Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Martin Luther i 1518: “Den som vil være en kristen må stikke øynene ut på sin fornuft”.

Luther trosset paven; det er sant. Og det var for all del nødvendig med endringer i den katolske kirke. Og flere kom. Martin Luther fikk dog alllerede den gangen kritikk for at han opptrådte som en maktsyk pave selv. Det hjelper som kjent lite å rette en feil med en ny. Det var heller ikke så bemerkelsesverdig mange som fikk tenke selv etter at Luther tok makten. De som trosset Luther ble møtt med sterke grovheter, forfølgelse, vold og drap. Viser også til mine andre innlegg om Luther. F.eks dette i linken her.

Videre: Det var ikke Luther som ga senere teologer hjelp, slik enkelte lutherske teologer i dag uttrykker det. F.eks da Bergrrav under krigen formulerte toregimentslæren vs okkupasjonsmyndighetenes krav. Snarere ble Luther benyttet som legitimering ad hoc; et snedig grep som  fortsatt blir brukt i DnK siden. Luther blir sågar benyttet i strid med Luthers egne skrifter.

Den første gangen som de tre kjente «alene» ble eksplisitt formulert som det sentrale i luthersk teologi, dvs sola gratia - fide - scriptura, var først i 1916 av teologen Theodore Engelder; da han bidro i en bok om Martin Luther. Mye av det som mange i dag assosierer med Luthers revolusjon på 1500-tallet er faktisk teologiske nytolkninger som kom først på 1900-tallet. Begrepet «Toregimentslæren» oppsto for eksempel først da Karl Barth skrev om Luther på 1920-tallet. Før dette, så forholdt lutherske teologer seg annerledes. Meget av det som vi i dag mener er sentralt luthersk teologi, f.eks, rettferdiggjørelsen gjennom tro alene, nådens betydning, glimrer med sitt fravær i tidligere skrifter, dvs før 1800-tallet. Istedet så dominerte politiske temaer: Gud styrer folket gjennom fyrste og konge; man skal alltid lyde øvrigheten. Prinsippet med toregimentslæren slik det faktisk utlegges i dag er en langt senere omtolkning av Luther. Luther ville i sin tid bestemt ikke (!) ha underskrevet denne tolkningen, men angrepet den på det groveste som vranglære.

Et lands undersåtters lydighet overfor fyrsten og den politiske makten var altså samtidig å underordne seg Guds vilje. «Eselet behøver pisken og pøbelen skal styres med makt (dvs bønder, katolikker, jøder og protestantiske troende som brøt med Luther). Dette visste Gud godt. Derfor ga han ikke øvrigheten en revehale, men sverd «. Jeg minner om at reformasjonen i Norge ble gjennomført nettopp med grov maktmisbruk av den danske kongelige politiske og militære makten, dvs alt ble påtvunget ovenfra. Men folket ville ikke ha denne endringen.  Revolusjon ovenfra er som kjent en dårlig idé.

Martin Luther dannet en helt ny form for statskirke svært tett sammenvevet med fyrsten og den politisk-militære makten. Det samme skjedde i Norge; det var som nevnt den politisk-militære makt styrt av danskekongen som ble kirkens øverste myndighet. Martin Luther var helt overbevist  at sverdet, fyrsten, den politiske makten og det kirkelige hierarki var en enhet som var innsatt av Gud selv for å holde orden i det enkelte land. De lutherske kristne skulle derfor ubetinget følge og adlyde makten og øvrigheten; sågar om den så var ond og tyrannisk (!). Jfr Luthers voldsomme utbrudd og skrekkelige påstander om bøndene som gjorde opprør mot den etablerte grove urettferdigheten og maktmisbruket de var utsatt for. 

Det var flere som den gangen formulerte kritikk av fyrste og stat, og retten til opprør mot urettferdige maktpolitikere og ledere ble formulert og spredd. Dette avviste Luther (!). Man skal nemlig aldri gripe til vold eller ulydighet mot øvrigheten. Luther gikk heller bestemt inn for en utryddelse av alle opprørere. Sitat fra «Wider die räuberischen und mörderischen Rottern der Bauern« angående bøndenes kamp for rettferdighet: « Kvel, stikk og slå dem ihjel, i skjul eller åpenlyst, hver den som kan.Og husk at det ikke kan tenkes noe giftigere, mer skadelig, mer djevelsk enn en opprører. Liksom man må slå ihjel en gal hund, slår du ikke så tar han deg og helelandet med». Det verste var at bøndene gjorde nettopp det som noen i dag tillegger Luther. De påberopte seg sin rett via evangeliet. Og de tenkte selv…

Bondeopprøret ble deretter for Luther nettopp det som gjorde at han kunne aksentuere at den frihet som han talte om IKKE hadde noe med politisk, økonomisk eller legemlig frihet å gjøre. Så kan man jo undre seg over Luthers egen kritikk av gjerningsrettferdigheten og hans klare prinsipper her, når man leser følgende: «Så vidunderlige tider er det nå at et folk bedre kan tjene seg til himmelen med blodsutgydelse enn ellers med bønn. Stikk, slå og drep dem (bøndene,), hver den som kan! Dør du selv, så er det godt for deg. En saligere død kan du aldri få «. 

Også en ond ledelse var faktisk å anse som bedre enn kaos og oppløsning. Fyrstens makt og eventuelle ondskap ble sett på som et av Guds pedagogiske virkemidler for å lede folket og de troende på rett vei. Ulydighet mot øvrighetene var rett og slett en vederstyggelighet; uansett type av øvrighet. I 1520, så sier Luther om budet «Du skal elske din far og mor»: "Av dette budet lærer vi at nest etter de tre første budene, så finnes det ingen høyere gjerning enn tjeneste og lydighet for alle dem som er satt til å være over oss. Derfor er ulydighet en større synd enn mord, utukt, bedrag, tyveri og lignende" . Luther mente bestemt at det 4. bud gjelder underkastelse av hvilken som helst makt og overordnet i landet, uansett hvordan denne oppfører seg (!). Luther: «Selv om myndighetene gjør samme urett som kongen av Babylon mot Israels folk, så vil Gud at vi adlyder dem«. Både kirke og stat, som er to sider av samme mynt, hører til under sverdet. De er innsatt av Gud. Og da fyrsten jo like vel var innsatt av Gud ble det helt selvfølgelig for Luther at hans nye kirke inngikk en tett allianse med fyrsten og benyttet dennes alle maktmidler for å «beskytte kirken» og utbre dens tro som den eneste sanne og tillatte. Luther gikk frem på måter som i dag kun gjenkjennes i islam-diktatoriske monokulturer. Luthers forfølgelse av katolikker og jøder er muligens kjent; men han forfulgte også andre protestantiske troende grovt; dvs de som mente at Luther tok feil i et og annet. Noe de tenkte selv... og sågar våget å uttrykke. Men dette fikk store omkostninger; for å si det forsiktig.

Da Christian 2. satte i verk det skrekkelige blodbadet (1520) og omfattende massakren i Stockholm, bidro dette til at Gustav Vasa snart grep makten pga det opprøret som oppsto i etterkant av massakrene. Luther reagerte heller voldsomt... men på at Christian den 2. ble avsatt, og det med sterk kritikk av Vasa og hans menn (!), med å si at det var en uhyrlig handling å gjøre oppgjør med myndighetene og kongen som faktisk var Guds utvalgte. 

Luther fremsto ellers som liberal og radikal, dog når det gavnet hans egne hensikter, ellers overhodet ikke. Det var nemlig Martin Luther som alene hadde en kjemisk fri og ren tilgang til Guds vilje. Ingen andre. Han opptrådte med så grov maktmisbruk, bannbuller og oppfordringer til vold som sågar setter pavens Ex Cathedra og tidligere maktmisbruk i skyggen. 

Man kan fortsette lenge, gjennom stadig nye henvisninger hva gjelder Luther og kirkehistorie. Men det nytter jo lite. Man blir møtt med øredøvende taushet og arroganse fra lutherske teologer i dag. Eller subtile personangrep hvor mistenkeliggjøringer og perfide påstander om personlige motiver blir rettet mot den som våger å vise til det større og hele bildet, godt paret med ikke alltid like kvalifisert synsing om saksforholdene.

Men siden lutherske teologer så til de grader velger å fokusere selektivt på Luther er det i redelighetens og sannhetens navn nødvendig å la lyset omfatte større deler av bildet. En reformasjon, som er en åndelig impuls, kan nemlig positivt markeres uten at en person til de grader dyrkes og lyves om. For balansens skyld er det nødvendig å vektlegge det en rekke lutherske teologer i dag setter mindre pris på å få frem.  Resten er jo dog mer enn godt belyst allerede? Man feirer jo tydelig nok heller ikke Martin Luther, men det heves frem en ny teologi som dog tillegges Luther. Det handler m.a.o. langt mer om legitimering, posisjonering og det å ad hoc stille seg bak en virkende autoritet. Det er virkelig synd at så mange teologer velger å bedrive ren revisjonisme av historien og Martin Luther selv.

Pussig nok påpeker samme teologer i dag gjerne fariseeres vrangtolkninger og maktmisbruk i NT, og avviser så dette naturlig nok blankt ut fra en erfaring av Jesus Kristus. Dette samtidig (!) som de samme teologer velger å overse langt, langt, verre og grovere ting fra Luther. 

Gå til innlegget

Døvheten for hanegal: Når lutherske teologer langt på vei siler bort myggen, men sluker kamelen, så er det på tide å si ifra:

I år så markeres altså reformatoren Martin Luther. Men dessverre, så kan man ikke hevde at det er en spesielt utpreget balansert fremstilling av Luder, som han egentlig het, som preger de fleste lutheraneres utgivelser og innlegg. De preges derimot systematisk av hyllester, av tåkelegging, bagatellisering, unnskyldende rasjonalisering og unngåelser av Luthers mange særdeles grove overtramp. Både teologiske sådanne som medmenneskelige. Hvilket for øvrig er kvaliteter som naturligvis hører absolutt i sammen: Selv den inspirerte presten Luther burde ha grepet litt av dette poenget. Det pussige er at de samme teologer i dag gjerne påpeker Jesu kritikk av visse fariseeres misbruk av Guds ord og maktmisbruk, men velger å bagatellisere og overse Luthers langt grovere overtramp. Vi kan sågar bli vitner til panegyriske fremstillinger som i hvert fall ikke kan sies å harmonisere med det 8. bud. Det som her skrives handler ikke primært om en komparativ analyse av de to store kirkesamfunnene. Men KUN det å bidra til å skape balanse; nettopp fordi fremstillingen av Luther i dag langt på vei er ad hoc-preget; dvs den er dessverre både ensidig, ubalansert og høyst selektiv.

Martin Luthers monopol på sannheten:

At det er nettopp lutherske teologer som stort sett i dag fremstiller Martin Luther og tiden etter er vel et poeng som burde gi god grunn til en viss ettertanke. Luthers og lutheranerenes fokusering på «sola scriptura« ble ganske så straks innsnevret til «Luther alene«; man kan trygt fastslå at han ganske raskt ble preget av hybris. Ordlyden “skriften alene” gjaldt heller ikke som grunnleggende prinsipp: Det var nemlig Luther som nemlig sto suverent alene øverst. Han valgte bevisst å se bort fra tekster og brev i NT som ikke gikk i takt med den teologi han selv bestemt presenterte som den eneste rette: Jakobsbrevet burde f.eks. fjernes fra bibelen. Luther mente seg m.a.o. å være hevet over den hellige skriften der det passet.

Martin Luthers monologiske tale ex cathedra var sågar mer autoritært og ensrettet enn de senere pavers ditto; Ikke minst fordi Luther via politiske kontakter mobiliserte politisk- og militær makt bak egne meninger. Videre, så gikk han som nevnt strengt tatt ikke inn for ordet “skriften alene”: Verken treenigheten, barnedåp og Kristi dobbeltnatur har f.eks. en klar basis i skriften; noe ledere i andre nye reformerte trossamfunn gjorde ham oppmerksom på. Og de brøt derfor med Luther og gikk sine egne reformerte veier på protestantisk grunn. Noe som skulle vise seg å bli direkte skjebnesvangert: Luthers kamp mot den katolske kirke ble nå flerdoblet gjennom at han også sterkt og grovt angrep andre reformatoriske retninger. Luther mente å ha grepet sannheten på en slik suveren måte at han derfor hadde fullmakt til å opptre helt på tvers av alle gode idealer og kristen etikk. Luther forventet nemlig dommedag hvilken dag som helst og mente derfor at  han hadde både rett og plikt til å sortere i samfunnet før Herren kom. Han stred nemlig hardt mot djevelen og onde åndskrefter som var representert av andre troende som ikke delte hans syn.

Martin Luther gikk selv inn for drap av protestantiske kjettere som avvek fra hans egne meninger; spesielt vektlagt fra da hans politiske innflytelse ble sterkere. Luther gikk iherdig inn for henrettelse av alle annerledestenkende; altså ikke bare av katolikker. Martin Luther gikk videre aktivt inn for det vi kaller diktatur; dvs enevelde: Han oppfattet absolutt ikke (!) skillet mellom de to regimenter på den måten det langt, langt senere, på 1900-tallet, har blitt omtolket til. Dette siste er altså en langt senere (!) nytolkning som skiller mellom «ordet og sverdet«. Luther på sin side var dog allerede tidlig helt overbevist om at den politiske- og militære makten, det kirkelige hierarkiet og skriften var tre sider av samme sannhet og sak: “Eselet behøver pisken, og pøbelen må styres med makt; dette visste Gud godt: Derfor, så ga Han øvrigheten sverd og makt». Og «pøbelen»? Det er altså det samme som bønder og andre troende som ikke delte Luthers teologiske syn på dette og hint. Martin Luthers holdninger til bøndene og deres kamp for samfunnsrettigheter er kjent. Da flere tusen av dem ble regelrett nedslaktet av fyrsten og hans soldater, så skrev Luther i begeistring om denne Guds dom over bøndene og deres leder.

Jeg minner også om at hekseprosessene i Norge først ble innført etter at lutherdommen i Norge ble gjennomført ovenfra med tvang og vold. Barn med bistandsbehov, dvs psykisk utviklingshemmede/downs etc, beskrev Luther som «byttinger». De er nemlig onde resultatater av kvinner som “har hatt omgang med djevelen og de skal derfor druknes”. Martin Luthers verdensbilde var altså ikke akkurat helt gjennomført og preget av Kristi ånd. Det er nemlig heksene og trollmenn som er skyld i alle uforklarlige uhell, sykdommer osv. Luthers kilder og suverene autoritet her var kun hans egne følelser, indre sjelekamper, erfaringer, syn og fantasifulle bibeltolkninger. Luther benytter i sine skrifter stadig henvisninger til sin fulle overbevisning om at dommedag er umiddelbart nær. Videre demonstrerer han sin dogmatiske tro på  djevelens besettelse av alle som er uenige med ham, at paven var antikrist, til de store problemene med trollmenn og hekser etc. Luther er uansett her helt klar; slike mennesker skal dø: «Man burde ta paven og hans lære, samt alle tilhengere av den, og brenne dem opp med ild - slik som man gjør med trollmenn og hekser. Det er en ytterst rettferdig lov som påpeker at trollmenn og hekser skal drepes, for de gjør meget skade».

Videre var hans retorikk og vokabular sterkt preget av de aller mest grove vulgæruttrykk for avføring og verre ting de gangene han beskrev jøder, den katolske kirke, paven og katolikker, baptister (gjendøpere), kjettere og andre. Disse beskrev Luther som «levende djevler» som man skal «kappe hodene av». Og dette var ikke bare retorikk: I januar 1536, så ble tre ledende baptister henrettet etter grov tortur, i Jena. Og alle de opprinnelige døperne i Zürich var snart henrettet. Enhver leser av Luthers historiske skrifter får etter hvert et bestemt inntrykk av at her møter vi en mann som mener å alene besitte en kjemisk fri tilgang til Gud og dermed til sannheten selv.

Men man må altså som leser i dag aktivt oppsøke disse skriftene selv: De lutherske teologer tier, eller henviser kun generelt og bagatelliserer eller omskriver her... så og si totalt. Man får derimot som oftest presentert det samme gamle tilpassede, regisserte og parfymerte bildet av Luther, hvor man skriver om den gode, markante, skarpe og kloke Luther man selv helst foretrekker, og vil at andre skal tro på. Men dette er manipulasjon. Det blir kontinuerlig presentert en "Luther" som langt på vei er løsrevet fra Martin Luther selv.

Martin Luthers enkle dikotomier blir direkte fatale for kirke og samfunn. Den som ikke deler hans syn, tilhører som nevnt ovenfor ganske enkelt djevelens barn og skal behandles der-etter. De skal ikke bare forbannes. Men drepes: «Min sak er Guds sak» (!). Intet mindre... Da Luther altså fikk smak på politisk makt, så gikk han den katolske kirke en høy gang. Martin Luther så videre fornuften som en motstander av Gud og sannheten. Han anså allerede i 1518 fornuften som troens motstander. “Den som vil være en kristen må stikke øynene ut på sin fornuft”. Hva gjelder Luthers syn på jødene, så er vel dette allerede påpekt av andre og av meg; se f.eks dette innlegget i linken. Men dog kan det tillegges følgende, ikke minst med tanke på hans oppfatning av den politiske og militære makts ubetingede sammenbinding med kirke og tro: Den enkelte troende oppfordres bestemt til å snarest informere makt og myndigheter om man ser noen jøder. Og griper ikke makten inn, så skal man utføre volden mot jødene selv. Alt i Guds navn.

Videre: Det enevelde, den lutherske ortodoksien og nærmest teokrati som med ytterst hård hånd regjerte i Norge er også frukter av det lutheranerne i dag så begeistret feirer. Det var i Norge svært harde straffer for å bekjenne seg til en annen kristen troslære; det som derfor strategisk nok ble definert som «kjetteri» og «blasfemi«. Og ikke minst var det harde straffer mot ulydighet mot makten, konge og fedreland som den lutherske kirke sto som garantist for: Dvs i lange tider d.s.s. daneveldet. Her var kirkens og dets ledelse helt ubetinget på maktens side. Prester og biskoper hadde sågar rett og plikt til å varsle myndigheter om folks privatliv og tro, m.m. Det rådet kontroll, sterk sensur og det ble benyttet fengselsstraff, tukthus, inndragelse av eiendom, landsforvisning og dødsstraff som effektive virkemidler for å opprettholde den lutherske kirke og stat. Flere av de lutherske teologer som i disse tider har utgitt bøker om Luther mener å hevde at han bare «var et barn av sin tid», og dermed ikke skal lastes. Hvilket selvsagt er tøv. Det man setter pris på hos Luther, er altså sant og evig. Men det man ikke liker og tar avstand fra er noe man kan føre over på tidsånden? Videre var det andre teologer og tenkere den gangen som tok avstand fra Luthers metoder og språk; de mente han gikk alt for langt og hardt frem, og at man ville oppnå nødvendige kirkelige endringer med andre midler.

Videre benevner lutherske teologer i dag Luthers klare antisemittisme som «antijudaisme». Luthers grove hets og angrep på jøder var så skrekkelig at her kan det se ut til at dagens lutheranere lider av benektning og fortrengning og omtolker eller ser bort. Luthers påstander og holdninger til jøder var faktisk så preget av oppfordring til drap, vold og undertrykkelse av jøder at det å benevne dette som annet enn antisemittisme blir en løgn. Virkeligheten er dog også her den øverste dommer. Hvilket har som konsekvens at den kristent motiverte antisemittismen forbigås. Dette kan ikke benevnes som spesielt "mesterlig”. Det som er saken er altså at Luther gikk LENGRE en flere av hans samtidige hva gjelder alle de nevnte grove negative forholdene. Det lå faktisk ikke entydig i den tiden at man skulle støtte enevelde, tyranni og maktmisbruk fremfor andre mer positive impulser. Det var selvsagt ingen tidsånd som dikterte Luther til å bli den beregnende og voldelige maktpolitiker, dommedagspredikant og den antisemitt som han faktisk ble. Luther representerte nettopp en klar motkraft inspirert av Gud, om man skal tro dagens lutheranere.

Luthers gode impulser her, legitimerer dog ikke alt det gale og onde i hans virke. Kristus påpekte som nevnt lenger ovenfor selv bestemt en rekke ganger det tragiske og uriktige med skriftlærde som i beste mening tråkket galt hva gjelder legitimering av det onde i Guds navn, samtidig som de samme fariseere like vel sa andre riktige ting. Det siste her legitimerte dog ikke det første. Men det gjør det altså med Luther, om vi skal tro nåtidens lutherske teologer.

Ser man på Luthers antisemittisme, hans utillatelige tette sammenblanding av tro, kirke og politisk-militær makt, hans påpekning av den nødvendige respekten og underordningen for enhver myndighet, så kan man trygt fastslå at politiseringen av de lutherske kirkene fra dag 1 var én av flere nødvendige forutsetninger for den senere nazismens maktovertagelse. Ett av de vesentlige frøene i den kommende skrekkelige gifthave her var sådd av Luther.

Hans teologi og motkraft blir i lys av de mange svært grove feilskjær, maktmisbruk og legitimerende maktpolitikk mildt sagt noe tilsmusset. Nettopp fordi det var i klar motfase til Kristus selv. Og apropos Luthers dobbelte bokføring: Han angrep med rette horskap og avsporinger i DKK, han angrep flerkoneri som grov synd, etc. Men samtidig aksepterte han i kirkens navn (!) bigami hos fyrsten Filip.

Og videre et apropos hva gjelder politisert religion; sitat fra IS; dvs den såkalte Islamsk Stat:

1. « Dere skal drepe de vantro med skytevåpen; har dere ikke det så stikk dem ihjel med kniver. Har dere ikke det, så bruk kjøretøy. Drep dem der dere møter dem. «

2. «Det er en kjærlighetsgjerning for Gud å drepe fienden, å plyndre og brenne og gjøre alt som er skadelig inntil han er overvunnet».

3. «Kvel, stikk, slå dem ihjel, i skjul, eller åpenlyst hver den som kan

4. « Stikk, slå, drep dem, hver den som kan! Dør du selv, så er det godt for deg for en mer salig død kan du aldri få».

Sitat nr. 1 er fra IS (Islamsk Stat). Resten er bare et lite utvalg av flere svært grove uttalelser fra Martin Luther, fra f.eks. «Wider der räuberischen und mörderischen Rotten der Bauern».

Det finnes som nevnt langt verre (!) uttalelser fra Luther om jødene.

Igjen vil jeg vektlegge at det er viktig å tilstrebe balanse; dvs presentere et noe mer sant og et mer helt bilde av Luther nå når han skal markeres i 2017. Dvs på den ene siden ikke bare levere en beksvart demonisering, men på den annen ei heller lage en ensporet kritthvit hyllest og hagiografi a la «Legenden om Luther», eller så vidt nevne alt dette skrekkelige så smått bare i forbifarten. Hadde noen i dag skrevet slik Luther gjorde om jøder og bønder, om navngitte personer, etc, så ville vedkommende faktisk ha blitt sperret ute fra mediene på livstid, samt blitt strafferettslig påtalt, straffet og fengslet.

Og igjen: Alt dette ovenfor er altså ikke skrevet som ledd i en komparativ betraktning av DnK og DKK. Den Katolske Kirke har gjennom historien gjemt mange nok svin på skogen selv. For all del. Men disse bidragene ovenfor er nødvendige ledd for å forsøke å skape en viss balanse og motvekt til de panegyriske og ensidige hyllester av presten Martin Luther. Det må sies at det er både patetisk og trist å se så mange lutherske teologer som nekter å se Luthers alle mørke sider i hvitøyet og formidle hva de ser. De skriver engasjert om Luther... og anmelder så hverandres bøker med begeistring. Men det å aktivt, åpent og redelig også stå solid og fyldig frem med hele fortellingen gjøres altså ikke.

Bildet av Martin Luther er naturlig nok ikke helt eller sant før alle kjente sider er presentert: Man kan altså ikke ta hva man ønsker for så å skape verken et ønske- eller skremmebilde av Luther. Man rammer ikke Gud gjennom en slik åpenhet eller ærlighet. Det økumeniske arbeidet er like viktig som før; eller en dog mer viktig. Her forutsettes det at alle parter fordomsfritt ser på- og formidler historien sakssvarende og lytter på hverandres fortellinger og erfaringer. Og man vet allerede at det er øynene som ser som avgjør hva som skal få passere som sant eller ikke. Derfor, så trengs alles deltagelse. Da bør man ha mot til å møte den andre der han og hun er for å se sakene derfra? Videre er det nok et ikke uvesentlig poeng å ikke vedta liturgier som bestemt går på tvers av det som står i Guds Ord, og dered bryter med bekjennelsen og tradisjonen. Dette er, konstruktivt sett, absolutt ikke i tråd med det positive Luther sto for i teologien. Kirkene har dog ennå så mye grunnleggende og vesentlig felles at dialogen må fortsette. Det som er felles er rotfestet i Kristus og utfordrer det harde og uforvandlede i oss alle.

Gå til innlegget

KrF og Rødt så og si like store

Publisert over 3 år siden

Partiet som er selv selv nok, og vel så det: Fremfor å gå grundig i seg selv og foreta en modig selvevaluering, så svares det tragikomisk nok med mer av det samme: KrF holder trassig og hardnakket på kursen mot stupet med flagget til topps.

KrF fortsetter å falle; Dagens måling viser at partiet kun har 3,2% oppslutning (!). Hvilket er laveste måling noen sinne. Etter katastrofevalget, så ser det ut til at KrF og Hareide ikke har  innsett at den furtne og standhaftige hamringen på nå å kun kjøre eget løp var en kontraproduktiv medisin som bare forsterker problemene. Fremfor å ta signalene fra valget, så har KrF desto verre tragikomisk nok øst på mer av det samme. Og jo nærmere partiet kommer stupet, jo sterkere er ropet om KrF først. Alle andre prioriteringer er underordnet dette ene. Her betyr visst samfunnsansvar og makt til å påvirke i riktig retning lite og intet.

Gå til innlegget

Så har det skjedd, det vi alle ventet: Per Fugelli døde i dag. Det er med takknemlighet jeg ser tilbake på det han ga underveis da han gikk her blant oss andre snublende pilegrimmer. Måtte vi andre bruke hans gaver slik at vi deler, gir videre, av hans goder. Som Askeladden hjalp han, og tok imot, fra alle de han møtte underveis;. Så er det vår oppgave å gjøre det samme på vår vakt og vei.

 

Jeg viser til hans hilsen her i Aftenposten, "God vakt".

Gå til innlegget

Ordet "essay" betyr "forsøk". Og et essay er som kjent en tekst som stiller noen spørsmål ved kjente forestillinger. Her kommer så et forsøk, som jeg sikkert vil justere om en tid. Fordi jeg er levende: Er man levende, så er man jo også nødvendigvis som alt annet levende i utvikling.

 

Barabbas var en aktiv opprører; han deltok i lokale opprør mot den romerske okkupasjonsmakten. Ikke en «røver» slik noen kristne teologer ser ut til å tro. Han deltok i opprør og attentater mot okkupasjonsmakten; dvs regelrett geriljavirksomhet slik vi kaller det i dag. Slike lokale opprør hadde pågått lenge, og pågikk i det små hele tiden. Korstfestelse var derfor for romerne en avskrekkende synlig voldsom straff i preventiv øyemed; beregnet kun for opprørere, fiender av keiseren og drap på romerske borgere. 

Og hva gjelder PIlatus´tale forut for korsfestelsen: De tilstedeværende som valgte Barabbas fremfor Jesus anså etter hvert Jesus` metoder som alt for passive, milde, ettergivende og irrelevante. Og andre var bare manipulert dit av Saduseere som ville beskytte sine maktinteresser og status. Det var dog ikke jødene, det israelske folket per se, som valgte Barabbas, men nettopp de mest høyrøstede av de konkrete tilstedeværende på plassen foran Pilatus. Det var det som alltid skjer der makten blir truet: Intriger, herskertekniske grep og falske påstander mobiliseres for å beholde makt og status for visse ledere. Den som har vært der på plassen i vår tid vet at det knapt er plass for 50 - 80 mennesker der. Det som eventuelt hevdes om det som ble ropt og gjort, eventuelt ikke gjort, fra denne gruppen gjelder derfor selvsagt akkurat dem der og da. Ikke jødene per se.  

Og hva gjelder de jøder som bevisst tok avstand fra Jesu virke: Minnet av flere Messiaspretendenter som ble ansett som Guds representanter, f.eks. opprøreren og frigjøreren Maccabeus (død 160 f.Kr) hadde lenge dannet norm for hvordan den kommende og forventede Messias skulle være og virke. Den Messias jødene ventet på, og venter på ennå, er ikke Guds sønn - slik kristne ser det. Men et vanlig menneske som i Guds ånd og kraft endelig re-etablerer Israels rike ved hjelp av politikk, og med våpen om det så er nødvendig. Messias´ komme skulle og skal faktisk resultere i total jordisk fred, harmoni og glede for Israel og hedningefolkene. Det var dog ikke akkurat dét som preget Israel da Jesus gikk der under okkupasjonen av romerne? Ikke den gang, ikke senere og ikke i dag. For jødene er derfor nettopp dette ett av flere sterke indisier på at Jesus ikke kan være Messias. Videre mente mange jøder at både tilgivelse og nåde allerede var godt ivaretatt gjennom den mosaiske troen, så her kom ikke Jesus med noe eksepsjonelt nytt. Jfr f.eks Yom Kippur. Jødene har heller aldri konsekvent benyttet begrepet "loven", men "læren". Noe som aldri ser ut til å gå opp for en rekke kristne. Man kan mistenke at dette er i legitimerende teologpolemisk øyemed.

Jesus forkynte altså et helt annet evangelium enn mange forventet; hvor man f.eks. skal elske sine fiender, vende det andre kinnet til, etc. Jesus fremhevet videre en representant fra okkupasjonsmakten (!), nemlig en romersk centurion , som det ypperste eksempel på tro i Israel, og sa: «Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Dette var som å fremheve en tysk offiser under krigen her i landet, og hevde at de som bor i landet skal kastes ut i mørket (!). Jesu budskap var altså eksplosivt, men han ble misforstått av flere; og meget ble mer og mer frustrerende for noen. Dog var det mange jøder som fulgte Ham; ikke minst vanlige jøder, men også saduseere og fariseere. 

Jesus svarte altså ikke til de Messiasforventninger mange bar. Og den ivrige Judas` tvil og frustrasjoner var økende under veis. Han resignerte så fullstendig da Jesus ved en anledning snakket om åndelige forhold etc når en kvinne salvet Ham raust med en ekstremt dyr (!) Nardus-salve. Nardussalven som ble brukt her var importert fra India og det som ble brukt kostet en hel årslønn (!), dvs nok til å mate utallige fattige etc etc. Judas` blikk og fokus var som mange av de andres; hovedsaklig på de jordiske forholdene; og han  oppsøkte derfor romerne for å overgi Jesus: Judas ville slik krisemaksimere totalt og tvinge frem Jesu revolusjonære side for å sette igang den etterlengtede frigjøringsprosessen til den endelige fred som Messias skulle opprette. Husk at ingen forsto Jesus helt. Judas skal derfor måles ut fra det han og andre faktisk forsto og kunne forstå. Ikke ut fra våre etterpåkloke tårn.

Men Judas oppdaget først da det var for sent at han hadde misforstått Jesus hele veien… Men da var det også for sent. Fremfor å innse sin grove svikt, erkjenne nederlaget og bøye seg for Guds nåde og så reise seg på nytt, slik Peter gjorde etter svik på svik og alle sine fornektelser, så hang Judas seg. Men Jesus inderlige bønn på korset om hans fiender;  at Gud skal tilgi dem som ikke vet hva de gjør, gjelder nok også Judas... samt alle oss andre som ikke alltid vet hva vi gjør. 

Verden vil bedras. Også vi. De to tusen årene som har gått siden Jesus gikk på jorden har alltid vært sterkt preget av voldsomme kriger, hungerskatastrofer, pest, sykdommer, naturkatastrofer, urettferdighet og elendighet. Pascal skrev f.eks. på 1600-tallet at han var sikker på at Jesus skulle komme tilbake nå ganske så snart fordi det «aldri har vært så mye krig, pest og elendighet som nå». Og det har nok enhver generasjon sagt et eller annet sted i de snart 2 000 år som har gått. «De siste tidene» har m.a.o. allerede vært svært så skrekkelig nærværende for mengder av mennesker allerede. Og hver time vi lever er så en time nærmere den endelige avgjørelse.  

«Folket» valgte riktig nok feil, da de valgte Barabbas fremfor Jesus; sett ut fra vår etterpåkloke forståelse og bedreviten. Men de gjorde som oss: Valgte ut fra de premisser de inkluderte i sitt liv.  Og de, som mange andre, valgte det som ikke åpnet opp for at Gud alltid er annerledes og større enn både all betinget tenkning og forventninger strekker til for. Men som nevnt det er de konkrete tilstedeværendes egen skjebne vi primært først er vitner til under hendelsene. Ikke vår direkte, om enn metaforisk sådan ganske så umiddelbart: Gud brukte denne hendelsen helt eksplisitt som illustrasjon på Guds nådefulle kjærlighet til sin skapning og skaperverket. Barabbas og Judas var de første Kristus levde, døde og sto opp for.

Jesu korsfestelse og død ble derfor den arena hvor Gud demonstrerte sin grenseløse nådefulle kjærlighet til mennesket: Han demonstrerte at Gud er i sin verden, men Han er også noe mer og større enn den. Guds kjærlighetsfulle makt er alltid større: Han lot Jesus trosse døden og Han sto opp igjen. Nåde er selvovervinnelse. Forsoning er gjenforening. Slik viser Han for all verden at nettopp du og jeg kan gå veien i trygg forvissning om at Gud er med; også der mørket og kulden overmanner oss . 

Det er kun ett skritt fra Gud til deg. Og det skrittet er det Gud som tar - om du vil. Takker du nei, så er det slik du velger på benytte den gave friheten er. Om enn Gud erkjenner dette med en umålelig sorg. Han gir seg dog ikke, og står ved din dør ventende. Men Gud er dog ikke invaderende. Den som søker, vil finne. Den som banker på døren… vil det åpnes for. Altså forutsetter det først vilje til å bruke krefter og tid på å søke. En aktiv viljeshandling og prosess fra vår side; men dette forutsetter kanskje at vi er villige til å gi slipp i ny og ne, våge å ikke ha kontroll og pretendere å vite svarene på forhånd? Den som allerede VET hva som er sant har som kjent funnet frem og har intet å lære som ikke allerede bekrefter det han allerede mener å vite. Man blir så heller gående i en evig sirkelgange uten livgivende kontakt med annen tenkning. Men noe genuint nytt og utvidende betyr kanskje samtidig   et paradigmatisk smertelig skifte? De faktorer som vi allerede er trygge på, og har akseptert og godtatt som sant er mulugens korrekte, men kun under visse betingelser?

Dermed inviteres man til å begi seg ut i det åpne landskapet vi ennå ikke kjenner, eller en gang noen gang skal få helt iversikt over. Kartet vi har hatt kan vise seg å være ganske så utistrekkelig. Den som krever bekreftelse, bevis og kjenskap forut for erfaring bommer altså her ganske så radikalt. Det handler altså om "courage to be" som Tillich skrev.

 

"Säg till om jag stör, sa Han när han steg in,
-så går jag med detsamma.

-Du inte bara stör,
svarade jag,
-du rubbar hela min existens.


Välkommen."

 

(Eeva Kilpi)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere