Øyvind A. Jørgensen

Alder: 72
  RSS

Om Øyvind A.

Født og oppvokst i Larvik. Gift. Har vært kallskap. i Kviteseid og prost i Vest-Telemark. Er nå pensjonist.

Følgere

Brenne Guds ord

Publisert rundt 2 år siden

Erling Rimehaug skriver alltid kloke kommentarer, nå sist om å brenne Koranen, Vårt Land 25.11. «Å brenne bøker er stupid ukultur. Å brenne Koranen er ­meningsløst som ytring og tanke­tomt som islamkritikk. Det er kun et forsøk på å provosere fram motstand. Men kunne muslimer likevel tenke at det bare er en bok som brenner? Og at mennesker er helligere en bøker?»

Jeg er enig, men ville nok ha formulert det første spørsmålet litt annerledes. Muslimene behøver ikke tenke at Koranen bare er ei bok. De må gjerne holde den hellig og ha den største respekt for den, og vi andre må forstå at de blir dypt krenket når den blir sjikanert. Utfordringen er å avstå fra å forsvare den med voldelige midler.

Gå til innlegget

Handhilsing – hva mener muslimene?

Publisert over 2 år siden

I Vårt Land 28.8. uttaler Basim Ghozlan og Shoaib Sultan seg om muslimsk handhilsepraksis og om episoden mellom Zeliha Acar og kronprinsen i Al-Noor-moskéen. «De fleste har et avslappet forhold til dette med håndhilsing», opplyser de, og «å nekte å håndhilse på noen av det motsatte kjønn blir stadig mindre utbredt.» Hvordan dette spørsmålet står i forhold til islamsk tro og lære, tar de ikke opp her.

Det gjorde Basim Ghozlan og Senaid Kobilica i Dagsrevyen 13.9. i fjor. Se nrk.no. Der viser de til en fatwa (en ikke-bindende vurdering ut fra islamsk lov) fra Det europeiske fatwarådet, «den mest autoritative kilde for muslimer i Europa.» Rådet uttalte at det er tillatt for muslimer i vestlige land å handhilse på tvers av kjønn «når det er behov for det» «for å unngå misforståelser.» (NRKs oversettelse «så lenge det er behov for det» kan vekke mindre hyggelige assosiasjoner. Hvor den oversettelsen kommer fra, vet jeg ikke.)

Ifølge fatwaen er det ulike islamske meninger om spørsmålet. Vi vet også at et kort intervju eller en nettartikkel har begrenset presisjonsnivå, men den mest naturlige forståelsen både av fatwaen og de to norske talsmennene er at denne tillatelsen er et situasjonsbegrunnet unntak. Ikke unntak fra islam, men fra hovedregelen i islam. Kobilica bekrefter dette. Muslimer må tenke seg om før de nekter å handhilse, «spesielt når man har en uttalelse fra fatwarådet som sier at det finnes en åpning i islam som tillater dem å gjøre noe de ikke ville gjort i muslimske kontekster.» Hva de grunnleggende rammene sier, synes å være klart her, men i ikke-muslimske kontekster er det altså «en åpning» for å gjøre ting annerledes. 

«Jeg er tro mot hovedkildene, som er Koranen og hadithene», sier Zeliha Acar. Fatwa-rådet, Ghozlan og Kobilica tar et annet valg enn henne i praksis, men i det grunnleggende ser det ut til at de er på linje med henne.

Det blir stadig etterlyst mer kunnskap om islam i samfunnet vårt. Da kan det nevnes at begrunnelsene for handhilse-tillatelsen aktualiserer et par viktige spørsmålsstillinger omkring islam. Den første er forholdet mellom hva som iflg. islamsk lære skal gjelde i «muslimske kontekster» og hva som skal gjelde i andre kontekster. En norsk muslim kan f.eks. være mot blasfemilover i Norge, samtidig som han mener slike bør gjelde i muslimske land. Foreligger det noen kunnskap om i hvilke saker og i hvilken grad norske muslimer har slike dobbelte standpunkt avhengig av muslimsk og ikke-muslimsk kontekst? Har Bushra Ishaq funnet ut noe om dette i sine undersøkelser?

Den andre spørsmålsstillingen er forholdet mellom islam i Norge og islam i verden. Det er en real sak å søke kilder internasjonalt. Mange gjør det, formelt og uformelt. Noe paradoksalt er det riktignok i denne saken. Temaet er hvordan muslimer skal te seg i Norge og Europa, men de som fastsetter fatwaen, er et råd som for en stor del består av medlemmer fra ikke-vestlige muslimske stater, og de øvrige medlemmene ser ut til å ha sine røtter fra slike land. Det er ikke ett europeisk-klingende navn å finne her. Lederen er den kjente dr. Yusuf al-Qaradawi, og et av medlemmene er Mahboub-ul-Rahman fra Norge. (Kilde: Wikipedia) Forbindelsen til fatwa-rådet berører et viktig og vanskelig spørsmål: På hvilke måter og i hvilken grad er og blir muslimer i vestlige land avhengige av eller selvstendige fra den islam som lever i de muslimske majoritetslandene?

Gå til innlegget

Handhilsing på ulike måter

Publisert over 2 år siden

At det har kommet reaksjoner på at Zeliha Acar fra Islamsk Råd ikke handhilste på kronprinsen i moskéen på Skui, er ikke så rart, men jeg kan ikke se at det må oppfattes som en fornærmelse. Hun og de andre kvinnene viste respekt på sin måte ved å holde handa på hjertet og ellers være vennlige og hyggelige. Kronprinsen har da også sagt at han opplevde møtet med moskéen som godt.

Den harde kritikken Acar har fått av Vebjørn Selbekk og andre, synes jeg ikke er rettferdig. Al-Noor-moskéen kunne nok ha behov for å forklare enkelte ting for kronprinsen etterpå, men noen direkte beklagelse synes jeg ikke det var grunn til. Den som burde få enn unnskyldning, må vel være moskéen selv, fra gjesten Zeliha Acar, som har greid å kludre det skikkelig til for dem.

Jeg deler altså Alf Gjøsunds hovedsynspunkt overfor Selbekk i kommentaren «Majestetsfornærmelsen» i VL 28.8., men synes nok hendelsen i moskéen kaller på litt mer refleksjon. «Hva skjedde?» skriver Gjøsund. «Hun hilste på kronprinsen på en litt annen måte. Hun la hånden på hjertet. Det var det hele.» Ja, var det det?

I et helsides oppslag i VL 27.8. forklarer hun bl.a. hva som skjedde den dagen. «Jeg hadde hånda på hjertet lenge før han kom, slik at han forhåpentligvis kunne ta hintet for å unngå en klein situasjon.» Helt høflig var det vel ikke å gjøre dette lenge før kronprinsen kom, antakelig mens han hilste på noen andre, men intensjonen var i alle fall god, det var å ikke sette kronprinsen i forlegenhet.

Men med all mulig tydelighet går det fram at hensikten med dette signalet ikke bare var å varsle hva hun selv kom til å gjøre, men å si hva hun forventet at han skulle gjøre, nemlig la være å handhilse. Og «det var ikke noe problem», forteller hun. «Det at han strakk fram hånden varte kun i to sekunder.»

Da kronprinen kom til den neste kvinnen, holdt han handa på hjertet, som vi ser av bildene. En spontan, naturlig og sympatisk reaksjon. Etter nærmere refleksjon tenker jeg situasjonen på det første bildet bør være den mest normale: Den som ikke vil handhilse på noen av det andre kjønn, hilser med handa på hjertet og viser sin respekt på den måten. Den som følger skikken med å handhilse, rekker fram handa og viser respekt på den måten. Hendene berører ikke hverandre, men hilser likevel. Eller er meningen at de muslimene som ikke vil handhilse, skal hilse på muslimsk måte, og at ikke-muslimer som hilser på dem, også skal hilse på muslimsk måte?

Gå til innlegget

Ytringsfrihetens grenser

Publisert over 2 år siden

Håvard Nyhus hadde interessante refleksjoner i kommentaren 7. aug. Slik jeg forstår det, tar han ikke bare opp ytringsfrihetens yttergrenser, men også andre grenser som kan bli satt og som gjør at mange ikke tør si det de mener.

Akkurat dette har jeg tenkt på i det siste i forbindelse med Vårt Lands lederartikkel 16. juli om «Troendes identitet.» Utgangspunktet var Bushra Ishaqs kommentar dagen før om mange norske muslimers opplevelse av utrygghet. Forståelsen for det og engasjementet for respektfull behandling av muslimer og andre er både rett og rimelig. Derimot stusset jeg over hvilket eksempel som ble satt i fokus, og jeg synes de slutningene som ble trukket, var altfor vidtrekkende.

Ishaq hadde skrevet at en typisk kommentar hun hører, er: «Du er grei, men religionen din er et problem.» Hvordan dette må oppleves, vil naturligvis avhenge av situasjonen og ulike andre faktorer. «Religionen din» er også en smule tvetydig, men som det står, med «du er grei» til innledning, mener jeg «religionen din» høyst sannsynlig må bety islam som religion og ikke Bushra Ishaqs personlige trosliv.

Vårt Lands leder trekker sitatet i motsatt retning: «Religionen din» blir til «troen din», troen blir identifisert med personen selv, og «problem» blir til «uønsket.» Så er dette utsagnet, som aller rimeligst må forstås om en religion, blitt til at «du er uønsket.» Det er da en kan spørre hvor mye en kan si før en blir gjort skyldig i å ha påført en annen en dyp personlig krenkelse.

Jeg er enig med Vårt Land i at vi i en viss forstand ikke kan skille mellom sak og person, fordi det mennesker står for i «sak», er en del av identiteten deres. Det gjelder både for religiøs tro, livssyn, overbevisninger, tilhørighet osv. Derfor er det så viktig at omtale, samtale, debatt og diskusjon er saklig og respektfull. Samtidig må vi skjelne mellom sak og person, også på den måten at det må være mulig å kritisere en «sak» uten at de som står for den, kan hevde at de av den grunn er krenket som mennesker.

Som Vårt Land skriver, er muslimene er en minoritet i Norge, og minoriteter er mer sårbare enn andre. Bushra Ishaq hører også til denne minoriteten. Samtidig hører det med til bildet at hun er en dreven debattant og har mulighet til å forsvare islam på landets fremste medieplattformer.

Gå til innlegget

Maria

Publisert rundt 4 år siden

Vårt Land bringer nytt fra forskningen. Flott. Det er neppe noe å si på Thomas Arentzens beskrivelese av Romanos Melodens og Oldkirkens Maria-framstillinger, onsdag 1.11. Beskrivelsen av dagens oppfatninger av Maria er nok ikke like treffende, men Arentzen har sikkert rett i at Maria ikke spiller den samme sentrale rolle i dag som i Oldkirken. Hans doktoravhandling er både litteraturvitenskap og kirkehistorie. Temaet er Maria, men mer presist kan en vel si at det er Romanos Melodens diktning og hans samtids Maria-bilder som er forskningsobjektet.

Arentzen mener nok ikke at Romanos gir oss noen kunnskap om Maria som historisk person. Men jeg lurer på om han ikke bare er litteratur- og historieforsker, men også beveger seg inn dogmatikken og vil si noen om Maria som skikkelse i kristen tro og kirkelig liv. Han slår et slag for den fortellerkunsten som Romanos representerer, som «også har en klar teologisk pregnans.» Det finnes mye «verdifullt Maria-stoff» fra denne perioden, sier han, stoff som er skrevet til kirkelige festdager, mens Maria spiller en mindre sentral rolle i vår protestantiske tradisjon i dag. En kan lure på om forskeren mener vi gjør noe galt, vi som ikke deler Romanos’ Maria-bilde, når han sier at «Maria er fratatt den autoriteten hun hadde i Oldkirken.»

Sammenlikningene er i alle fall ganske ladde. Hos Romanos og hans samtidige er Maria den myndige, en kraftfull og vakker kvinne med makt og evne til å formidle Guds ord. Hun uttaler seg med teologisk tyngde og det er hun som styrer huset. Hun har guddommelig kraft fra sin sønn, er talskvinne for menneskene og en naturlig og viktig del av den store frelsesgjerningen. I «vår» Maria-forståelse, derimot, møter vi henne i hjemmekoselige julekrybber. Hun er en svekket skikkelse, yndig, underdanig, tander og stakkarslig, en omsorgsfull morsfigur som bare venter på å lage kjøttkaker for å glede barna når de kommer hjem.

I skrivende stund er dagens Vårt Land kommet i hus. Arentzens utsagn har «ein noko syrleg brodd», skriver lederskribenten. M.a.o. skal de ikke betraktes som forskningsresultater, og det har vel heller ikke Arentzen ment. Jeg vil tro at mange, også overbeviste protestanter, ikke kjenner seg igjen i det Maria-bildet «vi» angivelig skal ha. F.ø. støtter jeg Vårt Land i at Maria ikke må bli framstilt som en mindre myndig kvinne. Det er det heller ingen grunn til. Da tror jeg det er mye bedre å lese om henne i Bibelen enn i fantasifulle fortellinger fra Oldkirken.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere