Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Noen integrerte innvandrere og muslimer tar et oppgjør med ekstremistisk konservatisme, politiske mytologier og sneversyn, hva enten det presenteres av politiske partier eller av religiøse talsmenn av alle avskygninger. Men ikke ustraffet.

Alle partier har en eller annen form for integreringspolitikk i deres partiprogram. Alle vil selvsagt at integreringspolitikken og alle tiltakene skal bære frukter; og at våre innvandrere skal bli godt integrert og ut fra sine evner og muligheter delta på like premisser som alle nordmenn gjør i landet. Men... vil virkelig alle det?

Det kan vitterlig til tider se ut som om enkelte skribenter fra den kulturradikale venstresiden har et noe spesielt bilde av saken: Innvandrere som gruppe ser faktisk ut til å fylle visse roller i enkeltes forståelse av dette med innvandring og flerkulturelle virkelighet. Man går som politisk engasjert på den ene siden hardt inn for integrering og angriper den og de som ikke vil bidra adekvat. Men integreringspolitikken skal visst på den annen side ende ut på den samme stasjon hvor de venstreradikale allerede venter? Og der på den "stasjonen" finnes det tydelig nok en utsiktsposisjon med en oversiktlig og kontrollerbar virkelighet hvor alle fyller sine roller og alt har sin trygge plass. Her er det klart hvem som er å betrakte som gode og onde, offer og aggressor, offer og rasist, snille og slemme, fornuftige og ekstreme, kloke og dumme osv. En oversiktlig uverden av svart og hvitt, uten nyanser for grått, og hvor virkeligheten ser ut til å bekrefte de kartene som flere kulturradikale legger ut og identifiserer seg i. Det handler visst ikke bare om politisk engasjement og gode intensjoner, men for flere også om posisjonering og fortolkninger av virkeligheten forkledd som engasjement for rettferdighet og sannhet? Bemerkelsesverdig nok ikke helt ulik flere religiøses måte å bemøte virkeligheten på, for øvrig.

Men verden er ikke så enkel og oversiktlig. Også innvandrere er som deg og meg og de andre; like forskjellige og varierte hva gjelder det menneskelige som det meste ellers i samfunnet. På godt, som på ondt. Selvsagt, og heldigvis.

Eksempel: Innvandrere som tillater seg å kritisere både misbruk av velferdssystemet, muslimer og rasisme i samme åndedrag er faktisk for enkelte ikke lenger å betrakte som egentlige og ekte innvandrere, eller genuine muslimer. f.eks. Tar en innvandrer avstand fra religiøs dogmatikk, fra kvinneundertrykkelse, fra misbruk av velferdsgoder og fra anti-demokratiske tendenser i alle leire, så kritiserer han altså "sine egne", slik enkelte kulturradikale nordmenn ser det. Han "trekker faktisk stigen opp etter seg selv", intet mindre.

Slike innvandreres frihet, selvstendighet og kritikk vekker ganske riktig videre bifall hos norske innvandrerskeptiske, men dermed fraterniserer altså disse innvandrerne med selve fienden; dvs krefter på høyresiden.

Slike innvendinger, som man til tider kan se i mediene fra venstresidens skribenter, blir dermed både nedlatende og avsporende. Avsporende fordi slike nevnte velintegrerte innvandrere nettopp ikke går høyresidens ærend, men beviser faktisk at f.eks. innvandrere og muslimer ikke er en ensformig flokk av uniforme og homogene medmennesker; dvs gruppen "innvandrere, flyktinger, asylanter, islamister og/eller ofre". At integreringen faktisk til tider viser at den fungerer og bærer frukter er faktisk et gode. Tusenvis av innvandrere fra alle land, også muslimer og andre troende, har faktisk stått frem som eksempler til etterfølgelse - de utdanner sig, arbeider og bidrar i samfunnet i en grad som kun kan avtvinge respekt.

Det mest påfallende ved en slik argumentasjon vi enkelte ganger ser fra venstresiden er dog den nedlatende herretenkningen, en bedreviter-argumentasjon - forkledd som sympati og forståelse. Spesielt ett argument er verdt å legge merke til: Integrerte innvandrere som bryter med offer/aggressor-sterotypiene er nærmest forrædere mot sine egne. Farvet utenpå, men dog hvit og reaksjonær inni. Ser man bort fra den detaljen at flere av de integrerte innvandrerne ennå er erklærte muslimer, og at flere kulturradikale skribenter derfor kanskje imponerende nok ser ut til å ha en klarsynt evne til å vurdere andres religiøse sinnelag, politiske verdibasis og etniske ekthet, er faktisk argumentasjonen per se fordomsfull over for alle muslimer og innvandrere. "Innvandrersviker"-argumentet er nemlig en sirkelslutning, som diskvalifiserer integrerte innvandrere som ekte muslimer per se, eller som genuine innvandrere. f.eks.  Alene av den årsak, at de er helintegrerte, 'en av våre egne'. Vi står overfor en klassisk politisk Catch22-situasjon m.a.o. Fordi disse innvandrerne, flyktinger og asylanter faktisk etter hvert viser seg å være velintegrerete, så teller de ikke lenger med som 'ordentlige' muslimer/innvandrere, men dermed stemples implisitt også de andre norske muslimer som ikke-integrerte og marginaliserte. Med den gevinst at offer- og aggressorrollene, dvs den viktige politiske mytologien, opprettholdes. Konsekvensen av denne logikken er kort og godt, at man ikke både kan være en velintegrert, suksessfull demokrat og en ekte muslim/innvandrer/opprinnelig asylant.

En slik nevnt klassisk argumentasjon og kritikk er dypt anti-radikal. Det disse innvandrerne i våre forskjellige partier, også i FrP, kjemper for er at både muslimer og ikke-muslimer skal nyte godt av våre demokratiske rettigheter - og gå inn i de partier de selv finner riktig. Fordi det er faktisk dette som er å realisere våre vanligvis høyt hevde demokratiske verdier i praksis.

Noen integrerte muslimer tar altså et oppgjør med ekstremistisk konservatisme og sneversyn, hva enten det presenteres av politiske partier eller av religiøse talsmenn av alle avskygninger, og de setter tydeligvis muligheten for å løse konkrete problemer i landet noe høyere enn ønsket om aksept fra både norske kulturradikale debattanter og enkelte av de fundamentalistiske muslimske trossamfunnene. Hvis dette gjør våre velintegrerte innvandrere til svikere, er det ikke deres forehavende i egenskap av integrert som er forfeilet. Det er derimot enkelte norske bedrevitere f.eks. på vår politisk korrekte venstreside som har mistet sin genuine kulturradikale forankring.

 

Gå til innlegget

KrFs frykt for partiet "De kristne" var ugrunnet. Men har en stemme til "De kristne" faktisk like vel redusert innflytelsen for enkelte av de verdier og saker dette nye partiet fronter?

KrF fryktet før valget for at en lekkasje til partiet "De kristne" ville redusere KrFs muligheter for å få gjennomslag for kristne verdier og sine politiske målsettinger. Derfor gikk flere KrF-representanter ut med advarende innlegg mot stemmegivning til dette nye kristne partiet. Men ser man på stemmegivningen, så har ikke KrF mistet én eneste stemme. Snarere tvert i mot fikk KrF faktisk noe over 9 000 flere (!) stemmer i dette valget sammenlignet med 2009.

FrP derimot mistet en rekke stemmer - og gikk fra 41 til 29 representanter; og flere av velgerne har garantert gått til Høyre. Men sannsynligvis har også flere gått til "De kristne". Så får man spørre seg om KrFs advarsler av frykt for redusert innflytelse qua verdiparti egentlig er noe som burde gjelde FrP.

Noe paradoksalt fordi "De kristne" ut fra et klart definert verdigrunnlag gikk bestemt ut med positiv støtte til nettopp en Høyre/FrP-regjering? Nesten 18 000 velgere stemte faktisk på nettopp "De kristne"; partiet som skulle sikre akkurat de verdier partiet og Høyre/FrP skulle gi tyngde til.

"De kristne"s utgangspunkt med bekymring for redusert støtte til sine kjerneverdier, som også et merkbart redusert FrP langt på vei støtter, må altså desto verre nå bli ytterligere forsterket etter valget? Støtten i stortinget for verdiene det nye partiet fronter har m.a.o. paradoksalt nok blitt noe svekket gjennom å stemme på "De kristne".

Gå til innlegget

Valgdeltagelse og unge velgere

Publisert over 7 år siden

Prioritering: Fremfor å opprettholde tradisjoner og romantiske hodlninger angående måten det velges på; burde man sikre at flest mulig faktisk benytter sin stemmerett.

Med rette er det flere som beklager seg over lav valgdeltagelse blant de unge. Men få har noen grei forklaring på bakgunnen for den lave valgdeltagelsen, eller viser noen vilje til nytenkning. Min overbevisning er at man må se på nye løsninger fordi vi lever i en ny tid. Vi lever i et nytt årtusen hvor flere av  hverdagens oppgaver kan løses langt mer dynamisk og effektivt enn tidligere; uten at innholdet rammes av den grunn.

Enkelte kommentarer angående valgets gjennomføring understreker dog at vi ikke må forlate den tradisjonelle måten å gjennomføre valg på. F.eks. Syse og Aarebrot. Og siden jeg selv er blant de noe eldre, så er jeg langt på vei tilbøyelig til å nikke anerkjennende til argumentasjonen som fremføres.

 

Men ved ettertanke kan det dog virke som om måten den eksisterende valgordningen praktiseres på underbygges argumentativt av romantiske holdninger og ved begrunnelser stort sett vi eldre  identifiserer oss med.

Igår var det på TV en reportasje fra et IKEA-varehus hvor det nå er anledning til å stemme. For min del både så og hørtes dette mer enn pussig ut og det skurret noe i mitt gammeldagse og høytidelige valghode. Men stemmegivningen dér foregikk øyensynlig akkurat slik og like sikret som det gjøres i mitt gamle valglokale. Nå er det vel på den annen side heller ikke meg dette tilbudet er beregnet på, ved nærmere ettertanke. Så kanskje jeg skal respektere at andre faktisk ser fordelen av å stemme akkurat her, fremfor kanskje ikke å stemme i det hele tatt? Altså burde vel det primære ved valgdagens stengning og kommende opptelling være hvor mange som stemte og at det foregikk under kontrollerte former, og ikke hvordan og hvor stemmegivningen fysisk skjedde?

Frank Aarebrot ble igår intervjuet om tilbudet på IKEAs varehus og satte foten bestemt ned. "Nei, dette var en uting": Han viste til at det å stemme er "en høytid" og at stemmelokalet var et "tempel" for stemmegiveren og det politiske Norge... (sic). Intet mindre.

Spørsmål: Hvor mange yngre velgere falt egentlig for denne patetiske gammelmanns-argumentasjonen? De av oss som har vært eller er pedagoger kan levende forestille oss de farverike og levende reaksjonene i klasserommene og auditoriene om Aarebrots argumentasjon var blitt presentert der? Tror virkelig noen i det hele tatt at de unge som ennå er noe passive til å møte opp til valg nå ville komme på bedre tanker og deretter fysisk oppsøke stemmelokalet?

Yngre mennesker i dag tilhører en helt annen hverdagsvirkelighet enn oss noe eldre. De er midt inne i en hverdag hvor mer enn mangt foregår via elektroniske apparater som avanserte mobiltelefoner med utallige finesser og muligheter som jeg arme menneske ikke forstår. Mobiltelefoner, smartphone, apper, og hva nå alt sammen heter. Elektroniske apparater som jeg ikke forstår, og dermed knapt våger å holde i. Videre har de unge lesebrett, laptoper og andre ting. Og de kommuniserer via Facebook og andre sosiale nettverk, og ordner livet via disse apparatene.

Og jeg ? Jeg har en fin grammofon hjemme på stua... :) En TV, en mobil med stor skrift - med kun SMS og MMS, og en laptop.

 

Men videre: Også jeg benytter laptopen til å administere min bankkonto, min selvangivelse osv. Og dette er sikret og foregår greit. Jeg kan videre låne penger til bil og hus via laptopen, jeg kan administere skattekort, ordne begravelse, kommunisere taushetsbelagt materiale hjemmefra via avgrenset og sikret intranett på abeidsplassen etc.

Men jeg kan altså ikke avgi min stemme ved valget via samme apparater.

 

For meg er ikke dette noe problem. Jeg har vokst opp med, og levet greit med, dagens ordning - slik Aarebrot også har gjort og vil opprettholde. Så det går helt fint. For oss.

Men de yngre potensielle velgerne lever i en ny elektronisk virkelighet jeg og de fleste på min alder knapt kjenner. Jeg mener derfor at man må stikke fingeren i jorden og følge opp nåtiden med å åpne for langt flere kanaler for å avgi sin stemme. Viktigere enn å opprettholde romantikken og tviholde på tradisjonen rundt valget er selvsagt å åpne for at flest mulig benytter sin stemmerett via sikre kanaler. Dette burde innebære at man også kan få stemt via sin laptop eller hva det nå er de unge og andre bruker. Kan jeg sikret administrere min bank, min relasjon til ligningskontoret m.m. via laptopen burde det være en selvfølge at jeg også kan få avgitt min stemme ved valg via samme kanaler.

Jeg har altså som nevnt personlig ikke rare behovet for denne muligheten, men mitt anliggende er å se saken fra de unges side. Og faktisk presentere nytenkning for å stimulere til valgdeltagelse. Skal man ha noe å invitere de unge til, må man møte dem der de er og åpne for veien videre derfra. Man burde derfor fra neste valg åpne for kommune- og stortingsvalg via nettet.

Gå til innlegget

NRK graver sin egen grav

Publisert over 7 år siden

Tillit er ikke noe man kan kreve; men noe man fortjener.

En god måte å vise integritet på er å være lojal og rettskaffen mot de mennesker som ikke er til stede, og spesielt mot de fraværende medmenneskene som du ellers er uenig med. Når man opptrer rettferdig mot de som ikke er til stede; bygger du tilliten til de som faktisk er her. De som lytter på deg. Man skal ha rene hender. Dette er sentrale etiske frukter fra kristen troslære, og finnes også referert i Talmud.

Videre: Forstår virkelig ikke den lisensfinansierte kanalen NRKs ledelse at de er avhengige av tillit fra alle betalerne; inkludert alle de som identifiserer seg med andre partier enn Arbeiderpartiet? Igjen registreres det at NRK lar høyst subjektive politiske prioriteringer og føringer styre presentasjoner av nyhetssaker: Fremfor å la den høyst nødvendige faglige journalistiske integritet dominere, nettopp der den hører hjemme. NRK Nyhetsdivisjonen manipulerer rett og slett med tall for å påvirke opinionen. Ref. se f.eks. Aftenpostens Harald Stanghelles artikkel i dag:

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Nar-NRK-lurer-oss-7291566.html#.Uhx6dLwfgXw

Jeg avsluttet ganske nylig et innlegg slik, og det ble dessverre enda mer relevant enn jeg trodde:

"Vi får dog håpe at det ikke er journalistenes egne politiske sympatier og antipatier som ligger under flere journalisters kritikk av nettopp AP-kritikere. Men sporene overdøver dessverre det de sier. Som hos politikere flest for den saks skyld. Løgnerens straff er at han ikke blir trodd den gangen han sier sannheten heller. Noe flere politikere og journalister burde memorere før de betrer sitt virke."

Jeg har også tillatt meg å hente deler av et par tidligere innlegg jeg for lenge siden har hatt om denne saken her. Det som er trist og deprimerende er at poengene har høy relevans også i dag. Og får det dessverre sannsynligvis i morgen.

NRK er mediebedriften med flest klager til PFU – nemlig 47; For tredje år er NRK mediebedriften med flest fellelser i Pressens Faglige Utvalg. Lisenskanalen NRK har faktisk i PFU blitt dømt flere ganger enn riksavisene og TV2 til sammen. NRK har dessverre altså en tendens til å opptre med to ansikter: Ett åpent og bydende hvor de gir oss brød og sirkus, og et annet hvor poltiske agendaer impregnerer presentasjonene uten hensyn til hverken kritikk eller sårt tiltrengt balanse. I praksis viser det seg altså ikke sjeldent at den konforme staben i NRK Nyhetsdiv. ser og viser det de VIL se/vise, og de ser ikke (unngår å se på) det de IKKE vil se og formidle. I verste fall blir det dessverre slik: Hendelser benyttes for å fremme en agenda. Vinklinger, intervjuobjekter, data som selektivt hentes, tiden som benyttes, m.m. alt dette blir viktige ledd i det filter hendelser filtreres gjennom før det kommer som "nyhet" på TV-skjermen.

Når først presse-etikk er på dagsorden bør det være tillatt å se NRK også i en større sammenheng. Vi lever i dag i en helt annen virkelighet enn da NRK ble startet og fortsatte i flere tiår. Landet trengte en egen radio- og TV-kanal og måtte bygges opp. Lisensbetaling var også et must. I 2013 lever vi i en totalt annen medievrikelighet. Ikke bare har vi en rekke kanaler å velge mellom, men TV er også tilgjengelig via andre platformer - gratis. Å måtte tvinges til å betale én radio- og TV-kanal for å få lov til å se på de andre kan ikke anses som riktig: Det er som om vi alle ble tvunget til å abonnere på Dagsavisen for i det hele tatt å kunne få tilgang på Vårt Land, Dagbladet, Aftenposten etc. Selvsagt betaler vi for de andre kanaler via reklame, men vi belastes ikke for kr 3000 i to vendinger årlig for det; det blir relativt sett via umerkelige mikrotillegg via prisen på varene vi kjøper i butikkene. Og ikke blir vi nektet tilgang på noen varer i butikken om vi kjøper andre varer enn de det reklameres for i mediene.

Videre: En radio- og TV-stasjon, NRK, tvangskrever altså inn og får over 5 000 000 000 kr i året, altså ufattelige fem milliarder (!), i året for å drifte sine virksomheter. Og her bør det være lov å se på fordelingspolitikk i forhold til hva som anses som vesentlig og riktig ut fra blikkene på medmenneskers behov i samfunnet; de som sjelden har ordet og kanaler for oppmerksomheten i sin makt - for eksempel de fattige, de eldre, minstepensjonister og de uføretrygdede. Behovene vi skal avhjelpe bør vel ha en prioritert rekkefølge i forhold til når og hvordan de blir tilfredsstilt? Det er jo ellers så inderlig lett å tåle og argumentere for ordninger vi takler godt selv og det vi ikke rammes av? 

Eksempel: Vi har et uakseptabel fattigdomsproblem som ville ha vært løst om tilsvarende 5 milliarder i året (!) heller hadde blitt benyttet på konstruktiv måte her. Vi har mer eller mindre krise i helsevesenet. Flere lider i køer og enkelte dør på sykehusene sågar pga av mangler på ressurser etc. Skoler forfaller her og der: Referanser er legio. Disse sektorene hadde også blitt langt bedre om det var de som fikk 5 milliarder årlig (!). Og slik kan vi vel fortsette.

Poenget er at slik medieverden er og utvikler seg blir det galt å tvangsinnkreve slike mengder av milliarder til en radio- og TV-kanal. Lisensen er en anakronisme fra den tiden Norge hadde behov for å bygge opp sin ene statskanal.

Til slutt: Journalister kan jo med letthet forsvare en lisensordning som rammer minstepensjonist som milliardær like mye: Journalistene har jo frilisens som del av de frynsegoder de har med arbeidsgiver. Mens alle andre må nesten ut med 3000 kroner i året til NRK; enten man liker kanalen eller ikke. Også NRK-journalisten har gratis lisens: Den fast ansatte NRK-journalisten har frilisens pluss et gratis avisabonnement; dvs indirekte betalt av oss andre via lisensen. Jeg har for eksempel en mor på langt over 80 år som må velge mellom avisabonnement eller NRK-lisensen årlig. Hun har ikke råd til å ha begge parallellt. Men hun velger altså NRK-lisensen. Dvs til syvende og sist betaler hun, minstepensjonisten, også ut over sin egen for den godt betalte NRK-ansattes NRK-lisens og avisabonnement... Videre er det vel lett for de NRK-ansatte å streike (slik at det rammer kundene) for høyere lønn når det er kundene som først må akseptere at program faller ut i streikeperioden- og deretter så får økt NRK-lisens som konsekvens? Å betale lisens er også blant de NRK-ansatte å anse som en solidaritetshandling: Hadde de ansatte betalt lisens ville NRK kunne ha beholdt over 30 stillinger i året, eventuelt utvidet staben, som de alltid hevder er "underbemannet". Noe å tenke over når den enkelte der får beskjed om å gå grunnet nedskjæringer? NRK-journalisten anser seg som representant for et alternativ; nemlig den lisensfinansierte mediebedriften NRK. Like vel viser de til de kommersielle kanalene, når de skal begrunne sine lønnskrav. Altså er det de kommersielle bedriftene, med den usikkerhet som rår der grunnet manglende lisensinnkrevinger,  som faktisk er det som styrer NRK-journalistenes selvforståelse og den lisens som til syvende og sist blir bestemt.

NRKs ledelse har ikke den makt man skulle tro. NRK-konsernet er som en republikk, med mange små "stater" dvs de selvstendige avdelinger internt. De forskjellige avdelinger sitter med en ikke ubetydelig selvstendighet; noe de stadig gjentatte feilskjærene illusterer. De tar ikke spesielt hensyn til gode retningslinjer ovenfra. Ikke bare trengs en tilstrekkelig gjennomgang og kvalitetsanalyse av NRK Nyhetsdivsjonens makt i NRK. Man burde se nærmere på den finske løsningen: Etter over 80 år med kringkastingsavgift i Finland ble det slutt fra 2013. En differensiert skatteordning, dvs man skal betale etter inntekt, skal erstatte tv-lisensen. TV-Skatten vil som nevnt variere ut fra inntekt og formue.

NRKs argument er at de mister sin frihet om de skal finansieres gjennom statsbudsjettet. Men slik de fra år til år opptrer med egne agendaer og politiske slagsider, og støtter/fremmer spesielle politiske føringer er det faktisk en fordel at myndighetene overtar finansieringen og dermed en viss kontroll. Lisensbetalerne har nemlig ingen makt overhodet: Ikke rart NRKs politisk impregnerte ledelse da vil beholde lisensfinansieringen?

 

Gå til innlegget

Kritiserer man AP fra innsiden (Grete Knudsen), så er man ´hevngjerrig, bitter og har personlige motiver´. Kritiserer man derimot fra utsiden, så er man ´ufin, usaklig og slem´. Ergo finnes det ingen legitim posisjon å kritisere AP i fra.

Pussig hvordan budringerne skal tas i denne valgkampen. Først skal Grete Knudsen tas fordi hun gir ut sin bok. Hadde noen journalister giddet å skrive langt mer om innholdet av den slik at det hun hevder blir satt i relieff og drøftet, så kunne vi kanskje få ta et eller annet standpunkt til boken. Greit før valget... før vi skal velge hvem vi skal ha tillit til de neste fire årene. Men nesten samtlige journalister, samt alle AP-folk, kritiserer grundig utgivelsestidspunktet og vektlegger dette i reaksjonene. Å mistenkeliggjøre motivene til den som ytrer seg, fremfor å ta ballen, er for øvrig en klassisk avsporingsteknikk. Og innholdet av boken? Det fokuset har blitt skjøvet ut i periferien hvor ingen journalister mener at sannheten befinner seg.

--- Så skriver f.eks. Clemet, Matlary Haaland og redaktør Helge Simonnes at man må ha lov til å evaluere regjeringens handlemåte etter 22.julikommisjonenes knusende rapport uten at dette skal behøves å oppfattes som respektløshet mot ofrene på den ene siden eller heksejakt på Stoltenberg på den annen. HER mistenkeliggjøres dette initiativet gjennom å alene peke på de få ytterliggående som trekker kritikken av Stoltenberg for langt. F.eks. Høyres André Oktay Dahls kritikk. Og temaet, den nødvendige og ønskede oppfølgingen av kommisjonenes rapport? Det blir igjen liggende. Om et par borgerlige politikere ytrer seg kritikkverdig i den ene ytterligheten ang. Stoltenbergs handlemåte rundt den 22.juli legitimerer ikke påpekning av dette konkrete feilsporet dermed å annullere ETHVERT (!) kritisk innspill om evaluering av forvaltningen ang. det som er gjort mht rapporten etter dens fremleggelse. Dette blir å ta alt til inntekt for de ytterliggående feil som blir gjort. André Oktay Dahl vinkler saken annerledes enn f.eks. Clemet, Helge Simonnes og Matlary Haaland. Stoltenbergs handlinger umiddelbart etter terroren var faktisk forbilledlig. Dette er udiskutabelt (!). Men man kan ikke peke på den ene ytterligheten (full taushet om regjeringens OPPFØLGING av rapporten) som alternativ for å distansere seg fra den andre ytterligheten; dvs ´utidig og malplassert kritikk´ av Stoltenbergs handlinger rundt 22.juli.

--- VG kritiserer Stoltenbergs taxistunt, etter at det ble kjent hvordan det hele ble arrangert. Nå er dette initiativet og vinklingen i kritisk fokus. Jfr. f.eks. Kjell Terje Ringdals kritiske kronikk i Aftenposten i går: Nå er det VG som er ulven. Mange av oss som har sett taxistuntet synes dog at det var både morsomt, forfriskende og greit. Men dog var det ikke helt (?) upassende og irrelevant å få vite noe om bakgrunnen for det hele.

--- Disse tre eksemplene har alle til felles at de i utgangspunktet peker på individer som fremhever mer eller mindre kritikkverdige forhold hos noe i ARBEIDERPARTIETS
handlemåter. Og videre at denne kritikken så bestemt skal annulleres gjennom å mistenkeliggjøre motivene til enhver av dem som frembringer den. ALLE kritikere av AP er m.a.o. enten usaklige, slemme... eller altså ufine. Og så lenge de er dét, så behøver man ikke ta kritikk av AP seriøst. Kritiserer man AP fra innsiden (Grete Knudsen), så er man ´hevngjerrig, bitter og har personlige motiver´. Kritiserer man derimot fra utsiden, så er man ´ufin, usaklig og slem´. Ergo finnes det ingen legitim posisjon å kritisere i fra. Og det går derfor faktisk ikke an å kritisere AP.

Dette er ufint trav fra kritikerne av AP-kritikerne. For ikke å si manipulasjon. Det kan ikke være slik at enten har disse nevnte prosederende journalistene rett, eller så har ALLE AP-kritikerne feil.

Man sitter unektelig igjen med et inntrykk av at det muligens er flere journalister som prosederer egne agendaer her? Å skille egne politiske sym- og antipatier fra det blikk som det journalistiske sinnets øyne ser med er en øvelse over ævne for flere journalister; dessverre et stadig tilbakevendende fenomen i mediene. De fleste vet at de rødgrønne skal beholde den nåværende pressestøtten; og at de borgerlige skal evaluere den og i verste fall dessverre endre den til dels betydelig. For god ordens skyld: Noe jeg for min del er bestemt uenig i. Vi får dog håpe at det ikke er journalistenes egne politiske sympatier og antipatier som ligger under flere journalisters kritikk av nettopp AP-kritikere. Men sporene overdøver dessverre det de sier. Som hos politikere flest for den saks skyld. Løgnerens straff er at han ikke blir trodd den gangen han sier sannheten heller. Noe flere politikere og journalister burde memorere før de betrer sitt virke.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere