Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Homodebatten?

Publisert rundt 8 år siden

Vårt Lands Åshild Mathisen hevder at "homodebatten er i gang i kirken igjen".Men det er en avsporing: Det er en helt nødvendig debatt om hva som faktisk er sant Guds- og menneskebilde ut fra en kristen livstolkning

... og dermed om tekstforståelse og om hva som skal anses som normativt og ikke i NTs tekster. Helst da med gode begrunnelser som ledd i en argumentasjonsrekke. Min påstand er at mellom mekanisk og blind lovtroskap på den ene siden og den rene subjektive vilkårlighet på den annen finnes den sanne posisjonen. Kristus avviste ikke den jødiske troslæres etiske kjerner og implikasjoner, men avviste bestemt enkelte fariseeres usanne og usunne måte å praktisere deres hengivne teksttolkninger på. Kristus qua Guds sønn og deltager i jødisk troslære og liv satte i høyeste grad også grenser; ikke bare til de skriftlærde, men også til enhver annen. Han var og er Ordet selv; men ble altså ikke gjenkjent av alle skriftlærde og fariseere, men dog av noen. Han ble heller ikke gjenkjent/anerkjent som Guds sønn av en rekke legmennesker, "vanlige" kvinner og menn som forlot Ham da Han ikke ville bekrefte deres livsvalg. Vi skal ikke forholde oss til bibeltekstene, men til innholdet av bibeltekstene. Det var nettopp det som er Ordet, nemlig Kristus selv.

I begynnelsen var Ordet.

Men siden kom alle ordene...

Videre vil det være fint for en debatt om man kunne unngå korte syrlige metakommentarer, avsporinger, personangrep og diskvalifiserende merkelapper ene og alene fordi man ser ut til å argumentere for et annet syn enn leserens ditto. Dessverre blir mange innlegg preget av sym- og antipatier fremfor av saklig argumentering.

Mange opplever tydelig nok både sympatier og antipatier når visse temaer er i fokus. De sjelelige kreftene sympatier og antipatier sier utelukkende noe om den som preges av disse emosjonene, om vedkommendes egen virkelighet som deltagende; ikke noe om virkeligheten der ute. De er viktige signaler om selvspeiling som bør integreres i tenkning, selvreflekssjon og tekstbemøtning. Men ugjennomskuet og ureflektert blir  sympatier og antipatier de største fiender av enhver organisk utvikling hvor man kan lære noe om sin neste, seg selv og virkeligheten. Dermed blir faktisk både den viktige saken og begge sider av en debatt lidende. Og da er det for n´te gang kjørt i grøften. Men dette med konstruktive oppfordringer blir vel vanskelig å få gehør for her på Verdidebatt, må det dessverre innrømmes; sporene så langt i opp til flere tråder taler for seg selv.

Jeg er verken skaphomse, homohater, enøyet eller blind fundamentalist eller avgudsdyrker. Jeg vil bare etter beste evne, ærlighet og tro forholde meg til Gud, Kristus, den Hellige Ånd og bibelen med ærbødighet, respekt, ærefrykt, ydmykhet og varm vilje til å forsøke å leve i fase med den Hellige Ånd. Hvilket nødvendigvis skal speile seg i mitt forhold til min neste. Også til den som mener at kirkelig velsignelse av homoseksuelle ekteskap og "praktiserende" homoseksuelle prester er helt greit.

Men jeg er altså dog uenig med dem som mener at praktiserende homoseksuelle prester og velsignelse av likekjønnede ekteskap er helt greit ut fra Guds Ord. Men dialog ser ut til å være mer enn vanskelig; det blir raskt "skyttergravskrig" og en og annen gang preges i verste fall posisjonene av arroganse, nedlatenhet og sågar forakt for den andre.

Et apropos: Også jeg har vært innom studentforbundet i  min ungdom (over lenger tid) og det som til dels preget miljøet ut over en solid politisering var fnising, vitsing, nedlatenhet, arroganse og nettopp forakt for de som ble ansett som konservative. De ble nærmest ikke ansett som ytringsberettigede. De liberale teologene på TF befant seg øyensynlig på et mer teologisk utviklet og høyere menneskelig nivå. Det ble i enkelte tilfeller nevnt noen navn fra en og annen aktuell teologisk diskurs, og da ble argumentasjonen til den angjeldende konservative umiddelbart diskvalifisert forut for innsikt i hva som ble nevnt i dialogen. Ene og alene fordi vedkommende var konservativ. Det var knapt et poeng å "gidde" å delta i noen slik debatt. Slike holdninger preget også flere teologiske autoriterer fra TF; ikke minst i private "teologiske fordypningsgrupper".

Vel. Jeg skrev følgende kommentarer til Espen Dahlgren Doksrød. Men han ser ut til å ikke ville ta den debatten han legger opp til selv. Derfor skriver jeg innleggene heller her.

Innlegg I.

Gud er kjærlighet. Men kjærligheten er ikke Gud. I stedet for nettopp å si at "Gud er kjærlighet", så har man gjort den udefinerte storslagne "kjærligheten" om til gud hvilket er en lammende avsporing med polarisering som konsekvens. Vi blir langt på vei offer for en romantiserende holdning av hva "kjærlighet" er som dessverre hindrer både innsyn og utsyn. Man påstår og påstår alle vegne at "størst av alt er kjærligheten" selv om dette ikke er skrevet av Paulus i det hele tatt. Han skrev helt konkret i brevet til korinterne: "Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." Dette siste er selvsagt ingen desavuering av verdien av tro og håp. Enkelte ser ut til å mene at kjærlighet er en følelse (!). Men kjærlighet er absolutt ingen følelse. Følelser er derimot konsekvenser av virkende kjærlighet. Men også vonde følelser kan være resultat av kjærligheten: Fordi genuin kjærlighet også må sette grenser. Videre er det ikke vanskelig å feiltolke gode følelser og stemninger som kjærlighet, om da "kjærlighet" kun er å anse som følelser.

Min påstand er at vi langt på vei har endt opp med svevende romantiserende følelselsstyrte holdninger om hva kjærligheten er og fordrer, og slik endt opp med et substansløst forhold til kjærligheten selv og ren stemningsaltruisme. Det kan se ut til at nødvendig tenkning ikke bør tenke selvkritisk og nyttig over de tankeprodukter som denne store romantiske kjærligheten da ender opp med. Dette er både avsporende og manipulerende. Dessverre har begrepet "kjærlighet" også blitt et stygt maktmiddel for å ramme den man vil diskvalifisere argumentasjonen til. Stilles man i motsetning til den som hevder at "størst av alt er kjærligheten", så har man også blitt fratatt både troverdighet, ytringsrett og evner til å være i fase med den Hellige Ånd selv.

Siden kjærlighet da for mange er å anse som "følelser" i denne virkeligheten så tråkker man nemlig på kjærligheten selv om man oppleves å såre noen eller tråkke på noens følelser. Hvilket leder til en direkte rå debattmetode; som paradoksalt nok blir i grov utakt med kjærligheten selv.

Noen punkter:

1. Skiller Paulus´ seksualetikk seg fra andre bibelske forfatteres ditto? Videre: Hvis han i NT er alene om sine standpunkter betyr dette med matematisk nødvendighet at hans normative grensesettinger hva f.eks. gjelder seksualitet faktisk bryter med hva som er sanne og gode normer ut fra hva som er Guds vilje? I tilfelle det svares bekreftende på dette vil jeg sette pris på å få en troverdig forklaring.

Når man tar tid til å fordype seg i jødisk troslære fra den gangen Jesus gikk på jorden, og de andre forfatterne skrev, i den grad det i dag er tilgjengelig både kristent som jødisk, så er det lett å fastslå at de etiske føringer på dette feltet var langt mer tungtveiende og sentrale enn f.eks. meninger om hårlengde og bekledning, m.m. Bør ikke vi erkjenne dette faktum, og ikke late som om alle påstander fra Paulus har samme verdi og etiske tyngde uansett tema? Eller er ikke etikken som tydeliggjøres gyldig lenger? Gjelder dette i tilfelle også Kristus´ utsagn om Gud og medmennesker? 

Å hevde at alle utsagn om verdier og etikk i Paulus´brev har samme verdi og tyngde er en vulgær forflatning av Paulus´ tekster i tilfelle, slik jeg ser det. Dette nevnt siden dette med hodebekledning, hårlengde og bekledning så ofte retorisk trekkes inn som paralleller fra liberalteologisk hold, når andre etiske temaer som ønskes å oppløses er i fokus. Min påstand: Den sistnevnte strategien er faktisk ren manipulasjon.

2. Seksualiteten var minst like variert og aktuelt som tema den gangen Kristus gikk på jorden som nå. Og ikke minst var relasjonen mann/kvinne en del av de etiske problemstllinger; vedr. ekteskap, seksualitet, m.m.

Hvis Kristus qua Guds sønn bare ytret et par hint eller annet verbalt som alternativ til de rådende holdninger som den gangen var presentert fra teologisk hold angående disse temaene, ville ikke da dette nye gjenspeiles i minst ett av evangeliene eller brevene? Etisk grøftekjøring fra teologisk og skriftlærd hold kan vel forsiktig sagt sies å være et vesentlig grunntema hos Kristus?

3. I alle de tre abrahamitiske religioner finner vi som hovedspor samme normer hva gjelder homoseksualitet.

For eksempel har jødisk tradisjon 613 bud, hvorav 365 påbud og 248 er forbud. Av alle disse skilles dog tre bud seg klart ut hva gjelder tyngde og viktighet: 1.Utgytelse av uskyldig blod. 2. Utillatte seksuelle relasjoner, herunder homoseksualitet. 3. Avgudsdyrking.

Qua av Guds sønn bør man anta at Jesus kjente til alt dette. Han kom for å realisere læren, eller "loven" som det dessverre feilaktig ble oversatt i den greske oversettelsen. Og Han understreket faktisk at ikke et eneste av budene skal oppheves.

Til slutt: Jeg tiltrer enhver som kritiserer den og de som presenterer grovheter og utilbørlige personangrep på den som bærer et annet teologisk syn. Her bør vi alle kristne være helt klare. Baktaling, sladder og misbruk av enkeltsannheter regnes for øvrig som et så grovt brudd på det etiske at det tilsvarer samlet brudd på de tre tidligere nevnte "kardinaldydene" i jødisk troslære - Kristus var som kjent jøde og kom qua Guds sønn som kjent for å realisere læren - som enkelte fariseere dessverre stort sett kategorisk hamret frem enn de levde læren ut.

Ydmykhet for livet, min neste og Gud er en av søylene i min selvforståelse gitt av min interaksjon med det hellige og Kristus selv. Sentralt for meg står ærefrykt for livet og Gud, takknemlighet for livet som gave - for de hellige skrifter, tillit og rettskaffenhet. Kjærlighet er alt annet enn et substansløst, overfladisk og bedøvende kosebegrep som (kjærlighetsløst!) kan benyttes for å ramme den jeg er uenig med. Kjærlighet er en helt vesentlig side av Gud. I likhet med rettferdighet; disse to verdier og kategorier henger uløselig i sammen. Intet mindre; dette må jeg vel som kristen få lov til å hevde. Men det å ville påpeke det en bestemt mener er teologisk tankesvikt (hos f.eks. liberalteologene, og/eller Doksrød m.fl.) er vel ikke nødvendigvis det samme som personangrep og forfølgelse? Å ytre uenighet, å ville være ytterst forsiktig med å endre det som man positivt erfarer som tydelige genuine og gyldige normer hva gjelder seksualetikk bør det stå respekt av. Heller ikke jeg ser at f.eks. NLMs Espen Ottosens teologiske- og antropologiske syn (som er to sider av samme mynt) her er i brudd med Guds Ord. Derfor mener jeg at kirken aldri kan akseptere å velsigne ekteskap mellom homoseksuelle, om enn Han selvsagt paradoksalt og absolutt sant nok velsigner det enkelte mennesket uansett opplevelse av egen seksuell identitet.

Og fra dette punktet oppstår og fortsetter da den velkjente diskusjonen. Å få fritt leve ut sin seksualitet som absolutt nødvendig og sentral del av det å være menneske. Ergo ender vi opp med forståelsen av- og synet på mennesket og Gud - som ubetinget hører i sammen: Mennesket er nemlig skapt i Guds bilde. Kanskje kan vi holde diskusjonen her?

II.

Det blir nok med respekt å melde noe søkt å trekke de konklusjoner som vanligvis gjøres hva gjelder diskursen om homoseksualitet og bibelen: "Paulus hadde egentlig ikke varige homoseksuelle forhold i tankene, men andre homoseksuelle avarter da han skrev så kategorisk og tydelig som han gjorde." Hvordan vet man dét i tilfelle? Kan en tenke det samme som Paulus og samtidig VITE at nettopp NÅ i 2013 tenker jeg akkurat det samme som Paulus gjorde da han skrev teksten? Videre åpner denne kreative tekstbemøtningen og metodikken for mildt sagt underlige like uangripelige konklusjoner på vegne av NT hva gjelder andre konkrete saker og forhold. Den levende teksttradisjonen i kirken er ikke bare døde museumsgjenstander; den hellige Ånd lever i den nemlig.

Dette med Paulus´eventuelle "egentlige" hensikter (utenfor tekstens rekkevidde) er en spekulativ påstand og drøy tolkning som dessverre må sies å være konstruert ad hoc. Jeg  innlegg I. Man har dessverre først foretatt en konklusjon og leser deretter bibeltekstene så tøyelig og kreativt at konklusjonen gyldiggjøres. Hvilket må sies å være et klart tekstmessig- og faglig feilgrep: Den sosiale- og kulturelt betingede antropologien blir dermed klart overordnet teologien som bare blir en resulterende faktor og et produkt av det første høyst variable og subjektive elementet. Det skjer derfor ingen levende interaksjon mellom teksten og leseren; kun en asymmetrisk prosess hvor bibelen underlegges bestemte hensikter ad hoc.

Videre: Paulus kjente selvsagt godt til de forhold som rådet i det greske samfunnet hva gjelder diverse seksualle vaner og uvaner. Ser man alle Paulus´ skrifter under ett, så er det ikke vanskelig å se at han enkelte ganger nyanserer og legger vekt på presiseringer og ytterligere forklaringer der det viser seg å være nødvendig. Han forutsetter derimot tydelig nok at det han skriver om mann, kvinne, relasjoner og seksualitet i forhold til Guds vilje og teologien er så klart at slike presiseringer ikke var nødvendig. Fordi det naturlig nok ikke fantes grunnlag for dem:

Om Paulus var urolig for at hans kategoriske grensedragninger skulle misforståes og ramme uskyldige (noe som han garantert ville forstått og sett ut fra hans jødiske identitet, teologiske skolering og historiekontekst) ville han qua Kristi apostel nettopp ha føyd til tekst som faktisk utelukket slike nærmest nødvendige feiltolkninger og misforståelser. Han visste garantert at den jødiske troslære slik den hadde vært, var, er og ble til, samt at de jødiske rabbinere/skriftlærde ikke åpnet for slike nyanseringer overhode: Derfor ville og måtte Paulus ha brukt mye tid og ressurser for å få frem de eventuelt helt nye normer hva gjelder seksualitet ut fra en forståelse av Jesus som Kristus/Messias - nettopp det som jødene ventet på.

Apropos: En lignende kreativitet og oppfinnsomhet hva gjelder lesing av bibeltekster ser man f.eks. hos de som mener at reinkarnasjon er en sannhet om mennesket og dets utvikling. Helt positivt blir det sagt og skrevet i de miljøene som mener at kristendom og reinkarnasjon er to sider av samme mynt: "Reinkarnasjonstanken var den gangen så selvfølgelig at man selvsagt fant det unaturlig og søkt å ville forklare den og videre begrunne den eksplisitt". Videre hentes inn bibelvers som kan tøyes slik at reinkarnasjon forutsettes i bibelens antropologi. Slikt kreativt bibelbruk må avvises. Også her.

Der hvor sannheten og Guds Ord er redusert til subjektive variabler og et direkte produkt av leserens legitimeringsbehov sitter man bare igjen med et fleksibelt og tøyelig Gudsbilde som kan tilpasses de situasjonsbetingede og konjunkturbestemte verdiene som p.t. anses som nyttige. Man har skapt Gud i sitt bilde.

Det vil være mer redelig at den som i kirken vil velsigne ekteskap mellom homoseksuelle også (i hvert fall i diskursen) sa klart ifra at dette faktisk er i klart brudd med bibelens og NTs normer, men at han eller hun like vel som prest i DnK velger å bryte normene ut fra sin personlige tro og overbevisning. Dette gjøres dog verken godt eller tydelig nok; verken av kirkens ledelse eller andre prester som vil gjennomføre det nye ubibelske synet.

Gå til innlegget

Guds kjærlighet. Og vår

Publisert rundt 8 år siden

Å elske sin neste må alltid ses i sammenheng med at du skal elske Herren Gud av hele ditt hjerte, av hele din ånd og sjel: Det henger alltid helt uløselig i sammen. Man blir først til i samspillet med de andre.

Et riktig medmenneskeforhold forutsettes av en sant og riktig Gudsforhold. Det verdiladete begrepet "kjærlighet" kan dessverre i debatter og i relasjoner bli et effektivt maktmiddel i retorikken for å diskvalifiserere motpartens standpunkter slik at vedkommende blir plassert på den dårlige siden; og automatisk ender man slik selv behendig opp på den gode siden med autoritet, dvs med Gud "i ryggen". Dette er i tilfelle manipulasjon. Kvaliteten "kjærlighet" har muligens fordringer også mot en selv? Det er ikke mer riktig og legitimt å opptre negativt, stemplende og diskvalifiserende fordi man mener å forsvare en god og sann posisjon i forhold til den genuine kjærligheten selv. Snarere har man fratatt seg selv enhver rett og legitimitet til å være saksmessig- og etisk forurettet på vegne av sannheten.

Begrepet "kjærlighet" lever et eget diffust liv hvor det ofte nok hentes inn ad hoc. Alle vet visst hva kjærlighet er, men ingen kan forklare hva det betyr og innebærer på en måte som blir tilstrekkelig. I likhet med begrepet "sannhet" og "virkelighet" ser også "kjærlighet" ut til å falle inn under skuffen for subjektive variabler. Ut over dette ser man enkelte ganger at begrepet har én betydning i ett miljø, og en viss annen (innskrenket/utvidet) i et annet miljø, osv. Mye blir selvsagt likt, men dog kan noe skille like vel. Og ikke minst: Betydningen ledes ut av de konsekvenser en selv mener er nødvendige.

Å være teologisk uenig innebærer ikke med nødvendighet at den ene eller begge mangler kjærlighet eller opptrer alene på vegne av Gud selv. Å ytre teologisk uenighet er en nødvendig konsekvens av at man tror og vil ytre noe om det man erfarer som sant. Oppstår oppfatninger, så møtes oppfatninger. Slik oppstår i beste fall en fruktbar dialektikk og drøfting. Her blir ordene man benytter viktige for invitasjon til gjensidig prosess. For eksempel: Trosbekjennelser gir nødvendigvis også grenseganger som påviser at ideer om Gud også kan være uriktige og i verste fall ødeleggende for mennesket: Fordi mennesket mister både seg selv, medmennesket og i verste fall fjerner seg fra Gud om man fortsetter på avveier. Videre: Er noe usant og Gud, så er noe sant, og vice versa.

Vel. Hva som nødvendigvis kjærligheten leder til er det altså store uenigheter om i ny og ne. Og fordi man ender på forskjellig standpunkter her, så fratar man like godt den andre noen rett til å tale å vegne av kjærligheten hva gjelder konkrete temaer. Hvilket er besynderlig. Også jeg kan falle i denne grøften; for all del. (Nå jeg benytter ordet "man" er også jeg inkludert, og intet "hederlig" klartseende unntak. Men fordi jeg tilhører den prøvende og feilende menneskeheten så gir det i seg selv meg rett til å tale, m.a.o. :)  

Men: For egen del kan jeg ikke se at den som av trosmessige årsaker og med ærlige og redelige henvisninger til Kristus, troen og bibelen tar definerte og klare standpunkter i forhold til seksualitet, ekteskap og relasjoner mennesker i mellom begår noen feil. Vedkommende har ikke sjeldent en velbegrunnet tro, og standpunktet innebærer ikke med matematisk konsekvens at han ikke har kjærlighet til medmennesker eller sågar går i utakt med den Hellige Ånd selv. Selv om meningene som presenteres sårer og fornærmer en og annen; dette i seg selv er ikke et tilstrekkelig kriterium for at her er usannheten og ukjærligheten ute og går. Kjærligheten impliserer ikke nødvendigvis alltid gode og lykkelige følelser. Fordi kjærlighet per se har lite med følelser å gjøre i det hele tatt. Den genuine kjærligheten setter også grenser, f.eks. Og dét kan gjøre vondt for den som vil opprettholde et status quo som ikke alltid nødvendigvis er sant, fornuftig og riktig.

Forsoning er gjenforening. Synd er adskillelse. Alle er vi syndere. Vi synder daglig. Også biskoper, prester, du og jeg. Dog innebærer ikke dette at vi verken bør eller skal akseptere valg og handlinger som bryter med ens begrunnede teologiske overbevisninger og det man klart ser som sannhet og kjærlighet. Da sier man i fra om dette der det hører hjemme. Men uten barmhjertig tilgivelse blir det galt. Bønnen "Forlat oss vår skyld" er da også den eneste bønnen i Fader Vår som Kristus kommenterer ytterligere: "For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort."

Uansett: Ethvert menneske må først møte Guds barmhjertige tilgivelse og kjærlighet før de kan og evner å ta fatt på veien til Gud og seg selv, og sin neste. Dette innebærer at man ikke skal møte noen med klare krav og etiske fordringer helt i første rekke, men at tanker om etiske verdier og konsekvenser etter møte med Gud vil vokse frem etter hvert i den enkelte - om han da pleier sitt Gudsforhold: Og om Gud videre tillates å være større enn mitt egne identitetsbehov og mine egne prinsipper? Uansett er et menneskes seksualitet intimt knyttet til identitet; så her bør det trås varsomt og med hjerte-åpenhet når man begir seg inn i det terrenget man i kjærlighet (!) setter grensestolper. Men det er ikke umulig, dog. Det er vesentlig fordi det er nødvendig.

Fra Mika 6:8. "Gud har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud."

Kristus viser at begrepene Gud og menneske ikke kan abstraheres fra hverandre; Mennesket er faktisk først menneske i kraft av å være skapt i Guds bilde. Et hvert medmenneske er en sjel og ånd av Gud, akkurat som du og jeg. Ethvert menneske har alltid potensiale til å realisere ideen om selve "det menneskelige" i kraft av å være skapt i Guds bilde. Ergo har nestekjærlighetsbudet med erkjennelse å gjøre; ikke primært som befaling. Når kjærligheten slik fremstår som både jordisk erkjennelse og himmelsk kall skyldes ikke dette en selvmotsigelse, men en klar melding om disse to aspekters samhørighet. Gud ble menneske...

Menneskekjærlighetens opprinnelige form må vel kunne sies å være medlidenheten for den fremmede; den annens ansikt. (Levinas, Buber). Man oppdaget medmennesket aller først i den fremmede. Kjærlighet har altså langt på vei å gjøre med identifikasjon. F.eks. i historien om den barmhjertige samaritan. Som utstøtt og forhatt var vel han som samaritaner den første til å SE den lidende som lå i grøften? Han hjalp ikke offeret fra en solid posisjon ovenfra, som den sterke og mektige til den lavere og svake der nede. Men han identifiserte seg med sin neste, og tok fatt derfra. Han SÅ medmennesket og behandlet ham slik han i livet ønsker å bli sett og behandlet selv som deltagende medmenneske. Samaritaneren viser at vi alle står helt likt i gudsforholdet, vi har alle fått livet i gave fra Gud: Livet er ansvar og forpliktelse. Den neste er m.a.o. akkurat som meg selv. Den som nekter sitt medmenneske medlidenhet og aktiv kjærlighet er altså som avgudsdyrkeren som skyver Gud fra seg.

Vårt forhold til alle andre i samfunnet, også de som har det verre stilt enn oss, er ikke styrt av befalinger eller bud, men nødvendig vis av en dyp samhørighetsfølelse; identitet: Vi er begge skapt i Guds bilde, min neste er som meg selv: Jeg skal elske min neste som meg selv. Nestekjærlighet har altså å gjøre med erkjennelse, ikke bud. Dette viser at kjærlighet er bundet til verdien rettferdighet; disse to kvalitetene er uløselig sammenknyttet som to sider av samme mynt.

Å elske sin neste må altså alltid ses i sammenheng med at du skal elske Herren Gud av hele ditt hjerte, av hele din ånd og sjel; ikke med tankene og meningene: Det henger alltid helt uløselig i sammen.
Man blir først til i samspillet med de andre. Et Jeg blir først til i forholdet til et Du. (Buber). Å vise nestekjærlighet blir ensbetydende med å realisere livet gjennom samfølelse, samvirke og eksistens med den annen. Dette betyr nødvendigvis at det er først slik jeg realiserer meg som menneske skapt i Guds bilde; gjennom nestekjærligheten. Å vise kjærlighet, være god, blir ikke da spørsmål om viljesanstengelser, men om elementær erkjennelse; en livsforståelse ut fra en erfaring av Jesus Kristus som Guds sønn. Livet er en gave.; gitt meg og mitt medmenneske. Han er en medskapning. Monoteismen får som nødvendig konsekvens at vi alle er brødre og søstre. Etikken som ledes ut av monoteismen kan derfor sies å være universalistisk. Nødvendigvis. Bekjenner man seg da til Gud, men ikke opptrer i takt med dette nestekjærlighetsprinippet, så blir det til en karikatur av det å være menneske. Det viser da til noe om vårt reelle Gudsforhold; det blir faktisk en selvavsløring: Det vi gjør overdøver nemlig det vi sier. Klarsyn og kraft er altså nødvendigvis forbundet med viljen til det gode.

Dette fører videre til at enhver dom (ikke vurdering) må unngås. "Man skal ikke dømme sin neste før man har gått i hans sko noen mil", som det heter.
Menneskene skal elske hverandre i lys av Guds kjærlighet; vist gennom Hans ansikt Jesus Kristus. Ikke i en svermerisk kos og slapp vilkårlighet hvor alt er greit og ok uansett - og man ikke våger å være tydelig og sette grenser fordi man skal være tolerant og kjærlig.

Som nevnt hører verdiene kjærlighet og rettferdighet uløselig sammen: Dette betyr at de ikke kan realiseres alene løsrevet fra den andre; de må alltid samvirke. Rettferdighet som ikke er impregnert av kjærlighet blir kald og  mekanisk automathandling. Og kjærlighet, "alt er kjærlighet", som ikke er impregnert av tenkning, av rettferdigheten og visdommen blir bare føleri, svermeri, kos og stemningsaltruisme.

Som vi ser av NT og Kristus, og ikke minst våre egne liv, så erfarer vi at synden innskrenker friheten til handling. Synden betinger altså nye valg; gir dem retning. Slik snevres og fragmenteres vårt liv fordi vi velger synden. Ikke som Guds straff, men som konsekvens; det er en livslov. Ting henger m.a.o. nødvendigvis i sammen. Det er dette som kan kalles "syndens forherdende virkning".
Mennesket er gitt livet, vi er gitt mulighetene. Ergo kan vi ikke unndra oss ansvaret og plikten. Men hva gir så kraften til livets sevfullbyrdelse og kampen og veien videre? Jo det er Gud; det er Kristus selv. Når Kristus sier "Reis deg menneske, kom deg ut i livet igjen, heller ikke jeg dømmer deg, synd ikke mere", så er det kanskje nettopp med tanke på dette med at synden binder senere valg; syndens selvforherdende virkning som preger vårt liv, og vårt liv mht vår neste. Han har altså en tro på mennesket og dets muligheter; sender det tilbake ut i livets strabasiøse kamp hvor det vil bli skuffet minst en gang til. Ergo innebærer Kristi fordringer at vi KAN velge; vi KAN velge mellom godt og vondt. Og aller viktigst: Gud er MED oss, uansett hva vi skulle føle. Sjelens mørkeroms bilder, positiver og negativer, samsvarer ikke med realtetene. Vi oppfordres nemlig til å FORSTÅ at vi er elsket. FORSTÅ det fullt ut; akseptere det... Uansett hva våre følelser skulle få oss til å mene.


När livet inte blir som vi har tänkt oss

(Ylva Eggehorn)

När livet inte blir som vi har tänkt oss
vad gör vi med vår bitterhet o skam
Om hoppets Gud får bära oss igenom
kan trots allt nåt nytt få växa fram
Vi ska springa fram mot nya möten
och bli lurade minst en gång till
Men tilliten som Kristus vunnit åt oss
är större än all makt och ondska vill

På blodig jord ska träden lövas åter
utan försyn för våldets grymma grin
Men när tyrannerna sitt slut begråter
står skogen kvar i höstens guld och vin
Vi ska springa fram mot nya möten
och bli lurade minst en gång till
Men tilliten som Kristus vunnit åt oss
är större än all makt och ondska vill

Det finns ett hopp som aldrig ska gå över
trots alla ärr av bitterhet och sorg
Ett hopp som ej de mäktiga behöver
men barnen hemma på sitt eget torg
De ska springa fram mot nya möten
och bli lurade minst en gång till
Men tilliten som Gud har skapat i dem
är större än all makt och ondska vill



http://www.youtube.com/watch?v=bJ1bwKqRrts

Gå til innlegget

"Bibelen er ikke Guds ord"

Publisert rundt 8 år siden

Dette påstår en av DnKs prester i dagens Vårt Land. For å få frem ett poeng river hun like godt ned andre mer vesentlige poenger.

Jeg skrev nylig et innlegg "Djevelen som kvinne" for å få frem et poeng:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread365431/

Skal man frigøre seg fra språket ved hjelp av språket får man en formidabel oppgave; som ikke alle teologer nødvendigvis evner å løse. Innlegget var et forsøk på å vise utfordringene som oppstår når man qua samfunnsdeltager, teolog og barn av sin tolkede tid skal frigjøre seg fra språket... gjennom nettopp å bruke språket. Den undersøkende mener ikke sjeldent qua forsker å tenke gjennom tenkningen, men glemmer at det nettopp er hun som tenker over denne tenkningen som skal analyseres. Man glemmer å bevisstgjøre seg som deltagende bevissthet: Det vesentlige feltet "identifikasjon" og deltagelse blir altså oversett nettopp der den mener å være under analyse: "Den som gifter seg med tidsånden, blir snart enke".

Tidligere har jeg skrevet om presten Gyrid Gunnes som bedriver sin feministiske kamp mot DnKs språk og liturgier. Hun ser dessverre ikke at hun yter en solid bjørnetjeste for DnK som sådan og tramper på en rekke andre kristne i andre kirkesamfunn.


I dagens Vårt Land sier prest i DnK at det faktisk ikke er riktig å omtale bibelen som Guds ord. Videre igjen at det er trist at å Gud omtales med mannlige pronomener i høymesseliturgen. Fra tidligere vet vi at presten Gyrid Gunnes anser det som intet mindre enn blasfemisk (!) at Gud i DnKs liturgi også omtales med mannlige språkkategorier - selv om det som benyttes er direkte sitater fra de Hellige tekster selv. Videre benytter presten og hyrden Gynnes det folkelige vulgærnavnet på det kvinnelige kjønnsorgan (!) som benevnelse på Gud. Det er garantert flere som ikke vil gå til alters for å motta brødet og vinen når man vet hva Gurid Gynnes qua prest og hyrde legger i de begreper om Gud som dér benyttes... Nettopp der man er som mest åpen og sårbar. At hun her sårer over måte vet Gyrid Gynnes godt: Det er faktisk nettopp blasfemien som er hennes middel; noe hun ikke bare innrømmer, men fremhever som et viktig og nødvendig virkemiddel i kirken.

Hun mener for øvrig at kirken burde ansette blasfemikere og skriver om "blasfemiens stolte tradisjon". I hennes pubertale, puerile og primitive kamp for å bli lyttet til og inkludert som radikal feminist begår hun akkurat de feilene hun mener å ta avstand fra: Hun tramper på manges indre hellige rom. Hun vil at hennes nye språkbruk og teologiske vinklinger etc skal aksepteres, men aksepterer ikke det som mengder av kristne faktisk ikke har så store problemer med; nemlig den vedtatte liturgien som benyttes. De får nå desto verre melding om at det de anser som det kirkelige språket, som nærmer seg det hellige og uutsigelige, faktisk er forkastelig. Intet mindre.

Å trampe på andre for å få dem til å lytte er som oftest bortkastet energi og ikke minst mer primitivt enn det Gyrid Gunnes hevder å ta avstand fra.

Men det spørs om hun evner å se det slik. Når enkelte ikke får spille ut sine dramaer og pubertalt trampe frem som de vil fører det ikke sjeldent med et ikke ubetydelig martyrkompleks og som lidende offer for det hun blindt hevder er problemstillingen. Det hele blir en selvoppfyllende profeti som hun selv bevisst legger opp til.

I møte med omverden hviler Guds omdømme på kirkens skuldre, og dette omdømmet har DnK selv gang på gang ødelagt; de ansatte er DnKs menneskelige ansikter utad og Kristus´ hyrder. Presten Gyrid Gunnes´ valg av metoder og ord er langt på vei med på å forsterke mismotet og fortvilelsen over DnK, fremfor å gi lys og åpne for fellesskap og dialog der det trengs. Mismotet oppstår ikke minst når kirken feigt ikke våger å stå frem som den motkraft den er satt til å være, men heller gjenspeiler kuturen fremfor å endre på den, endre den sakte og konstruktivt som en surdeig. Man tilpasser seg heller populærkulturen på alle måter, også språkmessig og kirkelig, fremfor å fremstå som en tydelig kristen motkultur. Gyrid Gunnes valg av metoder og virkemidler er direkte ødeleggende for å gi rom for evangeliet, for DnK, for kirken i enhver forstand. Hun bør fratre sin stilling.

Gå til innlegget

Selvmordet

Publisert rundt 8 år siden

Hvert år registreres det i gjennomsnitt 530 selvmord i Norge. Det var 530 for mange. Man antar at det er 10 ganger flere (!) selvmordsforsøk enn selvmord. Og til sammenligning: I fjor var det 154 som omkom i trafikken. Og dette var selvsagt 154 for mange. (Tidligere årssnitt var 250) Dvs at det nå nesten er 3,5 ganger flere (!) som begår selvmord, enn det antall som dør i trafikken. Enkelte av de trafikkdøde må også dessverre regnes som selvmord.

Politikerne strir og roper høylydt om flere og mer omfattende bevilgninger til trafikken; noe som i og for seg ikke skal kritiseres her. Men oppmerksomheten angående selvmord, det lidende medmennesket med psykiske lidelser og psykiatriens behov kan dessverre ikke sies å ha like stor prioritet. Hverken hos de som roper, eller de som lytter.

Hvordan har det seg at det er et slikt mediemessig- og politisk misforhold hva gjelder oppmerksomhet og krav om økede bevilgninger her? Er det kun så kynisk at folk flest er seg selv nærmest; dvs at egne interesser er også det man kjenner best til og dermed taler høyest om? Alle er vi jo trafikanter på en eller annen måte, men ikke like mange rammes av alvorlige psykiske lidelser. Selv om nok de fleste på en eller annen måte kommer i berøring med dette selv eller i familie i løpet av livet. De psykisk lidende og syke kan man jo plassere i trygge kategorier og gi medikamentell behandling, og i verste fall dope ned; eller de kan gjemmes bort bak gardiner og gjenlåste rom og slik glemmes. Trafikkdøden lurer derimot alltid rundt neste sving; men de psykiske lidelser lurer aldri der bak neste sving. De gjemmer vi bort, eller de tilhører ikke oss. I hvert fall ikke ennå...

Selvsagt pågår det god behandling av psykisk lidende medmennesker. Selvsagt har flere kommet tilbake til et liv hvor livskvalitet igjen er merkbart. I hvert fall noen lunde tilstrekkelig. Men det er alt for mange som absolutt ikke får adekvat hjelp. De blir ikke en gang lyttet kvalitetsfullt til. Det første som den psykisk lidende må lære seg er også det verste: Omgivelsenes uvitenhet og bortvendhet. Og som de fleste som har vært eller utsatt for psykiske lidelser vet er det lettere å være psykisk syk enn å bli frisk. Og det kan sågar være mer vanskelig å være frisk enn å være psykisk lidende; fordi man foretrekker det man kjenner og er trygg på. Min påstand er at bevilginger og oppmerksomheten angående dette med psykiske lidelser er mindre enn liten; sett i forhold til det som faktisk foregår.

Videre til det spesielle: Når et medmenneske etter et meget strabasiøst og mer enn utfordrende liv full av traumer og smerter kommer til den erkjennelse at han vil dø; ikke fordi han ikke vil leve i og for seg, men fordi vedkommendes spesielle liv og livshistorie er et intet, tomt og smertefullt… Når han så kommer til en erkjennelse av at han vil dø, begå selvmord. Hva da? Når man altså som medseende og lytter ser og forstår at det faktisk er helt uutholdelig... Og at selvmordsideen er en rasjonell og fullt ut forståelig slutning som presenteres, innenfor nettopp den ramme og historikk den oppstår i;  altså en konsekvens av det som ikke lenger kan bæres…  Og at det så videre vil være umenneskelig og tåpelig å hevde at det finnes løsninger, det "går nok bra", å hevde at selvmordet er en synd, "tenk på dine nærmeste", for slik bare å øke trykket på vedkommendes manglende selvfølelse, sterke skyldfølelse og den opplevde svikten, etc etc.

Hva sier man da?

Hva gjør man da med et slikt lidende medmenneske? Hvilke ord kan gi håp, hvilke meninger kan nå inn i mørket og smertene, hva kan gi lys, i hvert fall tilstrekkelig lys for en stund, slik at det umulige like vel skjer; nemlig en vending tilbake til livshåp og livstro? Det holder jo sjeldent med en gnist for den som har prøvet det meste, og som befinner seg i det dypeste mørket hvor tunnelen ender i en svart slukende vegg lengst der inne.

Å oppleve seg som en lyttende fattigmann her er en skrekkelig opplevelse. Fristelsene for lytteren står i kø her: Ikke for å hjelpe, men for å slippe egne dilemaer, egne smerter og erfaringen av egen hjelpeløst og fortvilelse. Da er det kanskje best å dope vedkommende ned? Så slipper vi andre å minnes om egen utilstrekkelighet igjen? Bedre da å vende blikket mot noe mer kjent og håndterlig.

Synd med alle trafikkofrene dere!

Gå til innlegget

Djevelen som kvinne

Publisert rundt 8 år siden

Det kjønnsrelaterte språket som viser til djevelen i mannlige kategorier bidrar klart til å stigmatisere, og undertrykke alle de gode mannlige sidene. Språket som tidvis benyttes har også mange mannsrelaterte uttrykk i beskrivelsen av den onde.


Vårt språk om djevelen er med på å forme våre forestillinger om det onde. Ingen vet hvordan djevelen er eller ser ut, derfor  er skildrende metaforer viktige i tekstene hvor djevelen og den onde nevnes. Innen teologien har man nå begynt å eksperimentere ved å se for seg djevelen som kvinne. Ny forskning viser entydig at skildringene av djevelen i tekster og forkynnelse, implisitt som eksplisitt, er for maskuline for dagens samfunn; hvor likestilling også bør få korrigere hellige tekster og dermed kirkens språk. I samfunnet hvor teologien eksperimenterer med språket og ikke minst hvor kjønnsrelatert språk anses som en uting og medvirkende ledd i etablering av undertrykkende tenkning om kjønnene må det være legitimt å ha en bevissthet som til syvende og siste får sine konsekvenser i hvordan man tenker om det metafysiske.

Løsningen er å bruke flere kvinnelege metaforer om djevelen. En bør derfor tilføye flere kvinnelege metaforer i tekstene for å ha en balanse til de mannlige. I stedet for det tradisjonelle å vise til djevelen som "han" og mannlige- titler og maktord bør man bruke "hun", andre kvinnelige pronomener og rollebegreper. Selv om djevelen ikke har kjønn, kjenner ikke mennesket til noe annet, så en må bruke språket som er tilgjengelig for å kunne nærme seg dette vanskelige temaet.

Det kjønnsrelaterte språket som viser til djevelen i mannlige kategorier bidrar klart til å stigmatisere og undertrykke alle de gode mannlige sidene. Språket som tidvis benyttes har også mange mannsrelaterte uttrykk i beskrivelsen av den onde. Djevelen blir f.eks skildret som mørkets fyrste, ikke uten negative assosiasjoner til enkelte mannlige brutale herskere gjennom historien!

Språket om djevelen har også en aktualitet utenfor kirken. Den norske  kulturen er gjennomsyret av kulturelt kjønnsrelatert språk helt inn i barnas lærebøker. Ved å ha et rikt omfang av metaforer åpner man for mange forskjellige bilder av djevelen, og låser ikke djevlebildet fast i tradisjonell tenkning. Vi må derfor våge å videreutvikle språket. Alle kjenner vi til positive og ressurssterke siden av det kvinnelige; men dog har de negative sidene dermed blitt skjøvet til side. Som f.eks. bruk av en rekke hersketeknikker, offerrollemanipulasjoner, intrigemakeri, klikkmiljøer, sladder, maktspråk og bruk av det kvinnelige som snarveier til egne fordeler, pluss, pluss. De feminine aspekter ved det djevelske og det onde har altså blitt forbigått og manges erfaringer av det onde har dermed blitt usynliggjort i kirken. Dette nevnte er en viktig nyansering også i den aktuelle debatten om kirkens språk. Det er på tide at dette skillet forsvinner. Nyanser kan revolusjonere vårt syn på Gud, menneske og djevelen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere