og tvinges dessverre ubekvemt mer eller mindre til sine standpunkter og grove voldsadferd av den norske regjering og nordmenn. Slik fraskriver de radikale islamistene seg ansvar og legger all skyld på ofrene selv for de angrep som senere eventuelt vil utføres. På norsk side hevdes det korrekt at denne gruppen ikke representerer flertallet av muslimene og kun er en mindre gruppe. Men... Vel og merke pr i dag her i landet.

I Israel og nabolandene representerer dog denne gruppen Profeten Ummas standpunkter på langt nær noe minoritetsmeninger eller sære standpunkter. Ikke i det hele tatt. Israelere er derfor naturlig nok også noe bekymret, slik nordmenn kan bli. Men i Israel og i nabolandene er ikke radikale islamistiske grupper altså en liten "minoritet" som akademiske og politisk korrekte norske journalister i trygghet rolig kan diskutere over et cafebord og senere skrive om som en liten "ubetydelig" minoritet: I midtøsten og på de palestinske områdene finnes det hundretusener (!) som hevder likelydende og sågar verre standpunkter enn det "Profetens Ummah" gjør i Norge. Ikke minst har de stor makt og tilgang på mindre og større våpen. Noe de også vet seg å benytte. Store religionpolitiske grupper som videre åpent forfekter sitt jødehat og sine ønsker om å ødelegge landet Israel har altså i årevis vært og er en del av hverdagen for innbyggerne i det landet.

Til forskjell fra de norske radikale islamistene går ikke de radikale islamistene i midtøsten på jegerkurs: De deltar på statlig finansierte militære treningsleire (f.eks. Hamas), hvor de allerede har tilgang på våpen av mange typer, raketter, bomber, granater, maskinpistoler, etc, etc. Og til forskjell fra Norge, som da "bare" har opplevet noen skudd mot synagogen i Oslo og at en journalist ble truet, så har israelerne i årevis erfart at fulle busser, cafeer, bolighus, grupper av mennesker, og skoler har blitt beskutt og bombet. Altså har da ofrene erfart denne "påtvungne praksisen" fra radikale islamister langt, langt større skala og langt mer voldsomt enn det norske jøder og den norske befolkningen noen gang har kjent på kroppen.

Israelerne har også bygget sitt sikkerhetsgjerde og sin mur for å beskytte sivilbefolkningen mot attentater, skudd og bomber. Skulle vi multiplisere den norske bekymringen for synagogeskuddene og truslene mot en journalist proporsjonalt opp mot det som har hendt og hender i Israel er jeg relativt trygg på at de israelske jødenes reaksjoner plutselig fremstår som noen lunde moderate sett i forhold til den norske bekymringen. Sågar ville muren og sikkerhetsgjerdet i Israel bli et i hvert fall rimelig forståelig virkemiddel for å forsvare sivilbefolkningen mot voldsomme attentater og lemlestelser. Jeg minner om at Hamas m.fl. faktisk har den israelske sivilbefolkningen som direkte målskiver for sin krigføring.

Pr i dag har det i år falt over 1000 raketter over deler av Israel. Til sammenligning: Landet Israel er litt mindre enn Hedmark fylke. Jeg går ut fra at få familier i Norge ville finne det trygt og forsvarlig å leve under slike forhold i årevis i Hedmark? Kanskje ville man muligens bygge en type sikkerhetsgjerde og en mur rundt de to største byene i det fylket? Å få skolebussen, barnehaven, cafeen i Hamar sprengt i filler er sikkert noe Hedmarkingene ville føle mer enn ille?

De radikale islamistene har altså langt større tilstedeværelse og innflytelse i midtøsten enn de har i Norge. Videre har de ikke sans for det vi i vesten opplever som demokrati. Like vel anser de fleste nordmenn seg som de egentlige humanister og eksperter på det som skjer i regionen; og har dermed soleklar rett til å glatt overprøve de israelske jødenes vurderinger av sin egen situasjon.

I Norge tar vi våre verdier som så selvfølgelige og gode at vi ureflektert antar at alle andre også tilstreber de samme verdiene. F.eks. de muslimske landene i midtøsten osv. Men til noen nordmenns benektende vantro, så gjør faktisk ikke alle dét: Fordi de radikale islamistene anser våre verdier som en trussel. Hamas m.fl. vil faktisk ikke ha demokrati i Palestina. Deres kamp går ut på noe helt annet. Nemlig et islamsk radikalt styre som ikke gir rom for våre vestlige demokratiske verdier: Verdier som langt på vei allerede eksisterer i det nære Israel og som derfor provoserer de samme islamistene i og rundt dette landet voldsomt. Slike radikale islamister gir for øvrig ikke tilsvarende rom og rettigheter for verken jøder eller kristne, som de gir egne trosfeller.

I Norge er vi ikke uten grunn i utlandet kjent for vår naivitet og godtroenhet. Både BBC og CNN benyttet benevnelsen "Europes soft spot" da de beskrev norske politikeres holdninger til terrorisme og attentater etter 22.juli/Breivikterroren. Den "Politimester Bastian-doktrinen" (Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil ) som det norske samfunnet dypt preges av er ikke egnet for det internasjonale samfunnet med alle sine brytninger og varierte politisk/kulturelt -religiøse avskygninger.

Radikale islamister har faktisk stor nytte av vestens tro på "det kommende demokratiet" i midt østen. Men islamistene er dessverre ikke modne eller klar for demokratier ennå; store og mektige grupper vil faktisk ikke ha noe slikt i det hele tatt. Den arabiske våren viser at det ikke bare er å endre tidligere muslimske diktaturer for deretter å naivt forvente at demokratier etter vestlig mønster ganske snart skal dukke opp. Eksempel: Det muslimske broderskapet i Egypt har dessverre blitt en større trussel for demokratiet i regionen enn det det tidligere styret var. Det ser dessverre ut til at f.eks. Egypts befolkning byttet noe dårlig ut med noe som er minst like dårlig.

De radikale islamistene i midtøsten benytter altså på den ene side snedig vestens støtte og naive tro på nytt demokrati; nemlig i kampen for den radikale islamistiske revolusjonen i regionen - og snakker på overflaten det rette "vestlig-politiske" språket verbalt og billedlig, men f.eks. Hamas har faktisk og dessverre andre mål enn det vi tror i all vår medlidenhet og demokrati-iver. Og dermed blir både politikere og opinionen i vesten en type gisler og faktisk medvirkende ledd i kampen mot de reelle demokratiske kreftene i regionen; gode demokratiske krefter som vesten paradoksalt nok faktisk med sin støtte til Hamas (!) m.fl. vil forsvare og bygge opp under.

At den israelske befolkningen og det israelske demokratiet i dag - etter årevis med terror fra radikale islamister - ennå er noen lunde oppegående og utholdende er i hvert fall ikke norske politikeres- og den norske opinionens skyld.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere