Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Livet er en gave; og gaven gis ikke under trusler om straff og lidelse; hvilket skaper engstelige og hemmede medarbeidere. Som så kan gjøre det vanskelig for seg selv og andre. Og skjer dette, så gjør vi vold på den gaven som livet faktisk er.

Slik ser jeg det: For det første pulserer hele evangeliet på Jesu liv, korsfestelse, død og oppstandelse. På nåden og forsoningen. Dvs dermed også på mennesket i felleskapet, på dets frihet og ansvar.

Om Jesu liv, korsfestelse og oppstandelse - forsoningen og nåden - i det hele tatt har en betydning, så innebærer det dermed også konsekvenser for mennesket og dets syn på livet, sitt medmennesket  seg selv og Gud. Synd er adskillelse; forsoning er gjenforening. Gud har i sin pågående skapelse gitt mennesket den skrekkelige gave som er muligheten for å realisere friheten. Dvs ansvaret her er gitt, og mennesket bærer dette suverent og til fulle… i hvert fall i de tilfeller det var og er menneskelig kompetent og bevisst sine valg. Dog påpeker som kjent Dostojevskij det fryktelige med den gitte friheten gjennom "Ivans paradoks"; gaven var dessverre alt for stor - mennesket var ikke moden og kapabel til å forvalte den gave friheten er i det hele tatt: Omkostningene taler for seg. Og her ser man jo at Dostojevskij har et poeng, sett ut fra menneskets begrensede synsfelt. Men nå er det det synsfeltet vi har, og får strekke oss mot tilliten til Gud.

Vel. Mennesket vil uansett også i sin positive stolthet og livsforståelse for all del HA denne friheten og dermed også nødvendigvis ansvaret; men det ser pussig nok ut til at noen vil at kravet om frihet skal være betinget: I de tilfeller noen misbruker og radbrekker friheten, så forventer man paradoksalt nok at Gud skal gripe aktivt inn og korrigere. Gjør Han ikke dette, så ses dette som en illustrasjon på at Gud enten ikke finnes eller ikke elsker mennesket like vel. Men om Gud skal gripe inn er det vel i tilfelle ikke noen genuin frihet som er gitt mennesket... og mennesket gjør seg selv til noe mindre enn det faktisk er og vil være. Den situasjons- og konjunkturbestemte frihet er dog like hul og innholdsløs som kjærlighetens sådanne i tilfelle.

Mennesket er altså gitt muligheten til å si nei til Gud; selv om dette valget sårer Gud overmåte. Hva dette valget så innebærer er det ingen gitt å definere; men ser man gjennom historien, ut vinduet og på nyhetssendingene, så får vi tydelige hint om hva et liv uten Gud innebærer, dvs hva gjelder handlinger og dets konsekvenser. (Dog er nok Gud til stede hos den lidende her, på en underfull og for oss uutsigelig måte),

Videre: Dog ser jeg på det å fokusere på hva som skjer etter døden som en avsporing og forsøk på å kikke Gud i kortene, hvilket i tilfelle er blasfemi. Vi skal faktisk velge det gode for det godes egen skyld. Det gode er ikke godt fordi Gud valgte det slik, men Gud valgte det gode fordi det er godt. Det gode er ikke en kristen idé; det er naturlig nok et universelt prinsipp som ligger latent i ethvert individ - den gyldne regel finner man f.eks., i en rekke livssyn og religioner: Gud skapte først mennesket (i sitt bilde). Ikke jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Vi er alle, alle, barn av Adam og Eva. Guds lære («lov») er som Paulus påpeker skrevet inn i alle menneskers hjerter, uansett tro: Som det finnes EN Gud, finnes det bare én menneskehet. Hvilket innebærer at gode, omsorgsfulle og rettferdige mennesker - uansett tro - vil bli møtt med Guds kjærlige favn den dagen døden inntreffer. Hvordan Gud her så konkluderer har ikke vi andre noe å befatte oss med i det hele tatt.

Bibelen er gitt oss for å nå frelse; hvilket innebærer det å gå inn i sitt liv med kjærlighet, omsorg og rettskaffenhet. I dag bruker enkelte samme skrifter som middel for å diskvalifisere andre. 

Vi skal ikke forholde oss til Gud som en annen part i næringslivet hvor vi arbeider for lønnen: Vi skal derfor absolutt ikke orientere vår moralitet etter en lønn-straff-teori. Kjærligheten og rettferdigheten skal vi realisere ganske enkelt fordi dette er meningen per se. Livet er en gave, et under og en forpliktelse. Man finner Gud gjennom å gjøre det gode. Guds Ord er en lære for livet; her og . Hva som skjer etter døden er altså Guds ansvar: 

Vi skal konsentrere om livet her og nå, og leve dette i en lidenskapelig opptatthet av å strekke oss mot det å realisere kjærlighet, omsorg og rettferdighet. Døden kommer uansett til oss alle., og der overtar Gud. Å vise nestekjærlighet og omsorg er m.a.o. en betingelse for det realisere seg som menneske og en Guds skapning: Vi elsker Gud, vi viser takknemlighet mot Gud, gjennom å elske våre medmennesker, uansett tro of livssyn. Forholdet til medmennesket er derfor samtidig en illustrasjon på vårt forhold til Gud. Sviktende nestekjærlighet er slik å se på tegn på begynnende frafall fra Gud.

En gjentatt fokusering på hva som skjer etter døden kan i høyeste grad virke negativt i menneskets relasjon til medmennesket og seg selv. Igjen: Livet er en gave; og ingen genuine gaver gis under trusler om straff og lidelse; hvilket skaper engstelige og hemmede medarbeidere. Og skjer dette, så gjør vi vold på den gaven som livet faktisk er. Som så kan gjøre det vanskelig for seg selv og andre. Dette med fokusering på livet etter døden er altså slik jeg ser det i tilfelle en avsporing og et feilskjær som menneske og troende; elsker man Gud, så elsker man samtidig sitt medmenneske. Gud ilustrerer gjennomgående en sterk og positiv tro på mennesket; sannsynligvis fordi det er Hans skapning: Guds fordring er utelukkende en sterk appell om å gå inn i sitt liv og ansvaret i fellesskapet. «Stå opp, ta din seng å gå»; ut av ruinene som faktisk ikke gir noen reell trygghet. Og selv om vi videre igjen og igjen i det åpne landskapet snubler, feiler, blir skuffet over andre, Gud og oss selv... og tenderer mot resignasjon, så er dette eneste alternativet. Og trøsten er at Gud igjen er der og favner oss hver gang det går galt. Om vi da vil.

Gå til innlegget

I begynnelsen var ordet. Og siden kom alle ordene...

Biskopen i Lunds stift, Antje Jackelén, har valgsrpåket "Gud är större". Det er ikke tilfeldig at Jackelén har hevet frem nettopp disse tre ordene: Om noen, så vet nettopp hun at ordlyden er presis den samme som i den muslimske kjente frasen "Allahu akbar”: Hun arbeider prisverdig nok med religionsdialog og samarbeide med forskjellige livssynssamfunn. 

De tre ordene "Gud er større" er trukket ut fra 1.Johannesbrev 3:18-20; her hentet fra den svenske bibelen. "Låt oss inte älska med tomma ord utan med handling och sanning. Då förstår vi att vi är sanningens barn, och om vårt hjärta dömer oss kan vi inför Gud övertyga det om att Gud är större än vårt hjärta och förstår allt.” 

Noen tanker: Den kristne stillheten og tausheten som skyldes ærefrykt for Guds kjærlighet, ubegrensede nåde og rettferdighet er viktig: Det er dette «Gud er større» handler om, slik i hvertfall jeg ser det; nettopp i kjærlighetsforholdet til Gud og vår neste. Hvilket hører sammen: Vårt Gudsforhold avsløres kontinuerlig i våre nesteforhold. 

De tre ordene «Gud er større» er også for all del en markering i beste mening. Valg av språk og uttrykk er dog sjelden tilfeldig; det er ikke helt uinteressant her i den teologiske språklige sammenhengen heller. Ikke minst i både konstruktiv dialog med- og grensesetting mot- andre religioner som avviser kirkens troslære på helt grunnleggende punkter. Som nevnt tidligere i andre innlegg, så er nettopp språket og dets funksjoner fremhevet også for flere liberalteologer. Det er dog forskjell på det nødvendige i å bevisstgjøre seg språket per se og dets funksjoner-og det å oppløse det -men like vel beholde skallene: Språk-kritikken, også innenfor den teologiske diskursen, kan lett falle i en selvmotsigende grøft: Man bruker nettopp språket og fornuften til å beskrive Gud som uforståelig. Det er derfor viktig å være bevisst på at fornuftens ikke sjeldent betingede vei ad hoc inn i den apofatiske teologien kan risikere å gjøre Gud mindre, ikke større. 

De grenser som oppstår for språk og fornuft når det gjelder Gud og det transcendente viser som oftest tilbake til oss som deltagende i prosessene selv; der og da, her og nå. Det er viktig å ha bevissthet om dette. Men samtidig er det i samme vendinger alltid lett å komme til å sette grenser for Gud. Vi må spørre oss, også jeg - for all del -, om vi våger å tillate at Gud når som helst kan sprenge de rammer vi støtter oss til. Eller om rammene er for vår skyld og slik gjør teologien mer oversiktlig og kontrollerbar i en kaotisk verden av konkurrerende teologiske retninger; men dermed også samtidig gjør Gud til en noe mindre gud som trygt kan presenteres i de beste akademiske miljøer. 

Guds mysterium og livgivende kraft handler ikke om det som ennå ikke er oppdaget, men det ubegripelige og mysteriumet ligger i Gud selv; og der vil det også alltid befinne seg. Kristus er dog det evig gitte grensesnittet. Evigheten er ikke tidens motsetning, men det som gir rammene for den og gjør tiden mulig. Gud er noe annet enn tiden, og Han er annerledes enn mennesket, samtdig som Han inkarnerte seg som menneske og delte våre vilkår. Men Gud identifiserer seg like vel med både mennesket og tid, Og i tiden bevarer Gud sin trofasthet og holder sine løfter  Dog er det lett at vi her i vår kultur og tradisjon fremhever apofatisk teologi hovedsaklig ut fra en nyplatonsk filosofisk horisont; vi glemmer og overser lett kirkens røtter. 

Om man leser biskop Jackeléns bøker, så ser man at ordene "Gud er større" er en åpen dør mot det selvfølgelige - skrevet her i positiv mening; nemlig at Gud er i, under, bak, foran og over deg og meg... men samtidig altså alltid større. Hun skriver i sine bøker om nødvendigheten av å åpne dørene i vår multikulturelle tid, hvilket er både riktig og nødvendig. Men, så spørs det om man dog bør skille mer mellom å åpne dørene p.d.e.s. og det å trinnvis rive vegger og tak på den annen?

Hvordan vi kan snakke sant om Gud er som kjent enormt omstridt og av stor eksistensiell betydning; det blir til at man ydmykt trosser den nødvendige og viktige tausheten og like vel tar sats: Våger å hevde hva som er tilstrekkelig... og hva som er nødvendig teologisk og antropologisk sett. Her har vi bibel, bekjennelse og tradisjon som nødvendig referanse. Men vi må selvsagt bevisstgjøre oss at det er nettopp vi som leser, tolker og konkluderer: Bias komme man ikke utenom.

Siden pinsedag har Den Hellige Ånd fyllt kirken og fra den dagen har kirken vinglet, og snublet, vært delvis i grøften og famlet seg frem. Men Den Hellige Ånd har alltid fått kirken tilbake på sporet igjen og beriket kirken (oss) med ny innsikt og visdom hver gang. Vi ser alltid et eller annet nytt i nye generasjoner, selv om spørsmålene stort sett er de samme. Og nye svar er ikke nødvendigvis andre svar; annerledes og mer sanne; de kan dog uttrykke andre berikende nyanseringer og utfylle de gamle uten å oppheve dem: Er kirken levende, så er den i utvikling. Og er den i utvikling, så speiler det oss og vår utvikling qua Guds skapninger: Det er som det skal være.

Også vi er dog av Gud selv satt til å forvalte ansvaret for Kristi Kirke inn i en ny tid, og overgi stafettpinnen til generasjonene som kommer bak oss. 

Til slutt: Min påpekning i annet innlegg om at den svenske biskopen har «Allahu akbar»  som sitt valgspråk bygger på flere kilder. Språklig sett er ordlyden det samme: "Gud er større". Her begikk øyensynlig noen i Sverige den feilen å benytte de arabiske ordene for samme ytring for å slik skape skarpe og spesielle konnotasjoner? Jeg fikk først tilsendt infoen fra en kilde i «Forum for kirke, teologi og liturgi» og må innrømme at jeg begikk den klassiske feilen å ha grunntillit til kilden før jeg grundig kvalitetssikret infoen tilstrekkelig selv. Jeg beklager dette. Jeg gjorde dog et forsøk og fant den samme påstanden på flere svenske nettsider før jeg siterte det her på VD. Jeg burde også ha kvalitetsikret disse kildene selvsagt: Konklusjonen kom dessverre for tidlig. Dog er ordspråket riktig sitert på svensk. Det var selvsagt ikke meningen å lyve eller føre noen bak lyset. Der mennesker finnes og møtes, der feiles det. Nå var det min tur.

At det er presentert forslag om at ordet «Gud» og «Herren» skal erstattes med «hen» finner man også på svenska kyrkans egne sider. Jeg hørte senest igår at forslaget nå ble nedstemt, men at man oppfordrer prestene til å dempe bruken av hankjønnsordet. Hva nå det kan bety. 

Gå til innlegget

Må multikultur nødvendigvis føre til multireligion? Nærmer vi oss m.a.o. en moderne synkretisme? Dessverre, så ser det ut til at det er kirken som svikter og gir etter i møte med de andre. I motsetning til urkirken som levde med profil, identitet og et klart budskap; og vokste under tid med nettopp religionsblanding, kritikk og en rekke utfordringer,

Når pendelen ikke bare har slått voldsomt ut i den motsatte ytterlighet, men hopper villt ut fra forankringen, så burde muligens hanegal vekke noen? Men man kan lure på  hvor høyt det skal ropes før visse liberalprester og biskoper får tilbake sitt genuine kristne teologiske gehør. Om de da ikke har gjort seg helt tonedøve?

Man kan vel si at liberalteologien har opplevet en oppblomstring de siste to-tre tiårene. De registrerer det samme som oss andre; nemlig at flere ikke lenger bryr seg nevneverdig om kirken; og liberalteologene vil derfor redde kirken fra dens mulige undergang; eller skrekk og gru ikke lenger anses som relevant. Men det ser dessverre ut til at de tømmer (Jesus)barnet ut med badevannet, og vel så dét.

Å være Jesu Kristi kirke innebærer dog et betingelsesløst forvaltningsansvar og en pågående livgivende kontakt med røttene og kilden. Vi skal være i verden; det er der kirken hører hjemme. Men vi skal ikke undergrave kirkens tro og eksistensgrunnlag om vi møter motstand, kritikk eller uforstand. Her har vi bibel, bekjennelse og tradisjon som den røde tråd gjennom historien. Som vi altså er satt til å bringe videre i samfunnet som en surdeig. Men det er nettopp her den postmoderne utgaven av raus liberalteologi har satt inn sine fremstøt. Der alt er redusert til språk og symboler, der står samtidig enhver fritt til å legge det innhold man vil inn i språket. Også det teologiske, tydelig nok. I Norge har slagsiden og den avvikende kursen lenge preget hovedretningen... men ennå ikke så langt ut og bort som i Sverige?

Krefter innenfor liberalteologien i den lutherske kirken i Sverige har nemlig erkjent dette med språk og kulturenes frukter, og prioriterer derfor fritt.

HELT fritt...

Alt det som irriterer eller ikke passer i troslæren og kirkens bekjennelser lukes greit ut. Vi ser f.eks. i denne artikkelen at det nå er utarbeidet et forslag om at Gud ikke lenger skal benevnes med «Han» eller «Herren»; politiske samfunnsideologier og holdninger får forrang - også i kirken.

Biskopen i Lunds stift, Antje Jackelén, tar den like greit helt ut: «Biskop Antje Jackelén har själv profilerat sig som en förnyare av Svenska kyrkan, bl.a. genom att ta islams trosbekännelse ”Allahu akbar” som sitt valspråk och framhålla att Jesus av kristna inte bör sättas högre än islams profet Muhammed.» Så spørs det om imamene og muslimene i Sverige møter kirken, de snille og velmenende liberalteologiske biskoper og teologer med samme raushet og inkludering? At kirken her legger seg så flat at andre religiøse krefter med tydelig identitet, kraft og profil fyller tomrommet ser dessverre ut til å gå liberalteologene hus forbi. 

Den faste grunn og den kristne identiteten ble visst for liberalteologen i en slik grad truende i sine fordringer at man valgte seg noe annet i møte med det som kommer. Bedre da med en helt ufarlig synkretistisk tros-forening hvor oppløsning og nivellering ses på som en nødvendig og riktig konsekvens. Og dét sågar i Kristi navn.

Her er den velmenende hensikten i og for seg langt bedre enn metodene og virkemidlene: Å VILLE inkludere og akseptere de andre er en sunn holdning. Men dog ikke for enhver pris.

Omtolkninger ad hoc, tekstomgåelser og en oppfinnsom selektivitet fører til at ethvert element i kirkens trosbekjennelse og tradisjon nå blir sett på som tilfeldige tidsbestemte uttrykk som enhver har all rett til å oppheve slik det passer. Resultatet er at troen og kirken per se forvitrer, samtidig som felleskapet blir forsøkt holdt sammen med alle midler.

Det er vel liten tvil om at folkekirken har visse problemer: Flere melder seg ut; vi hører oftere om kirker med lite oppmøte og om at man faktisk skal stenge enkelte av dem. Flere undersøkelser antyder at de yngre generasjonene så vel som fler og fler i befolkning blir mer kritiske over for folkekirken. Ergo forsøker man også som DnK-teolog å løse utfordringene gjennom å speile og bekrefte signalene utenfra.

Så får vi se om vi får samme avviklende tendenser her som i Sverige.

Konsekvensen av dette utsalget og utvanningen er dog ikke at folk kommer tilbake til kirken. Som denne undersøkelsen i NRK viser, så er det kun 37% av befolkningen som tror på en gud, og paradoksalt og tragikomisk nok er like vel 71% av landets befolkning medlemmer i DnK. Og NB: Det er ikke det gudsbilde som Den norske Kirke mener å operere med som har gitt positive svar her i undersøkelsen.

Metodene har klart nok som nødvendig konsekvens at kirken råtner innenfra, intet mindre. Til gjengjeld, så vinner dog liberalteologene sympati og anerkjennelse i medieverden og på universitetene- miljøer de så gjerne vil ha bekreftelser fra: Utviklingen i kirkens indre liv og dens basis i Kristus og bekjennelsen - som medie- og universitetsfolket ikke bemerkelsesverdig ofte bryr seg det minste om - applauderes kun i den grad kirken speiler det som er allment anerkjent i nevnte miljøer. Liberalteologene anses m.a.o. kun som interessante i den grad de tar avstand fra kirkens tro, tradisjonene og dens basis.

Den berusende aksepten utenfra er m.a.o. like vel ganske så hul og innholdsløs: For de kulturradikale og flere andre har for lengst konkludert at religion per se er et forlatt stadium og tilhører tidligere kulturperioder; i det minste for den lærde og innsiktsfulle borger. Derfor, så anses alle religioner som uttrykk for subjektive variabler og dermed like uinteressante.

"Et hvert hvert modent tenkende menneske kan jo helt utmerket leve uten religion" er gjennomgangsmelodien. Derfor, så har man selvsagt heller ikke bruk for den liberale guden. Men det er kirkens posisjon og potensielle makt som er målet som skal rammes: Og dermed dens selvstendighet, den fordringer og forstyrrende tilstedeværelse. Alt dette ser ikke liberalteologen som derfor tilfreds paraderer i medienes og universitetenes applauderende søkelys med sine beste keiserlige gevanter hentet fra det liberalteologiske kostymelageret. Med fjonge harmoniserende mønstre fra det politisk korrekte flertallets verdisamling.

 

Gå til innlegget

I begynnelsen var Ordet; men våre ord har dessverre en tendens til å overdøve det. Kristus kom og satte strek over enhver strek mennesker hadde risset mellom seg og sin neste.

Min påstand er at de sitater fra koranen som er benyttet et julespill på en skole i Skien er helt kurant. (Det er dog noe annet i en Gudstjeneste; i kirken er det selvsagt de kristne hellige tekster som skal benyttes). Skolens ansvar er dog å forvalte omsorgen og inkluderingen av ALLE elevene. Dette er forøvrig også en kristen kjerneverdi. Og NB: Ihvertfall her i et julespill på en skole - hvor Guds inkarnasjon og Hans kjærlighetsfulle søk etter alle sine skapninger settes i verk som anskueliggjørende spill - skal ikke noen under skolens omsorg kjenne seg utenfor. De deltagende - uansett tro og livssyn - kan forøvrig også si nei takk til å delta; de VET alle, uansett tro, mer enn godt at julen er en kristen høytid. Julespillet er bygget på de kristne premissene. Alle...

Og her er altså inkludering og omsorg også noen av fruktene. De tekster som er oppgitt i mediene fra koranen i julespillet bryter dog ikke grunnleggende med kristen troslære. De peker på Herren i nettopp en kristen kontekst, om enn prøvende og famlende utenfra. Men de peker i et julespill som markerer Guds hellige ankomst. Det er denne hendelsen som faktisk styrer. Ikke omvendt; menneskenes famlende ord i forkant. Også de østerlandske stjernetyderne, "de tre vise menn" pekte på Herren; de kom fra helt andre trostradisjoner. De er like vel i høyeste grad med i skoler og kirker. Og av alle, nettopp tyrannen Herodes (!), var den som viste de tre nevnte menn rette veien til Betlehem og fødselsmysteriet. De var dog vise nok til å følge Herrens hint om å rømme hjem fra Betlehem pga Herodes´ vrede og forestående massakre.

Gud benytter visst de Han vil; når det er Kristus og evangeliet som er fokuset. Uten å oppheve verken læren eller evangeliet som sådan. Samtidig er nettopp alle de involverte en understrekning av at Jesu ankomst er for alle Herrens elskede skapninger. Vil de deltagende få noen glimt av kirkens budskap i et julespill, så kan man sågar risikere at den Hellige Ånd bidrar på hemmelighetsfullt vis. For ALLE de tilstedeværende. Vår tro fordrer også tro og tillit til at Gud selv har oversikten. 

Vi gjør stort sett alle som folk på Jesu tid og retter blikket fremover til Kristi komme, mens vi hviler i hverdagens trygge rammer. Vi venter: Til at kjærligheten, rettferdigheten, fred og sannhet endelig skal rå. En gang der fremme...

Og så kommer Gud med sitt overraskende, forstyrrende og uventede, I DAG! Nå skal ordet oppfylles; dvs virkeliggjøres, realiseres. Så kommer en Kristus som ikke samsvarer med noens forventninger. Og fordrer sågar oss til å være Hans hender i en utrygg verden preget av kulde, adskillelse, ulikheter og eksludering. Det ender nesten med at også vi forsøker å dytte Ham "ut for stupet" av vår aksepteringshorisont da "wake-up-kallet" blir for nærgående, i hvert fall utenfor vår komfortsone? (Jfr fortellingen om synagogebesøket i Nazareth) . Også vi gjør som dem som ble forstyrret av Jesu radikalitet og annerledeshet: Intet er vel mer forargende enn evangeliets evige vekkende radikale  og inkluderende NÅ; som avskjærer fortidens trygge distanse og lager kluss i våre ordnede teologiske tankebygninger og gjør dermed fremtidens drømmer og planer nærmest likegyldige; og nået utrygt. Den Hellige Ånd blåser visst dit den vil...

Det er den mette som alltid synes at den sultende maser litt for mye om mat. Det er den med alt på sitt tørre som ser med rynkede øyenbryn og kritiske blikk på den ustelte som forsøksvis kommer inn i det gode selskap. Men: Ordet skjærer igjennom og sier hva som gjelder NÅ.

Og vi?

Vi får alle som en livet som (opp)gave. Ikke fordi vi verken er spesielt gode, fromme eller velstelte. Men fordi vi er elsket. Guds ansikt og blikk ser alltid først sitt eget segl i alles hjerter; og deler sjeldent våre målestokker. Videre har Gud så stor tro på medmennesket at Han overlater til oss med overflod til å være Guds givende hender til de sultende og trengende. Kristen tro betyr verken virkelighetsflukt, engstelig tilbaketrukken venting på Herren selv eller at vi skal fornekte jorden - i påvente av endelig å komme til himmelen. Men det betyr det helt motsatte: At himmelen har rørt jorden, at Gud ble menneske og lot seg føde i fattigdom og i de velståendes avvisning. Barnet i krybben ble umiddelbart møtt med omverdenens nådeløse likegyldighet. Og vi vet alle om noen som har det delte hjerte. Kristus vet det... om oss alle.

Men Han møter den som er villig til å åpne seg. Mennesket har dessverre derimot en usunn tendens til kun å åpne seg for det det allerede forstår. Til så og si bare å ville forstå det vi allerede forstår; vi preges så alt for lett av vanetenkning og søker trygheten der. Men: En Gud som bare bor i en stemning, i et tankesystem, et sinn, har uansett aldri hatt en virkelighet. Han som var og er Ordet bor midt iblant oss; Han er nærmere oss selv enn det vi selv er. Men våre ord har dessverre en tendens til å overdøve eller tildekke Ham.

Dog kan det å gi slipp på det velkjente nettopp åpne for en større virkelighet - og mennesket mer enn aner seg elsket og del av et støre hellig hele. Disippelen Peter foreslo at de skulle bli værende der oppe på forklarelsens berg Tabor - der hvor de gode og bekreftende religiøse erfaringer gjorde alt så skjønt, vakkert og sant; men Jesus avviste det tvert og gikk ned. Til de andre, inn i den utfordrende hverdagen igjen. Det første som møtte dem var trengende mennesker, sultne og fortvilede... og et sykt barn som hadde behov for hjelp.

De gode erfaringer kan komme, og de forlater oss igjen. Slik er det; og slik må det være. Engler kan av enkelte anes som besøkende; men de kommer... og lar oss være alene...  igjen. Ganske enkelt for det er her vi hører hjemme, sammen med de andre - i denne verden som er full av smerte og elendighet, så vel som av medmennesker som erfarer overskudd og glede. Men vi er bundet sammen i skyld og ansvar. Og dog er nettopp denne virkeligheten god nok; den var god nok for Kristus. Grundtvig skriver at det er ikke englene vi skal fokusere om; men deres budskap. Det er ikke englene som vekker mennesket, det er ikke englene som løfter - men deres budskap, og det de peker på. Og til... Nemlig til

-Kristus selv:

Jesus som ble født utenfor de tilfredses fellesskap og deres koselige trygge hjemmeidyll,  Han som døde utenfor det gode selkap, i utenforskapet. Han var og er alltid underveis blant alle dem som var og er  uten noen form for idyll. Og den som vil følge Ham må også forberede seg på en livsvei med uro og usikkerhet: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.» Han valgte så plassen som den fattigste og usleste av oss alle. Nettopp derfor finnes ingen som er utenfor, noen "overflødige". Dvs Jesus var alltid der hvor vi med Ham i vårt hjerte skulle ha vært.

Han kom til sine egne; som valgte å ikke å ta imot Ham.

Men Han kom like vel.

Jesu fødsel, korsfestelsen og oppstandelsen er ikke fortid, like lite som pinsehendelsen. Men bidrar uavbrudt til å vekke mennesket, til å levendegjøre menneskets nåtid. Hvilket innebærer det levende og våkne blikket for den som intet har. Angelus Silesius: "Ble Gud i Betlehem ti tusen ganger født, men ingen gang i deg – var alt ditt liv forødt."

Det sette er alltid avhengig av øynene som ser. Kristus kom og satte strek over enhver strek mennesker hadde risset mellom seg og sin neste. Ser man da med Kristus i hjertet det samme som det den selvtilfredse og rasjonaliserende rike mann ser? Eller er vi som de bedrevitende og skyver sannheten fra oss? Dytter vi en annen bort, holder vi en annen utenfor, kan det hende at vi også holder Jesus selv utenfor... dytter Ham bort; fordi Han holder fast i sin skapnings hjerte.

Der det er overtro, vranglære og ateisme, der det forlanges bevis for tro, der forlanges underet først; så skal man kanskje tro. Men med Kristus er det helt omvendt: I kristentroen må man begynne med troen, så kommer underet etter. Dog blir den intellektuelle vei alene det å kjøre seg helt fast; som Goethe skrev: "En falsk lære lar seg ikke motbevise, fordi den bygger på forestillingen om at det falske er sant." 

Navnet "Betlehem" betyr faktisk "brød-hjem". Og Kristus er livets brød... Det er kun det brudte brød som kan mette alle: Brød er benådning, brød er liv, brød er gave, brød er under. Den som ser med troens øyne ser Guds nærhet i det tilfeldige og dagligdagse - i nettopp det som ikke er ekstraordinært, der den ikke-troende ikke ser annet enn det tilvante, banale, selvfølgelige og kjente. Fordi den troende erkjenner livet som gave, som under men også som forpliktelse, livet selv er dermed ekstraordinært nok. Og oppfordringen er at det finnes ikke mer;

-fordi det som er - er tilstrekkelig, selv om det finnes både nyheter og hemmeligheter bak alle de kjente bilder av verden hvor vanetenkning og vanepersepsjon lar det statiske vinne frem på bekostning av det dynamiske, igjen og igjen.

Livet skal brukes i tillit til den som ga oss livsgaven og som igjen rekker oss alt det vi har blitt blinde for - fordi det er så masse av det. Vel og merke: Hos oss.

Det er ikke mangel på  mat, mangel på undere som gjør at tusener dør av sult og underernæring. Det er mangel på medmennesker som vil la Guds vilje skje: nemlig la sine hender bli Guds ustrakte hender.

Jesus er sann Gud; Han er Guds sønn. Han viste det ikke gjennom å trylle frem undere alle vegne, eller gjennom at Hans disipler gjorde dette. Han viste det gjennom å være det eneste sanne menneske. Hans invitasjon viser at det finnes ingen tilskuerplasser; kun en scene: En arena vi ikke kan annet enn å delta bevisst og våkent på. Kristus frir oss ikke fra å være den vi er - der vi er, men til å reise oss og våge å være i vorden: Bli den vi egentlig er, paradoksalt nok. Den hverdagen vi allerede er en del av vil Han ikke befri oss fra, men gi impulser og fordringer til å gå inn i den.

Og i Kristi forunderlige verden er kun det knuste hjertet helt. I Hans tjeneste er det kun de sårede krigere som duger: Kjærlighet og frihet kan man kun stri for med våpnene som er nettopp kjærlighet og frihet; ergo fordres mot og utholdenhet. Som det også er rom for pauser og ettertanke. Rytmen er vesentlig; inn- og utpust, hjertets puls, dag-natt, etc. Ora et labora… Martin Buber forteller i en av de jødiske fortellinger om en gammel rabbiner som spør sine elever i talmud: "Hvordan kan man avgjøre når natten er omme og dagen begynner?" Og han fikk mange svar. Men rabbineren svarte: "Nei; den timen som bli til dag er det øyeblikk da du kan se inn i et menneskes ansikt og få  øye på din bror eller søster i det. Inntil da er natten stadig over oss."

Gå til innlegget

Integritet er å stå for sannheten også om du er redd for at du taper på det. Gjelder ikke det kirkens historiesyn og identitet?

Også Petter Dass ser ut til å ha gått gjennom samme forskjønnende propagandaprosess i DnK som Martin Luther. Historiker Kåre Hansen hevder at det er flere vesentlige forhold i historien om Petter Dass som rett og slett er kuttet ut; han påpeker at DnK har endret beskrivelsene av ham til et rent glansbilde. Historikeren Kåre Hansen nøler faktis ikke med å kalle det ren historieforfalskning. Se denne NRK-linken.

Nå bør vi kristne snart våge å være like tro og åpen mot historien og de skikkelser som har markert seg her på vegne av sin kristne tro, som vi mener å være mot troens kilde. Vi blir nemlig alltid også observert som moralske aktører; det handler rett og slett om integritet, troverdighet og det å snakke sant. Vårt budskap i nået blir selvsagt ikke troverdig når vi opptrer med situasjonsbetinget redelighet om historien: Hvilket påvirker dem vi henvender oss til i negativ grad; vi skaper skepsis - nettopp det motsatte av hva en invitasjon til sunn dialog trenger: Usunn skepsis og forutinntatthet fra den andre forurenser som kjent sansene og dermed tenkningen. Skal vi nå frem til dem som søker og er nysgjerrige på tro og kirke, bør vi selvsagt også presentere historien på en måte som inngir troverdighet og inviterer til tillit. Ikke minst fordi det dessverre ennå hender at enkelte blir mer enn skuffet over enkelte kirkelige autoriteter; også dagens sådanne. Da bør nettopp disse som rammes av det negative fra dag 1 vite og være trygg på at i kirken er man mer opptatt av sannheten, enn beskyttelse av autoriteter. Godhet og sannhet hører nemlig ubetinget sammen med det vi hevder å representere. Men har man løyet om annet, eller unnlatt å møte det, så virker det kanskje ikke spesielt inspirerende for den som i nået oppsøker andre i kirken for å få hjelp?

Om noen gjennom historien har gjort gode innsatser i kirken, så betyr ikke det at vedkommende skal være unntatt kritikk. Det gode vedkommende har gjort rammes selvsagt ikke av dette. Vi ser altså nå at også Petter Dass har blitt behandlet på samme glorifiserende og fortegnende måte som Martin Luther.

Om kristne bedriver hvitmaling og fortegner virkeligheten vil det selvsagt en dag slå tilbake på oss selv og dermed det budskapet vi mener å representere. Og da ikke på måter som gavner verken det kristne budskapet eller oss selv qua troende. DnK er f.eks. gjerne kjent som «ordets kirke»: Derfor er det desto mer vesentlig at de ordene man møtes med samsvarer med virkeligheten og er troverdige. I møtet med kirken må folk merke at her tar man faktisk inn over seg hele virkeligheten, fremfor å lage glansbilder. Man taper ikke på å stå ærlig og åpent frem. Den som viser sårbarhet er sterk. (I verste fall: En dag dukker det kanskje opp en #MeToo-kampanje om kirkelige forhold?)

Er man helt åpen om f.eks. Martin Luther, Petter Dass etc der det hører hjemme, så anskueliggjør vi nettopp det som er kirkens hovedanliggende; vi opptrer i takt med det vi tror på: Nettopp her i kirken er det plass for alle oss som ikke får det til og ikke alltid vet hva vi gjør. Nemlig for syndere. Dette er evangeliet. Det samme gjelder selvsagt alle negative og høyst kritikkverdige sider hos andre kjente kirkelige personer gjennom historien - i alle kirkesamfunn. Også den katolske, for all del. Det gjelder selvsagt ikke her å bedrive utbretting og sosialpornografi av dagens autoriteter, skulle de tråkke feil, så skal de selvsagt møtes i de kompetente fora en slik kritikk skal presenteres direkte og uinnpakket.

Men det handler om å våge å være åpen for de feil og den svikt som historiske personligheter sto for; der slik åpenhet forventes og kreves. .

Alle de som ikke har passert inngangsdøren i kirken finner det som er skjult og fortegnet i kirken ut på egenhånd før eller senere like vel. Da er det en idé at de møter trygg åpenhet, erkjennelse, sannhetsbevissthet og redelighet innenfor kirkedøren den dagen de våger seg helt inn. Spesielt i de tilfeller hvor den ene eller andre historiske personligheten hentes frem og belyses. Og pussig nok, så fremstår vi med mer troverdighet og tyngde i det gode budskapet om vi viser evner til å sortere: Være åpen om alt det som er kritikkverdig gjennom historien der det forventes og er relevant, samtidig som vi dog understreker alt det gode og nyttige som samme historiske personer faktisk var utløsere og inspiratorer for.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere