Odd Sverre Hove

Alder: 74
  RSS

Om Odd Sverre

Jeg har vært sjefredaktør i Dagen og vikarprest i Gulen og Kvam. I tiden 2016-2018 vikarierte jeg som kretssekretær i Nordhordland Indremisjon. Nå er jeg pensjonist og predikant. Helt siden tidlig på 1980-tallet har jeg brukt mye tid hver dag på å følge og analysere det daglige nyhetsbildet fra Israel og Midtøsten.

Følgere

Støtte til Oslo katolske biskop

Publisert over 6 år siden

Anmeldelsen mot biskop Bernt Eidsvig og Oslo katolske bispedømme synes å bygge på en vrangforestilling.

Oslo katolske biskop, Bernt Eidsvig, er, sammen med bispe­dømmet, politianmeldt for 
påstått bedrageri av 50 millioner kroner. Anmeldelsen synes å bygge på en vrangforestilling om såkalt «aktiv innmelding» og synes å regne fravær av aktiv innmelding som straffbart bedrageri. Men det er ikke straffbart å følge Den katolske kirkes egne regler for ­kirkemedlemskap.

Lov om trudomssamfunn sier nemlig noe helt annet. Det er ikke politiet som skal bestemme hvordan mennesker blir katolikker. Fylkesmannen i Oslo har 
heller ikke rett til å bestemme over Den katolske kirkes medlemskapsregler. 
Kulturdepartementet har slett ikke rett til å reise krav om såkalt «aktiv inn­melding». For det kravet fins det ikke hjemmel for i loven.

Rett. Det er bare Stortinget som har rett til å forandre paragraf 9 i Lov om trudomssamfunn. Den sier at det er trossamfunnene selv som treffer avgjørelser om på hvilken måte innmelding i hvert enkelt trossamfunn skal foregå. Punktum. Ikke politiet. Ikke Fylkesmannen. Ikke Kulturdepartementet.

Hvis det er slik at bedragerian­meldelsen bygger på gal innenatlesning av lov­teksten, er det temmelig ille.

I en hærskare avisreportasjer er det blitt påstått at Oslo Katolske Bispedømme har meldt inn nye medlemmer i trossamfunnet sitt ved blant annet å bruke telefonkatalogen, og at bispedømmet selv har «innrømmet» dette.

Men det er jo ikke dét de har innrømmet. Det er forskjell på å melde inn og å registrere. Er man katolikk fra før, er det utidig å kreve ny innmelding. Da er det nok å registrere. Det er svikt i enkelte registreringsrutiner oslokatolikkene har innrømmet, ikke nye innmeldelser basert på telefonkatalogen.

Ikke forbudt. Paragraf 9 i Lov om ­trudomssamfunn sier for eksempel ikke at det er forbudt for trossamfunnene å ha globale medlemskapsregler. Tvert imot sier paragraf 9 at det er opp til det enkelte trossamfunn selv å treffe alle avgjørelser om medlemskapsordninger.

Som global størrelse har Romerkirken temmelig avanserte medlemskapsregler. De står i selve den kanoniske kirkeretten. 
Og lovens paragraf 9 gir katolikkene full frihet og rett til å legge den kanoniske ­
kirkerettens medlemskapsregler til grunn. Uten noe som helst forbehold.
Reglene i katolikkenes kanoniske rett er altså blant annet globale. Er du katolikk i for eksempel Polen, og så flytter du til Norge, da er du per definisjon å regne som katolikk i Norge. Du trenger ikke noen ny innmelding.

Derfor ville det være en rystende 
skandale for trosfriheten dersom ­anmelderne skulle få politiets og rett­vesenets medhold i at det er straffbart 
av biskop Eidsvig og folkene hans å 
oppfylle lovens paragraf 9 ved å operere med globale kriterier for medlemskap 
in casu: å regne katolske utlendinger 
bosatt innenfor Oslo Katolske Bispe­dømmes geografiske område som ekte medlemmer av bispedømmet. Det er jo det de faktisk er. Og det følger altså også norsk lov.

Religionsfrihet. Selv er jeg av teologisk overbevisning antikatolikk. Men i denne saken holder jeg med biskop Eidsvig og Oslo Katolske Bispedømme. Og jeg synes 
andre trossamfunn, inkludert Den 
norske kirke, burde gjøre felles sak med katolikkene til forsvar for paragraf 9 i Lov om trudomssamfunn. For den para­grafen 
handler om en viktig side ved selve 
religionsfriheten i Norge.

Gå til innlegget

Obamas nederlag i Kongressen

Publisert over 6 år siden

Tautrekkingene har vært harde mellom president Obama og Kongressen i Washington om den såkalte Rammeavtalen med Iran. I går kveld tapte Obama.

For å unngå inntrykket av nederlag, gjorde han i siste liten kuvending og begynte å støtte det vedtaket som han i ukesvis har bekjempet med nebb og klør.

Mens Obama ønsket å beholde kontrollen over atomavtalen med Iran selv, ønsket Kongressens voksende flertall å gjøre avtalen avhengig av godkjenning i Representantenes Hus og Senatet.

Obama truet med å bruke veto mot Kongressens vedtak. Men denne uken begynte det å bli klarere og klarere at de to forslagsstillerne hadde greid å mobilisere så stort flertall i begge partiene – at Obamas vetorett rett og slett ville falle bort.

Åpenbart kom Obama i går kveld til samme resultat. Og i en bemerkelsesverdig kuvending bestemte han seg plutselig for å mene at de to forslagsstillernes modifikasjoner av det opprinnelige forslaget var tilstrekkelig til at han nå kunne begynne å støtte det.

På den måten kunne Obama utgi et nederlag i Kongressen for å være et hyggelig kompromiss.

Den viktigste modifikasjonen i det opprinnelige forslaget besto i at forslagsstillerne strøk punktet om å kreve stans i Irans støtte til terrorisme som vilkår for å godta en atomavtale med Iran.

Kampene om det forslaget som i går som ble klubbet, spisset seg dramatisk til da Israels statsminister, Benjamin Netanjahu, i begynnelsen av mars var gjestetaler i Kongressen og i en gnistrende tale advarte USA mot å inngå en dårlig avtale med Iran. «Alternativet til en dårlig avtale er ikke ingen avtale, men en god avtale».

Den såkalte jødiske lobbyen i Washington (AIPAC) støttet de to forslagsstillernes forslag. Men kanskje enda viktigere var det at den mindre kjente kristen-sionistiske lobbyen i USA, «Christians United for Israel», mobiliserte over 80.000 personlige brev fra evangelikale kristne velgere til de folkevalgte – med støtte til forslaget. 

Etter det som nå er vedtatt, har altså USAs folkevalgte i Kongressen, både Representanthuset og Senatet, opptil 52 dager på seg til å vurdere en endelig atomavtale med Iran i juni – før den eventuelt blir godkjent eller forkastet.

Dette er en betydelig seier for det amerikanske folkestyret. Og et betydelig nederlag for president Obama – og ayatollaene i Iran.

Gå til innlegget

Følger av det israelske valgresultatet

Publisert over 6 år siden

Ni sannsynlige følgevirkninger av det israelske valgresultatet.

For det første kom valgseieren i Israel totalt overraskende på alle som trodde på de israelske meningsmålingene. Slik har det vært ved de fleste tidligere valg i Israel, også, Meningsmålingene sier noe, men de faktiske stemmetallene sier noe annet. Det betyr at det fremdeles fins systematiske feilkilder i det israelske meningsmålingssystemet, feilkilder som firmaene åpenbart ennå ikke har greid å identifisere riktig. Kanskje handler det om velger-miljøer som systematisk sier noe annet til meningsmålerne enn det som de i sitt stille sinn tenker selv.

For det andre kom valgresultatet totalt overraskende også på alle dem som trodde på valgdagsmålingene kl 2200 valgkvelden. Det har også skjedd ofte tidligere. Og det tyder på det samme: At det også ved valgdagsmålingene fins feilkilder som fagfolkene ikke har greid å identifisere riktig og ta høyde for.

For det tredje innebærer valgresultatet at det nå ikke er tvil om at det blir Benjamin Netanjahu som danner regjering i Israel. Det betyr at vi nå kan vite visse ting sikkert om den nye regjeringens veivalg og kurs i de kommende årene, mens andre ting fremdeles er omgitt av usikkerhet.

For det fjerde innebærer Netanjahus seier at president Obama i USA står overfor et kjempeproblem. Han kan videreføre den anti-israelske kursen han har fulgt i seks år. Eller han kan finne det nødvendig å justere kursen. Velger han det første, vil han i to år fremover få en hard-mot-hardt-konfrontasjon med Netanjahu. Det er nesten sikkert at det har Obama og USA politisk ikke råd til. Men det er samtidig nesten sikkert at Obama ikke akter å velge kursjustering og kursoppmykning vis-a-vis Israel.

For det femte er Obamas nest største problem med en to-årig hardt-mot-hardt-konfrontasjon med Israel og Netanjahu at det vil gi det republikanske flertallet i Senatet og Representanthuset gratis-poeng etter gratis-poeng foran presidentvalget i 2017. Obama kan til og med komme i skade for å manøvrere Det Hvite Hus så hardt på kollisjonskurs med Israel at det fratar Hillary Clinton valgseieren i 2017 og serverer den på et fat til Jeb Bush.

For det sjette er Obamas aller største problem med en to år lang hardt-mot-hardt-konfrontasjon med Israel at resten av verden vil tolke det som vedvarende signaler om USAs svekkelse som superstat. Obama truer og truer. Men Netanjahu og Israel gir ikke etter. Og all verdens USA-hatere vil si: «Se hvor svekket USA i virkeligheten er».

For det syvende er Netanjahus valgseier et viktig signal til støtte for den gryende alliansen mellom de hardt truede sunni-arabiske regimene og Israel. Denne alliansen vil styrkes hvis sunni-regimene fortsetter å bli truet av Iran, av de iran-allierte, av Syria-konflikten og av IS-opprørerne med likesinnede. Alt tyder på at dette nettopp vil fortsette. Sjia-ene har saudi-erne i en knipetang mellom Hormuz-stredet og Aden i Jemen, og er dessuten under trykk fra IS på tregrense-punktet Jordan-Syria-Saudiarabia. Egypt trues i vest fra Libya og i øst fra IS-terroristene i Øst-Sinia. Sunni-regimene blir bare mer og mer desperate. Og ser derfor med voksende håp på Netanjahus valgseier i Israel.

For det åttende er det sunni-arabiske håpet til Netanjahu og Israel avhengig av at Netanjahu nå faktisk handler på en måte som letter presset på sunniene. Ergo må han handle på en måte som øker trykket på sjia-ene. Og ergo vokser sannsynligheten for at Iran beordrer Hisbolla til å angripe Israel snart – for å komme motparten i forkjøpet.

For det niende betyr sannsynligvis det israelske valgresultatet at en fredsprosess basert på den såkalte tostatsløsningen er dødsdømt – i mangel av annen troverdig statsdannende kraft på palestinaarabisk side enn Hamas.

Gå til innlegget

Benjamin Netanjahu og dronning Ester

Publisert over 6 år siden

Idet solen går ned tirsdag kveld skjer to ting: Netanjahu går inn i Kongressen for å tale. Og den jødiske kalenderen påbegynner datoen 13. adar, som er datoen for jødenes totalutryddelse i Persia. Israelere flest vil se slående paralleller.

 

Kommende uke er det purimfest i Israel.Da feirer familier flest jødefolkets redning fra totalutryddelse i Perserriket under koing Xerxes for 2.400 år siden.

Ikke minst kommer barna i Israel til å fryde seg under Purim-festen. For de skal i utallige familie- og barneselskaper over hele Israel kle seg ut og fremføre de dramatiske hendelsene fra Esters bok som barneteater.

Favoritt-rollen er naturligvis rollen som dronning Eester, heltinnen som med fare for eget liv våget å stige inn i den indre gårdsplassen til kong Xerxes, enda kongen ikke hadde tilkalt henne ved å vinke med septeret.

Men en slags negativ favoritt-rolle er rollsen som den onde «statsminister» Haman, han som forfattet de uhyggelige lovene om total jødeutryddelse i Persia. Hver gang navnet hans nevnes under høytlesingen fra Esters bok, buuu-er alle tilstedeværende barn med stor fryd. Israelske barn har det veldig kjekt under den årlige purimfesten, som altså i år finner sted i kommende uke.

* * *

Ved et bemerkelsesverdig treff finner det i kommende uke sted også en annen begivenhet. Den har også i høy grad med Persia og jødefolket å gjøre. På tirsdag kveld, den 3. mars, skal statsminister Benjamin Netanjahu stige inn gjennom dørene i Kongressen i Washington for å tale til USAs folkevalgte.

Talen er bestilt av de valgte lederne i Kongressen. Og oppdraget de har gitt den israelske statsministeren er å holde foredrag om den eksistenstrusselen som dagens makthavere i det gamle Persia, ayatollaene i Iran, representerer for Israel i og med atombombe-programmet.

President Obama og Det Hvite Hus har i flere måneder mobilisert hele det mektige kampanje-apparatet sitt for å bekjempe den israelske statsministerens tale. Faktisk har det aldri hendt før at en amerikansk president har mobilisert så massivt det han rår over av kampanje-metoder for å bekjempe et foredrag som en israelsk statsminister skal holde i USA.

Forholdet mellom Obama og Netanjahu har aldri vært særlig godt under de hittil seks årene av Obamas president-tid. Men aldri har relasjonen mellom de to vært dårligere enn nå.

Samtidig er forholdet mellom de amerikanske folkevalgtes flertall og Netanjahu meget, meget godt. Kongressens ledere har stått steilt imot Obamas kampanje og har fastholdt innbydelsen til Netanjahu. Og Netanjahu selv har nektet blankt å omgjøre beslutningen om å holde talen.

* * *

Bak konflikten om Netanjahus tale ligger naturligvis en fundamental konflikt om den kommende atom-avtalen mellom Obama (eller formelt: 5+1-landenes ledere) og Iran. Forhandlerne skal nå ha omtrent ferdig en avtale som går ut på at Iran skal begrense seg til å lav-anrike uran, mot at resten av verden gradvis over ti år toner ned det folkerettslige sanksjonsregimet mot Iran.

Obama mener en slik avtale vil være en enorm fredspolitisk suksess, mens Israel og Netanjahu oppfatter avtalen som en livsfarlig eksistens-trussel og anfører at det vil gjøre Iran til en såkalt «dørstokk-atommakt» (hvorfor blir slike engelske substantiv-uttrykk så tungvinte på norsk?)

I Israel mener flertallet at Obamas atom-avtale er ren chamberlainisme – på Israels bekostning. I praksis utleverer Obama Israel til hele tyngden av trusselen fra den snart ferdige iranske atombomben.

I denne saken står ellers så godt som alle de sunni-islamske regimene skulder ved skulder med Israel – og er rystet over Obama (mulig unntak: Qatar og Al Jazeera).

Det blir derfor både spennende og nervepirende å følge med på det som skal skje kommende tirsdag kveld. Det blir spennende å høre hva Netanjahu sier om den iranske atomvåpen-programmet. Og det blir spennende å se om han greier å få Kongressen til å blokkere USAs sanksjonering av Obamas atom-avtale.

* * *

Her er det så at kallenderen for den israelske purim-festen på en bemerkelsesverdig måte kommer inn i bildet.

For idet solen går ned tirsdag kveld skjer to ting: Netanjahu går inn i Kongressen for å tale. Og den jødiske kalenderen påbegynner datoen 13. adar, som er datoen for den onde Hamans planer om å totalutrydde jødene i Persia for 2.400 år siden (se Ester 3:13).

Det er ingen tvil om at israelere flest kommer til å se slående paralleller – som resten av verden simpelthen ikke oppfatter, fordi vi ikke har lest Esters bok i Bibelen godt nok:

  • Dronning Ester våget livet ved å stige u-invitert inn i kongeslottet til kong Xerxes. Og Netanjahu gjør et beslektet vågestykkje ved å stige inn i Kongressen i Washington i ren trass mot Obamas kampanje.
  • Dronning Ester gjennomførte det dristige vågestykket sitt for å berge livet til alle Perserrikets jøder, som skulle henrettes. Og Netanjahu gjennomfører et beslektet vågestykke for å redde Israels jøders liv fra en persisk atombombe.
  • Begge deler handler om Persia.
  • Og datoen for begge deler er den samme: den 13. adar.

Samme hva Obama sier. Samme hva utenriksjournalistene i Norge oppfatter. For israelere flest er disse parallellene slående. Kommende uke kan bli en dramatisk uke.

Gå til innlegget

Fråsegn mot København-terrorismen

Publisert over 6 år siden

Det er tankevekkande at det nettopp er dei terroristane som hatar ytringsfridomen, som no sjølve koplar bloddryppende åtak på ytringsfridomen saman med bloddryppende åtak på jødedomen og jødiske institusjonar

 Under høgmessa i Gulen kyrkje i Eivindvik i føremiddag las eg opp denne fråsegna frå preikestolen:

Ei fråsegn om ytringsfridom og jødedom

 

 

Terrorhandlingane i København i går og i natt var retta mot eit ope debattmøte om ytringsfridomen - og mot ei jødisk synagoge der folk kom saman for å feira jødisk konfirmasjon (såkalla "bar mitzva" eller "bat mitzva").

 

Terrorhandlingane i København i går og i natt svarar til eit mønster frå terrorhandlingane i Paris for berre nokre veker sidan, retta mot redaksjonen til eit fransk kommentar-magasin og mot eit fransk jødisk kjøpesenter der jødiske kundar brukar å kjøpa inn såkalla "kosher"-mat til jødiske sabbatsmåltid.

 

Mønsteret er svært tydeleg. Det handlar om symbol-berande institusjonar for ytringsfridomen. Og det handlar om symbolberande institusjonar for etnisk og religiøs jødedom.

 

Altså kan vi slutta at desse skjendsels-gjerningane er retta - dels mot ytringsfridomen - og dels mot jødedommen.

 

I lys av det som er skjedd, sømer det seg at vi frå Den kristne kyrkja grip ordet til forsvar for både ytringsfridomen og for vår jødiske bror.

 

Nettopp her i Gulen kyrkje i Eivindvik har vi spesielt gode grunnar til å ta til gjenmæle. For det var her i Gulen forfedrene våre ved Gulatinget for tusen år sidan fastsette og definerte det norske samfunnet som eit rettssamfunn. Og det var dessutan her i Gulen at han som introduserte feiringa av grunnlovsverdiane våre, dikteren Henrik Wergeland, hadde slektsrøtene sine.

 

 

For det første må vi slå fast at ytringsfridom er ein verdi og eit samfunnsgode som fortener at vi som kristen kyrkje tek det i forsvar.

 

Sjølve Skapingssoga vitnar om korleis Herren Gud gav det første menneskeparet, Adam og Eva, språk[i] og ytringsfridom i skapingsgåve. I Skapingssoga vert det fortalt korleis Gud skapte det første menneskeparet i sitt bilete[ii] og ba Adam gje namn til alle slag dyr[iii]. Og "det namnet som Adam gav kvart dyr, det skulle det heita" (1Mos 2:19c).

 

På same viset vitnar også det åttande bodet om korleis ytringsfridom er ei skapingsgåve fra Gud sjølv til menneska. I det åttande bodet byd Herren oss menneske at vi aldri må "seia falskt vitnemål" imot nesten vår (2Mos 20:16)[iv]. At Gud gjev eit bod som definerer ei yttergrense for ytringsfridomen, vitnar samstundes som at ytringsfridomen alt eksisterte før bodet kom.

 

I ein sum lærer altså Guds ord oss å setja ytringsfridomen høgt og å forsvara ytringsfridomens gode gåve når den er under åtak.

 

 

For det andre er det tankevekkende at det nettopp er dei terroristane som hatar ytringsfridomen, som no sjølve koplar bloddryppende åtak på ytringsfridomen saman med bloddryppende åtak på jødedomen og jødiske institusjonar.

 

Denne koplinga er i seg sjølv lærerik. For ein av grunnane til at Gud valde ut jødefolket i sitt tidlege frelsesråd - var at jødefolket like frå Abraham av var eit skriftfolk. Bokstav-alfabetet var på Abrahams tid funne opp, jamvel i Abrahams eige nærområde. Og Guds utveljing innebar at jødefolket som skriftkultur-folk mellom anna vart kalla til å vera tenarar for Guds eigen bruk av ytringsfridomen, ja, til å skriva ned med bokstavskrift heile Guds råd til frelse, ei gåve som vi alle har fått ta imot i Bibelens 66 heilage skrifter.

 

Det er difor knapt tilfeldig at bloddryppende terrordrap retta mot ytringsfridomen i både København og Paris er kobla så tydeleg saman med bloddryppende terrordrap retta mot jødedommens representantar og institusjonar i København og Paris.

 

På vegne av Den kristne kyrkja skuldar vi å sjå på det jødiske folket som vår eldre bror i Herren (sml Opb 12:17)[v]. Og på vegne av Den kristne kyrkja er det vår plikt og vår skyldnad å tala jødefolkets sak med styrke mot dei som hatar dei.

 

Difor aktualiserer dei blodige ugjerningane i København i går og i natt eit myndig svar frå oss som kristen kyrkje: Både ytringsfridomen og jødefolket bør forsvarast mot denne typen blodig urett. Og ansvaret for det er eit ansvar som vi alle, heile den kristne kyrkja, deler. Ja som både kyrkje, statsmakt og samfunn deler.

 

 

Odd Sverre Hove (vik spr Gulen og Mjømna)

 

 

 

 

 

  • [i] 1Mos 1:3.
  •  
  • [ii] 1Mos 1:26ff.
  •  
  • [iii] 1Mos 2:19b
  •  
  • [iv] Hebr: «anah (ce-) ed sjækær» tyder bokstaveleg «å svara som eit løgnvitne», men meininga må vera den som vi har i dei norske bibelomsetjingane: «Du skal ikkje seia falskt vitnemål imot nesten din».
  •  
  • [v] Sml professor Skarsaunes boktittel frå minnemarkeringa i 1992 ved 50-årsminnet for transporten av dei norske jødane til Holocaust i 1942, sjå Oskar Skarsaune (red): «Vår eldre bror», Oslo 1992.
Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere