Jan Bording

Alder: 73
  RSS

Om Jan

Hjemmeside:
Jeg har skrevet noen bøker som er å finne på
www.jan.bording.no

Kristen, 40 års erfaring som benkesliter i Den norske kirke, sluttet så å gå i gudstjeneste i protest, men er enda medlem.
Jobb: IT-teknologi, mest hardware. Utdannelse: Dr.Ing fra NTH. Fritidsaktiviteter: Jordomseiling, paragliding, speiding, skriving.

Følgere

Nød – neppe

Publisert nesten 11 år siden

Skolene er bekymret for at ikke-kristne elever skal føle seg ekskludert av de kristne. Særlig gjelder det ved skolegudstjenester. Er det noen som tenker på hvordan det er å være kristen på en vanlig norsk skole i dag? Føler de seg inkludert?

Nå har historiene begynt å komme i avisene, om stakkars ikke-troende skoleelever som måtte være på skolen under avslutningsgudstjenesten for ikke å bli krenket i sin ikke-tro. Når de senere tenker etter føler de at de ble ekskludert, leser vi. Så hvorfor synes jeg ikke synd på dem?

Jeg var ung på 60-tallet da jeg møtte Gud. Det var på ingen måte å komme inn i fellesskapet i samfunnet. En personlig kristen var sett på som en slags ekstremist. Det var bare de tøffeste som torde å stå fram på skolegården og bekjenne seg som kristen. Heldigvis var lærerne nøytrale den gangen. Flesteparten var ikke kristne, men de respekterte skolens kristne målsetning. De av lærerne som var kristne respekterte de ikke-kristne til den grad at det var vanskelig for oss å vite hvem av dem som var kristne.

Men avisene var noe annet. Pressen var klart preget av arbeiderbevegelsens mangeårige kamp mot religion, inspirert av Marx. Det var ikke lett for en ungdom som nylig hadde tatt et kristent standpunkt å lese aviser. Daglig ble troen latterliggjort og mistenkeliggjort. Hedningsamfunnet og HEF hadde fast plass over alt. Hver gang jeg så disse innleggene i avisene måtte jeg stålsette meg. Visste de noe jeg ikke visste? De var så sikre på seg selv. De fleste av mine kristne kamerater tapte i den kampen. De gjemte unna sin tro for å kunne klare seg i samfunnet.

I dag vet jeg at det ikke var sånn at sekularistene visste noe jeg ikke visste, det var omvendt: jeg visste noe ikke de visste, og som de enda ikke vet. Men siden den gangen har denne faste troen på det sekulære budskapet vunnet stadig terreng. Skolens kristne formålsparagraf er fjernet, det er like før kirkens kristne grunnlag også er fjernet. I alle fall er det stadig lenger mellom at noen kirkeledere tør stå fram og bekjenne annet enn sin kultur. Det er vel en ti år siden det forsvant.

Og nå skal de ha oss til å tro at det er et problem for ikke-kristne skoleelever i dag fordi de blir ekskludert ved skoleavslutning. Unnskyld – men jeg tror ikke noe på det.

De jeg derimot har all sympati for er de ungdommene som enda tar et kristent standpunkt og som våger å stå for det. De har en tøff tid. Nå er selv skolen på krigsstien mot dem. Av dem kreves det mye. De var i mindretall på min tid, de er ikke i mer flertall nå. Om noen er ekskludert er det dem, men av dem kreves det at de skal gå under jorden for ikke å ødelegge fellesskapet. Ingen spør om de føler seg inkludert.

Er det rart våre myndigheter ikke prioriterer kampen for religionsfrihet utad i sitt møte med andre land? Noen kunne snu det hele rundt.

Gå til innlegget

Keiserens nye strømleverandør

Publisert nesten 11 år siden

Strømpriser er et tema som er så vanskelig at økonomene bare rister på hodet når de forsøke å forklare. Men er nå det sant.

Økonomene har gjort det igjen. De har tatt noe enkelt, billig og oversiktlig og gjort det vanskelig og dyrt. Det gjelder den norske elektrisitetsforsyningen.

For noen tiår siden var det hele meget enkelt. Da var de fleste vassdrag i Norge utbygd for strømproduksjon, de største investeringer var gjort og vi kunne konstatere at vel bodde vi i et kaldt og mørkt land, men som kompensasjon hadde naturen gitt oss vannkraft. Det var et nasjonalt gode. Det offentlige drev all produksjon og distribusjon til en totalkost av 5-15 øre/kWh. Vi hadde en situasjon da vi - det offentlige - produserte alt og leverte alt direkte til forbruker. Vi visste at strøm var dyrere i Europa, men de hadde andre fordeler. Strømmen var vår trøst.

Men så kom "moderniseringen" og med den økonomene. De bygde sin vane tro et kasino etter modell av børsen. Dette kasinoet la de mellom produksjon og forbruker. Nå har vi et gigantisk apparat av økonomer som lever av å selge oss strøm. Endelig er vi blitt moderne, vi har fri konkurranse og dermed skal alt bli så mye bedre.

Det første vi så var at prisene gikk opp. Det ble forklart med at vi nå var en del av et større marked, Europa, og der var prisene høyere. Det andre som skjedde var at plutselig ble reservoarene tomme. Før hadde det offentlige ført en streng politikk, de solgte ikke til utlandet hvis de ikke var sikre på at det var vann nok til en krisetid. Nå fant økonomene ut at de tjente mer på å selge i gode tider så de kunne skru opp prisene i trange.

Det tredje som skjedde var at strømnettet begynte å falle sammen. Vedlikehold var for dyrt.

Sett ovenfra har vi introdusert en ny næring inn mellom produsent og forbruker. De konkurrerer. Det har ikke ført til en eneste ekstra kWh, for uansett hvor lure de er, kan de ikke produsere mer strøm enn den regnet lager. Den lovpriste markedsliberalistiske konkurransen går kun på hvem som kan lure mest penger ut av forbrukeren, ikke på produksjon. De har ikke gjort det lettere for forbrukerne på noen måte. Før betalte vi strømregningen, ferdig med det. Nå må vi hver uke bruke timer av vår dyrekjøpte fritid til å finne ut hvem som nå leverer den billigste strømmen.

Totalresultatet av "moderniseringen" er at mange sitter og tjener penger på en virksomhet som ikke produserer annet enn ubehag. Er vi så dumme at vi går med på noe sånt? Svaret er ubetinget - ja.

 

Gå til innlegget

Rasjonalisme og angst

Publisert nesten 11 år siden

Rasjonalismen er det mest respekterte livssyn - i alle fall i Media-Norge. Men er rasjonalismen basert på kunnskap, eller er det angst som ligger i bunnen?

”Jeg tror bare på det som kan bevises vitenskapelig ”,  er en bekjennelse som er blitt veldig vanlig. Bildet vi får av personen som sier dette er en nøktern, uhildet person med beina på jorda. I noen år nå har jeg prøvet å finne ut hva som egentlig ligger bak en slik påstand. Jeg har utfordret folk på nettfora slik som dette for å se hvor langt man kan presse argumentet, og resultatet har vært forbausende.

Man skulle jo tro at en person som bekjenner seg til vitenskapen følger dens regler. Jeg arbeider innenfor et realvitenskapelig felt og vi har stadig saker vi er uenige om. Men slike uenigheter varer sjelden lenge fordi vi følger visse logiske regler i diskusjonene. En kaster fram en påstand om at slik og slik er det. En annen kan så ta tak i en konsekvens av påstanden og tilbakevise den. Dermed blir begge enige om at påstanden var feil. Enkel logikk, men det fører til at folk blir enige uten at det går prestisje i det. Det er jo dette som er vitenskapens styrke.

Så når jeg ser personer som går offentlig ut med at de bare tror det som kunne bevises, vil jeg utfordre dem med dette diskusjonsverktøyet. Noen går jo så langt at de hevder at vitenskapen har bevist alt, man trenger ikke lenger noen Gud for å forklare livet. Det burde være en enkel sak å tilbakevise en slik påstand slik at personen fikk et mer edruelig livssyn. Men sånn går det sjelden.

Til min overraskelse har jeg funnet at de aller fleste rasjonalister nok kan mye, men de har på visse områder forstått lite. De mestrer sjelden bevisteknikken. De kan for eksempel trekke fram en eller flere autoriteter som argument. Det er det samme som å si ”jeg har ikke forstått dette, men det har han og du er sikkert ikke klokere enn han”. Altså et veldig uvitenskapelig argument. En slik argumentasjonsteknikk hadde vi ikke tålt lenge der jeg har arbeidet, han (det er som regel en han) ville måtte rømme til en sjefsstilling eller liknende.

Disse personene kan som regel veldig mye og fører et overbevisende vokabular, selv vitenskapsteori kan de. Problemet er bare at de fleste aldri har sett vitenskapens grenser. Det er jo få som skriver om den. All realvitenskap er en matematisk modell av verden som baserer seg på et sett aksiomer. Aksiomene kan ikke bevises. De er påstander som blir stående så lenge de gir målbart riktige resultater. Teknisk sett kan man derfor aldri bevise noen fysisk sammenheng, man kan bare bevise at innenfor den matematiske modellen må det være sånn. Men siden modellen er bygd på ubeviste påstander kan den egentlig ikke bevise noe utenfor seg selv.

Men dette er mindre viktig, verre er det at vitenskapen, begrenset av vitenskapens verktøy, kun kan arbeide med målbare repeterbare fenomener. Det er derfor fysikken har kommet så langt mens psykologien enda er langt fra å kunne forutsi enkeltmenneskers oppførsel med noen grad av nøyaktighet. Heldigvis. Straks man kommer inn på menneskelige aspekter er ikke verden lenger så repeterbar.

Mitt yndlingsfenomen er bevisstheten som på tross av iherdig vitenskapelig oppmerksomhet gjennom flere hundre år er blitt stående med et problem kalt ”the hard question” innen fagfeltet. Ikke bare mangler bevisstheten repetisjoner, den er heller ikke målbar. Men det verste er at ”the hard question” ikke er besvart, og det går simpelthen ut på å definere hva bevissthet er. Man kan ikke engang entydig definere fenomenet.  Dette er vel kjente resultater av denne forskningen og burde, trodde jeg, slå beina vekk under enhver rasjonalist. Men nei.

Det lengste man som regel kan komme er at rasjonalisten innrømmer at bevissthet ikke er forstått enda, men de er sikre på at vitenskapen en dag vil forstå den og derfor blir de stående på sitt ståsted. Det er som om kristne skulle bevise Guds eksistens med Jesu gjenkomst. Dermed heller jeg nå til den oppfatning at rasjonalisme egentlig er en form for dogmatisk fundamentalisme. Rasjonalistene aksepterer heller ikke menneskers vitnemål som noe argument, selv på de områdene der det ikke finnes noen andre kilder til kunnskap. Det er et absurd ståsted i et samfunn befolket av mennesker.

Jeg tror derfor at det ligger mye angst i rasjonalismen. Dette er mennesker som er livredde for hva som vil skje den dagen de må lytte til usikre personlige vitnesbyrd for å orientere seg i verden. Gud skremmer dem mer enn noe annet. Bare en gang har jeg opplevd å få en rasjonalist til å innrømme at det fantes en verden utenfor den trygge rasjonalistiske vitenskapen. Det forandret ikke livssynet han, han ble bare seg selv bevisst at han ikke var interessert i den verdenen, for han var fysikkens mysterier nok. Og det er et greit svar. Men som regel kommer man ikke så langt, når man utfordrer trosgrunnlaget deres, vekkes bare harme og desperasjon.

Så hvordan skal man møte rasjonalister? Jeg kan bare midlertidig konkludere med at de som møter dem med vennlighet og ettergivenhet tilsynelatende kommer lengre enn meg. Det bekrefter jo det at det ligger angst i bunnen. Men har jeg rett er det en skremmende konklusjon: det mest respekterte livssyn i media i dag er da basert på angst for en uforutsigbar verden. Det gir meg frysninger på ryggen.

Gå til innlegget

Den eksistensielle ensomhet

Publisert nesten 11 år siden

Om hvor man skal "finne seg selv" og hva et menneske egentlig er.

På 60 -tallet skulle man "finne seg sjæl". Senere skulle man finne sine røtter. I dag skal man finne sin identitet. Spørsmålet er "Hvem er jeg?".


Noen leter i sin familie, sine venner. Noen dager føles det riktig, andre dager er det klart at familie og venner tilhører "de andre", jeg er noe annet.


Noen leter i sin kultur, sitt lands skikker og ideer eller sin menighets tradisjoner. Men det er  klart at det var de andre som bestemte alt dette, ikke jeg.


Noen leter i sine følelser, sine ubevisste reaksjoner. Men en fremmed som går forbi på gata kan komme med en spydig kommentar som ødelegger resten av dagen, et barn kan gjøre meg glad. Jeg kan det ikke selv. Så mine følelser tilhører de andre.


Noen leter hele livet uten å finne.


For "jeg" er den som leter. jeg er den som vil. Jeg er den som vil noe annet, som tenker andre tanker. Jeg er den som opplever mine følelser. Jeg er den som kan velge nye skikker, nye tanker.


Men denne opplevelsen kan jeg ikke dele med noen, i mitt sinn er jeg helt alene. Jeg kan bare gjette hva andre opplever i sine sinn. Jeg må tolke et uklart språk, lese tvetydige ansikter. Jeg kan tro, men aldri vite hva min neste tenker. Dette er den eksistensielle ensomheten.


Så er det kanskje ikke så rart at noen klamrer seg til familien, kulturen, mennesketypen - bare for ikke å være alene.


Kanskje er Himmelen et sted vi ikke er alene, men kan se hverandre slik vi egentlig er. Det blir spennende å se.

Gå til innlegget

Er lydighet mot kirken en dyd eller en synd?

Publisert nesten 11 år siden

Kirker med sterk tradisjon krever lydighet. Men hvis kirken krever noe man selv leser i Bibelen er galt, hva er da riktig?

Skal du gjøre det du mener er rett, eller skal du gjøre det andre mener er rett? Hvis du mener det første, kan du ikke være medlem av Den katolske kirke.

I VL i dag leser vi at De katolske kirken er plaget med at folk som har konvertert til deres tro setter spørsmål ved kirkens dogmer. ”Vent ti år”, sies det. Man regner vel med at når en konvertitt har vært i kirken i ti år, er all opposisjon brutt ned. På den tiden slutter man vel å lese i Bibelen for å forstå, man slutter vel med å grunne på Guds ord dag og natt. Da innser man vel at kirken har lest Bibelen for deg og tenkt for deg og du skal bare være stille og gjøre som vi sier og mene det vi mener slik man har vært vant til at gode katolikker har gjort i to tusen år. For i Den katolske kirken lover man troskap til kirken.

Man innfører sågar ordet "subjektivisme", som skal være en uting.

Den norske kirke har også mange og innflytelsesrike katolikker, og praksis viser at også der gjør man slik kirkens tradisjon sier, selv om det er i strid med Bibelen. Og det finnes også andre kirker med sterke tradisjoner eller ledere.

Hvis det er så at jeg ikke er i stand til å vurdere hva som er rett og galt, hvordan kan jeg da være i stand til å velge hvem som skal bestemme for meg hva som er rett og galt? Det er jo langt vanskeligere å vurdere en leder eller en tradisjon enn å vurdere moral eller praksis.

Ingen som leser NT kan vel være i tvil om at den er skrevet til enkeltmennesker. Det er du som skal ta valgene, det er du som fristes, du som har talentene, du som har Den hellige ånd og du som skal dømmes på dommens dag. Da kan du ikke stille opp sammen med menigheten og si at det var de andre som bestemte, så du frasier deg all skyld.

Da må jo lydighet overfor alle andre enn Gud være en synd.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere