Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

"Politikk" betyr statskunst

Publisert rundt 3 år siden

Den offentlige debatten skal benyttes som basis for at vi alle skal kunne ta stilling i de sakene som drøftes. Men dette fortsetter at debatten bygger på visse kvalitetsnormer som speiler sakene så godt det lar seg gjøre, og på folks behov fremfor politikernes interesser. Hvilke argumenter som har størst vekt er det opp til oss velgere å vurdere. Og forskjellige mennesker vurderer selvsagt dette forskjellig. Slik er det. Det er nemlig dette som er bakgrunnen for at vi faktisk har et levende demokrati.

"Politikk" betyr altså statskunst. Men sett i lys av flere saker, hendelser og politikeres og kommentatorers bidrag, så blir vel den etymologiske betydningen her nærmest tragikomisk? Vi har dog alle behov for å avveie hva som vi anser som mest riktig i den ene eller andre saken. Og den avveiningen og konklusjonen skal vi selvsagt foreta selv. Det er jo ikke nødvendigvis slik at de fremførte argumentene fører til den konklusjon politikeren, kommentatoren og debattøren selv mener?

Generelt hva gjelder innvandring: Begge sider i denne debatten forsterker hverandres kategoriske posisjoner hvor tunnelsynet bare blir forsterket gjensidig. Det er egentlig ingen reell debatt. Om man snart endelig kunne forlate de subtile sosialdiagnosene, personlige påstander, mistenkeliggjøring og stråmannsretorikken -og heller begynne med aktiv lytten og rasjonell argumentasjon, så ville noe kunne vinnes i demokratiet. Her er det vesentlig at også innvandreren, f.eks. muslimen, "den andre" blir invitert og deltar i debatten. En debatt som handler om noen som ikke får delta i den er ingen legitim debatt.

Nå mener jeg ikke å ha møtt så plagsomt mange som fremmer den av noen beskrevne mytologiens "norske og rene". Avsporing, polarisering og ugyldige dikotomier blir ikke bedre av at de er kledd i de flotteste kapper hentet fra det professorale kostymelageret.  Det noen overser er at mange derimot gjerne vil forsvare en rekke hevdvunne verdier som f.eks. likhet mellom kjønnene, ytringsfrihet, demokratiet slik det er vunnet frem i dag; hvor alle eksisterende friheter, rettigheter og plikter, det sosiale- og kulturelle livets alle etablerte sider styrkes og trygges. Samt motstand mot omskjæring og tvangsgifting. Noen er også engstelig for at problemer med gjengkriminalitet og annet destruktivt øker. Andre kan føye til annet. Videre at noen mener å kunne påvise at problemer som her er nevnt faktisk også har økt i takt med øket innvandring fra andre kulturer. Det bør være tillatt å være bekymret for slikt og mene dette, på samme måte som det er vel så tillatt å påvise at meningene er uriktige? Men begge siders påstander bør selvsagt saklig få bli presentert og begrunnes, Det er dette som er debatt.

Så får man begynne her og se om de ene eller andre påstander faktisk medfører riktighet? Men da må det jo være rom for dét uten å bli møtt med allerede etablerte stereotypiske holdninger, diskvalifisering, avvisning, total taushet, forakt, ironi og nedlatenhet. Fordi motparten mener å vite hva du egentlig mener og har full innsikt i dine hensikter. Men faktisk kjenner ingen en annens motiver. Å trekke inn den andres motiver er dessverre en ikke uvanlig manøver fordi man da kan flytte fokus fra kritikken til den andre mer nedrige parten. Enkelte kan dog hevde at alle meninger kommer frem her og der. Men de blir ikke tatt nevneverdig seriøst- og videre sjeldent tatt hensyn til; det er dét som er ett av poengene.

En sunn debatt må begynne et sted. Mener man at det som fremlegges her ikke er riktig, så kan det sikkert stemme. Men disse påfølgende innvendingene kan også være helt eller delvis feil? At man også sosialt og kulturelt kan vinne på innvandring er et argument som naturligvis bør komme frem og begrunnes. Poenget er at en sunn og grundig debatt kan få alt dette, samt annet nyttig og relevant, frem i lyset. Folk flest ser altså at det finnes gode argumenter på begge sider i f.eks. innvandringsdebatten.

Nå er det intet poeng å påpeke at det nevnte verdimessige ovenfor spesielt er norske verdier, men at det er slikt m.m. man vil beholde og forsvare. Noen har altså en frykt for at disse verdiene kan rammes proporsjonalt med økningen i kulturelle forskjeller som følges av innvandring fra andre kulturer. Og mener å kunne begrunne det. At andre mener slik bekymring er dumheter, skyldes fremmedfrykt, uvitenhet og ubegrunnet engstelighet betyr lite her. Man får så heller rolig grundig begrunne at flere av- eller alle bekymringene - ikke har røtter i virkeligheten. Data som fremlegges kan også være relle, men så vektlegger man det like vel forskjellig i debatten. Dette er demokrati i praksis: Det er nettopp her utgangspunktet for en sunn debatt starter, nemlig gjennom respekt, aktiv lytting og det å møte den andre der hun og han er, noe som alle vil vinne på.

Hvis noen mener at det eneste man kan lære av de andre er å se på deres feilgrep, tunnelsyn og retorikk, for så å benytte det i egen motskyts, så har man intet forstått. Folk flest ser som nevnt at det er sanne og plausible argumenter på begge sider av debatten. Flere her ute i det store folket er sågar mer nyanserte enn det noen kommentatorer i den offentlige debatten virker å være. Men dessverre er det de mest grelle meninger som blir sett som representantivt for motpartens meningsbank. Og slik fortsetter den endeløse sirkel av tomheter, polarisering og intet nytt: Man bekrefter gjensidige stereotypier og skyttergravsholdningene.

Men dog: Vi velgere og mediebrukere trenger god argumentasjon fra begge sider. 

Det vi velgere faktisk kan kreve av enhver debatt er at det benyttes rasjonelle argumenter; og der til gode begrunnede motargumenter. Dvs at politikerne og kommentatorer benytter fornuftig argumentasjon for å vise at deres forslag er de mest riktige. Vi trenger å høre argumentasjon fra alle sider i en gitt sak, pro og contra. En reell debatt er selvsagt viktig fordi vi alle da kan vurdere hvem vi synes har mest rett med hensyn til politiske saker og problemer; og hva som egentlig burde gjøres. Ut fra dette kan vi velgere så vurdere hvilken politikk som vi mener best tjener de verdier vi vil vektlegge. Den offentlige debatten skal altså benyttes som basis for at vi alle skal kunne ta stilling i de sakene som drøftes.

Men dette fortsetter at debatten bygger på visse kvalitetsnormer som speiler sakene så godt det lar seg gjøre, og på folks behov fremfor politikernes interesser. Hvilke argumenter som har størst vekt er det opp til oss velgere å vurdere. Og forskjellige mennesker vurderer selvsagt dette forskjellig. Slik er det. Det er nemlig dette som er bakgrunnen for at vi faktisk har et levende demokrati. 

Det må dessverre fastslås at vi velgere ikke så plagsomt ofte får det vi trenger i enhver debatt. Og bestemt ikke i innvandringsdebatten. Vi ender dessverre ikke sjeldent med retoriske grep, bruk av stråmenn, latterliggjøring og diskvalifisering av den andre. Vi velgere skal visst ledes til å akseptere holdninger, sympatier og antipatier fremfor at det argumenteres for hva dette bygger på. Performance, spisse oneliners og smarte retoriske triks tjener absolutt ingen. Vi ender altså som nevnt flere ganger med skyttergravsretorikk. polariseringer og spill.

Vi trenger en seriøs og grundig debatt nå. Men da må man jo også vise den respekt man selv krever, komme seg ut i åpent lende og så våge å ta debatten.

Gå til innlegget

Å i debatt tillegge den andre ideer og standpunkter de ikke har er en grov uskikk. Det er også en kjent sak at bilder sier mer enn haugevis av ord. I politisk propaganda benyttes da også denne innsikten flittig. Substansen i debatten om innvandring er for lengst borte, dessverre. Innholdet i det som ytres forsvinner bak de grelle masker vi andre allerede har lagt på vedkommende. Fakta og reell politisk debatt om innvandring har visst avgått ved døden.

Det er vel i kun én av samfunnsdebattene hvor det grelle, forenklinger, demonisering og bruk av stråmenn florerer og trives så til de grader; og det er i innvandrerdebatten. Begge parter (fordi det er bare to) legger ofte riktig nok merke til den andres bruk av stråmenn, men overser samtidig at man ofte selv begår samme feilen. Det er vel nettopp "debatt" det som oftest ikke er, hva gjelder temaet innvandring? En direkte kjedereaksjon av gjensidige meningsforvrengninger oppstår her i den massive skyttergravsbeskytningen, og dét som amen i kirken. Den andre partens meninger blir ofte forvrengt; de tillegges meninger de ikke har... og det som faktisk er sagt overses glatt. Får man klistret meningsmotstanderen til krefter og meninger ytterst få vil identifisere seg med, er meget oppnådd.

Det har altså dessverre oppstått en sterk og drepende polarisering som så og si har endt i en politisk stammekrig. Den andre partens ytringer og meninger blir her ofte stemplet som moralsk forkastelige og ut over det skyldes deres standpunkter og ideer dumhet, naivitet, egoisme, kyniskhet og uvitenhet. Pluss, pluss... You name it... De er derfor ikke verdt å lytte til, vi VET jo hva de like vel egentlig mener. Når de ytrer seg er vi derfor så og si a priori på det rene med hva som faktisk sies og menes. Det stemples mer enn ofte til dels grovt og ikke alt for utydelige assosiasjoner frembringes gjennom beregnende bruk av ladete ord, nonverbale virkemidler som f.eks.beregnende billedbruk som skal lede leserne til de konklusjoner journalisten eller skribenten selv ønsker.

Altså ikke minst gjennom implisitte og eksplisitte ledd i ens egen ytring som så snedig tillegges den andre. Man legger her samtidig umerkelig meninger inn i tredjeparts, dvs lesernes, innerlommer.

Alt dette fremfor at man tar den bedre og informative veien gjennom opplysning, drøfting, dvs forklare de aktuelle politiske sakenes bakgrunn, deres objektive innhold og gjennomgå argumentenes pro et contra fordomsfritt og videre kritisk.fremleggelse av rasjonelle argumenter om hvorfor man mener at motparten her delvis eller helt tar feil. Samt bred begrunnelse av egne standpunkter og ideer. Dette er vel dessverre kanskje uttrykk for mer latterfremkallende naiv ønsketenkning?

De gode hensikter, den gode etikk, klokskap og egentlig innsikt hører altså til hos "oss". Det blir et besynderlig, uinteressant og trist skue hvor det som fremlegges preges av sort-sortsort-hvitt,  og  hvitt-hvitt. De andre blir heller tillagt gale og sågar groteske meninger og sympatier som vedkommende høyst sannsynlig ikke bærer i det hele tatt. Hentydninger, halvkvedete viser og assosierende billedbruk er altså her ofte velbrukte effektive midler. Det handler tydelig nok for flere om påvirkning, fremfor informasjon, drøfting og oppklaring. Lesernes assosiasjoner føres til de rette konklusjoner. Igjen: Det er slående hvordan bruk av stråmenn, halvkvedete viser, demonisering og manipulasjon tillates bare hensikten er god nok.

Avisen Vårt Land vet godt hva de i dag bidrar med gjennom en HELSIDE av Sylvi Listhaug på side 19. Ingen kan vel beskylde de ansatte for å være historieløse eller uvitende? Når bildet får en helside, så kan kan vel knapt hevde at det er den informerende henvisningen til et visst billedbruk som her er poenget. I linken her øverst til venstre så ser vi en av nazistpartiet Nasjonal Samlings plakater. Det er i stil og bruk av tekstfonter ikke helt ulik dagens Vårt Lands hele side 19 av Sylvi Listhaug.

 

 

Gå til innlegget

Er Jesus bibelsk?

Publisert rundt 3 år siden

Gjør egentlig vår teologi Jesus til «en av oss»? Svaret på det spørsmålet er i hvert fall at han både er… og IKKE er dette. Jesus har nemlig en tendens til ikke nødvendigvis å svare til forventningene og holder seg viselig nok unna kontroll, metodegrep og instrumentalisering.

Er Jesus bibelsk? Spørsmålet som selvsagt er noe ladet stilles nettopp slik for å få frem et poeng: Nemlig hvordan ser man på bibelen og dens tekster, bekjennelsen og tradisjonen - relatert til den Jesus vi mener å tro på? I begynnelsen var ordet. Og siden kom alle ordene...

Hva begrepet «bibelsk» bør innebære, og hvorfor, er det tydelig nok divergerende meninger om. Har man ikke klart for seg hva som her menes og hvilken vekt det bør tillegges, så snakker man selvsagt ofte og beklagelig nok forbi hverandre. Dvs man må være tilstrekkelig klar på hva som her "bør menes" eller ikke... for å anses som troverdig og videre vel så vesentlig begrunner det hele rimelig forståelig. Om enn ikke det man her fremlegger også nødvendigvis skal innebære som akseptabelt for alle parter i diskursen. Aksepterer man ikke alle av den andres premisser, så blir også dialogen en tosidig monolog; dvs heller en skinndiskusjon. Det handler nemlig også hér om TRO. Alle parter bør dog forutsette i en internkristen diskurs at også den andre har Kristi nådefulle kjærlighet og rettferdighet som utgangspunkt og mål, dvs at den andre har entydig gode intensjoner, like meget som en selv. Men det er ikke nødvendigvis en slik dialogisk åpning og prosess som skjer. Det blir helst posisjonering og det som verre er, dessverre. Verdidebatt er et godt eksempel her.

Om noe anses som «bibelsk» eller ikke er altså ikke lenger et viktig spørsmål for flere teologer og troende: Fordi begrepet ikke lenger har noe forståelig og relevant innhold. Og ikke minste fordi bibelen av noen anses som en høyst betinget- og kontekstavhengig samling av forskjellige bøker og skrifter som hver for seg representerer en rekke ugjennomtrengelige sosialhistoriske faktorer -tekstkritisk sett. Hvilket innebærer at også bekjennelsen og tradisjonen blir sett på som like så betingede produkter. Dermed står man tilbake med den subjektive erfaringen; og den enkeltes teologiske begrunnelser rundt dette og livet som øverste tolkningsinstans og autoritet.

For andre teologer og troende holder ikke dette like vel, som kjent. Og på den annen side, så har også den konservative troende erfaringer med Kristus. Men dog: Mistanken, dekonstruksjonen og reduksjonismen som allerede er akseptert som metoder mot foreliggende tekster og tradisjonen bør nemlig også benyttes mot den liberales tekstbruk, bias og påståtte erfaringer av Jesus og kjærlighet. Om disse metodene faktisk skal anses som gyldige. Dessverre foreligger det her tilsynelatende en selvrefererende inskonsistens hos samme teologer.

Det virker dog som om mange har dyrket den historisk kritiske metoden, tekstreduksjonisme, dekonstruksjon og mistanken i en slik grad at den her nødvendige objektiviseringen har ført til en betydelig distansering og dermed frigjøring fra tekstene og tradisjonen. At hybris ligger på lur her er muligens noe som ikke legges merke til? Troen på at man kan oppnå fullstendig objektivitet i historiske undersøkelser er dog en naiv posisjon, som for lengst også er avvist av faghistorikere. Men tekstkritikken og de valgte metodene har hos noen fått en slik styrende makt i tolkningsprosessen at også Jesus i dag underlegges metode og tolkning. Rent projektivt tillegges Han subjektivt bestemte kvaliteter og faktorer, og løsrives så mer og mer fra bibeltekstene, bekjennelsen og tradisjonen: Jesus blir her et uttrykk for personlige idealer og ønsker, hvor "kjærligheten" selv er den legitimerende og avgjørende instans. Substansløsheten og tomheten i dette prosjektet burde dog være synlig for flere. Det er nemlig her mennesket og subjektiviteten som blir den øverste instans; og det er en heller liten og skjør gud å dyrke.

Det er altså nå den enkeltes Jesusbilde og «erfaring» som blir øverste prioritet hvor alt annet så underordnes; i praksis så gir man seg subjektiviteten og de tilfeldige variabler i vold med den beste samvittighet. Bibelen blir her øyensynlig redusert til en sitat- og metaforsamling hvor man mener å ha all rett til å benytte akkurat de tekstelementer og narrativer som passer den teologiske atgumentasjonen her og nå.

Og videre kan man så med den beste samvittighet overse også andre tekster som bestemt vil ugyldiggjøre de konklusjoner som er foretatt. Man henter altså nå "sanne tekstord" selektivt frem etter ønske...  hver etter sin smak; akkurat som på lunchbordet på Grand Hotell. Og eneste dogme er at "størst av alt er kjærligheten", uten at kjærlighet for øvrig defineres og blir sådan et tøyelig begrep som kan fylles av den enkelte etter behov.

Dog kan en slik argumentering fungere godt rent herskerteknisk. Man definerer nemlig her implisitt hva som er den egentlige kjærlighet og hvilke teologiske posisjoner dette nødvendigvis medfører. Dermed plasseres den andre i motsetning til den egentlige kjærligheten og arenaens deltagere har så fått sitt stempel i pannen. Dramaturgien er klar: Man plasserer seg selv på kjærlighetens- og det egentlig godes side.

Det er som nevnt kjærligheten som nå er hovedreferansen. Uten at man nødvendigvis definerer hva som legges i dette verdibegrepet. Det tas derimot for gitt. Det bør man ikke gjøre. Det er vel få ord som til de grader har blitt vrengt, misbrukt og multitolket som dette? Enhver vet f.eks. at genuin kjærlighet også setter grenser og fordrer den enkelte i nået. Hva er så kjærlighet? Her presenterer ikke f.eks. NT noen entydig abstrakte definisjoner. Men Jesus selv anskueliggjør i praksis hva kjærlighet er. Kristi ord bør dog tillegges noe vekt her?

Noen blir tydelig nok dog et offer for egne narrativer, som vokser frem i en allerede foreliggende aktuell kontekst for å underbygge og legitimere nettopp denne. Premissene hentes altså ut fra allerede foreliggende konklusjoner og noen blir slik gående ganske tilfreds i en selvbekreftende sirkel. Mistankens og subjektivismens blikk gis også samtidig her en slik tyngde at det ender med at folks respekt for - og troen på kirkens budskap og bibelen - trinnvis svinner hen: Mysteriet i troen og Treenigheten uthules. Ikke da så rart at alternativer og new age anses som bedre alternativer av flere?

Det er altså og tydelig nok valget av perspektiv og dermed synet på bibelen, bekjennelsen og tradisjonen som genuine kilder som skiller. Den som avviser livets to utganger er gjerne også den samme som avviser andre tekstdeler i NT og åpner så for radikale nytolkninger og nye liturgier på nye områder. Som sågar går på tvers av Guds ord. Men det gjør ingen ting: Det hele bygger jo bare på menneskeord like vel - Guds ord finnes egentlig ikke, slik man ser det.

Å lese bibelen er selvsagt alltid en dialektisk prosess: Her må man være våken; bevisst og positivt vite at det faktisk er en selv som bemøter teksten, tolker og utlegger. Alle leser vi med briller, og da handler det om å ha denne faktoren i mente. En adekvat lesning innebærer f.eks. at verken teksten eller den som leser faller som offer for den andre av disse to faktorene.

Enkelte mener visst at selve ideen med at livet har to utganger er brudd på denne udefinerte kjærligheten. Det gjør nemlig Gud ond, må vite. Men det er jo ikke nødvendigvis slik: Det er faktisk den enkelte som selv velger å si nei takk til Gud til tross for alle Hans iherdige forsøk på å "fange" inn mennesket- hele NT viser dette poenget tydelig. Man er tildelt friheten og stiller seg selv til slutt helt utenfor - dog NB forutsatt at man positivt også vet at det er dette man faktisk gjør; dvs er myndig og kompetent i beslutningsprosessen. Gud vil selvsagt ikke dette, det er hele poenget med inkarnasjonen. Han elsker mennesket så sterkt at Han kom hit gjennom Jesus Kristus. Nettopp for å demaskere den egentlige Guds kjærlighet og vilje med mennesket.

Man kan vanskelig hevde at man tar Jesus seriøst om man fjerner muligheten for at man kan skilles fra Gud. Bare i Matteusevangeliet alene kommer Han inn på dette 16 ganger. Dette er vel dog ikke uttrykk for ondskap fra Kristus? Poenget i fortellingen om den rike mannen Lasarus faller f.eks. helt bort om man mener noe annet.

Jesus opphevet ikke de hellige skrifter, dvs Tanakh - den hebraiske bibelen - som Han ble opplært til og benyttet flittig i sin argumentasjon med andre. Han kritiserte derimot den måten som enkelte brukte disse tekstene på: Man kan komme til å stille seg i veien for Gud selv, gjennom misbruk av Hans ord.

Det var og er nemlig slik at det er i relasjonene Jesus trekker frem sannheten. det er dér den hører hjemme: Sannheten om Gud og mennesket, sannheten om det som skjer mellom menneskene, og sannheten ang. det enkelte individs forhold til seg selv. Man kan bare finne Kristus når man erkjenner hvordan Han faktisk identifiserte seg med Guds sak og vilje.

Oppsummering: Dersom man kan løsrive seg fra bibelens tekster ad hoc slik liberalteologene gjør, så blir nødvendigvis det å hevde at livet har to utganger heller intet problem. Man ser da også at det er de samme teologer som trekker andre konklusjoner enn kirkens 2 000 år gamle troslære i enkelte andre saker.

Men det er ennå flere som mener at man IKKE kan løsrive seg slik fra tekstene, bekjennelsen og tradisjonen. Mener man altså at bibelen - slik dens innhold og budskap resymeres i bekjennelsen og vitnes om i den 2 000 år gamle tradisjonen- er noe mer og annet enn bare høyst betingede menneskeord alene, så er dette liberale standpunktet og metodebruk en umulig posisjon. Vi tror nemlig at Den Hellige Ånd positivt har virket og virker i kirkehistorien, også gjennom bekjennelsen. DHÅ sovnet ikke ganske så raskt etter pinseunderet for så å våkne opp ca etter 2 000-årsskiftet i liberale miljøer.

Som jeg skrev i annet innlegg:

Gjør egentlig vår teologi Jesus til «en av oss»? Svaret på det spørsmålet er i hvert fall at han både er… og IKKE er dette. Jesus har nemlig en tendens til ikke nødvendigvis å svare til forventningene og holder seg viselig nok unna kontroll, metodegrep og instrumentalisering. Man kan nok hevde at Jesus var og er et kontrakulturelt tegn. Men ikke ubetinget bare dét. Dog er bibelen, bekjennelsen og tradisjonen impregnert av nettopp Den Hellige Ånd også etter pinsehendelsen. Derfor bør vi respektere historiens svar og forsøke å belive dem ut fra vår horisont.
Ikke oppheve dem.

Til slutt: Det finnes altså en betydelig forskjell mellom det engstelig konserverende som vil bevare alt som det var før, utelukkende fordi det er oversiktlig, kjent og trygt… Og det som ennå vil forbli nær kilden uten å bevisstløst la seg forvirres og forvilles av pågående spekulasjoner i tiden og kulturen. Dog er det viktig å ha i mente at ingen skal dømmes over og ut kun fordi han ikke på en «korrekt» måte uttrykker det som like vel til syvende og sist er å anse som et mysterium. Det sentrale er å tro på Kristus qua Guds sønn, ha tillit til Ham og vite at dette er viktigere enn kiving om språklige formuleringer som forsøker å danne et riss om mysteriet. Det er Gud som har det siste ordet. Heldigvis.

Dog er det et tak også i den kristne kirken. Det finnes et punkt hvor man stiller seg utenfor. Man kan ikke forvente at kirken endrer bekjennelse og tro etter hvem det er som kommer inn i kirken.

 

Piet Hein:

”Vi velger så rart demokratisk en gud der er til som vi vil. Så gjør det ikke så meget om han er den Gud som er til”.

Gå til innlegget

Å gjenoppdage eller erstatte?

Publisert rundt 3 år siden

Når vi leser Markus Borg og Helge Hognestad så kan det pussig nok se ut til at de tenderer mot å bekrefte og illustrere de påstander om hybris og eksklusivitet som det advares i mot i deres tekster. Deres referanser til språket og forsøk på teologi viser seg på noen tekstscener å være en oppvisning av de blinde åndenes dans: Også deres tanker og den postmoderne teologien representerer naturlig nok kontekst, tolkninger og et system.

I begynnelsen var Ordet; hvilket betyr at uten Ordet var det ingen begynnelse.

Og siden kom alle ordene…

Satt på spissen, så resulterte reformasjonen med å redusere mennesket til bare øre. Det var fra da av hovedsakelig det talte ordet som var saken. Men vi er hele mennesker, med ånd, sjel og legeme: De katolske og østlige kristne kirker har vært tro mot dette hele veien.

Hvordan kan vi så forstå Guds selvåpenbaring og mennesket? Det blir ikke sjeldent poesiens ord, bilder og musikk som blir det mest presise og dermed døråpnere. Eller grensesnittene - for å bruke et ord fra dataverdenen. Samtidig som vi bør være klar over at det er nettopp jeg som beveger meg og tenker underveis.

Å redusere Gud til objekt og saksforhold for vår tenkning blir å bygge et babelstårn som har sin egen ødeleggelse som iboende konsekvens. Gud kan selvsagt ikke gripes av vår tenkning som et objekt. Fordi Gud er subjekt og IKKE objekt; Gud er og handler på egne premisser. Vi er alle begrenset av det å være menneske underveis, av vårt språk og vår historie. Så gjelder det å finne ord som trinn for trinn kan bidra til bitvis avsløring og ikke tilsløring. Apropos: Når vi f.eks. leser Markus Borg og Helge Hognestad så kan det pussig nok se ut til at de tenderer mot å bekrefte og illustrere de påstander om hybris og eksklusivitet som det tidvis advares i mot i deres tekster. Deres referanser til språket og forsøk på teologi viser seg på noen tekstscener å være en oppvisning av de blinde åndenes dans: Også deres tanker og den postmoderne utgaven av newagepreget teologi representerer naturlig nok kontekst, tolkninger og et system.

Vi kan snakke meningsfullt om Gud om vi samtidig respekterer Guds annerledeshet: Men det betyr ikke at vi intet kan erkjenne: Gud har åpenbart seg i inkarnasjonen og vist hvem Han er, og at Han vil ha en levende og aktiv relasjon til sin elskede skapning. Men vår kultur og ikke minst teologien i noen miljøer er preget av skepsis, mistanke og historisk kritisk forskning. Hvilket fører til oppløsning og en grenseløs relativisering i visse tilfeller, hvor alt får samme verdi. Det blir opp til den enkelte å avgjøre hva som (i beste fall) kan passere som minst usant.

Å passere terskelen for den bundne tenkningen gjøres gjennom Guds åpenbaring, hvilket er å se som en "hermeneutisk grenseerfaring", som den franske filosofen Paul Ricoeur kalte det. Åpenbaringen er ikke derfor antirasjonell, om den betinget selvsagt kan kalles «irrasjonell». Det er snakk om åndelige og sjelelige erfaringer som fornuften og tenkningen i beste fall integrerer og slik leder oss ut i utvidet terreng. Her er mot og vilje nødvendige følgesvenner. Det transcendente er altså ikke uttrykk for en annen verden ved siden av, men er betegnelsen på en allerede eksisterende - men ikke nødvendigvis erkjent - kvalitet i den verden vi alle allerede beveger oss. Vi må derfor ikke ofre vår fornuft på troens alter slik enkelte hevder, men være villige til å åpne oss for grenseerfaringer og dermed utvide rammene for vår tenkning. Det handler om at Kristus også er uttrykk for et hellig mysterium, hvilket selvsagt er noe annet enn en alltid utilgjengelig hemmelighet. Vi inviteres inn i dette mysteriet for slik å utvikle vår relasjon til Gud, medmennesket og oss selv. Det er her sentralt å være bevisst på at Gudsrelasjonen per se og troen er noe annet enn våre tanker om dette. Det siste er dog teologiens oppgave; men ydmykhet og bevissthet om egne begrensninger er billetten for å begi seg legitimt inn på denne veien.

Det kan være et poeng å tenke over at Gud ikke presenterer seg gjennom abstrakte teser og dogmer gitt i en rekke dokumenter, men i Kristus og Hans reelle nærvær midt i den rå virkeligheten mennesker strir med. Nå er riktig nok vi overlatt skriftene i bibelen, men ikke bare: Vi møter Gud gjennom sakramentene og vi har muligheter for grenseerfaringer i hverdagen - om enn de ikke kan tvinges frem eller inviteres ved behov. Gud trekker seg som kjent unna de tilfeller mennesket vil objektivisere, instrumentalisere eller funksjonalisere Ham. Hvilket var en felle som noen av Jesu samtidige skriftlærde falt i: Kristus er til stede på Guds betingelser. Gudsrelasjonen og dens frukter kan altså ikke lokkes eller tvinges frem; men vi kan åpne oss for det.

Apropos: Å hovedsakelig etterstreve det gode, glede, harmoni og bekreftelse er alltid å søke seg selv i Gud; hvilket er en farlig avsporing. Å søke Kristus er samtidig også det å begi seg ut på en lidelses vei; hvor Kristi ord på korset samtidig er en trøst: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg". Også denne skrekkelige erfaringen er kjent av Jesus selv.

Som teologien minner oss om er språk og tanker om Gud lik verktøy som kan, men ikke må, vise til det som er annerledes: Tanker om Gud er som kjent alltid ettertanker. I noen strekk på den strabasiøse livsveien blir også tankene utfordret radikalt: Hva som skal få passere som virkelighet eller ikke blir til tider en radikal utfordring over ævne. Gudsforestillingen, de betingede tankene om Gud, ser alltid ut til å være svanger med sitt eget endelikt; nettopp fordi den ærlige søken vil være i bevegelse og tvinge sammenbruddets kall til vekst  frem. Møtet med Gud er også møte med ilden: Her fortæres ikke bare det mørke og onde i oss selv, men også våre alltid betingede bilder og forestillinger. Gud bærer oss, Gud elsker oss ubetinget... men er også noe annet. Større. Hvilket fordrer til det å reise oss igjen etter sårt tiltrengt hvile. Til bevegelse: En utvidet forståelse, grensebrytninger og vekst, betyr som oftest smerte: Ja visst gör det ont när knoppar brister. Men vekst betyr alltid også utvidet syn og berikelse. Visdom er krystallisert smerte.

Enhver sann søken vil derfor til tider stri med en knugende og bitter erfaring av Guds fravær. Tankene om Gud strekkes her til bristepunktet, og vel så det: Tankene som produkt av teologisk erkjennelse; som uttrykte den en gang så klare ideen om Guds evige nærvær p.d.e.s. kommer i den enkeltes virkelighet i brutal konfrontasjon den nevnte fryktelige og drepende opplevelsen av Guds fravær. Det virker faktisk som om enhver genuin søken etter Guds nærvær til tider vil konfronteres med erfaringen av det fryktelige fraværet - i en skrekkens ørkenvandring som aldri ser ut til å ta slutt, der og da. Perspektivene og orienteringspunktene er borte i ørkenen; alt går i ett, alt oppløses. Jfr Johannes av korset.

Men dog: Det som nevnt lenger ovenfor så følges kampene samtidig av noe positivt; nemlig en gryende gjenoppdagelse og erfaring av Guds kjærlighet som også fører til en ny måte å forstå seg selv som troende underveis.

Erfaringen av Guds nåde og nærvær vil ubetinget gi konsekvenser for vår måte å forstå oss selv og måter å leve på. Vår relasjon til Gud, vår neste og oss selv både utvikles og utvides. I det man mener å gripe sannheten og gjerde den inn, slipper den unna. Gudsrelasjonen er det nye utgangspunktet for hvordan alle andre relasjoner forstås og utleves: Jo nærmere Gud man kommer, jo mer tydelig blir også det sanne bildet av en selv. Dvs alle de ikke helt erkjente mørke sidene, egoismen, bitterheten, tilkortkommenheter og alt det utilstrekkelige blir mer og mer synlig for en selv. Synet av alt dette skrekkelige skjult i eget mørkerom kan forskrekke slik at man snur ved terskelen. Forståelsen av kjærlighet var for konsentrert om gode følelser og stemninger, og man ble muligens overrasket over kjærlighetens avslørende og fordrende sider: Man søker derfor heller noe annet… Sannheten koster nemlig.

Noen vil alltid ha sannheten, visdommen og fruktene. Men de vil ikke nødvendigvis alltid betale prisen. Derfor, så ender det at man sitter og stirrer henført på fingeren som peker fremfor å gå den veien det pekes. Men erfaringen av Guds nåde og kjærlighet burde tvert imot få oss til å erkjenne at vi hele tiden befinner oss i Guds favn; vi er som kjent samtidig fremme som vi også er underveis: Det er uansett også bare vi som oppdager og skremmes av det mørke og onde i oss selv - i møtet med lyset: Gud har sett det hele tiden og like vel elsket oss ubetinget som sin egen.

Ja, vi er frelst av nåde. Ikke av gjerninger. Men vi strekker oss mot å handle i tråd med Guds vilje fordi vi er frelst av nåde, fordi vi elsker Gud: Det er ikke til å komme fra at Guds Ord er bydende; evangeliet er på en gang transformerende og performativt. Hvilket selvsagt ikke skal oppfattes som verken instrumentaliserende eller moraliserende. Jesu liv, korsfestelse, nåde, forsoning og frigjøring er det som gir kraft til å gå den veien som samtidig er transformasjonens prosess. Det handler om rytmen som følger alt levende; er man levende så er man i utvikling: Kontemplasjon - aksjon, hvile - bevegelse, etc., Møtet med Kristus fører til etisk handling; ikke omvendt - moralsk handling fører ikke til Gud. Vår relasjon til Gud kan ikke bare bygge på tenkning og kontemplasjon; like lite som på hovedsakelig aktiviteter: Begge er sider av samme sak og belyser hverandre.

Gå til innlegget

«Gud er død»

Publisert rundt 3 år siden

Inkarnasjonen blir egentlig en trussel; nettopp fordi Jesus blir for nærgående. Det er da bedre med den guden som kan holdes på mer enn armlengs avstand, som ingen har monopol på og som er fjern nok til å omkonstrueres ad hoc.

Eller «Gud» er død. I hvert fall er ikke Gud lenger hva Han en gang var. Gud som objektiv instans er tydelig nok avskrevet av den postmoderne teologien. Den historisk kritiske bibelforskningen har snudd, vridd og vrengt på bibelens tekster så lenge og i en slik grad at vi i beste fall sitter igjen med en gammel sitat- og metaforsamling fra hvor man kan hente ut det man ønsker etter behov. Mennesket har nå etter 2 000 år altså endelig gjennomskuet bibelens tekster og mener å ha demaskert både Gud og det bekjennende mennesket. Gud er m.a.o. underlagt metoden.

Flere som gir uttrykk for religiøs toleranse er ofte preget av sannhetsrelativisme som også kommer til uttrykk i tankene om Gud. I den postmoderne teologien har Gud blitt vist på døren, vi sitter igjen med en konturløs gud som ledd i en relativistisk teologi hvor intet lenger egentlig kan hevdes å være egentlig og genuint sant. Frihetsfanene heves høyt og det forkynnes jublende «Det finnes ingen som har enerett på sannheten», «det er ingen som har monopol på Gud». Man aner her et lite ekko av det gale mennesket i Nietzsches fortelling.

Den postmoderne teologiske tenkningen er klart preget av relativisme, av pluralisme og en dyp mistillit til bibelen, bekjennelsen og tradisjonens begrunnelser og narrativer. I denne postmoderne kameleon-utgaven av kristen teologi spesielt (og religion generelt for øvrig) gir det ikke lenger noen mening å hevde at den ene teologien er mer sann enn den andre; alt er egentlig å se på som språklige konstruksjoner: Det finnes ingen sannhet. Det finnes derfor heller ingen Gud. Bare «guder». Den postmoderne teologiens oppgave er derfor egentlig bare å dekonstruere, tømme alt for innhold. Med den konsekvens at folk flest mister tilliten til kirken, bibelen og bekjennelsen. Alt handler bare om språk og det er derfor i retorikkens og spekulasjonenes akademiske templer at de postmoderne teologene trives.

Rent prinsipielt kan derfor alle teologier og religioner plasseres i samme samleskuff hvor det er språket og den individuelle deltager som alltid er øverste instans. Vi sitter altså igjen med en gud som samsvarer med den enkeltes følelser, behov og ønsker. Mennesket har nå egentlig bare seg selv igjen å dyrke: hvilket blir en heller liten og skjør gud.

Den postmoderne teologiens gud er raffinert og moderne, og besitter en hendig og tidsriktig omstilingskompetanse, hvor Gud hele tiden justerer seg etter de postmoderne teologenes tenkekapasitet. Det hevdes derfor her at Gud alltid blir til... slik kan man tviholde på relativismens effektive trumfkort i diskursene. Tvetydigheten og relativismen heves opp som legitimering (Jfr Paulus´ord om det å se som i et speil) , og det velkjente refrenget synges igjen unisont: «Det er ingen som har monopol på Gud og sannheten».

Det vår kultur sterkt preges av, på godt og vondt, er en kullsviertro på loven om årsak og virkning. Og nettopp slik møter mange også Gud og troen: Man opererer med et ikke alltid like bevisstgjort positivistisk betinget og ubegrunnet bilde av Gud som med matematisk konsekvens skal gripe inn... om Han da ER allmektig og kjærlig? Skjer ikke det som ønskes og forventes av en gud, så konkluderes det med at Gud heller ikke finnes: De teologiske kvalitetene «kjærlighet» og «makt» tar man forut for tenkning allerede som gitte og helt avklarte størrelser; og setter så betingelsene: Gud møtes så og si med den hypotetisk deduktive metoden, som Han så selvsagt bør følge om da Han har den minste interesse av å bekjentgjøre at Han finnes. Men hva da om Gud gir seg til kjenne på måter noen ennå ikke er åpne for? Hva om Gud i slike og andre test-tilfeller trekker seg unna kontroll og funksjonalisering?

Gud er samtidig både Herre (Adonai), og far (abba): Han er både i det transcendente og det immanente. Gud er annerledes og større, men dog like vel til en viss grad kjent gjennom inkarnasjonen. Det er dette som skiller kristendommen fra de andre to store religioner. Gud ville vise at Han alltid bare var ett skritt unna mennesket. Og det skrittet tok Gud gjennom Kristus.

Vi spør alle etter svar når livet brytes ned, naturlig nok. Men det er ikke alltid at svar er det samme som løsning. Det uvisse har også en side som maner til tillit og tålmodighet, hvilket selvsagt er en prøvelse over ævne til tider. Jfr Jobs bok.

Men den postmoderne teologen trives ikke så meget i de ubesvarte sfærer som de gjerne vil tro... og tar heller snarveien og fremmer et nytt gudsbilde som alltid er gjenstand for tilpasning ad hoc: Teologen endrer like greit gudsforestillingen og tilpasser den tidens sosiale- og kulturelle strømninger. Den postmoderne teologen trives altså best i spørsmålene om Guds sønn Jesus og Treenigheten, og absolutt ikke i svarene.

Det ser faktisk ut som om enkelte ennå bedriver tankeleker om Gud; som de egentlig ikke lenger tror på, men ennå like vel ikke makter å slippe helt. Men det er både en styrke og en befrielse at Gud ikke endrer seg etter mine følelser, behov og ønsker: En slik gud er vel knapt større enn mennesket... og derfor heller ikke spesielt verdt å bekjenne?

Det kan altså virke som om de postmoderne teologenes gud er et forsøk på å unnvike det som er genuint større i det pretensiøse forsøket på å fremme nettopp det samme - det større: Det skal jo være større og annerledes, men på de postmoderne teologenes premisser. Så spørs det da om det er noe større? Det som kan betegnes som overnaturlig og metafysisk, det som ikke kan defineres innenfor naturvitenskapens grenser, blir her mer enn trussel enn en utfordring. Som om de har mandat til å oppheve bibel, bekjennelse og tradisjon, avlyse kontinuitet og fortløpende omkonstruere Gud ad hoc? Inkarnasjonen blir her egentlig en trussel, nettopp fordi Jesus blir for nærgående. Det er visst bedre med den guden som kan holdes på mer enn armlengs avstand, som ingen har monopol på og som er fjern og fleksibel nok til alltid å omkonstrueres ad hoc.

For noen få tiår siden kunne man knapt antyde at man trodde på Gud og var kristen uten å bli diskvalifisert som selvstendig, rasjonelt oppegående menneske. I dag er det tragikomisk nok helt motsatt: Man er ikke selvstendig tenkende, seriøs og fri som troende kristen om man ennå (!) tror på kirkens bekjennelse, på forsoningen og nåden, på at Jesus døde for menneskers synder og oppsto for oss... Og videre er like så begrensede kristne, og bundet i det gamle, at vi heller ikke tror på reinkarnasjon, karma, energier og nygnostiske teologer som f.eks. Helge Hognestad og John Shelby Spong.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere