Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Brands ateistiske tvillingbror

Publisert over 4 år siden

Fundamentalisme er farlig, uansett forkledning. Ateistisk eller kristen. Den ene ekstremposisjonen vil ta bort alt som ikke kan verifiseres empirisk, mens den andre mener at det som man leser seg til i bibelen skal være en bokstavelig rettesnor.

Og når Ibsen først er nevnt: Gregers Werle sitt prinsipp er «den ideale fordring», og hans dominerende visjon er å frigjøre menneskenes egentlige styrke gjennom samvittighetsfull, alvorlig og nådeløs konfrontasjon med «sannheten» selv. Vi har også utgaver av en ideologisk eller religiøs Gregers Werle i alle forkledninger også i dag. Både kristne som ateistiske sådanne. Og man kan lett få inntrykk av at også her drives vedkommende av selviske motiver, i likhet med Gregers´ sådanne.

Fundamentalisme per se er dog et allment menneskelig fenomen og faktisk besvær som selvsagt blir problematisk uansett livssynsmessig fortegn. Av ateistene oppfattes religion som en i beste fall pseudovitenskapelig spekulativ teori om ­naturlige fenomener og Gud. Dvs religonenes tro og bekjennelse er bare en høyst skjør og provisorisk hypotese som de ressurssvake blant oss tyr til når verden blir for utfordrende og når vitenskapelige forklaringer ikke strekker til. Den ateistisk misjonerende fundamentalisten mener at hver ikke-empirisk baserte påstand om mennesket og verden er tegn på suspekt overtro som så i vitenskapens hellige navn må bekjempes. Reduksjonisme og dekonstruksjon blir her effektive virkemidler på den retoriske arenaen som man refleksjonsløst forlanger at debatten skal foregå på. Og man overser glatt alt som heter kategorimistak og refleksiv kritisk selvbevissthet underveis. Man deltar iherdig, men overser at det er man selv som deltagende. Dvs at man f.eks. lettbent overfører legitime metoder for innsamling og verifisering av kunnskap fra naturvitenskapene og tror visst at de også er gyldige innenfor absolutt alle andre områder, som f.eks tro og teologi.

Fundamentalistisk ateisme er selvsagt på samme måte som alle andre avarter potensielt farlig. Ikke minst preges den av en gjennomgående respektløshet og intoleranse; gjerne forkledd nettopp (!) i toleransens og sannhetens navn. Det har skjedd svært grove ting pga utagerende forakt også fra utagerende ateister.

Ikke sjelden preges ateister av en viss arroganse mot spesielt dem som fremstår som konservative kristne. Kristne er faktisk kun interessante og noe akseptert i den grad de bryter med kirkens troslære og tradisjon – og dermed går i takt med (og legitimerer) flere av ateistens posisjoner. Denne kristne blir invitert litt lenger inn i det gode og dominerende fellesskapet. Noe som sikkert begge parter er tilfredse med, for øvrig.

Disse ateistene kritiserer for øvrig alle tankesystemer som de mener står i konflikt med det natur­vitenskapelige – altså rasjonalitetens hegemoni. Sekularismen per se ser ut til å ha blitt selve samfunnsnormen og dette får visse konsekvenser. F.eks. også marginalisering eller ekskludering. Den ateistiske fundamentalismen er som nevnt suspekt og undertrykkende også den. Fordi den fungerer sorterende og vurderende ut fra en definert norm: Vi ser her uttrykk for den universalistiske fornuftens vold.

Vi har f.eks, sett at enkelte argumenterer for at en religiøs oppdragelse og sosialisering av barn er å anse som en form for barnemishandling. Disse representantene for tankens frihet vil m.a.o. straffe foreldre som velger å invitere sine barn inn i deres verdensbilde; hvilket selvsagt er en ateistisk kulturfascisme som mer minner om en Orwellsk dystopi.

Kristendomskritikken ser langt på vei ut til å være et element i en ideologi som fremmer det scientistiske verdensbildet hvor naturvitenskapen er eneste autoritet. Men dette er en samfunnspolitisk og ideologisk posisjon som har til hensikt å universalisere de egne forestillinger og standpunkter gjennom å sette likhetstegn mellom disse og den objektive sannheten per se.

Det er altså fundamentalismen som også er og blir ateismens største problem, som det er det hos andre troende. Disse ateistene mener å representere den egentlige universelle og tidløse fornuften som en dag kommer til å omfavne alle. Den har m.a.o. et visst religiøst skjær over seg: Det ennå ikke oppnådde ligger der fremme et sted, ventende... men er altså ennå ikke oppfylt. Deres engasjement preges derfor ofte av en ikke ubetydelig nedlatenhet og belærende (misjonerende) innstilling som strever mot sekularisering og scientifisering av all politikk og kultur. Naturvitenskapen representerer derfor ikke lenger bare sine respektive fagfelt, men har blitt selve symbolet for en ideologi som innebærer at den representerer den eneste gyldige og legitime kunnskapsformen som skal lede oss på livets alle områder.

Fundamentalisme er farlig, uansett forkledning. Om enn den er ateistisk eller kristen. Den ene ekstremposisjonen vil ta bort alt som ikke kan verifiseres empirisk, mens den andre mener at det som man leser seg til i bibelen skal være en bokstavelig rettesnor. Begge posisjoner er solid grøftekjøring som ender med ødeleggende konsekvenser.

Jeg innledet med en kort henvisning til Gregers Werle. Og med Brand viser Henrik Ibsen hvor galt det kan gå når noen er overbevist om at de har funnet og eier sannheten. Ibsens verk ”Brand” handler om når man egenhendig mener å ha grepet sannheten, fremfor på bli grepet av den. Idealene og engasjementet skygger for hjertet, og overbevisningen er så sterk at man mener å ha god grunn til- og dermed rett til å opptre respektløst mot medmennesker. Gode grunner overkjører sanne grunner; alt i den gode og sanne hensikt. I kjølevannet etter en slik fundamentalist ligger det alltid en rekke ofre.

Det er kanskje for et slikt sannhetsforvalter at ikke alle tilfredsstiller kriteriene til det å være et medmenneske? Men situasjonsbetinget- og konjunkturbestemt etikk er ondskapen selv - forkledd i den udiskutable sannhetens og det godes klær. Ibsen skriver om en prest, Brand. Men det finnes livssyns-bulldozere i alle leire. Også hos ateister.

 

 

 

Gå til innlegget

Luthers skrifter er i stor grad medvirkende til den skyld som for alltid vil hvile over den kristne kirken på grunn av dens behandling av jødene gjennom historien. Antisemittismen tok fart ca år 300, men fikk sin hittil største topp under holocaust.


Av kjærlighet til sannheten og interesse for dens oppklaring innbys det nå til en drøftelse av følgende setninger …

Slik innledet teologen Martin Luther de berømte 95 tesene han i 1517 offentliggjorde mot avlatshandelen spesielt og pavekirken. Man kan kanskje be om samme kjærlighet til sannhetens ånd, ærlighet og direkthet hva gjelder DnK sine teologers forhold til Martin Luther og drøftingen av hans skrifter?

Neste år skal altså  den lutherske reformasjonenes 500-års jubileum markeres.

Rent menneskelig sett er det vel naturlig at man i DnK helst vil trekke frem det som ennå gjør seg rimelig godt i rampelyset, men det går naturligvis ikke om man skal være ærlig. Martin Luthers dypsvarte sider er nemlig ikke få og perifere ”i den store sammenhengen”, men de er faktisk betydelige og sentrale. Ikke (!) marginale og perifere. Martin Luther var nemlig et personifisert verbalt massivt artilleri mot alle som var uenige med ham, spesielt katolikker, gjendøpere, jøder og muslimer. Og dette bidro faktisk voldsomt til noen av de mest bestialske blodige forfølgelsene og religionskrigene gjennom historien.

Luther sterke intoleranse.

Martin Luthers skrifter om jødene er grovt intolerante, optimalt krenkende, umenneskelige og direkte voldelige. Luthers skrifter har altså langt på vei mange liv på samvittigheten, spesielt som bidragsyter og inspirasjonskilder for nazistenes massemord på jødene. På Luthers tid eksisterte det dog noe mere tolerante holdninger her og der; f.eks. hos teologen Erasmus av Rotterdam. Men det var Luther som ble det store frontfigur og maktfaktor i samfunnslivet og kirken.

Massedrapene på ca 65 % av Europas jøder ble for alvor innledet med krystallnatten, som fant sted på nettopp Martin Luthers fødselsdag. Nazistenes planlagte folkemord fulgte faktisk på flere punkter Martin Luthers 400 år gamle oppskrift. Hans skrifter om jødene ble gjennom trettitallet fremvist ved det nazistiske partiets årlige stevner i Nürnberg hvor byen også donerte et førsteeksemplar til redaktøren av den forrykte jødehatende nazi-avisen, ”Der Stürmer”.

Det er faktisk en kjensgjerning at teologen Martin Luther var en inderlig jødehater; dette bør faktisk og absolutt være et vesentlig tema når man neste år skal markere at det er 500 år siden reformasjonen!

Enkelte teologer i DnK har heldigvis påpekt det samme, men det kan så langt dessverre se ut som om temaet kun blir noe pliktmessig berørt på siden. Man vil jo som teolog i DnK ikke være en party-crasher heller? Det er nok ikke så spesielkt fristende å gå grundig til verks inn i dette mørkerommet. Eller, så blir det alternativt litt for lett å bagatellisere eller tolke litt for velvillig? Det understrekes velmenende f.eks. at Luthers jødehat var ”teologisk begrunnet, ikke rasemessig slik at han ikke kan betegnes som antisemitt”. Og det er jo på en språklig måte for så vidt sant: Den rasemessig begrunnede antisemittismen fra våre to siste århundrer var nok både Luther og hans samtidige helt fremmed. Men fakta taler for seg selv:

Luthers massive hat mot jødene rettet seg i høyeste grad mot jødene qua folkegruppe; grensene mellom etnisitet og tro var faktisk helt utvisket. Han avviser også flere ganger muligheten for at jødene kan omvendes. Akkurat som nazistene gjorde, for øvrig. Flere lutheranere i dag vil sikkert fremheve protestantiske prester som Dietrich Bonhoeffer og Martin Niemöller som aktivt sto frem mot nazismen, men de tilhørte unntakene, ikke regelen. Den lutherske kirken var grundig impregnert av antisemittismen. Adolf Hitlers maktovertakelse vakte sågar stor glede også i de fleste tyske lutherske kirkene.

Men vi kan jo håpe at det finnes mot og vilje til full og grundig åpenhet også i DnK neste år: Virkeligheten er den øverste dommer; vi får se hva som skjer under denne kommende Luther-markeringen. Dog tillater jeg meg like vel å kommentere saken videre:

Martin  Luther mente innledningsvis at jødedommen var en falsk religion; hans relasjon til jødene begynte egentlig ganske så fredelig, i hvert fall sett i forhold til tiden som kom. I et skrift fra 1523 gikk Luther inn for å omvende jødene; bare man behandlet dem med nestekjærlighet, assimilerte dem i samfunnet og ga dem en ”god luthersk innføring i kristendommen” (!). Noe som i og for seg var respektløst nok mot folk som tilhørte og bekjente seg til en annen religion.

Men fra ca 1530, så kommer noe helt annet og langt verre; kanskje fordi de fleste jødene ikke anså det som noe rimelig og godt forslag; det å gjennom under ytre tvang trinnvis fraskrive seg sin tro og identitet

De kristnes i hvert fall noe mer moderate holdninger mot jødene først ble deretter avløst av direkte fiendtlighet og i 1543 presenterte Martin Luther to ekstremt antijødiske hatskrifter: ´Om Schem Hamphoras og Kristi slekt´ og ’Om jødene og deres løgner’. Sosialt, så spredte og forsterket den teologiske og gudsautoriserte antisemittismen seg radikalt; det spredte seg som ild i tørt gress. Begrepene ”Judensau” og ”Judenschwein” (Jødepurke, jødesvin)  ble snart et motiv og en dyremetafor i kirkekunsten og senere gjennom historien. Motivet viser jøder i omgang med svin og andre for jødene urene dyr. Motivene lå for øvrig her i samfunnet allerede ferdige og klare for nazistene i deres kamp mot ”die judenschwein”. (Ordet ”jødesvin” benyttes sågar også i dag i den antisemittismen som kommer til syne i visse militante muslimske miljøer. Assosiasjonene for jødene, når de hører dette i dag, er m.a.o. skrekkelige).

Martin Luther var tilhenger av dødsstraff for gjendøperne, for ´hekser´ og gudsbespottere; videre oppfordret han til å nedslakte opprørske bønder som ”gale hunder”  og anså denne forfølgelsen og nedslaktningen av medmennesker som ”gudvelbehagelige gjerninger” (!). For øvrig gikk Luther ellers videre inn for lydighet mot politikerne som samfunnsmessig grunnprinsipp. Hvilket også var et prinsipp som ble begjærlig grepet og benyttet av makthavere.

Hos Martin Luther finnes det faktisk ikke et snev av moderne demokrati, religionsfrihet, eller et vesentlig skille mellom religion og politikk. Faktisk absolutt tvert i mot. Hvis Martin Luther hadde levet i dag, så ville han bli oppfattet som en religiøs og livsfarlig fanatiker. Ja, på mange måter helt på linje med dagens muslimske fundamentalister.

Nesten aldri før har vel verden vært vitne til så voldsomme bredsider av direkte hat mot et folk, som det Martin Luther presenterte. Side etter side florerer skjellsordene. Ut over dette kommer spredte kanonader av vulgære svinerier av den verste sort. Alt sammenflettet med finurlige filologiske utredninger, teologiske kommentarer og historiske betraktninger. De to ovenfor nevnte skriftene fremstår faktisk som en kristenfundamentalists- og ekstrem-fanatikers bombenedslag på bombenedslag. Noen eksempler:

Djevelen og alle hans engler har besatt dette folket” . ”Derfor kan du, når du ser en jøde med god samvittighet si bestemt, samtidig som du korser deg: Der går det en djevel” ---  ”de er alle uforbederlige løgnere”.

Videre: ”Ikke desto mindre våger jødene å tre frem for Gud med et sådant hjerte og skittent munntøy å nevne Hans hellige navn, å be, anrope Ham om å bringe dem tilbake til Jerusalem,”  ---  ”At Gud ikke slår til med torden og lyn og plutselig brenner dem opp med ild som med Sodoma og Gomorra skyldes bare at det er en for fattig (!) straff for en slik ondskap”.

Jødene er faktisk tørste blodhunder og mordere over for alle kristne, og det med fullt overlegg og har vært det i mer enn 1400 år”.

Deres pust stinker av begjærlighet etter hedningenes gull og sølv; for det har aldri vært, finnes ikke og vil aldri komme til å finnes noe folk under solen mer begjærlig enn jødene etter sølv og gull, noe som deres forbistrede renter også viser. Og de trøster seg så med at når deres Messias kommer, så skal han så ta alt gull og sølv i verden og dele det seg i mellom”. Osv. osv.

Etter det ene massive demoniserende bombardement mot jødene etter det andre, så stiller Martin Luther dette megetsigende spørsmålet: ”Hva skal vi kristne så stille opp met dette forkastede og fordømte jødiske folket?

Den kristne teologen Luthers eget svar er dog entydig: Han oppfordrer til en ”streng barmhjertighet” og kommer så qua prest med disse velmente anbefalingene:

Rabbinerne skal forbys å undervise. Nekter de, så skal det trues med dødsstraff. Jødene generelt skal få samme straff hvis de lovpriser Gud offentlig. Dette fordi alt sammen ifølge Luther like vel ikke er annet enn avguderi og gudsbespottelse Alle jøder skal så miste enhver rett til at reise dit de vil. De skal forbli under det tak eller i en stall som de nå heretter skal bebo. Jødene skal videre forbys all handel og alle kristne skal ta fra dem penger, gull, sølv og edelstener. De jødene som er sterke skal settes til tvangs-arbeide, så de ”kan lære noe om livets realiteter”. Men Luther er visst noe usikker på om dette kan gjennomføres adekvat, så han oppfordrer til å jage de resterende jødene ut av landet som gale hunder. For alltid.

Jødenes skoler og synagoger skal ildsettes slik at de brenner ned til grunnen. Hvis dette ikke helt lykkes, så skal man tildekke det som ennå er tilbake med jord slik at intet menneske noensinne ser en sten tilbake. Videre, så skal jødenes boliger ødelegges. Så skal man ta alle jødenes bøker, bønnebøker og talmudskrifter fra dem, fordi her læres alt avguderiet, løgnen, forbannelsene og bespottelsene.

Den tyske filosofen Karl Jaspers skrev senere: ”Her har man allerede skissen for hele nazist-programmet”.

Hatskriveriet fortetter i  Luthers ’Om Schem Hamphoras og Kristi slekt’ med samme vanvittige og grove antisemittisme. Han slår fast, at sannheten ikke er henvendt til jødene. ”En jøde eller et jødisk hjerte er like vel så stokk-stein-jern-djevle-hardt, at det på ingen måter noen gang like vel kan beveges”.

Slik Martin Luther så det, så stammer jødenes forestillinger og overbevisninger fra djevelen selv. Senere kommer han med et forslag for hvor jødene ´egentlig´ har deres forestillinger om gudsnavnet fra:

I sognekirken her i Wittenberg er en grisepurke hugget ut i stein. Under den ligger pattegriser sammen med jøder og dier; bak svinet står det en rabbiner som løfter svinets høyre bakben opp og med venstre hånd trekker han dens hale over sig, bukker seg og kikker med stor flid under svinets hale inn i Talmud, akkurat som om han vil lese og forstå noe spesielt og vanskelig. Derfra (!) har de helt sikkert deres gudsnavn.

Det voldsomme jødehatet til Luther fortsatte helt til det siste.

I en preken holdt tre dager før sin død foretok han et nytt massivt angrep på jødene: ”De er våre offentlige fiender. De stopper aldri med at bespotte vår Herre Kristus eller kalle Jomfru Maria et ludder, Kristus en bastard eller oss alle kristne for byttinger og aborter. Hvis de kunne drepe oss alle, så ville de gladelig gjøre det”.

Noen har ”forsvart” Martin Luther med, at hans utvikling hadde røtter i en allerede antijødisk kristen tradisjon som går helt tilbake til det Nye Testamente, og at grov diskriminering og vold mod jøder også var utbredt ellers i hans samtid.

Det er jo for øvrig også ganske riktig. Men det unnskylder intet. Luthers skrifter fra 1543 var like vel qua kristen teolog usedvanlig vanvittige for flere andre teologer selv i sin samtid. Videre, så forsterket (!) hans bidrag denne allerede foremkommende giften radikalt. Derfor forundrer det vel ikke så mange at mange nazister i det 20. århundre holdt Luther fast dypt i sitt hjerte. I ”Mein Kampf” sammenlignet Hitler Martin Luther med ”historiens store stridsmenn” og sidestilte ham med Richard Wagner og Frederik den Store.

I nazistpartiets organ ”Völkischer Beobacter” uttalte Hitlers utenriksminister Bernhard Rust i 1933: ”Jeg tror at den tiden er forbi hvor man ikke sier Hitlers og Luthers navn i samme åndedrag. De hører sammen; de er av samme gamle rot”.

Det fantes som vist til lenger ovenfor videre et stort antall teologer, biskoper og prester i Nazityskland som eksplisitt benyttet Luther for å fyre ekstra opp under den antisemittismen som allerede levde ute i samfunnet.

Martin Luthers holdninger er i høyeste grad medvirkende til den skyld som for alltid vil hvile over den kristne kirken på grunn av dens behandling av jødene gjennom historien. Antisemittismen tok til ca år 300, men fikk sin hittil mest voldsomme virkning under holocaust, hvor altså Martin Luther var en av mange tråder i det nettet som førte frem til denne katastrofen.

Jødene trenger å erfare at de lutherske teologene under neste års feiring av 500-årsjubileet høylytt, klart og i fullt alvor erkjenner og bekjenner sannheten om den lutherske kirkes bidrag til antisemittismen, diskrimineringen og utryddelsen av jødene. Og selvsagt i god kristen ånd beklager sine synder overfor jødene og ber om tilgivelse. 

Vår tids lutheranere må fortsette å tolke, analysere og fornye Martin Luthers tekster i lyset av den humanismen som i dag er basis for samfunnslivet. Men de bør også i sannhetens navn neste år i 2017 våge å legge samtlige (!) kort på bordet, hva gjelder Martin Luther.

 

 

Gå til innlegget

Norsk historierevisjonisme

Publisert nesten 5 år siden

Skal man lære noe av historien, så forutsetter det faktisk at man i det minste er redelig og ærlig og ikke preges av en politisk agenda.

 

Viser til følgende artikkel i Vårt Land om norske krigsfilmer og TV-serier.

Generelt: Nå, så mange år (!) etter 2.verdenskrigs slutt, så ser man ennå at norske filmer og TV-serier om krigen mer ligner amerikanskproduserte krigs-epos fra 50-tallet hvor skuespillere som John Wayne og Richard Burton spilte heltene i kampen mot mørket og det onde. At filmene var i svart-hvitt var jo helt på sin plass.

Vi blir faktisk ennå (!) vitne til norskproduserte filmer og TV-serier som er laget over samme lest som ovennevnte amerikanske  50-tallsfilmer, og det er da man spør seg om hva som egentlig er agendaen. Det er allerede skrevet en rekke bøker om tiden før, under og etter krigen som absolutt burde fungere nyanserende og klargjørende, om enn det er ubehagelig lesning for noen. F.eks. så påpekes det igjen og igjen at regjeringen Nygaardsvold på 30-tallet var helt udugelig og preget av handlingslammelse. ”Det brukne geværs politikk” innebar en katastrofal nedbygning av forsvaret. Arbeiderpartiet, med Nygaardsvolds og Kohts benektning, fortrengning og irrasjonelle patetiske ønsketenkning i spissen, representerte en skammelig defaitisme, til tross for at varselklokkene for lengst hadde ringt i hele Europa.

Da skipet Altmark ble angrepet av engelske tropper i norske farvann var Kohts offentlige uttalelse: ”det var fint lite å gjøre overfor en slik militær overmakt som den engelske”. M.a.o. ga Koht her samtidig melding om at Norge var både forsvarsløse og at landet intet ville gjøre ved en invasjon av noen fremmede stormakter. Om Halvdan Koht og regjeringen i det minste hadde endret holdning og så endelig uttrykt en tydelig vilje og ønske til å forsvare nøytraliteten fra d.d., ville man samtidig sendt en klar melding til alle (!) fremmede makter. Men han gjorde akkurat det motsatte; dette gjorde sannsynligvis Hitler mer trygg på at Norge ikke ville yte særlig motstand mot et tysk angrep. Det gjaldt for Hitler å være først ute: Det er kanskje ennå tonet noe ned, men det var sent på 30-tallet en rådende mening at England kunne komme til å invadere Norge for å forsvare sine interesser; hvilket f.eks. også NS og Quisling fant det beleilig å advare mot. Som Tor Bomann-Larsen skriver i sin bok, så var det ikke Tyskland som var fienden man fryktet mest på 30-tallet, men Sovjet, kommunismen og revolusjon. Derfor, så skrev f.eks. kronprins Olav et brev til prinsen av Wales i 1935 hvor han mente England burde samarbeide med Tyskland og Adolf Hitler for å få fred i Europa. ”det eneste som kunne hjelpe for å rydde litt opp, ville være et nært forhold mellom England og Tyskland”.

Videre: Den norske motstandskampen ble f.eks. innledningsvis ca de første to årene initiert og foretatt av forskjellige norske grupper; de var ikke organisert fra det som var igjen av norske myndigheter i England, slik det blir gitt inntrykk av ennå. Det hele ble først etter lengre tid organisert derfra.

Et annet eksempel: Jeg har naturlig nok ennå ikke sett den nye filmen ”Kongens nei” som også tar for seg politiske og militære hendelser. Mannen som spiller oberst Eriksen, Erik Hivju, er i hvert fall helt klar i VG:

Den norske naiviteten i forkant av 2. verdenskrig var enorm. Vi trodde vi var nøytrale, og tok ikke det urolige Europa på alvor. Etter krigen ble det lagt lokk på diskusjonen i det etablerte politiske miljø. Det var motstandsbevegelsen som ble dyrket som helter, ikke menn som oberst Birger Eriksen.

Jeg minner om følgende hva gjelder oberst Eriksen og Oscarsborg: Oberst Eriksen har altså i ettertid blitt hyllet som en helt. Men han var for det første svært kritisk til Nygaardsvoldsregjeringens ytterst svake forsvarspolitikk under hele 30-tallet, og var mildt sagt lavt ansett hos regjeringen.

Oberst Eriksens gjentatte krav om forbedringer og modernisering ble alltid blankt avslått. Før krigen rettet han kritikk mot regjeringen Nygaardsvold som unnlot å ruste opp forsvaret generelt som spesielt. Da nøytralitetsvernet fikk en ny form i 1939 ble ikke materiellet og kommandantens kommandoplass på Håøya adekvat fikset. Heller ikke ble noen kommunikasjonslinjer mellom forsvarsledelsen og Oscarsborg holdt ved like, slik Eriksen lenge hadde forlangt. Og dette siste poenget med manglende muligheter for kommunikasjon med Oscarsborg ble paradoksalt nok en av de unnskyldninger (!) som Nygaardsvoldsregjeringen benyttet i ”oppgjøret” etter krigen. 

Oberst Eriksens stående ordre var bestemt å IKKE skyte før klar tillatelse var gitt fra regjeringen og forsvarsledelsen. Eriksen hadde uansett kun stående ufravikelig ordre om å ikke å skyte noe annet enn varselskudd.

Han var m.a.o. helt overlatt til seg selv. Men med de erfaringer han over lang tid hadde med regjeringen Nygaardsvold, så var det patrioten og forsvarsmannen Birger Eriksen som skar igjennom all politisk feighet, svakhet og inkompetanse. Hans regelrette ordrebrudd mot Norges høyeste instanser førte til at det gikk som det gikk. Og det var da hans kjente ord ble ytret: ”Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt.

Under den militære undersøkelseskommisjonen fra 1946 ble han utsatt for et regelrett karakterdrap av kommisjonens leder Erik Solem. Etter krigen ble ikke oberst Birger Eriksen umiddelbart sett på som noen krigshelt i Forsvarets øyne da freden kom; da han døde i 1958 nærmere 83 år gammel, skal det ha vært som en svært skuffet og desillusjonert mann.

Historikeren og forfatteren Aage G. Sivertsen skriver om Birger Eriksen i boken ”9. april 1940 – et historisk bedrag”.

Han fikk en urettmessig behandling etter krigen. Den staute obersten ble regelrett mobbet. Han ble riktignok senere dekorert med krigskorset med sverd, den høyeste militære utmerkelse man kan få. Foruten dette var det liten ære å hente”.

Etter hvert som årene gikk ble krigshistorien systematisk og grundig avstemt Arbeiderpartiets agenda. Den reelle historien om egne disposisjoner og oberst Eriksen ble fortiet eller omskrevet. Men Birger Eriksen ble både blant politikere, de militære og menigmann senere så like vel den store krigshelten i det tilpassede krigseposet som ble dyrket. Det kom en byste på plass i Badeparken i Drøbak i 1975 av Birger Eriksen, men den måtte finansieres med private midler. Først i 1977 fikk han plass i æreslunden på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

Det finnes som nevnt en rekke faghistoriske bøker som også tar for seg mange andre sider (!) av norsk politikk forut for krigen av hvordan norske politikere og militære handlet før under og etter krigen. Dette her nevnte med oberst Eriksen var bare ett eksempel. Men disse kildene blir så og si aldri benyttet når det blir laget norske filmer og TV-serier om Norge og krigen.

Umiddelbart etter krigen, så var det altså helt vesentlig for Arbeiderpartiet å opprette definisjonsmakt og kontroll på narrativene: Her gjaldt det å etablere en fortelling om ”krigen”. Kompetente vitner ble behørig sensurert, truet og mobbet. Det var vesentlig å ta makten og beholde den med alle tilgjengelige midler. Hvilket fikk alvorlige konsekvenser for flere.

Skal man lære noe av historien, så forutsetter det faktisk at man i det minste er redelig og ærlig og ikke preges av en politisk agenda. At man ennå, 71 år etter krigen (!), langt på vei ensidig dyrker alle helte-eposene og de glamorøse svart/hvitt-fortellingene er intet annet enn absurd; det er tåpelig og en løgn om den historien man foregir seg å skulle presentere. Ikke minst er det et svik både mot de sim deltok den gangen, oss selv og fremtidens generasjoner. Videre er det grunn til å spørre seg hvorfor dette skjer også i vår tid. Finnes det ennå politiske krefter som ikke vil ha sannheten på bordet? Man kan jo spørre, fordi det å gå inn i dette temaet her viser seg faktisk fremdeles å ha en pris.

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

OL i Rio

Publisert nesten 5 år siden

OL i Rio har allerede fått berettiget oppmerksomhet; ikke minst pga av enorme sosiale problemer i Brasil. Dog er det også andre forhold som blir synlige

Vi ser her på fotoet at Lee Eun-ju fra Sør-Korea og Hong Un-jong fra Nord-Korea tok en selfie der de to poserte smilende sammen på en trening. Det er m.a.o. mulig å trosse enøyde politiserte uvaner og møtes som det man faktisk ER, nemlig medmennesker, OL viser akkurat her et av sine bedre ansikt. Ikke det at jeg tror at slike hendelser endrer politiske dinosaurers prioriteringer, men dog så er dette bildet som en liten løvetann som bryter seg gjennom asfalten. Det skaper en viss ettertanke.

På den annen side, så skaper følgende også ettertanke, men dog av en viss annen karakter: Medlemmer av den libanesiske OL-delegasjonen nektet (!) å ta samme buss som israelske utøvere til åpningsseremonien. Andre nekter å håndhilse på den israelske motstanderen før og etter kampen. Her er det visst død og kald metertykk betong som rår og pleies behørig. OL fungerer altså som et utstillingsvindu for flere ting. Det hører jo også med til saken at israelske myndigheter gjorde det unødig vanskelig for enkelte palestinske utøvere vedr. reisen til Rio.

(FOTO: DYLAN MARTINEZ; REUTERS/NTB SCANPIX)

Gå til innlegget

Mammon og Vårt Land

Publisert nesten 5 år siden

Med ett øye på evangeliet og det andre godt fiksert på mammon, så heves den sosialetiske fanen for broderskap og sunn fordeling: Men det man gjør overdøver som kjent det man sier.

Det er med en viss undring, blandet med en økende resignerende skuffelse, jeg igjen leser om Vårt Lands forhold til mammon og påståtte suspekte måter å tilegne seg økonomiske fordeler. Ikke minst fordi avisen profilerer seg som kristen i den forstand at den mener å drive på de verdier som avledes av Kristi forkynnelse og praksis. Vi husker ennå med en viss vond smak i munnen Helge Simonnes sín sluttavtale hvor han fikk med seg ca 15 millioner kroner. Til tross for at hans årslønn allerede var på hele 1,9 millioner (!). Ikke lenge etter presenterer avisen så at de må kutte kostnadene med minst 10 millioner de neste to årene, hviket får alvorlige konsekvenser for de ansatte... som Simonnes altså forlater på sin vei til sin bank. I dag leser vi så at Vårt Land har innrapportert for stort opplag slik at de har fått for stor pressestøtte (!).

Skal man ha troverdighet som avis i granskningen av samfunnets ve og vel på alle plan; ikke minst hva gjelder menigheters og kirkers økonomiske forhoild, samt andre sosialpolitiske samfunnsforhoild, bør man selvsagt ha feid fior egen dør først - ha sitt eget på det tørre. En ærlig synder er som kjent foretrukket fremfor en bortforklarende og diktende hykler.

Mulig vi kan få en forklaring av Vårt Land. Så spørs det da om den er troverdig; skal denne anses som gyldig, så må man jo ha tillit til det som sies.

Tillit er ikke noe man kan kreve, men noe man fiortjener.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere