Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Det er ikke første gangen jøder rammes i NRK

Det er som de fleste vet ikke første gangen jøder rammes grovt i NRK. Hver gang det skjer, så presenteres politisk korrekte beklagelser «på alle plattformer» i etterkant. Men det er en repetisjonsøvelse som kun NRK vinner på der og da. De som rammes av elendigheten blir igjen sittende alene med konsekvensene og belastningene.

I NRK rår tydelig nok den situasjons- og konjunkturbestemte etikk. Mange års erfaringer tydeliggjør dette. De ansatte har dog sine gyldne etiske føringer som det flagges med ad hoc; gjerne presentert med alvor og høystemt patos ved etikkredaktør Per Arne Kalbakk. Men i praksis - i tiden mellom beklagelsene - så er det bemerkelsesverdig nok igjen det politiske og ideologiske fortegnet foran parentesen som avgjør om innholdet i det som fremlegges anses som uakseptabelt og grovt eller ikke: Det etisk selvkritiske perspektivet holdes ikke levende innad.

Også journalister og programledere preges naturligvis av miljø og bias. Fenomenet er kjent nok: Man tar i kollektivet opp i seg tenkemåter, væremåter, synspunkter og holdninger fra omgivelsene slik at det former innholdet i ens egen tenke- og væremåte. Den som bærer rollen, som er definert av stillingen, overstyrer så stillingens implikasjoner. Negative holdninger, og i verste fall grove og demoniserende påstander, er m.a.o. noe som i NRK legges merke til internt hovedsakelig når det bryter med den iboende ideologiske bakgrunnsfarven. Det blir derfor alltid og gjennomgående andre utenfor systemet som må gjøre det forente NRK-kollektivet oppmerksom på feilstegene og grovhetene. Nettopp fordi det er kun de som har tilstrekkelig avstand til å se hva som faktisk foregår. 

Pressen skal avsløre maktbruk og andre negative forhold i samfunnet. Men enkelte av mediene ser utrolig nok ut til å mene at de krav og premisser man berettiget måler andre offentlige personer med ikke gjelder dem selv. Ytterst få har problemer med å forestille seg hva slags reaksjoner og pågående oppfølging NRKs nyhetsdivisjon ville iverksette om en offentlig person eller representant fra et politisk parti hadde presentert tilsvarende antisemittiske ytringer som NRK-ansatte kan gjøre. Og ikke minst når det grove fenomenet gjentar seg fra samme kilde, slik det skjer i NRK? Men nei; det viser seg i praksis at Kalbakks presentasjon av NRK sine etiske retningslinjer ikke er verdt papiret det er skrevet på. Det er her verdt å minne om at tillit ikke er noe man i NRK kan kreve; men noe man fortjener. 

Det er for øvrig ingen som kritiserer de flotte og høystemte idealene som Kalbakk presenterer, men den gjentatte praksis om dessverre skjer. Det er for øvrig en kjent sak at det politiske tyngdepunktet i de fleste mediehus og redaksjoner ligger til venstre (ref. «Journalisten.no»). Her har Israel i flere tiår spilt den ondes rolle; og flere lettbente observatører identifiserer staten Israels disposisjoner med jøder generelt verden over. Det samme skjer også i NRK, dessverre. Ref, f.eks. Mathesons påstander. Slike tankeløse tabloidforestillinger har flere steder ført til alvorlige og voldsomme konsekvenser for jøder, men dette er visst jødenes egen skyld må vite. Som om man ikke har hørt dette refrenget før?

Velger man noe, er det som kjent alltid noe annet som velges bort. Internt i NRK ser men ikke dette: Enten forstår man det ikke, eller så bryr de seg ikke. Fordi de sannsynligvis assosierer det sanne og korrekte med egne holdninger og standpunkter? Siden dette er problemer som stadig oppstår i NRK, så kan man dessverre fastslå at det er det siste her - at de faktisk og i praksis ikke bryr seg - som er tendensen internt. Og denne gangen, med Shaun Henrik Mathesons antisemittiske ytringer, er saken også helt klar: Vi ser at både jøder og nynazister opplever uttalelsene som antisemittisme. På de sistnevntes nettsider, f.eks. Vigrid, så hylles for øvrig Matheson og NRK behørig for nettopp  sine antisemittiske bidrag «De kaller endelig en spade for en spade», påpekes det der.

Det er som de fleste vet på langt nær ikke første gangen jøder rammes grovt i NRK. Ref, jødesvin-innslaget relativt nylig. Hver gang det skjer, så presenteres politisk korrekte beklagelser «på alle plattformer» i etterkant. Men det er en repetisjonsøvelse som kun NRK vinner på der og da. De som rammes av elendigheten blir igjen sittende alene med konsekvensene og belastningene. Men NB: Det er faktisk kun den som er trampet på som kan snakke med autoritet om det som skjer her. NRK sine billige unnamanøvre i etterkant er og blir patetiske forsøk på å unndra seg ansvar for hva som lever internt og konsekvensene. Og ser man det hele i en historisk kontekst blir praksisen i NRK direkte grell og ille. 

Man kan altså positivt fastslå at beklagelsene fra NRK langt på vei er uten substans; illustrasjonen på dette er at samme grovheter dukker opp igjen relativt kort tid etter forrige beklagelse. Man kan m.a.o. registrere en tendens i NRK. Påpeker man så dette fenomenet i mediehuset, blånektes det over en lav sko – igjen politisk korrekt. De preges m.a.o. av selektive blikk og dessverre i praksis av situasjonsbetinget benektning og fortrengning ang. dette problemet. Siden de egentlig ikke vil identifisere seg med den grove elendigheten som forekommer, så eksisterer den visst ikke? 

Og ser man nærmere på hva som skjer innad: I veggene i NRK-kollektivet sitter en sterk ånd av konsensus og lojalitet som ytterst få våger å bryte; her handler det om å stille seg inn på den rådende interne bølgelengde for den ansatte med selvoppholdelsesdriften intakt. Eks.: Flere som f.eks. lytter til innspillene dine på redaksjonsmøter og i studio, har nemlig et vektig ord med i laget når fast ansettelse eller opprykk senere står på dagsordenen: 

Det handler naturlig og forståelig nok om kontinuitet og det å være selvsupplerende faglig også i NRKs redaksjoner. Greit nok. Men på den annen side dreier de interne prosessene seg her dessverre om langt mer enn faglige kriterier. Dog aldri som uttalte premisser, naturlig nok. Kun implisitte. Like barn leker som kjent best. Det som styrker denne påstanden er det som faktisk har skjedd og skjer; og det overdøver alle de gode idealene som presenteres. Virkeligheten er den øverste dommer. Også i NRK, skulle man tro? Men det er ikke så enkelt: De mener å ha monopol på hva som faktisk skal få passere som virkelighet; til tross for at vi alle ser at keiseren igjen og igjen er uten klær. Og dermed er vi alle tilbake på start for n´te gang. 

Mens jøder igjen sitter med regningen.

Gå til innlegget

Frihetens pris

Publisert 6 måneder siden

Gud skapte ikke først jøden, den kristne, muslimen, etc. Men mennesket. Det vi har felles sitter m.a.o. i våre hjerter. Det kan aldri endres. Det som skiller sitter i våre hoder: Det kan utvikles, endres. Om man erkjenner dette, så vil man bli befridd fra arroganse, etnosentri og selvopptatthet og gå et steg videre som menneske, som Guds skapning. I det man ser bort fra seg selv og sitt, så blir omtanken og omsorgen for sin neste desto mer genuint og sterkere. Forståelse kan man bare nå frem til gjennom egen og selvstendig tilegnelse: Man kan kjenne til alle tekster, man kan vite alt... men uten å forstå så mye like vel.

Det er ingen mening i å forvente eller kreve at vår måte å leve på, samt våre ideer og tanker om virkeligheten, skal overtas av den andre for å bli akseptert eller i stand til å relatere til den diskursen man inviterer til. F.eks. måtte Peter gjennomgå en rekke smertefulle og utfordrende faser i sine møter med Kristus for å nå frem til det stadie han var ved deres siste møte ved sjøen. Sannheten han anammet der var intet sluttpunkt, men starten på en desto mer utfordrende og krevende vei. I en selvvalgt og selvbeskyttende virkelighetsfjernhet mister dessverre enkelte troende desto verre umerkelig sin kontakt med livets realiteter.

Til avslutning: Det ser ut som om at Tor Inge Østebø ressonerer slik at han kan gå til bibeltekstene for å finne svarene – dvs til fasiten. Kan hende for å slippe en subjektiv hjemløs usikkerhet, der eksistensens fordringer og ensomhet truer? Dermed ender man i forkynnelse som legitimering samt dikotomiens enten/eller, svart/hvitt, oss/dem, sann tro/vranglære, tro vs tenkning, osv.

Men når han gjør dette, så ser han ikke at de svar han finner er kategorisk betinget av hvordan akkurat han tolker bibeltekstene. Han objektiviserer det subjektive; og gjør det derfor alt for lett for seg. Hans synsmåte og perspektiver har i praksis derfor som konsekvens monopolisert den kristne trostolkningen. Til tross for sine sikkert gode intensjoner, så inntar m.a.o. Østebø i praksis ubevisst et objektiviserende og dermed autoritært perspektiv: Han mener at hans forhold til tekstene kan anses som «bibeltro». Da som positiv kontrast til den som tolker annerledes. Østebø går altså til bibelen, han leser hva som står i fasiten, og vet dermed positivt hva som er sant og riktig.

Østebø gjentar og forsterker igjen sitt syn ytterligere og mener visst det er debatt og dialog som pågår. Og med sin beregnende og mildt sagt ladete referanse "Gott mit uns" (!) relatert til kritikk av mine innlegg – som han øyensynlig enten ikke helt har forstått eller ikke vil reflektere over - så anser jeg dette innlegget her som endelig avslutning:

At Gud i visse saker fremstår som i utakt med etikk og videre går på tvers av den paradoksalt nok Gudegitte fornuften gjør at fler og fler får visse problemer med å nærme seg en slik utgave av sannheten. Skal man nærmest ofre fornuften og tenkningen på troens alter for å aksepteres som genuint troende menneske, så takker de fleste nei her. Kravet om alt eller intet ser dessverre ut til å ende med nettopp intet. Folk trekker seg bort. Og for god ordens skyld: Det er ikke Guds ord og bibelen man frigjør seg fra her i møte med teologi på avveier; men visse teologers tenkning om og bruk av den

De skjulte eller mer vanskelig tilgjengelige sider av livet og Gud blir her konsekvent trengt tilbake for det som er klart og lett tilgjengelig. Ergo blir Gudsforestillingen viktigere en Gud selv.

Vi er et fellesskap. Det er enkeltpersoner som danner dette fellesskapet. Og derfor foregår det alltid et konstruktivt samspill mellom den enkelte og fellesskapet. Om man da våger. Man bør legge vel så stor vekt på hva mennesket egentlig er. Men den fundamentalismen som rår enkelte steder avslører at troslæren er under okkupasjon. 

Man ser dog av bibelen at to temaer står sentralt: Å søke og elske Gud av hele sitt hjerte og det å ubetinget elske sin neste; fordi hun og han er akkurat som deg selv. En Guds skapning. Hvilket er en langt mer radikal fordring enn det begrepet «solidaritet» viser til. Vi er faktisk alle søstre og brødre. Man skal elske sin neste, fordi vedkommende er akkurat som oss selv; en Guds ønskede og villede skapning:

Gud skapte ikke først jøden, den kristne, muslimen, etc. Men mennesket. Det vi har felles sitter m.a.o. i våre hjerter. Det kan aldri endres. Det som skiller sitter i våre hoder: Det kan utvikles, endres. Om man erkjenner dette, så vil man bli befridd fra arroganse, etnosentri og selvopptatthet og gå et steg videre som menneske, som Guds skapning. I det man ser bort fra seg selv og sitt, så blir omtanken og omsorgen for sin neste desto genuint og sterkere. Om man åpner seg for blikket hos sin neste, så vil man ofte innse at bak masken, bak alle ord, ytre forskjeller og skiller finner man de samme livshåp og sårbarheter som man selv bærer. Forståelse kan man bare nå frem til gjennom egen og selvstendig tilegnelse: Man kan kjenne til alle tekster, man kan vite alt... men uten å forstå så mye like vel.

Det Guddommelige er som et tre: Grenene er Guds manifestasjoner, dette kan oppleves. Og Gud er roten og den sevjen som renner i treets grener, men forholder seg langt på vei ukjent. På vår side kan vi skape forutsetningene for å møte glimt av Gud; men den reelle Gudserfaringen kan kun formidles av Gud selv. For mennesket er det umulig, men ikke for Gud. For Gud er alt mulig. Den troende kan komme et stykke på veien gjennom bønn og meditasjon, men til syvende og sist er det Gud selv som formidler nåden gjennom Jesus Kristus: Det er Han som er veien. Vi skal reise oss og gå den veien som det pekes, og det er verken avstanden eller terrenget som avgjør noe som helst under veis; men den valgte retningen. Vi skal heller ikke stirre trist på de synlige resultatene, de kommer like vel av seg selv – «underet i de tomme hender». Det finnes bare én Gud fordi det finnes kun én virkelighet, og en menneskehet - og alt her er i Gud: Guds rike er m.a.o. her, midt i blant oss. 

Vi har visst tilstrekkelig med kristen tro til å lage skiller, støte noen ut og underbygge en «oss-og-dem»-mentalitet. Men ikke tilstrekkelig for å elske hverandre? Til slutt:

Det må innrømmes at det ikke sjelden er et noe påfallende og underlig fenomen å møte medmennesker som personlig kan fremstå som både tolerante og vidsynte... Samtidig som de hamrer løs på sin tros autoritære trekk når trosliv og religion blir tema. Man møtes av et ferdig trosmanifest og desto mindre undring, om noen overhodet. Ergo finnes det sannsynligvis en umerkelig skillende og dermed hemmende glassvegg mellom de to kvalitetene.

«Tanken gjev uro, tanken gjev sut; endå må du tenkja dine tankar ut. Å heller vil eg med augo sjå, enn dauv og blind gjenom verdi gå og ikkje det sanne skilja!»

Arne Garborg

Gå til innlegget

Trosfrihetens pris?

Publisert 6 måneder siden

Om man qua troende og teolog tillegger egen tro og egne ideer selve sannhetens stempel og dermed universell gyldighet, så motvirker denne eksklusiviteten Kristi levende ord og formålet med menneskenes sameksistens. Uansett hvor edelt og opphøyet intensjonene er. En vesentlig årsak til at mangt har fadet ut er at man har glemt å fornye sitt bevisste forhold til de energier og verdier i tilværelsen som opprinnelig ga livskraft. Man har heller forsøkt å konservere uttrykk for det en gang levende, repetere og kopiere disse, fremfor å ta det levende med inn i livet her og nå.

Østebø vil visst bestemme og definere prisen selv forut for å gå veien som det inviteres til: Han hamrer som ventet løs på at det finnes én, og kun en, sann gudsforestilling og teologi: Nemlig den han selv representerer. Du verden. Vi andre befinner oss visst enten på ville veier, er ofre for tidens tenkning, har oppgitt den sanne og egentlige tro eller har avsporet i viktige henseender. Det eneste Østebø kan gjøre er m.a.o. å vente tålmodig på oss andre inntil vi befinner oss på den Sannhetens endeholdeplass som han selv allerede oppholder seg - sammen med hans likesinnede i NLM. Østebø ser videre fornøyelig nok ut til å mene at han ikke (!) tolker, at han f.eks. verken er preget av bias eller habitus. Slikt er han høyt hevet over qua sant troende, må vite. 

Enkelte lar deres tekstforståelse føre til en kategoriskhet i tolknings- og handlingslivet, i stedet for å være nyansert gjennomtenkt og symboliserende før handling. Man makter ikke en gang å akseptere tanken at man i kirken legitimt kan ha forskjellige meninger om samme tekster. I stedet blir noe helt riktig, og noe annet helt galt. Svart og hvitt. De kategoriske påstandene behøver selvsagt ikke ytres på en autoritær og høylytt måte; snarere på en subtil pseudo-autoritativ måte. Dvs som om man innehar og representerer den guddommelige autoritet i sakene – her benyttes flittig velutvalgte bibelvers for å styrke autoriteten.

Noen elsker visst Gud med en så varm inderlighet at både sin neste og en selv kommer i skyggen: Vi oppfordres altså til å følge Kristus; gå veien og betale den pris som vil komme. Men det ser virkelig ut som om at man fremfor å søke og bli kjent som har laget sporene i sanden, heller dyrker sporene og måler andre med de data man mener å finne. Enkelte lar m.a.o. deres tekstforståelse føre til en kategoriskhet i tolknings- og handlingslivet, i stedet for å være nyansert gjennomtenkt og symboliserende før handling. 

Noen påstår og lister opp det de mener er bibelske fakta og mener med dette at de diskuterer (!). Men en samtale eller diskusjon for dem er å vise at de har rett og den andre tar feil. Dette fremfor å lytte aktivt til hva den andre formidler; forsøke å tenke over dette og så bemøte det.

Også Østebø sine tolkninger er naturlig nok preget av tilpasning og er kontekstmessig tendensiøse. De er frukter av den historie som NLM (grunnlagt i 1891, altså ikke i år 33) mener å bygge sin identitet på. M.a.o. rår subjektiviteten også hos ham. Men hans blikk og referansegruppes briller demper muligens ut- og innsynet her? Østebøs meninger og ytringer er naturligvis ikke en blåkopi av urkirkens teologiske identitet. 

Det ser ut som om Østebø står for en dikotomisk tenkning: En oversiktlig og kontrollerbar uverden av svart og hvitt, sannhet og løgn, rett og galt, enten-eller, vi versus de andre. En virkelighetsoppfatning som legitimeres og krydres med hendig utvalgte og ferdig tolkede bibelhenvisninger for om mulig å skape autoritet og legitimitet til egne posisjoner hos leserne. Det er her alltid en risiko for at det projiserte  onde når som helst kan angripe mitt introjiserte gode.

Men hva er praksis? Ikke kan man kritisere utenfra; fordi man ikke er bibeltro, anses som uvitende og mangler vesentlig «bibelsk innsikt». Og kritiserer man innenfra, så møtes man med taushet, seigpinet trenering, krav om ydmykhet og i verste fall subtile former for utstøtelse. Ergo finnes det ingen reelle og legitime posisjoner fra hvor man kan kritisere.

Som nevnt tidligere, så fordres en kritisk bemøtning og tenkning, også av historien per se. Her under kristendommens og teologiens mange veier og uveier, tradisjonell historie, sosiologi, psykologi, religionspsykologi, religionshistorie, etc. Dette er verktøy i tankesmiene på livsveien, ikke aksiomatiske kilder. Det tidsriktige kan riktig nok vise seg å ha (men ikke ha) en høyst så kort holdbarhetsdato. Østebø og hans likesinnede er også de barn av opplysning og historie. Mitt argument om de 2 000 år som har gått er selvsagt gyldig.

 Kritikk er både riktig og nødvendig, ikke minst en våken selvkritisk bevissthet: Det er en forutsetning for den dynamikk som historien gjennomgår. Jeg minner om at ordet «kritikk» etymologisk betyr «sortere, utvelge, sondre». Det finnes m.a.o. god som dårlig kritikk.

I Østebøs sinn er merkverdig nok bibelen og de bibelske begrepene helt entydige; til tross for at vi alle møter en virkelighet fra urkirkens tid til i dag som avslører alt annet enn nettopp det. For å sortere også her må man benytte seg av tenkning. Apropos: Skal man tenke fritt, så må man også ville og våge det. Slik kan man f.eks. oppdage hva som måtte finnes av benektning og fortrengning i egne spor, hvilket kan være både et noe flaut og nyttig tidsfordriv. Det ser like vel ut til at Østebø mener at man kan forholde seg objektivt til et emne som er så subjektivistisk og ubeskrivelig.

Jeg har selvsagt ingen «overdreven tro på alt som er blitt tenkt». Jeg bemøter for all del historien, tenkning og tiden kritisk. Hevder man noe annet, så får man i saklighetens navn begrunne det tilstrekkelig. Men jeg våger å sette mitt liv og mine Kristuserfaringer inn i det aktuelle; hvor også bibellesning, interesse, nysgjerrighet og respekt for 2 000 års historie med kirke og tro er en del. Den Hellige Ånd har virket under veis, og gjør det i dag som i morgen.

Østebø har videre ikke spesielt tro på og tillit til det troende mennesket og Den Hellige Ånds virke hos sin neste og i kirken: han mener at et flertall av troende når som helst kan forandre den sanne troen og underminere tilliten til Jesus. Men en kritikk av Østebø sin gudsforestilling og teologi er faktisk verken kritikk av Gud, Kristus, DHÅ eller sann tro. Om Østebø/NLM endrer noe i sin teologi betyr ikke det nødvendigvis at det er Gud som har endret seg?

Om man qua troende og teolog tillegger egen tro og egne ideer sannhetens stempel og dermed universell gyldighet, så motvirker denne eksklusiviteten Kristi levende ord og formålet med menneskenes sameksistens. Uansett hvor edelt og opphøyet intensjonene er. En vesentlig årsak til at mangt har fadet ut er at man har glemt å fornye sitt bevisste forhold til de energier og verdier i tilværelsen som opprinnelig ga livskraft. Man har heller forsøkt å konservere uttrykk for det en gang levende, repetere og kopiere disse, fremfor å ta det levende med inn i livet her og nå. Mennesket skal få ha tro på seg selv; fordi Gud har det: Stå opp ta din seng å gå. Ut i det åpne terrenget igjen - ikke forbli i fortidens ruiner; det er kun der ute du finner din neste, deg selv og Gud – hvilket er uadskillelige i virkeligheten. Med Guds velsignelse skal du nå få tro at du er din egen herre eller kvinne; du har regi i eget liv – Gud er med deg. Ingen skal få så tvil om din posisjon i Kristus. Men noen vil dog prøve på det under veis Den som like vel rammer deg negativt, rammer Kristus først, Han som evig står mellom deg og din neste.

Prisen kan bli dyr, virkelig: Du må gå en vei som også består av hindre, hull, motstand og bratte partier. Du må også erkjenne egen svikt og tilkortkommenheter og noen vil forsøke å ta fra deg din legitimitet og aksept i Kristus. Det blir dyrt, til tider. Men det er like vel bare den som satser og investerer som vinner, uansett om resultatene virker som tap ytre sett. Og lønner det seg? Tja... Det spørs hva man legger i det. Men det er verdt det.

Det er altså verdt å merke seg at troen og en Kristusinspirert etikk ikke nødvendigvis og alltid bare skaper trygghet, men desto mer også dynamikk. Ei heller dannes et fastlagt mønster for hvordan man skal opptre, men det er innbydelse til nærvær; til utholdende og praktisk nestekjærlighet. Heller ikke er det en invitasjon til entydig klarhet og oversiktlighet, men til nysgjerrighet, prøving og feiling tuftet på genuin kjærlighet – forankret i nåden; Kristus selv. Og ikke heller bekreftes og legitimeres i møte med Kristus alt av det kjente og kjære, men viser til utfordrende veier til mer og dypere innsikt som er en av kjærlighetens og nådens frukter. Det evige i livet og den hellige Gud, kan ikke begripes. Men kun elskes i ord og gjerning. Man elsker så Gud tilbake gjennom aktiv og praktisk nestekjærlighet. På fruktene skal vi kjennes.

Gå til innlegget

Kristen tro og demokrati?

Publisert 7 måneder siden

Vi lever i 2021, det er nå snart 2 000 år siden Kristus vandret fysisk på jorden. Vi lever i en helt annen tid, sosial og kulturell kontekst enn apostelgjerningenes sådanne. Vi kan derfor med god samvittighet la være å grunne på hvordan historien om den kristne tro ville sett ut dersom møtet i Jerusalem omtalt i Apgj 15 hadde funnet sted på dagens premisser. Vi har noe som de ikke hadde: Nemlig 2 000 års erfaringer, livskamper og utvikling med Kristus og hverandre qua kirke.

Viser til Tor Inge Østebø sitt svarinnlegg til Mirjam Syltebø Endalew. Hun kan sikkert mer enn godt svare for seg selv, men jeg tillater meg følgende bemerkninger: 

Ja, det er nok sånn at noen mener at en organisasjon som ut fra tro og tillit har bundet seg til Guds ord, ikke vil kunne utøve sitt mandat ved å gi hele styringsretten «til et flertall blant medlemmene». Men dog finnes det flere medlemmer som bærer og er preget av genuine Kristuserfaringer som ikke nødvendigvis alle i den selvsikre og overbeviste ledelsen har erfart. Historien viser en rekke eksempler på det. Det er like vel et flertall i ledelsen som mener å eksklusivt kunne definere hva som faktisk og reellt faller inn under det underforstått normative begrepet «Guds ord». Og dermed i praksis dikterer hva som skal anses som gyldig og legitimt hva gjelder teologisk begrunnet virksomhet: Den som har tolkningsrett og kontroll over kildene, språket og definisjoner har også makten: Også i NLM er det slik at immaterielle strukturer og sosiale ordninger er førende uttrykk for tradisjonen som gir føringer og rammer for hva man internt tenker og gjør. Derfor oppleves generelt sett ytringer fra den definerende ledelsen som teologisk autoritative hos både leg og lærd. 

Om den «bibeltro» ledelsen forteller at de sosiale strukturene og posisjonene er uttrykk for Guds vilje, så blir dette umulig å endre. Derfor anses ikke sjeldent varslere og kritikere som forstyrrende uromomenter som "mangler ydmykhet". Alternativene til det vedtatte har nemlig og nødvendigvis som iboende konsekvens verken samme sannhetsgehalt eller tilsvarende trygge teologiske posisjoner. Slik konsolideres makthierarkiet og dets tolkninger av teologiske som menneskelige og sosiale forhold.

Men det er dog ikke nødvendigvis her at betinget vanetenkning og en sirkelargumentering innenfor velkjente rammer og vegger er rette og sanne; ene og alene fordi de er velkjente og har sine røtter i tradisjonen. Der alle tenker likt, tenker som kjent få mye: Ei heller blir slike kontekst- og sosialt betingede feilgrep lett gjennomskuet før det er for sent. Men da er det også for sent for enkelte som har mistet både tilhørighet og i verste fall tro. Videre er henvisninger til styringsrett et manipulerende maktgrep mot søstre og brødre i Kristus som i hellig overbevisning mener at bestemte normer, retningslinjer og vedtekter ikke autoritativt og betinget implisitt eller eksplisitt skal tilskrives Guds ord og vilje. 

Man kan faktisk ane en viss underliggende engstelse hos visse i ledelsen for at fri tenkning og erfaringen av Kristus faktisk kan være kompatible størrelser. Men det tenkes selvfølgelig også i de mest konservative ledelser; de ser dog dessverre ikke alltid at noe av tenkningen er hemmet av vanetenkningens dype spor. Det tenkes ofte i sirkel; premissene hentes fra allerede foreliggende og velkjente konklusjoner. Vendingene «fast grunn» og «stå fast på klippen» hentes ikke sjelden frem for å skape tyngde og legitimitet til sementerte posisjoner. Men dette med klippe og fast grunn har ikke nødvendigvis det minste å gjøre med det å holde fast i utvalgte kategoriske teksttolkninger og det å være såkalt bibeltro i forhold til nettopp dette. Det har derimot å gjøre med å slippe Kristus til i hjertet. Det er her fastheten og klippen finnes. Den som våger å satse på livet ut fra Guds nåde- og barmhjertighetsfulle kjærlighet beveger seg allerede kvalifisert på fast grunn: Nemlig midt i det fordrende livet med Kristus i hjertet som det evige ubetinget faste og solide. Det er nåde, kjærlighet, barmhjertighet og rettferdighet som er navet alt skal måles og defineres ut fra; alle tekster, tolkninger og handlinger. Og det faste solide ubrytelige navet er Kristus selv

Dvs der tolkninger av tekster og bud kommer på tvers av nestekjærlighet, omsorg og respekt har de førstnevnte alltid vikeplikt.

Dette betyr derfor ikke at alt som skaper uro og engstelighet samtidig er et snedig angrep på Kristi veier og "bibelens tekster". Den som vil følge Kristus må nemlig påregne følgende erkjennelse forut for det å gå ut i det åpne landskap: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.» - fra Lukas. Uro og engstelighet følger nemlig tidvis med matematisk nødvendighet med på veien; det kan sågar også bevirke positivt. For all del. Guds sønn selv satte heller aldri opp den målestokk at vi skal kjennes på om vi er bibeltro og ortodokse eller ikke. Men på fruktene, gjerningene.

Og ja, det er et historisk faktum at demokrati og gudstro basert på hellige skrifter ikke alltid spiller på lag. Det fordres våkenhet også her. Men det er en like så vesentlig sannhet at en maktsentrert ledelse med tolkningsmonopol kan være på ville veier, gjerne forkledd i de beste gevanter hentet fra det kristne kostymelageret. Legitimert gjennom henvisning til bibel og tradisjon. 

Apropos: Mulig enkelte dog burde tenke både sant, vidt og bredt, ikke minst over fenomenet «tribalisering»?

Det blir videre like manipulerende som søkt når Tor Inge Østebø søker å mistenkeliggjøre «vår tids tenkning og lover» gjennom å skape et skille og distanse fra tenkning til «bibelens egen verdiverden og frelseslære». Som om det siste er et entydig og udiskutabelt begrep uten kontakt med leserens tenkning? Det er det selvsagt ikke. Og det vet Østebø. Vi har riktig nok gjennom historien sett tekstavvik og misbruk skje, altså blitt mer tilpasset en type tenkning og lover og dermed blitt fjernere fra Kristus. Men det motsatte har også skjedd i mengdevis: Misforstått og feilplassert bibeltolkning har fått prege det sivile samfunnets lover like negativt som destruktivt; med katastrofale følger.

En viss tilpasning har altså også kristendommen gjennomgått gjennom århundrene, skritt for skritt. Både på godt og ondt: Destruktivt pavevelde, Martin Luthers grove antisemittisme, synet på kjønn, annerledestroende, på samene, på andre folkeslag og samfunn, er bare noen eksempler på grov kirkelig bortvendhet fra Kristus, og dét i Guds navn.

Vi lever i 2021, det er nå snart 2 000 år siden Kristus vandret fysisk på jorden. Vi lever i en helt annen tid, sosial og kulturell kontekst enn apostelgjerningenes sådanne. Vi kan derfor med god samvittighet la være å grunne på hvordan historien om den kristne tro ville sett ut dersom møtet i Jerusalem omtalt i Apgj 15 hadde funnet sted på dagens premisser. Vi har noe ikke de hadde: Nemlig 2 000 års erfaringer, livskamper og utvikling med Kristus og hverandre qua kirke. 

En tenkning som ser med mistenksomhet på seg selv er det verdt å se kritisk på. En slik mistenksomhet er nemlig resultat av nettopp tenkning. Guds "klare ord" er nemlig ikke så entydig og enkelt som Østebø skal ha det til. Ordet lever nemlig i nået der det slippes til og det avleses i virkeligheten, her og nå. Den sunne og gode rettledningen er vesentlig, men den er ikke nødvendigvis autoritativ selv om man vanemessig begrunner den ut fra utvalgte deler av bibelens mangfoldige univers og en viss definert teologi. Mengdevis av ikke sjeldent helt rykende uenige kristne trossamfunn overdøver den harmoniske og idylliske klangen her. Noe som har ført til undertrykkelse, vold, tortur og drap i Guds navn. 

Som lektor Tørdal utbrøt i møte med virkeligheten: Du store alpakka!

Gå til innlegget

Gud - kvinne og mann - frihet og ansvar

Publisert 8 måneder siden

At Gud ble inkarnert som mann innebærer ikke at vi i ren selvtekt skal tolke dette inn i en kirkelig kjønnskamp. Å trekke kategoriske konklusjoner her betyr faktisk at man mener å ha positiv innsikt i Guds motiver. Hvilket er grov teologisk selvtekt ut fra kjønnspolitiske posisjoner. Da Gud ble menneske anskueliggjorde og presiserte Kristus eksplisitt at alle er like, uansett kjønn og andre forskjeller.

En funksjonalisering av Gud ser ut til å være iboende fleres teologiske posisjoner. Både når det gjelder synet på mennesket generelt, kjønn spesielt og friheten. 

Mennesket vil bestemt ha frihet og selvstendighet, det er for selvstyrt og stolt til noe annet. Og Gud gir så friheten. Men mennesket makter ikke å forvalte gaven spesielt godt. Dets ambivalens for friheten kommer raskt til syne; det vil være fritt, men kun på egne premisser: Friheten bør altså helst kunne relativiseres subjektivt og ad hoc. Som om en felles og allmenn enighet her noen gang kan etableres?  Frihetens bakside er m.a.o. noe verre å svelge: Man vil ha frihet, men ikke alle dets medfølgende konsekvenser. Når friheten misbrukes, så roper mange så etter Gud, som snarest bør gripe inn i menneskets frihetsrom like vel. Menneskets lange vei til myndiggjøring er m.a.o. på langt nær fullført

Videre: Gud ga også mennesket innsikt i at det kun finnes én Gud - monoteismen. Men mennesket evnet tidlig ikke helt å forvalte det grensesprengende og genuint universelle i dette heller: En usalig selvovervurdering, hierarkisk tenkning og dualisme ble konsekvensen; dvs en utilbørlig intoleranse fulgte i kjølevannet av monoteismen: Mange oppfattet nemlig nå heller at nettopp deres egne gudsforestillinger og tolkninger, deres antropologi - deres etikk og måte å organisere samfunnet og livet på - var det som hadde universell gyldighet. Egoet fikk m.a.o. grep også her. Monoteismen har som bi-effekt medført ønsker om entydighet og orden på alle plan:  Og hengivenheten her har ført ut i en altomfattende konsentrasjon om bibelen som i visse tilfeller har resultert i en enten-eller tenkning som dominerer hvordan man ser på virkeligheten generelt som spesielt. 

Nå ble det Gud mot satan, det sanne mot løgnen, engler mot demoner, det gode mot det onde, etc. Den egne gruppen identifiserte seg med det sanne, gode og rettferdige i motsetning til «de andre» som representerte motpolen til alt dette gode. Slik legitimerte man glatt utstøting, vold og undertrykkelse i Guds navn: I denne uverden av svart og hvitt projiseres ofte heller det negative over på den andre. Egne oppfatninger og moral skulle gjelde alle folk til alle tider. Alt dette fremfor nødvendigheten av å integrere det onde og mørke i eget sinn, erkjenne det der og så bearbeide livet på veien i fellesskapet. Nettopp ut fra troen på Kristus.

Å forvalte sannheten om friheten og den ene Gud er altså en oppgave over ævne for flere da hybris igjen fulgte med på lasset: Man ser ned på medmennesker med andre selvforståelser, andre identiteter, oppfatninger og  forestillinger; og vil dermed endre eller «forbedre» dem i eget bilde. Dette fikk også innflytelse på hvordan menn tenkte om kjønn. Men Gud er ingen idé, en lære eller et programmatisk tankesystem som man skal akseptere eller ikke. Gud ble selv menneske. Det er det primære. Ikke om det er mann eller kvinne. For Gud er vi like. Alle. Gud elsker mennesket slik det faktisk er: Det handler ikke om å prestere, men om å ta i mot. Vi er alle sammenbundne gjennom Kristus i Guds favn. Og derfor kan man hevde at et hvert menneske er større og mer enn seg selv, og langt mer enn bare kjønn og seksualitet. Det handler ikke om kvinne og ikke om mann. Men om Guds skapning, mennesket.

Da Gud lot seg inkarnere, så bejaet Gud nettopp helheten og enheten: Og derfor inviterer Han også oss til å bli virkelige mennesker; være helt til stede i vår menneskelighet. Hvilket er det primære, hvilket kjønn og roller ikke er.

Det er dessverre lett å fastslå at for noen er kvinnelige presters synlige tilstedeværelse i kirken først og fremst der som kjønn (!), ikke som prest. Dette i motsetning til mannens kontekstuelle maktgrep hvor den suverene identifisering og forening med presterollen blir sett på som en gudegitt naturrett. At menn har hatt definisjons- og tolkningsmakt i alle år bidro ikke akkurat til nyansering og alternative vinklinger. Mannen har gjennom kirkehistorien legitimert menns posisjon og makt gjennom å høytidelig og bestemt  henvise til den evige autoritet gitt i bibelen. Dvs med en tolkningsautoritet som mannen suverent forvalter. Men ingen tolkning skjer i et vakum. Enhver tolkning har sin sosiale og personlige basis. Det er derfor avgjørende med en våkenhet ang. det sosiale og kulturelle, som det personlige. Man bør m.a.o. i lys av sin tro være kritisk til stede. Vi trenger noen prester som ikke vet hvor skapet skal stå. For som regel må andre betale prisen for det motsatte. 

At roller og oppgaver, også i tidlig sosiale kultur med preg av bias og skjevhet, ble forstått slik at det var guddommelig gitte forskjeller mellom kjønnene endrer ikke det minste på at kvinne og mann står helt like for Gud. At Gud lot seg inkarnere som mann var og er også å se som en fordring til mannen om å se mennesket gjennom Menneskesønnen selv; og dermed se kvinne og mann i lys av det å være Guds suverene skapning. Ikke foreta en legitimering av et maskulinitetsideal og betingede forestillinger som går på bekostning av kvinnen. 

Det normative ligger derimot i hvordan vi bør realisere oss som deltager i fellesskapet. Det er inkarnasjonen i mennesket som er poenget; ikke kjønnet.  Der en tekst-tolkning  går på tvers av menneskeverdet og respekt; der skal man derfor alltid velge det sistnevnte her: Det handler aldri om å være en kirke med glasert ytre: En type forent interesse-fellesskap, adskilt fra «verden», som består av de moralsk rett-troende og «egentlig» gode; fremfor et farverikt og variert fellesskap - som med nødvendighet alltid positivt utfordrer subjektiviteten og troen: 

I kirken er døren åpent for absolutt alle, her er alle velkommen uansett hvem man er og hvor man befinner seg på livets reise: Om man er kvinne eller mann, så er det alltid mennesket som er sentrum. Om du er gammel eller ung, uansett hudfarve, religiøs og kulturell bakgrunn, om man er heteroseksuell,  homoseksuell eller transe, om du tror på Gud... eller ikke helt makter det. Uansett er du alltid og ubetinget velkommen i kirken. Fordi du allerede tilhører fellesskapet. Kirken er ikke til for seg selv. Men for andre.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere