Jan Bording

Alder: 73
  RSS

Om Jan

Hjemmeside:
Jeg har skrevet noen bøker som er å finne på
www.jan.bording.no

Kristen, 40 års erfaring som benkesliter i Den norske kirke, sluttet så å gå i gudstjeneste i protest, men er enda medlem.
Jobb: IT-teknologi, mest hardware. Utdannelse: Dr.Ing fra NTH. Fritidsaktiviteter: Jordomseiling, paragliding, speiding, skriving.

Følgere

Hva skal vi med disse filosofene?

Publisert nesten 9 år siden

Filosofene har diskutert livets store gåter i tre tusen år og enda har de ikke funnet ett eneste svar. Eller rettere sagt, de finner stadig nye svar, hvilket er det samme. Så hva skal vi med dem?

Jeg snakker ikke om de sju milliarder filosofer som bor på denne kloden. De har et reelt prosjekt. De skal orientere seg i verden og stake ut en kurs for seg selv. De må konkludere: slik tror jeg verden er – da må jeg leve sånn. De kunne trenge litt hjelp. Det hadde jo vært fint om alle disse som har filosofi som yrke kunne tenkt ferdig for oss og gitt oss noen svar, men alt vi får er nye spørsmål, nye sære perspektiver på verden. Hvis man da i det hele tatt forstår hva de sier.

De fleste yrkesgrupper har sin fagterminologi, men filosofene har gjort det til en kunstart. Selv ord man trodde man kjente har de funnet ut nye spesielle meninger til. Jo flinkere filosof, jo vanskeligere å forstå. Stiller man dem et spørsmål får man vite hva en masse filosofer har sagt og ment – hvis man da forstår hva de sier - men man får jo aldri svar på spørsmålet man stilte.

Likevel – det hadde jo vært fint å få et skråblikk på verden av og til. Noe jordnært, noe som setter vår tid på plass. Nyttårsaften for eksempel eller første dag. Etter at kongen og statsministeren har presentert sitt syn på rikets tilstand, hva med en filosof, eller to, eller fire.Som et korrektur.

Det måtte være noen som hver for seg representerte en gruppe på minst ti filosofer som faktisk var blitt enige om noe, og det måtte presenteres av en som ikke hadde glemt sitt morsmål. Oppgaven skulle være å si hvor landet vårt er på vei, hva kulturen er blitt til, hva som egentlig skjer. Og det tror jeg man trenger minst fire perspektiver på. Fire kongelige norske hoff-filosofer.

Kongens og statsministerens tale hopper jeg gjerne over, men disse filosofene ville jeg lyttet på - i full konsentrasjon – alle fire. Og etterpå skulle jeg være dundrende uenige med alle.

Gå til innlegget

Hvorfor begrenses demokratiet?

Publisert nesten 9 år siden

Hvorfor er man så redd for å la staten drive næringsvirksomhet? Det er en klar løsning på arbeidsløshet og økologi. Det kan også frigjøre oss fra reklamens støy, og sannsynligvis gi oss et bedre liv, så hvorfor er den tanken forbudt?

De som ikke jobber i det offentlige i dag lever ikke i et fullt demokratisk styrt samfunn. Hvis Røkke har en dårlig dag kan tusen mennesker miste jobben, kanskje måtte bryte opp fra stedet de bor, kanskje måtte gå over i en evig trygdetilværelse. Var det ikke nettopp slike situasjoner vi burde unngå med demokratiet?  Samlet ikke Harald Hårfagre landet for at vi skulle slippe småkongene?

Et tankeeksperiment:

Den norske stat bestemmer seg for selv å lage og drifte alle veier og jernbaner med egne bedrifter, men man vil ikke tilbake til det gamle veivesenet. Først opprettes en egen bedrift som skal konkurrere med de private. Universiteter og fagfolk koples inn. Målet er å skape en bedrift som er minst like effektiv som de private og samtidig har en klar demokratisk profil. Man arbeider med organisasjon, motivasjon og bedriftskultur. En virkelig lekkerbisken for de universiteter som mener å kunne noe om dette. Her er et prosjekt som ikke bare blir til dokumenter.

Når man så er rimelig fornøyd, lager man en overgangsplan og bestemmer at innen en viss dato skal alle offentlige veiproduksjoner gjøres av egne bedrifter. Man tilbyr seg å kjøpe opp de private bedriftene slik at flest mulig kan fortsette den jobben de gjør, bare med en ny arbeidsgiver. Det er ingen grunn til overpris, ingen andre kan overta bedriftene. Etter hvert eier staten alle bedriftene. For å opprettholde kreativiteten åpnes det for at alle med nye ideer får prøve seg med en liten enhet i konkurranse med de andre. Bonuser og belønninger regner. Man satser alt på en kultur av gå-på humør og entusiasme.

Den første gevinsten nå er at veier blir billigere. Man har fordel av stordrift og jevnt tilsig av arbeid. Veier blir bygd ut fra hvor mange mann man har. Alle er i arbeid hele tiden. Ingen trenger lenger astronomiske lønninger, ingen trenger salgsapparater.

Neste gevinst er at en stor gruppe mennesker som før levde et ganske usikkert liv nå har en trygg arbeidsplass med mening. Det er morsommere å bygge veier for landet enn å tjene penger til en entrepenør.

En helt ny gevinst kommer ved at man nå fritt kan ansette de arbeidsløse og delvis trygdede som er i stand til å bidra med veibygging.  En person som bare kan yte 50% er en belastning for en bedrift, men en pluss for en statsbedrift siden staten ellers måtte ta seg av hele underholdet. I dagens økonomi er det jo et problem å sette arbeidsløse i arbeid fordi man da tar jobbene fra de som vanligvis blir betalt for det arbeidet. Når staten bygger alle veier er ikke det lenger noe problem. Enhver ekstra innsats blir en meter mer vei. Kanskje en ide for fengslene?

Går dette bra tar man neste næring.

Det store problemet er å bygge bedriftskulturer som er vaksinert mot en byråkratisk tankegang. De nye bedriftene må praktisere demokrati på arbeidsplassen og de må ha muligheter og evne til å belønne ekstra innsats. Ingen sies opp, men de attraktive stillingene gis på åremål til de som yter mest.

Hva taper man? Jo, de som før tjente store penger på private bedrifter må finne seg i å bli lønnstakere med normallønninger som oss andre. Det blir vanskeligere å finne stoff til Se og Hør og avisene kan ikke lenger skrive hver dag om finanskriser for se - de er borte.

Så hvorfor er dette en umulig tanke for dagens politikere?

Jeg bare spør.

Gå til innlegget

Politiets byråkratiske problem

Publisert nesten 9 år siden

Kan man tvinge byråkrater til å bli løsningsorientert med offentlige høringer, eller blir de da enda mer byråkrater? Jeg tror byråkrati handler mye om fraskrivelse av ansvar.

For noen år siden var jeg observatør på en katastrofeøvelse. Det skulle være et tog som hadde sporet av i en tunnel og kommet i brann. Røykbombene ble tent og den første på pletten var legehelikopteret. Før vi observatører hadde oppfattet hva som skjedde hadde legen fått alle mobile pasienter ut og ordnet dem i grupper. Så kom brannvesenet og var straks i gang med å få ut de siste pasientene. Så kom helsepersonell, sivilforsvaret og til slutt politiet som straks tok på seg jobben som skadestedsleder og fra da av gikk ting i sneglefart.

Skadestedslederens første jobb var å lage seg et provisorisk skrivebord som så ble fylt med skjema og en svær samleperm som han skrev i hele tiden. Rundt dette skrivebordet sto en tett ring av ledere for de forskjellige enhetene og kjempet om å få kontakt med skadestedslederen. Ingen ting kunne gjøres uten hans velsignelse. Utenfor denne ringen satt en gjeng med 100-200 mannskap og drakk kaffe og ventet på beslutninger. Timene gikk. Etter en stund endret bildet seg, området ble fullt av ledere som løp rundt og lette etter skadestedslederen. Han hadde nemlig trukket seg tilbake til et skogholt for å få litt fred.

På den andre siden av tunnelen, et par hundre meter borte, sto en gruppe «lettere skadede». Det var armbrudd og hodeskader og sjokk. De sto helt alene. Det var 800 m langs jernbanesporet til en parkeringsplass der et dusin sykebiler sto og ventet. De kunne gått dit på et kvarter, eller blitt båret av sivilforsvaret, eller fraktet på båt på vannet like ved. Men skadestedslederen hadde en annen plan. Han ville få et skiftelokomotiv til å frakte alle pasientene samtidig. For det som var viktig nå var ikke å få folk på sykehus så fort som mulig som i en liten ulykke. Nå var det viktigste at man ikke skulle miste noen pasienter, for det ville bli skadestedslederens ansvar.

Det tok fem timer før skiftelokomotivet endelig kom. Der var det jo ikke plass til alle, så de friskeste, de fra den andre siden av tunnelen, måtte gå for egne ben etter lokomotivet. Det hadde de kunnet ha gjort fem timer før med følge av hundre sivilarbeidere og helsepersonell om det hadde vært nødvendig.

Etterpå hadde man evaluering og alle var fornøyd, for alt hadde gått etter boka. En eksemplarisk øvelse.

Jeg sjekket opp virkelige katastrofer som hadde hendt i den senere tid og trenden var klar: det tok som regel urimelig lang tid å få pasientene ut og kreativiteten for å få det til var nær null.

Da jeg senere hørte politiets første rapport etter 22. juli om at alt hadde gått korrekt for seg, etter boka, tenkte jeg mitt. Og jeg fikk jo rett.

Det fine med evalueringen av 22.juli var at det kom lyd fra de som forsker på lederskap her i landet. Det var noe feil med kulturen. Men etter hvert ser det ikke ut til at man lytter til disse, nå er det nye prosedyrer, nye ansvarsnettverk man snakker om.

Slik jeg ser det har en byråkratisk tankegang en tendens til å dreie fokus vekk fra den oppgaven som skal gjøres. Langt viktigere blir det å ha et system der man etterpå ikke kan få skylden for det som gikk galt. Hver medarbeider skal ikke ha annet ansvar enn å gjøre det som står i boka. Blir den fulgt, har ingen noe skyld. Det byråkratiske system blir laget av folk som ikke stoler på at medarbeidere lenger nede i hierarkiet kan tenke selv. Da er det naturlig at de lenger nede blir opptatt av å slippe ansvar for de beslutningene de blir tvunget til å ta når virkeligheten ikke stemmer med boka.

Nå har vi offentlige høringer der alle må forklare hva de gjorde trinn for trinn 22.juli . Nå gjelder det ikke å få skylda. I neste katastrofe vil nok derfor alle være enda mer forsiktig med å gå utenfor «boka» som da vil være fylt av enda flere detaljer. Vi har jo sett hvordan Stoltenberg med gravalvor i ansiktet forsikre oss om at en beredskapstropp trenger minst to timer for å gå om bord i et helikoter.

Byråkrati er det man oftest hører når noen skal si noe stygt om myndighetene. Men de er ikke de eneste. Jo større en bedrift blir, jo mer byråkrati blir det også der. Jeg har vært i private bedrifter hvor det er så mange ledere at det ble umulig å ta den minste beslutning.

Har vi ikke snart en så velutdannet, moden befolkning at man kan lage nye administrasjonsmodeller der hver medarbeider får lov til å tenke selv, får lov til å tenke løsningsorientert, får lov å ta sjanser der det er nødvendig, og ikke minst: blir vist raushet hvis det gikk galt. Det er utvilsomt mye effektivitet å hente og det vil også gi folk et mer interessant arbeid.

Når størsteparten av befolkningen oppfatter byråkrati som systematisert dumhet, er det ikke da på tide, i alle fall for det offentlige, å finne nye administrasjonsformer?

Gå til innlegget

Støre: siste mann ut

Publisert nesten 9 år siden

Gahr Støre har truffet sitt valg under overskriften "Likhet og verdighet": ingen reservasjonsrett mot å henvise til abort for fastleger. Heller ikke han forstår at det finnes en verden utenfor dagens politiske vedtatte realitet.

Som nylig utnevnt helse- og omsorgsminister har Gahr Støre blitt utfordret av Tungesvik til å gjeninnføre reservasjonsretten for fastleger. Og svaret er nei. Han begrunner det med at den abortsøkende kvinnen er den svakeste part og da er det viktigst at hun skal slippe den ekstra belastningen det er å måtte gå til en annen lege for å be om abort.

For mange kristne har Gahr Støre vært et lite håp når det gjelder kristne verdier i Arbeiderpartiet. En etter en har de andre vist at de ikke forstår at kristendom er noe annet enn et konkurrerende politisk parti. Så dukker Gahr Støre opp og sier ting som gir håp. Men i dag brast det håpet for meg i alle fall. Også for han er moralske verdier underlagt politiske verdier, og han har ingen forståelse for at andre kan prioritere annerledes.

Det er jo slik at kristne leger som ikke vil henvise til abort ikke ser den gravide kvinnen som den svakeste part. Den svakeste part er det ufødte barnet. Arbeiderpartiet har løst det dilemmaet ved politisk å vedta at barnet ikke er et liv. En kristen kan ikke gjøre sånt. "Likhet og verdighet" er fine ord, vi vil at det også skal gjelde barnet.

Under Arbeiderpartiets likhetsfaner er det ikke plass til kristne verdensanskuelser. Kan man ikke holde sitt kristne syn hjemme på kammerset må man finne seg en annen jobb enn å være lege.

Gå til innlegget

Breiviks metode

Publisert over 9 år siden

Ifølge psykiaterne har Breivik et overdrevet stort selvbilde. Mon det. Er han ikke bare realistisk. Han har jo hele verden for sine føtter.

Har du et litt uvanlig verdensbilde og en sterk trang til å lære verden om det du mener? Er du frustrert av hvor liten respons du får av dine leserinnlegg og skriverier? Er det ingen som hører på deg?

Slik var det for ABB, men han fant en metode. Og se på han nå!

Han får fri kost og losji resten av livet. Det får mange andre under liknende omstendigheter, men han får en egen suite. Han har fire advokater som arbeider døgnet rundt for at han skal få alle sine rettigheter. Han kan rolig sitte i sitt slott og finpusse på sine formuleringer mens han venter på den store dagen. Rundt står hele verdenspressen og venter. Hvert ord fra han blir førstesider.

Snart skal han få bære fram sitt budskap for en tørstende verden. Alt han sier skal straks kringkastes på alle verdensmål, på alle media, ord for ord.

Hvilken frihetskjemper, hvilken statsleder, hvilken profet hadde noensinne en slik talerstol? Selv Jesus fikk aldri tale for mer enn noen få tusen.

I ord fordømmer vi hans metode til å oppnå alt dette, men i handlig belønner vi han langt over hans villeste forventninger. Er det han eller vi som er gale?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere