Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Helge Hognestad snubler i egne ben

Publisert 18 dager siden

Livet er for oss alle en gave. Men også et under og en forpliktelse. En forpliktelse mot vår neste, skaperverket og oss selv. Kristi nåde er det som gir kraft til å reise seg for å gå inn i de vesentlige oppgaver som Hognestad skisserer.

Nok en gang presenterer Hognestad kategoriske beskrivelser av kirken med samme velkjente og størknede forestillinger om dens troslære. Han stiller så ledende spørsmål om kirken holder mennesker fast i gammel, ubrukelig og ødeleggende bevissthet: Formen på hans påfølgende narrativ fører uomtvistelig til at flere lesere også konkluderer slik han legger opp til. Nemlig med en tabloid forenkling av kirkens troslære som mørk kontrast til Hognestads positive, lyse og gode budskap. Dette er manipulasjon. 

Jesus er hos Hognestad tydelig nok redusert til en historisk og lokal influenser. Gjennom sin variant av ny-gnostisisme, så faller han tydelig nok selv for den fristelsen som dualismens suggestive kraft lokker til: Hognestad projiserer det hemmende, destruktive, og mer eller mindre onde hva gjelder tro og praksis, over på kirken. «Onde» fordi den i alvorlig grad hemmer og begrenser de troende som kollektivt er underlagt kirkens tvangstenkning. En hendelse av sosial kontroll som vi andre ikke har ressurser til å gjennomskue. Men det har Hognestad: I motsetning til oss andre, så representerer han visst med sine eksklusive og aristokratiske synspunkter mer av den egentlige sannheten for vår tid og reduserer som konsekvens samtidig de medmennesker som nærer et annet syn. Kategoriene blir altså ganske så enkle og lettbente, og nyansene få. Bidraget er derfor bare nok en variant over de allerede velkjente eksistensielle temaene. 

Fra bibelen ser vi at livets iboende vilkår fordrer at både det onde og det gode hos en selv erkjennes og føres sammen som deler av egen eksistens. Dette utgjør så en fordring til hvert menneske om ikke å la tro og idealer overdøve det fordrende nærvær. Men skal dette erkjennes trengs både distanse og mot som heller ikke hos Hognestad er dominerende kvaliteter. Dermed siver i praksis en bedrevitende og arrogant holdning frem mellom linjene her og ellers  – uansett intensjoner og sympativekkende skrud. 

Det kan være på sin plass å påpeke det selviske potensialet i oss alle. For vi blir lett velvillige ofre for egen fasademaling og projiserer gjerne det bevissthetsvake og ufrie over på andre: Den «gamle og ubrukelige bevisstheten» fremtrer m.a.o. alt for ofte i ny skrud: Man har ikke forlatt de elementer som hemmet, men gitt dem nye forkledninger. Fordi vi selvsagt alle som prøvende og feilende mennesker også er del av det onde, slik som vi er av det gode. Det er altså masken som har endret seg. Ikke maskebæreren. Det er ikke slik at kun våre gode og fornuftige valg, i de tilfeller vi har oversikt og ro, forteller den egentlige sannheten om oss. Det er heller ikke slik at kampen og prosessene i spenningen mellom det gode og onde er utviklingsstadier på veien mot den endelige gyldne fullkommenheten der fremme en gang. Som en sa: «Vi er ikke kommet på jord for å bli engler, men for å gå inn i det menneskelige». Men å konfronteres med denne sannheten, som i seg selv er et moralsk imperativ qua Guds skapning, rygger visst flere for: 

Kjærlighetsmøtet kan også ha den konsekvens at den vekker engstelighet. Møtet innebærer nemlig også det å gi slipp. Gi slipp på kontroll, bedrevitenhet og den stimulerende makten som man sakte har bygget opp underveis. Hverken menneskers eller Guds kjærlighet er ufarlig: Konfrontasjonen med kjærlighetens kilde selv blir også smertelig fordi møtet med Kristus samtidig blir ens egen demaskering: Vi må oppgi vanetenkning, visse livsmønstre og de alt for kjente forestillinger. Møtet med Ham betyr nemlig ikke, som man kanskje tror, å få reparert den masken vi før var så trygge på. Helbredelsen innebærer desto mer en skremmende fjerning av masken.  En uro for at kjærlighetens velde ser ut til å resultere i svakhet, tap av kontroll og usikkerhet kan derfor bidra til at overgivelsen blir tolket som naiv og enfoldig. Steget derfra til å ville ha i pose og sekk er kort: Man vil gjerne ha, men ikke betale prisen. Man velger så igjen den velkjente veien hvor godt forkledd kynisme og arroganse forveksles med styrke p.d.e.s og konsentrerer seg på den andre om ordene og narrativene fremfor risikofull deltagelse i nået. Men... om vi ikke vil fjerne masken, som faktisk er et uttrykk for det uegentlige ved oss, og den til slutt så «er det eneste vi har», så blir den tatt fra oss. Og vi står tomme tilbake.

Vi må altså utvikle evnen til å se et aspekt av oss selv i vår neste; dvs elske min neste som meg selv.  Vi ser altså at Jesu møte med mennesket alltid blir menneskets møte med seg selv: I aksept og kjærlighet blir man invitert til å ta sitt livsansvar: Derfor trenger vi forsoningens og nådens kilde som kirken legitimt formidler.

Helge Hognestad illustrerer det samme som alle oss andre også strir med: Fremfor å bekjenne vår synd... bekrefter vi den. Kirken er også underveis, men den er dog det minst dårlige alternativet på veien videre. Vi er qua pilegrimer alle forskjellige og mange ser troslæren som et vagt og tynt omriss om det uutsigelige. Gud er dog større – Deus Semper Major

De sannhetene som kirken tror på er evige, men må tidvis ikles nåtidens språkdrakt og gis en sammenheng som vi kan ta til oss for at vi skal forstå med hjertet, så vel som med hode, og impulseres til handling. Dvs impregnere den levende erfaringen av Kristus i tanke, følelse og vilje: Vi skal elske Gud som hele mennesker: Livet er en utvikling i Guds møte med oss i historien. Det er m.a.o. ingen motsetning mellom å være i prosess med kirkens tro på Kristus og de mål Hognestad skisserer. Hognestads kritikk rammer altså ikke kirken per se. 

Kirkens troslære kan gjerne drøftes, og man kan og må tidvis utvide tolkninger og vektlegge annerledes enn tidligere generasjoner i kraft av nye erfaringer. Hvordan man bestemmer en teksts innhold er og blir et grunnleggende moralsk spørsmål. Befinner en overbevisning seg i tilfelle under viljens kontroll? Hvis ikke, så hva? Kan man da ellers ha moralsk ansvar for hva man tror på og gjør i troens navn? Som hos oss i dag, så bør man akseptere at også apostelgjerningenes søstres og brødres blikk og tolkninger bar preg av bias og habitus. Om man reagerer på det sistnevnte påstanden ut fra en «bibelsk» og «bibeltro» posisjon, så spør jeg tilbake: Er bibelen ufortolket en autoritet? 

Om man elsker sin neste som seg selv, så kan man ikke være likegyldig eller skade vedkommende: For det vil bety at man skader seg selv. Og ødelegger vi skaperverket så rammer vi på samme måte oss selv og desto verre kommende generasjoner – som også er å se som vår neste. 

Skal sannheten bevares, så må den også formuleres på nytt fra generasjon til generasjon. Derfor heter det «Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud». Ikke fordi det handler om tre forskjellige guder, men om tre forskjellige Gudserfaringer, som alle like vel er genuine og like gyldige. Det handler om å tyde tidens tegn og gå inn i sitt liv.  

Og til slutt: Helge Hognestads innlegg påminner oss i hvert fall indirekte og positivt om at hvis man ikke vil kjenne til de indre mekanismer, som gir opphav til både de gode som de destruktive kreftene i oss, så er menneskenes muligheter til overlevelse heller små. Historien viser klart at vi ikke bare har ansvar for våre enkelte valg, men også for de felles valg som vi blir delaktige i. 

 

 

Gå til innlegget

Om man qua troende og teolog tillegger egen tro og egne ideer selve sannhetens stempel og dermed universell gyldighet, så motvirker denne eksklusiviteten Kristi levende ord og formålet med menneskenes sameksistens. Uansett hvor edelt og opphøyet intensjonene er.

Bibelen legitimerer en rekke grove og inhumane forhold.

Slik kan det nemlig kategorisk hevdes om man aksepterer vendingen «Bibelen tillater ikke». Viser til Torgeir Tønnesens innlegg:

Det er vel vanskelig å forestille seg en mer herskerteknisk og kategorisk invaderende innledning i en uttalelse som er rettet til troende? Her overser han mye, aller verst seg selv som lesende og i ytterste konsekvens som Kristustroende. Det kan faktisk også være en idé å fordype seg i fagene historie, sosialantropologi og religionspsykologi som nyttig suppement; slik vaksineres man mot tøvete lettvintheter og svulstige sannhetspretensjoner hvor visse vendinger fra bibelen benyttes som legitimering. Ble de hellige tekster opprinnelig gitt som hjelp for mennesket til å nå frelse; til å finne Gud, sin neste og seg selv, så blir de i dag dessverre brukt for å gjennomføre maktgrep sosialt sett og holde andre på avstand: Oss rett-troende vs de vrangtolkende eller vantro. Man har altså klart å komme til ro med bibeltekstene og er dermed ferdig med dem; det hele grunner m.a.o. her i en type selvopptatthet. Bibelen er ordnet, konkretisert og dermed overskuelig. Bibeltolkningene hviler i seg selv som en fasit, som en mal man kan måle både virkeligheten generelt og sin neste spesielt med: Man har det fortrolig og trygt med sin Gud og bibelen. Og det resulterer i arrogant bedrevitenhet von oben og intoleranse. Medmennesker blir her objekter og mål for ens selvdefinerte gode hensikter, dvs i praksis noe annenrangs. Her kommer ren selviskhet iført de beste gevanter hentet fra det kristne kostymelageret til uttrykk.

Jesus var jøde, Paulus like så og urkirkens følgere. Det flere til stadighet ser ut til å overse var at også bibelens forfattere var preget av bias og habitus. Ikke hvert eneste ord og hver eneste bokstav var innblæst av Gud

Men altså: «Bibelen» tillater ikke? Det som her sies er at «boksamlingen» på 66 bøker tillater ikke. Når man ser på variasjon og enkelte steder på det selvmotsigende innholdet av alle disse bøkene, så blir påstanden til Torgeir Tønnesen desto mer hul og substansløs. Den fungerer kun som retorisk maktgrep. Ordet «bibel» betyr en samling av bøker; derfor heter det også «bibliotek» stedet vi får låne bøker. Fra første Mosebok til Joh. Åpenbaring er det et langt og betydelig spenn i antall år; bøkenes tilblivelse skjedde også vidt forskjellige historiske og kulturelle kontekster. En høyst variert boksamling m.a.o: Det er som om kong Sverre tar til med en bok på Tunsberghus festning i sin tid. Flere andre skriver så bøker gjennom århundrene etter, og siste bok skrives endelig i vår tid.  Dvs siste bok av de bøker man i dag utvelger blir naturlig nok gitt navnet «boksamling»/bibel. Her blir kanskje kulturelt betingede, sosiale og trosmessig begrunnede, ordninger muligens satt i et nytt og bedre historisk lys?

Dette nevnt for å sette bøkene i bibelen i perspektiv. Teologiske debatter har derimot sine røtter i en hellig overbevisning som så blir brillene som boksamlingen leses og sorteres etter.

Spørsmålet om kvinnelige prester er ikke et bibelspørsmål, men naturlig nok et spørsmål om fortolkning, dvs om leseren.

Den troende skal dog ikke forholde seg bibelen, men til innholdet av den. Det var og er for øvrig kun Kristus som er prest i følge NT. Jesus ordinerte selv ingen til prester, ei heller la Han ned et forbud mot kvinneprester. For eksempel, så så heller ikke apostlene på seg selv som prester.

Og hva gjelder de hellige tekstene på Jesu tid og i dag: Jødene har til enhver tid studert, fortolket og kommentert de hellige tekstene med en befriende raus holdning som er fjernt fra den påståelige og kategoriske krampaktighet som enkelte kristne representerer; de sistnevnte opererer gjerne med en holdning til tekstene som om de skulle være autoritære forskrifter man skal adlyde punkt for punkt. Men det var visdommen i tekstene som ligger Jesus på hjertet. Han kom for å virkeliggjøre dem, realisere innholdet («oppfylle»).

På jødisk side, så oppviser Talmud og tradisjonen en frigjort filologisk innstilling; man graver seg uhemmet ned til en dyperegående tolkning, om mulig. Her inkluderer man samtidig de frukter som de passerte epokene gjennom historien har gitt. Man trekker fritt inn andre tekster, rabbineres forskjellige tolkninger gjennom historien og i nået, samt med selvfølgelighet egen livserfaring og egen livsforståelse.

Dessverre har mange kristne dannet seg sitt syn på jødisk tro og teologi kun gjennom lesning av NT; men dette er nok en heller dårlig lærebok om den jøders troslære. Til tider kan man videre mer enn ane tendenser til en viss antisemittisme i f.eks. Johannesevangeliet, her blir uttrykket «jødene» generelt brukt gjentatte ganger som betegnelse på de som truet Jesus på livet. Jødene ble videre holdt kollektivt ansvarlig for Jesu død av senere kristne teologer. Luthers grove antisemittisme er et skrekkens eksempel; hans jødehatende bibeltro tolkninger ble behørig benyttet av nazistene i deres prosesser med å få utryddet jødene.

I samfunn som selvsagt var historisk betinget og til de grader mannsdominert, trer Jesus altså frem. Og han kommer med et både gjennomgripende og langt på vei revolusjonerende syn. De ganger Jesus skarpt protesterte, så var det mot skriftlærde og andre som sto for undertrykkelse og reduksjon av menneskeverdet i Guds navn.

På Jesu egen tid ser vi at spørsmål om kjønn og tenkningen her var det vi i dag med rette kan beskrive som grovt kjønnsdiskriminerende, negativt og hemmende.

For kvinner, vel og merke.

Det var nemlig menn med ordet og samfunnsordningene i sin makt som definerte det sosiale livet generelt og kvinners og barns plass spesielt. Kvinner var umyndige og rettsløse i så og si alle kulturområder den gangen – de var langt på vei å se som mannens eiendom. Heller ikke hos jødene var kvinnen et fullverdig medlem av samfunnet. Både i samfunnet generelt, tempelet og synagogene var det etablert et hierarki og kvinnene ble var forvist bak på galleriet som var bakerst i rommet. En ortodoks jøde på Jesu tid kunne f.eks. hver morgen takke Gud for at han ikke «var blitt født som spedalsk, kvinne eller hedning.» (!) For øvrig en selvgod og egenrettferdig holdning som preget flere samfunnsområder og har sin parallell i Jesu fortelling om fariseeren og tolleren. Vi ser i NT at jøden Jesus brøt tvert med dette og ikke bare inkluderte kvinner, barn, spedalske og etter hvert hedningene, men eksplisitt vektla deres ukrenkelighet og ubetingede verdi. Kristus kom for å rive gjerder og murer. Forhenget ble fjernet.

 Kristus avslører en ubetinget tro på mennesket: Stå opp, ta din seng å gå. Ut i den noen ganger krevende virkeligheten igjen. Det er her du finner Gud, din neste og deg selv. Her er alle like, uansett tilhørighet, kjønn og seksuell identitet. Det er dette steget ut i nået som er livet. Alt, absolutt alt, teksttolkninger, handlinger eller manglende sådanne, skal ha sine røtter i livets nav som er kjærlighet, nåde og rettferdighet. Og det navet er Kristus selv:

Herren er min Gud, Herren er en. Jeg skal elske Gud av hele mitt hjerte, og min neste som meg selv. Og min neste? Det er den som rammes av mine handlinger, holdninger eller likegyldighet.

Meningen med livet? Lev det!

Gå til innlegget

Fra ord til handling kan det være langt

Publisert 2 måneder siden

Ingar Evjen illustrerer og bekrefter dessverre akkurat det som er Dana Wanounou sitt viktige poeng. Han tåler kanskje så inderlig vel, den urett som ikke rammer ham selv?

Apropos: Enhver etisk verdi viser seg først å være ekte og internalisert kun i det vi selv realiserer det. Man kan ikke ha det sanne og gode. Men være det. 

Videre: Å etterlyse krav til kvalitetsnormer også hva gjelder debatten om Israel/palestinere er helt legitimt. Ikke minst fordi dette er en av demokratiets iboende kvaliteter. Demokrati er ikke bare det at flertallet av folket bestemmer, men også at det skal være åpent for argumentasjonsdemokrati. Alle skal lyttes aktivt (!) til; dvs møte respekt. Man skal få presentere sine argumenter og eventuelt svare på motargumenter. Og de aller fleste er da også enige i dette, men overraskende mange avslører dessverre at enigheten i sak her kun ligger på overflaten; det er visst en situasjonsbetinget enighet? I praksis, så blir det som oftest igjen samme polariserende og fordomsfulle tilbakemeldinger. Vi bekrefter våre feilsteg i større grad enn vi bekjenner dem.

Få saker er vel så emosjonelt ladet som akkurat debatten om Palestina/Israel og der emosjonene styrer blir sakene polarisert. Her projiseres det og her demoniseres det over en lav sko alle veier. Det blir alt for raskt forutsatt en håpløs dikotomi, et enten-eller. Det handler om den gamle kampen mellom de gode og de onde; og her skal det sannelig ikke forstyrres med nyanser og forsøk på gråtoner. Man skal mene alle de riktige tingene. Hvis ikke så er man på alle måter med på den onde siden. De som dog ser hva som skjer trekker seg, her regjerer makt/motmakt, fordi nyansering blir stemplet som vaghet, feighet og det som verre er.

Ting som kan være høyst diskutable blir ikke sjelden forutsatt som premisser: Å forsøke å argumentere både videre og bredere, presentere alternative vinklinger, der «alle» mener å vite hva som er sant, er en øvelse hinsides menneskets evner. Å være for statens Israels rett til eksistens og at jøder skal få leve beskyttet er f.eks. ikke det samme som å være mot palestineres selvfølgelige rettigheter. Å kritisere vold og terror mot sivile israelere og jøder verden over, utført av islamittiske ekstremister, betyr ikke at man samtidig støtter statens Israels undertrykkelse og vold mot palestinere. På samme måte som motsatt: Man er selvsagt ikke antisemitt om man kritiserer staten Israels politikk.

Dana Wanounous klart definerte utgangspunkt var Shaun Mathesons grove uttalelser om Israel og jøder. Det var akkurat dette som var springbrettet for hennes innlegg. Mathesons uttalelser er bare den n´te i en lang, lang, rekke som følger samme kategoriske og repetitive mønster. Eks: Mathesons ytrede ønske om at vaksinasjonene ikke bør virke hos folket i Israel. Det er virkelig så opplest og vedtatt at Israel og jøder er de egentlig onde, at også humorister slipper farlige forenklinger fra svart/hvitt-lageret løs forut for bevisstgjøring. Det skjer m.a.o. på betinget automatrespons. Dette fenomenet satte Dana Wanounou så i sammenheng med ikke sjeldne angrep på israelere og jøder verden over hva gjelder staten Israels politikk. Hvilket er en høyst berettiget og legitim agenda fra DW her. På samme måte som muslimer skal slippe å forsvare demokratiet og menneskerettigheter generelt hver gang vi registrerer grov vold og terror motivert ut fra islam. Slik bør også jøder slippe samme botsøvelse og canossagang for å bli akseptert som ansvarlig samfunnsdeltagere. 

Men både muslimer og jøder her i vesten ser ut til å ha en omvendt bevisbyrde i forhold til de negative generaliseringene de blir utsatt for: Ingen av dem, uansett oppholdssted, er uskyldige og uten ansvar inn til det motsatte er bevist. Men her er bevismuligheten like vel umulig å tilfredsstille. Saken er nemlig klar og avgjort forut for ytring. Det handler om å velge rett side.

Mathesons unnskyldning fjerner dessverre ikke den skaden som allerede har skjedd. Ordene fra munnen og stenen fra hånden kan som kjent ikke kalles tilbake: Ganske så raskt var f.eks. jødehatere ute med sympati og applaus til Matheson og NRK: Den nynazistiske nettsiden «Vigrid» skamroser Matheson/NRK for kalle en spade for en spade. Som Ervin Kohn har sagt: «Antisemittismen er en sykdom som ikke-jøder lider av – og som jøder dør av». Det er som kjent ikke første gangen at NRK i en eller annen form ytrer antisemittiske holdninger. Den antisemittiske virusen sprer seg igjen her og der. Her hjelper kun nærhet; dvs modig tilstedeværelse og bevisst våkenhet som basis for sunn og sann medvirkning. Dvs kontakt,  kunnskaper og selverkjennelse er beste medisin. Å lytte aktivt er som allerede nevnt en forutsetning om man skal komme noe videre i en debatt og helst evne å se sin neste både der og her. Vedkommende er akkurat som oss selv; en ønsket, villet og elsket Guds skapning. Uansett vedkommendes tro, livssyn og tilhørighet. Det handler om å våge å gå ut av egne posisjoner, om enn bare for en kort stund. 

Men akk; det er visst ikke lett å komme seg ut av dype hjulspor: 

Dana Wanounou ytret altså som jøde frustrasjon, bekymring og kan hende noe fortvilelse over å måtte implisitt eller eksplisitt stå medansvarlig for det staten Israel utøver - eller alternativt måtte kommentere eller kritisere det. Dette var hennes klare utgangspunkt. 

I sin avslutning skriver så Ingar Evje ønsker om at Det Mosaiske Trossamfund - dvs jøder (!) i Norge - skal kritisere staten Israels undertrykkelse av palestinere. 

Dette bekrefter bare dessverre den alt for lenge pågåtte blinde polariseringen som altså er akkurat den hemmende faktor og det poenget som Dana Wanounou fånyttes forsøker å belyse. Den medfører nemlig både respektløshet og dehumanisering. 

Noen sitter altså fast; helt fast: Evnen til å lytte aktivt er visst en selektiv og høyst så variabel kvalitet. Man ser og hører det man VIL se og høre. Og IKKE det man ikke vil se og høre. Dana Wanounou sitt forsøk på å føre debatten ut i åpent lende medførte m.a.o. ikke positive resultater. Snarere tvert i mot. Hun ytret seg til døve ører. 

Ergo er vi tilbake til start også her.

Gå til innlegget

Det er ikke første gangen jøder rammes i NRK

Det er som de fleste vet ikke første gangen jøder rammes grovt i NRK. Hver gang det skjer, så presenteres politisk korrekte beklagelser «på alle plattformer» i etterkant. Men det er en repetisjonsøvelse som kun NRK vinner på der og da. De som rammes av elendigheten blir igjen sittende alene med konsekvensene og belastningene.

I NRK rår tydelig nok den situasjons- og konjunkturbestemte etikk. Mange års erfaringer tydeliggjør dette. De ansatte har dog sine gyldne etiske føringer som det flagges med ad hoc; gjerne presentert med alvor og høystemt patos ved etikkredaktør Per Arne Kalbakk. Men i praksis - i tiden mellom beklagelsene - så er det bemerkelsesverdig nok igjen det politiske og ideologiske fortegnet foran parentesen som avgjør om innholdet i det som fremlegges anses som uakseptabelt og grovt eller ikke: Det etisk selvkritiske perspektivet holdes ikke levende innad.

Også journalister og programledere preges naturligvis av miljø og bias. Fenomenet er kjent nok: Man tar i kollektivet opp i seg tenkemåter, væremåter, synspunkter og holdninger fra omgivelsene slik at det former innholdet i ens egen tenke- og væremåte. Den som bærer rollen, som er definert av stillingen, overstyrer så stillingens implikasjoner. Negative holdninger, og i verste fall grove og demoniserende påstander, er m.a.o. noe som i NRK legges merke til internt hovedsakelig når det bryter med den iboende ideologiske bakgrunnsfarven. Det blir derfor alltid og gjennomgående andre utenfor systemet som må gjøre det forente NRK-kollektivet oppmerksom på feilstegene og grovhetene. Nettopp fordi det er kun de som har tilstrekkelig avstand til å se hva som faktisk foregår. 

Pressen skal avsløre maktbruk og andre negative forhold i samfunnet. Men enkelte av mediene ser utrolig nok ut til å mene at de krav og premisser man berettiget måler andre offentlige personer med ikke gjelder dem selv. Ytterst få har problemer med å forestille seg hva slags reaksjoner og pågående oppfølging NRKs nyhetsdivisjon ville iverksette om en offentlig person eller representant fra et politisk parti hadde presentert tilsvarende antisemittiske ytringer som NRK-ansatte kan gjøre. Og ikke minst når det grove fenomenet gjentar seg fra samme kilde, slik det skjer i NRK? Men nei; det viser seg i praksis at Kalbakks presentasjon av NRK sine etiske retningslinjer ikke er verdt papiret det er skrevet på. Det er her verdt å minne om at tillit ikke er noe man i NRK kan kreve; men noe man fortjener. 

Det er for øvrig ingen som kritiserer de flotte og høystemte idealene som Kalbakk presenterer, men den gjentatte praksis om dessverre skjer. Det er for øvrig en kjent sak at det politiske tyngdepunktet i de fleste mediehus og redaksjoner ligger til venstre (ref. «Journalisten.no»). Her har Israel i flere tiår spilt den ondes rolle; og flere lettbente observatører identifiserer staten Israels disposisjoner med jøder generelt verden over. Det samme skjer også i NRK, dessverre. Ref, f.eks. Mathesons påstander. Slike tankeløse tabloidforestillinger har flere steder ført til alvorlige og voldsomme konsekvenser for jøder, men dette er visst jødenes egen skyld må vite. Som om man ikke har hørt dette refrenget før?

Velger man noe, er det som kjent alltid noe annet som velges bort. Internt i NRK ser men ikke dette: Enten forstår man det ikke, eller så bryr de seg ikke. Fordi de sannsynligvis assosierer det sanne og korrekte med egne holdninger og standpunkter? Siden dette er problemer som stadig oppstår i NRK, så kan man dessverre fastslå at det er det siste her - at de faktisk og i praksis ikke bryr seg - som er tendensen internt. Og denne gangen, med Shaun Henrik Mathesons antisemittiske ytringer, er saken også helt klar: Vi ser at både jøder og nynazister opplever uttalelsene som antisemittisme. På de sistnevntes nettsider, f.eks. Vigrid, så hylles for øvrig Matheson og NRK behørig for nettopp  sine antisemittiske bidrag «De kaller endelig en spade for en spade», påpekes det der.

Det er som de fleste vet på langt nær ikke første gangen jøder rammes grovt i NRK. Ref, jødesvin-innslaget relativt nylig. Hver gang det skjer, så presenteres politisk korrekte beklagelser «på alle plattformer» i etterkant. Men det er en repetisjonsøvelse som kun NRK vinner på der og da. De som rammes av elendigheten blir igjen sittende alene med konsekvensene og belastningene. Men NB: Det er faktisk kun den som er trampet på som kan snakke med autoritet om det som skjer her. NRK sine billige unnamanøvre i etterkant er og blir patetiske forsøk på å unndra seg ansvar for hva som lever internt og konsekvensene. Og ser man det hele i en historisk kontekst blir praksisen i NRK direkte grell og ille. 

Man kan altså positivt fastslå at beklagelsene fra NRK langt på vei er uten substans; illustrasjonen på dette er at samme grovheter dukker opp igjen relativt kort tid etter forrige beklagelse. Man kan m.a.o. registrere en tendens i NRK. Påpeker man så dette fenomenet i mediehuset, blånektes det over en lav sko – igjen politisk korrekt. De preges m.a.o. av selektive blikk og dessverre i praksis av situasjonsbetinget benektning og fortrengning ang. dette problemet. Siden de egentlig ikke vil identifisere seg med den grove elendigheten som forekommer, så eksisterer den visst ikke? 

Og ser man nærmere på hva som skjer innad: I veggene i NRK-kollektivet sitter en sterk ånd av konsensus og lojalitet som ytterst få våger å bryte; her handler det om å stille seg inn på den rådende interne bølgelengde for den ansatte med selvoppholdelsesdriften intakt. Eks.: Flere som f.eks. lytter til innspillene dine på redaksjonsmøter og i studio, har nemlig et vektig ord med i laget når fast ansettelse eller opprykk senere står på dagsordenen: 

Det handler naturlig og forståelig nok om kontinuitet og det å være selvsupplerende faglig også i NRKs redaksjoner. Greit nok. Men på den annen side dreier de interne prosessene seg her dessverre om langt mer enn faglige kriterier. Dog aldri som uttalte premisser, naturlig nok. Kun implisitte. Like barn leker som kjent best. Det som styrker denne påstanden er det som faktisk har skjedd og skjer; og det overdøver alle de gode idealene som presenteres. Virkeligheten er den øverste dommer. Også i NRK, skulle man tro? Men det er ikke så enkelt: De mener å ha monopol på hva som faktisk skal få passere som virkelighet; til tross for at vi alle ser at keiseren igjen og igjen er uten klær. Og dermed er vi alle tilbake på start for n´te gang. 

Mens jøder igjen sitter med regningen.

Gå til innlegget

Frihetens pris

Publisert 3 måneder siden

Gud skapte ikke først jøden, den kristne, muslimen, etc. Men mennesket. Det vi har felles sitter m.a.o. i våre hjerter. Det kan aldri endres. Det som skiller sitter i våre hoder: Det kan utvikles, endres. Om man erkjenner dette, så vil man bli befridd fra arroganse, etnosentri og selvopptatthet og gå et steg videre som menneske, som Guds skapning. I det man ser bort fra seg selv og sitt, så blir omtanken og omsorgen for sin neste desto mer genuint og sterkere. Forståelse kan man bare nå frem til gjennom egen og selvstendig tilegnelse: Man kan kjenne til alle tekster, man kan vite alt... men uten å forstå så mye like vel.

Det er ingen mening i å forvente eller kreve at vår måte å leve på, samt våre ideer og tanker om virkeligheten, skal overtas av den andre for å bli akseptert eller i stand til å relatere til den diskursen man inviterer til. F.eks. måtte Peter gjennomgå en rekke smertefulle og utfordrende faser i sine møter med Kristus for å nå frem til det stadie han var ved deres siste møte ved sjøen. Sannheten han anammet der var intet sluttpunkt, men starten på en desto mer utfordrende og krevende vei. I en selvvalgt og selvbeskyttende virkelighetsfjernhet mister dessverre enkelte troende desto verre umerkelig sin kontakt med livets realiteter.

Til avslutning: Det ser ut som om at Tor Inge Østebø ressonerer slik at han kan gå til bibeltekstene for å finne svarene – dvs til fasiten. Kan hende for å slippe en subjektiv hjemløs usikkerhet, der eksistensens fordringer og ensomhet truer? Dermed ender man i forkynnelse som legitimering samt dikotomiens enten/eller, svart/hvitt, oss/dem, sann tro/vranglære, tro vs tenkning, osv.

Men når han gjør dette, så ser han ikke at de svar han finner er kategorisk betinget av hvordan akkurat han tolker bibeltekstene. Han objektiviserer det subjektive; og gjør det derfor alt for lett for seg. Hans synsmåte og perspektiver har i praksis derfor som konsekvens monopolisert den kristne trostolkningen. Til tross for sine sikkert gode intensjoner, så inntar m.a.o. Østebø i praksis ubevisst et objektiviserende og dermed autoritært perspektiv: Han mener at hans forhold til tekstene kan anses som «bibeltro». Da som positiv kontrast til den som tolker annerledes. Østebø går altså til bibelen, han leser hva som står i fasiten, og vet dermed positivt hva som er sant og riktig.

Østebø gjentar og forsterker igjen sitt syn ytterligere og mener visst det er debatt og dialog som pågår. Og med sin beregnende og mildt sagt ladete referanse "Gott mit uns" (!) relatert til kritikk av mine innlegg – som han øyensynlig enten ikke helt har forstått eller ikke vil reflektere over - så anser jeg dette innlegget her som endelig avslutning:

At Gud i visse saker fremstår som i utakt med etikk og videre går på tvers av den paradoksalt nok Gudegitte fornuften gjør at fler og fler får visse problemer med å nærme seg en slik utgave av sannheten. Skal man nærmest ofre fornuften og tenkningen på troens alter for å aksepteres som genuint troende menneske, så takker de fleste nei her. Kravet om alt eller intet ser dessverre ut til å ende med nettopp intet. Folk trekker seg bort. Og for god ordens skyld: Det er ikke Guds ord og bibelen man frigjør seg fra her i møte med teologi på avveier; men visse teologers tenkning om og bruk av den

De skjulte eller mer vanskelig tilgjengelige sider av livet og Gud blir her konsekvent trengt tilbake for det som er klart og lett tilgjengelig. Ergo blir Gudsforestillingen viktigere en Gud selv.

Vi er et fellesskap. Det er enkeltpersoner som danner dette fellesskapet. Og derfor foregår det alltid et konstruktivt samspill mellom den enkelte og fellesskapet. Om man da våger. Man bør legge vel så stor vekt på hva mennesket egentlig er. Men den fundamentalismen som rår enkelte steder avslører at troslæren er under okkupasjon. 

Man ser dog av bibelen at to temaer står sentralt: Å søke og elske Gud av hele sitt hjerte og det å ubetinget elske sin neste; fordi hun og han er akkurat som deg selv. En Guds skapning. Hvilket er en langt mer radikal fordring enn det begrepet «solidaritet» viser til. Vi er faktisk alle søstre og brødre. Man skal elske sin neste, fordi vedkommende er akkurat som oss selv; en Guds ønskede og villede skapning:

Gud skapte ikke først jøden, den kristne, muslimen, etc. Men mennesket. Det vi har felles sitter m.a.o. i våre hjerter. Det kan aldri endres. Det som skiller sitter i våre hoder: Det kan utvikles, endres. Om man erkjenner dette, så vil man bli befridd fra arroganse, etnosentri og selvopptatthet og gå et steg videre som menneske, som Guds skapning. I det man ser bort fra seg selv og sitt, så blir omtanken og omsorgen for sin neste desto genuint og sterkere. Om man åpner seg for blikket hos sin neste, så vil man ofte innse at bak masken, bak alle ord, ytre forskjeller og skiller finner man de samme livshåp og sårbarheter som man selv bærer. Forståelse kan man bare nå frem til gjennom egen og selvstendig tilegnelse: Man kan kjenne til alle tekster, man kan vite alt... men uten å forstå så mye like vel.

Det Guddommelige er som et tre: Grenene er Guds manifestasjoner, dette kan oppleves. Og Gud er roten og den sevjen som renner i treets grener, men forholder seg langt på vei ukjent. På vår side kan vi skape forutsetningene for å møte glimt av Gud; men den reelle Gudserfaringen kan kun formidles av Gud selv. For mennesket er det umulig, men ikke for Gud. For Gud er alt mulig. Den troende kan komme et stykke på veien gjennom bønn og meditasjon, men til syvende og sist er det Gud selv som formidler nåden gjennom Jesus Kristus: Det er Han som er veien. Vi skal reise oss og gå den veien som det pekes, og det er verken avstanden eller terrenget som avgjør noe som helst under veis; men den valgte retningen. Vi skal heller ikke stirre trist på de synlige resultatene, de kommer like vel av seg selv – «underet i de tomme hender». Det finnes bare én Gud fordi det finnes kun én virkelighet, og en menneskehet - og alt her er i Gud: Guds rike er m.a.o. her, midt i blant oss. 

Vi har visst tilstrekkelig med kristen tro til å lage skiller, støte noen ut og underbygge en «oss-og-dem»-mentalitet. Men ikke tilstrekkelig for å elske hverandre? Til slutt:

Det må innrømmes at det ikke sjelden er et noe påfallende og underlig fenomen å møte medmennesker som personlig kan fremstå som både tolerante og vidsynte... Samtidig som de hamrer løs på sin tros autoritære trekk når trosliv og religion blir tema. Man møtes av et ferdig trosmanifest og desto mindre undring, om noen overhodet. Ergo finnes det sannsynligvis en umerkelig skillende og dermed hemmende glassvegg mellom de to kvalitetene.

«Tanken gjev uro, tanken gjev sut; endå må du tenkja dine tankar ut. Å heller vil eg med augo sjå, enn dauv og blind gjenom verdi gå og ikkje det sanne skilja!»

Arne Garborg

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere