Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Nazismen, ondskapen... og oss andre?

Publisert over 7 år siden

Den trygge avstanden til ondskapen: En definisjon av ondskap kan ikke tilhøre en avgrenset kulturkrets; man kan altså ikke ha en innelukket oppfatning av hva som er rett og galt.

Så vidt jeg vet var rasismen mot f.eks. jøder et fenomen som så og si alle land i europa var preget av på 30- og 40-tallet. (Og i tidligere perioder over lang historisk tid) Også i Norge. Det skrekkelige var selvsagt at Tyskland strakk det helt ut i det sykt ekstreme; men grunnleggende var jødeforakt og rasetenkning generelt en gift som også langt på vei preget det norske samfunnet. Og var slik også helt selvfølgelige deler av holdninger som ikke alt for sjeldent kunne registreres som deler av allment norsk tankegods. Også tidvis fra flere representanter i administrasjonen og etater. Til tross for Wergelands innsats som vi ellers helst gjerne fremhever.
1930-tallets raseteorier ble altså brukt mot jødene både av norske politikere og norsk politi. I f.eks. Aftenposten kunne man  lese mange hårreisende og klart urettferdige anklager mot jøder. Med nazismens vekst i Tyskland, så økte også det generelle jødehatet i europa som i Norge på mange plan, altså før 1940. I 1933 skriver f.eks. Aftenpostens redaktør at tyskerne "har gode grunner" til å behandle jødene spesielt hardt. Og restriktve holdninger mot jøder spredte seg; også mot flyktende jøder som ble møtt med stengere innreisekrav enn andre flyktninger. Bare ca 400 jøder til sammen ble sluppet inn i landet før krigen.
Jeg minner om kongebiograf Tor Bomann-Larsens bok om tiden før 1940. Her nevner alle faghistorikere at de holdninger som er nevnt her faktisk "var allmenne og forståelige holdninger" i tiden før 1940. Sågar nevnes at "kronprins Olav delte høsten 1939 tanker og ideer med forhandlinger med Tyskland ang. faren fra bolsjevismen/Russland". De fleste nordmenn stilte seg faktisk ganske nøytrale til det som skjedde i Tyskland. Det er ikke Hitler-Tyskland, men Stalins Russland og verdensrevolusjonen som er skremmebildet for Europa. Bomann Larsen trekker som nevnt frem det brevet Kronprins Olav skrev til den britiske tronfølgeren i 1935, hvor han foreslår at England må nærme seg Tyskland for å skape et bolverk mot bolsjevismen. Boman sa til Aftenposten at kronprins Olavs tanker var typiske for denne tiden generelt. - Avisen skrev videre at Kongebiograf Tor Bomann-Larsen mener kronprins Olavs holdninger virker sjokkerende fordi man har glemt den virkelige historien fra 30-tallet. I NRK P2 ble det under bokens utgivelse påpekt at dagens, og etterkrigstidens holdninger, var og er preget av etterpåklokskap.

Spørsmål: Hvorfor nevnes så sjeldent disse faktisk vesentlige poengene når nazismens fremvekst generelt som spesielt behandles - ikke minst i forhold til det som er nevnt mht norske offentlige som private holdninger og stemninger?

For jødehat var jo ingen tysk idé som oppstod fra det tomme intet rundt 1930? Slik det ofte fremstilles, så isoleres dette skrekkelige fenomenet til Tyskland og nazistene alene. UTEN at det nevnes spesielt at denne giften også preget mange nordmenn og ikke små deler av det norske og europeiske samfunnet. Man får mer enn lett inntrykk av at dagens demokratiske og humanistiske grunnleggende rause sinnelag i Norge er identisk med det som regjerte i det norske folk på 30- og 40 tallet. Man projiserer altså implisitt bakover det beste fra dagens sosialt- og politisk korrekte verdier. Dette er i tilfelle historisk juks; en løgn om virkeligheten.
Ordet "jøde" var faktisk et foraktens skjellsord i visse miljøer i langt større grad enn i dag - selv om det i dag igjen har blitt skjellsord blant flere unge. Som det også var i andre europeiske land i variert grad på 30-tallet. Forskjellen var altså at i Tyskland ble det hele systematisert og forsterket på absolutt verste måte: De fikk massiv makt bak elendigheten. Forskjellen lå ikke at fenomenet jødehat oppsto der (alene) fra intet med nazismen som en "mystisk ond kilde" - tyskere var ikke et spesielt svakt eller ondt folkeslag som pruduserte jødehat langt mer enn andre lands folk. Nazismen var ikke kilden, men verktøyet, den kraftige katalysatoren, som muliggjorde det som lenge, alt for lenge, hadde levd i europa. Det var i Tyskland flere uheldige forhold, et farlig syndrom, oppsto og vokste samtidig til det endte i det helvete vi alle kjenner.

Mange nordmenns holdninger til raser og jøder var altså også rimelig suspekte etter dagens verdisyn; selv om det på langt nær selvsagt ikke, som nevnt, tok de ytterligheter som det gjorde i Tyskland. Men det var altså både latent og også tydelig nok også her i landet. Som i mange andre land på den tiden. Jeg minner om at tvangssterilisering av taterne forekom så sent som på slutten av 70-tallet under AP-regjering. Den ensidige fokuseringen på det tyske folk, ikke nazismen, i alle tiårene etter krigen kan nærmest virke som en avledende manøver for å slippe det ubehagelige fokuset på våre egne mørke kapitler? Da ofrene (jødene og andre svake grupper) ble så voldsomt og ekstremt rammet, så justerte så og si alle andre syn i det stille rundt -45 og lot det tyske folket ta støyten. Oppgjøret med nazi-Tyskland var selvsagt riktig og nødvendig, men det skal dog ikke ta bort ubehagelig søkelys fra egen historie - selv ikke etter snart 70 år? Historiebeskrivelsen burde altså konsentrere seg om fenomenet rasisme og forakt for folkegrupper som kan slå til de grader skrekkelig ut om mulighetene åpner seg. Og så avslutte med ettertanken: Takk Gud for at det ikke var oss. Denne gangen. (Illustrasjon: Jfr f.eks. Rwanda, og andre eksempler). Olav Tuff står frem med sine gjerninger og sin innsats i Waffen SS, samt med uttalelser om en samvittighet som for oss virker komplett uforståelig. Nå gjenstår muligens at andre nordmenn, fra den gode siden, står frem og innrømmer at elementer av dette rasistsiske tankegodset heller ikke var et spesielt ukjent fenomen i det norske folket eller europa før 1940.

Vi må forstå "ondskap" som noe vi ikke fullt helt omfatter med forståelse. Vi kan dermed ikke fullt ut kan sikre oss mot, kontrollere eller forhindre slik ondskap som nazismen ble et skekkelig uttrykk for. Og å distansere oss fra den gjennom å avgrense ondskapen til en tid eller en bestemt gruppe minner mer om indremedisin, enn adekvat analyse. Vi vil aldri bli godt nok forberedt på hvor fæl ondskap kan være. Jfr nevnte eksempel Rwanda eller Breivik. Vi kan ikke sikre oss helt mot at slikt kan skje igjen. Tenker vi det, lurer vi oss selv. Det er alltid nye muligheter for rå ondskap. Selv om kunnskap og innsikter kan hindre ondskap, er det dessverre ikke alltid slik at dette vil gjøre det. Å isolere slike fenomener til et avgrenset og i tiden fjernt ondt skrekkimperiums syke tanker er samtidig å ungå å erkjenne og innrømme at slik gift ligger som frø i den enkeltes hjerte, over alt. I dag. Og i morgen. Ergo er det en latent farlig historieskriving vi er vitne til. Igjen. Farlig fordi den underliggende har som premiss at ondskapen egentlig ikke ligger latent hos den enkelte, deg og meg. Ondskapens nærhet blir muligens for utfordrende å takle. "Onde normer råder over verden; med deres makt er ringe ifall de ikke finner hjelpere i vårt eget bryst."








Gå til innlegget

Define necessity!

Publisert over 7 år siden

‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’

Sannheten:

Sannheten står utenfor døren din.
Klærne i laser. Hun er syk.
Hun har et barn på armen. Hun vil inn.
Hører du hundeglammet?
Hva gjør du? Lukker du opp
vil det forandre livet ditt.
Nøler du?

Du også.

(Rolf Jacobsen )

Det nærmer seg jul. Og det er verdt å løfte blikket noe: Nordmenn bruker til sammen om lag 51 milliarder (!) kroner på handelen bare i desember måned. Ref. Nationen. Ordet "kjøpefest" har dessverre blitt det lokkende uttrykket for denne enorme materielle utskeielsen. Overforbruk og det positivt ladete ordet "fest" blir altså m.a.o. koplet uhemmet sammen for å parfymere og ytterligere stimulere galskapen. 40 prosent av dette nevnte går faktisk til mat og drikke alene.

Men de små hunder eter jo av de smuler som faller fra deres rike herrers bord?

- NRK.no melder at en nødhjelpspakke fra Norge koster 20 kroner, og gir livreddende hjelp til ett barn i tre dager. Dvs kun 6,70 kr pr døgn for dette ene barnet.

Gir man 200 kroner gir du da livreddende hjelp til ti barn i tre dager, sier Leni Stenseth, utenlandssjef i Norges Røde Kors.

Hvis denne nevnte desemberhandlen ble redusert med bare 25% tilsvarer dette m.a.o. hele 12,75 miliarder kroner... Og det bare for dette ene årets desemberforbruk.

Det innebærer en sum tilsvarende livreddende hjelp for ca 1 000 000 barn i langt over fem år! En million barn som holdes så lenge i live... mot altså kun 25% reduksjon av den rikes og allerede mettes eget juleforbruk til ny og bedre fordeling av pengene. Ikke så dårlig julegave det heller? Og husk at dette kun er for ett eneste års eget juleforbruk...

Som nevnt i annet innlegg, så behøver ikke Gud lenger å gjøre flere bespisningsundre; Gud selv har nemlig gitt en rekke mennesker både ressurser og mat mer enn nok til å være Hans utstrakte og delende hender. Apropos Kristus´lavmælte ord i våre hjerter:

Fra Matteusevangeliet: "For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg;jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’

Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?

Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’  Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem:

‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg. ’Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Gå til innlegget

Down and out

Publisert over 7 år siden

Ordet fra livets skaper selv er en gave og et redskap for den som i kjærlighet vil gi til andre. Ordet er også født i hjertet til den med downs syndrom: I kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre.

Igjen er barn med downs syndrom og abort på dagsorden. Når godt og ondt sakte endrer innhold er det oftest noen med definisjonsmakt og prioriteringsbehov som har tatt ordet og beholdt det over lang tid. Det kan sågar gå så langt at i enkelte saker er den normale situasjonen til slutt snudd opp ned. Jeg har her i det følgende omarbeidet og lagt til noe, for å tilpasse den norske forhold, fra en artikkel av den danske presten Johannes Møllehave:

Jesus sier at den minste skal være den største, den siste skal komme først. Men i dag er den sterkeste sterkest, den største størst og den første den første. Rekkefølgen er fremdeles den motsatte av Gudsrikets sådanne.

I dag kan man ta såkalt prenatal diagnostikk; dvs forstervannsprøver slik at man kan forhindre at barn med downs syndrom blir født. Man sørger for at de som er svakt utrustede ikke blir en byrde for de sterke og derfor nektes å se dagens lys. Nazistene ville som kjent skaffe slike individer av veien fordi de lå samfunnet til last. I dag har vi kommet så langt at vi kan spare en kommende Hitler for bryet; fordi vi sterke og moderne effektivt forhindrer at slike belastende individer og byrder blir født. Dog kan man ikke forhindre at det fødes en ny Hitler eller nå hva slags navn en slik despot har. Fordi slike fanatiske maktskikkelser ikke røper seg ved fostervannsprøver. Men det gjør altså de svakt utrustede.

 

Nå kunne man kanskje si at dette er lettkjøpt snakk fra min side, hvis jeg da ikke har et vitne å føre til skranken - men det har jeg.  "Marte Wexelsen Goksøyr er en ung kvinne med downs syndrom og en vekkende røst i vår tid. Denne begavede unge kvinnen er skuespiller, skribent og samfunnsdebattant, og nå også forfatter. Mest kjent ble hun kanskje da hun utfordret statsministeren i Stortingets vandrehall i februar 2011 og vippet ham av pinnen med sine spørsmål om rettighetene til mennesker med Downs syndrom." Dette er tatt fra innledningen til Goksøyrs bok.  Videre fa forlagets omtale: "Hennes bok blir derfor et politisk debattinnlegg, og hun er kanskje en av Stoltenbergs farligste kritikere fordi hun har tatt ham i løftebrudd. Hun tar et kraftig oppgjør med tanken om at mennesker med Downs syndrom ikke skal ha en plass i vårt samfunn. «Jeg er en kvinne med Downs syndrom. Er jeg ikke ønsket av samfunnet?» spør hun i et kapittel." Som forlaget avslutter i sin omtale: "Hun er derfor en viktig røst i vår tid. Om hun tier, skal steinene rope".

Goksøyr er takknemlig for sitt liv og ville aldri ha unnvært det. Som et kinesisk ordspråk sier: "Sjømannen ber ikke om medvind - han lærer seg å seile med vinden". Hennes ord må tillegges langt mer vekt enn mine og våre; da det er hennes liv det handler om. Hun hadde lært seg å kjempe med alle vanskelighetene. Hun hadde alle odds mot seg, all pine og ydmykelser - og vært glad til. Fordi hun hadde fått livets gave.

Goksøyr hadde erfart at hennes liv hadde en sammenheng med at hun levde i et land hvor mange av de sterke og friske tok det som en selvfølge at de handicappede ble kategorisert som en byrde og definert som problem i den rike silkeglatte forbruks- og nytelsesidyll samfunnet har utviklet seg til; akseptere å være en byrde som noen i beste fall ville påta seg. Så lenge omgivelsene da fikk rikelig kompensasjon for den "ulykke" det var å få et barn med downs?

I såkalt dårlige tider kommer noen med downs syndrom på den tanke at det kanskje like vel var best at de ikke var født. Fordi det i de tider de friske og sterke kaller "krisetider" kommer prioriteringene de sterke, de såkalt normale og øverste i hierarkiet først til del.

Goksøyr er et vitne mot den omvendte verden; den som egentlig står opp ned i visse henseender. Den verden hvor den sterke ikke tjener den svake , og hvor den siste igjen skal få merke at han nå ER og blir den siste; og ikke skal gjøre seg noe håp om å bli blant de første.

Mellom de sterke og de svake, mellom makten og de vergeløse, vil det alltid finnes et motsetningsforhold. Det finnes en makt- og selvprioriterende despot i alle mulige størrelser, også latent i deg og meg. Makten er et redskap for den vilje som vil herske over andre. Ordet fra livets skaper selv er en gave og et redskap for den som i kjærlighet vil gi til andre. Ordet er også født i hjertet til den med downs syndrom: I kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre. I maktens rike er det den snudde verden som gjelder. Makt, kontroll og selvtilstrekkelighet er også en besettelse: Den besettelse som driver det menneske, som egentlig er skapt til å leve med de andre og for de andre i fordrende og vekkende kjærlighet, til en posisjon hvor de lar egoismen rå og videre hersker og rår over andre.

Det er kristendommens påstand at i det vergeløse ord finnes det evige liv som allerede har tatt til ved dåpen. Maktens liv er ikke evig, men det liv vi kalles til her på jord er allerede part i det evige - ikke nødvendigvis fordi det varer lengre her på jord enn andres, men fordi det er Guds.

Gå til innlegget

Vi bør ta bibelen på alvor; også der vi ikke liker teksten. Eksempel: Bare i Matteus nevner Jesus hele 16 ganger at vi risikerer å separeres fra Gud. Man kan ikke da hevde at man tar Jesus på alvor om man ignorerer Ham her?

Generelt sett: Når toleransen blir absolutt blir den intolerant. Å begi seg ut i en debatt om seksualitet generelt, og homoseksualitet spesielt, i forhold til kristen troslære her på VD blir ofte en heller dårlig skjebne: Man bemøtes ikke sjelden av hersketeknikker og en totalitær holdning som gir seg uttrykk i grove fortegninger, mobbing, grov stempling og demoniserende personangrep. Dvs at det finnes krefter her som opptrer så grovt at det blir ensretting og sensur som konsekvens. Enkelte vil faktisk ikke tillate andre de rettigheter en selv påberoper seg i demokratiets navn. Men jeg prøver dog å delta:

Først: Flere benytter ordet "kjærlighet" uten å definere hva dette egentlig betyr og innebærer. Men i retorikken fungerer det jo godt som herskerteknsk maktmiddel? Den som påberoper seg å stå på kjærlighetens side posisjonerer seg samtidig slik at ens motstandere i diskursen behendig plasseres utenfor kjærlighetens domene. Videre kommer ikke sjeldent ordene "fariseer" og "fariseisme" raskt på banen i retorikken, og da har man posisjonert både seg selv og motstanderen grundig nok i forhold til teologisk rett og galt.

Det er ikke diskriminering å la barnets behov og rettigheter komme først. Den, nemlig et barn, som er uten evne og muligheter til å uttrykke sine behov og meninger står alltid svakest. Å være forelder handler absolutt ikke om homoseksuelles likestilling. Det handler om barnet (!).

Og det er barnet og dets rettigheter vi andre med taleevne og ressurser derfor skal ivareta. Å få barn handler ikke om én type menneskerett - det å oppleve å oppdra et barn, som overkjører en annen og mer vesentlig menneskerett; nemlig barnets soleklare rettigheter. F.eks. retten til å ha en far og en mor så langt dette lar seg gjøre. Sistnevnte usikkerhet skal dog alltid oppløses gjennom at det (igjen) er barnets behov som blir det primære i hvordan man avhjelper barnet. Velger man et liv som homoseksuell, hvor det å få barn ikke lenger er mulig, så velger man samtidig et liv hvor foreldrerollen nedprioroteres til fordel for andre behov. Og ikke minst i forhold til et oppvoksende barn, som naturlig nok stiller svakt og lettmanipulerbart når det gjelder rettigheter, behov og krav.

At barnet i sine prosesser ikke har menneskelig kompetanse, talemuligheter og talerett åpner ikke dermed for å sette barnet inn i relasjoner og posisjoner det ikke kan utale seg om - dette er i tilfelle å sette eget ego foran barnet: Da handler det faktisk heller om å akseptere konsekvensene av de valg og priroteringer man tar som homoseksuell, og slik bøye seg for at egne valg ikke rent egosentrisk skal få forkjørsrett for et annet medmenneskes (barnets) samme friheter og rettigheter. Friheter og rettigheter en selv påberoper seg selv med største selvfølgelighet i diskursen blir altså fratatt barnet.

Ingen kan selvsagt vite alt om Gud, og ingen har dermed uttømmende kunnskaper om Ham. Men siden Han har åpenbart seg, så kan vi virkelig dog vite noe virkelig om hvem Han er og relatere til livet og Ham med språk og tanke. Målet er det personlige fellesskapet mellom Gud og menneskene; ikke slik en rekke newagere hevder - sammensmeltingen av disse to. Poenget i fortellingen med treet i edens have er hvem som skal ha rett til å definere hva som er rett og galt, godt og ondt; kort sagt definere tilværelsens grenser - og at menneskets rettigheter og friheter er gitt av treeningehetens mysterium. Alle de tre abrahamittiske religioner har dog for øvrig alltid vært, og er, dog på linje hva gjelder disse spørsmålene som tas opp her. Debatten skal ikke defineres om "homodebatten i kirken" og dermed implisitt stakkarsliggjøre en fokusert guppe; men om hvilket menneskesyn bibelen viser oss, og hva som er rett og galt. Samt den kristne tadisjonen, som faktisk er impregnert av Den Hellige Ånd selv, til tross for lederes og gruppers maktmisbruk her og der.

Relativiseringen av bibelen og bekjennelsene fremstilles ikke sjeldent i dag som den mest ydmyke innstillingen. Men den holder vel ikke egentlig for speiling av egen kritikk? Denne teologisk-relativistiske bibelforståelse har nemlig like absolutte krav som andre. For hvordan kan du vite at det ikke finnes klare og entydige tolkninger av allerede entydige vers og fortellinger fra NT? Relativismen er mer emosjonell og sosialt attraktiv fordi den tlsynelatende løser spenninger og derfor hjelper til å unngå konfrontasjoner og det å få høre at man opptrer i utakt med kjærligheten selv. Man skal i dag for all del ikke oppfattes som "intolerant" og dermed  "sårende". Å sette grenser har nesten blitt tabu, fordi slike grensesettinger vil alltd ramme noen i samfunnet. Og rammer du noen, så er jo det et bevis på at du ikke har "kjærlighet" -  og har du ikke dét, så er du fariseer og ikke en genuin kristen. Å tolke bibelen er ikke det samme som å bruke skjønn. Den som lar bibelens ord bare bli uttrykk for subjektive variabler som kun er gyldige ut fra visse lokale og historiske kriterier; den underminerer samtidig sine egne tolkninger og posisjon. Valget av perspektiv, ofte ubegrunnet, går forut for det man leser og undersøker. Å stå med bibelen, bekjennelse og den totusenårlige tradisjonen i ryggen, og med alle verdens kirker ved sin side, er ikke nødvendigvis et onde bare fordi det samtidig motsier den som vil løsrive seg og heller suverent prioritere egne valg og behov? Å stå i en (op)posisjon med opprørspotensiale er jo for enkelte næmest selvbekreftende i all sin eksotiske og fristende valør, og dermed det samme som å stå på Kristus sin side. Logikken er mor Nilles: "Kristus var en "opprører". Jeg gjør opprør. Ergo står jeg på linje med Kristus." Men Han gjorde ikke opprør med skriften. Han var ikke kommet for å oppheve den; men for å oppfylle og realisere den. Kristus skjerpet sågar inn enkelte skrifttolkninger. Han sto bestemt på innholdet, men ikke på enkelte fariseeres praktisering av sin teologi. Guds kjærlighet og vilje ble virkelig demonstert til fulle: Kristus reiste den falne opp i full aksept og kjærlighet, uten å akseptere synden. "Stå opp og synd ikke mer". Både kjærlighet samtidig med bekreftelse av bibelens grensesettinger. Fordi Han som Ordet selv dermed legitimerte skriftens ord.

Av hvilke grunner aksepterer man egentlig et perspektiv som er helt mosatt av det perspektiv som den kristne tro alltid har hatt og har og som bibelen selv deler? En pur objektivitet er dog like umulig som en pur subjektivitet: Men tradijsonen og kirken bærer faktisk i seg sannheter. Det som alt for lett skjer helt ukritisk er at man rendyrker en delsannhet som speiler det som er sosialt og politisk korrekt her og nå, og da på en ubalansert måte. Ikke minst som nevnt ovenfor ved hjelp av det store ordet "kjærlighet" som legitimerende brekkstang for egne agendaer. Den som stiller seg i mot den som argumenterer med "kjærligheten" som gissel stiller seg dermed altså i motfase med kjærligheten selv. Og en assymetri stilles opp med den homoliberale på den rette siden. Også dette må vel være å misbruke Guds ord? Men det kan man vel ikke si i våre dager hvor alt er like gyldig og relativt; også i kirken.

En type forståelse og identifisering bestemmer ikke sjeldent tolkningen. Som i sin tur igjen bekrefter min forståelse og min identitet. Den hermeneutiske sirkelen i funksjon, m.a.o. Enkelte deler av bibelen, og enkelte fordringer, er dog så entydige at de ikke kan tolkes bort. Man må i tilfelle velge å overse dem fullstendig. Hvilket resulterer i vranglære ad hoc. Og her kommer man fort på sviktende grunn. Som kristen er det helt vesentlig at jeg baserer mitt liv med Gud utelukkende på den posisjon jeg har i Kristus; ikke på egen livskvalitet og livsutfoldelse. Kristus mente øyensynlig at det var bedre å justere kursen, og dermed kanskje erfare sitt liv som amputert, men dog komme helt frem, enn å la seg lokke av fristelser, snarveier og ego til endelig separasjon fra Gud. (Matteus 5. 27-30) Livskvalitet  er viktig nok; for all del. Men ikke det øverste primære. Det finnes ingen frihet ved siden av den friheten som finnes i bundetheten til Gud.

Vi bør ta bibelen på alvor; også der vi ikke liker teksten. Eksempel: Bare i Matteus nevner Jesus hele 16 ganger at vi risikerer å separeres fra Gud. Man kan ikke da hevde at man tar Jesus på alvor om man ignorerer Ham her?

Gud møter mennesket gjennom Jesus; mennesket møter Gud gjennom Kristus. Jesus hevder gjentagende at vi mennesker har et problem vi ikke kan løse selv. Derfor trenger vi å vende om fra oss selv og vår egosentri til Gud. Noe er rett, noe er galt. Leser vi bibelen, så ser vi at Gud ikke kan tilgi uten at retten samtidig blir opprettholdt. Derfor dør Jesus for menneskenes synd. Da Gud erklærte, og erklærer, den troende som rettferdig, gjør Han det uten å oppheve sin egen rettferdighet. Det hviler altså ikke på en tilfeldig grunn, denne rettferdiggjørelsen, men på moralsk grunn; dvs Kristi kors. Og slik kan vi VITE at syndene er tilgitt. Gud tilbyr forsoning, men kan av kjærlighetens vesen aldri tvinge noen tilbake - dvs på ett tidspunkt tar Gud vår frihet, våre ord og ønsker til slutt ad notam.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere