Odd Sverre Hove

Alder: 74
  RSS

Om Odd Sverre

Jeg har vært sjefredaktør i Dagen og vikarprest i Gulen og Kvam. I tiden 2016-2018 vikarierte jeg som kretssekretær i Nordhordland Indremisjon. Nå er jeg pensjonist og predikant. Helt siden tidlig på 1980-tallet har jeg brukt mye tid hver dag på å følge og analysere det daglige nyhetsbildet fra Israel og Midtøsten.

Følgere

Qatar isoleres: Hva betyr det?

Publisert over 4 år siden

Følelsen av opptrapping mot en stor regional-konflikt mellom sjia og sunni er sterkt voksende.

Den viktigste nyheten i dag tidlig, mandag 5. juni, er at Egypt, Saudiarabia og minst tre olje-emirater bryter nærmest totalt med Qatar og sjeik Thanni. Inngår så dette bruddet i den pågående eskaleringen av konflikten mellom sjia og sunni? For min del tror jeg kanskje det.

Sjia-sunni-konflikten holder for tiden på å snu bildet av Stormidtøsten på hodet.

Selve nyheten i dag tidlig handler om et bortimot totalt brudd. De ledende sunni-regimene bryter alle diplomatiske forbindelser med Qatar og stenger ned alle land-, sjø- og luft-forbindelser. Qatars displomater utvises. Og de gjenværende sunni-diplomatene i Doha kalles hjem. Personer med statsborgerskap i Qatar med bopel i de ledende sunni-landene blir anmodet om å reise hjem innen 14 dager. Mange av dem må tydeligvis ta landeveien fatt, siden flyforbindelsene stenges.

Det er med andre ord et temmelig oppsiktsvekkende brudd som nå skjer.

Begrunnelsen for bruddet blir også i noen grad oppgitt i nyhetsmeldingene i dag tidlig. Hovedsaken synes å være at sunni-regimene anklager Qatar for langvarig lefling med terrorister – og med Iran.

Den siste ukens motstridende nyhetsmeldinger om Hamas-hovedkvartere i Doha har sannsynligvis med saken å gjøre. I forrige uke het det at Qatar hadde utvist Hamas-lederskapet fra Qatar. Straks etterpå ble nyheten dementert. Eller i det minste modifisert. Kanskje var det bare noen av Hamas-lederne i Doha som ble utvist fra Qatar?

Qatars enorme pengestøtte til Hamas har utvilsomt også med saken å gjøre. Mens sunni-regimer flest brøt med Hamas på grunn av tilknytningen til Muslimsk Brorskap og den periodevise tilknytningen til Iran, har Qatar fortsatt å støtte Hamas.

Faren til sjeik Thanni besøkte til og med Hamas i Gaza før sykdom tvang ham til å abdisere.

Under toppmøtet med Donald Trump i Riyad den 22. mai anmodet Trump sunni-regimene om å «drive ut» de ekstremistiske terroristene. Sunni-regimenes brudd med Qatar kan tolkes som oppfyllelse av Trumps anmodning. Trump nevnte konkret Hamas som eksempel på voldelige ekstremister sunni-regimene burde drive ut.

Kanskje inngår Selvstyremyndighetens beslutning i helgen om å slutte å betale terrorist-lønn til rundt 250 Hamas-medlemmer i det samme nyhetsbildet. Abbas ønsker sikkert ikke å leve i varig konflikt med de ledende sunni-regimene.

I litt lengere perspektiv hører det antagelig med til bildet at Qatar under Tredje Gasakrig sommeren 2014 samarbeidet tett med president Obama om å hindre at Hamas skulle tape krigen fullstendig. Mens Egypts president al Sisi hjalp Israel med å manøvrere seg rundt innblandingen i Gasakrigen fra Obama og Thanni.

Det bør sikkert også nevnes at sjeik Thanni eier og driver TV-kanalen Al Jazeera, som i flere år har brutt med trenden til de andre sunni-regimenes TV-kanaler ved å gi terrorister medie-hjelp og ved å nedtone alvoret i konflikten mellom sunni-regimene og den sterkt voksende sjia-alliansen (les: Iran-Irak-Syria-Libanon og Jemen, samt i utkanten av horisonten: Nord-Korea).

 

Omtrent her kan det være fornuftig å snu blikket fra fersk fortid til mulig fremtid.

For spørsmålet er altså om ikke isoleringen av Qatar inngår som et viktig strategisk sjakktrekk i den pågående konflikt-eskaleringen mellom sjia og sunni.

Iran har nå i flere år kunnet skryte av å ha sikret seg kontrollen over fire arabiske hovedsteder i tillegg til sin egen hovedstad Teheran: nemlig Beirut, Damaskus, Bagdad og Sanaa (i Jemen).

Bortsett fra en periode på 1200-tallet har sunniene alltid hatt følelsen av å ha militært overtak over sjia-ene. Men nå føler de seg desperat underlegne. Så underlegne at de til og med ber om godt vær vis-a-vis Israel.

Under toppmøtet i Riyad den 22. mai ble det snakket om å sikre sunniene i Samarbeidsrådet for Gulfen (= lokalt motstykke til NATO) en samlet hær på 500.000 mann til den mulige kommende konflikten med Iran og de Iran-allierte. Donald Trump lovet dem amerikansk støtte i form av svimlende våpenkontrakter, men sa også at de i hovedsak måtte føre selve kampen selv.

Isoleringen av Qatar kan være et betydningsfullt tegn på disse opptrappings-forberedelsene på sunni-siden etter at sjiane i adskillige år har hatt nesten bare fremgang på deres bekostning.

Trump lovet også å hjelpe til med å stenge grensen mellom Irak og Syria for iranske forsyninger til Syria og Hisbolla. Norske, britiske og amerikanske spesialsoldater inntok i den forbindelse tregrense-punktet al Tanf (ved tregrense_punktet mellom Jordan, Irak iog Syria). Det skjedde for ca tre uker siden.

Men Iran har nå svart med å beordre hele al Badr-militsen vestover for å innta de nordlige grense-overgangene og holde dem åpne for fortsatte iranske våpentransporter til Syria og Hisbiolla. Badr-militsen skal etter sigende består av mer enn 30.000 mann.

Følelsen av opptrapping mot en stor regional-konflikt øst i Midtøsten er altså nå sterkt voksende.

Gå til innlegget

Den nye fredsprosessen

Publisert over 4 år siden

Helt uten trompetfanfarer blomstrer det nå opp en ny fredsprosess for Midtøsten. Og nøkkelaktører på arabisk side kan se ut til å ville gjennomføre den uten Abbas og PLO.

Mediekollektivet ser foreløpig ikke ut til å ha lyst til å oppdage det som skjer. Selv israelsk presse, som ellers vanligvis ikke deler de dogmatiske skylappene til europeiske kolleger, er så langt ikke blitt veldig opptatt av den nye trenden.

Men også nøkkelaktørene i USA, Amman, Riyad og Jerusalem ser ut til å være fornøyd med at fredsprosessens oppblomstring så langt er skjedd uten medieoppmerksomhet.

 

Fredsprosessens bakgrunn

Noen vil utvilsomt regne den nye fredsprosessen som Donald Trumps verk, i tett strategisk samarbeid med Benjamin Netanjahu. Men med nesten like stor rett bør den også kunne skrives på kontoen til kong Salman av Saudiarabia og president al Sisi av Egypt. Og bak kulissene jobber Tony Blair og Egypts utenriksminister Sameh Soukry tett sammen for å rydde hindringer av veien.

Den suverent viktigste bakgrunnen for den nye fredsprosessen er de sunni-arabiske regimenes formidable bekymring over shia-Irans strategiske serie med seire på arabernes bekostning.

Erklæringen i Teheran i fjor om at sjia-ene nå kontrollerer fire arabiske hovedsteder (les: Beirut, Damaskus, Bagdad og Sana i Jemen) vakte forskrekket oppsikt blant sunni-arabere.

Den egentlige drivkraften i den nye fredsprosessen er derfor av makt-strategisk slag. Sunni-arabiske strateger innser at sunni-islam for første gang på kanskje 10-12 århundrer har mistet maktovertaket over sjia-islam. Og sunni-regimene har selv ikke militære muskler som er sterke nok til å stanse sjia-enes fremstøt.

 

Ytelse og gjenytelse

Dertfor er sunni-klimaet nå mye mer åpent enn før for å be om hjelp fra Trump/USA og Israel/Netanjahu. I sunni-enes virkelighetsoppfatning fremsto Obama som svak, mens Donald Trump virker sterk. I sunnienes virkelighetsoppfatning fremstår også Netanjahu som svært sterk, ikke minst fordi han for halvannet år siden marsjerte rett forbi Det Hvite Hus og inntok talerstolen i Kongressen – mot Obamas vilje.

De sunni-arabiske regimene innser dessuten at de selv må yte noe for å få militære gjenytelser fra USA og Israel. Og den første gi-og-ta-prosessen i den nye fredsprosessen ser altså allerede ut til å være skjedd i stillhet bak kulissene uten internasjonal medieoppmerksomhet.

 

Pakkens innhold

• Donald Trump lovet sunniene for en uke eller to siden å sette flere amerikanske soldater inn i kampene mot houtiene i Jemen og mot ISIL i Irak og Syria. Få dager senere var utplasseringen skjedd.

• Saudierne fikk på sin side onsdag i denne uken Den arabiske Liganes 21 møtende medlemsland til å gå stilltiende med på å modifisere den saudiske fredsplanen av 2002 slik at den blir spiselig for Israel og USA.

Pakken inneholder ellers også flere elementer: Tyrkia ble denne uken presset helt ut av borgerkrigen i Syria, mens kurdernes sak ble styrket. Og Russland viser for tiden tegn til å medvirke til å presse Iran ut av borgerkrigen i Syria, og fremfor alt å holde Iran/Hisbolla langt borte fra Syrias grenser mot Israel og Jordan. (Det siste ble antagelig fremskyndet også av et israelsk flyangrep på Hisbolla ved Palmyra, like i nabolaget til russiske spesialstyrker på militærbasen T4. Jeg har skrevet mer om den episoden her.)

Det mest spennende trekket ved den nye fredsprosessens profil handler ellers om palestinaarabisk deltagelse. Eller ikke-deltagelse.

 

Dramatisk for Abbas

Den arabiske Ligaen ordla seg på onsdag slik at det nå ikke lenger synes å være et arabisk krav at Selvstyremyndigheten og Mahmoud Abbas trenger å delta i fredsprosessen. I alle fall hvis ikke Abbas slutte å kreve total bosettings-stopp av Israel som absolutt vilkår for å møte opp ved forhandlingsbordet.

Dette må være et dramatisk signal for Abbas, som hele det siste året har fått høre av sunni-arabiske ledere at han burde pensjonere seg, over 80 år som han er.

I forrige uke dro Abbas til Kairo for å snakke med al Sisi om den nye fredsprosessen. Men møtet ble åpenbart en fiasko. Da Abbas dro hjem var PLO fremdeles urokkelig i kravet om full stans i alle israelske bosettinger.

Svaret på denne uforsonligheten er kommet i dag: Trump har gitt Netanjahu grønt lys for å opprette en ny bosetting til erstatning for Amona-bosettingen, som ble revet i desember. Samtidig ryktes det at det nå blir åpnere byggetillatelser på innsiden av de eksisterende bosettingene, i alle fall de 8-9 største av dem.

 

Den nye forhandlingsstrategien

Det avtegner seg kanskje her et særegent bilde av den nye forhandlingsstrategien. Kong Salman, president al Sisi, president Trump og statsminister Netanjahu kan se ut til å ville trappe opp presset på Abbas for hvert gang han sier nei.

Da han i forrige uke sa nei i Kairo, fikk han denne uken én ny israelsk bosetting til svar. Neste gang han sier blankt Nei, kan det bli to eller tre nye bosettinger. Og så videre.

Jeg vet ikke dette siste med sikkert. Det jeg her gjør, er å forlenge linjene i et det bilde som akkurat nå avtegner seg.

Hele fredsprosessen synes dessuten å ha som omforent endestasjon at hele den iranske fremrykningen på sunni-arabernes bekostning skal stanses og reverseres. Med makt.

Gå til innlegget

Syrisk rakett mot israelsk rakettskjold

Publisert over 4 år siden

Natt til fredag i siste uke fyrte syriske regjeringsstyrker av et knippe mellomdistanse-raketter mot noen israelske fly. En av rakettene truet et israelsk boligområde. Da brukte Israel for første gang rakettskjoldet «Arrow 2» og skjøt ned den syriske raketten.

Den israelske beslutningen om å bruke det «ytre» laget i rakettskjoldet, har utløst intern militær fagdebatt i Israel.

Selve braket fra sammenstøtet mellom den syriske angreps-raketten og den israelske forsvars-raketten skal dessuten ha vært enormt. Det ble hørt over hele området fra Øvre Jordandalen helt sør til Jerusalem.

Både debatten og braket har virket sammen og utløst uvanlige, men ordknappe, offentlige bekreftelser fra det israelske forsvaret. I tillegg er det kommet noen ubekreftede israelske lekkasjer om hva som utløste episoden.

Første akt ser ut til å ha handlet om en lastebil-konvoi med avanserte iranske rakettvåpen-forsyninger som beveget seg fra Zabadani i Syria mot  syrisk Golan ved foten av Hermonfjellet. Hisbollas mål synes å ha vært å forberede et angrep på de israelske posisjonene på Hermonfjellet og deretter videre mot israelsk Golan.

Sannsynligvis ble denne komvoien angrepet og ødelagt av Israel, men det er ikke blitt bekreftet hverken av Hisbolla, Syria eller Israel. Hisbolla har derimot bekreftet at en av de høyere offiserene deres, Badee Hamiye, ble drept i et israelsk angrep (trolig: samme angrep?).

Så fulgte andre akt. Statsminister Netanjahu og militær etterretningssjef Hertzl Halevi dro til Moskva med militære kart for å få Vladimir Putin til å stanse Hisbollas posisjoneringer i miliyære angrepsformasjoner nord for grensepunktet Kuneitra på Golan.

Men Putin bare hørte på dem uten å si noe fra eller til..

Netanjahu og generalene bestemte seg da for å ta saken i egne hender. De iranske rakettvåpnene til Hisbolla var blitt lastet ut av transportflyene ved den syriske militærbasen T4 i nærheten av Palmyra i Syria. Ved denne militærbasen holder også Hisbolla til, og Russland har stasjonert både spesialsoldater og militært maskineri ved samme base. Syria og Hisbollla synes å ha antatt at det russiske nærværet ved basen ville beskytte dem mot israelske angrep.

Men det var det som likjevel skjedde natt til fredag.

Israel angrep Hisbollas stillinger ved T4 og ødela dem. Så snudde de israelske flyene hjemover. Men det var da «noen» (trolig: syriske regjeringsstyrker?) fyrte av et knippe bakke-til-luft-raketter mot de israelske flyene. Og det var det som utløste tredje akt.

Tredje akt natt til fredag besto for det første av at de israelske flyene brukte vanlige luftmilitære unnvikelsesmetoder for komme seg ut av banen til de syriske S-200-rakettene. Det regner Israel åpenbart for å være rutinemessig og enkelt.

Men så regnet datamaskinen til det israelske rakettskjoldet ut at en av de syriske rakettene lå an til å treffe bakken inne i Israel i bebodd område i stedenfor i ufarlig ørkensand. Og det var da Israel fyrte av en Arrow-2 antirakett-rakett. Den stanset og ødela med et voldsomt brak den syriske angreps-raketten i luften.

Den militærfaglige debatten om denne avgjørelsen handler om klokskap. Arrow 2 (og enda mer storebroren Arrow 3) er laget for å skyte ned mye større og mye mer lantrekkende angreps-raketter som beveger seg ut i verdensområdet før de setter kursen mot målet på bakken. Derfor føles det lett som en overdrivelse å bruke dette forsvartsmiddelet mot en mindre bakke-til-luft-rakett – som vanligvis aldri truer bakkemål, med mindre den tilfeldigvis ramler med i bebodde områder.

Åpenbart var det dette siste som skjedde natt til fredag. De militære sjefene i Israel har i ettertid fått ryggdekning for avgjørelsen fra de fleste militærkyndige offentlige kommentatorene, men åpenbart ikke fra alle.

Rakettskjoldet Arrow har eksistert siden år 2000 og er altså blitt 17 år gammelt. Det har passert en rekke vellykkede tester i designede test-situasjoner. Men natt til fredag skal være den første reelle felt-testen dette forsvarsvåpenet har opptrådt i. Med meget vellykket resultat,

Fjerde og siste akt kom fredag morgen. Putin innkalte den israelske ambassadøren i Moskva på teppet og protesterte skarpt mot det israelske angrepet på en syrisk militærbase der det befant seg russiske militærstyrker.

Netanjahu svarte i en video adressert til befolkningen i Israel fredag kveld: «Jeg forsikrer dere at beslutsomheten vår står urokkelig fast, slik handlingene våre nå beviser. Og det bør alle parter, jeg gjentar: alle parter, ta i betraktning.»

Men gjentagelsen av uttrykket «alle parter» sikter den israelske statsministeren ganske åpenbart til Vladimir Putin og Russland.

Israel fastholder at landet ikke ønsker å blande seg inn i den syriske borgerkrigen, veken på den ene eller den andre siden. Men Israel fastholder enda mer at det ikke er akseptabelt for Israel at Hisbolla får bruke borgerkrigen til å forberede angrep på Israel.

Israel ga altså i denne episoden Putin sjansen til selv å stanse Hisbolla. Da Putin ikke ville det, valgte Israel å gjøre det selv, uten å la seg stanse av det russiske nærværet ved samme militærbase som Hisbolla.

En israelsk kommentator skriver at det i helgen har hersket en viss russisk nervøsitet vis-a-vis Israel i Moskva.

Gå til innlegget

Nei til læretukt på politiske premisser

Publisert over 4 år siden

I 2017 trenger vi å fornye redaktør Arthur Bergs votum fra slutten av 1960-tallet om å si Nei til læretukt på politiske premisser.

På slutten av 1960-tallet stilte tre misjonsskole-studenter i Stavanger opp som kandidater på valglisten til datidens Sosialistisk Valgforbund. Det utløste en heftig proteststorm mot Misjonshøyskolen i Stavanger fra politisk mer konservative deler av kristenfolket. Men i Dagen forsvarte redaktør Arthur Berg de tre misjonsstudentene samtidig som han med stort ettertrykk sa Nei til læretukt på politiske premisser.

Å si tydelig Nei til læretukt på politiske premisser er det behov for også i dag. For nå vil mindre konservative strømninger i det norske kristenfolket øve læretukt mot Sylvi Listhaug fordi hun bærer kors, mot Bjarte Ystebø fordi han arrangerer Oslo Symposium og mot sønnen til Billy Graham, fordi han sa ja til Donald Trump i den amerikanske valgkampen.

Poenget er at regelen om å si Nei til læretukt på politiske premisser er en regel som slår likt begge veier, både mot høyre og mot venstre i det politiske landskapet.

I kristne menigheter og forsamlinger skal det ikke øves læretukt mot kristne som lener seg mot venstre i det politiske spekteret. Det skal heller ikke øves læøretukt mot kristne som lener seg mot høyre. Og det skal faktisk ikke øves læretukt mot kristne som enten liker eller misliker mer tradisjonell sentrums-orientert politiske tenkning, heller.

Regelen må nemlig anvendes likt i alle de tenkelige politiske retnings-typene.

Hvor vet vi det fra at det er galt å øvelæretukt på politiske premisser? Vi vet det fra de bibelske læretuktforskriftene.

De foreskriver læretukt mot vranglære i kirken. Men definisjonen på vranglærere handler om slike teologiske lærere som forfalsker det budskapet Gud faktisk har åpenbart i de 66 hellige skriftene i Bibelen. Politiske følgeslutninger av den kristne tros moralverdier er derimot ikke med i dekningsområdet til disse læretukt-forskriftene.

Gud har åpenbart etiske bud. Krenkelse av de budene Gud har gitt, er synd mot Gud. Og forkynnelse og lære som krenker de åpenbarte budene, er vranglære som det skal øves læretukt mot.

Men troende kristnes anvendelse av moralverdiene med henblikk på valg av politiske preferanser – er nettopp ikke åpenbaringer fra Gud, men feilbarlige menneskers forsøk på å forlenge linjene fra Guds åpenbaring. Slike følgeslutninger pålegger ikke Bibelen oss å øve læretukt imot.

Derfor er kristenfolkets politiske preferanser en læretukt-fri sone.

I kristne forsamlinger møtes vi for å ta imot Guds bud og Guds nådemidler. Der møtes vi enten vi lener oss mot høyre, sentrum eller venstre i politisk henseende. Over kirkekaffien eller bedehuskaffien kan vi gjerne diskutere politikk. Men vi utstøter ikke hverandre fra forsamlingsfellesskapet – eller gru og skrekk: – fra selve Guds nådemidler – bare fordi vi tenker ulikt om hvordan følgeslutningene av Guds bud bør være med henblikk på valg av partipolitiske preferanser.

Derfor bør kristen-Norge forsatt si Nei til læretukt på politiske premisser.

Gå til innlegget

Dømt til halvannet års fengsel

Publisert over 4 år siden

Den israelske militær-domstolens skyldig-kjennelse i januar var knusende. Men straffeutmålings-dommen på tirsdag var derimot overstyrt av flere formildende omstendigheter.

Det var den 24. mars 2016 korporal Elor Azarja skjøt og drepe en såret og uskadeliggjort palestinaarabisk terrorist. Jeg har tidligere på Verdidebatt skrevet om saken her og her.

 

To knusende beviser

Den kvinnelige militærdommeren brukte i januar 2,5 timer på å lese opp domspremissene som kjente soldat Azarja skyldig i manndrap. I domspremissene tok de tre dommerne for seg punkt for punkt i argumentasjonen fra soldatens forsvarer-team (som skal ha vært hentet fra den juridiske eliten innenfor israelsk militær jurisdiksjon). Samtlige anførsler fra forsvarer-teamets side ble av domstolen grundig avvist, punkt for punkt.

Tilbake sto to knusende beviser. Soldat Azarja hadde overfor troppssjefen sin begrunnet skuddet med at «terroristen knivstakk kameraten min og fortjente å dø». Og filmopptakene fra åstedet beviste at det drepende skuddet ikke var foranlediget av noen slags akutt ny trussel fra den uskadeliggjorte terroristens side.

Derfor ble soldat Azarja i januar entydig døm skyldig i manndrap etter tiltalen.

 

Dømt til 18 måneder

Tirsdag 21. februar kom så den militære domstolens straffeutmålings-dom, etter at både påtalemyndighet og forsvarer-team hadde lagt frem argumentene i saken. Og denne gangen kom turen til alle de formidende omstendighetene.

Aktoratet hadde krevd mellom 3 og 6 års fengsel. Men domstolen nøyde seg med halvparten, 18 måneders fengsel.

Det har fra medisinsk hold vært anført at terroristen uansett etter all sannsynlighet allerede var døende, mens han lå såret på asfalten. Men dette momentet nevnes ikke. Derimot nevnes mange andre ting.

 

Militært kaos på åstedet

For det første anfører dommerpanelet av det hersket en helt uakseptabel grad av militær kaos på åstedet - lenge etter at de to terroristenes terrorhandling var avverget. Domstolen retter her tung kritikk mot både en troppsjef og en kompanisjef. De forsømte å etablere god og profesjonell militær orden på åstedet.

Korporal Azarja (18) som var sanitetsutdannet og nokså fersk i tjenesten, fikk ingen tydelige ordrer fra sin overordnede. Kompanisjefens ordre om å fjerne alle sivilister fra åstedet var ikke blitt etterkommet. Mange sivilister vanket fritt rundt blant soldatene og blandet seg inn i hendelsen med egne direktiver til soldatene.

 

Sviktende kommunikasjon

For det andre anfører domstolen at ambulanse-personalet og noen av sivilistene feilaktig påsto at den sårede terroristen kanskje hadde mavebelte-bombe under jakken. Eller at han kanskje kunne rekke en kniv som lå på asfalten et par meter unna. En offiser hadde verifisert at terroristen ikke hadde mavebelte-bombe, og at kniven lå tilstrekkelig langt unna. Men dette ble ikke kommunisert til soldat Azarja og heller ikke til ambulanse-personalet fra Magen David Adom (Røde Davidstjerne).

Også fraværet av ambulanse-hjelp til den sårede terroristen har vært kritisert. Et regelverk som påla lokalt befal å vente på sivilt politi før ambulanse-hjelp til terroristen ble forordret, skal i ettertid være blitt revidert. Men også slike ting bidro til åstedets alminnelige kaos.

Korporal Azarja kunne for eksempel neppe ha skutt det drepende skuddet mot terroristens hode hvis to-tre ambulanse-folk hadde ligget på kne ved siden av terroristen for å gi ham førstehjelp.

 

Krass forhåndsdømming

For det tredje anfører domstolen at soldat-enheter som over lang tid bevokter sivile bosettinger i sterkt fiendtlig arabisk nærmiljø (slik som i Hebron), kan komme til å utvikle nære vennskap med sivilistene. Deretter får de seg ikke til å iverksette eventuelle ordrer om å bortvise sivilister når fagmilitære hensyn i en terror-situasjon tilsier det.

For det fjerde går domstolen gjennom et knippe førstedags-kommentarer fra Israels øverste militære ledelse som kom med krass kritikk mot korporal Azarja. Disse medieuttalelsene fungerte som dypt beklagelig forhåndsdømming av korporalen lenge før sakens fakta var tilfredsstillende belyst, og må derfor inngå i listen over de formildende omstendighetene i soldatens favør, anfører domstolen.

På dette punktet har tidligere forsvarsminister Mosje Jaalon forsvart seg offentlig mot domstolens kritikk med at han som forsvarsminister hadde plikt til å informere internasjonal offentlighet om at Israel ikke aksepterer summarisk dreping av terrorister lenge etter at terror-situasjonen slutter å representere akutt nødverge.

 

Belastende rettsprosess

Et femte punkt i domstolens liste over formildende omstendigheter handler om at det israelske forsvaret i løpet av den 11 måneder lange rettsprosessen ikke har vist tilfredsstillende omsorg for korporal Azarja og familien hans, som har opplevd rettsprosesen som en tung belastning, også helsemessig.

Ved siden av de 18 månedene i fengsel, er soldat Azarja blitt degradert fra korporal til menig.

I Israels militære rettsystem kan pådømte soldater settes fri etter halv soningstid ved god oppførsel i fengselet. Azarja kan derfor trolig settes fri etter 9 måneder.

Rettsprosessen mot soldat Azarja har skapt mye splittelse i israelsk offentlighet, og mange håper nå at Azarja avstår fra å anka saken til neste militære rettsinstans, enn si til israelsk Høyesterett.

Det kjendis-pregede forsvarer-teamet forbereder imidretid en anke.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere