Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Den postmoderne festen er over: Når sannheten er redusert til subjektive variabler ad hoc, har enkeltmennesket bare seg selv igjen å dyrke. Hvilket er en heller liten og skjør gud. Mennesket må igjen strekke seg mot sin neste og noe større for å finne seg selv.

- "De (andre) er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder og baktalelse, hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende, de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene, de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige".

Men ellers er de andre ganske greie, tenkte kanskje noen av romerne.

Tolkning eksisterer vel på et fundamentalt nivå. Når vi sier noe, er det alltid og allerede en fortolkning. Lite og ingenting er absolutt entydig: Alt må altså fortolkes. Når vi tenker over det vi gjør - når vi fortolker - benytter vi en hermeneutisk metode. Det er lett å overse at man som leser og fortolker allerede som deltagende jeg deltar i prosessen som den tolkende: Vi begynner altså aldri på scratch; på bar bakke. Vi er alle preget av en bias, en forforståelse. Tolkningen er dermed allerede et pågående møte mellom meg og det jeg møter i teksten. Også du som leser dette jeg her skriver, tolker akkurat nå. Har du f.eks. antipati (eller sympati), så innebærer dette at dine tolkninger lett trekkes i én retning. Osv.

Ergo er f.eks. teologi et spennende fag; og som kjent spriker tolkninger også her i flere retninger. Jeg er en av dem som mener at Den Hellige Ånd faktisk har preget kirken i snart 2 000 år - og vil gjøre det. Hver gang kirken har kjørt i grøften har DHÅ fått den inn på rett spor- og mer eller mindre vinglende i riktig retning igjen. Dermed betyr dette at tradisjonen ikke bare er etablerte vanetolkninger foretatt av feilende teologer underveis. DHÅ er en virkelighet; også potensielt som vitaliserende puls under et møte med de hellige tekster. Så gjelder det å være såpass ydmyk at man ikke benytter DHÅ som legitimerende skrud rundt egne meninger og agendaer der man overbevist turer frem med høy flaggføring? Å sortere her er mildt sagt en gedigen utfordring.

Noen mener at naturvitenskapene presist kan beskrive sannheten om hvordan verden egentlig henger sammen. Men den filosofiske hermeneutikken gir oss grunner til å være skeptiske til også dét: Mange sannheter er også her å anse som provisoriske. Den filosofiske hermeneutikk påstår at ALT i erkjennelsens verden er en fortolkning; dvs også naturvitenskapens metoder. (Og også deres eget filosofiske fag, naturlig nok).

Tolkning og hermeneutikk er altså ikke bare å se på som et bi-fag, et supplement, til hvordan den sanne naturvitenskapsmenn ser på verden. Et naturvitenskapelig bilde av virkeligheten er også et vedtatt paradigme. Hva som kan passere som egentlig eller u-egentlig er altså ikke definitivt fastlagt. Også naturvitenskapen er som nevnt en fortolkning. Men for all del en ganske så nyttig metode i mange tilfeller. Dette betyr dermed dog ikke at den alltid er gyldig i alle felt. Det gjelder altså p.d.e.s. å påminnes om at naturvitenskapens- og virkelighetens grenser er to forskjellige ting. Og på den annen at språkkategoriene i henholdsvis teologi og naturvitenskap ikke er helt overlappende, for å si det forsiktig. Kategoriene for å forstå oss selv, samfunnet, normer og handlinger er altså ulike: Dermed blir tenkningen, ordene og begrepene bestemmende for hva vi ser og mener å erkjenne. Ingen naturvitenskapsmenn, forskere, ingeniører og politikere har selvsagt skapt miljø-ødeleggelsene med vilje. Disse problemene er dessverre en konsekvens av at f.eks. naturvitenskapsmennenes forståelse og tolkning av verden like vel ikke inkluderte hele virkeligheten. Derfor kan en slik betinget tilnærming til verden skape problemer. Også i andre felt.

Man er dog så overbevist om at den lenge etablerte forståelsen er riktig at man lett glemmer å tenke over hva den faktisk var et svar på. Og at det bare er et forsøksvis svar. Språket fanger. Man snakker derfor lett fordi hverandre om man ikke har med dette poenget.

Teologi skal f.eks. ikke bevise at den kristne Gud eksisterer. Heller forsøker teologene å forstå tankene underveis om Gud; og dét kan man gjøre vitenskapelig. Teologer ser altså samlet på den kristne tenkning, livsforståelse og etikk. De naturvitenskapelige tankene om naturlovene er f,eks, allerede en gammel teologisk erkjennelse: På samme måte som at Gud har åpenbart sin vilje i Bibelen, så har Gud også åpenbart den i naturen; som også er en "bok" som må tolkes. Slik kan vi finne lovmessigheter i naturen. Og dette kan man som kjent jo tolke religiøst eller ikke-religiøst. Sågar kan de to tolkninger fungere godt parallellt.

Og apropos naturvitenskapen: Den er et viktig forsøk på å skape forståelse for mennesket. Dog innebærer som nevnt ikke dette at den kan forklare alt i virkeligheten- eller at den kan forklare alt i menneskets eksistens. F.eks. fenomener som tro, tillit, kjærlighet, rettferdighet, håp, forventning, mening og kunst.

Festen er over: Den lettbente dekonstruksjon, verdinivellering og ikke helt risikofrie relativisering som fulgte i kjølevannet av postmodernismens triumferende inntreden for noen tiår tilbake førte for noen til en jublende befrielse fra bekjennelser og tradisjon. Alt er bare språk og symboler! (At postmodernismen selv er deler av samme språkforståelse og høyst betingede tolkninger, gikk visst noen hus forbi i rusen). Nå kunne derfor enhver helt fritt skape seg selv på alle nivåer. Men der alt plutselig kan passere som sant, der er intet sant. Når sannheten er redusert til subjektive variabler ad hoc, har enkeltmennesket bare seg selv igjen å dyrke. Hvilket var og er en heller liten og skjør gud. Tilbake til start:

Mennesket må igjen strekke seg mot sin neste og noe større for å finne seg selv.

Gå til innlegget

Den norske Kirke

Publisert over 4 år siden

Flere i DnK vil nå fjerne Joh. 3:16 fra dåpsliturgien melder Vårt Land. "For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." Disse ordene kan nemlig virke støtende på de som ikke døper sine barn, må vite.

Hva med å fjerne både bibel og bekjennelse? Store deler her kan sikkert virke støtende på flere ikke-troende og andre i DnK: Som Aftenposten skrev ifjor, så anser kun 48% i DnK seg som kristne. Her må man i kirken så ta hensyn til flertallet; evangeliet må derfor fortløpende kuttes og beskjæres - alt etter hva det forekommende flertall måtte mene. Man må jo ikke støte noen. Viktigst er aksept og harmoni:

Idyllen og samholdet må derfor bevares for enhver pris: Alt som kan virke forstyrrende må derfor bort. Den allmennreligiøse og teologisk substansløse surdeigen fra en rekke liberalteologer og medlemmer i DnK virker dessverre sterkere og sterkere fra år til år. Kirken har nå endelig kastet av seg åket, brutt helt med sine røtter og beveger seg dermed tilfreds med vindkastene hit og dit på overflaten. Sic transit gloria ecclesiae.

Gå til innlegget

Trump, Israel og palestinerne

Publisert over 4 år siden

Er Trumps midtøstenpolitikk å anse som et produkt av den terror og forenklede uforsonlige krigsretorikk som militante islamske organisasjoner har bedrevet gjennom mange år? De militante islamske gruppene er uansett det lidende palestinske folkets største fiender.

President Donald Trump har opplest og vedtatt at IS skal fjernes. Kort og godt.

Trumps tenkning preges som kjent av klare og brede linjer; man kan vel trygt hevde at det ikke akkurat er sammenhenger, dybde, refleksjon og analyse som preger hans politiske tenkning så langt. Det er ikke nettopp vidåpent for nyanser i grått eller andre farvetoner i de politiske analyser han gir uttrykk for. Han ser fra sitt hotell i New York muligens ikke den helt store forskjellen på den militante terror som IS begrunner i islam  p.d.e.s. og den terror som Israel utsettes for fra Hamas, Hizbollah etc på den annen side: Terror og retorikk som også begrunnes med islam: Krigsretorikken er m.a.o. temmelig lik. Israel er nok derfor å anse som en alliert i den kampen mot terror og IS som Trump nå vil iverksette. 

Nylig ble flere israelske soldater på ekskusjon meid ned og drept ved bruk av en lastebil i stor fart. Andre terroraksjoner skjer ofte. Dessverre hovedsaklig mot sivile mål både mot Israel og mot jøder i Europa. I det siste også andre sivile europeere. ikke israelske offentlige mål. Det er dessverre langt mer regelen enn unntaket at Hamas, Hizbollah eller IS så uttrykker sympati for terroraksjonene i etterkant.

Her gjør de det palestinske folket faktisk en gedigen bjørnetjeneste:

Metodene og retorikken til IS skiller seg nok ikke alt for meget fra Hamas etc sine. Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen: De militante islamistene og deres krigsretorikk er å anse som palestinernes største fiender. De gjør dette lidende folket en gedigen bjørnetjeneste gjennom sine grove virkemidler, deres militante uforsonlige retorikk og deres flammende religiøse propaganda. Palestinernes tragiske skjebne kan dessverre se ut til å være et instrument i hendene til islamske militante fundamentalister som primært ønsker den islamske revolusjonen som hovedmål i Israel.

Trumps forenklinger og retorikk (også her) er dessverre langt på vei et produkt av de militante islamistenes aksjoner gjennom mange år: Flere har insistert på at deres krig er en kultur- og religonskrig mot Israel, jødene og også vesten. President Trump har begjærlig grepet agnet og hans politikk i Israel og midtøsten er vel langt på vei en reaksjon på dette. 

Gå til innlegget

Tordenskiolds kirkelige soldater

Publisert over 4 år siden

Hvis de etiske fordringene en hevder å ville leve etter er gyldige, så viser det som kjent seg spesielt der vi risikerer å tape på å holde fast på dem; men like vel velger å gjøre det, Det er dette som er integritet.

 

Når premisser og rammer gavner egne interesser og gir samfunnsmessige fordeler er det visst ikke så nøye om de er temmelig utilstrekkelige. Heller ikke for kirkesamfunn. Noen spørsmål: Opererer flere kirker, også DnK, mer enn velvillig med sannsynligvis betydelig uriktig antall medlemmer? Blir man innmeldt som umælende og uvitende barn, så er muligheten for at medlemskapet i voksen alder ikke lenger er ønsket et relevant spørsmål: Man vil nemlig som en genuin og troverdig Kristi kirke ikke ha fellesskapets penger og fordeler fra et eventuelt medlemskap som vedkommende egentlig ikke vil stå inne for lenger - om altså den enkelte fikk velge fritt og selvstendig her og nå. Det handler ikke bare om etiske verdier og respekt, men om kirkens basis og identitet.

En prøve på problemstillingen er at man pga av innmeldingen som umyndig senere må bekrefte medlemskapet i løpet av det året man har blitt 18: Har man ett år på seg, så burde tilstrekkelig tid for vurdering og mulighetene for ettertanke og refleksjon være tilfredsstilt. Bekreftes det ikke i løpet av dette året, så strykes man så automatisk fra listene. Men man er selvsagt for all del hjertelig velkommen tilbake som fullt medlem senere når det måtte ønskes.

Vi ser i disse dager at både den svenske og finske kirken i Norge har mistet over halvparten (!) av sine medlemmer fordi det mangler en slik nevnt nødvendig bekreftelse. De to nevnte kirkene må altså følge den praksis jeg her har skissert. Men ikke andre norske kirker. Apropos: Mangelen av årlig påminnende faktura for medlemskapet i posten gjør nok sannsynligvis sitt til at saken ikke får noe spesiell oppmerksomhet.

De norske kirkene på sin side har altså betydelige fordeler av den nåværende ordningen; og vil visst heller beholde status quo som så åpner for både innflytelse og økonomisk støtte som overhodet ikke står i legitimt forhold til det reelle antall medlemmer. Er altså fristelsen for å høste fordelene av den utilstrekkelige etablerte ordningen så stor at man her ikke tar sine etiske prinsipper så nøye? Men... er det ikke fellesskapets penger man her får fordeler av?

Hvis de etiske fordringene en hevder å ville leve etter er gyldige, så viser det som kjent seg spesielt der vi risikerer å tape på å holde fast på dem, men like vel velger å gjøre det, Det er dette som er integritet. Heller dette, fremfor å rasjonalisere og bedrive søkt ad hoc-argumentasjon. Å være en troende er å være villig til å gå den rette veien også når det koster. Å i praksis operere med et konjunkturbestemt forhold til etiske fordringer er faktisk like tåpelig som det er hykleri.

 

Gå til innlegget

Er vi da alle medmennesker?

Publisert over 4 år siden

Der man ureflektert overgir seg til guddommelige- eller politiske autoriteter og visjonære gyldne politiske idealer, der frasier man seg samtidig sin frihet, selvstendighet og verdighet ; dvs rett og slett sin menneskelighet. Ergo vender man seg fra Gud og medmenneske i en guds navn.

 

 

 

Ang. kulturkonfrontasjoner, fiendebilder, frykt og hat. Dette kan i gitte tilfeller være forståelige reaksjoner, så vel som overdrevne eller uberettigede. Men NB: Det som anerkjennes som forståelig forurettehet og sinne, innebærer dog ikke nødvendigvis det samme som sosial og personlig aksept av enhver type motreaksjon.

Vi ser det f.eks. i Terje Carlsens innlegg om Henry Rinnan her på VD, videre i andre innlegg hvor krigens tyskere og norske medlemmer av NS er involverte eller også i Erling Rimehaugs innlegg  Er de andre mennesker?.  De gode” reagerer alltid med berettiget kollektiv fordømmelse, forståelig hat og rettferdig utstøting, sågar gjennom generasjoner. Også stimulert av religiøse ledere. Prester og troende i Norge etter krigen representerer intet unntak. Temaet handler om vanskelige og sammensatte forhold, som får sin dessverre noe enkle og tydelige form jo nærmere egne sirkler fenomenene oppstår og mer annerledes det man distanserer seg fra er.

Generelt: Vi er alle ”de andre” for noen. Og noen er "de andre" for oss. Sosiale og religiøse, mindre og større grupper, nasjoner, folkeslag - samt den enkelte - har gjennom historien og i alle samfunn definert sin identitet og plass i motsetning til ”de andre”. Og vi? Vi er jo ikke som ”de andre”, må vite. Og til en viss grad stemmer jo dét også. Men forskjellene representerer ikke nødvendigvis bare problemer og truende ulikheter: Andres blikk, erfaringer og sosiale bidrag er også en del av selve meningen og slik potensielle ressurser og berikelse for alle parter. Men vi begår lett den feil og tror at VI stort sett er mer moralske og rasjonelle, vi har bedre oversikt og er mer rettferdige. Vi er kort sagt mer siviliserte, de andre er ”røverne og barbarene”; de andresom befinner seg utenfor vårt eget velkjente og trygge Kardemommeby sine murer. De andre vil i beste fall bli som oss en dag. Men dog uten helt å ville betale prisen, er en gjennomgående mening. Det er påfallende nok de som så og si helt blir som oss, som blir godkjente og aksepterte innenfor muren. Men da er de vel ikke annerledes lenger, og det er vårt eget speilbilde vi egentlig bejaer og får bekreftet her? Ergo er vi like langt. Eller heller like kort.

Men dog viser det seg som oftest at mennesket har et grunnleggende behov for å definere sin egen identitet i motsetning til ”de andre”. Så får man finne ut på hvilken måte dette er berettiget og nødvendig? Det skjer også her hos oss, også i det nære og noe på vei usynlige; ikke minst tydeliggjort i den aktuelle flyktninge- og asyldebatten. Om vi da kan kalle det en debatt. Her er det mer enn tydelig hvordan de mekanismene som er nevnt ovenfor blir mobilisert lokalt i litt mindre skala: Fiendebilder, grove personangrep, demonisering, forakt og usaklige kategoriseringer ser ut til å rå arenaene i sterkere og sterkere grad. I verste fall har det også glidd over i vold og direkte trakassering. De ikke alltid like bevisstgjorte holdningene, og fordommene som ser ut til å dominere medfører at de etablerte fiendebildene og fordommene blir sementerte og vanskelige eller umulige å bryte ned. Man tar sitt eget engasjement så selvfølgelig, og som uttrykk for det egentlig sanne og gode, at man blir som en enøyet kyklop. De fenomener som vi ser og tar avstand fra i de store skrekkelige skalaer trives også godt hos oss selv.

Både hva gjelder her hos oss og ute: Det handler beklagelig nok heller ikke alltid om mangel på opplysning og rasjonelle argumenter som kan bryte ned fordommene og holdninger som har sine røtter i irrasjonelle antipatier. Slike etablerte fordommer fungerer nærmest som et  kultur-filter  som rett og slett ikke tillater positive kjensgjerninger om de andre å slippe gjennom. Det svart-hvite universet er som mest tydelig i de kulturkonfrontasjoner hvor religiøs identitet og ditto forestillinger er det gjennomgående.

Dette henter sine mobiliserende krefter fra sympati- og antipatifeltet hvor det personlige- og nasjonale egoet er byggherre over sikringsarbeidet. Her benyttes historiske og religiøse symboler for virkelig å understreke hvor mye vesentlig og grunnleggende som egentlig står på spill. Og dette har ført til fordommer og fiendebilder mot de andre som alltid truer dette grunnleggende gode. Og en og annen gang har slike mistanker også en viss berettigelse for all del; både hos oss og hos de andre. Restene av vestens imperialisme, hovmodige selvtekt og arrogante kolonialpolitikk påvirker ennå noen i andre områder. Og andre steder er det dessverre aktuelle problemstillinger. Og militante muslimers voldelige forsøk på å underminere det vestlige demokratis opparbeidede verdier er dessvere like aktuelt som velkjent.

Ikke sjeldent er dog slike fiendebilder og mistanker rene konstruksjoner, som primært fungerer som legitimerende og rettferdiggjørende faktorer til fordel for egne politiske agendaer, egen livsstil, religion og kultur på godt som på ondt. Disse fordommene har derfor medvirket til stimulans og understøttelse av konflikter, mistillit mellom mennesker og nasjoner og slik kunnet tjene som rettferdiggjørelse av å diskriminere og i noen tilfeller behandle de andre som mindreverdige eller sågar grunnleggende uverdige og onde. 

Dog finnes det kjent nok politiske og religiøse krefter som bruker religionen og kulturen for hva det er verdt for slik å skaffe legitimasjon og oppslutning om selv de verste handlinger. Det mangler ikke på eksempler her fra militant muslimsk hold, eller ekstreme sionister i Israel for den saks skyld. Den ene ytterlighet er langt på vei betinget av den andre. Der offensiv krig, terror og vold begrunnes med henvisning til Guds vilje, der har den onde selv sneket seg inn forkledd i den beste skrud hentet fra religionens og moralens kostymelager. Der man ureflektert overgir seg til guddommelige eller politiske autoriteter, eller visjonære gyldne politiske idealer, der frasier man seg samtidig sin frihet, selvstendighet og verdighet ; dvs rett og slett sin menneskelighet. Ergo vender man seg fra Gud og medmenneske i en guds navn. Dette har skjedd gjennom historien, det skjer, og det vil fortsette å skje.

Apropos bare et par eksempler fra eget kulturområde: Noen av oss kjenner vel til Martin Luthers grove jødehat, eller de mest ekstreme kristensionistenes holdninger i dag. Der undertrykkelse, utstøting, apartheid, segregering, skrekkvelde og terror kan begrunnes med gudsautoriserte motivasjoner, der har altså mennesket overgitt seg til ondskapen i det godes navn.

Er det mulig å demontere og fjerne slike fordommer og fiendebilder, og hvordan skjer i tilfelle dette? Hvordan skaper man da egentlig en verden preget av toleranse, respekt og dialog? Eller går det skrekk og gru ganske enkelt ikke an? Det tradisjonelle svaret er at mennesket ville være godt hvis det ikke ble undertrykket psykisk som fysisk og at genuin frihet, utdannelse og informasjon dermed da blir nøkkelen. Og ikke minst det å frigjøre seg fra politiske- og religiøse autoriteters makt og kontroll. Alternativet er å bli sittende fast i en gjørme av uvitenhet, fordommer, økonomisk og politisk avmakt.

Videre skaper man dog uansett toleranse og respekt gjennom personlige kontakter til lokale minoriteter og enkeltmennesker og det å møte sine politiske motstandere med aktiv lytting og respekt. Videre arbeide for demokratiske beslutningsprosesser og en mere rettferdig samfunnsordning.

Men et mer resignert og kanskje noe desillusjonerende svar er at det for mennesket dessverre er en psykologisk- og sosial nødvendighet å opprettholde eget territorium i stort som i smått, hvilket dessverre innebærer behovet for en viss mengde fiendebilder og fordommer. Verden består av for mange sprikende krefter og for meget uenighet, både hva gjelder verdier, midler og mål. Så får man like dette, eller ikke: Man må faktisk som ansvarlig fritt individ og samfunn bevisst og aktivt forholde seg til den virkeligheten som er her, i påvente av konstruktive endringer.

Men dette er ikke KUN negativt: Poenget her, og det avgjørende sådanne, er at vi kontinuerlig bevisstgjør oss og lærer å leve med den verden som er her og der samt alle utfordringene; og ikke minst at vi er kapable til at beholde en viss avstand til behovet for å dele inn verden i svart og hvit, og beholder og tålmodig bygger ut dialogkanaler: Kort sagt at vi vedkjenner oss eksistensen av den egne indre ”fiende” i hjertet . samtidig som vi ikke mister målet og verdiene av syne -  og slik blir i stand til å holde den fienden under noen lunde aktiv oppsikt og kontroll.

Her kommer vel Jesus inn med sine oppfordringer til erkjennelse av dette og den frigjørende og vitale nåden. Og til å våge å reise seg, trosse ”fienden” i hjertet og nærme seg ”den andre” og der endelig se at i speilbildet i min nestes øyne ser jeg meg selv. Fortellingen om Ronja Røverdatter illustrerer dette: Hun trosset det etablerte og store ”vi” samt det man alltid hadde sagt og sier; tok modig sats og hoppet over det dype skillende juvet til de andre. Slik fikk hun bekreftet og illustrert at de andre er som oss selv. Naivt? Ja vel. Men dog må ikke engsteligheten, en overdreven skepsis og kynisme drepe enhver god ansats. I tilfelle ville f.eks. Gandhi, Mandela og ikke minst Jesus bare være en vits. Og for noen er de jo det allerede, dessverre.

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere